#72

BOLIGHAIEN KOMMER

ansvarlig redaktør Marie Gjøsund Kleppen samfunnsredaktør Åse Stefansen kulturredaktør Sunniva Myklebust Asbjørnsen fotoredaktør Benjamin Wittemann nettredaktør Elise Brudevoll Skjekkeland illustrasjonsansvarlig Maria Hanset Demdal grafisk ansvarlig Zahra Yndestad

some - ansvarlig Frida Andersen redaksjonen Asta Eikemo, Audun Aass Roseth, Aurora Fykse, Borghild Rangnes Homlong, Brage Arctander Dingsøyr, Carl Christian Ruge, Elise Brudevoll Sjekkeland, Embla Eskilt Hagalisletto, Hallvard Hegland

Øvstebø, Hedda Nord Meland, Ida Sofe Nossum, Julie Strand Klausen, Maja Elfrida Reseland, Mari Evjen

Undseth, Maria Borghans Karlsen, Selma Turiddatter, Torjus Havdal, Viktor Kasa

12 24 6

38

foto Anna Hotvedt Sundby, Ida Måren Løseth, Kathrine Albrigtsen, Marie Hovdum Lind, Nina Stamnes Søyland, Oline Okkenhaug

grafikere / illustrasjon Ansam Umar, Celina Hofmann, Dina Storvik, Eirik Svensvik, Emilia Valentina Bakke Ellingsund, Emilie Myrene Stokke, Helene Hammer, Isak Vittersø, Juni Nilsen, Maja Strand, Maria Tzanaki, Oda Hafan, Selma Fyllingsnes, Silje Agledal, Tomine Rønningen Haug

daglig leder Mari Evjen Undseth

styreleder Julie Strand Klausen forside Benjamin Wittemann

publiseringsdato 17.09.2024

trykkedato 16.09.2024

trykkeri Schibsted trykk

GÅR MONARKIET MOT SINE SISTE DAGER?

De siste ukene har norske medier publisert flere tusen saker om kronprinsesse Mette Marits sønn, Marius Borg Høibys, tiltale om vold, skadeverk og trusler og utsvevende livsstil. I tillegg har vi frivillig eller ufrivillig fått overvære de fleste detaljer rundt prinsesse Märtha Louise og sjaman Dureks overdådige bryllup. Dette er ferdig diskutert, og det er ikke mulig å skvise mer fornufig informasjon ut av denne tannkremtuben vi siden 3. september har kalt «øvrige kongelige». Det er likevel verdt å merke seg hvilke konsekvenser det kan ha for kongehuset og dets framtid.

Norstat gjennomførte nylig en meningsmåling på oppdrag fra NRK. Den viser at støtten til monarkiet har falt fra 73 prosent til 62 prosent fra mai til september i år. Det er et fall på 11 prosent på fire måneder.

Märtha er ikke lenger en del av kongehuset, og ofentligheten har vært relativt raus med både engleskoler, kontroversielle sjaman-uttallelser og andre eksentriske krumspring. Hennes datter, Leah Isadora Behn, er sminke-influenser, og har fått lov til å delta i så mange reality-programmer hun vil. Man skal selvsagt skille mellom kongehuset og øvrige kongelige. Problemet er den uløselige tilknytningen de øvrige kongelige har til kongehuset, og de privilegiene som følger med. Spørsmålet er hvor lenge det norske folks raushet skal vare.

Hvis man skal sette det på spissen, så finnes det ikke egentlig noen holdbare argumenter for å beholde monarkiet. Mange har sansen for kong Harald; han er en trivelig farsfigur, men det er ingenting som er så unorsk som at titlene skal gå i arv. Det er grunnleggende udemokratisk. Det sies ofe at Norge trenger en ikke-politisk representant for folket. Hvorfor kunne ikke dette gått via en folkeavstemning? Vi kunne funnet en folkelig, klok, gammel mors- eller farsfigur for hele Norge, som de fleste kan kjenne seg igjen i. Trond-Viggo Torgersen, for eksempel?

«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre», lød Kong Haralds velkomsttale til kongeparets hagefest 1. september 2016. Fra et PR-perspektiv er dette på grensen til genialitet. Hans far, kong Olav V, tok trikken i 1973, og en bølge av varme for monarkiet bredte seg utover hele kongeriket. Norge må jo ha verdens mest folkelige kongehus? Nei, det har vi ikke. Joviale, ja, men ikke folkelige. Kongehuset kan per definisjon ikke være folkelig, med titlene man er pålagt å bruke, alle skattepengene de får utbetalt og, viktigst av alt, fordi de ikke er demokratisk valgt.

Så hvordan skal kongehuset bevare folkets illusjon om dets folkelighet? Å bytte ut navnet «kongefamilien» til «øvrige kongelige» for å skape en illusjon om en større distanse mellom kongehuset og Märtha, Durek og Høiby er ikke et stort nok steg. Prins Carl av Danmark tok på seg rollen som konge av Norge i 1905, og byttet navn til kong Haakon VII. Det ble gjennomført en folkeavstemning på om vi skulle ha monarki i Norge, noe 78 prosent mente vi burde. Kong Haakon nektet å representere et land som ikke ville ha ham der, og på den tiden sto det respekt av den avgjørelsen.

Kronprins Haakon virker som en jovial nok kar, og kan i manges øyne være en fin landsfader når kong Harald til slutt trekker sine siste åndedrag. Men det eneste som kan bevare hans integritet som konge vil nok være å gjøre som sin oldefar, og avholde en ny folkeavstemning om monarkiet. Slik kan medlemmene av kongehuset beholde jobben med god samvittighet, fram til det blir prinsesse Ingrid Alexandra sin tur til å ta over.

Marie Gjøsund Kleppen ansvarlig redaktør red@stofmagasin.no

Illustrasjon : Maria Hanset Demdal

TRE KULE AKADEMIKERE FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE

dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Agnete Nesse

Forfatter og professor i lingvistikk ved UiB

Foto: HVL

Tenk deg at underbevisstheten din er gjær. Eller surdeig. Synes du noen ganger at det du lærer går inn det ene øret (eller øyet) og ut det andre? Kanskje det er fordi du glemmer hevingen. Etter at du har lyttet til noe eller lest noe – om det så er nyheter, sladder eller en forelesning om grammatikken i trondheimsdialekten – så ikke krev at det fester seg med en gang. Sett informasjonen til heving i hjernen, og mens du venter, kan du gå en tur eller sitte på en buss, uten andre impulser enn irriterende medmennesker. Kanskje sove litt?

Og så – etter noen timer eller dager eller uker – så er det klart. Kunnskapen har hevet, og blitt luftig og lekker, klar til å bli fortalt videre. Og er du heldig, har underbevisstheten jobbet så godt at du forstår litt mer enn du gjorde første gang du prøvde å lære. God skillingsbolle!

Kalle Moene

Professor Emeritus i samfunnsøkonomi ved UiO

Foto: Arne-Fred Solbekk

Du skal ha lave faste kostander og høge variable.

Du skal elske ideologiske spørsmål, men hate ideologiske svar.

Du må spørre alle skråsikre fagfolk: hvordan i helv… vet du det?

Du skal holde med Brann.

Du trenger et varmt hjerte og et kaldt hovve – ikke omvendt.

Du skal spørre økonomene som vet best: hvis du er så god, hvorfor er du ikke rik?

Du skal kjøre snowboard.

Du trenger ikke lese Finansavisen.

Du skal lese gamle bøker – Adam Smith, Eric Maria Remarque, Tom Paine, George Orwell, Dag Solstad.

Du trenger å høre på musikk – høgt og ofte.

Du må se likheten mellom arv og Nav – og gjerne unngå begge deler.

Du skal vite at det er typisk norsk å være altfor opptatt av Norge.

Du skal stole på at delte gleder er doble gleder og at delte sorger er halve sorger.

Du skal kle deg til glede for de som må se på deg.

Du skal ha bikkje viss du kan – og viss ikke, snakk med alle du treffer.

