MÅNEDENS DEBUTANT : SÖLVRYGGEN

Vi har tatt en prat med Sølvryggen selv, Øystein Sundland, om musikk, konfirmasjon og livet i og utenfor havet.

20. januar slapp Sölvryggen sitt debutalbum «Frikefar». Vi møter låtskriver i bandet, sølvryggen Øystein Sundland, til en prat om platen, prosessen og mye annet rart. Avtalt møteplass er Apollon en grå lørdags ettermiddag. Der er det selvfølgelig stappfullt. Valget faller da på et glissent Kennel over veien. Vi setter oss rett under en av høyttalerne, og musikken som spilles fra barens vinylplater kan best beskrives som kaotisk. Til tross for den frenetiske musikken gjør vi vårt beste for å få snakket om utgivelsen. Likevel ender vi opp med å snakke vel så mye om annen musikk, dykking, naturen, hans egen podkast og livet som småbarnsfar. Det er tydelig at Sundland er en karakter.

BT beskrev platen som «en av de snåleste, feteste og morsomste rockeplatene du sannsynligvis vil høre i år». I den ånd starter samtalen rundt singelen «Takkekort for kakespaden» og kon rmasjonsbildene vi merkelig nok kk tilsendt som en del av promomaterialet rundt platen.

– En kakespade var det jeg absolutt ikke ville ha til kon rmasjonen. Jeg ville bare ha penger. Hva faen skal jeg med en kakespade? Jeg ville ha et stereoanlegg, og brukte pengene jeg kk på det. Anlegget har jeg fortsatt.

Tematikken i låten er, ifølge nevnte promomateriale, prosessen med å bli voksen og det å nne roen i tilværelsen, godt hjulpet av referanser til Buddha og hans transformasjon.

– Jeg blir i godt humør hver gang jeg ser en Buddha. Han som gikk fra å være en avmagret asket til en storslagen leende tjukkas.

Bandet oppstod i vaken til kultbandet Utakk. Navnet kommer av Sundlands kallenavn derfra,

Sølvryggen; okkens aldrende og ledende gorilla. Øvrige bandmedlemmer Øyvind Hegg-Lunde, Sebastian, Edvard Mjanger og produsent Jørgen Træen blir hyppig nevnt når vi snakker om hva som var målet og hva som var tanken musikalsk.

– Jeg merket at jeg ville mer etter Utakk, så jeg fortsatte å produsere låter og tekster. En samtale med Sebastian Kittelsen la grunnlaget for å starte et nytt prosjekt.

Det blir tydelig at Jørgen Træen har hatt mye å si for prosessen og det ferdige resultatet. Sundland

«

HVER GANG JEG SER EN BUDDHA HAN SOM GIKK FRA Å VÆRE EN AVMAGRET ASKET

TIL EN STORSLAGEN LEENDE TJUKKAS .» poengterer at Træen har vært involvert i veldig mange lokale klassikere oppigjennom, og at det alltid har vært et mål å jobbe med ham.

-Jeg ble litt kjent med Jørgen gjennom det at vi hadde barn i samme barnehage. Etter at jeg kk et tekstforfatterstipend spurte jeg om han ville være med på prosjektet. Han sa ja. Vi hadde ikke så mange dager i studio, men alle de andre i bandet er jo skolerte, proffe folk, og Jørgen fungerte som en streng mentor. Han hadde også gjort seg opp noen tanker på forhånd, og peilet oss raskt inn på bergensk new wave. Da ble det fort et naturlig mål for oss å skape en slags bergensklassiker.

Du har et veldig gjenkjennelig tekstunivers, og musikken har også masse særpreg. Hva kan du si om det med tanke på denne utgivelsen?

– Jeg vil ikke ta bort folks mulighet til å tolke selv, så jeg vil ikke forklare for mye, men platen ble til i en periode der det skjedde mye i livet mitt. Jeg kk samboer, yttet inn i ny leilighet og tok en bachelorgrad. Jeg kk barn og jeg mistet min far. Vi var midt i en pandemi. Jeg syns det er en plate som viser mye av alle disse tingene; det er masse humor og glede, men også masse sorg og sorgarbeid. Det gjelder også det musikalske. Det er et eller annet i brytningen mellom det som er deilig og det som er litt småekkelt der det oppstår god og interessant musikk.

– Jeg har også alltid tenkt at ere folk burde lage musikk som appellerer til vennene sine. Jeg har vært på en del konserter der jeg har tenkt: Hvorfor lager dere ikke musikk som jeg liker, det er jo jeg som er her for å høre på.

I løpet av samtalen blir både Knutsen & Ludvigsen, Flåklypa, Bob Hund og Vinskvetten nevnt.

- Jeg kan ikke si at jeg aktivt leter etter ny musikk lenger. Kanskje det har noe med utviklingen til hjernen å gjøre, jeg er jo blitt eldre. Det siste jeg kommer på at jeg aktivt har hørt på av nyere musikk må være de siste to platene Leonard Cohen ga ut før han døde. De to platene elsker jeg. Kanskje det underbevisst kan ha noe med at min far var syk og gammel, og at jeg tenkte en del på døden.

« JEG HAR OGSÅ ALLTID TENKT AT FLERE

FOLK BURDE LAGE MUSIKK SOM APPELLERER TIL VENNENE SINE .»

Sundland fortsetter:

– Jeg liker veldig godt alt Nick Cave har gjort de siste 10 årene. Før var det jo litt mer kaptein Sabeltann, litt mer cowboy-stemning. Jeg liker det han har gjort med å introdusere den aldrende mannen, familiebånd og livet.

Samtalen dreier seg raskt over på podkaster, havet og naturen, og det blir tydelig at Øystein er en verdensvant type med ere interesser enn bare musikk. Hvis man søker opp podkasten hans «Havkontoret», er han beskrevet som «Sosionom, musiker og undervannsjeger».

– Jeg skjøt en brei abb på 24,5 kg på lille julaften.

Tenker du at målet om å skape en bergensklassiker er nådd, eller blir det ere utgivelser?

– Vel, omslaget på albumet er av min datter, Tora, på fem år. Hun springer mot meg ned en bakke mot båthavnen. Når platen ble utgitt, viste jeg henne coveret på Spotify i dashboardet i bilen, og hun syntes det var helt sykt fett. Hun ble så stolt. Men min sønn på tre, Kai, ble litt i dårlig humør og sa «dumme pappa» og slike ting. Da spurte jeg ham, «ble du litt sjalu nå?», «Ja pappa, det ble jeg». Så da sa jeg til ham at jeg skal lage en plate til og at han skal være på coveret der. Da var plutselig alt ok. Så da blir det et album til da.

Hvis ungene skal være like gamle når de får være på coveret så har du 2 år på deg da?

– Ja, det er vel sånn det må bli.