13 minute read
MENNESKET BAK RUSAVHENGIGHETEN
Emilie var bare sytten år da hun prøvde heroin for første gang. I dag, fire år senere, tar hun imot behandling for rusavhengigheten for syvende gang. Det skal være den siste.
Tekst og foto Idun Kjøl Wiig
Advertisement
Det er mye snakk om rus for tiden. Eksperimentering, avkriminalisering, legalisering. Politikerne diskuterer frem og tilbake: Skal man møte rusmisbrukere med pisk eller pleie? Bak all politikken kan det være lett å glemme at det er snakk om menneskeliv, enkeltskjebner som påvirkes direkte av politiske beslutninger. Stoff har møtt ett av disse menneskene: 21 år gamle Emilie Eikelid Kristoffersen.
Vi møter Emilie på Grimsbu camp. Hun står utenfor og tenner en røyk før vi går inn. Under venstre øye har hun en tatovering av et knust hjerte. Tatoveringen er til ære for faren hennes, som døde av en overdose da hun var åtte.
Vi setter oss ned ved et bord innerst i kaféen. Hun småspiser på en blåbærmuf ns fra Aunt Mabels, som smuler ned på bordet.
Emilie har vært avhengig av heroin siden hun var 17. Hennes første møte med narkotika var å sette en heroinsprøyte på en fest.
– Alle syns det er så rart når jeg forteller det, for det er jo ingen som begynner rett på heroin. Men det gjorde jeg.
Livet på gata
Ifølge Folkehelseinstituttet har antall pasienter i Norge innlagt med opiatdiagnoser økt med 59% fra 2014 til 2018. Samtidig viser en politirapport fra 2019 at antallet rusmisbrukere under 25 år øker i Oslos åpne rusmiljø. for første gang, forandret livet seg fullstendig.
– Med en gang det traff blodårene mine, skjønte jeg det. Avhengighet har ingenting å gjøre med hvem du er, eller hvor du kommer fra. Den tar deg uansett.
Etter det første møtet med det som skulle bli en fast følgesvenn i mange år, googlet hun hvor man kunne få tak i dop i Oslo. Svaret var Brugata. Stedet er for mange synonymt med hovedstadens rusmiljø. Her samles unge som gamle, både dag og natt, på jakt etter det neste skuddet.
Første gang hun var i Brugata, turte hun ikke snakke med de som hang der på ere timer. Til slutt kk hun endelig kjøpt litt overpriset dop. Nå kjenner hun alle. Hun droppet ut av tredjeklasse på videregående, fordi det var vanskelig å kombinere en skolehverdag med en heroinavhengighet. Etter det bodde hun på gata en god stund.
– Dagene bestod av å nne venner, mat og noen som ville kjøpe sex, slik at jeg kunne få penger til dop. Det var slitsomt. Da jeg var midt oppi det, skjønte jeg ikke at jeg ikke hadde det bra. Jeg tenkte at jeg var heldig, siden folk ville betale penger for å ha sex med meg, sier hun.
Det var ikke før hun ble innlagt på tvungen rusbehandling, at hun innså at hun trengte hjelp.
– I starten begynte jeg bare å gå til behandling for å betrygge de som bryr seg om meg. Jeg trodde jeg hadde kontroll. Jeg var med eldre menn på hotell, og tjente masse penger på én natt. Da jeg etterhvert lot meg selv bli pult i en garasje for en femhundrelapp, slik at jeg skulle få nok til å ruse meg, innså jeg at jeg ikke hadde så mye kontroll som jeg trodde, forteller hun.
For å opprettholde forbruket, begynte Emilie å selge små mengder amfetamin. Det endte med at hun skyldte en langer 6000 kroner, penger hun ikke hadde. Han hadde overbevist henne om at hun kunne betale tilbake pengene ved å vaske huset hans, men da hun kom hjem til ham ble hun voldtatt og lmet.
– Det er mye stygt i rusmiljøet. Jeg vil heller ta livet mitt enn å ende opp igjen der, sier hun.