Lars Fredrik Svendsen

Forfatter og professor i filosofi ved UiB

Foto: Agnete Brun

Sørg for at livet rommer det formålsløse. La fritiden være en fri tid. Gjør noe gøy, simpelthen fordi det er gøy, og ikke fordi det skal tjene til noe. I dag skulle man tro at fritiden er en konkurranse, der den som presser fest aktiviteter inn på kortest mulig tid, går av med seieren. Denne effektivitetskulten har gjort kompromissløs selvrealisering og personlig utvikling til en like streng plikt som som den protestantiske arbeidsmoralen. Det skumle er hvordan formålsløse aktiviteter kan bli formålsrettede, og da mister de sin egenverdi. Hvis du tar bilder av maten på en restaurant eller en selfe av deg selv på en konsert, med det formål å kunne vise frem på sosiale medier hvilket fortreffelig liv du lever, snarere enn bare å hengi deg til maten eller musikken, har du latt det formålsrettede snike seg inn. Moralen er kort sagt: Ikke gjør livet til en heltidsjobb.

N ÅR VI N DE N S N UR

Blake Lively føyer seg inn i rekken av populære kvinnelige kjendiser som plutselig blir sosialt utstøtt. Har de en uunngåelig utløpsdato?

I høst har It Ends with Us, flmatiseringen av Colleen Hoovers bok med samme navn, kommet på kino, til mange BookTok-fans’ store glede. Filmen har gjort det bra på kino og fått helt OK kritikk, men mest oppmerksomhet har den fått for ting som har skjedd bak kamera. Rykter om konfikt mellom regissører og skuespillere pleier vel egentlig bare å fungere som effektiv promo for flmen (det var hvert fall den eneste grunnen til at jeg så Don’t Worry Darling i 2022), men ikke alle har kommet like godt ut av det. Spesielt ikke hovedrolleinnehaver Blake Lively.

The love for Blake «ends with us» Blake Lively har lenge vært en slags it-girl i Hollywood. Hun har vært gift med Ryan Reynolds siden 2012 og de har blitt et Hollywood-superpar. I sitt gjennombrudd som Serena van der Woodsen i Gossip Girl spilte hun en uoppnåelig blondine, og i grunnen er det den samme rollen hun har spilt siden. Hun har vært idolisert så lenge at hun aldri har trengt å være noe annet enn det hun er: blond og pen. Lite annet har blitt krevd av henne siden 2007. Helt til nå.

I tillegg til den påståtte interne konfikten mellom Lively og regissør Justin Baldoni, kom Lively i hardt vær etter promoteringen av flmen for å ta for lett på flmens tunge tematikk, nemlig vold i nære relasjoner. Hun ble anklaget for å bruke intervjutiden på å promotere sitt nye hårprodukt, snakke om klær og tulle bort temaet dersom det ble tatt opp. Det hele toppet seg da et gammelt intervju fra 2016 ble publisert av den norske journalisten Kjersti Flaa, der Lively oppfører seg ufnt mot Flaa, som kalte det for «intervjuet som

Tekst Hedda Nord Meland Illustrasjon Selma Fyllingsnes

fkk meg til å ville slutte i jobben min». Det samlede inntrykket av Lively var ikke fatterende.

Jeg synes heller ikke Lively fremstår spesielt sjarmerende i videoene som har kommet ut, verken nå eller i 2016. Som TikTok-bruker ble jeg vitne til hvordan offentligheten vendte seg mot Lively. Jeg fkk knapt opp noe annet. Dermed fkk jeg også se hvordan folk skrøt av å ha visst om dette i årevis. Tydeligvis har mange alltid skjønt at hun har vært en «mean girl», helt siden Gossip Girl-dagene, noe som overrasket meg. Det er selvfølgelig ikke umulig at noen tidlig enset en dårlig vibe, men mitt inntrykk av Blake Lively er at hun har vært godt likt av de feste. Fram til nå.

Trykkokeren

Det som nå skjer med Blake Lively ligner det som har skjedd med fere Hollywood-kvinner opp gjennom. Kvinner som har ridd på en bølge av popularitet, før vinden plutselig har snudd, og de blir oppfattet som utålelige. Jeg husker hvordan Jennifer Lawrence i Hunger Games-årene ble hyllet for sin selvironiske humor og avslappede holdning (etter 2000-tallet var det forfriskende at kvinnelige kjendiser kunne innrømme at de også var sultne av og til), før alle plutselig fkk nok og hun bare var innmari slitsom. Hun, som da nettopp hadde blitt Oscar-vinner, så godt som forsvant ut av offentligheten i fere år. I ettertid har hun uttalt at hun følte folk hadde gått lei av henne.

Noe lignende skjedde med Taylor Swift, som fkk offentligheten vendt mot seg i 2017 da hun kom på kant med Kim og Kanye. Etter mange

år med stigende popularitet ble hun anklaget for å være falsk og manipulerende, og så seg nødt til å trekke seg ut av rampelyset. Akkurat som Jennifer Lawrence følte hun at folk hadde fått nok av henne – at man rett og slett trengte en pause. Går vi til slutt så dritt lei av suksessfulle kvinnelige kjendiser at vi hopper på første sjanse til å rope ut vår misnøye? Som om vi plutselig får dem helt opp i halsen, og overbeviser oss selv om at vi aldri har likt dem. Til slutt blir det som gjorde dem populære i utgangspunktet til det som gjør dem mest forhatt. Mønsteret har gjentatt seg såpass mange ganger at det begynner å føles som en uunngåelig skjebne.

Gutta slipper lettere unna

Det kan for så vidt anses som et eksempel på den omdiskuterte kanselleringskulturen, men jeg synes det skiller seg fra de mer klassiske tilfellene på noen punkter. For det første er overtrampene som trigger reaksjonen mindre alvorlige. Poenget er ikke at alle disse kvinnene er perfekte, men at reaksjonen fremstår som uproporsjonal til handlingen. Det virker som det handler mindre om hva de har gjort og mer om personlig motstand. Som Adelina Ibishi og Ingrid Moholt Waaler påpeker i podkasten Træsh stiller vi langt høyere krav til Blake Lively i promoteringen av denne flmen enn man tidligere har gjort til andre flmer med alvorlig tematikk. I tillegg opplever jeg sjeldent at denne type ting skjer med menn i Hollywood.

Blake Livelys nærmeste mannlige motstykke, mannen Ryan Reynolds, har for eksempel spilt den samme komisk-sjarmerende rollen både på

og utenfor flmsettet i årevis, uten at folk har gått lei av det. Lively er heller ikke den eneste som har gjort en dårlig fgur på intervju. Jesse Eisenberg fkk i 2013 intervjueren på gråten i det han selv trodde bare var et morsomt intervju. Både Harrison Ford og Hugh Grant er kjent for å være notorisk gretne intervjuobjekter, uten at det har rammet karrieren deres i noen nevneverdig grad. Nå fnnes det jo også mer ekstreme eksempler på drøye ting noen menn har gjort uten at det har fått noen særlige sosiale konsekvenser i det hele tatt – av typen Chris Brown i 2009. Men selv de som faktisk blir utstøtt ser ikke ut til å lide samme type skjebne som kvinnene, fordi reaksjonen i de tilfellene matcher handlingen som trigget den. Forskjellen ser ut til å være at menn blir vurdert på bakgrunn av konkrete handlinger, mens kvinner blir vurdert på væremåten deres.

Jeg kan selv synes det er vanskelig å ikke la seg rive med. Ja, er det ikke litt irriterende at hun alltid prøver å være morsom? Hvorfor må hun

drive og uttale seg om sånt, kan hun ikke bare slappe litt av? Det er ironisk nok vi kvinner selv som står for mesteparten av den voldsomme kritikken. Når vi ikke klarer å holde tunga rett i munnen på hva de faktisk fortjener kritikk for og reduserer det til «det er bare noe ved henne jeg ikke liker» så undergraver vel det søsterskapet mellom oss ganske greit. Hva er det vi ser i dem som går oss sånn på nervene?

Er det kriminelt å være irriterende? Dette handler mer generelt om hvordan kvinner konstant observerer hverandre med et haukeblikk, og lager rigide regler for hvordan det er lov og ikke lov å være. Den spesifkke normen endrer seg over tid – for eksempel var det på tidlig 2010-tallet lov til å være «en annerledes jente» som driver med sport og ikke sminker seg (av typen Jennifer Lawrence), mens disse jentene senere skulle bli oppfattet som pick-me-jenter. Man merker at normendringen vanligvis er reaksjonær til den forutgående perioden. Man merker også at

menn verken ser ut til å bry seg eller i det hele tatt få med seg denne typen detaljer. Når vi har et så strengt blikk på andre jenter klarer vi ikke lenger å skille mellom ulike typer brudd på sosiale normer. Dermed blir det å være teit eller irriterende sidestilt med umoralsk oppførsel. Hva slags jente er det trygt å være nå, og hvor lang tid går det før den jenta også er ukul?

