STOFFEN SP ØR

Tekst Hallvard Fossheim

Hvis ikke innsikt i at dårlig form skader debatten og demokratiet er nok, så spør hva debatten kan gjøre for deg.

Spørsmålet om hvordan man skal oppføre seg i ordskifte, er gammelt, gammelt, gammelt. Treningen ved Platons og Aristoteles’ skoler handlet mye om dette. Begge utviklet so stikerte teorier og praksiser, inspirert av Sokrates’ hang til dialog. Tenkning foregår stort sett ved samtale, enten den nner sted inni deg eller mellom deg og andre. Så loso avhenger av at samtalene foregår på riktig måte.

Formatet Platon og Aristoteles utviklet har ere trekk som man kan kjenne igjen den dag i dag. Her er noen eksempler.

Vær redelig i argumentasjonen –ikke bruk liksom-argumenter. Dette avhenger av kontekst: i konkurranser er mye mer lov, noe Platon viser frem i sine dialoger og Aristoteles skriver hele bøker om.

Hold deg til saken – ikke grøt sammen sak og person. Selv om det er personer som står for saker, og det helt klart er nære sammenhenger mellom dem, så har du ikke knust en posisjon bare ved å slenge dritt om personen som uttrykte den.

Vær klar til å forklare hva du mener – ikke la det du sier avhenge av at i ngen helt skjønner det. Dette kan bety at man må være forberedt på å noen ganger bruke mye tid på få skritt.

Still spørsmål og la de andre snakke –ikke glem å lytte. Å høre etter slipper man gjerne ikke unna, hvis formålet er å forstå nok til å faktisk komme frem til noe som er verdt tiden det tar.

Husk at det er forskjell mellom argumentasjon og motsigelse – ikke gjenta andres ord bare med motsatt fortegn, for slik kommer man ingen vei. Denne siste har vi fra Monty Python like mye som fra Platon og Aristoteles.

Alt dette er gode råd. Hvis ikke noe som likner på dem blir fulgt, så er et ordskifte ute å kjøre. Samtidig er rådene så selvsagte og velkjente at de er kjedelige. For sannheten er at alle, eller i hvert fall veldig mange, skjønner alt dette når de tenker seg om. Likevel sklir ordskifter rett som det er ut i grøfta, hvis de ikke startet der.

Det som trengs, er kanskje ikke bare gode råd – gode råd er som vi ser billige – men motivasjon til å følge dem.

Folk påpeker hele tiden noe som åpenbart er sant og viktig: Hvis vi ikke oppfører oss i debattliknende fora, sliter offentligheten(e) til slutt så mye at både rimelighet og til syvende og sist demokratiet står i fare. Hvis det virkelig er slik at dette ikke er grunn god nok, så har de gamle en annen motivasjon på lur: Spør deg selv ikke bare hva du kan gjøre for denne dialogen, men hva denne dialogen kan gjøre med deg.

For Sokrates, Platon og Aristoteles er det åpenbart at vi blir det vi gjør. Det er faktisk en hovedgrunn til å gjøre noen ting og unngå andre. Hvis man venner seg til juks og snarveier, roter man til seg selv. Man blir sløvere, dummere, og mister viktige ting av syne. Det gje lder for tale og samtale minst like mye som for andre handlinger.

Hvis dårlig form skader ordskiftet, så skader det også den som skifter ordene. Det som virker som en enkel måte å vinne på, kan sette en lavere standard for en selv i neste runde. Våre verdier er i hvert fall delvis avhengige av våre handlinger. Det er heller ikke slik at alle formater egner seg til alle formål, så bare det å nne seg i å bruke en form som er for lettvint (forenklende, antagonistisk, personfokusert, responsstyrt), bare fordi formatet dikterer det, er et valg som kan bidra til dårlige vaner og gjøre en selv ørlite mindre dugelig over tid. Den varme, myke følelsen av oppmerksomhet eller anerkjennelse er som gjeteren som lar kua pisse seg på føttene i frossent vær. Det blir bare kaldere på litt sikt, i tillegg til at man er dekket av urin. Hvordan man oppfører seg, påvirker selvfølgelig både vanen og verdiene man tar med seg videre. Så da blir spørsmålet hva man har lyst til å gjøre med seg selv.

Det er mange som har engstet seg for at etikken til Platon og Aristoteles er for egoistisk. Å handle godt begrunner de ikke bare med tanke på andre eller helheten, men med at det er godt for en selv å gjøre godt. Aldri så galt.

Hallvard Fossheim er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Her bygger han på sin bok Dialog: En filosofisk tilnærming (2022) og går tilbake til noen av kildene for tenkning rundt dialog og debatt.