STOFF #46

BERGEN

DELFINER OG LSD

•

•

A P R I L 2021

SKAAR

•

•

N R 46

A N A LO GT FOTO

•

Å R GA N G 7

•

I S O L A SJ O N I F E N G S E L

FØLG STOFF nye saker hver uke @stoffmagasin

INNHOLDSSTOFF

4

LEDER

5

TRE KULE

6

LESERINNLEGG

7

BOLIGAKTIVISME

10

KRYPTOKUNST

12

TVANGSFÔRINGSBYEN

14

FLYTENDE FORSKNING

16

RUSBEHANDLING

19

INTERVJUSTOFF: SKAAR

22

TEATERANMELDELSE

24

FOTOSTOFF

30

BASSER I DRESS

31

SEKSUELL MARKEDSFØRING

32

ISOLASJON I FENGSEL

36

ER DU DEG SELV PÅ FEST?

38

LØST GJENFORTALT

40

MUSIKKQUIZ

42

SE OG HØR, HER OG NÅ

43

SIDEN SIST

ansvarlig redaktør samfunnsredaktør kulturredaktør

Ingeborg Undheim Hans Magnus Støp Meland Amalie Vadla Nina Thuestad Forus

nettredaktør

Aksel Persen

art director webmastere redaksjonen

19

24 36

fotoredaktør illustrasjonsansvarlig

10

Mimi Hemsett Ane Martine Tømmeraas Emilie Hemsett, Helene Sophie Gåskjenn Amanda Schøyen, Astri Nyaas, Christine Hausken Kjærandsen, Daniel Arnesen Sellami, Endre Vassende, Ida Otilde Haugland, Idun Kjøl Wiig, Inga Myrene Nørstebø, Ingrid Kallestad, Jørgen Engebret Børdahl, Karl Anders Bondø, Kaspara Aavik Stoltze, Martin Lie-Nielsen, Mats Vederhus, Oda Litland, Sanne Funder Nygaard, Saskia Brennen, Selma Ebne Røeggen, Stine Jahnsen Guttormsen, Synnøve Reitan, Tollef Yttri Solsrud, Åsalinn Arntzen Dale

foto/illustrasjon Benedikte Bergevik, Embla Müller, Jonatan Winther, Kari Orvik Olsson, Mia Ellisiv Almaas Ewings, Mila Elisabeth Larvoll, Ronja Maria Rodriguez Solbø

grafikere Sigurd Vikene, Synnøve Areklett Garmann

daglig leder Natalie Preminger styreleder Jógvan Helge Gardar forisde Ronja Maria Rodriguez Solbø

bakside Kari Orvik Olsson publiseringsdato 19.04.2021 trykkedato 20.04.2021 trykkeri Schibsted trykk

LEDERSTOFF

FESTIVALPILS MED AVSMAK Sidan det blei kjent at Noreg hadde sikra seg vaksinane Pfizer, Moderna og AstraZeneca gjennom avtaler med EU, har debatten om både prioriteringsrekkefølge og vaksinasjonshastigheit florert i våre største nyheitskanalar. Det starta noko optimistisk, og har etterkvart gått litt opp og ned. Fleire meiner prioriteringa er feil.

Andre er sinte og meiner det går for sakte. Begge kritikkane er kanskje legitime, men i forhold til andre land er me ganske priviligerte. Dette kjem ikkje like godt fram i nyheitsbiletet som det det burde ha gjort.

I oktober i fjor fremma India og Sør-Afrika eit forslag i Verdens Handelsorganisasjon, om å fjerne patentar på vaksinar, medisinar og medisinsk utstyr mot koronaviruset fram til utbreia vaksinering er tilgjengeleg globalt.

Saman med blant anna USA, Storbritannia, EU og Japan stemte Noreg mot dette forslaget. Det er fleire grunnar til at dette er skrullete.

For det første, handler det om å sette rettferd over profitt. Medan befolkninga i vår del av verda snart kan fryde seg over å kunne dra på festival og til det kjære utland, ligg det an til at innbyggjarar i låginntektsland ikkje eingong får vaksinert første gruppe innan året er omme. Patentordninga som Noreg stemte imot å fjerne under pandemien, hindrar alle andre enn dei som eig patenten, altså alle andre enn dei store legemiddelselskapa, frå å produsere dei nybakte covid-19-vaksinane og tilhøyrande utstyr. Det ser dermed ut til at dei landa som ikkje har nok penger til å sikre seg dei første dosane av vaksinane, blir nøydd til å vente opp til fleire år på å få vaksinert sine helsearbeidarar og innbyggjarar i risikogruppa, ifølge Leger Uten Grenser. Vaksineringa av resten av befolkninga kan ta fleire år. Samtidig tener legemiddelselskapa seg rike på sitt kunnskapsmonopol.

Det er urettferdig.

vil ikkje nødvendigvis beskytte mot stadig nye virusmutasjonar. «Du må ikke sitte trygt i ditt hjem, og si det er sørgelig, stakkars dem. Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer dig selv», skreiv Arnulf Øverland i 1937. Det same gjeld i dag.

For det tredje, hindrer ordninga kunnskaps- og teknologiutveksling mellom høg-, middels- og låginntektsland.

Den norske regjeringa forsvarer stemmegivinga si i WTO ved å peike på at patentar er med på å drive innovasjon, og at det dermed vil vere ugunstig å godta dette forslaget. Legemiddelselskapa har allereie motteke store summer frå statskasser og filantroper, som burde vere eit godt nok incentiv – i lag med det faktum at eit dødeleg virus rammer heile verda – til å utvikle vaksinar. Patentordninga bidreg derimot til å oppretthalde ei ujamn spelebane basert på størrelsen på land sine statskassar. Rike land gjev ikkje fattigare land ein plass ved kunnskaps- og teknologiutvekslingsbordet. Dette er usunt for det globale forskingsmiljøet, som er tjent med så mange hovud som mogleg.

Me har brukt nesten halvparten av dei produserte vaksinane på litt over ein tiandedel av verdas meir velståande befolking. Denne skeivfordelinga burde folk vere klar over. At det ikkje har vore ein større debatt rundt Noreg si stemme i WTO-møtet i norske media, er derfor synd.

Medan du står i ølkø ein solskinnsdag i august, står mesteparten av verdas innbyggjarar fortsatt i vaksinekø.

For det andre, kan denne globale skeivfordelinga av vaksinar føre til at koronaviruset kan fortsette å mutere i dei landa som ligg bak på vaksinasjonen. Og vaksinen

Ingeborg Undheim ansvarleg redaktør red@stoffmagasin.no

Illustrasjon: Kari Orvik Olsson

04 STOFF

APRIL 2021

K O M M E N TA R S T O F F

TRE KULE FOLK FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Jens Fredrik Solberg Artist Foto: Trine Hisdal

Kristin Vaag Syersk, designer, DIY-entusiast Foto: Alexander Thorstvedt

Anne Valeur Fotograf Foto: privat

Med fare for å høres ut som en prest ønsker jeg å slå et slag for ydmykhet. Ikke i form av at man skal finne seg i hva som helst, men i form av å tillate seg selv å lytte, se og genuint forsøke å forstå andres opplevelse av livet på denne snurrende, blå kulen. Dette er kanskje et poeng som er oppbrukt, men jeg tror ikke viktigheten av det forsvinner av den grunn.

Drit i hva folk mener, tenker og tror. Det du tror samfunnet forventer og det som føles som det fornuftige valget. Gå inn i deg selv og tenk: Hva ville jeg gjort om jeg bare skulle velge for meg? For det er nettopp det du skal gjøre, det som gjør deg så glad og lykkelig at det kribler på innsiden. Vær den mest genuine versjonen av deg selv, og omring deg med de menneskene som heier på deg og liker deg for den du er. Si ja til ting som føles bra og si mer nei uten dårlig samvittighet. Kle deg i akkurat det du vil, og som du føler deg vel i. Og husk at det aldri er for sent å lære nye ting eller endre retning. Livet er for kort til å bare bli værende i én bås. Men altså, hvis det er det du har aller mest lyst til, er det greit å gjøre det også. Vær modig, nysgjerrig og spontan, og øv deg på å være utenfor komfortsonen og utvide horisonten din. Og vær snill, alltid! Da kommer du langt.

Egen stil. Hva er det, egentlig? Hver gang jeg møter noen venner så har vi jo på oss omtrent det samme. Og jeg som trodde jeg var unik!

Sukk. Men jeg prøver likevel hele tiden å søke etter nye impulser. Høre på ny musikk hver dag, selv om Discover Weekly ofte serverer meg mye av det samme. Følg dine venners Discover Weekly også, så kan du i det minste tråkke i deres stier.

Å utøve ydmykhet er ikke alltid lett. Å høre på en klimafornektende onkel som siterer Facebook-innlegg som om de er sannhet, kan få enhver av oss til å ville slå oss vrang. Men ydmykhet trenger heller ikke å være vanskelig. Vi liker alle å bli møtt med vennlighet og interesse. Et smil og et oppfølgingsspørsmål går derfor en lang vei. Klimaendringer er en realitet, men det blir ikke verre av at vi tar oss tid til å ofre et vennligsinnet, men kritisk oppfølgingsspørsmål til en klimafornektende onkel. Og når du først sitter der i bursdagsbesøk med familien, så kan dere i alle fall være enig om at dere begge tror på kake.

Instagram leverer deg ting i loop, men ta grep og gjem ting som ikke inspirerer, så slipper du å være en slem unfollower. Lik og vær aktiv på poster og tendenser du syns er spennende, så får du mer av det. Ta pauser fra å stirre på andres liv de dagene det bare gjør deg trist og motløs. Gå en tur isteden, om det så bare er rundt kvartalet. Hør på The Daily eller noe annet som lærer deg noe nytt. Plukk opp en av kokebøkene som står og støver, og la deg bli inspirert av de vakre bildene. Kanskje klarer du å lage noe du ikke har laget før, selv om du ikke hadde akkurat de riktige ingrediensene?

Man blir rik av å lære seg nye ting, selv om det er mye lettere å gjøre det man alltid har gjort. Og man lærer minst like mye av å ikke få det til på første forsøk.

APRIL 2021

STOFF 05

K O M M E N TA R S T O F F

LESERINNLEGG

har du en mening om noe? red@stoffmagasin.no

HVOR ER SAKLIGHETEN I RUSDEBATTEN?

Tekst Iris M. Evdahl og Marius Haugstad Foto Privat

«Skadelig store doser omtales som normale, små doser som fatale. Hvor er den faglige sakligheten i debatten?», spør biologi- og kjemistudentene, Iris M. Evdahl og Marius Haugstad.

Iris M. Evdahl.

Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser i denne artikkelen står på forfatternes regning.

Hvor mange brukerdoser burde være lovlig å ha besittelse av samtidig? Hva er en brukerdose? Hva er ansvarlig bruk, og når blir det skadelig? Stoff prøvde tidligere denne måneden å ta for seg disse spørsmålene, men artikkelen «Hvor stein blir du av ti gram hasj?» skyter seg selv i foten. Brukerne journalisten spør beskriver det som potensielt kan være farlige doser, som helt normale. Det mener vi danner et unyansert bilde av hva avkriminalisering innebærer. Uansett hva vi håper Stortinget vedtar, kan vi alle være enige om at vi ønsker en god debatt. Derfor spør vi: Hva slags debatt er egentlig det?

Rusreformen har blitt heftig debattert de siste ukene. Det kan virke som om alle, fra studenter til partiledere fra Innlandet, har blitt eksperter på rus. De samme dosene blir omtalt av reformens politiske motstandere som en «gave til gjengene», og av intervjuobjektene i Stoff-artikkelen som «en dose jeg kanskje ikke ville tatt på fest, men rimelig». Derfor mener vi at hvis bestemte brukerdoser skal avkriminaliseres, er det strengt nødvendig å ha et solid forskningsbasert faktagrunnlag.

06 STOFF

Da rusreformen ble tatt opp i Stortinget i 2017, var det med begrunnelse i at Norge hang etter på forskning på konsekvensene av bruk av stoff. Et av forslagene som ble løftet var blant annet å gi bedre hjelp til rusmisbrukere. Dette er imidlertid et komplisert tema, fordi diverse stoffer kan i ulike doser ha enormt varierende effekt på forskjellige personer. Det gjør forskning uvurderlig for utformingen av en god ruspolitikk. Rusreformen er i første rekke et politisk vedtak som vil gjøre at fagkyndige kan undersøke hvilke restriksjoner som faktisk er hensiktsmessige.

drikke tolv øl på en kveld. Da blir spørsmålet: Ville du anbefalt en person som aldri har drukket før å konsumere tolv øl på en kveld?

Eller til en venn med lav toleranse?

Hverken det ene eller det andre argumentet er spesielt treffende i en debatt der vi ønsker å undersøke hva vi som samfunn burde tillate av bruk av rusmidler, eller hvordan vi kan formidle informasjon som legger til rette for ansvarlig bruk.

Hadde vi åpnet for ærlig forskning på rusmidlenes subjektive effekter, bruksmønstre, og brukeres erfaringer, hadde vi vært på vei til å forstå hva fornuftige grenser kunne vært.

Hadde dette vært under forbudstiden, ville da noen av de følgende argumenter bidra til fornuftig diskusjon rundt farene ved, og bruk av alkohol?

Debatten burde basere seg på hvordan å oppnå et sikkert rammeverk for brukere, og samtidig bevare den enkeltes personlige frihet til å benytte seg av rusmidler.

Informasjonen ungdommer og voksne har tilgjengelig i dag er på ingen måte god nok. Testing av rusmidler åpner Pandoras eske: Noen vil få en forsvarlig dose rent stoff av en ansvarlig venn, mens andre risikerer få helseskadelige doser, eksempelvis av personer med høy toleranse, mye erfaring, og null ansvarsfølelse.

Argument 1: Tolv øl er en helt vanlig brukerdose: «ved første øyekast virker den litt stor» – men det burde absolutt være lov å oppbevare så mye pils.

Argument 2: Tolv øl er en skadelig stor dose, og er egentlig seks vanlige doser: dette er «en gavepakke til de kriminelle gjengene».

Du synes sikkert begge argumentene virker litt rare, og har kanskje erfart selv at det er fullt mulig å

Marius Haugstad.

til hvordan de faktisk brukes. Vi har heller ikke kommet til enighet om hva en brukerdose burde ansees som. Åpen forskning og en åpen samfunnsdialog om bruk av rusmidler kan lede oss til bedre og tryggere rammer for individuelle valg knyttet til rusbruk, men også bedre oppfølging av dem som velger feil.

En smell på de rusmidlene som nå fortsatt er ulovlige, kan gi mye større følger for helsen din enn det alkohol kan. Det er derfor mange ønsker at de forblir ulovlige. Vi vil derfor oppfordre deg som tenker, «ja, shit au – jeg vil prøve meg allikevel» – og alle selverklærte eksperter der ute – om å søke god informasjon om dosering (og deres fysiske og subjektive effekter), renhet og testing av stoffer på disse sidene: psychonautwiki.org og emmasofia.no.

Bruk huet, og ta vare!

Å sette tak på diverse rusmidler basert på bestemte «brukerdoser», blir kunstig når vi ikke legger til grunn de subjektive effektene av de forskjellige rusmidlene, eller tar hensyn

APRIL 2021

SAMFUNNSSTOFF

MÅNEDLIGE HUSHAIER OG DRITTLEILIGHETER «Hushaier», «drittleiligheter», okkupasjoner og karikaturer. To ulike generasjoners boligaktivister med overraskende mye til felles.

Det var på tide at noen inviterte dem til samme Zoom-intervju.

Tekst Astri Nyaas Illustrasjon Ronja Maria Rodriguez Solbø Året er 2001. Ståle Holgersen okkuperer et hus på Nygårdshøyden i Bergen sammen med tre andre boligaktivister. Boligaksjonen vil ha en mindre markedsstyrt boligsektor, og skal senere få mye oppmerksomhet når de henger opp plakater av «Månedens hushai» på søppelbøtter, busskur og lyktestolper.

Gruppen har startet en månedlig kåring av byens verste utleiere.

Nesten tyve år senere får flere store utleiere i Oslo smake samme medisin, fra en ny generasjon boligaktivister.

Aktivistkollektivet bak instagramkontoen «@min_drittleilighet», publiserer innbyggerers historier om kjipe leie-opplevelser, og karikaturer av «utleier-verstingene».

Sigrid Elise Høeg og hennes medaktivister vil stille boligmarkedet til veggs.

Ståle Holgersen er i dag samfunnsgeograf og forsker ved Universitetet i Uppsala.

Sigrid Elise Høeg skriver bachelor i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. De

APRIL 2021

befinner seg i hver sin by, men akkurat nå er de i samme digitale møterom. Hvordan var det å drive med boligaksjonisme da, sammenlignet med nå? Og hjelper det egentlig? Praten sitter løst, og de to aktivistene har mye å snakke om.

Startskuddet Både Boligaksjonen og Høegs aktivistkollektiv har vært kritiske til dyre studentboliger, og til høye leiepriser generelt. De mener at et frisluppent og profittstyrt eie- og leiemarked, setter både studenter og andre innbyggere i vanskelige økonomiske situasjoner.

Boligaksjonen Bergen startet med en gjeng politisk engasjerte studenter som ble inspirert av aktivisme ute i Europa.

De så også opp til bergenske husokkupanter fra 70-tallet, og i 2001 begynte de med å okkupere et universitetetseid hus i Bergen. Derfra vokste de seg større.

– Ved den første okkupasjonen var vi

fire stykker som ikke ante hva vi gikk til, men det skapte etter hvert en slags bevegelse hvor flere fulgte etter, forteller Holgersen.

Sigrid Elise Høegs aktivistkollektiv startet Facebook-kampanjen «Reduser Husleia» i fjor. Pandemien hadde satt forskjellene i samfunnet på spissen, og dette ble ekstra tydelig ute i boligmarkedet. De ville gjøre noe med sinnet som mange unge følte på, og planla egentlig å organisere en husleiestreik.

Ståle Holgersen foto: privat

– Det skjedde ikke, men vi åpnet en instagramkonto!

Høeg humrer litt oppgitt, men er rask med å påpeke at eksponereringen av «drittleiligheter» likevel har gitt dem muligheten til å tydeliggjøre strukturelle utfordringer i boligmarkedet.

– Vi har gitt folk en plattform hvor de kan fortelle sin historie, og kraften i det

Sigrid Elise Høeg foto: Elise Fjordbakk

STOFF 07

SAMFUNNSSTOFF

Karikatur publisert av aktivist-kollektivet bak «Reduser Husleia». illustrasjon: Tale Hammerø Ellingvåg/shittylines.png

«Månedens hushai»-plakat fra August 2003. foto: Magnus Helgesen

er stor, fortsetter hun.

skulle ikke stille til gjenvalg, forteller Holgersen.

Til angrep på selvhjelpstips De har etter hvert også gått til frontalangrep på Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) som tilbyr studentboliger i Oslo. Aktivistollektivet krever innsyn i samskipnadens budsjett og redusert husleie. Høeg forklarer hvordan startskuddet for hele kampanjen ble en video hvor SiO, som skal tilby velferdsordninger til studentene, heller gav tips til selvhjelp for dem som slet økonomisk.

– Vi er midt i en pandemi hvor mange blir permitterte, og istedenfor å sette ned husleia, rådet de studenter til å selge eiendelene sine og spise mat hos venner. Det var utrolig provoserende.