Det bør avslutningsvis påpekes at disse kvinnene oftest kommer tilbake inn i varmen etter en stund. Etter at vi har «fått en pause». Det skjedde med Jennifer Lawrence og med Taylor Swift. Blake Lively kommer nok også til å klare seg helt fnt om hun bare gir det noen år, sånn at vi får en liten pause. Da blir hun nok, i likhet med sine kolleger, også møtt med anger og unnskyldninger over den brutale utfrysningen. Det hun gjorde var tross alt ikke SÅ ille, kommer vi til å si. Det at mønsteret gjentar seg med jevne mellomrom hindrer oss tilsynelatende ikke i å gå i den samme fella hver gang.

S JINO , SJØTT OG SJOLE

I språket ligger mye – også klassemotsetninger

Tekst

Åse Stefansen

Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund

Språkdebatten om kj- og sjlyden skjuler en aldri så liten klassemotsetning, og belyser den øvre middelklassens evige behov for å skille mellom oss som forstår og de andre som ikke gjør det.

Kj-lyden og det særnorske

Det er en kjærkommen sak at vi som samfunn bevarer vår særnorske kulturarv, samtidig som anti-konservatismen brer om seg. Kebab og ski går liksom hånd i hånd. For noen har språket vårt blitt en del av dette særnorske, noe vi må beskytte mot endring: Hva står vi igjen med, dersom det norske språket går tapt for anglifseringer og ukorrekt uttale?

På språkrådet kan man lese at kj-lyden er lite utbredt på verdensbasis, og at lyden er noe av det siste norske barn lærer seg når det kommer til språk – ja, hvis de lærer seg den i det hele tatt.

Debatten om kj- og sj-lyden braket for alvor løs på 2010-tallet og nådde et visst klimaks for noen år siden. Senere har den dabbet av. Språkforskerne la seg på omtrent samme linje: Språket er, og har alltid vært, i endring. At ungdom erstatter hovedkomponenten i den tradisjonelle kjøttkakemiddagen med sjøttkaker er hverken et nytt fenomen, eller særlig skummelt for språkutviklingen, mener de.

Likevel har forkjempere for talemålet skrevet utallige leserinnlegg om forringelsen av det norske

språket. De er i harnisk, og det kan virke som vi aktivt tar et oppgjør med en særnorsk kulturarv ved å ikke lære oss kj-lyden korrekt.

Det spiller imidlertid liten rolle at fanatikere har hausset seg opp på Facebook. Selve innholdet i debatten er faktisk ikke særlig viktig. Det som derimot bør belyses, er det faktum at språket uttrykker en klassemotsetning, der ord og måten vi uttaler dem, blir ressurser som kan forvaltes av noen, men ikke alle.

De må føde oss eller pule oss for å elske oss, er et annet. Språket er annerledes og uttrykket nytt.

På toppen av bølgen surfer det imidlertid noen andre enn de som står bak kunsten. Satt på spissen: På toppen av bølgen surfer ikkerøykende akademikere. Sånne som drar på Den Nationale Scene. Sånne som drikker et par glass rødvin til stykket. Sånne som drar hjem tidlig og leser godnattfortellinger med oppdragende tematikk til egne barn.

« BEVISST OG UBEVISST BENYTTES SPRÅKET

SOM ET MIDDEL , DER ORDFORRÅD OG KOR -

REKT UTTALE GJØR VEIEN TIL MÅLET ENKLERE FOR NOEN ENN FOR ANDRE .»

Debatten åpenbarer nemlig motsetningen mellom vi som kan si kjøtt, og de som sier sjole.

Sjøttparadokset

Det er et paradoks at den kulturelle middelklassen forherliger «fremmedspråket» i boka Da vi var yngre av Oliver Lovrenski, samtidig som de fører en evinnelig kamp for å få egne barn til å be pent om KJøttet og ikke SJøttet ved middagsbordet.

En ny og viktig bølge har fommet innover kulturnorge, der et brøl av stemmer forteller sine historier på sin måte. Bøkene til Zeshan Shakar er et eksempel, teaterstykker som

De leser plettfritt. De uttaler «sommerkjole» korrekt. Ja, attpåtil legger de ekstra trykk på kj-lyden når de leser «sommer-KJ-ole».

Med dette åpenbarer det seg en spenning mellom demokratiseringen av kunst og kultur på den ene siden, og videreføringen av kulturell kapital på den andre. Skarpest er motsetningen innenfor kunsten, der den øvre middelklassen nærmest soler seg i glansen av nye kulturelle uttrykk, samtidig som premissene for hva kunst er, defneres av dem.

Kj- og sj-lyden er bare ett eksempel. Språket er stappfullt av ord og

uttrykk som kan forvandles til ressurser i jobbsøknader og fuktige kvelder på byen. Bevisst og ubevisst benyttes språket som et middel, der ordforråd og korrekt uttale gjør veien til målet enklere for noen enn for andre.

Motmælet

Det er ikke bare kultureliten som har et behov for å verne om egen gruppetilhørighet i tilknytning til språk. Når Oliver Lovrenski tilføyer en ordliste bakerst i egen bok, distanserer han seg fra de som må bruke ordlista for å forstå boka. På mange måter er dette å si: Dere forstår ikke kunsten min uten hjelp, liksom.

Overklassen har ikke makten til å bestemme hva som er inn og ut i alle sosiale grupper. På østkanten i Oslo har arbeiderklassen ledd hånlig av de som sa «have» og ikke «hage». På samme måte som du ikke er en del av gruppa når du ikke vet hva bausj betyr nå, var du ikke en del av gruppa hvis du sa Oslo med ren s-lyd før i tida.

Problemet er imidlertid at noen ser seg nødt til å endre måten de snakker på, for å oppnå det samme som andre har fått gratis. Problemet er at vi viderefører skiller mellom sosiale grupper når vi ikke driter i kj- og sj-lyden i alle samfunnslag. Og så lenge det irriterer deg (hver gang) når noen sier da og når feil, er du langt på vei en del av problemet.

I TSARENS SKYGGE

Russland blir stadig mer autoritært, men må det nødvendigvis være sånn?

Finnes det håp for et demokratisk Russland?

Stoff har spurt. En professor og to demokratiforkjempere har svart.

Tekst Viktor Kasa Foto Privat

Illustrasjon Selma Fyllingsnes

Siden Ukraina-krigens utbrudd har den russiske staten sjokkert en hel verden med hva den er i stand til. Ikke bare føres krigen med en brutalitet som mange håpet var borte fra europeisk historie, regimet har også blitt mer autoritært på hjemmebane.

Er Russland virkelig dømt til å forbli et sort får i Europa? Har historien noen lyspunkter vi kan feste oss til? Er det håp for en dag å våkne til et demokratisk Russland? Stoff har pratet med professor Pål Kolstø, og de henholdsvis ukrainske og russiske aktivistene Maryna Yanushevska og Anton Kalinin for å fnne ut av hva fremtiden har å by på.

Kræsjkurs i moderne russisk historie

Pål Kolstø er professor i russlandsstudier ved Universitetet i Oslo, og har forsket på det russiske samfunnet siden før Sovjetunionens fall. Selv om han er tydelig på at det er vanskelig å spå fremtiden, ser han lite håp for naboen i øst.

– Jeg vil aldri si at noe må skje, historien kan alltid ta andre vendinger. Men det er i dag veldig lite grunnlag for å tro at en overgang til demokrati skulle være mulig.

Pål Kolstø påpeker at en demokratisk styreform ikke er helt fremmed i russisk historie. Han viser til at Russland hadde et relativt fullverdig demokrati som varte et halvt år mellom tsarens fall og oktoberrevolusjonen i 1917. Man hadde også en periode med liberalisering, fra Gorbatsjov tok over som statsleder i 1987 til Boris Yeltsin oppløste den russiske nasjonalforsamlingen, Dumaen, med vold i 1993. Denne variasjonen er ifølge Kolstø karakteristisk for russisk historie.