Da Emilie endelig bestemte seg for å oppsøke hjelp, ble hun ikke trodd. Fastlegen hennes trodde hun overdrev, men henviste henne likevel videre. – Jeg måtte overbevise dem om at jeg hadde et problem. Hadde jeg bare røyka litt hasj, hadde jeg jo ikke gått til rusbehandling.
Etter at hun ble innlagt første gang, har hun blitt sendt fra sted til sted. Hun forteller at det i starten gjorde mer skade enn det hjalp:
– Da jeg først ble innlagt, hadde jeg bare prøvd heroin, mens de andre hadde prøvd mye forskjellig. De snakket om amfetamin, kokain og «røykings», og jeg kk selvfølgelig lyst til å prøve alt sammen. Nå har jeg vært borti det aller meste, bortsett fra sopp og syre. Jeg er ikke stabil nok i hodet til det, sier hun og drar på smilebåndet.
Møtet med rusbehandling
Emilie er nå til døgnbehandling på Tyrili Frankmotunet. Frankmotunet ligger i Folldal, en liten, langstrakt bygd ved foten av Rondane. Folldal ligger langt utenfor allfarvei, og langt unna Brugata i Oslo.
– Her er det såpass mye frihet at jeg kan stikke ned på butikken for å kjøpe en pakke røyk uten å si ifra. Du får fokusert på å gjøre ting du liker, samtidig som du har mulighet til å trekke deg litt tilbake om du har behov for det, sier hun.
En vanlig dag på Tyrili Frankmotunet består av felles frokost klokken åtte, før alle pasientene blir delt inn i ulike inne- og utelag. Innelaget har ansvar for alt som foregår inne, mens utelaget har ansvar for uteområdet. Emilie forteller at det er en rekke aktiviteter man kan være med på, som å kjøre hundeslede
eller å isbade, men at det er opp til hver og en hvordan man vil tilbringe dagen sin. Det er ingen streng struktur, slik hun har vært vant til fra andre steder:
– Da jeg bodde på Fossumkollektivet, et annet rehabiliteringssenter, var jeg nødt til å stå opp klokken sju hver dag, og kk ikke lov til å gå tilbake på rommet før klokken ti om kvelden. Vi kk ikke lov til å ha egen telefon, så hvis jeg ville ringe mamma, måtte jeg gå inn på et kontor for å gjøre det. Hvis jeg kom fem minutter for sent til frokost, måtte jeg spise frokost alene dagen etterpå. Det var mye fokus på straff for å lære disiplin, forteller hun.
Faglig leder Lars Lian fra Fossumkollektivet vil ikke kommentere enkeltsaker, men sier på et generelt grunnlag at de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene Emilie kommer med. Han sier at det er en tydelig struktur i hverdagen, som alle pasienter må ta en del av. Han presiserer også at alle pasienter som er innlagt på helsegrunnlag er der frivillig, og samtykker til Fossumkollektivets regler i forkant av innleggelse. Han forteller at Emilies kritikk ikke samsvarer med kollektivets jevnlige brukerundersøkelser blant pasientene.
Tro på endring, ikke straff
Thomas Sauarlia Hagen er nestleder på Tyrili Frankmotunet, der Emilie er innlagt i dag. Det er drevet av Tyrilistiftelsen, en ideell stiftelse som tilbyr behandling av alvorlig rusavhengighet. Det er plass til om lag 30 pasienter til enhver tid, og er et sted for å starte opp behandlingen sin. Han forteller at de har mye tillit til pasientene sine.
Nestleder på Tyrili Frankmotunet, Thomas Sauarlia.
– I stedet for å fokusere på straff og konsekvenspedagogikk, har vi heller en grunnleggende endringsoptimisme. Det er ikke gitt at én handling får én konsekvens, men heller at vi tenker at det er en del av prosessen og utviklingen.