Høeg påpeker at SiO, heller enn å operere som et profittmaksimerende selskap med lederlønn på to millioner, burde være en motvekt til et allerede spinnvilt leiemarked.

SiO har ved flere anledninger beklaget for videoen som det refereres til.

Styreleder Stine Johannessen, uttaler

08 STOFF

at SiO jobber med å gi studenter som sliter en bedre hverdag, og at deres mål er å ha tilbud som dekker så mange studenter som mulig.

«Boligkuppet» I deres forsøk på å skape reelle endringer i studenters boligsituasjon, har begge aktivistbevegelsene fått kjenne på en større misnøye med studentpolitikken.

– Det er jo et system som ikke er rigga for noe annet enn å skaffe karrierepolitikere til Høyre og Arbeiderpartiet, det er ikke lagd for å hjelpe studentene. Det er faktisk 20 år siden noen sa disse tingene sist, og det har ikke skjedd en jævla dritt, påpeker Høeg.

Hennes aktivistkollektiv har vært opptatte av å tydeliggjøre at de ikke er en del av studentpolitikken.

Boligaksjonen i Bergen tok også avstand fra studentpolitikken, men valgte likevel å stille til valg for studentparlamentet Bergen i 2003.

– Vi hadde kun to valgløfter: Vi skulle drite i alt av studentpolitikk, og vi

De kjørte en hard kampanje, med husokkupasjoner, mediedekning og slagord som «Vi okkuperer, vi aksjonerer, vi kårer månedens hushaier og nå stiller vi til valg». Og de vant.

Husokkupasjoner og Instagram Valgseieren gav dem fire heltidsansatte boligaktivister i et år, slik at de kunne fokusere fullt og helt på boligpolitikk.

I organisasjonen var det noen som okkuperte hus, mens andre jobbet med mindre konfronterende strategier.

– Bråkete aksjoner og husokkupasjoner la et godt grunnlag for å diskutere boligpolitikk. Man kan være uenig med metoden, men den skaper likevel et viktig press, understreker han.

Høeg skyter inn at SiO-aksjonen nok hadde hatt godt av noen husokkupasjoner for å fremme sine krav.

– Det ble veldig tydelig at vi var lette å ignorere, og det er vi fortsatt. Så vi hadde satt stor pris på om noen ville

okkupere noe, sier hun noe lattermildt, men tydelig seriøs da hun tipser om en nylig oppstartet instagramkonto som hun har oppdaget.

Den heter «tomtioslo», og er en oversikt over tomme hus i byen. Den gir for øvrig påfallende assosiasjoner til «Håndbok for husokkupanter», blir det tilføyd av Holgersen. Han referer til en oversikt over tomme hus, som Boligaksjonen i sin tid delte ut til bergensstudentene.

Som husokkupant kan man for øvrig vente seg strenge reaksjoner fra politiet. Holgersen kan fortelle at de ofte ble båret ut av husene de okkuperte.

Bøtene de fikk var likevel ikke like høye som dem man får i dag. Han poengterer at man uansett kan okkupere hus som politiske markeringer, uten å lenke seg fast og risikere bøter.

– Vi tror også at vi er ganske greit organisert, slik at det å få inn penger til folk som blir kasta ut, ikke skal være umulig, sier Høeg, og påpeker at det bare er å kontakte dem om man ønsker samarbeid, tips eller støtte.

APRIL 2021

SAMFUNNSSTOFF

«– DET HANDLER RETT OG SLETT OM Å ENDRE HVA VI LEGGER I EN BOLIG. SKAL DET VÆRE ET INVESTERINGSOBJEKT, ELLER SKAL DET VÆRE ET HJEM?»

– Jeg er hvertfall ikke bekymret for mangel på husokkupasjoner i Oslo i framtiden, med tanke på hvordan boligmarkedet der ser ut, skyter Holgersen inn, og trekker litt på smilebåndet.

Motpartene For Høegs aktivistkollektiv har det hele veien vært viktig å få fram hvem som er de reelle motpartene i dagens boligmarked.

– Skillet går ikke mellom de som eier og de som ikke eier. Det går mellom de som tjener store penger på bolig, og de som bare prøver å få seg et sted å bo, som betaler ned andres lån eller må sette seg selv i dyp gjeld, påpeker Høeg.

Det blir stadig vanskeligere for unge å skaffe seg egen bolig, særlig i de større byene. Kollektivet hennes mener det trengs store endringer i boligsystemet, som en stadig større andel av befolkningen føler seg sviktet av.

– Det er vanskelig å anerkjenne at systemet som vi har blitt opplært til å tro at vi skal bli en del av, ikke er bygget for oss, sier Høeg.

Hjem eller investeringsobjekt?

Når Ståle Holgersen får spørsmål om hvordan fremtidens boligmarked ideelt ser ut for han, er han rask med å påpeke selve ordbruken i spørsmålet.

– Hvis vi bytter ut ordet «boligmarked» med «boligsektor» så begynner vi å snakke, humrer han, og understreker at det handler om å fjerne profittmotivet fra bolig.

men flere mener dette systemet ikke fungerer i dagens trange boligmarked.

Holgersen påpeker at man kan se til andre land for å finne alternative boligsystemer, med ikke-kommersielle utleiesektorer og reguleringer av kjøp og salg på det private markedet.

– Slik det er nå, blir systemet tatt for gitt, og så prøver man å hjelpe dem som rammes mest innenfor det. Da ender man opp med absurde løsninger som BSU-ordningen, påpeker han.

Høegs aktivistkollektiv ønsker ikke å snakke mer om at det er dumt at egenandelsprosenten ikke er lavere, eller kjipt at man ikke kan ta opp lån som er mer enn fem ganger egen årslønn. De vil heller snakke om større boligpolitiske endringer. De vil snakke om en ikke-kommersiell boligsektor, som er stor nok til å utfordre det eksisterende systemet.

– Vi prøver å kreve det vi faktisk vil ha. Ikke bare det som virker oppnåelig akkurat nå. Man må tørre å stille krav som strekker seg utenfor dagens system.

Nytter det?

Stadig flere sliter med å komme seg inn på boligmarkedet, og i 2020 kunne en enslig sykepleier, ifølge sykepleierindeksen, kun kjøpe 2,5 prosent av alle Oslos boliger. Leieprisene har også økt betraktelig de siste par tiårene, og i dag ligger gjennomsnittsprisen for et rom i kollektiv i Oslo på 6 261 kroner, ifølge statistikk fra Hybel.no. Når man ser på dagens boligmarked, blir det fort tydelig at Holgersens aktivistgruppe ikke greide å stanse prisveksten på eie- og leiemarkedet.

– Det handler rett og slett om å endre hva vi legger i en bolig. Skal det være et investeringsobjekt, eller skal det være et hjem? spør Høeg retorisk.

– Det er jo litt trist at de kravene som dere stilte allerede i 2003, er de samme som vi stiller nå, anerkjenner Høeg.

I Norge har man lenge vært opptatt av at flest mulig skal eie sin egen bolig,

Ingen av Boligaksjonens husokkupasjoner ble permanente, og på et av

APRIL 2021

kvartalene hvor de virkelig ønsket å bli, ligger det nå ironisk nok et bankbygg. Man kan spørre seg selv om det egentlig nytter å protestere mot et urettferdig boligsystem?

Høeg og Holgersen er enige om at motstand alltid har en verdi, uavhengig om man vinner eller taper. Det handler like mye om å forandre folks bevissthet og om å presse samfunnet i en ny retning.

– Vant vi gjennom med vår linje i verden? Nei, vi tapte på alle politiske fronter. Betyr det at det vi gjorde var verdiløst? Absolutt ikke, sier Holgersen.

Han påpeker at Høegs aktivistkollektiv også har et større historisk moment med seg, enn det Boligaksjonen i sin tid hadde. Boligsystemet som baserer seg på økte priser vil nå et bristepunkt før eller siden. Da er det viktig at motstanden finnes, og setter et rettferdig boligsystem på dagsordenen.

– Man kan ikke endre boligpolitikken uten at boligpolitikken er et tema.

Den samtalen har vi allerede klart å skape, sier Høeg.

Lag på lag med boligaktivisme Når hun får spørsmål om hva folk som ønsker å gjøre noe med boligmarkedet kan gjøre, svarer Høeg at man gjerne kan kontakte kollektivet deres, som foreløpig finnes i både Oslo og Trondheim.

Boligaksjonen ble i sin tid inspirert av aktivistgrupper som hadde eksistert i Bergen på 70-tallet, og i 2020 har et nytt kollektiv latt seg inspirere av dem igjen. Sigrid Elise Høeg vil gjerne være til inspirasjon for fremtidens boligaktivister, men håper og tror at hun kan bidra til å skape et mer rettferdig boligsystem før den tid.

– Jeg tror dere har en stor framtid i

møte. Dere har et mye mer spennende historisk moment foran dere enn det vi hadde, sier Holgersen.

– Jeg håper vi klarer å bruke det, svarer Høeg.

Kommentarer fra Heimstaden og Geir Hove «Månedens hushai»- plakaten og karikaturen av Ivar Tollefsen, ble publisert for å illustrere likheten mellom de to aktivistbevegelsenes metoder.

Geir Hove, som ble kåret til «månedens hushai» i august 2003, uttaler at nominasjonen var et resultat av meningene til noen få misfornøyde leieboere.

– Jeg har hatt over tredve tusen leieboere mellom 1986 og nå. Av dem kan jeg bare huske at fire til fem har vært misfornøyde, sier han.

Han mener at den beste måten å få ned leieprisene på, er å sørge for at tilbudet er større enn etterspørselen, og at det er bra at leieprisene i Bergen har sunket de siste årene.

Kommunikasjonsdirektør i Heimstaden, Christian Dreyer, uttaler at et godt og trygt hjem er viktig i alle menneskers liv, og at de i Heimstaden derfor heier på gode ideer, forskjellige meninger og stort engasjement som bidrar til å utvikle en best mulig boligpolitikk.

– Vi mener positiv endring skapes gjennom faktabasert dialog og tar gjerne en prat med alle, aktivister, politikere, kunder eller andre, som har dette som mål, sier han.

Han påpeker at Heimstaden ønsker at utleiemarkedet skal fungere best mulig, har begynt å tilby sine leietakere evigvarende leiekontrakter, og har oppfordret regjeringen til å vurdere dette som standard i lovverket.

STOFF 09

SAMFUNNSSTOFF

DIGITAL RENESSANSE

Tekst og foto Kaspara Stoltze Illustrasjon Mia Ellisiv Almaas

«Blockchain-teknologi» har gjort det mulig for digital kunst å få anerkjennelse på markedet. Flere store aktører åpner nå øyene for såkalte NFT-er.

Piratkopier, nedlastinger og allmeneie har siden internettets eksplosive fødsel vært karakteristikker. Karaktertrekkene virker nå å modnes, ved hjelp av det som kalles «blockchain-teknologi».

Gjennom NFT-er, altså NonFungible Tokens, kan digitale kunstnere nå få inntekt og større anerkjennelse for arbeidet sitt.

På den måten kan også den rene digitale kunsten få en plass ved kulturbordet.

Multimediakunstner Steffen André Nilsen er en av dem som er positiv til den nye teknologien. Han har nylig lagt ut sin første NFT for salg, og nå tror han flere vil få øynene opp for digital kunst.

– Jeg tror folk vil satse mer på digital kunst og ta det mer seriøst.

Spesielt de som har drevet med det før og ser potensialet som ligger i sjangeren nå, sier Nilsen.

Ble aldri tatt på alvor Nilsen tok seg inn i den digitale tidsalder med barneskritt, og begynte

10 STOFF

å tegne da han var ni år gammel.

Han tegnet ikke med penn og papir, men i redigeringsprogrammet Paint. På tross av algoritmenes altomfattende tilstedeværelse, har han opplevd konstant motgang.

– Jeg søkte mange år før jeg kom inn på Kunstakademiet i Bergen.

Søknadene var med digital kunst, og jeg kom ikke inn. Jeg følte aldri at kunsten min ble tatt på alvor.

Flere ganger ble jeg fortalt «det kan du ikke gjøre» og «det der er ikke foto».

Motstanden opplevde han både fra kunstinstitusjoner og kunstmarkedet. Samtidig var den digitale kunsten viktig for Nilsen. Den føltes fri for grenser og mer åpen, forteller han.

Kunstakademiet, og for første gang begynte han å jobbe analogt med fysiske materialer. Kunstverden utenfor Norges grenser har gått lengre inn i den digitale verden, påpeker han. I Rotterdam opplevde Nilsen at kunstlærerne var mer positive til 3D-renderings, en prosess som konvertere 3D-modeller til 2D-bilder på en datamaskin, og photoshop og virtuell kunst. Og de er ikke alene om det.

Under en utstilling i hjembyen Vega, viste Nilsen både keramikk, malerier og digitale verker. Særlig én aldersgruppe var mer opptatt av skjerm-verkene, enn av stein og lerret.

– Når du vokser opp på Vega, en liten plass uten stort publikum, er internettet viktig. Det er den måten du kan få ut det du vil uttrykke.

– Jeg merket at fotografiene og digitale verk var det unge voksne ble dratt til. Da jeg hadde en videoinstallasjon, husker jeg at noen sa «jeg skulle ønske jeg kunne kjøpt dette verket, men det går jo ikke an», sier Nilsen og presiserer:

Etter fem år med søknader, fikk Nilsen tilbud om plass ved

– Det er mange ting du ikke kan selge som en «nye medier»-kunstner.

Den digitale kunsten har vært vanskelig å selge til små samlere og kunstkjøpere. Hvordan henger du opp et digitalt verk i stuen?

Hvordan kjøper man det? Hva gjør dette til kunstneres unike verk? Disse begrensningene kan være på vei inn i fortiden.

Kunstnerisk frihet For mannen i gaten kan kryptoverden være en kilde til forvirring.

Ny teknologi, som bitcoins, guay, smart contracts, koding og NFT-er, forstås trolig best om du kan lese algoritmenes rader av 1 og 0 som norsk. Men det er ikke det du egentlig trenger å ha greie på. Langt mer spennende er mulighetene det vil gi kreative sjeler verden over.

– For kunstnere har det vært vanskelig å hindre muligheten til kopiering. Når originalen er på et digitalt format, kan verket i prinsippet kopieres uendelig uten at kvaliteten forringes, sier Line Daatland, direktør for samling og utstillinger ved KODE.

APRIL 2021

SAMFUNNSSTOFF – Det blir som å kjøpe et fysisk kunstverk, men i et digitalt filformat, sier Nilsen.

Andre NFT-er har gått for millionbeløp på virtuelle auksjoner. Senest i februar solgte artisten Grimes kunstverk i form av NFT-er for 5.8 millioner dollar på auksjonssiden Nifty Gateway, i løpet av 20 minutter.

Steffen André Nilsen, multimedia kunstner.

Hva gjør en NFT mer verdifull enn en hvilken som helst nedlastet fil fra nettet? Det er spørsmålet som har fluktuert i medier og samtaler verden over. I motsetning til en vanlig fil tar NFT-er i bruk blockchainteknologi, som gjør hver fil unik og autentisert.

– Det er en verdi i at man faktisk har kjøpt det, at du har fått kunstnerens digitale signatur, sier Nilsen.

Line Daatland, Direktør for samling og utstillinger KODE. Foto: KODE.

Andrea Forsberg, Foto: Blomqvist.

NFT-er vil ikke bare gi kunstneren tilbake eierskap, men også inntekt.

– Fordelen ved NFT-er ligger primært hos kunstneren, som vil være i stand til å kontrollere verket sitt. De vil kunne være sikre på at det ikke går viralt og deles uten at kunstneren får betaling og anerkjennelse for arbeidet sitt, sier KODE-direktøren.

Teknologien bak NFT-er gjør det mulig for skaperen å legge inn en royalty i filen. Det vil si at hver gang verket selges videre, vil kunstneren få en prosentandel av salget.

Denne er kodet inn i filen, og kan ikke endres av senere kjøpere. Et slikt element har ikke eksistert i det analoge kunstmarkedet.

Verdiløst til millionbeløp Nilsen pleier å uttrykke seg gjennom JPEG- og Tiff-filer. Han er en av flere digitale kunstnere som nå har fått muligheten til å signere sine digitalt kunstverk. Med et tastetrykk la han 6. april ut sin første NFT.

APRIL 2021

Den digitale kunsten har ingen garanti på autensitet og ofte kjenner man ikke til skaperen av verket, noe som har gjort kunsten mindre salgbar. Digital kunst har kunnet besøke manges harddisk uten å bære spor av reisen, men i form av en NFT forsvinner dette elementet. All informasjon om hvem en NFT har tilhørt er lagret i blockchain-nettverket.

Kunstverden åpner de digitale dørene Autentifikasjon har alltid vært viktig i kunstverdenen for at verk får anerkjennelse. For mange samlere og auksjonshus er det viktig å kjenne et kunstverks proveniens, altså eierskapshistorikken til kunstverket fra det forlot kunstneren fram til dags dato.

– Det som er flott med denne nye teknologien, er at historikken er synlig for alle. Det tror jeg er et konsept som nye samlere spesielt syns er veldig interessant, sier Andrea Forsberg.

Hun er kommunikasjonsansvarlig i Blomqvist, Norges eldste auksjonshus. Hun sier de er positive til muligheten til å rådgi kunder i kjøp av NFT-er i fremtiden. De ønsker først å bygge opp kompetanse på området.

– Det er veldig mange nye konsepter i kunst, som når de først ble lansert fikk kommentaren «dette er ikke kunst». Den setningen er ikke ny, den har alltid vært en del av samtalen. Da performancekunst var kjempestort på 80-tallet, hadde man også den diskusjonen, forteller Forsberg.

– Det er spennende at diskusjonen om hva som er kunst nå går inn i ny teknologi. Vi mener at NFT-er har mange positive aspekter, sier Forberg.

Vanskelig å oppleve Selv om NFT-teknologien gjør det mulig å eie et digitalt verk, sitter det fast i det digitale formatet. Et maleri kan man henge over kjøkkenbordet, og beskue gjennom kaffedamp i morgensolen. En digital fil i sin originale form, derimot, kan kun beskues ved hjelp av teknologi. Det kan printes ut, men da er det ikke lenger originalen.

– Digital kunst har eksistert i flere tiår, men det har hatt et ganske begrenset publikum, siden ikke alle vet hvordan de kan oppsøke denne typen verk, sier KODE-direktør Daatland.

Denne begrensningen er hovedgrunnen til at KODE ikke kjøper inn ren digital kunst til samlingen deres.

Om et kunstverk skal kjøpes inn må det kunne vises for publikum fysisk, forklarer Daatland.

– Mange museum har kunst som er produsert digitalt, men den vises likevel analogt, sier Daatland.

Grunnet pandemien har likevel mange museer og gallerier blitt tvunget til å ta kunstverkene inn i den digitale verden, og mange har skapt virtuelle utstillinger. Daatland mener disse likevel gjenspeiler den fysiske verden, ikke den digitale.

Han tror derimot ikke økt interesse for digital kunst vil ta fra galleriene og kunstmuseene deres levebrød.