– Det er ikke så uvanlig å se utviklingen i russisk historie som en veksling mellom lange autoritære perioder og kortere perioder med demokrati. I alle fall anti-autoritære

perioder, kanskje grensende mot anarki. De har et begrep, smuta, som betyr urotid, eller times of trouble. Da forsvinner den sterke lederen, og så får man oppløsning i samfunnet, og tendenser til borgerkrig.

Kolstø forklarer videre at man også har sett demokratibevegelser i senere tid, men at disse gang på gang har blitt etterfulgt av regimer som er mer autoritære.

– Du hadde en stor demonstrasjonsbølge i 2011-2012, som ikke førte til noe. Eller det førte til at

du fkk et verre regime med kraftig innstramming.

Kolstø forteller at det var enda større demonstrasjoner da den reformvennlige statslederen i Sovjetunionen Gorbatsjev liberaliserte landet på slutten av 80-tallet. Millioner av folk gikk ut i gatene, men regimet som dukket opp etter Sovjetunionens fall medførte en enorm økonomisk kollaps.

Den gjentagende syklusen av at demonstrasjoner blir møtt med innstramminger fra regimet, har

etter Kolstøs mening resultert i at færre og færre ser noe poeng i å ta til gatene. Han maler fram utviklingen: Millioner protesterte under Gorbatsjov, hundretusener demonstrerte i 2012, etter at krigen brøt ut var tallet nede i noen tusen. I etterkant av de siste demonstrasjonene har regimet strammet ytterligere inn, og nå risikerer man mange års fengsel for å demonstrere mot krigen.

– Etter at disse nye lovene ble innført, så har det i hvert fall ikke vært noen demonstrasjoner. Hvorfor skal du ofre liv og lemmer når det ikke fører til noe?

Har russisk kultur skylden? Med mange historiske skuffelser er det mange som har spurt seg om problemet er den russiske kulturen i seg selv. Kolstø er imidlertid skeptisk til denne typen forklaringer.

– Jeg har i min karriere brukt mye tid og krefter på å benekte eller tilbakevise dette, selv om jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å tro på det selv. Jeg har vært skeptisk til slike kulturforklaringer, som låser folk fast i at bestemte ting må skje. Folk blir ikke født autoritære, de blir født som babyer. Alle babyer kan utvikle seg i forskjellige retninger.

Selv om kulturen ikke er fastlåst, fnnes det lignende forklaringsmodeller som Kolstø mener kan ha noe for seg. Han trekker spesielt frem den statsvitenskapelige teorien om path-dependence som en mulig forklaring. Kort fortalt innebærer dette at jo lenger et regime holder på en politisk kultur, jo mer innarbeidet blir den. Da blir det mer og mer krevende å endre retning.

En annen som er skeptisk til kulturforklaringen er Maryna Yanushevska. Hun kom til Norge som ukrainsk fyktning i april 2022, og har siden den gang blitt styreleder i Norsk-Ukrainsk Organisasjon. Yanushevska tror først og fremst den massive sentralstyrte propagandaen har skylden. Hvordan denne virker har hun selv erfart gjennom sine egne russiske slektninger.

« FOLK BLIR IKKE FØDT AUTORITÆRE , DE BLIR FØDT SOM BABYER ALLE BABYER KAN UTVIKLE SEG

I FORSKJELLIGE RETNINGER .»

– Hvis du går inn i en skog, og føler at du er på vei feil sted, er det ikke alltid du kan skifte retning. Det kan hende du må gå tilbake langs den stien du er på, kanskje veldig langt, for å fnne en annen vei. Pathdependence har jeg en viss tro på, men at kulturen låser deg fast i en politisk kultur som er uforanderlig, det tror jeg ikke.

– I begynnelsen ringte de og sa at jeg burde komme hjem til dem i Russland. At det var ukrainske nasjonalistpartier som drepte ukrainere. Jeg var redd for hvor desinformerte russerne var. Løgnen sitter så dypt i hodene deres at selv bilder og fakta ikke ga resultater. Jeg føler med dem. Jeg tror at mennesket er godt av natur. Det er som et barn: hvis du slår det hele tiden,

vokser det opp grovt og bittert. Slik er det også med folket i Russland.

Drømmen om stormakten Yanushevska er spesielt bekymret for hva propagandaen spiller på. Hun synes det ser ut som at fere lengter tilbake til en innbilt storhetstid.

– De mates med hat under dekke av patriotisme. De gjentar som zombier at de ønsker å gjenopplive russiske tradisjoner. Men hva skal de gjenopplive? Føydalsystemet? Kommunisme, der staten tok fra folk det de hadde jobbet for? Konsentrasjonsleirer eller Stalins forfølgelser? Matmangel? I Russlands historie fnnes det ingen periode der befolkningen levde godt.

Denne bekymringen deler Anton Kalinin. Han er født i Russland, men har bodd i Norge i over 20 år. Etter at krigen brøt ut, har han blitt en aktiv motstander av Putins regime. Han tror drømmen om en russisk stormakt er særlig sentral for fattige russere. Når hverdagen er tung, blir tanken om å være en del av et mektig land en slags trøst.

– Folk i landsbyer bor i boliger uten do, de har vanskelig for å overleve på lønnen sin, fordi alle pengene

« JEG TROR NOK JEG VIL SI :

‘ AFTER PUTIN , PUTIN ’ SOM DET

MEST SANNSYNLIGE SCENARIOET . MEN DET ER ABSOLUTT IKKE

DET ENESTE .»

brukes på mat. Så det er det eneste du kan kose deg med. Du kan hate hele verden og drømme om sovjettiden. Drømme om storhet på vegne av Russland.

Kalinin ser heller ingen tydelige tegn til at dette skal bedre seg. Han forteller at mange på landsbygda isolert sett har tjent godt på krigen.

– Det er mange regioner eller landsbyer som får bedre økonomi på grunn av krigen, på grunn av økt industri. Når menn drar ut i krigen og dør, sendes det også begravelsespenger hjem. Det er mye penger i de regionene. Mange i de fattigste regionene ser plutselig at den økonomiske situasjonen blir bedre. Da blir det enda vanskeligere å demonstrere mot krigen.

Pål Kolstø understreker at stormaktstanken ikke er utelukkende forbeholdt landsbygda. Selv liberale russere mener ofte at man trenger en sterk lederskikkelse som Putin for å klare å holde landet samlet. Han forteller at da den kjente russiske liberaleren Navalnyj stilte som ordførerkandidat i Moskva i 2013, fkk han kun 27 prosent av stemmene. Dette til tross for at byen regnes som et av de mest liberale områdene i landet.

– Det er ikke nok at du har gode meninger, men du må være i stand til å styre landet. Selv liberale russere

vil stort sett si at hvis du gir en som Navalnyj en sjanse, har han ikke mulighet til å styre landet fordi ‘han har det bare i munnen’

Uklar fremtid Kolstø er forsiktig med å spekulere i hvor det russiske samfunnet er på vei. Han tror likevel det mest sannsynlige er at vi fortsetter å se en fortsettelse av dagens autoritære regime i overskuelig fremtid.

– Under Yeltsin ble det skrevet artikler som ‘After Yeltsin, Yeltsin’. Som at vi kom til å få en fortsettelse av det samme. Det er alltid fristende å si det samme: ‘After Putin, Putin’. Men det skjedde jo ikke med Yeltsin. Da fkk vi plutselig noe helt nytt. Og det var nesten ingen som klarte å forutse hva som kom. Jeg tror nok jeg vil si: ‘After Putin, Putin’ som det mest sannsynlige scenarioet. Men det er absolutt ikke det eneste.

Kolstø tror at krigen har ført til at utsiktene er dystrere enn før. Grunnen er at de som var motstandere av

invasjonen stort sett har endt opp med å forlate landet.

– Russland har hatt en brain drain. Først og fremst dro ‘the best and the brightest’ til utlandet da muligheten åpnet seg. Etter 24. februar i 2022, og særlig etter at mobiliseringsordren gikk ut i september 2022, så var det i tillegg mange hundre tusen av de mest demokratisk innstilte antiputinistene som forlot landet.