På Tyrili Frankmotunet har de få, men betydningsfulle regler, sier Sauarlia:
– Det er selvfølgelig ingen rus her, og det er nulltoleranse for trusler og vold. I tillegg er bygda hellig. Vi er avhengige å kunne samarbeide med de som bor her, og derfor er det viktig at det ikke skjer noe faenskap i nærmiljøet.
Det er per i dag 29 pasienter som bor på Frankmotunet, og hver og en har sin historie og sine individuelle behov. Likevel prøver de å nne ut av ting i fellesskap, gjennom gruppetimer og samlinger.
– Tyrili har alltid lagt mye i at behandlingen skjer i fellesskap, men de siste årene har det heller blitt at man bruker fellesskap som ramme, så får hver og en tilrettelagt behandling. Det er mye læring i bare det å bo så tett på andre. Hvis det oppstår en episode, nner vi en løsning sammen.
Generelt i rusbehandling er frafallsprosenten høy. Ifølge en artikkel i Clinical Psychology Review fra 2013, dropper mellom 10 og 60 prosent av dem som starter i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) ut. De som faller fra, har større sannsynlighet for å legges inn på nytt, få dårligere psykisk og fysisk helse, og større sjanse for tilbakefall, viser en annen artikkel fra samme tidsskrift.
Sauarlia opplever ikke at de har mange drop-outs fra Frankmotunet. – Det tror jeg kommer av at vi har mye trygghet og trivsel i bunn. Vi starter så tidlig som mulig med relasjonsbygging, slik at pasientene skal kunne ha tillit til at vi som jobber her faktisk har lyst til å hjelpe dem. Mange av pasientene våre er ikke vant til å ha tillit til folk rundt seg. Det er en av de største utfordringene vi møter på.
I tillegg tror Sauarlia at beliggenheten deres hindrer drop-outs. Det krever mer organisering å dra fra Folldal til Brugata, enn for eksempel fra Tyrilis mer bynære avdelinger. Å handle i affekt blir vanskeligere, mener han.
– De er faktisk her for å hjelpe meg
Å slutte å ruse seg var ingen dans på roser. Emilie beskriver abstinensene som noe av det aller verste.
– Abstinensene er grunnen til at jeg aldri har blitt clean før nå. Du får diaré, oppkast, kaldsvette, du ligger og vrir deg i smerte. Mamma holdt på å ta meg med til sykehuset en gang jeg hadde abstinenser, fordi hun trodde jeg skulle dø.
Nå går Emilie på legemiddelassistert rehabilitering, bedre kjent som LAR. Hver morgen tar hun 16 milligram av Subutex, en slags medisinsk versjon av heroin.
– Det gjør ikke at jeg føler meg rusa, men det fjerner det fysiske suget etter et skudd. Jeg kjenner fortsatt på et psykisk sug, men det er lettere å legge det bort når jeg ikke har noe fysisk behov etter det i kroppen min, sier hun.
For Emilie har tiden på Tyrili vært en bratt læringskurve. Hun forteller at hun i starten av oppholdet forsøkte å bli kasta ut, fordi hun ikke orket mer. Da var det en ansatt som tok henne til side og sa at han skjønte hva hun prøvde på. I stedet for at hun ble kastet ut, jobbet de aktivt med problemet.
– Det var da jeg skjønte at de faktisk er her for å hjelpe meg, ikke bare for å tjene penger. Tidligere har jeg alltid gitt opp så fort jeg møter motgang. Her har jeg møtt mye motgang, men de har ikke latt meg gi opp.
Likevel har det aller vanskeligste vært å ta farvel med vennene sine i rusmiljøet.
– Flere i miljøet har ikke telefon engang, så det er vanskelig å få tak i dem. Det anbefales jo at man ikke skal ha kontakt med tidligere rusvenner, som gjør at det er mange folk jeg savner, forteller hun.
I tillegg hender det at hun ligger og tenker på hvordan livet kunne blitt annerledes.
– Jeg kan ofte torturere meg selv ved å tenke på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde handlet annerledes, hvis jeg ikke hadde satt den første sprøyta på den festen.