– Gallerier vil fortsatt være verdifulle. Kunst burde ikke kun oppleves gjennom skjermen, da blir vi som roboter

Kryptokunstverden kort fortalt: Digital kunst: Beskriver kunst som tar i bruk digital teknologi som en del av den kreative prosessen eller som bruker digitale verktøy i presentasjonsprosessen. Kan oppleves enten fysisk eller gjennom skjermer.

Krypto-kunst: Sjanger av digital kunst, som enten tar i bruk blockchain teknologi, er inspisert av eller tematiserer blockchain teknologi.

Blockchain teknologi: Teknologien gjør at digital informasjon kan distribueres, men ikke kopieres. Det betyr at hver del med datainformasjon kun kan ha én eier.

Non fungible tokens (NFTer): NFT-er er individuelle, unike digitale eiendeler, som for eksempel samleobjekter, kunstverk, videoer, spillartikler, spor og musikk. Disse er formatert digitalt med en smart contract, og tar i bruk blockchain teknologi for opprette et ekthetssertifikat for den digitale eiendelen.

Smart contract: Smarte kontrakter er dataprogrammer, altså koder, som er publisert på blokkjeden. Disse settes i livet automatisk, gitt visse betingelser.

– Om du opplever det digitalt er det en gjengivelse av den fysiske utstillingsformen, sier hun.

– Det er definitivt noe vi holder dørene åpne for. Den digitale signaturen tror jeg vil gjøre det mer attraktivt for kjøpere å handle digital kunst, sier Forsberg.

Maler en lys framtid Nilsen tror mindre gallerier og kunstsamlere vil være hovedmarkedet for NFT-er i fremtiden. En dag tror han NFT-er vil kunne oppleves i den fysiske verden på lik linje med analog kunst.

Selv om kunsten tilsynelatende beveger seg inn i en ny epoke, mener Forsberg at motstanden Nilsen har opplevd i kunstverdenen ikke er noe nytt.

– En dag vil man kanskje eie NFT-er og ha dem hengende på veggen som malerier. Ved å bruke teknologi som Googles The Frame. Dette er bare starten, sier Nilsen.

STOFF 11

SAMFUNNSSTOFF

TVANGSFÔRINGSBYEN BERGEN Tekst Endre Holm Vassenden Illustrasjon Mimi Hemsett

Frem til 21. januar var «spiseplikt» et fremmedord for mange yngre nordmenn. Loven, som krever at servering av alkohol skal akkompagneres av ett stykk fordøyelig objekt, har gjennom store deler av det siste halvåret frustrert både utelivsbransjen og øltørste besøkende.

Ved spisepliktens innmarsj kunne deler av Bergens eldre befolkning likevel høre stemmer fra fortiden – det er nemlig ikke første gang en slik regel har preget byens barer og klubber. Et uteliv forbausende likt det på 80-tallet har oppstått, med spiseplikt, innskrenkede skjenketider og diverse kreative løsninger for å snike seg unna regler som ikke gir ved dørene.

Spisepliktens opprinnelse Den gangen var det imidlertid en annen pest som sto ansvarlig for alt oppstyret: Bystyrets mildt sagt konservative syn på alkohol. Opp gjennom Norges historie har det vært mange merkelige alkohollover.

Ettersom alkohol omtrent årlig er på den politiske agendaen, er endringene så mange og uoversiktlige at det ikke er spesielt hensiktsmessig å ramse dem opp.

Det som likevel er verdt å merke seg er at frem til den nye, nasjonale alkoholloven trådte i kraft i 1992, sto hver enkelt kommune fritt til å tildele de ulike skjenkestedene enten «alminnelig» eller «innskrenket» skjenkebevilling. I Bergen, med ordfører Arne

Næss og resten av KrF i spissen gjennom store deler av 80-tallet, var innskrenket skjenkebevilling så å si entydig med spiseplikt.

Den opprinnelige tanken var at spiseplikten skulle tone ned det store alkoholkonsumet, som ble sett på som den bakenforliggende årsaken til alt av problemer.

Myndighetene mente at nordmenn tilbragte for mye tid i skjenkestuene, som resulterte i alkoholiserte og ødelagte familier. Alkoholen ble ansett som et problem i så stor grad at skjenking av brennevin faktisk var forbudt mellom 1901 og 1938. Kort fortalt: Det ble ment at alkoholen var en trussel for samfunnet, og denne trusselen måtte nøytraliseres.

«NÅR ALLE BESØKENDE BLIR TVUNGET TIL Å GÅ TIL INNKJØP AV I UTGANGSPUNKTET UØNSKET MAT, MÅ DET VÆRE FORVENTET AT IKKE ALT BLIR SPIST OPP.»

12 STOFF

APRIL 2021

SAMFUNNSSTOFF

I det store og hele lekte myndighetene og utestedene katt og mus i kampen om skjenkebevillingen. Det var også sjelden noen logisk forklaring på hvorfor enkelte utesteder fikk innskrenket skjenkebevilling, mens andre fikk drive virksomhet som normalt.

Steder som Holberg- og Wesselstuen fikk alminnelig bevilling uten store problemer. Legendariske Garage derimot, på den tiden kjent som La Garage, måtte karre seg til skjenkebevilling ved å opptre som en meksikansk restaurant på dagtid. Alle nye skjenkesteder som åpnet, måtte se seg nødt til å servere fôr med drammen.

Opera-egget og gjenbrukbare smørbrød Ikke at dette skulle bli noen uoverkommelig utfordring for byens mange innfallsrike kneiper. Det er også her historiene vi nå hører fra de mer erfarne stammer fra – for det skulle ikke stå på kreative (og ikke minst bærekraftige) løsninger.

For det var tross alt et fåtall av utestedene som faktisk ønsket å servere mat. Mange av løsningene som dukket opp bar derfor preg av minimal innsats, i ønske om å spare mest mulig penger og presse minst mulig mat på kundene. Knekkebrød med leverpostei, halve rundstykker med en liten ansjosfilet på og tørre baguetter, for å nevne noen av de mindre kreative, men mer populære rettene. Om det i det hele tatt kan kalles retter, da.

FEBRUAR 2021

Café Opera på Engen åpnet i 1985, og ble med det pålagt spiseplikt om de ønsket skjenkebevilling. De står også muligens for de mest ikoniske spiseplikt-rettene. En meny bestående av en rekke småretter til beskjedne fem kroner, der den mest minneverdige for mange var et halvt hardkokt egg toppet med majones og et par reker. Med på kjøpet fikk man også et stempel som gjorde det mulig å gå til anskaffelse av både én og to sårt etterlengtede halvlitere.

Med spiseplikten er det, som i de fleste andre lovpålagte krav, rom for tolkning. Til tross for at spiseplikten krever at alkohol må serveres sammen med mat, sier den ingenting om at maten faktisk må spises – et smutthull mange utesteder på åttitallet visste å utnytte. En gjenganger på diverse skjenkesteder var det gjenbrukbare smørbrødet.

Det ble en økonomisk gunstig affære som ble liggende urørt på bordet foran kunden så lenge besøket varte. Når kvelden omsider var omme ble smørbrødet levert inn igjen, for at nye kunder også skulle få dra nytte av herligheten. Slik ble de gjenbrukt helt til de ikke lenger kunne passere for å være smørbrød, men heller noe som lignet grønn mose.

magetrøbbel – for etter å ha gått på rundgang i flere måneder var de følgelig også livsfarlige å innta. Et ypperlig virkemiddel for å redusere matsvinn, spisepliktens evige følgesvenn. Økonomisk? Veldig!

Miljøvennlig? Ja! Spesielt godt? Overhodet ikke.

Hva kan læres?

Til tross for at situasjonen er en helt annen nå, blir det samme virkemiddelet tatt i bruk for å holde folk unna alkoholen – uten at det fungerer spesielt godt i praksis. Nå som da er det begrenset hvor mange mennesker det er som lar planene sine stoppe av at de må kjøpe en kopp med suppe for å få seg en øl eller ti. Det som i praksis blir effekten av spiseplikten er økt matsvinn. Når alle besøkende blir tvunget til å gå til innkjøp av i utgangspunktet uønsket mat, må det være forventet at ikke alt blir spist opp.

Nå er nå spiseplikten en gang pålagt, og da gjelder det å følge reglene. Likevel spørs det om ikke utestedene i Bergen har en del å lære av tidligere perioder med kommunalt pålagt tvangsfôring. Det kan etter hvert bli nødvendig å dra et gammelt triks eller to opp av hatten. Kan et gjenbrukbart smørbrød kanskje være løsningen?

Om noen mot formodning skulle forsøke å faktisk spise smørbrødet, måtte de også forvente

STOFF 41

SAMFUNNSSTOFF

FLYTENDE FORSKNING Kan samtale med delfiner gi svar på de store spørsmålene om klima, politikk og økonomi?

Tekst Tollef Solsrud Illustrasjon Kari Orvik Olsson

«Hello Margaret!» lyder en kvinnestemme. Delfinen Peter forsøker å etterligne kvinnen, men sliter med å lage M-lyden med blåsehullet sitt. «Hello Margaret!» prøver hun igjen. Peter er akkurat kommet i puberteten, og har vanskelig for å konsentrere seg. Delfinen er kåt og tilsynelatende uinteressert i å lære seg engelsk.

Mannen som ville prate med delfiner Dette høres kanskje ut som en post på en subreddit for den lille promillen av oss som drømmer om å sodomere blåsehull, men det er et faktisk utdrag fra et eksperiment som fant sted på 60-tallet. Peter er én av tre delfiner som bor i et hus som er spesialtilpasset for både delfin og menneske. Her er stort sett alle rommene helt eller delvis oversvømt, slik at både mennesker og delfiner kan bevege seg rundt i huset. Margaret Lovatt, en kvinne i begynnelsen av tyveårene, har blitt valgt til å lede et eksperiment der målet er å lære delfiner engelsk.

De første ukene i eksperimentet er resultatene lovende.

Peter er entusiastisk og lærevillig. Et av delmålene i forsøket er å få Peter til å legge fra seg «delfinske» lyder, som klikking og plystring. Etter to uker responderer Peter med lyder som Margaret karakteriserer som «menneskelige» i 95% av tilfellene.

Hjernen bak eksperimentet er lege, nevroforsker og psykoanalytiker John C. Lilly. Han vurderte å gå andre veien i stedet: å kartlegge det delfinske språket, slik at mennesket kan snakke med delfiner på deres morsmål.

Han skjønte imidlertid fort at dette ikke ville la seg gjøre, ettersom språket for det meste snakkes i frekvenser mennesker ikke kan høre. Han konkluderte derfor med at den åpenbart enkleste veien å gå, måtte være å lære delfiner engelsk.

Delfinhuset Huset, eller laboratoriet, hadde blitt etablert noen år tidligere, da John C. Lilly hadde bestemt seg for å vie livet sitt til det han så på som det neste steget i menneskehetens evolusjon: å krysse artsbarrieren for kommunikasjon. I hans første bok «Man and dolphin» skriver han: «Within the next decade or two the human species will establish communication with another species: non-human, possibly extraterrestial, more probably marine; but definitely highly intelligent, perhaps even intellectual.»

Lilly var overbevist om at denne arten kom til å være delfiner.

Hans fascinasjon for delfiner startet noen år tidligere, da Lilly kom over en strandet hval, og ble imponert over størrelsen på dyrets hjerne. Den enorme størrelsen, tolket Lilly som et bevis på at hvaler (inkludert delfiner) var

STOFF 14

intelligente – kanskje vel så intelligente som mennesker.

At hvaler ikke har samme trang til å dominere omgivelsene som mennesker, mente Lilly hadde blitt feilaktig tolket som et tegn på at de er mindre intelligente. Ifølge Lilly ville språk være et langt bedre mål på intelligens.

Hvis han kunne bevise delfiners språkevne, mente han at det også ville være et bevis for dyrets intelligens, noe som ville endre menneskers syn på sin egen plass i verden. I fremtiden så Lilly for seg at man kunne drive intellektuell utveksling med delfiner, der de kunne gitt viktig innsikt om alt fra filosofi til politikk og økonomi.

Earth Coincidence Control Office Parallelt med Lillys store interesse for delfiner, hadde han også blitt dypt fascinert av noe annet: sin egen bevissthet.

Noen år tidligere hadde Lilly utviklet den «sensoriske deprivasjonstanken», også kjent som en flytetank. I denne tanken kunne han sveve i saltvann varmet opp til kroppstemperatur i komplett mørke. Slik kunne han forske på hva som ville skje med menneskets bevissthet i mangel på ekstern stimuli.

Han fant ut at sensorisk deprivasjon frembrakte våkne drømmer, hallusinasjoner og dype psykedeliske opplevelser, som skulle vise seg å være et frampek for Lillys videre interesser. I en av disse hallusinasjonene møtte Lilly et utenomjordisk råd bestående av tre guddommelige vesener. Disse vesenene presenterte seg som «Earth Coincidence Control Office» eller «E.C.C.O ».

Rådet instruerte Lilly til å skille seg fra sin kone, selge eiendommene sine og vie livet sitt fullt og helt til å forske på delfiner. Til tross for at Lilly lekte med tanken på at E.C.C.O. slett ikke var overnaturlig eller utenomjordisk, men en underbevisst manifestasjon av hva han selv ønsket, ble resultatet det samme. Han søkte om skilsmisse, solgte eiendommene sine og kjøpte land på den karibiske øyen Saint Thomas.

Seksualvitenskapelig frustrasjon Tross gode resultater de første to ukene, begynte optimismen brått å dale. Peter imiterer tonefall og rytme, men sliter med å si ord. Konsonanter er nærmest umulig. Et enda større problem er at Peter er i puberteten. Margaret skriver: «I find that his desires are hindering our relationship. I can only play with him for so long now and he gets an erection and our lesson is broken». Peter var frustrert og lot det ofte gå utover Margaret ved å stange og bite henne.

Lilly fikk installert flere av flytetankene sine på området, og tilbrakte mange timer flytende i disse tankene mens han tenkte på problemene ved eksperimentet. Lilly var usikker på om svarene han fant kom fra egen bevissthet,

John C. Lily

eller om E.C.C.O. hadde en finger med i spillet. Fast bestemt på å dykke dypere ned i mysteriet, benyttet Lilly seg av et relativt nytt stoff, som på 50- og 60-tallet hadde tatt vitenskapsverdenen med storm: LSD. Lilly hadde nemlig mottatt store mengder av dette stoffet for å forske på det. Og forske, det gjorde han.

Mens Lilly søkte innover etter svar, slet Margaret fortsatt med en hormonell og pubertal delfin, som ikke ville følge med i timen. En dag i uken forsøkte hun å roe Peters atferd ved å flytte han til bassenget der husets to andre delfiner, Sissy og Pam, holdt til. Peter fikk den adspredelsen han trengte, og Margaret kunne fokusere på undervisningen. Dette viste seg dessverre svært upraktisk, ettersom Sissy og Pam holdt til i en annen etasje.

Margaret skriver i dagboken sin: «Another thought I had on the subject is whether or not it would be best for the human to somehow find a way to satisfy the dolphins sexual needs without another dolphin.

This may strengthen the bond between the dolphin and the human». Dermed ble løsningen på problemet at Margaret selv stimulerte Peter ved hjelp av hender og føtter. Margaret så på dette som en utelukkende praktisk løsning, og ikke som noe seksuelt eller privat. Det stoppet imidlertid ikke omverden fra å reagere. Når pornobladet Hustler publiserte en artikkel kalt «Interspecies Sex: Humans and Dolphin», som dramatiserte og seksualiserte situasjonen, forsøkte Margaret å løpe fra butikk til butikk for å kjøpe alle eksemplarene, slik at andre ikke rakk å lese artikkelen.

APRIL 2021

SAMFUNNSSTOFF

«JOHN C. LILLY HADDE BESTEMT SEG FOR Å VIE LIVET SITT TIL DET HAN SÅ PÅ SOM DET NESTE STEGET I MENNESKEHETENS EVOLUSJON: Å KRYSSE ARTSBARRIEREN FOR KOMMUNIKASJON.»

Delfintelepati Lilly, en dyktig og en gang respektert vitenskapsmann, hadde i sin søken innover funnet ut at han kunne kommunisere med delfinene med telepati når han lå i flytetanken. Særlig effektiv var kommunikasjonen hvis han også hadde inntatt store mengder LSD. Til tross for protester fra de ansatte i huset bestemte han seg derfor for å gi delfinene stoffet for å observere deres reaksjon. Skuffende nok – for Lilly, og kanskje for ettertiden – ga eksperimentet minimale resultater. Pam, en ellers sjenert delfin, ble noe mer utadvendt, mens Peter reagerte ikke i det hele tatt.

Når hverken språk- eller LSD-eksperimentene ga resultater, forsvant også midlene til å fortsette driften. Labben hadde vært delvis finansiert av NASA og det amerikanske forsvaret, men da resultatene uteble trakk de støtten. Pengelens og vanæret ble Lilly nødt til å legge ned driften

APRIL 2021

og flytte delfinene til et leid lokale i Miami.

Margaret og den øvrige staben ved delfinhuset ble ikke med. Her, uten sollys eller plass til å svømme rundt, forvitret Peters helse raskt, og på tragisk vis endte han sine dager ved å begå selvmord ved drukning. Andy Williamson, veterinæren i delfinhuset, forklarte Peters død med kjærlighetssorg: «Margaret could rationalize it, but when she left, could Peter? Here’s the love of his life gone».

Peter gikk imot alle instinkter, og druknet seg som følge av traume og kjærlighetssorg. Kanskje det er bevis nok på delfiners intellekt?

endret måten vi ser og tenker om marine pattedyr. De har gått fra å være rare fisker, til å bli sett på som intelligente dyr som bør ha rett til å bli behandlet humant. Lillys forskning blir ofte kreditert for «The Marine Mammal Protection Act» fra 1972, som forbyr fangst av marine pattedyr. I tillegg har flytetanken Lilly oppfant blitt brukt over hele verden for dens terapeutiske og meditative egenskaper.

Undertegnede kan for øvrig anbefale «Dolphinicity» av Yellow Magic Orchestra hvis man vil høre originalopptak av Peter og Margaret remixet til en jævlig dårlig, men bra elektronisk banger.

I årene som fulgte vendte Lilly flere ganger tilbake til drømmen om å prate med delfiner, men uten bemidling fra rike onkler og et godt navn å lene seg på, kom han aldri stort lenger.

Til tross for at Lillys arbeid aldri klarte å dra menneskeheten over i dets neste epoke, slik han hadde forestilt seg, har forskningen hans likevel

STOFF 15

SAMFUNNSSTOFF

MENNESKET BAK RUSAVHENGIGHETEN Emilie var bare sytten år da hun prøvde heroin for første gang. I dag, fire år senere, tar hun imot behandling for rusavhengigheten for syvende gang.

Det skal være den siste.

Tekst og foto Idun Kjøl Wiig

Det er mye snakk om rus for tiden. Eksperimentering, avkriminalisering, legalisering. Politikerne diskuterer frem og tilbake: Skal man møte rusmisbrukere med pisk eller pleie? Bak all politikken kan det være lett å glemme at det er snakk om menneskeliv, enkeltskjebner som påvirkes direkte av politiske beslutninger. Stoff har møtt ett av disse menneskene: 21 år gamle Emilie Eikelid Kristoffersen.

Vi møter Emilie på Grimsbu camp.

Hun står utenfor og tenner en røyk før vi går inn. Under venstre øye har hun en tatovering av et knust hjerte.

Tatoveringen er til ære for faren hennes, som døde av en overdose da hun var åtte.

