OM KLOVNER , KUNST OG KOMIKK

Hvilken rolle spiller komikeren?

Det er travelt å være humorist om dagen. Humor synes å ta opp en stadig større del av kulturbildet i Norge. Latter er blitt stor valuta, og komikere skaper stadig mer innhold både på scenen, i media og hos ytringsfrihetskommisjonen. Etter hvert som journalister går lei av chatboter og sosialdemokratiets fall, vikarierer humordebatten også tidvis som offer for re ekterte nyanseringer av den kontemporære samtidsdebatten. Enhver avis med respekt for seg selv bør ha portrettintervjuet minst to komikere de siste tre månedene.

Som en fanebærer for dyptgående og modig kulturjournalistikk i studentmagasin oraen, er det derfor både rett og rimelig at Stoff tar sin del av ansvaret. Vi har i den anledning funnet tre komikere som har sagt seg villig til å bli pepret med gjennomtenkte spørsmål og godt forberedte resonnementer.

Er de lei?

Et spørsmål man gjerne stiller seg som lett nervøs studentjournalist, er først og fremst hvorvidt disse komikerne egentlig er drittlei av å stille opp i slike intervjuer. I et øyeblikk av innbilt selvinnsikt velger vi derfor like greit å høre med dem.

Martin Marki mener heldigvis det er greit:

– Dersom det er en rimelig grunn til å stille spørsmål, skal man få svar. Men det er viktig å huske på at humorscenen ikke nødvendigvis er noe «speaker’s corner». Humor vil alltid være et forsøk på å få folk til å le. Jeg synes folk skal være forsiktige med å se på det som en samfunnskommentar. Det er en barnehage dette her. Man må være med på leken.

Sigrid Bonde Tusvik er ikke like nådig.

– Komikeren dør i debatten om humor. Når man må diskutere humor på en voksen måte dreper man den litt, egentlig. Humordebatten burde være noe alle burde ta utenom komikeren. Samtidig må komikeren tørre å bli offer for debatt.

Klar tale der altså. Vi registrerer at hun er her likevel, og leker oss videre. Overskriften «Komikere drept av Stoff i barnehage», er vel det siste noen av oss trenger. Kanskje vi heller skal meditere litt over komikerens rolle i et moderne postmassemediesamfunn hvor nyliberalismen rår, og identitet har erstattet religion?

Flere klovner i manesjen På samme måte som humoren vår endrer seg i takt med historieog samfunnsutviklingen, er også komikeryrket i stadig forandring. Det samme kan sies om samfunnets forventninger om hva en komiker skal være. Tidligere var komikerjobben i større grad knyttet til en scene. Man holdt et show, tok en øl i baren og dro hjem.

I dag er komikerrollen blitt mer omfattende. Det er nærmest tatt for gitt at komikere skal stille opp i podcaster og tv-programmer. Et stadig voksende medielandskap krever også mer eksponering på diverse sosiale medium.

Dersom du spør Sigrid Bonde Tusvik, kan vi knytte denne endringen opp mot in uencerinntoget. Komikere har i større grad blitt påvirkere.

– Komikerrollen har nok blitt litt utvannet. Ting har endret seg en del siden Bård og Harald ble kjent i beste sendetid på NRK. Det er ikke slik man blir oppdaget lenger. Nå kan komikere i større grad skape sin egen karriere og suksess på sosiale medier. Jeg synes i utgangspunktet dette er en god utvikling fordi det bidrar til et større mangfold i humorbransjen. Det er også ere komikere som slipper til. I Oslo i dag kan du nne ere stand-upklubber enn Starbucks.

Ahmed Mamow er enig. Det har nok blitt lavere terskel for å prøve seg som komiker nå enn før.

– Komediesjangeren er blitt mer eksibel. Akkurat nå handler det om hvor mange hatter man kan ha på seg samtidig. Det er blitt en fordel å ha ere ting å spille på. For å nå ut til est mulig er man nødt til å bli god på ere ting. Å være komiker er ikke en vernet tittel.

Komikeren har altså ikke forlatt scenen, men har tvert imot fått en større manesje å leke seg i. Det får konsekvenser for hvordan vi som samfunn oppfatter komikere, men også for hvordan de de nerer seg selv. Mer frihet gir større rom for å eksperimentere med ulike komiske uttrykk. Det er plass til ere klovner i bilen enn før, om du vil. Ingen trenger å de nere seg lenger. Heller ikke komikere.

Komikk eller kunst?

Et eksempel nner vi på Nieu scene i Oslo. Her prøver en gjeng med komikere å gi publikum humor som er litt «annerledes». Alt fra klovn til anti-humor er bejublet. Målet er at det skal være et spenn, og et ønske om å gjøre noe nytt. Martin Marki mener det er forskjellig hvordan komikerne ser på humor og jobben sin.

– Mange på Nieu har et behov for å fortelle noe. De bruker humor som en måte å speile noe de ser i samfunnet. Da blir uttrykket mer kunstnerisk. Det blir et viktig prosjekt i seg selv, en slags kunstform.

Marki understreker at de også driver med mer «ordinære» former for humor på Nieu, men at det er et skille mellom humor som kunst og mer kommersielle tilnærminger til sjangeren.