Også aktivistene Kalinin og Yanushevska er etterlatt med lite umiddelbart håp for en lysere fremtid. Yanushevska tror mye av desinformasjonen sitter så dypt i det russiske folk at forandring uansett vil måtte ta mer enn en generasjon. Kalinin har den samme oppfatningen.

– Jeg tror vi må vente en lang periode på å se endring, i hvert fall 15-20 år.

J OHANNESKIRKEN , HVOR ER DU ?

Den er blant Bergens ikoniske landemerker, men mange kjenner den kun som en hvit presenning. Hvor lenge har Johanneskirken tenkt til å gjemme seg?

Enhver som bor her i Bergen kjenner nok til Johanneskirken. Majestetisk står den på toppen av trappene og våker over byen vår. Kombinasjonen av dens plassering og høyde gjør den til et ikonisk landemerke for alle som ferdes i byen. Dessuten kan man knapt unngå å høre klokkespillet, som pliktskyldig ringer inn hver time på Høyden. Når det er sagt, så er det ikke gitt at du har sett Johanneskirken. Helt siden våren 2023 har nemlig fasaden på kirken sett ut som en stor hvit kloss.

Tekst Carl Ruge

Foto Ida Måren Løseth og Anna Hotvedt Sundby

Nei, her er det ikke Snøhetta som har vært på ferde, men heller det lokale frmaet Bergen Stillas AS. Selv etter å ha bodd et år i Bergen, er presenningen det eneste jeg har sett av kirketårnet. Den hvite innpakningen defnerer et av Bergens landemerker, og former identiteten til bygget. Jeg har ennå ikke landet på hva jeg synes om innpakningen, eller hvorvidt man bør si seg fornøyd med hvordan den ser ut. Av den grunn gikk jeg, som jeg alltid gjør når jeg tviler, til presten for gode råd.

Jeg møter Øyvind Rise, prest i Johanneskirken, en onsdag formiddag foran den berømte fasaden. Han tar meg med til baksiden av kirken, hvor han låser oss inn og umiddelbart byr på en kopp kaffe. Øyvind forteller at han bare har vært prest i Johanneskirken siden i vår, men at han har jobbet i menigheten tidligere. Etter å ha betraktet utsiden i over et år, skal jeg endelig få snakke om fasaden med noen som står på innsiden. Vi setter oss ned og går i gang.

Jeg går rett på sak. Jeg vil vite om det fnnes håp om å se kirken avkledd i nær fremtid. Presten avslører dessverre at dette er et langvarig prosjekt, som først nå settes virkelig i gang.

– Det stillaset som står oppe, er et sikringsstillas som de satte opp fordi det begynte å falle stein. Man vil rett og slett unngå at folk får stein i hodet. Nå er det bevilget mange millioner til renovering av kirken, så det vil komme opp et nytt stillas allerede i høst, og det er et prosjekt som foregår helt frem til 2029. 2029, altså. Det er bare å smøre seg med tålmodighet. Selv jeg, med planer om å ta en mastergrad i Bergen, vil neppe få se Johanneskirken ferdigstilt som student. Presten legger til at kirken trolig blir satt i bedre stand enn den noen gang har vært, men det er en mager trøst. Og det er ikke alt. Til og med det lille vi i dag ser av tårnet, et spisst, irrgrønt

« M EN DEN SOM IKKE HAR , SKAL BLI FRATATT SELV DET HAN HAR , MATT 25:29 »

tak, kan snart forsvinne. I løpet av høsten kommer visstnok et nytt og større stillas, ifølge presten, og det skal dekke hele tårnet.

Selv om kirken nå er dekket til, er den på ingen måte bortgjemt. Uansett hvor jeg går, ser jeg det hvite tårnet. Enten man er oppe på Løvstakken, eller nede på Torgallmenningen, trekkes øynene mot den hvite klossen. Det slår meg at den nok aldri har vært mer synlig enn den er i dag. Kirken er vanligvis et yndet fotomotiv, men jeg er usikker på om bilder av presenningen er det som fyller minnekortene hos cruiseskipturistene i år.

Selv om Øyvind bare har vært prest her i noen måneder, vil jeg vite om han har fått tilbakemeldinger fra de i menigheten. Ikke overraskende har han det, fullt forståelig etter min mening.

– Jeg får for eksempel henvendelser fra folk som lurer på om kirken er åpen, og fra brudepar som kanskje har valgt å gifte seg i en annen kirke selv om de hører til her, eller opprinnelig hadde ønsket å gifte seg her.

Det er ikke vanskelig å forstå at kirken under oppussing mangler noe av ærverdigheten og varmen den ellers har. For presten er det

derfor svært viktig å understreke at kirken er åpen, til tross for en noe avvisende fasade. Selve presenningen er riktignok ikke bare negativ, mener Øyvind. Han peker på dens funksjon som en synlig påminnelse om at kirken nå bevares og restaureres for fremtiden.

Jeg er enda ikke overbevist om at dette rettferdiggjør den kjedelige fasaden. Med et stort, hvitt lerret, synlig for hele byen, har vel kirken et visst forvaltningsansvar? Kirken burde vel være i stand til å prege fasaden på en verdig og oppbyggelig måte? Presten selv, og mange med ham, har ønsket en eller annen form for budskap på presenningen, for eksempel at kirken er åpen, men det er ikke hos dem beslutningen ligger. Ifølge presten er det en enighet blant fere instanser, slik som kommunen, biskopen og Bergen kirkelige fellesråd, om at fasaden skal forbli nøytral. Og så har det blitt med det.

« K IRKEN BURDE VEL VÆRE I STAND TIL Å PREGE FASADEN PÅ EN VERDIG OG OPPBYGGELIG MÅTE ?».»

Jeg nikker og kjenner igjen svaret fra tidligere i år, da noen gjorde om fasaden på Johanneskirken til et enormt palestinsk fagg. Dette ble raskt fjernet, og det ble uttalt at kirken ikke vil fremme noen politiske eller kommersielle budskap.

Et slikt standpunkt er i og for seg ryddig, men det betyr vel ikke at kirken skal være taus og nøytral i alt? Det er ingen tvil om at kommunikasjon må gå gjennom rette kanaler, så geriljaaktivisme på kirken kan ikke forventes å bli stående. En eventuell kritikk kan likevel være at kirken ikke klarer å promotere noen egne standpunkt. Mens verden hver dag er vitne til ekstrem vold og

krig, har kirken ingen kommentar på Bergens beste annonseplass. Om ikke feigt, så er det i alle fall passivt, og den hvite fasaden kan oppfattes som ubehagelig symptomatisk.

Det eneste bygget med en sammenliknbar plassering er Universitetsmuseet. I fjor holdt de en markering til støtte for Ukraina, der museumsbygget ble lyst opp i gult og blått. Selv en slik enkel markering gir byen en forsikring om at bak fasaden sitter det en institusjon med verdier, holdninger og meninger.

Enn så lenge er den hvite fasaden det eneste vi får fra Johanneskirken. Presten nevner at han ikke vet

akkurat hvordan den nye presenningen vil se ut, men jeg mistenker at vi skal holde forventningene lave.

Avslutningsvis må jeg igjen minne meg selv på at kirken er mer enn det ytre. I det man kommer inn i kirken møter man et fantastisk kirkerom, med en himling som gjør meg svimmel på en onsdag. For litt perspektiv gir jeg presten følgende dilemma om kirken sin: Helst helt blank utenpå, eller helt blank inni? Presten tenker seg kjapt om og lander på det første.

– Når du kommer på innsiden og opplever at kirkerommet er åpent og man hører musikk og ser at det er liv og røre og gudstjeneste med dåp

og folk, som kirken er viktig for, så tror jeg absolutt at det har betydning. Jeg synes det er godt å komme inn i Johanneskirken og være her selv om den på utsiden ser ... har presenning da.

Selv om det er lenge til 2029 vil jeg ha noe å se frem til. Jeg spør hvordan presten ser for seg avdukingen av den restaurerte fasaden. Han mener at en konsert er på sin plass, med en markering både ute og inne i kirken. Han tør ikke gjette på hvilke artister som holder seg til den tid, men går med på at Bjørn Eidsvåg er en god kandidat. Jeg håper jeg får se både Bjørn Eidsvåg og kirken i 2029.

TIDSMESSIGE BETRAKTNINGER

Tiden flyr, og enden fremskyndes.