Vi setter oss ned ved et bord innerst i kaféen. Hun småspiser på en blåbærmuffins fra Aunt Mabels, som smuler ned på bordet.

Emilie har vært avhengig av heroin siden hun var 17. Hennes første møte med narkotika var å sette en heroinsprøyte på en fest.

– Alle syns det er så rart når jeg forteller det, for det er jo ingen som begynner rett på heroin. Men det gjorde jeg.

Livet på gata Ifølge Folkehelseinstituttet har antall pasienter i Norge innlagt med opiatdiagnoser økt med 59% fra 2014 til 2018. Samtidig viser en politirapport fra 2019 at antallet rusmisbrukere under 25 år øker i Oslos åpne rusmiljø.

Da Emilie fikk sprøyta i armen

16 STOFF

for første gang, forandret livet seg fullstendig.

– Med en gang det traff blodårene mine, skjønte jeg det. Avhengighet har ingenting å gjøre med hvem du er, eller hvor du kommer fra. Den tar deg uansett.

Etter det første møtet med det som skulle bli en fast følgesvenn i mange år, googlet hun hvor man kunne få tak i dop i Oslo. Svaret var Brugata.

Stedet er for mange synonymt med hovedstadens rusmiljø. Her samles unge som gamle, både dag og natt, på jakt etter det neste skuddet.

for å ha sex med meg, sier hun.

Det var ikke før hun ble innlagt på tvungen rusbehandling, at hun innså at hun trengte hjelp.

– I starten begynte jeg bare å gå til behandling for å betrygge de som bryr seg om meg. Jeg trodde jeg hadde kontroll. Jeg var med eldre menn på hotell, og tjente masse penger på én natt. Da jeg etterhvert lot meg selv bli pult i en garasje for en femhundrelapp, slik at jeg skulle få nok til å ruse meg, innså jeg at jeg ikke hadde så mye kontroll som jeg trodde, forteller hun.

«DAGENE BESTOD AV Å FINNE VENNER, MAT, OG NOEN SOM VILLE KJØPE SEX SÅ JEG KUNNE FÅ PENGER TIL DOP. DET VAR SLITSOMT.» Første gang hun var i Brugata, turte hun ikke snakke med de som hang der på flere timer. Til slutt fikk hun endelig kjøpt litt overpriset dop. Nå kjenner hun alle. Hun droppet ut av tredjeklasse på videregående, fordi det var vanskelig å kombinere en skolehverdag med en heroinavhengighet. Etter det bodde hun på gata en god stund.

– Dagene bestod av å finne venner, mat og noen som ville kjøpe sex, slik at jeg kunne få penger til dop.

Det var slitsomt. Da jeg var midt oppi det, skjønte jeg ikke at jeg ikke hadde det bra. Jeg tenkte at jeg var heldig, siden folk ville betale penger

For å opprettholde forbruket, begynte Emilie å selge små mengder amfetamin. Det endte med at hun skyldte en langer 6000 kroner, penger hun ikke hadde. Han hadde overbevist henne om at hun kunne betale tilbake pengene ved å vaske huset hans, men da hun kom hjem til ham ble hun voldtatt og filmet.

– Det er mye stygt i rusmiljøet. Jeg vil heller ta livet mitt enn å ende opp igjen der, sier hun.

Da Emilie endelig bestemte seg for å oppsøke hjelp, ble hun ikke trodd.

Fastlegen hennes trodde hun overdrev, men henviste henne likevel videre.

– Jeg måtte overbevise dem om at jeg hadde et problem. Hadde jeg bare røyka litt hasj, hadde jeg jo ikke gått til rusbehandling.

Etter at hun ble innlagt første gang, har hun blitt sendt fra sted til sted.

Hun forteller at det i starten gjorde mer skade enn det hjalp: – Da jeg først ble innlagt, hadde jeg bare prøvd heroin, mens de andre hadde prøvd mye forskjellig. De snakket om amfetamin, kokain og «røykings», og jeg fikk selvfølgelig lyst til å prøve alt sammen. Nå har jeg vært borti det aller meste, bortsett fra sopp og syre. Jeg er ikke stabil nok i hodet til det, sier hun og drar på smilebåndet.

Møtet med rusbehandling Emilie er nå til døgnbehandling på Tyrili Frankmotunet. Frankmotunet ligger i Folldal, en liten, langstrakt bygd ved foten av Rondane. Folldal ligger langt utenfor allfarvei, og langt unna Brugata i Oslo.

– Her er det såpass mye frihet at jeg kan stikke ned på butikken for å kjøpe en pakke røyk uten å si ifra.

Du får fokusert på å gjøre ting du liker, samtidig som du har mulighet til å trekke deg litt tilbake om du har behov for det, sier hun.

En vanlig dag på Tyrili Frankmotunet består av felles frokost klokken åtte, før alle pasientene blir delt inn i ulike inne- og utelag. Innelaget har ansvar for alt som foregår inne, mens utelaget har ansvar for uteområdet. Emilie forteller at det er en rekke aktiviteter man kan være med på, som å kjøre hundeslede

APRIL 2021

SAMFUNNSSTOFF eller å isbade, men at det er opp til hver og en hvordan man vil tilbringe dagen sin. Det er ingen streng struktur, slik hun har vært vant til fra andre steder: – Da jeg bodde på Fossumkollektivet, et annet rehabiliteringssenter, var jeg nødt til å stå opp klokken sju hver dag, og fikk ikke lov til å gå tilbake på rommet før klokken ti om kvelden. Vi fikk ikke lov til å ha egen telefon, så hvis jeg ville ringe mamma, måtte jeg gå inn på et kontor for å gjøre det. Hvis jeg kom fem minutter for sent til frokost, måtte jeg spise frokost alene dagen etterpå. Det var mye fokus på straff for å lære disiplin, forteller hun.

Faglig leder Lars Lian fra Fossumkollektivet vil ikke kommentere enkeltsaker, men sier på et generelt grunnlag at de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene Emilie kommer med. Han sier at det er en tydelig struktur i hverdagen, som alle pasienter må ta en del av. Han presiserer også at alle pasienter som er innlagt på helsegrunnlag er der frivillig, og samtykker til Fossumkollektivets regler i forkant av innleggelse.

Han forteller at Emilies kritikk

ikke samsvarer med kollektivets jevnlige brukerundersøkelser blant pasientene.

Tro på endring, ikke straff Thomas Sauarlia Hagen er nestleder på Tyrili Frankmotunet, der Emilie er innlagt i dag. Det er drevet av Tyrilistiftelsen, en ideell stiftelse som tilbyr behandling av alvorlig rusavhengighet. Det er plass til om lag 30 pasienter til enhver tid, og er et sted for å starte opp behandlingen sin. Han forteller at de har mye tillit til pasientene sine.

– I stedet for å fokusere på straff og konsekvenspedagogikk, har vi heller en grunnleggende endringsoptimisme. Det er ikke gitt at én handling får én konsekvens, men heller at vi tenker at det er en del av prosessen og utviklingen.

På Tyrili Frankmotunet har de få, men betydningsfulle regler, sier Sauarlia: – Det er selvfølgelig ingen rus her, og det er nulltoleranse for trusler og vold. I tillegg er bygda hellig. Vi er avhengige å kunne samarbeide med de som bor her, og derfor er det viktig at det ikke skjer noe faenskap

i nærmiljøet.

Det er per i dag 29 pasienter som bor på Frankmotunet, og hver og en har sin historie og sine individuelle behov. Likevel prøver de å finne ut av ting i fellesskap, gjennom gruppetimer og samlinger.

– Tyrili har alltid lagt mye i at behandlingen skjer i fellesskap, men de siste årene har det heller blitt at man bruker fellesskap som ramme, så får hver og en tilrettelagt behandling. Det er mye læring i bare det å bo så tett på andre. Hvis det oppstår en episode, finner vi en løsning sammen.

Generelt i rusbehandling er frafallsprosenten høy. Ifølge en artikkel i Clinical Psychology Review fra 2013, dropper mellom 10 og 60 prosent av dem som starter i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) ut. De som faller fra, har større sannsynlighet for å legges inn på nytt, få dårligere psykisk og fysisk helse, og større sjanse for tilbakefall, viser en annen artikkel fra samme tidsskrift.

– Det tror jeg kommer av at vi har mye trygghet og trivsel i bunn. Vi starter så tidlig som mulig med relasjonsbygging, slik at pasientene skal kunne ha tillit til at vi som jobber her faktisk har lyst til å hjelpe dem.

Mange av pasientene våre er ikke vant til å ha tillit til folk rundt seg.

Det er en av de største utfordringene vi møter på.

I tillegg tror Sauarlia at beliggenheten deres hindrer drop-outs. Det krever mer organisering å dra fra Folldal til Brugata, enn for eksempel fra Tyrilis mer bynære avdelinger. Å handle i affekt blir vanskeligere, mener han.

– De er faktisk her for å hjelpe meg Å slutte å ruse seg var ingen dans på roser. Emilie beskriver abstinensene som noe av det aller verste.

– Abstinensene er grunnen til at jeg aldri har blitt clean før nå. Du får diaré, oppkast, kaldsvette, du ligger og vrir deg i smerte. Mamma holdt på å ta meg med til sykehuset en gang jeg hadde abstinenser, fordi hun trodde jeg skulle dø.

Sauarlia opplever ikke at de har mange drop-outs fra Frankmotunet.

Emilie Eikelid Kristoffersen.

APRIL 2021

STOFF 17

SAMFUNNSSTOFF

«MANGE AV PASIENTENE VÅRE ER IKKE VANT TIL Å HA TILLIT TIL FOLK RUNDT SEG. DET ER EN AV DE STØRSTE UTFORDRINGENE VI MØTER PÅ.»

Nestleder på Tyrili Frankmotunet, Thomas Sauarlia.

Nå går Emilie på legemiddelassistert rehabilitering, bedre kjent som LAR. Hver morgen tar hun 16 milligram av Subutex, en slags medisinsk versjon av heroin.

folk jeg savner, forteller hun.

– Det gjør ikke at jeg føler meg rusa, men det fjerner det fysiske suget etter et skudd. Jeg kjenner fortsatt på et psykisk sug, men det er lettere å legge det bort når jeg ikke har noe fysisk behov etter det i kroppen min, sier hun.

– Jeg kan ofte torturere meg selv ved å tenke på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde handlet annerledes, hvis jeg ikke hadde satt den første sprøyta på den festen.

I tillegg hender det at hun ligger og tenker på hvordan livet kunne blitt annerledes.

«TIDLIGERE HAR JEG ALLTID GITT

OPP SÅ FORT JEG MØTER MOTGANG. HER HAR JEG MØTT MYE MOTGANG, MEN DE HAR IKKE LATT MEG GI OPP.» For Emilie har tiden på Tyrili vært en bratt læringskurve. Hun forteller at hun i starten av oppholdet forsøkte å bli kasta ut, fordi hun ikke orket mer. Da var det en ansatt som tok henne til side og sa at han skjønte hva hun prøvde på. I stedet for at hun ble kastet ut, jobbet de aktivt med problemet.

– Det var da jeg skjønte at de faktisk er her for å hjelpe meg, ikke bare for å tjene penger. Tidligere har jeg alltid gitt opp så fort jeg møter motgang.

Her har jeg møtt mye motgang, men de har ikke latt meg gi opp.

Likevel har det aller vanskeligste vært å ta farvel med vennene sine i rusmiljøet.

– Flere i miljøet har ikke telefon engang, så det er vanskelig å få tak i dem. Det anbefales jo at man ikke skal ha kontakt med tidligere rusvenner, som gjør at det er mange

18 STOFF

Narkotika inn på pensum Emilie tror at både sosiale medier og korona kan være grunner til den registrerte økningen av antall unge i Oslos rusmiljø.

– Mange av dem jeg kjenner bruker sosiale medier til å legge ut at de ruser seg. De får det til å virke kult, og det kan påvirke yngre folk til å ville teste det ut, uten at man skjønner hvilke konsekvenser det kan føre med seg. I tillegg tror jeg at kjedsomhet er en stor faktor her. Når det ikke er noe å ta seg til, som for eksempel nå under koronapandemien, blir det lettere å la seg påvirke til å prøve tyngre stoffer, sier hun.

Hun tror også at det hadde vært mindre sannsynlig at hun hadde testet heroin, om hun hadde fått ordentlig informasjon om konsekvensene på forhånd.

narkotika på skolen. Vi får høre at hasj gjør deg trøtt, og kanskje kan trigge en psykotisk episode, men vi får ikke høre om hvor ille det faktisk kan gå. Ingen forteller deg at du kan ende på gata, og måtte selge deg for å få råd til neste skudd, sier hun.

Sauarlia mener også at forebygging av rusmisbruk bør begynne så tidlig som mulig.

– Man burde begynne så tidlig som i barnehagen. Det er viktig å følge opp, slik at man får et realistisk bilde av hvordan rusmidler fungerer.

Da er man bedre rustet til å kunne ta gode valg når man blir eldre.

Utover det, tenker jeg at det er svært viktig å sette inn tiltak i ungdomsmiljøene, som aktivitetshus og ulike aktivitetstilbud.

Han tror også at noe av grunnen til økningen av unge i rusmiljøet i Oslo kan komme av at det er et økt press i samfunnet, samt at unge er svært lett påvirkelige: – Man blir utsatt for mange inntrykk som ung, og man lar seg lettere påvirke av ulike impulser. Man ser jo også at selvmordsstatistikken blant unge er svært høy, så det er jo et tegn på at mange unge ikke har det bra.

Rusreformen på overtid Regjeringens forslag til en rusreform, som avkriminaliserer brukerdoser av ulike typer narkotika, har fått kritikk for at det kan bli lettere for ungdom å få tilgang på ulike stoffer.

Sauarlia er ikke urolig for det.

– Jeg tror ikke det er grensen på 0 eller 10 gram hasj, som skiller de som er villige til å eksperimentere eller ikke. De som vil teste ut ulike rusmidler gjør det nok uansett, og de som ikke vil det, holder seg unna.

Emilie syns rusreformen allerede er på overtid, da det er mange rusmisbrukere som blir tatt med små doser som de selger for å opprettholde eget forbruk.

– Jeg har mange mindre dommer.

Hvis man blir tatt med en brukerdose heroin, får man gjerne en bot på 7000 kroner, eller soning i fengsel i 14 dager. Per nå har jeg 15 000 kroner i gjeld.

Hun mener politiet heller bør bruke tid på å ta de store haiene.

– De bør ikke arrestere de som har brukerdoser for å forhindre at de blir syke. De bør heller sendes til behandling, slik rusreformen foreslår.

– Det nytter å be om hjelp Man kan se tilbake på mange som har fått god hjelp av å gå i rusbehandling. Prosessen starter ikke når man kommer til et sted som Tyrili, den starter i hodet. Man kan starte prosessen ved at man snakker med noen om problemene sine, og så tar man det derfra. Hvis man går rundt og lurer på om man har et problem, har man sannsynligvis det, sier Sauarlia.

I dag ser Emilie lyst på fremtiden. Når hun er ferdig på Tyrili Frankmotunet, skal hun flytte inn i en leilighet i nærheten av familien sin, og ta opp det siste året på videregående for å kunne begynne på sykepleiestudiet.

– Jeg vil jobbe på et sted som Tyrili.

Jeg vil gjøre en forskjell for andre, slik de ansatte her har gjort for meg.

– Vi lærer så å si ingenting om APRIL 2021

INTERVJUSTOFF

En ny vår for

SKAAR SKAARs internasjonale debut ble brått avbrutt da pandemien inntraff i fjor vår. I dag har lykken snudd for den Spellemann-nominerte vestlandsartisten.

APRIL 2021

STOFF 19

INTERVJUSTOFF

Tekst Inga Myrene Nørstebø Foto Kaspara Stoltze – Jeg har jo ikke retningssans.

Botanisk hage i Oslo viser seg å være et kronglete møtepunkt med sine utallige stier. Artisten, som egentlig heter Hilde Skaar, smiler unnskyldende.

Hun kommer rett fra Spellemannprisens røde løper, men det røpes ikke av antrekket. Hun er verken ikledd en overdådig paljettkjole eller en moteriktig dress, men sitter her med vind i det lyse håret, olabuksebena i kryss og hendene hvilende på en varm kaffekopp.

– Jeg tror folk egentlig skulle pynte seg. Men det føltes så rart å gå der 09:20 til 09:30 i gallakjole? Jeg kledde meg bare vanlig, så svaret mitt på spørsmålene om hva jeg hadde på meg var en hals, en jakke og en dongeribukse, forteller Skaar om det grensesprengende rød løper-antrekket.

Tjuetoåringen ble i år nominert til hele to spellemannpriser for debut EP-en The Other Side Of Waiting, men fikk et annerledes møte med det som vanligvis er musikk-Norges største fest. På grunn av smittevern måtte de nominerte stille opp for de obligatoriske rød løper-bildene flere dager før selve prisutdelingen, og innenfor spesifikke tidsintervaller. Lattermild – og en smule redd – forteller Skaar at hun drømte hun styrtet en pils til frokost natten før.

– Jeg var kjempenervøs! Jeg syns det er så skummelt å ta bilde, for jeg vet ikke hvordan man skal holde armene. Blir alltid sånn..., sier Skaar mens hun smiler skjevt og holder to tomler i været.

Men Skaar har ingen grunn til å være usikker.

I kategorien «Årets gjennombrudd» figurerte hun ved siden av allerede hete navn som Bølgen, Musti, S1sco, Sebastian Zalo og Ringnes-Ronny.

I kategorien «Årets pop», konkurrerte hun mot tungvekterne Sondre Lerche, Emilie Nicolas og Annie. Skaar nådde ikke til topps denne gangen, men kan være stolt av ærefulle nominasjoner og albumet hun slapp samme dag.

Venter på Waiting Når vi møtes er det en uke til både albumslipp og Spellemannpris. Waiting er et akustisk prosjekt, og skiller seg på mange måter fra EP-en hun er nominert for. «Er dette en grunn til bekymring?» kan man spørre seg. For hvordan kommer publikum til å motta det nye, minimalistiske lydbildet?

– Jeg fikk litt panikk i sted. Jeg må steppe opp sosiale medier-gamet mitt. An artist never sleeps, eller noe sånt.

Stoltheten er likevel eksplisitt, og Skaar lyser opp når hun snakker om det. Wating er rått, nedstrippet og sårbart. Albumet har åtte låter, der de fleste låtene er tatt opp kun én gang. Leter man etter autotune, blir man skuffa, her er fraværet fullstendig.

– Det er nesten litt live-preg på det, tar det litt

20 STOFF

APRIL 2021

INTERVJUSTOFF tilbake til før ting skulle være så perfekt hele tida.

Hvis folk syns at jeg synger surt, så er det sikkert rett, for da ville jeg at det skulle være sånn. Så det. It’s raw.

Skaar hører veldig mye på egen musikk før den kommer ut, men med en gang den slippes på Spotify eller andre plattformer, stopper hun.

– Det er jo litt kjipt, for jeg vil jo på en måte gi meg selv streams.

pinglete ut. Det er koselig og søtt, mens «Skaar» er litt hardere. Følte det passet bedre.

er vanskelig med kommunikasjon. Det er bestekompisen hennes som spiller den tause kjæresten.