Ahmed stiller seg bak en liknende de nisjon:

– Humor er noe man setter seg ned og lager ut av tynn luft. Da er det kunst.

Kanskje er det kunstner som er komikerens nye rolle. I en tid hvor kapitalisme og kommersialisme sakte men sikkert får monopol på kulturlivet, er det kanskje nødvendig for humoren å ta en ny retning. Kanskje er det nettopp i kunsten at humoristen kan nne sin trygge havn: på en metafysisk scene hvor penger, moral og anstendighet ikke legger premissene. Gjennom kunsten kan komikeren transcendere tid og rom, og gi oss en dypere innsikt i latterens potensiale for en dypere sannhetserkjennelse.

Akkurat når vi tror vi har begynt å ane konturene av et gjennombrudd, kommer Sigrid Bonde Tusvik nok en gang for å trekke oss ned på jorda:

– Komikk er ikke kunst. Det er å fremsnakke seg selv og eget yrke. Dette må det for øvrig være en mann som har sagt. En kvinnelig komiker hadde ikke uttalt noe slikt. Det kan du gjerne sitere meg på. Jeg tør å kalle meg selv for komiker, men ikke noe annet.

I en tid hvor maskuliniteten er i fritt fall, er det muligens nødvendig for menn å nne seg en ny greie. Før gikk vi på jakt når vi ikke ville snakke om følelser. Nå kan vi heller ironisk distansere oss fra dem gjennom kunstnerisk standup og antihumor.

Eller er det et generasjonsspørsmål snarere enn en kjønnsdimensjon?

Merker Tusvik en endring i hvordan komikere oppfatter yrket sitt i dag kontra før?

– Absolutt. De tilhører en generasjon med en enorm selvtillitsfaktor. Kanskje er det i tråd med at man kan telle likes. Man kan på en måte «telle» om man er likt eller ikke. Det kunne ikke jeg da jeg begynte. Da er det enklere å se hvor populær man er.

Utviklingen i komikeres forståelse av eget yrke er kanskje ikke så overraskende. Den nye generasjonen komikere startet sine karrierer da internett i større grad begynte å legge premissene for humor. Det har på den ene siden gjort det enklere å komme til, men også gjort konkurransen hardere for de som først etablerer seg i miljøet. Da blir det nødvendig å stadig fornye seg for å henge med. Når stadig ere humoristiske uttrykk er i omløp på en gang, endrer det kanskje også synet på hva humor skal være. For noen blir denne de nisjonen kunst.

Komikk og politikk

Kanskje kan det også betraktes som en slags motreaksjon på hvordan humoren tar stadig større plass i mediekulturen. Komikerrollen er ikke bare i endring for komikerne selv, den adopteres også av andre mediepersonligheter. Det blir for eksempel stadig vanligere å se politikere i humorprogrammer som «Nytt på Nytt». Humor er blitt en viktig del av omdømmet til offentlige pro ler. Er det provoserende for komikere å være vitne til en slik utvikling?

Ahmed skjønner at politikere i større grad benytter seg av humor som virkemiddel. Samtidig er han kritisk til utviklingen.

– Jeg forstår poenget fordi humor gjør deg mer folkelig som politiker. Grunnen til at folk ikke liker Støre er jo fordi han er en litt for alvorlig «urpolitiker». Men det kan også bli litt useriøst. Det kan nesten virke som folk ikke vil gjøre jobben sin lenger. Folk vil bare kødde.

Et samfunn hvor folk bare vil kødde og ikke jobbe er altså ingen utopi, selv ikke for dem som jobber med å kødde. Mange ser ut til å glemme at å være komiker først og fremst er nettopp dette: en jobb. Komikere bruker mye tid og krefter på å gi folk en takknemlig avledning fra sine hverdagslige problemer. Forøvrig omtrent det motsatte av hva en politiker er valgt til å gjøre.

Hatten av for komikerne?

Marki har erfart at publikum ikke alltid forstår at det han gjør på scenen også er en del av et utøvende yrke:

– Folk blir ofte skuffa over min personlighet når jeg ikke jobber. Hvorfor er du sånn? Du var jo ikke sånn på scenen?

Så kan man spørre seg om komikerens ytende rolle etterhvert er blitt litt krevende å forholde seg til. Er det én ting den siste tidens humorsaker har vist oss, så er det vel at det ikke alltid er helt samsvar mellom komikernes personlighet og publikums forventninger. Det er ikke alltid lett å vite hvor komikeren slutter og privatpersonen begynner. Jo ere hatter man har på seg, desto mer krevende kan det være å få dem av igjen.

Hvem komikeren er i dag er et svevende spørsmål, og vi har ikke noe konkret svar. Er det en kunstner, en politiker, en litt misforstått mann i gata? I god dybdejournalistisk stil får du selvfølgelig ingen konklusjon. I stedet gir vi deg et løsrevet sitat som har vag relevans til saken, og i hovedsak bare skal markere vår egen kulturelle kapital:

“The comedy of man starts out like this: our brains are way too big for our mother´s hips”

– Father John Misty

Tolk det som du vil.