Tekst Torjus Havdal Illustrasjon Edle Torseter

Slik jeg ser det så er tid det mest grunnleggende vi disponerer. Tid skiller det å være fra det å ikke være. Den utgjør forskjellen på er og var. Tiden viser oss til ett rom, og henviser døden til et annet. Tid skaper avstand mellom individet og dets ende, og når tiden går, som den gjør, minker avstanden. Presentert slik fremstår ordet tidsfordriv underlig. Å fordrive tid er å redusere distansen fra nuet til enden av tilværelsen. Jeg forsøker muligens å antyde et innslag av dødsbegjær i tidsfordriv. Muligens er antydningen både voldsom og overdramatisk. Kanskje er jeg fullstendig urimelig. Det får så være. Følgende synes likevel rimelig å hevde: Det fnnes gode, mindre gode og bent fram dårlige måter å benytte, eller fordrive sin tid på. Selv fordrev jeg mye tid på en tidligere arbeidsplass ved å legge kabal på datamaskinen.

Det heter seg at tiden fyr i godt lag. De feste vil nok vedgå at tiden ter seg på tilsvarende vis når en befnner seg i den såkalte fytsonen, det vil i hvert fall psykologen Mihaly Csikszentmihalyi. Han har behandlet opplevelsen av å være i fytsonen fra et psykologisk perspektiv. I boken Flow (1990) foreligger behandlingen av fenomenet. Et av kjennetegnene ved fytopplevelsen er en endret opplevelse av tid – vanligvis ved at tiden forløper raskere enn vi registrerer. Med andre ord: Å være i fytsonen er tidsfordrivende. Aktiviteter som inviterer til fytsonen akselererer livets gang ved å fordrive tiden, og om du har sans for mitt innledende resonnement kan dette anses som uheldig. Uansett er det klart for meg at fytfremkallende aktiviteter er engasjerende og dypt tilfredsstillende. For meg er de sterkt forbundet med tilstedeværelse.

Nettopp de positive sidene ved fytopplevelsen var Csikszentmihalyi særlig opptatt av; undertittelen til Flow er: «The Psychology of Optimal Experience». Han betrakter altså opplevelsen av fyt som opplevelsen over alle opplevelser.

Begeistring til side, fytopplevelsens tidsfordrivende natur gjør meg betenkt. Nå må du gjerne mobilisere velviljen din, for jeg har tenkt meg ut i et noe spekulativt landskap. Kanskje vi heller skulle forsøke å bevare tiden, istedenfor å fordrive den? Med det vil vi holde subjektet og dets ende separert lenger. Jeg vil påstå følgende: Opplevelsen av at tiden går langsomt bevarer tiden. Når det som føles som en time i realiteten kun var 20 minutter – ja, da vil jeg si at tid bevares. Kjedsomheten synes å være middelet vi må benytte for tidsbevaring. En seig, langsom,

tyktfytende kjedsomhet må være den mest virkningsfulle. Selv hentes jeg tilbake til enkelte forelesninger, men hvor, når og i hvilken grad kjedsomheten melder seg, vil være individuelt. I alle fall er det slik at tiden ferdes tregere under kjedsomhetens herredømme.

Jeg er imidlertid noe usikker på hvor forlokkende det er å oppsøke kjedsomheten med en ambisjon om å bevare tid. Det koster kanskje mer enn det smaker? Tidsfordriv og fytsonen er heller ikke uten kostnad. Forfatter og kunstfotograf Édouard Levé skriver i Selvportrett: «Å lytte til musikk i bil er en fn måte å få tiden til å gå på, altså en måte å forkorte levetiden min på.» Med fare for å låte som en mindfulnesspredikant: Det kan ha noe for seg å være i øyeblikket uten å fordrive det.

S TERKE DEBUTER OG FORUNDERLIG F O SS E

Stoff har vært på Bergen dramatikkfestival.

29. august til 1. september gikk Bergen Dramatikkfestival av stabelen, og vi måtte selvsagt være med på en av Bergens største kulturbegivenheter. Dette er tredje året festivalen arrangeres, og forhåpentligvis er det med det etablert en tradisjon for årene fremover, for denne festivalen imponerer. Festivalen hadde både et tettpakket fagprogram bestående av samtaler mellom kritikere, dramatikere og teatervitere, og et bredt spekter av forestillinger fra både nye og etablerte dramatikere.

Ett av fere høydepunkt var den unge bergenseren Kristine Brusdals sterke debut i teaterkjelleren på DNS, med utsolgte Ikke et sånt barn. I stykket møter vi en datter (spilt av Mie Korsbakken Christensen), en mor (Reny Folgerø) og en mormor (Hildegun Riise). Den en gang så finke datteren er forandret. En katastrofe har inntruffet, men mor og mormor forsøker å holde fast i illusjonen om at alt er fnt. Insisterende, men kjærlig, plukker datteren fasaden fra hverandre bit for bit, og vi beveger oss gjennom generasjonene. Det vonde som er trykket ned, tas opp i lyset og gis plass, humor og kjærlighet. Replikkene sitter støtt, og stykket blir tatt imot med en fortjent stående applaus.

En mer forunderlig oppsetning fant sted på festivalens siste dag. Det var duket for en oppsetning av Norges ferskeste Nobelprisvinner, Jon Fosse, i Tårnsalen på Universitetsmuseet. Forventningene var dermed høye til Jeg er vinden, et stykke som også har blitt undervist i ved Universitetet i Bergen. Stykket er egentlig mer eller mindre stedbundet til kulturkirka i Arendal, hvor det fremføres med tilgang på blant annet et maleri som sceneteppe, og en stor luftballong. I

anledning dramatikkfestivalen ble hele teamet, med regissør Magnus Sparsaas i spissen, utfordret til å fytte stykket til Bergen. På den første soldagen i Bergen på tre uker var vi mange som stod i kø for å sitte innendørs i halvannen time.

Stykkets persongalleri består av Den ene (Laura Spottag Fog) og Den andre (Sunniva Du Mond Nordal). Den ene har tatt sitt eget liv, Den andre forsøker å forstå hvorfor. Vi befnner oss i en virkelighet hvor drøm og tid blandes sammen, hvor Den ene og Den andre står ansikt til ansikt og snakker sammen. De seiler gjennom fortid og nåtid, og forsøker hele tiden å forstå hverandre. Det er et interessant utgangspunkt, en situasjon som har mulighet til å spille bredt på følelser og de iboende eksistensielle spørsmålene i mennesket. Det ble likevel fort tydelig at de to personene som sitter i en imaginær båt og skal metaforisk bevege seg langt ut på sinnet og språkets dyp, ikke helt klarer å forlate havna. At stykket kommer til kort, har ingenting med manglende sceneteppe og luftballonger å gjøre.

Så snart dialogen begynner, er det tydelig at de to skuespillerinnene er ment å representere både hvem

som helst, og samtidig to spesifkke personer, selv om relasjonen dem imellom er uavklart. Den ene er rolig i stemmen, Den andre er tidvis sint og anklagende. Den andre stiller gjentagende, insisterende spørsmål som «hvorfor» og «hva mener du» – en naturlig respons på det som er hendt. For seeren er det imidlertid lite å hente fra den dødes svar. Gjennom et lite overbevisende og klisjéfylt språk, uttrykker Den ene depresjon, angst og livstrøtthet. Fosses språk kjennetegnes av å være enkelt, men her sitter jeg og lurer på om det rett og slett blir litt for enkelt Fra svar som «jeg følte meg som en tung, grå stein», som for øvrig er et av stykkets bærende bilder, beveger forklaringen seg videre til at nei, hen føler seg kanskje mer som en betongmur som sprekker, nei, kanskje man ikke er betongmuren, men snarere bare sprekkene? Bildene er allment forståelige, men den eneste i rommet som ikke henger med, er Den andre. Spørsmålene fortsetter, bildene gjentas.