Navneskiftet sammenfalt med en annen stor endring i Skaars liv. På videregående fikk hun platekontrakt med Warner Music, og da vitnemålet var trygt i hånden flyttet hun til hovedstaden. Debuten som soloartist kom med låten «Higher Ground» i 2018. Med millioner av avspillinger på Spotify og nominasjon til «årets nykommer» på P3 året etter, kan man fint kalle dette et gjennombrudd.

– Jeg var stressa da jeg skulle kaste bananen på han. Jeg var redd for at han skulle få vondt.

Bananen gikk greit, men da eple kom – det er jo hardt! Så det ser slapt ut, fordi jeg bryr meg om ham.

Skaar smiler litt av sin egen formulering.

– Når jeg først har hørt masse på musikken min, så skulle det vært slik at jeg faktisk fikk penger for det.

Spåmannen Christian Borch Selv om hun nå kan skilte med å være spellemannnominert, har ikke alt gått på skinner for Skaar: 2020 skulle være året hun debuterte i det store utland. I mars måned dette skjebnesvangre året, hadde hun flere internasjonale opptredener planlagt: først en gig i Berlin, etterfulgt av en konsert i London. I stedet ble planene snudd på hodet.

Dagen før Norge stengte ned og verden stoppet opp, satt imidlertid Skaar selv i Lørdagsrådet på P3 og løste problemer.

– Christian Borch er jo jævlig smart.

Borch var også i panelet til Lørdagsrådet denne onsdagen. Den tidligere nyhetsankeren fra Dagsrevyen og Urix fulgte med på internasjonale medier i pausene, og sa det kom til å bli lockdown.

Han hadde selv avlyst alle sine reiser til utlandet.

Forvirret over situasjonen, og over hva en lockdown innebærer, ringte Skaar eget management.

Det ble reise dagen etterpå, men destinasjonen var ikke lenger Berlin.

– Jeg reiste hjem til vestlandet med nattoget, var der i fem måneder og jobba i hjemmesykepleien.

Eksponeringsbehov i barnehagen – Det heter på Stord og ikke i Stord, irettesetter Skaar humoristisk, som er født og oppvokst på øya drøye to timer fra Bergen.

Hun er yngst i søskenflokken i en familie preget av korps og kor, men Skaar vil likevel ikke beskrive dem som en «kjempemusikalsk» familie.

Til tross for dette hadde Skaar en plan om å bli artist allerede i barnehagen. Der sto hun hver dag på en stol og sang til alle som var villige til å høre.

– Vet ikke hvorfor, hadde sikkert et enormt eksponeringsbehov. Det er ganske weird at jeg fra barnehagen av tenkte inni meg «jeg skal bli artist». Det kom litt ut av det blå.

Den daglige opptredenen fra stolen i barnehagen ga imidlertid avkastning. Allerede som 17-åring framførte hun hiten «Wherever you go», sammen med TRXD på rådhusplassen i Oslo på den årlige VG-lista-konserten. Den gang gikk hun imidlertid under fødenavnet.

– Jeg tenkte å kalle meg selv «Hilde» lenge, men jeg syntes det hørtes litt ut som en budeie – litt

APRIL 2021

Spy ut ting – Hvor la jeg det lokket?

Skaar snur hodet rundt seg, og bøyer seg ned under benken.

For å avklare mulige bekymringer, overlevde både Skaar og kompisen fruktkastingen. Nå er hele EP-en, som «Quiet» befinner seg på, nominert til spellemann. Om musikkvideoen kan ha påvirket juryen sin begrunnelse på noen som helst måte, er tvilsomt. Heldigvis for Skaar er ikke evner innenfor fruktkasting en viktig faktor for å lykkes i musikkverdenen. Med sin sterke vokal og sine relaterbare tekster er Skaar en artist som er kommet for å bli.

– Har det? Der! I virvaret av leting etter kaffekopplokket, finner Skaar sopp på underlaget vi sitter på.

– Satt jeg meg på soppen på benken? Sopp er så sjukt interessant! Og visste dere at verdens største organisme er en sopp i USA, som ligger under jorden?

«JEG REISTE HJEM TIL VESTLANDET MED NATTOGET, VAR DER I FEM MÅNEDER OG JOBBA I HJEMMESYKEPLEIEN.» Skaar er ikke redd for å la skravla gå. Frykten for å si noe rart har hun tatt et oppgjør med for lenge siden. Det måtte bli en vane å tørre å spy ut ting.

Skaars filosofi er enkel: Blir situasjonen klein, er det bare å stå i det.

– De fleste jeg kjenner er redd for å si ting, de får noia for å ha snakka for masse eller for mye om seg selv. Jeg skulle ønske at folk bare sa det de tenkte. Jeg vil at andre skal komme på det nivået der de også kan snakke to timer om seg selv. Så det blir litt mer balanse på ting.

Låtene «Say Something Now» og «Quiet» bærer begge preg av dette ønsket. «Quiet» kom i fjor, mens «Say Something Now» er helt fersk, og ble sluppet nylig til stor jubel. Det viser seg at låtene henger sammen.

– «Quiet» er om mitt tidligere forhold der jeg ble veldig sånn altetende, for jeg sier jo bare det jeg tenker. Og låta «Say Something Now» er sluttpunktet i forholdet: jeg snakker for mye, du snakker for lite, dette funker ikke. Egentlig negative låter begge to, men med en funny tvist.

Framtiden – I mitt hode så blir jo det Øya.

På spørsmål om hvor hun håper artistkarrieren tar henne, svarer Skaar at det må bli Øyafestivalen – Norges største festival. Den finner sted i Tøyenparken, ikke langt fra benken vi nå sitter på.

– Rett bak her! Jeg har aldri vært på Øya, jeg har nesten ikke vært på noen festivaler, som er ganske sjukt og trist. Burde jo ha nytta meg av den muligheten før korona kom. Lett å være etterpåklok.

I en usikker tid er det vanskelig å legge konkrete planer. Det er kanskje derfor tidsperspektivet blir veldig kort, når Skaar forteller om hva hun ser fram til akkurat nå.

– Jeg gleder meg sjukt mye til å brenne bål. Jeg skal brenne bål i morgen. Og grille pølser. Veldig glad i pølse, jeg syns det er så kos. Og bare sånn bållukt. Jeg syns det er så digg, jeg. Når det lukter bål av klærne mine, føler jeg at jeg har vært ute.

Skaar må skynde seg for å rekke bålsesongen før den går inn i sin årlige dvale. Når sommeren kommer, blir engangsgrill en god nummer to, og det blir tid for Skaar sin favoritt – utepils. Ser hun litt over horisonten, et par år fram i tid, finner hun et nytt album. Det ligger allerede ferdig i hodet. Utfordringen blir å få de musikalske planene identiske med det hun ser for seg.

I Botanisk hage er det så vidt noen blomster som har begynt å titte fram. Gresset er grønnere og sola hilser periodevis før skyene igjen får oppmerksomheten. Fuglene kvitrer omkring oss – er det melodier fra Skaar sitt nye album vi hører?

I sommer, om korona er snill, kan man oppleve Skaar på festivalene OverOslo, Bergtatt, Pstereo og Skral. Med et godt grep om kaffekopplokket, lener Skaar seg tilbake og ser forsiktig forbi våren.

– Det håper jeg skjer.

Apropos funny tvist. I musikkvideoen til «Quiet» kaster Skaar frukt på en fyr for å få kontakt.

Frukten kastes ganske slapt. Han sitter helt stille, ser ut i lufta og reagerer ikke på frukten som treffer han rett i fjeset. Det skal illustrere at det

STOFF 21

K U LT U R S T O F F

UENGASJERENDE OM FORBRUK OG KJÆRLIGHET Tekst Ida Otilde Haugland Foto Sebastian Dalseide

Madame Bovary har noen gode punkter, men lider under for mye tekst og for lite handling.

Den store premieren i mars på Den Nationale Scene var Madame Bovary. På teaterets Store Scene har kulissene fra suksessforestillingen Cabaret blitt pakket bort. Tilbake står det tomme scenerommet som er bakgrunn for Madame Bovary.

«I AM MADAME BOVARY» henger i lysende neon over den svarte scenen. Sitatet er hentet fra Gustave Flaubert selv, og spiller på at alle skal kunne kjenne seg igjen i stykkets hovedkarakter.

Allerede noen minutter før forestillingen begynner, kommer Emma Bovary (Emilia Roosmann) inn på scenen, kledd i en hvit blondekjole.

Hun leser i en bok, som viser seg å være nettopp Madame Bovary av Flaubert, boken som stykket er basert på. Oppsetningen er dramatisert av Melanie Mederlind og Mari V. Kjeldstadli. Førstnevnte har regien.

Oversettelsen er ved Birger Huse.

Madame Bovary er historien om den drømmende og lesende Emma, som allerede år før Hedda Gabler, er fanget i et kjedelig ekteskap på landet. Hun har lest romaner og

22 STOFF

venter på at livet skal leve opp til forventningene den skjønnlitterære verden har skapt hos henne. Hun er gift med legen Charles Bovary, som ikke var like berømt og enestående som hun trodde. Mens hun er gift, svermer hun for den unge og kunstneriske Léon (Sverre Breivik), og har en mislykket affære med adelsmannen Rodolphe (Eirik del Barco Soleglad). For å skape liv i sitt miserable liv bruker Emma kart, og går på imaginære oppdagelsesreiser i Paris. I tillegg kjøper hun klær og interiør i et enormt tempo, hos butikkinnehaveren Lheureux (Kamilla Grønli Hartvig).

Mot vår tid Ved stykkets begynnelse er man klart plassert i det originale 1850-tallets ånd, med lange kjoler, dress og tremøbler. Etter hvert som stykket utvikler seg, blir det mer og mer moderne. Det gammeldagse møblementet blir byttet ut ettersom Emma handler hos Lheureux, som viser frem varene hun selger gjennom en Mac-skjerm. Den samme Macen brukes til å gå på vandring rundt i Paris gjennom Google Maps,

og det zoomes inn på både Chanelog Givenchy-butikker. Stort sett fungerer denne moderniseringen.

Det tydeliggjør forskjellen mellom Emma og hennes manns familie og omgangskrets, som bevarer de gammeldagse klærne gjennom hele stykket. Hvorfor Lheureux hele veien har vært kledd i moderne dress, er imidlertid uklart.

Mot slutten skifter Emma ut av sine lange gevanter og ikler seg moderne jeans og t-skjorte. Det er ingenting igjen som minner om den opprinnelige tilværelsen. Rundt om på scenen står en mengde pappesker.

Dette skal være alle varene som Emma har kjøpt og nå må selge igjen, fordi hun har arbeidet seg opp stor gjeld med alle sine innkjøp.

Tanken er nok å vise likhetstrekk mellom 1800-tallets Emma, som bruker innkjøp som erstatning for kjærlighet, og 2020-tallets masseforbruk, som ikke er bærekraftig.

Dette funker halvveis, men det virker som vi har forlatt alt som har med Emmas historie å gjøre.

Slutten minner mest av alt om en Luksusfellen-parodi, som trekker ut

i det kjedsommelige. Utover å fortsette å ha gjeld, er det lite nytt som tilføyes. Det blir kunstig at Emma da prøver å finne en mann som kan redde henne, og snakker i lange, arkaiske monologer. Skulle vi ikke plutselig være i 2021?

Overbevisende Det er ingen av skuespillerne som er dårlige. Emilie Roosmann spiller Emma på en god og overbevisende måte, innenfor den endimensjonale rolletolkningen. Med unntak av noe diksjonsproblemer, leverer hun gode replikker. Jonatan Filip er passende som Emmas mann Charles – naiv og godlynt, men samtidig litt hul.

Denne hulheten gjør at forholdet mellom Emma og Charles aldri virker helt ekte, selv når han åpenbart tar inn over seg Emmas problemer.

Eirik del Barco Soleglad er morsom som den overfladiske Rodolphe, men får også frem kynismen som ligger i hans forhold til Emma.

Samspillet mellom Roosmann og Soleglad er stort sett godt, men mangler noe kjemi for å overbevise helt.

Hennes andre elsker, Léon, gjøres

APRIL 2021

K U LT U R S T O F F

både søt og menneskelig av Sverre Breivik, men karakteren er for lite med til at han får utviklet den skikkelig. Kamilla Grønli Hartvig skinner i rollen som Lheureux, og spiller den pengeutpressende og kremmeraktige butikkeieren på en svært overbevisende måte. Hun skaper en karakter med både dybde og kompleksitet. Hun, som pleier å bli castet i roller som den stille og fortvilte andrekvinnerollen, er her sterk og kontrollerende, og får endelig vist hele spekteret sitt.

Teksttungt Stykkets store klump om foten er den uhorvelige mengden med lange, nærmest monologaktige replikker.

Skuespillerne strever med diksjonen.

Produksjonen har lagt stor vekt på at Flaubert mente at språket sto mer sentralt enn handlingen i stykket. Å prioritere å forklare – «telling, not showing» – skal kanskje speile dette.

Konsekvensen blir dessverre replikker som trekker ut i unødvendig omfattende selvrefleksjonstirader.

Likevel tilfører egentlig ikke disse partiene handlingen eller karakterutviklingen noe nevneverdig. Tvert i

APRIL 2021

mot drukner dette både handlingen og utviklingen. Det blir vanskelig å ikke sone ut, og det merkes at stykket nærmer seg tre timer, inkludert pause.

At stykket er for langt forsterkes av en rekke elementer i stykket som virker overflødige. Enkelte scener kunne blitt kuttet uten problemer.

For eksempel er stykket så vidt inne på religionen som komponent i Emmas verden, uten at det gis mer plass enn en prest som dukker opp i noen scener, og et par besøk i en katedral. Med utdyping kunne dette bidratt til å gjøre det eksistensielle i Emmas situasjon mer komplekst, utover å bare handle om at livet ikke ble som hun ville. Hvordan hadde Emma forklart sin desperate situasjon til en som stod utenfor, og som ikke var en del av hennes liv?

Når stykket går videre, mister hele relasjonen med presten betydning, og blir bare enda en scene der Emma er tilstede.

Handlingen brytes opp flere ganger med ulike sekvenser. Hvor vellykket disse bruddene er, varierer. Plutselig

står for eksempel hele ensemblet og spiser fersken mens de ser ut i salen, og før ekteparet Bovary skal i operaen, går sceneteppet ned og vi får et par minutters pause uten forklaring.

På den andre siden er noen scener snedige i sin originalitet. I scenen som følger etter den uforklarlige operapausen, senkes lyset igjen, og ekteparet Bovary og Léon setter seg på første rad i salen, som om de skulle vært tilskuere i operaen.

Dette bryter den fjerde veggen på en virkningsfull måte. Selve operaforestillingen de ser på, med en kvinne som danser og mimer til en arie, er ikke god.

«Hva så?»

Jeg har ikke lest romanen Madame Bovary, men jeg har vanskelig for å tro at det ikke er mer til Emmakarakteren i Flauberts roman.

Gjennom stykket kjeder Emma seg i ulike former og stillinger, fra 1850 til vår tid. Slik hun fremstår i stykket, er hun ingen kompleks karakter. Desperasjonen etter kjærlighet virker sutrete og klengete.

Produksjonen er klar på at man ikke sympatiserer med Emma, men at vi

skal ha empati med henne. Når det er så som så med både sympatien og empatien, blir stykket ganske uinteressant. Man identifiserer seg ikke med denne Madame Bovary. Når hun tar selvmord på slutten, mottas det med et skuldertrekk. Hva så?

Denne «hva så»-følelsen er ganske beskrivende for stykket som helhet.

Selv om Madame Bovary åpenbart er en storstilt produksjon, med forseggjorte kostymer, kulisser og omfattende manus, blir aldri stykket så storslått som ambisjonen åpenbart er. Det er synd. Om stykket ikke kan anbefales på det varmeste, kan forestillingen likevel være verdt å få med seg, særlig om du har et forhold til Flauberts roman. Om ikke annet, er det en teateropplevelse i DNS’ Store Scene.

STOFF 23

FOTOSTOFF

Snorkling i det analoge farvann Fotografi har gått fra å være noe revolusjonerende og elitistisk, til noe absolutt alle holder på med. En fotonerd tar et lite dykk ned i det analoge fotografiets verden.

Tekst Nina Thuestad Forus

Da det digitale kameraet ble introdusert mot slutten av 80-tallet, sank interessen for analogt fotografi. De siste årene har den tatt seg opp igjen.

Thorvald Daae, innehaver av Daae Foto, har den siste tiden fått mange studenter til sin butikk som følge av dette.

Leder for Mørkerommet fotokollektiv, Vera Lunde, har også merket denne tendensen.

Fotokollektivet startet i 2016 med bare noen få medlemmer. De siste fem årene har det vokst og vokst, og i fjor var de oppe i nesten hundre.

Lunde tror det handler om å sette ned tempoet, og ha kontroll over hele prosessen. Roger Pihl, fagredaktør i Store Norske Leksikon med ansvar for fotografi og fototeknikk, er enig.

– Nå som mobilkameraene blir bedre og bedre har foto blitt demokratisert: Hvem som helst kan ta bilder. Det å sette ned tempoet i fotograferingen gjør noe med måten å tenke motiv på.

Hvorfor analogt foto?

Det er mange grunner til at vi søker mot det analoge. For noen handler det om følelsen av å jobbe i selve mørkerommet, arbeidet fra filmen skytes til du har en kopi i hendene. Man konsentrerer seg om hvert eneste fotografi. Det blir en motvekt til strømmen av digitale bilder vi blir møtt med i dag.

– Jeg tror at gammel teknologi, ting som tar tid og krever tålmodighet, appellerer til oss. Folk søker mot de langsomme tingene. Analogt foto handler om at man får lov til å dyrke noe. Likevel er det fortsatt en del av bildekulturen: Vi blir utsatt for store mengder foto, og alt er veldig likt. Man er ikke nødvendigvis utestengt fra det man omgir seg med, selv om man jobber analogt, sier Lunde.

– Det er kanskje ikke den samme kvaliteten som digital, men det er sjel i analog fotografering. Det

24 STOFF

er ikke perfekt, og det gjør noe med inntrykket, legger Pihl til.

Det hersker, ifølge Pihl, ikke enighet i fotomiljøet om hva som er best. Lunde støtter dette:

Ekspertenes tips For en som aldri har drevet med analogt foto før, kan det virke veldig komplisert å starte. Daae, Lunde og Pihl har noen tips: •

– Før tenkte jeg at det var en kvalitetsforskjell på digitalt og analogt foto, men det er heller avhengig av fotografen – du er ikke en bedre fotograf eller kunstner fordi du jobber analogt.

• •

Daae påpeker at hovedforskjellen på det digitale og analoge kameraet er optikken, som er best på sistnevnte. For å få samme kvalitet digitalt må man opp mange tusen i pris, og er likevel ikke garantert resultat.

Analog fotografering gjør at du må tenke litt annerledes på redigeringsprosessen. I motsetning til digitalt, kan du ikke gå tilbake til en råfil og begynne fra null: Når du har tatt en avgjørelse i mørkerommet, må du leve med den.

Mørkeromsprosessen Å fremkalle svart-hvitt film er en prosess som er ganske enkel, når du får teken på det. Med forbehold om at det kan bli uforståelig for enkelte lesere, vil jeg prøve å gi et kort sammendrag.

