SAMFUNNSSTOFF
MENNESKET BAK RUSAVHENGIGHETEN Emilie var bare sytten år da hun prøvde heroin for første gang. I dag, fire år senere, tar hun imot behandling for rusavhengigheten for syvende gang. Det skal være den siste. Tekst og foto Idun Kjøl Wiig
Det er mye snakk om rus for tiden. Eksperimentering, avkriminalisering, legalisering. Politikerne diskuterer frem og tilbake: Skal man møte rusmisbrukere med pisk eller pleie? Bak all politikken kan det være lett å glemme at det er snakk om menneskeliv, enkeltskjebner som påvirkes direkte av politiske beslutninger. Stoff har møtt ett av disse menneskene: 21 år gamle Emilie Eikelid Kristoffersen. Vi møter Emilie på Grimsbu camp. Hun står utenfor og tenner en røyk før vi går inn. Under venstre øye har hun en tatovering av et knust hjerte. Tatoveringen er til ære for faren hennes, som døde av en overdose da hun var åtte. Vi setter oss ned ved et bord innerst i kaféen. Hun småspiser på en blåbærmuffins fra Aunt Mabels, som smuler ned på bordet. Emilie har vært avhengig av heroin siden hun var 17. Hennes første møte med narkotika var å sette en heroinsprøyte på en fest. – Alle syns det er så rart når jeg forteller det, for det er jo ingen som begynner rett på heroin. Men det gjorde jeg. Livet på gata Ifølge Folkehelseinstituttet har antall pasienter i Norge innlagt med opiatdiagnoser økt med 59% fra 2014 til 2018. Samtidig viser en politirapport fra 2019 at antallet rusmisbrukere under 25 år øker i Oslos åpne rusmiljø. Da Emilie fikk sprøyta i armen
16 STOFF
for første gang, forandret livet seg fullstendig. – Med en gang det traff blodårene mine, skjønte jeg det. Avhengighet har ingenting å gjøre med hvem du er, eller hvor du kommer fra. Den tar deg uansett. Etter det første møtet med det som skulle bli en fast følgesvenn i mange år, googlet hun hvor man kunne få tak i dop i Oslo. Svaret var Brugata. Stedet er for mange synonymt med hovedstadens rusmiljø. Her samles unge som gamle, både dag og natt, på jakt etter det neste skuddet.
for å ha sex med meg, sier hun. Det var ikke før hun ble innlagt på tvungen rusbehandling, at hun innså at hun trengte hjelp. – I starten begynte jeg bare å gå til behandling for å betrygge de som bryr seg om meg. Jeg trodde jeg hadde kontroll. Jeg var med eldre menn på hotell, og tjente masse penger på én natt. Da jeg etterhvert lot meg selv bli pult i en garasje for en femhundrelapp, slik at jeg skulle få nok til å ruse meg, innså jeg at jeg ikke hadde så mye kontroll som jeg trodde, forteller hun.
«DAGENE BESTOD AV Å FINNE VENNER, MAT, OG NOEN SOM VILLE KJØPE SEX SÅ JEG KUNNE FÅ PENGER TIL DOP. DET VAR SLITSOMT.» Første gang hun var i Brugata, turte hun ikke snakke med de som hang der på flere timer. Til slutt fikk hun endelig kjøpt litt overpriset dop. Nå kjenner hun alle. Hun droppet ut av tredjeklasse på videregående, fordi det var vanskelig å kombinere en skolehverdag med en heroinavhengighet. Etter det bodde hun på gata en god stund. – Dagene bestod av å finne venner, mat og noen som ville kjøpe sex, slik at jeg kunne få penger til dop. Det var slitsomt. Da jeg var midt oppi det, skjønte jeg ikke at jeg ikke hadde det bra. Jeg tenkte at jeg var heldig, siden folk ville betale penger
For å opprettholde forbruket, begynte Emilie å selge små mengder amfetamin. Det endte med at hun skyldte en langer 6000 kroner, penger hun ikke hadde. Han hadde overbevist henne om at hun kunne betale tilbake pengene ved å vaske huset hans, men da hun kom hjem til ham ble hun voldtatt og filmet. – Det er mye stygt i rusmiljøet. Jeg vil heller ta livet mitt enn å ende opp igjen der, sier hun. Da Emilie endelig bestemte seg for å oppsøke hjelp, ble hun ikke trodd. Fastlegen hennes trodde hun overdrev, men henviste henne likevel videre.
– Jeg måtte overbevise dem om at jeg hadde et problem. Hadde jeg bare røyka litt hasj, hadde jeg jo ikke gått til rusbehandling. Etter at hun ble innlagt første gang, har hun blitt sendt fra sted til sted. Hun forteller at det i starten gjorde mer skade enn det hjalp: – Da jeg først ble innlagt, hadde jeg bare prøvd heroin, mens de andre hadde prøvd mye forskjellig. De snakket om amfetamin, kokain og «røykings», og jeg fikk selvfølgelig lyst til å prøve alt sammen. Nå har jeg vært borti det aller meste, bortsett fra sopp og syre. Jeg er ikke stabil nok i hodet til det, sier hun og drar på smilebåndet. Møtet med rusbehandling Emilie er nå til døgnbehandling på Tyrili Frankmotunet. Frankmotunet ligger i Folldal, en liten, langstrakt bygd ved foten av Rondane. Folldal ligger langt utenfor allfarvei, og langt unna Brugata i Oslo. – Her er det såpass mye frihet at jeg kan stikke ned på butikken for å kjøpe en pakke røyk uten å si ifra. Du får fokusert på å gjøre ting du liker, samtidig som du har mulighet til å trekke deg litt tilbake om du har behov for det, sier hun. En vanlig dag på Tyrili Frankmotunet består av felles frokost klokken åtte, før alle pasientene blir delt inn i ulike inne- og utelag. Innelaget har ansvar for alt som foregår inne, mens utelaget har ansvar for uteområdet. Emilie forteller at det er en rekke aktiviteter man kan være med på, som å kjøre hundeslede
APRIL 2021