Narkotika inn på pensum
Emilie tror at både sosiale medier og korona kan være grunner til den registrerte økningen av antall unge i Oslos rusmiljø.
– Mange av dem jeg kjenner bruker sosiale medier til å legge ut at de ruser seg. De får det til å virke kult, og det kan påvirke yngre folk til å ville teste det ut, uten at man skjønner hvilke konsekvenser det kan føre med seg. I tillegg tror jeg at kjedsomhet er en stor faktor her. Når det ikke er noe å ta seg til, som for eksempel nå under koronapandemien, blir det lettere å la seg påvirke til å prøve tyngre stoffer, sier hun.
Hun tror også at det hadde vært mindre sannsynlig at hun hadde testet heroin, om hun hadde fått ordentlig informasjon om konsekvensene på forhånd. narkotika på skolen. Vi får høre at hasj gjør deg trøtt, og kanskje kan trigge en psykotisk episode, men vi får ikke høre om hvor ille det faktisk kan gå. Ingen forteller deg at du kan ende på gata, og måtte selge deg for å få råd til neste skudd, sier hun.
Sauarlia mener også at forebygging av rusmisbruk bør begynne så tidlig som mulig.
– Man burde begynne så tidlig som i barnehagen. Det er viktig å følge opp, slik at man får et realistisk bilde av hvordan rusmidler fungerer. Da er man bedre rustet til å kunne ta gode valg når man blir eldre. Utover det, tenker jeg at det er svært viktig å sette inn tiltak i ungdomsmiljøene, som aktivitetshus og ulike aktivitetstilbud.
Han tror også at noe av grunnen til økningen av unge i rusmiljøet i Oslo kan komme av at det er et økt press i samfunnet, samt at unge er svært lett påvirkelige:
– Man blir utsatt for mange inntrykk som ung, og man lar seg lettere påvirke av ulike impulser. Man ser jo også at selvmordsstatistikken blant unge er svært høy, så det er jo et tegn på at mange unge ikke har det bra.
Rusreformen på overtid
Regjeringens forslag til en rusreform, som avkriminaliserer brukerdoser av ulike typer narkotika, har fått kritikk for at det kan bli lettere for ungdom å få tilgang på ulike stoffer. Sauarlia er ikke urolig for det.
– Jeg tror ikke det er grensen på 0 eller 10 gram hasj, som skiller de som er villige til å eksperimentere eller ikke. De som vil teste ut ulike rusmidler gjør det nok uansett, og de som ikke vil det, holder seg unna. Emilie syns rusreformen allerede er på overtid, da det er mange rusmisbrukere som blir tatt med små doser som de selger for å opprettholde eget forbruk.
– Jeg har mange mindre dommer. Hvis man blir tatt med en brukerdose heroin, får man gjerne en bot på 7000 kroner, eller soning i fengsel i 14 dager. Per nå har jeg 15 000 kroner i gjeld.
Hun mener politiet heller bør bruke tid på å ta de store haiene.
– De bør ikke arrestere de som har brukerdoser for å forhindre at de blir syke. De bør heller sendes til behandling, slik rusreformen foreslår.
– Det nytter å be om hjelp
Man kan se tilbake på mange som har fått god hjelp av å gå i rusbehandling. Prosessen starter ikke når man kommer til et sted som Tyrili, den starter i hodet. Man kan starte prosessen ved at man snakker med noen om problemene sine, og så tar man det derfra. Hvis man går rundt og lurer på om man har et problem, har man sannsynligvis det, sier Sauarlia.
I dag ser Emilie lyst på fremtiden. Når hun er ferdig på Tyrili Frankmotunet, skal hun ytte inn i en leilighet i nærheten av familien sin, og ta opp det siste året på videregående for å kunne begynne på sykepleiestudiet.
– Jeg vil jobbe på et sted som Tyrili. Jeg vil gjøre en forskjell for andre, slik de ansatte her har gjort for meg.