Først må du sette filmen inn på en spole, sette spolen i en boks, og helle en fremkallingsvæske i denne boksen. Dette gjør at bildene kommer fram på filmen. Deretter bruker du et stopp, som er en væske som stopper fremkallingen. Du må fiksere filmen, ved hjelp av en fiks, og til slutt skylle av kjemikaliene på negativene med vann.

Etter at de er tørket kan du lage forstørrelser, som er kopier av bildet, og til det bruker du en forstørrer. Forstørreren er et instrument med en linse hvor man kan projisere negativen over på fotografisk papir, som man så dypper i ulike bad med kjemi.

•

•

Få tak i et brukt manuelt kamera. Helst noe fra 60-, 70- eller 80-tallet. Tvers igjennom kvalitet, til en billig penge.

Vær produktiv og ta mange bilder. Invester i billig og mye film, ikke dyrt utstyr.

Lær å måle lyset. Lysmålerne er fargeblinde, og vil i prinsippet at alt skal være 18 prosent grått. Hvis du tar et bilde av et svart og et hvitt ark, vil begge bli grå.

Lær lukkertider og blenderåpninger. På landskap bruker du lang lukkertid og høy dybdeskarphet. Tar du portrettbilder må du ha kort lukkertid og lav dybdeskarphet.

Følg med på prosessen. Skriv ned innstillingene du bruker, type film, og eksponeringstider.

Til de som har drevet med foto, og ikke helt vet hvor veien videre skal gå: •

• •

•

Les fotobøker og les om kunsthistorie. La deg inspirere av det andre kunstnere har gjort.

Utforsk utstyr, filmtyper, og teknikker i mørkerommet. Lek deg!

Jobb med andre. Diskuter og kritiser hverandres bilder, utveksle erfaringer, kunnskap og kompetanse.

Lag en utstilling eller en fotobok, alene eller med andre. Sett en deadline, hvis ikke blir du aldri ferdig, og det vet du.

Bildene i denne utgavens fotostoff er innsendte bidrag. De er valgt ut for å vise hvor anvendelig analogt foto er. For de spesielt interesserte har vi oppgitt kameratype og hva slags film som er brukt. Vel bekomme.

APRIL 2021

FOTOSTOFF

Astri Elgethun: t.v. Canon eos 300, Kodak gold 200. t.h. Canon AE-1, Kodak gold 200.

Emili Rønning: Ilford delta 400.

APRIL 2021

Julie Strand Klausen: Engangskamera.

STOFF 25

FOTOSTOFF

Gabriela Guzmán Leifsen: Pentax LX, Fujifilm Superia X-TRA 400.

26 STOFF

APRIL 2021

FOTOSTOFF

Georg Yrke Bleie: Minox ML 35, Fujifilm Superia 200.

Lars Kristian Tømmerås: Olympus 80s, Fomopan 100.

APRIL 2021

Magnus Wethal: Canon AE-1, film: Kodak 400TX.

STOFF 27

FOTOSTOFF

Mats-Henrik Nygren Syversen: Fujica st605.

Ronja Fismen Michelsen: Ilford HP5.

28 STOFF

APRIL 2021

FOTOSTOFF

Olve Skutevik: t.v. Flexaret IV, Rollei RPX 400@800. t.h. Yashica Mat 124g, Ilford HP5.

APRIL 2021

STOFF 29

SAMFUNNSSTOFF

30 STOFF

APRIL 2021

K O M M E N TA R S T O F F

SEKSUALISERTE REKLAMER BLIR FORT FEIL Vi må snakke mer om hvordan kvinner fremstilles i reklame: Kan man markedsføre burgersjappa si med en kvinne som spiser burger, uten at det gir en seksuell bismak?

Tekst Selma Ebne Røeggen Foto Benedikte Bergevik Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger og analyser.

Markedsføring og reklame har lenge hatt en tendens til å spille på sex, og da oftest objektivisering av kvinnekroppen, for å selge diverse produkter.

Klisjéen «sex selger» er så overbrukt at konseptet har blitt tacky, og er ikke like vanlig lenger – og godt er det! Nå som det ikke lenger er mulig å drive med sexistisk markedsføring uten konsekvenser, har det dukket opp en trend med pseudointellektuell aktivisme og budskap om en bedre verden i reklamer som skal selge oss barberhøvler eller bind.

Barberhøvelmerket Gillette kom i 2019 med reklamen, eller det de valgte å kalle en kortfilm, med navnet «The best a man can get», som var en slags feministisk reklame rettet mot menn for å selge barberhøvler. Korrelasjonen er dog enda usikker.

Fordi sexisme var en naturlig del av 2000-tallets reklameverden, kan det virke som vi nå har utviklet en slags hypersensitivitet til hvordan kvinner i reklamer fremstår. Hvert minste tegn på objektivisering blir slått hardt ned på. Dette er for så vidt bra, men det er viktig å ikke være for rask i svingen.

Den nyåpna burgersjappa «Dirty Vegan» ble i etterkant av kvinnedagen anklaget for å drive med sexistisk markedsføring. De rosa reklameplakatene var prydet av en illustrasjon av en kvinne som konsumerer en vegansk burger med lukkede øyne og med teksten «Dirty food, clean consciense» i stor, hvit skrift. Finner du noe feil?

Da jeg leste innlegget i Bergens Tidende skrevet av feministene Soukaina Legdani og Petter Hiis Bergh, hvor de argumenterte for hvorfor reklamen var sexistisk, så jeg med én gang hva de siktet til og tenkte jeg kunne si meg enig i påstanden. Jeg måtte jo så klart også lese tilsvaret, og da var jeg plutselig ikke

så sikker lenger. Å si at det ikke ligger seksuelle konnotasjoner i reklamen blir feil. Med et navn som «Dirty Vegan» er det vanskelig å unngå. Jeg har også vanskelig for å se for meg en mann isamme posisjon, men for å være djevelens advokat, eller Dirty Vegans advokat i dette tilfellet, er kanskje poenget å appellere til en gruppe som skjønner at det er humor og sarkasme i estetikken? Spørsmålet blir da: Er det fremdeles greit?

Skribent og student Juliann Louise Larsen argumenterer i sitt tilsvar for at kritikerne leser for mye inn i illustrasjonen, og er derfor selv er med på seksualiseringen. Hun skriver «Der noen ser en kvinne som spiser mat, ser andre et sexobjekt. Mens noen tolker ordet «dirty» i matsammenheng med en anti-diettkultur, ser andre noe som peker på såkalt skitten, kvinnelig seksualitet. Jeg spør igjen: Snakker vi virkelig om det samme bildet?» Og så spør jeg: Kan to ting være sant samtidig?

For ja, det er kun et bilde av en kvinne som spiser en burger, men utførelsen og sammensetningen med ordet «dirty» setter det også i en seksuell kontekst.

Selv om «dirty» i denne sammenhengen kan sikte til anti-diettkultur, gir det samtidig bildet seksuelle undertoner. Jeg er enig i at kvinner skal få spise burger i fred, uten at det blir satt i en seksuell kontekst, men her er det tydelig noe reklamen spiller på, og det er kanskje til og med greit at de gjør det?

Problemet med reklamer som bruker kvinnekroppen, og som spiller på kvinnelig seksualitet for å selge produkter, er at det skaper et urealistisk bilde på hvordan kvinner oppfører seg. Tar man utgangspunkt i hvordan kvinner har blitt portrettert i reklamer og andre medier, kan det virke som om vi er passive vesener, som kun er ment for å se bra ut.

Dette kan være med på å dehumanisere kvinner. Jeg er redd for at denne dehumaniseringen kan påvirke

den generelle respekten vi har for kvinnene i livene våre. I mine øyne er det ikke noe galt med å spille på sex i reklamer, problemet er at vi har en utrolig pornografisk og ubalansert måte å gjøre det på.

Nå som det har blitt «cringe» å drive med disse pseudointellektuelle budskapene om sosial rettferdighet pakket inn i reklamekampanjer, er det kanskje naturlig at pendelen svinger tilbake til å spille på sex? I så fall er det viktig at vi ikke lar dette skje. I det tilfellet må det bli gjort på en annen måte enn tidligere. Når vi nå først kjører på med sexy burgerspising, burde vi ha guts nok til å dra den enda lenger enn det Dirty Vegan har gjort på disse plakatene.

Om vi skal spille på sex på en overdrevet humoristisk måte, uten å objektivisere kvinner, kunne man for eksempel inkludert en mann portrettert på samme måte. Absurditeten i å se en mann jafse i seg en burger, med de samme tydelige konnotasjonene til oralsex, ville gjort det klart at reklamen gjør dette med et glimt i øyet. Hvor morsom reklamen hadde blitt, er jeg ikke sikker på. Dette er jo som sagt et utrolig slitt virkemiddel.

Hadde en annen standard burgersjappe kjørt på med lignende reklame, hadde jeg nok vært mer skeptisk. Kanskje er jeg positivt forutinntatt fordi det er en vegansk burgersjappe og en kvinne som står bak illustrasjonen? Jeg velger jo å tro at Dirty Vegan er et velmenende selskap, som ikke hadde intensjoner om å drive med objektiviserende reklame, men det betyr ikke at jeg ikke ser poengene i debattinnlegget til Legdani og Bergh. Jeg blir egentlig litt vinglepetter av hele debatten. Det jeg er sikker på er at vi må trå varsomt og tenke oss godt om når vi spiller på kvinners seksualitet. Ikke fordi det ikke skal være lov, men fordi det fort kan bli veldig feil, uansett hvor gode intensjoner man har.

«JEG ER ENIG I AT KVINNER SKAL FÅ SPISE BURGER I FRED, MEN HER ER DET TYDELIG NOE REKLAMEN SPILLER PÅ, OG DET ER KANSKJE TIL OG MED GREIT AT DE GJØR DET?» APRIL 2021

STOFF 31

SAMFUNNSSTOFF

DE GLEMTE FANGENE Om fengselet i fengselet: isolasjon.

Tekst Ingrid Kallestad og Oda Marie Kristine Litland Illustrasjon Ingrid Kallestad

Hver dag holdes fanger i norske fengsler isolert på små, magre celler, uten mulighet for å samhandle med andre. Til tross for at forholdene som beskrives fra isolasjon er i strid med FNs menneskerettighetserklæring, er isolasjon likevel en utbredt praksis i landets fengsler.

Isolert fra omverdenen Isolasjon innebærer å være innelåst på en celle over lang tid uten tilgang på meningsfull kontakt med andre. En oversikt fra kriminalomsorgen fra februar i år, viser at totalt 59 innsatte var helt utelukket fra fellesskap i norske fengsler, hvorav 18 av disse tilfellene var knyttet til covid-19.

I rapport fra Røde Kors fra i fjor kommer det frem at det i flere norske fengsler, over tre ulike dager, ble telt hvor mange

32 STOFF

innsatte som satt isolert. I gjennomsnitt var 33 prosent av de innsatte innesperret på isolasjonsceller.

Kriminalomsorgens egne tall viser også at en høy andel av isolasjonene var ulovlige. Helsedirektoratet slår fast at negative helseeffekter kan oppstå etter bare dager i isolasjon, og at helserisikoen øker for hver dag.

Kriminalomsorgen har blitt hardt kritisert i årevis, både fra nasjonale og internasjonale hold, for den utstrakte bruken av isolasjon i norske fengsler.

Kritikken er fremsatt av blant annet Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), Sivilombudsmannen, Europarådets torturkomité (CAT), Europarådets torturovervåkingskomité (CPT) og FNs torturkomité (CCPR).

De sykeste isoleres Randi Rosenqvist er en av Norges fremste rettspsykiatere, og arbeider med de aller sykeste og farligste innsatte i landet. Hun forteller oss at den maksimale grensen på hvor lenge man kan være på isolasjon de fleste steder i utgangspunktet er på ett år.

– Det er fryktelig lenge. Likevel blir det ofte lengre: Hvis den innsatte tas opp i fengselsavdelingen en dag og er vanskelig igjen, må han eller hun begynne rett på enda et år. Så i realiteten er det ingen grense.

Rettspsykiateren erfarer at det ofte er de alvorlig psykisk syke innsatte som blir sittende lengst på isolasjon.

Rosenqvist forteller om psykisk syke innsatte som har sittet fire, fem og seks år på isolasjonsceller, og mener

disse fangene isoleres på grunn av mangel på psykiatri i fengslene.

– Vi har ikke forutsetningene for å gi de sykeste den hjelpen de trenger, fordi et fengsel ikke er en psykiatrisk institusjon. Det å isolere på grunn av hvordan folk er, altså, hvis du blir isolert fordi du er syk, så er jo det forferdelig galt, sier hun. Å få innsatte inn i psykiatrien I en rapport fra 2014 av forsker Victoria Cramer kommer det frem at 92 prosent av norske fengselsinnsatte har tegn på personlighetsforstyrrelser eller psykiske lidelser. Av samme rapport kan en finne at 66 prosent av alle norske fengselsinnsatte falt ut på ungdomsskolen eller tidligere, at 38 prosent vokste opp med rusmisbruk i hjemmet og at 40 prosent ble misbrukt i barndommen.

APRIL 2021

SAMFUNNSSTOFF Rosenqvist forteller at det er svært vanskelig å få fengselsinnsatte inn i psykiatrisk avdeling.

– I løpet av de 10 årene jeg har jobbet på Ila, har jeg presset og presset for å få psykiatrien til å overta noen av de innsatte. Og de som psykiatrien faktisk har begynt å behandle, de går det veldig mye bedre med, sier hun.

Rosenqvist sier at fremgangen går sakte. Hun forteller om en innsatt som var alvorlig psykisk syk. Han tilbrakte fem år på isolat.

– Og han fikk jo til slutt medikamenter, og nå kjører han buss. Det er en utrolig forandring, men det kom jo fem år for sent. Og det er det som er så sørgelig. Det er det som er så galt. I fem år befant han seg i en aldeles grusom situasjon før han fikk behandling, sier hun.

Fengselet i fengselet Da man begynte å bygge moderne fengsler i Skandinavia, var det isolasjonsfengsler som var modellen. I dokumentaren Fengslet og forlatt (2018) forteller professor i rettssosiologi Peter Scharff Smith at fengslene skulle være institusjoner hvor tanken var «å skjære bort den dårlige innflytelsen» dersom de innsatte ikke hadde kontakt med hverandre. Fangene skulle sitte ensomme på en celle, tankene skulle vendes innover – og på den måten skulle de bli bedre mennesker.

Mange land gikk relativt fort bort fra dette, men i Skandinavia fortsatte man lenge. Det var først langt inn på 1900-tallet at Norge la fra seg dette prinsippet. Likevel er isolasjon fortsatt en praksis i dag. Den europeiske torturforebyggingskomiteen har anbefalt at innsatte bør tilbringe minimum åtte timer utenfor cellen daglig. I Sverige og Danmark er standarden tolv timer. I Norge er det ingen slike regler. Smith hevder at isolasjon er en del av «våre fengslers DNA».

– Det har alltid vært ikke bare et fengsel – men også et fengsel i fengselet, sier han.

Utenforskapet Trond Henriksen har sonet tretten år i fengsel. På 90-tallet ble han omtalt som Norges farligste mann, og har sittet i isolasjon i månedsvis av gangen. Henriksen forteller om en barndom preget av turbulente omgivelser på østkanten av Oslo.

– Jeg er født og oppvokst på

APRIL 2021

trappene ved Østbanen, på sentralstasjonen i Oslo, for å si det litt brutalt. Vokste opp i sosialboliger med veldig mye uroligheter rundt meg, og en mamma som kommer fra veldig fattige kår. Det har aldri vært noe rus med mamma, men med mennene hennes.

Til tross for omstendighetene gjorde ni år gamle Henriksen det relativt bra på skolen – helt til han plutselig ble syk, og innlagt på sykehus over en lengre periode.

Da han kom tilbake til klassen etter flere måneder, hadde de startet med engelskundervisning.

– Det var plutselig et fag jeg ikke skjønte en drit av. De andre i klassen begynte å le og sånn, men jeg klarte ikke å knekke den koden, og jeg hadde jo ikke noen ressurssterke foreldre som kunne engelsk heller, ikke sant. Og naboene var jo stort sett drita fulle hele tiden, så de kunne heller ikke hjelpe, sier Henriksen.

jeg tenkte jo at nå dør han, og da løper jeg. Men han døde jo ikke, så jeg fikk mitt første møte med hasj gjennom den pipen, sier Henriksen.

Henriksen visste ikke da, som tolvåring, at han senere i livet skulle blande blodet sitt med heroin. Men i begynnelsen var ikke narkotika viktig for ham i det hele tatt. Det viktige var alltid å imponere Frank.

Store Frank, kule Frank, med skinnjakken og draget på damene.

– Om du skulle imponere Frank, da måtte du være så gal du bare klarte. Så vi begynte jo å stjele biler og kjøre fra politiet da vi var veldig unge, forteller han.

Bare et barn Henriksen var bare 14 år første gangen han ble fengslet. 14 år og tre uker gammel. På tre uker hadde han stjålet 45 biler.

– Jeg fikk beskjed av en politimann om at: «Du må se hva fengsel er».

Jeg var jo bare et barn. Og det å

«– TANKEN ER AT HVIS EN INNSATT RØMMER FRA FENGSELET ER DET SKANDALE, MEN HVIS HAN ELLER HUN IKKE REHABILITERES ER JO IKKE DET SKANDALE» Løsningen ble å skulke dagene han hadde engelskundervisning, for da kunne ingen se at han slet.

Ingen kunne le av ham.

Frank og hasjklumpen Henriksen klarte ikke å være på skolen, og ville ikke være i sosialboligen – så da endte han opp i Oslo sentrum. Han ble fort en del av en gjeng; de var fra 10-årsalderen og oppover, og hadde til felles at de ikke fikset skolen, eller hadde problemer hjemme.

– Jeg husker første gangen jeg røykte hasj. Da var jeg tolv år gammel.

Og det var med han Frank, det store forbildet vårt. Han var 19 år gammel, og hadde skinnjakke og drag på damene. Så det var jo kult å være sammen med han.

Han forteller om første gangen Frank gned en hasjklump og plasserte den i pipen sin.

– Altså, jeg vokste jo opp med en mamma som advarte om at «Narkotika er farlig, du kan dø», så

møte fengsel som et barn – jeg skal love dere at jeg var jævlig redd.

Møtet med fengselet som barn ble ikke det første. I takt med at narkotikaen ble en større del av livet hans, ble kriminaliteten det også. Og det var med det Henriksens første møte med isolasjon begynte. Første gangen satt han 14 måneder på isolat.

– Det husker jeg gjorde mye med meg. Og det som skremmer meg veldig, er hvor jævlig destruktiv du blir som menneske. Du får sånne tanker.

Du tenker ting som du aldri ville tenkt i en annen setting, ikke sant.

Jeg tenkte ting som virkelig skremte meg selv. Du vet, isolasjon skaper jo frykt. Et sånt mørkt dyr inni deg selv, som egentlig bare har ett mål, og det er å dra deg enda lenger ned i mørket. Og jo lenger ned du kommer, jo vanskeligere er det å komme ut av det.

Virkelighetsflukten Hver dag plasseres flere fengselsinnsatte på isolat i norske fengsler. Vi spør Henriksen:

Hva er det egentlig som skal til for å havne på isolat?

– Det kan det være mange grunner til, men det er ofte jævlig ubetydelige ting, sier han.

