EN TILVÆRELSE PREGET AV USIKKERHET

Ett år har gått siden Russland igangsatte sitt forsøk på å ta kontroll over Ukraina. Landet er stadig i en gedigen forsvarskrig, og ingen vet hvordan det ender.

Tekst Simen Tomren Grip og Jørgen Sjeggestad Illustrasjon Marie Haugen Foto Ada Harboe

24. februar 2022 våknet de ukrainske studentene Mariia Babii (22) og Volodymyr Ilkiv (23) til krig i hjemlandet. Siden den gang har verden opplevd gass- og energikrise, Finland og Sverige er på vei inn i Nato, og 8 millioner ukrainere har krysset landets grenser på ukt.

Håp i vanskelige tider

Vi møter Babii og Ilkiv etter å ha tatt kontakt med foreningen de begge er med i, den ukrainske studentunionen i Bergen. Begge var bosatt i Bergen på grunn av utvekslingsstudier for ett år siden, og har nå fått mulighet til å forlenge oppholdet i Norge på grunn av situasjonen i hjemlandet.

Har dere vært tilbake i Ukraina etter

Russlands fullskala invasjon?

– Jeg har vært tilbake for å besøke familien. Jeg er fra vest i Ukraina, og det er jo ikke okkupert – ennå. Men jeg hørte yalarmene, og jeg var hjemme den dagen Polen ble truffet av et missil. Det ble skutt luftvernraketter i byen min, og det var en stor eksplosjon, begynner Babii.

Hun framstår rolig og behersket. Men innholdet i det hun forteller er en sterk kontrast til de fredelige omgivelsene på Høyden, hvor vi sitter.

– Det var ingen mobildekning, ikke internett, ikke strøm. Vi hadde bare en gammel radio fra sovjettiden og hørte på polsk radio. De snakket om

«

KJEMPER FOR , OG HVA VI

KJEMPER MOT .» missilet, alle sammen.

Babii forteller at det samtidig var veldig nt å se hvordan folk ivaretok seg selv og sine, og hvordan de prøvde å fokusere på noe nt i hverdagen – hvordan de aktivt lette etter gode nyheter.

Å holde hodet over vannet på den måten: Er det vanlig? Eller nnes også de som ikke er så håpefulle?

– Jeg føler at de este prøver å se etter gode nyheter – noen små, gode nyheter hver dag. Å se at dette og dette angrepet ikke var en suksess for Russland. Men samtidig er selvfølgelig ere i en desperat situasjon; åpenbart eksisterer vissheten om at dette vil ta lang tid, og kanskje det blir noe større. Kanskje blir det krig mellom Russland og Nato. Det er en slags balanse.

Så folk er håpefulle, men blir de utslitt?

– Ja, det har jo vært krig siden 2014. I ni år. Folk ble slitne for lenge siden. Dette kk på et tidspunkt folk til å se etter raske fredsløsninger.

Babii forklarer at en rask fred ikke virker sannsynlig nå. Hun siterer den antikke romeren Vegetius:

– «Hvis du vil ha fred, så vær forberedt på krig». Den beste måten for oss ukrainere å forstå krigen, og hvor lenge den vil vare, er gjennom vissheten om at den én dag vil være over. Vi vet ikke når, men vi skal aldri mer bli slitne – slitne av å hjelpe. Vi burde alltid huske på hva vi kjemper for, og hva vi kjemper mot, sier Babii bestemt.

– Vi venter på en varig fred, ikke en rask fred, legger Ilkiv til.

Pensum og yalarm Begge de ukrainske studentene virker forsont med realitetene, og sterke i troen på at lyset i tunnelen over tid vil bli sterkere. Men samtidig gjør situasjonen i Ukraina det selvfølgelig vanskelig – om ikke umulig – å leve som normalt.

Hvordan er det med universitetene i Ukraina nå? Er de i drift?

– Ja, absolutt. Studiene fortsetter. I starten av pandemien ble alle vant til digitale forelesninger, men problemet er elektrisiteten, begynner Babii.