Gjentagelsene er et annet av Fosses kjennetegn, men de mister sin poetiske funksjon når selve bildet som gjentas er så banalt som at depresjon er å føle seg grå og tung som steiner og betongmurer. Riktignok er det

Tekst Maja Elfrida Reseland

Foto Maja Elfrida Reseland og UiB

Kristine Brusdal, dramatiker

Tårnsalen, universitetsmuseet (foto: UiB)

bilder man kan kjenne seg igjen i, men her ligger også noe av grunnen til at stykket aldri helt greier å få tak i følelsenes rorpinne. Vi ender opp med en mismatch mellom seer og det som utspiller seg på scenen. At seeren forstår hva som sies med det samme, mens Den andre må spørre «hva mener du» igjen og igjen, gjør gjentagelsene trøttende heller enn å peke mot noen dypere innsikt.

Den uavklarte relasjonen mellom disse to gjør og at de sterke følelsene til Den andre etter hvert ender opp med å føles noe umotivert. Kanskje har regissøren tenkt det samme, for mot slutten av stykket blir det funnet fram slips og slør og brudekjole. De to får spesifkke roller som mann og kone i et ekteskap, understreket ved at Den ene blir referert til som «ham». Vi tas med inn i dødsøyeblikket, og med den etablerte mann-kone relasjonen får følelsene endelig en krok å henge på. Vi får vårt første og siste rørende øyeblikk når Du Mond Nordal, som kvinnen, igjen og igjen skriker «hvor er du». Stykket ender i storm, men sola

skinner fortsatt utenfor Tårnsalen. Jeg blir sittende, litt sint, og undre om det er jeg som bare ikke forstår Fosse, eller om noe rett og slett gikk litt skeis på reisen fra Arendal.

EGENBEREDSKAP

... i tilfelle rare roomies

Har

du flyttet inn med noen ala typen merkelig? Du er ikke den eneste, her er lysløypa til et tvilsomt utopisk opphold i et nytt og skummelt kollektiv.

Å fytte inn i et nytt kollektiv i Bergen kan bety bomaskiner og tilfeldige kamerater. Da du skrev under på kontrakten i juni tenkte du kanskje ikke så mye på hvem som skulle bli dine fremtidige samboere. Og det er helt naturlig! Vi vil jo gjerne anta at et menneske som har latt seg sjarmere av samme by, nabolag og til og med leilighet som deg, vil være en perfekt bo-match. Men utleierne kan ha en tendens til å forene særegne forsamlinger og derfor deler du kanskje samme do med en du tidligere har blitt skjermet for, i ditt trygge ekkokammer av likesinnede. Kultursammenstøtet vil nok vise seg å være nyttig for alle parter, og for å få mest mulig utbytte av situasjonen vil jeg gjerne tilby deg en verktøykasse til å snekre på forholdene.

Du må ikke være renhetsfanatiker for å merke at noe skurrer ved vaske- og rydderutinene til romkameraten din. Det er stor sjanse for at vedkommende aldri

Tekst Ida Nossum

Illustrasjoner Isak Vittersø

rydder etter vors, fortsatt sliter med å fnne veien til oppvaskmaskinen, eller ikke vet hvor søpla skal kastes når bøtta er full. Du må utvikle en viss tålmodighet når det gjelder det sistnevnte, ettersom gjenvinningssystemet i Bergen kan være et kultursjokk i seg selv. Det er likevel viktig å være ekstra påpasselig med et par ting, som ikke er like harmløse som dårlige vaner. For eksempel burde du forsikre deg om at romkameraten din ikke tror dobørsten er til for å skrubbe hele badet. Det er best å ta tak i slike ting så tidlig som mulig (før børstens rester er spredt) Det kan også være lurt å passe på at kjøkkenkost og klut kun brukes til renhold på nettopp kjøkkenet i samme slengen.

En kjent sak for de feste kollektiv, er at estetikk er personlig. Dette vil du som samboer av rar roomie fort lære deg. Selv om det er viktig å stå opp for egen smak, er det kanskje best å legge inn fest aksjer i egen oase: soverommet. Når

romkameraten din vil bygge bar med strobelys og røykmaskin i fellesarealet, kan det være at plakatene og den fne stolen du fant på miljømarkedet passer best inne på ditt eget rom. Ja, der passer de nok bedre inn enn det de ville gjort blant alle de utstoppede dyrene romkameraten din kjøpte på Finn for et par uker siden. Husk at det fnnes grenser. Det er nok med en bever, en grevling og kanskje to fugler i stua. Resten kan vedkommende oppbevare i sin egen oase. Vi vet jo at det er bedre med en fugl i hånda, enn ti på taket.

Din interessante romkamerats kosthold kan variere fra frokostgrandiosa, lønsjgrandiosa og middagsgrandiosa, til middagsfskepinner, lønsjfskepinner og frokostfskepinner. Dette vil naturligvis skape en funky eim i leiligheten, MEN énkomponentsmåltider for en nybergynner på kjøkkenet er i det minste brannsikkert. Mindre brannfare er et godt utgangspunkt for et sunt miljø. Det er også godt inneklima, og grandislukten kan unngås med noen tiltak som for eksempel: duftlys, røkelse, neseklype, konstant forkjølelse,

«D U MÅ IKKE VÆRE RENHETSFANATIKER

FOR Å MERKE AT NOE SKURRER

VE D VASKE - OG RY DD ERUTINEN

TIL ROMKAMERATEN D IN »

eller immunitet mot ovnens store hemmeligheter. En gunstig løsning kunne vært et klassisk motangrep mot duftene, altså å mestre kokkekunster med sterk nok aroma til å okkupere grandiosaen sitt territorium. Det er jo mulig at denne sjokkbehandlingen til og med kan bidra som inspirasjon til et bredere sortiment i rar roomie sitt kosthold? (Jeg har hørt at det er salg på Fjordland på Meny).

Noe du garantert vil støte på blant rotete felleskjøkken og tusen sko i gangen er en roomie eller to som kanskje har andre politiske meninger enn deg (grøss og gru). Slapp helt av! Å bli utfordret på meninger er sunt, og jeg vil faktisk påstå at det kan bidra til sjelelig modning. Tilfeldige samboere er nemlig en veldig fn mulighet for å trene diskusjonsmusklene og dra på kaffebesøk i noens politiske stue. Men det skal ikke legges skjul på at eksponeringen og uenigheten kan ha uhyggelige bivirkninger som: fornærmelser, ukomfortable øyeblikk, eller kronisk hodepine plassert over høyre øyenbryn. Du må ikke svare på hva du stemmer. Det er lov å være en tilskuer i blant, selv om du er uenig i det som blir sagt. Det er jo tross alt ditt hjem og du har ikke valgt å oppsøke en

improvisert politisk debatt. Derfor kan det være lurt å ha noen gode virkemidler. Hvis roomie prøver å sette i gang en diskusjon om alfa- og beta-males, kan en særlig effektiv respons til en spontan replikk kan være «hmm spennende, jeg må på do », eller til og med «tja si det, trenger du forresten noe fra butikken?». En soleklar favoritt er «mm bare spør chatten »

Du sitter kanskje nå i et desperat søk etter nye steder å bo, og muligens revurderer du studievalget ditt fullstendig. Det trenger du ikke. Drit i myndighetenes anbefalte beredskapslager, det får du jo ikke plass til likevel. Mer sannsynlig får du bruk for Stoffs beredskapsliste – i tilfelle rare roomies, og heldigvis har du nok de feste anbefalte verktøyene tilgjengelig fra før. Dette bør du ha, og anvende:

3

4

5

6

Dette bør du ha, og anvende:

1 Radio – for mangfoldig input

2 Debrief-partner – for utløp

Støydempende ørepropper – når stua blir gjort om til alternativt utested (og for de tonedøve vokalistene)

Lås på døra – mot de som sliter med å finne rett vei hjem

God duft – for lav renhetskompetanse og matlukt som setter seg i veggene

Motstandskraft – dette er anvendelig for det meste

7

Avtale om overnatting – eksotisk utflukt og pauserom

8

Hygieneartikler

9 Drikkevann på rommet – noen ganger vil man ikke forlate oasen

Dette skal kunne hjelpe deg gjennom denne ekstraordinære krisen. Kjenner du deg ikke igjen i beskrivelsene? Husk at det er mulig at DU er noens rare romkamerat.

E N SPAS E RTUR GJ E NNOM TH E UNCANNY VALL E Y

Hva er det med Coralines uhyggeligheter som gjør at den er like populær nå som for 15 år siden?