Henriksen sier at isolat ofte ble brukt til å splitte de innsatte, og at årsakene til å havne der omtrent kunne være hva som helst. Han forteller om en person han satt i fengsel med på 90-tallet som var flink med ord. Det ble besluttet at han skulle isoleres fordi han kunne ha en «uheldig innvirkning på andre innsatte».

– Hvis det er grunn nok til å isolere noen, så kan dere jo tenke dere hvor mange andre grunner det er til at folk blir isolert. Han satt i 16-17 måneder på isolat fordi han var flink med ord.

Vi har vanskeligheter med å forestille oss hva man gjør på de syv kvadratmeterne. Henriksen forteller om isolat som et sted hvor tiden blir ubetydelig, natten glir over i dag, nøkkelknippene på utsiden blir din eneste trygghet og fengselsbetjenter som sier «Har du roet deg ned?» blir din eneste menneskelige kontakt.

– Jeg husker jo alle disse teaterstykkene, jeg må jo le litt, som jeg klarte å lage i hodet mitt. Det kunne være noen som hadde risset noe inn i veggen, det kunne stå noe sånt som «jeg elsker deg, Lise», også kunne jeg ligge i senga, og lage forestillinger i hodet om, ja, hvem var Lise.

Jeg lagde jo mange sånne historier, og det er klart, at hvis du driver med det i veldig mange år, så kan det til slutt renne helt over. Men samtidig så var jo det nesten den eneste flukten jeg hadde, sier Henriksen.

Et farlig verktøy Henriksen mener at isolasjon blir brukt som et verktøy. Et farlig verktøy.

– Det er svært få tilfeller der jeg tenker at isolasjon er heldig, i utgangspunktet tror jeg egentlig ikke at vi trenger det. Men i mangel på andre verktøy, så har man liksom en idé om at man tror at det å isolere og knekke innsatte er bra, for da får man «mest mulig ut av dem».

Det er veldig lett å bli manipulert, og politiet har fått mye kritikk for å bruke den formen for pressmiddel, sier han.

I 2019 la Sivilombudsmannen frem en særskilt melding til Stortinget om isolasjon og «mangel på

STOFF 33

SAMFUNNSSTOFF menneskelig kontakt i norske fengsler». I rapporten understrekes det at det i flere år har blitt rapportert om «umenneskelig behandling» i norske fengsler. Henriksen har selv opplevd isolatet og mangelen på menneskelig kontakt: – Å sitte der med de menneskene, det er noe av det kjipeste jeg har opplevd i fengselet. Det å se at de ikke får noen hjelp. Fy faen.

Han forteller videre om en fare ved isolasjon, som han tenker at samfunnet kanskje ikke har skjønt.

– De som kommer ut i samfunnet igjen etter isolasjon er jo følelsesblokkerte bomber. De har sittet så lenge isolert og uten behandling at når de skal ut igjen går det galt.

Motorveien Henriksen har vært utenfor murene i ti år nå. Han tenker ofte på hvordan isolasjon faktisk har preget ham som menneske i etterkant.

– Jeg merker det jo, for eksempel når jeg og kjæresten min, Bodil, ser på TV – la oss si Norske Talenter, og så kommer det ei ung jente som synger ordentlig vakkert. Og Bodil, hun begynner jo å grine med en gang, sitter og hyler og synes det er vakkert. Og så kjenner jeg jo også på den følelsen, det der «å fy fader, det her var emosjonelt», men så fort jeg kjenner på det, så stikker jeg og vasker opp eller så går jeg på do, sier han.

Han forteller at når man sitter i fengsel, er det å vise følelser ansett som et enormt svakhetstegn. Griner du på cellen vil ingen ha noe med deg å gjøre. Da tenker de at «ja, han der sprekker eller sladrer til politiet». Henriksen sier at han ble veldig god på å undertrykke følelsene sine i fengsel, og at dette fortsatt henger igjen.

Prisen på omsorg Rosenqvist har vært i dialog med Justisdepartementet angående den utstrakte bruken av isolasjon i norske fengsler.

– Men en gang for tre år siden, da jeg kjørte alene i bilen, midt på motorveien, så plutselig bare eksploderte følelsene for først gang i livet mitt.

Jeg begynte å hylgrine i bilen midt på motorveien. Så måtte jeg jo kjøre inn til siden da, så jeg ikke skulle krasje. Og jeg husker at det eneste jeg tenkte var «jeg håper ingen så at jeg gråt».

Sakene Rosenqvist er opptatt av må gjennom mange lag: Først er det fengslene, så kriminalomsorgsregionen, deretter kriminalomsorgsdirektoratet, så justisdepartementet og til slutt justisministeren.

Oppoverbakken Randi Rosenqvist har tidligere arbeidet i Kriminalomsorgen, som har blitt hardt kritisert av både nasjonale og internasjonale overvåkningsorganer.

Hva tenker du om kritikken mot Kriminalomsorgen?

– Jeg deler den kritikken. Når en person blir dømt til fengsel så er det jo, for å sitere rettssosiologien Thomas Mathiesen, et «tilsiktet onde». Noen skal påføres den pinen det er å sitte i fengsel.

Men jeg synes at den andre delen av soningen er minst like viktig: Nemlig at man også skal få hjelp til rehabilitering. Jeg mener at Kriminalomsorgen har alt for lite satsing på rehabilitering, sier Rosenqvist.

Videre mener hun at fengselspsykiatri bør være et område med spisskompetanse.

Randi Rosenqvist. Foto: Privat.

– Jeg har kranglet mye med myndighetene om dette. Fått høre av helsemyndighetene at «Nei, vi skal ikke ha noe særomsorg». Så sier jeg: «Men fengselsinnsatte har andre utfordringer enn resten av befolkningen, så vi må ha en spisskompetanse, på samme måte som vi har angst-poliklinikker og anoreksispesialisering», sier hun.

Til slutt fikk Rosenqvist aksept for dette. Helsedirektoratet og kriminalomsorgsdirektoratet kom til enighet om å styrke psykiatrien i fengslene.

Trond Henriksen. Foto: Privat.

34 STOFF

– Likevel, det var for tre år siden, og jeg har ikke sett noe siden.

Dette er en forferdelig tung oppoverbakke, sier Rosenqvist.

– Jeg har jo håpet at riksadvokaten kan si at «dette her er vanvittig», men jeg er stygt redd for at det ikke kommer til å skje, sier hun.

– Jeg tror at innen saker kommer opp til justisministeren, så er det et spørsmål om kroner og øre, mens det er i fengslene at vi ser med våre egne øyne hvor ille det faktisk er.

Ubehaget ved å se det som er galt filtreres oppover i administrasjonen, slik at de som skal ta de endelige bestemmelsene ikke har noe personlig forhold til sakene. De ser på papirer, budsjetter og store linjer. Jeg har jobbet i det offentlige i 45 år nå – og jeg synes ikke akkurat at det går noe fort, sier Rosenqvist.

Rosenqvist forteller at driftsbudsjettene til fengslene blir dårligere fra år til år, uten at det egentlig er grunnlag for det.

– Jeg kan forstå at man, i virksomheter som ikke har omsorg som primæroppgave, kan kutte i budsjetter for å spare penger. I kriminalomsorgen har penger til bemanning bare blitt lavere: alt som ikke er helt nødvendig for sikkerheten reduseres. Tanken er at hvis en innsatt rømmer fra fengselet er det en skandale, men hvis han eller hun ikke rehabiliteres er jo ikke det «skandale». Jeg har opplevd å ikke få lov til å følge opp på grunn av mangel på penger. Det synes jeg er ille, sier Rosenqvist.

På spørsmål om hvorfor bruken av isolasjon i norske fengsler er så høy, skriver Chaudhry at mange innsatte i norske fengsler er isolert mer enn ønskelig, men at det er ulike årsaker til dette: – Enkelte varetektsinnsatte er undergitt isolasjon av hensyn til etterforskningen. Noen fengsler eller fengselsavdelinger mangler arealer for fellesskap, slik at de innsatte av den grunn blir sittende mye på egen celle, skriver hun.

Kommunikasjonsenheten skriver videre at innsatte i noen tilfeller må tas ut av fellesskapet fordi de opptrer voldelig eller truende. I tillegg er det en del innsatte som velger å avstå fra fellesskap med andre innsatte.

– Kriminalomsorgen opplever at de innsatte generelt er mer krevende nå enn før. Det er kartlagt at forekomsten av mentale lidelser er betydelig større blant fengselsinnsatte enn i resten av befolkningen. Slike forhold kan være av betydning for mulighetene for å integrere den enkelte innsatte i fengselsfellesskapet.

Iverksatte tiltak Som Rosenqvist tidligere uttrykte, finnes det et sterkt ønske om tiltak som både tilrettelegger for de svakere stilte i fengslene og reduserer bruken av isolasjon. Vi ønsker å få svar på hva Justisdepartementet gjør for å redusere omfanget av isolasjon i de norske fengslene.

– Det er iverksatt en rekke tiltak for å redusere omfanget isolasjon i fengsel. Med virkning fra 2020 er det opprettet en nasjonal forsterket fellesskapsavdeling ved Ila fengsel, med plasser for noen få av de innsatte med svakest forutsetninger for å fungere i et fengsel, svarer Chaudry.

Krevende innsatte Vi har kontaktet Kriminalomsorgsdirektoratet, som henviser videre til Justis- og beredskapsdepartementet.

I en e-post skriver Raheela Chaudhry ved kommunikasjonsenheten i departementet at driftsbudsjett til fengslene i perioden 2013-2021 har hatt en budsjettøkning på om lag 1,3 milliarder kroner:

Det etableres også i år et nasjonalt ressursteam ved Bredtveit fengsel, samtidig med at det etableres aktivitetsteam ved andre enheter med mye isolasjon.

Kommunikasjonsenheten skriver at erfaringene med aktivitetsteam tyder på at dette er et godt verktøy i arbeid med innsatte som er i risikogruppen for å falle ut av fellesskapet.

– Det meste av dette går til tekniske endringer og prisjustering. Om lag en tredjedel er til nye tiltak, herunder til tiltak for å bedre forholdene for innsatte og redusere omfanget av isolasjon.

– I tillegg er det gjennomført bygningsmessige tiltak som legger bedre til rette for fellesskap, herunder gjennom etableringen av det nye Agder fengsel, fremskaffelse av nye lokaler som erstatning for deler av

APRIL 2021

SAMFUNNSSTOFF

På 90-tallet ble Henriksen regnet som Norges farligste mann. Nå jobber han i Kirkens Bymisjon, hvor han bruker livserfaringen sin for å veilede ungdommer som har falt fra i skolen.

Oslo fengsel, og rehabilitering av blant annet Ullersmo fengsel.

Justisdepartementet ville ikke kommentere hvorfor bruken av isolasjon fortsetter i så stort omfang, eller hvorfor det ikke foreligger krav om oppfølging for innsatte som har vært på isolat. Vi får heller ikke svar på hvorfor man trapper ned midler til fengslene, eller om Justisdepartementet synes at kritikken av den utstrakte bruken av isolasjon i norske fengsler fra blant annet Europarådets torturkomité og FNs torturkomité er betinget.

Tilbakebetalingen I dag jobber Trond Henriksen aktivt med unge kriminelle gjennom Kirkens Bymisjon. Han har et ønske om å fange opp unge som faller fra skolen så tidlig som mulig.

– Jeg har sittet tretten år i fengsel, og de årene der får du ikke tilbake. Så jeg har jo et stort ønske om å, det er jo litt egoistisk forsåvidt, men når jeg blir gammel, kunne sitte i gyngestolen og si at ikke alle de årene var bortkastet.

APRIL 2021

Henriksen har, gjennom Bymisjonen, vært med på å starte lavterskeltilbudet Ung på dagtid. Tilbudet er en alternativ opplæringsarena for ungdom som er på vei til, eller allerede har, falt fra skolen, der målsetningen er at de skal finne sitt eget ståsted og følge drømmene sine.

– Det har vært en stor drøm. Og det å fikse tjue millioner til det prosjektet, det var så jævlig sprøtt. Her har jeg gått som en kriminell idiot og egentlig ordna småpenger, så når du blir streit og ordentlig så ordner du jo mange millioner. Så jeg må jo bare si at kriminalitet, det lønner seg ikke. Synd at du skal bli femti år før du skjønner det liksom. Men bedre sent enn aldri.

Henriksen sier at han har verdens fineste jobb. Der møter han mange som minner ham om seg selv.

Gjennom egen livserfaring prøver han å veilede de unge menneskene som han sier er fantastiske fordi de åpner døren og lar ham få delta i deres liv.

min, og det kan jeg aldri betale tilbake. Men jeg kan kanskje bidra til at noen ikke tar de samme valgene som jeg gjorde da. Og det er jo egentlig en ganske fin tilbakebetaling, sier Henriksen.

Et mønster?

Lege og professor Per Fugelli sa en gang at «Redde folk blir gjerne farlige folk». Vi har alle vært barn. 66 prosent av alle norske fengselsinnsatte falt fra på ungdomsskolen eller tidligere. 38 prosent vokste opp med rusmisbruk i hjemmet. 40 prosent ble misbrukt i barndommen.

Rosenqvist forteller at i løpet av de ti årene hun jobbet på Ila, møtte hun ikke en eneste innsatt som hadde hatt en god oppvekst. Ikke én.

Henriksen falt fra skolen allerede som tiåring.

– Jeg har jo kostet samfunnet 150 til 200 millioner, med all galskapen

STOFF 35

K U LT U R S T O F F

du trenger ikke å ta på din egen maske først Eller i det hele tatt. Livet er ikke en flystyrt. Så ta av masken og rett opp den jævla stolryggen.

Nå er det holdningene dine som må svare for seg.

Tekst Stine Guttormsen og Kaia Heltne Illustrasjon Embla Müller

Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentenes meninger og analyser.

Se deg selv i speilet. Legg ned mobilen. Du skal ikke sende en fellessnap akkurat nå. Det er bare deg og deg selv. Sceneteppet er nede, du har fem minutter før neste akt. Er du bevisst over hvilken versjon av deg som går ut på scenen?

Et av arbeidskravene man må gjennom for å bli uteksaminert fra ungdomslivet er å nøste

STOFF 36

opp identitetsfloken. Selv om tiden leger mange sår, impliserer det dessverre ikke at man får automatisk godkjent med alderen. I en tid der lykke baseres på livsløgnen, om det er insta-fasade eller å lukke ørene i enhver debatt om oljenedtrapping eller «fast fashion», er det viktigere enn noensinne å overskride de dyriske instinktene. Instinktene som sier at vi ikke lenger har noe å kjempe for, at ingenting du gjør har noen videre betydning for et større mål og mening.

Så, hva gjør vi med energien vi får til overs?

Hva skjer med all fritiden når vi scroller forbi VG-overskrifter, Instagram-poster eller drukner i YouTube-ekkokamre? På treningsstudio, på lesesal, sammen med venner på restaurant. Har vi det gøy der på overflaten, fordi vi assosierer det å bry seg om noe med å sløse tid? «Å gripe dagen» tilknyttes positive følelser, hvis man følger dette tankesettet.

Akkurat som om det konfronterende, det vanskelige og uhåndgripelige, hindrer oss fra å leve livet fullt ut. Tenk om alle hadde skrudd

APRIL 2021

K U LT U R S T O F F

«LERRETET ER BLANKT, OG NÅ SKAL DU FÅ MALE DET SELV. FØRSTE SPØRSMÅL: HVOR MANGE HAR DU LIGGET MED?» på realisten i seg et ekstra øyeblikk hver dag.

Tenk hvis «verden suger, folk er dritt, vi går gjennom det alene, vær hard» endres til «verden er fin, folk er gode, vi går gjennom det sammen, vær myk» bare for noen minutter. Hva skjer da?

«Det er det indre som teller» Se for deg at du nettopp har flyttet til en ny by, du skal endelig bli student: En sjanse til å finne dine folk, det er plass til den du vil være, og den du skal bli. Du er fri fra barndomsbyens merkelapper, og bygdens moralske dom av alle dine valg i livet. Startskuddet går. Det føles ikke som å begynne på ungdomsskolen, heller ikke videregående. Nå restarter vi på banalt vis livet, vi er førsteklassinger igjen.

Her kommer likevel en vesentlig forskjell, bortsett fra det faktum at man ikke lenger er seks år gammel: Du har herved ansvar. Først og fremst ansvar for deg selv, men og for alle rundt deg.

Du blir ikke utstyrt med en moralsk GPS, du må navigere selv. En selvsagt førsteprioritet er å finne sitt folk. Det er slik vi er. Vi er flokkdyr, og må føle på tilhørighet. Og så kommer fadderuken, som for studenter flest er ment for å bli kjent. Dette gjøres så klart best med et par pils innabords. Men hva vil det si å bli kjent?

I dette tilfellet er det de klassiske drikkelekene som skal være isbryteren for den sosiale angsten. Ta for eksempel leken «hot seat». Vi samles i en sirkel. Mens tiden går, skal man bli stilt en rekke spørsmål. Målet er å si «stopp» så nært ett minutt som mulig. Du må selvfølgelig drikke like mange slurker, som du er sekunder unna ett minutt. Du er først ut. Endelig har du muligheten til å la folk bli kjent med deg.

Lerretet er blankt, og nå skal du få male det selv. Første spørsmål: Hvor mange har du ligget med? Du blir tatt på sengen, bokstavelig talt.

Det var ikke dette du så for deg, så du fomler med å svare. Hva er innafor? Hvor mange skal du ha ligget med til nå? Du velger å være ærlig, det er tross alt deg de skal bli kjent med. «To», svarer du. Reaksjonene er blandet, og publikum virker nesten skuffet. Neste spørsmål holder seg i samme bane: Hvor er det drøyeste stedet du har ligget? Her er det ikke en eneste gutt i rommet, så i dette tilfellet hjelper det ikke å klage på mannssjåvinistisk seksualisering. Hvorfor er

det slike spørsmål vi stiller hverandre når vi skal bli kjent?

«Meningen med livet er å ha det gøy» Vi ønsker vel å få innpass. Å passe inn er et naturlig instinkt, men det er noe med denne mentaliteten som er grunnleggende feil og selvbedragende. Vi er ikke nødt til å formes av rommet – vi er tross alt ikke modell(er)kitt. I stedet har vi noe å lære av både gardister og menneskelige statuer på gaten. La rommet elske eller hate deg, så lenge det er deg de faktisk opplever. Problemet er at du risikerer å lage dårlig stemning. Det er jo ubehagelig å være uenige, ikke sant? Det motstrider det prinsipale målet i livet, fint illustrert av «Exit-mentaliteten» hvor livet degraderes ned til ett simpelt mantra: Å ha det gøy.

Gøy–drøy–dritings–dopet–drittsekk–dårlige valg, men det er «lættis» å fortelle om i etterkant, ikke sant? Er det noe vi lærte av Adam og gjengen i serien Exit var det at frihet og familie er like lite blandbare som olje og vann. At den eneste måten å nyte det korte livet man har, er ved å drukne det i rus. Det er selvsagt et fåtall som faktisk kjenner seg igjen i dette livssynet, men på et overordnet plan kryr serien av paralleller. Frihetsbegrepet, for eksempel. At vi ved å fornekte enkeltindividets ansvar gjøres immune.

Lykkelig ignorant, destillert fra alt som kan gi egne handlinger relevans.