– Man har strøm cirka to timer om dagen, og disse timene må ofte brukes på andre ting. Studentene kan ikke nødvendigvis bruke de to timene med strøm og internett på studier, dessverre, sier Ilkiv.

Han fortsetter:

– Studentene får naturligvis ikke samarbeidet i klasserom, så de jobber hver for seg. Jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, men de fortsetter. De er en inspirasjon for oss, påpeker Ilkiv nærmest ærefryktig.

Tanken på egen studiehverdag settes i perspektiv:

– Noen ganger tenker man jo at man ikke vil studere, men altså…

Ilkiv smiler skjevt.

– Når studenter i Ukraina nå fortsetter studiene, tror jeg det er inspirerende for studenter over hele verden.

Han tar en liten pause før han understreker med seriøs tone:

– Flere universiteter i Øst- og SørUkraina er rammet av ødeleggelser.

I følge det ukrainske kunnskapsdepartementet har hele 3098 forskjellige utdanningsinstitutisjoner i Ukraina blitt skadet under krigen – 438 av dem er totalskadet.

– Og mange studenter er drept. Omtrent én gang i måneden får jeg beskjed fra hjemmeuniversitetet mitt i Kyiv om at en medstudent er drept, enten som sivil eller i tjeneste.

Ilkiv forklarer at ere studenter har vervet seg frivillig til tjeneste, enten som førstehjelpsarbeidere eller soldater.

– De er sivile som vil forsvare landet sitt, og som aldri har holdt i et våpen før. Flere av dem har i ettertid faktisk blitt behandlet på Haukeland sykehus, forteller han.

Én av dem er soldaten og historiestudenten Andrij, som uttalte til NRK ifjor sommer at han gjorde det eneste rette da han vervet seg til tjeneste for landet sitt.

En gammel kon ikt Mariia Babii trekker en linje fra dagens situasjon til en svært ubehagelig del av hjemlandets historie:

– Den pågående russi seringen i de okkuperte områdene av Ukraina minner om forbrytelsene under sovjetstyret, inkludert Holodomor.

Holodomor er den ukrainske betegnelsen på hungersnøden som tok livet av ere millioner ukrainere på begynnelsen av 1930-tallet – et resultat av Sovjetunionens tvangskollektivisering av jordbruket og omdistribuering av ukrainske bønders produksjon. Myndighetene i Moskva førte samtidig en politikk som svekket ukrainsk kultur, språk og inn ytelse. Den historiske hendelsen gikk nærmest rett over i ytterligere overgrep mot et stort antall ukrainere under andre verdenskrig, og er med på å styrke tanken om Ukraina som et hardt prøvet land – med et hardt prøvet folk. Ilkiv er imidlertid rask til å fokusere på noe positivt:

– Under Holodomor hjalp ere nordmenn til, blant andre Fridtjof Nansen – som sendte hjelp til det ukrainske folk. Vi får fortsatt mye norsk støtte, og vi kk det allerede for lenge siden. Nå får vi også våpenstøtte; Norge har ikke store militære ressurser, men hjelper allikevel Ukraina. Vi er veldig takknemlige for det.

– Vi vet at det har vært debatt i Norge om våpenstøtten, men det er jo snakk om beskyttelse av Ukraina. Dette er dessverre den eneste måten å redde landet vårt på, sier Babii.

Brunost

Støtten fra Norge bringer oss over til et – etter forholdene – mer trivielt spørsmål:

Hvordan er det å være ukrainer i Norge?

– Jeg har fått masse støtte fra mine norske venner, og de jeg snakker med utviser mye respekt, forteller Babii.

Ilkiv forklarer at ukrainske yktninger i Bergen er veldig interesserte i å lære om norsk kultur, og at det er mange organisasjoner i Norge som hjelper ukrainere, for eksempel Røde Kors og Caritas – som blant annet arrangerer norskkurs.

Maten i Norge har heller ikke vist seg å være noe problem:

– Norsk og ukrainsk mat er faktisk ganske lik, sier Ilkiv, før han riktignok lattermildt må innrømme å ha sendt vår stolte kuriositet, brunosten, til sine slektninger i hjemlandet.

– Med jordbærsyltetøy er det ganske godt!, legger Babii smilende til.