I Norge har de fleste alt de trenger i livet. I vesten generelt, er dette flertallets privilegium. Det gjør oss ikke spesielle, å «vinne i livet» på denne måten. Vi er ikke automatisk ment til å flyte på livet i en badering med en drink i hånden, som en evig karibisk ferie. Du kan jobbe for å oppnå store ting. Du er ikke fritatt fra å stille spørsmål til tingenes tilstand, til normer, til normalen, til verdier. Hvorfor? Fordi du ikke er ment til å være en vinner bare fordi du er født i Norge.

Du er ikke spesiell. Så neste gang du unnskylder den daglige salgshoppingen på H&M med at politikerne aldri går drastisk nok til verks for å redde kloden, kan du ta et øyeblikk og zoome inn bildet. Hvis en maur kan bære femti ganger sin egen vekt, kan nok du finne styrken til å ta et selvstendig valg. Selv om det betyr at du gjerne ikke har femti topper å velge mellom når du

skal på fest. Født med puter under armene og bobleplast på jakken føler vi oss berettiget. Vi føler oss berettiget til å forsvare enhver uforsvarlighet, uansett om vi snakker stort eller om den minste handling.

«Er du feit, er du ferdig» Du er heller ikke berettiget til å degradere andre mennesker. Dessverre er mange uenige i denne tanken. Ingen ville turt å innrømme det, men heldigvis for oss ble et prakteksempel servert på bussen forleden dag. På en fredens dag, en søndag, ble vi vitne til en samtale som var alt annet enn hellig. To gutter, som hadde vært på en fest dagen før, valgte å ta recap-samtalen på en buss full av turkledde mennesker. Først og fremst måtte de gjøre det klart at det ikke var dårlig stemning mellom dem. De hadde hooket med samme jente. «Anna» var tross alt den deiligste på festen, så det skulle bare mangle at hun var interessert i dem begge. Ikke minst når promillen hadde oversteget to og en halv, og hun ikke lenger hadde helt oversikt over hvem som var hvem. Men det gjorde ingenting for gode venner kan jo dele. Og det var heller ikke seriøst, så det betydde ingenting. Så fløt samtalen over til en annen jente, «Julie». Hun hadde holdt på med han ene på videregående, men det hadde tatt slutt da han flyttet til Bergen. Likevel klarte ikke hun å gi helt slipp, så hun sendte han meldinger hver dag. Han hadde vært interessert i henne, men ikke nå lenger. Hun hadde nemlig gått opp i vekt... «Hvor mye snakker vi?» kom det fra kameraten. «Snakker vi over 60 kg?».

«Det tror jeg», svarte selveste. Samtale ferdig.

«Julie» kom ikke videre til neste runde.

Og nei, vi sier ikke at alle er sånn, men det er vel sjelden et godt motargument. Enig? «Å leve livet» – å ha det gøy – er ikke synonymt med å være ignorant. Det vi bruker kreftene våre på, er å iscenesette liv som skal oppfylle normerte kriterier ingen vet hvem som oppfant.

Det vi burde bruke krefter på, er å stille oss kritisk til «normalen», til å utfordre retningslinjene vi ubevisst følger. Vi kan ikke gå rundt og tenke at våre egne handlinger er ubetydelige.

Deltakerne utgjør spillet, og hvis ingen kommer på ballet med masker, kan det ikke kalles et maskeradeball.

«HAN HADDE VÆRT INTERESSERT I HENNE, MEN IKKE NÅ LENGER. HUN HADDE NEMLIG GÅTT OPP I VEKT...»

APRIL 2021

STOFF 37

SAMFUNNSSTOFF

GRATULERER, DET ER VÅR! Vinterdepresjonen er over, fuglesangen er tilbake og norsk ruspolitikk suger fremdeles. Løst gjenfortalt.

Tekst Sanne Funder Nygaard Illustrasjon Jonatan Winther

Du våkner opp av solen som treffer ansiktet gjennom florlette blondegardiner og fugler som synger. I det fjerne kan du også høre lyden av trommer fra et buekorps, som akkurat er langt nok borte til at det ikke stikker i ørene. Du sjekker telefonen og ser at lønnen har kommet inn på konto to dager for tidlig, siden lønningsdag falt på en søndag.

Ah, livet er herlig.

I går, søndag klokken 23:59, erklærte du deg selv som fri for depresjon etter fire ukers intensiv gruppeterapi og to måneders tett oppfølging hos en billig livscoach som du fant på nettet. Som den pragmatikeren du vanligvis er, har inspirasjonsquotes som «carpe diem» og «ny uke, nye muligheter» aldri truffet deg, men nå er du som født på ny og du får tårer i øynene av å tenke på hvor treffende det egentlig er. I en alder av 23 har du endelig forstått meningen med livet.

Det er vår, og regjeringen snakker om gjenåpning av samfunnet. Livet er mer fantastisk enn noen gang takket være alle metodene, rådene og mestringsteknikkene som du har mottatt den siste tiden.

38 STOFF

Steg 1 Denne uken har du satt av til flere viktige gjøremål. Du skal meditere (og er egentlig avhengig av dette for å kunne bevege deg videre til steg 2 i livsmestringsplanen som coachen har satt opp til deg). Du skal levere søknad til masterprogrammet i sammenliknende politikk (i mangel av annen plan eller jobbmuligheter, med et ønske om å bli et fullverdig menneske). Du skal bryte den sosiale isolasjonen du har vært inne i siden sommeren, og komme deg ut for å møte nye folk (fordi psykologen på gruppeterapien sa at «vi er sosiale dyr, og det er bra for alle og enhver å oppsøke nye miljøer innimellom»).

Det er tidlig mandag morgen, og i ren lykkerus har du ligget og klemt deg selv i sengen i en time.

Meditasjonen blir forskjøvet, men det får bare være. Kroppen din er et tempel, og det må du ta på alvor. Du hopper opp fra sengen, og som om du skulle ha vært Snøhvit, stryker omplasseringskatten din seg inntil de bare beina dine mens du tar noen piruetter på soverommet. Med et uhell tråkker du på halen hans.

Kasper (katten journ.anm.) rykker til, skyter rygg, hopper og setter

klørne i låret ditt. Den siste tiden har han blitt så trygg på deg ettersom du har vært hjemme døgnet rundt i tre måneder, men nå henger han altså der og hveser. Før du får tenkt deg om, river du han av låret og kaster han i veggen mens du overrasker deg selv med et intenst brøl. Blodet pipler fra låret og pulsen er høy når du bandasjerer deg selv på badet.

Overraskelsesvaksine og nye venner Klokken har passert tolv når du omsider beveger deg mot kjøkkenet.

Du setter på varmtvannskokeren for å lage en kopp te og setter i gang med dyp meditasjon. Coachen hadde advart deg mot nettopp dette.

«Livet kommer til å by på uventede utfordringer utenfor min kontroll», sier du til deg selv og puster rolig med magen mens du tenner røkelse.

Kasper har beveget seg tilbake under sofaen, hvor han tilbrakte de første to månedene hos deg i tung kattenevrose før han ble trygg nok til å komme frem. Telefonen ringer, det er fastlegen din som sier at de har en ekstra dose av Pfizers-vaksine.

Du kan få den hvis du kan være på legekontoret innen 20 minutter. Du slipper yogamatte og røkelse, og

løper mot legekontoret. Endelig har stillingen som ringevikar på sykehjem vist seg å være nyttig.

På vei hjem fra legekontoret er du i ekstase. Du har allerede glemt de flere centimeters dype kuttene i låret, da de euforiske tankene blir avbrutt av en fremmed som spør etter lighter. Dette er et menneske som du vanligvis ville vandret rett forbi, uten å ofre så mye som en tanke, men du husker psykologens oppfordring om å oppsøke nye miljøer.

Du stopper opp for å snakke med dette skakkjørte mennesket, som etter alt å dømme hadde havnet på kjøret lenge før du ble uteksaminert fra videregående. Etter at vedkommende har lyttet til din halvtimes tirade om nødvendigheten av en rusreform, takker du ja til et møte dagen etter og deler adressen din.

Et ufrivillig møte med fortiden Du vender tilbake til yogamatten, og sliter med konsentrasjonen når kroppen ukontrollert begynner å skjelve. Det neste døgnet går med til bivirkninger etter vaksinen. Med et bankende hode kryper du ut av sengen på ettermiddagen dagen

APRIL 2021

SAMFUNNSSTOFF

etter, før du sovner på sofaen. Du våkner av at det ringer på døren.

Utenfor står rusmisbrukeren med blomster, som helt sikkert er stjålet fra nærmeste blomsterbutikk. Du skyver bort fordommene og minner deg selv på at du er et nytt menneske av den åpne sort, og før du vet ordet av det rulles det en tykk joint på stuebordet ditt.

Etter mye om og men, blir du til slutt overbevist om at dette er bra saker. Dessuten har du hørt noe om at dette er en sunn ting å gjøre når du er på et bra sted i livet, noe du virkelig er. Når du nevner dette, blir du applaudert. Anerkjennelsen gjør godt, og igjen blir du rørt over hvor langt du har kommet her i livet, og gråter en liten skvett før du tar

APRIL 2021

det første draget. Dere snakker om livet og innser raskt hvor mye dere egentlig har til felles. Ingen av dine nåværende venner har vært så forståelsesfulle som dette utslitte, men tvers igjennom fantastiske mennesket som i tillegg ler av alle de tørre vitsene dine. For første gang føler du deg sett, og i ditt stille sinn takker du psykologen for rådføring mens du ser på messinglysestaken, som danser i vinduskarmen i hypnotisk takt. Dere danner et spesielt sterkt bånd gjennom deres felles fiende: Dagens ruspolitikk. «Tenk at du er kriminell», sier du, og dere ler til det gjør vondt i magen. Men magesmerten går ikke over, selv når du slutter å le. Plutselig omringes du av onde ånder fra fortiden, og du konfronteres med at dette ikke bare

er en dårlig idé – det er livsfarlig. Du griper tak i en pute, og slår febrilsk rundt deg mens du for andre gang denne uken brøler med alt du har.

Du veksler mellom å kaste opp, og å fekte med ulike skapninger du aldri før har sett resten av natten mens vennen din prøver å roe deg ned, og Kasper beveger seg lenger under sofaen.

Deltidsmareritt i vond lukt Når du sakte og skrekkslagen kommer tilbake til deg selv, ser du at stuegulvet er dekket av dun fra sofaputene som ble nattens våpen.

Du setter på robotstøvsugeren, som til tross for sin pris er den beste investeringen du har gjort i år. Om ikke annet er du takknemlig for at du slipper å vaske opp selv. Du

faller inn i en marerittpreget søvn og våkner brått opp til mørke. Klokken er tre på natten og søknadsfristen til masterstudiet gikk ut for tre timer siden. Faen.

Du ser for deg enda et år med diverse deltidsjobber, og husker på at du attpåtil ikke har fått meditert denne uken. Skjelven reiser du deg opp av sengen og åpner soveromsdøren. Inn siver den verste lukten du noen gang har kjent. Kasper har også blitt dårlig av jointen, og robotstøvsugeren har polert hver millimeter av gulvet i leiligheten, inkludert de tre gulvteppene, med spy og diare. Du beveger deg lenger inn i stuen, og på sofaen ligger din nye venn i overdose. FAEN.

STOFF 39

QUIZSTOFF

LOKAL

MU SI KKQUI Z Bergen har et yrende musikkliv. Her er en musikkquiz – Bergen-edition – som du kan bruke til å teste din kjennskap til den lokale musikkbransjen.

Tekst Aksel Persen Illustrasjon Synnøve Areklett Garmann

01

Hvilke to band er Charlie Skien kjent for å være med i?

07

Hva er instituttet for musikk ved UiB bedre kjent som?

02

Hvem står bak artistnavnet Metteson?

08

Kanskje den mest berømte musikkeksporten fra Bergen heter Edvard Grieg. Nevn et år han levde.

03

Hva har Øyvind Skarbø, Embla Karidotter og Kim Furuhaug til felles?

09

Hvilken annen berømt bergensk musikkeksport skal ha sin første konsert på lang tid i Grieghallen i mai?

04

Én av de tre som ble nevnt i forrige spørsmål spiller i et band som deler navn med en norsk action-thriller fra 1985. Hva heter bandet?

10

05

Hver dag oppstår tusenvis av nye uavhengige plateselskap i Bergen.

Hvilket av disse huser band som Hjerteslag, Great News og Evigheten?

11

40 STOFF

Hva het debutplaten til John Olav Nilsen og gjengen fra 2009?

SVAR: 1. Softcore untd. og Verdensrommet. 2. Sverre Breivik. 3.

De er kjent som trommeslagere. 4. Orions belte. 5. Eget Selskap.

6. Made Management. 7. Griegakadamiet. 8. Han levde fra 1843 til 1907. 9. Kings of Convenience. 10. The Aller Værste! 11. For sant til å være godt.

06

Og hvilket management jobber for blant andre Aurora, Lars Vaular og Sigrid?

Hvilket band løp ned Nygårdsgaten som om det var ville vesten i 1980?

APRIL 2021

ER DU INTERESSERT I Å JOBBE SOM FRIVILLIG? møt oss på: NY@KVARTERET.NO KVARTERET.NO FRIVILLIG.NO FACEBOOK.COM/KVARTERET

K U LT U R S T O F F

BOK:

Drivanker - Alexander Maksik (2013) Dette er kanskje ikke den nyeste utgivelsen, men jeg tviler på at du fikk den med deg da den kom ut i 2013. Jeg ble dratt mot den i en bokhandel på grunn av det vakre omslaget, og ble gledelig overrasket over innholdet. Alexander Maksik skriver en viktig og poetisk bok om Jaqueline, som har flyktet fra Liberia og endt opp på en gresk ferieøy.

Vi får et innblikk i hvordan hun lager seg et lite liv som massør omringet av strandturister som kunne vært meg eller deg.

SE OG HØR

er H og

NA

FILM:

I morgen danser vi - Levan Akin (2019) Etter å ha sett denne filmen på kino med en venninne, kom vi begge ut av kinosalen forelsket. I filmen følger vi Merab som danser tradisjonell georgisk dans. Filmen utfordrer den tradisjonelle maskuline rollen i georgiansk dans, samtidig som den viser oss hvor uskyldig og stor den første forelskelsen er. Dansen, skuespillet og filmingen framstår genuint, og en blir fullstendig revet med av historien. Et ekstra pluss er en god innføring i georgisk musikk og dans om du ikke kjenner til det fra før!

LÅT:

«Relay» - Lokøy - Nils bech (2021) Hør på denne gøye låten på vei hjem eller til universitetet, jobb eller hvor enn du skal. Teksten rimer på en utrolig sjarmerende og norsk måte, selv om den er på engelsk, og den får meg alltid til å smile.

BOK:

BOK:

Trær og blader - J.R.R Tolkien (1964) Denne boken fant jeg ved et lykketreff. Jeg lånte den på biblioteket kun fordi jeg syntes det var så morsomt at den bare het Trær og blader. Det er en utrolig fin og godt skrevet (det er jo tross alt Tolkien) beskrivelse av barnslig og voksen kreativitet, historiefortelling og magi. Anbefales om en ønsker en litt lett litteraturteoretisk opplevelse.

42 STOFF

Tekst Mimi Hemsett Foto Nina Thuestad Forus

We were the mulvaneys - Joyce Carol Oates (1996) Du vet at en bok er god når du lener deg nærmere og nærmere stearinlyset for å se sidene utover natten. Dette er en tykk bok som evner å holde seg interessant hele veien. Du følger familien Mulvaneys opp og nedturer.

Bokens spenning baserer seg hele veien på å det store spørsmålet «Hvorfor har ikke denne perfekte familien lengre kontakt? Hva skjedde?». Det er gripende og anbefales virkelig om du bare vil forsvinne i noen dager.

APRIL 2021

SAMFUNNSSTOFF

SIDEN SIST

Tekst Mats Vederhus Illustrasjon Embla Müller

Hva skjer i nyhetsbildet? Ta det med ro, sett på en kaffe. I dag trenger du ikke å bruke energi på scrolling. Her kommer en oppsummerende buffer.

Gratulerer, kjære trofaste leser!

Regjeringen har nå laget en gjenåpningsplan, og du kan forhåpentligvis snart drikke utepils i Guatemala uten å måtte sitte på hotell i ti dager når du kommer hjem. Ulempen er at du kanskje må lide deg gjennom fysiske eksamener for første gang på halvannet år. Da har du selvfølgelig ikke tid til å oppdatere deg på dagsaktualiteter, i det lille ekkokammeret du kaller en studenthybel.

Stoff har derfor trålt det ganske lands (og utlands) nettaviser, slik at dere slipper.

BOT TIL ERNA SOLBERG Erna Solberg får en bot på 20,000 for å ha samlet for mange mennesker i bursdagsselskapet sitt på Geilo.

Boten burde kanskje vært større, for å vise skeptikerne (som CharterSvein, som nylig gikk i bresjen for en protest mot korona-tiltakene foran Stortinget) at dette ikke er tiden for opprør. Men Solberg beklager og sier hun skal betale boten. Det er da noe…

APRIL 2021

PRINS PHILLIP ER DØD Dronning Elisabeths greskfødte ektemann levde til han ble 99 år.

Han hadde nettopp blitt utskrevet fra sykehus etter et lengre tids sykeleie da han døde. Etter en lang periode med innbyrdes og utbyrdes krangling, kan kanskje denne begravelsen føre til at familien begraver stridsøksene?

KONFLIKT I NORD-IRLAND Konflikten i Nord-Irland har blusset opp igjen. Folk kaster brannbomber over og langs fredsmurene som skal holde katolikker og protestanter adskilt. Grunn nummer en er Brexit.

De som regner seg som Britiske, er redd for at Nord-Irland skal bli separert fra England, og de vil ikke være en del av Eire, navnet irene bruker om både staten og øyen.

Grunn nummer to er strenge, langvarige koronatiltak. Protestanter har blitt provosert av at flere tusen katolikker brøt reglene, og fulgte en kjent irsk nasjonalist til graven i fjor sommer. Dette ble en rettssak, som ble henlagt i forrige uke.

RUSSLAND TRAPPER OPP PÅ ØSTFRONTEN Russland pøser på med militære styrker ved Ukrainas østlige grense, og på Krim. Natos generalsekretær Jens Stoltenberg og USAs utenriksminister Anthony J. Blinken er fly forbanna, men Russland bryr seg ikke. Putins talsmann Dimitrij Peskov advarer Nato mot å utplassere styrker i eller i nærheten av Ukraina. «Da vil Russland måtte treffe ytterligere tiltak for å sørge for sin sikkerhet» sa han den andre april. Opptrappingen skjer angivelig som et nødvendig tiltak for å beskytte russiske borgere i Ukraina, men er nok mest sannsynlig skremselspropaganda for å hindre at Ukraina blir med i Nato.

VAKSINEOPPDATERING Folkehelseinstituttet vil ta AstraZeneca-vaksinen ut av vaksinasjonsprogrammet.

Regjeringen vil derimot utsette avgjørelsen, og for å forsikre seg om at bivirkningene faktisk er fatale, er det blitt satt ned et ekspertutvalg. At det er en mulighet å få blodpropp ved å ta vaksinen, høres jo meget skummelt ut. Kanskje ekspertutvalget kan vurdere risikoen ved p-piller i samme slengen?

STOFF 43

stoffmagasin.no @stoffmagasin