Henry Selicks stop-motion barneflm

Coraline (2009) har 15-årsjubileum i år, og vises i den anledning på kinoer verden over. Ifølge Screen Daily var den rangert på femteplass globalt, basert på kinoinntekter helgen 16. - 18. august, og 22. august nådde den globale kinoinntekten 27,3 millioner dollar. Relanseringen er med andre ord en braksuksess. Hva er det med denne flmen som gjør at den er like populær nå som for 15 år siden?

Coraline er en 11 år gammel jente som fytter inn i et uhyggelig, gammelt hus (kalt Pink Palace) med foreldrene sine. De er for opptatte med jobb til å engasjere seg i datteren, og hun må derfor fnne andre ting å ta seg til. Coraline utforsker huset og fnner en mystisk luke i veggen. Om natten blir hun vekket av et par mus. De leder henne til luken, som nå er en portal til et parallelt univers. Der fnner hun en tilsynelatende bedre versjon av hennes egentlige hjem. I The Other World bor en kopi av hennes egne foreldre, kalt Other Mother og Other Father. Disse andre foreldrene er livlige og tilstedeværende, i stedet for slitne og fraværende. Other Mother og Other Father har knapper i stedet for øyne, en svært nifs

Tekst Embla Eskilt Hagalisletto Foto Laika Studios

detalj for seeren. For Coraline er likevel alt tilsynelatende bedre i det parallelle universet, og nettene blir til fargerike drømmer. Men det tar ikke lang tid før drømmene blir til mareritt. For at Coraline skal bli en fullstendig del av familien, må hun også få sydd knapper over sine egne øyne.

Coraline har tydelige likhetstrekk med andre flmklassikere. Ifølge New York Times har Selick selv sagt at Coraline er inspirert av blant annet Alice i Eventyrland, Hans og Grete og Trollmannen fra Oz. Filmen har plukket elementer og inspirasjon fra andre fortellinger og blandet det sammen til en rik miks.

Kvaliteten i flmen skinner gjennom i detaljene. Det er så mye som ulmer under overfaten, og hver minste detalj er gjennomtenkt. Bare navnet «Coraline» er et virkemiddel: Det er en vrengt versjon av det mer vanlige navnet Caroline, og kan på denne måten gjenspeile verdenen hun befnner seg i. Coraline blir kjent med en gutt som heter Wybie, forkortelse for Wyborne, og om man leser navnet ut som «why born», begynner det hele allerede her å bli nifst. Filmen er gjennomgående absurd, og når vi gjennom møtet med Other

Mother får se et par sorte knapper der hvor øynene skulle ha vært, havner vi rett ned i the uncanny valley.

I essayet The Uncanny beskriver psykiater Sigmund Freud at «the uncanny» tilhører det skremmende, og det som vekker frykt. Det tyske ordet for «the uncanny» er «das Unheimliche», som på norsk kan oversettes til «det uhjemlige».

Ifølge Freud har det uhjemlige rot i nettopp det vi ellers føler oss trygge i. Ubehaget kommer når man vrir og dreier på noe som er kjent, slik at det blir fremmed. Coraline blir et kroneksempel på dette; hun kommer til noe hun tilsynelatende kjenner (en kopi av sitt eget hjem) som viser seg å være noe totalt fremmed. The Other World er en løgn, bestående av masker og kulisser. Til tross for en aldersgrense på 11 år, er Coraline mer nifs enn de feste skrekkflmer jeg har sett. Kanskje er det fordi det er mer uhyggelig å tukle med noe som er hjemlig og trygt, enn å bli introdusert til en fremmed verden hvor vi i utgangspunktet er gjester, og derfor godtar premissene om at det fnnes monstre og gjenferd.

I The Uncanny trekker Freud fram

en novelle av E. T. A. Hoffmann, «The Sandman», som har fere likhetstrekk med Coraline. Et av de mest sentrale motivene i fortellingen er at The Sandman kaster sand i øyne til barn som ikke vil legge seg, så øynene deres faller ut. Så tar han med seg øynene i en sekk til halvmånen og mater barna sine med dem. Mye kan tyde på at The Sandman faktisk er ekte. I så fall er dette en historie om en barndomsfrykt som blir vekket til live. Det samme grepet er brukt i Coraline. Vi vet ikke om Other Mother faktisk befnner seg i en parallell verden, eller om alt er en drøm. Denne tvetydigheten har skapt mange teorier. En av de mest kjente handler om at Coraline aldri unnslapp The Other World, og at Other Mother faktisk vant. Trøsten som ligger i at mareritt ikke er virkelige blir borte når marerittet er noe du ikke kan våkne fra.

De absurde kontrastene i flmen er også med på å skape ubehag hos seeren. Eksempelvis er det et skarpt skille mellom den lette, sukkersøte musikken og det nakne, grå landskapet Coraline befnner seg i. Det skjer også svært hyppige vekslinger fra alvor til humor, og humor til alvor igjen, noe som gjør at man aldri kan hvile i det behagelige.

Et eksempel er sangen som Other Father synger i flmen. Sangen virker først munter og harmløs, men om man ser nærmere på teksten, består den av små varslinger. Han synger blant annet «Our eyes will be on Coraline», som har to betydninger – ikke bare vil foreldrene være mer tilstede, senere får man vite at de vil sy knappeøyne på henne også, så hun skal se ting på deres måte.

Det er noe forstyrrende med å sette et barn inn i en verden hvor drømmer blir til mareritt, og hvor det gode og idylliske blandes med det onde og groteske. Men det er også en genistrek. For kanskje kommer noe av ubehaget nettopp av at vi er voksne seere. Barn har ikke det samme blikket på seg selv som voksne har. Når det tukles med noe rent og uskyldig, kan man som voksen oppleve denne kontrasten som veldig brutal.

Det kan virke rart at det tar såpass lang tid før Coraline faktisk blir redd for The Other World, gitt alle varslingene. Særlig når dukken,

som er en kopi av henne selv, plutselig er plassert et annet sted enn hun la den selv. Ikke overraskende kommer Freud innom dette også: «The ‘Sand-Man’ involved the evocation of an old childhood fear, whereas there is no question of fear in the case of a living doll: children are not afraid of their dolls coming to life – they may even want them to.»

Noe av grunnen til at Coraline fortsatt er like populær, kan være hva vi legger i den. Det er mye vi kan fske opp fra dypet, og det er et stort tolkningsrom. Populariteten kan også ha å gjøre med at flmen treffer en nerve i oss; en nerve som er rotfestet i et dypt, menneskelig ubehag. Coraline sender oss rett ned i the uncanny valley – og mye kan tyde på at vi trives der.

Foto: Coraline, Laika Studios

KRYSSORDSSTOFF

Her trenger du nok mer enn en synonymordbok for å komme deg gjennom. Likevel, kunnskap kommer, men visdom forblir. Sann mine ord: bæsj og tiss og Botticelli.

Elise Brudevoll Skjekkeland Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund

VANNRETT:

3. En Dødsøt rødhåret rapper i Osjlo

7. Skogens guleste gull

8. Animalsk støvball

10. Pungdyr

11. Øyboer

13. Isolert

14. Trommende gutter

16. Tyktflytende

18. «For liten og for stor»

19. Tekstil

21. Drikke

24. Hermetisert spøkelsessjef i gammelt spøkelseshus

26. Kulturelt underskuddshus for unge voksne (low blow)

28. Sporte og stillhet

29. Mellom Eufrat og Tigris

32. Gjødsel

33. Kvinnenavn, mummiskaper og å tekstilbearbeide

34. Dessert

37. Langhalset fugl som kan finnes i Nygårdsparken

38. Finlandshette

39. «You’re fired»

43. Jordeple

45. Kålrot

49. En kvart fire store

50. Kald toddy

51. Elektrisitet

52. Kaptein Sabeltann

53. Vikingalfabet

Tekst

46. Sulten, norsk forfatter

47. Bydel for bading eller strikkeutstyret

48. Mann og lysende tårn

36. Kjøkkenredskap med potensial for levitering

39. En Lars, en Joachim og en tysk by

40. Potensielt brennende tråd og svak i flertall

41. Blodpumpen

42. Skyggelue

44. Fiskeleverolje

LODDRETT:

1. Stuping med stort potensial for mageplask

2. Gaia

4. Klimaaktivistens uniform

5. Flyvende tekstilspiser

6. Varmt fotballag

8. Bråkete grotte

9. Planet og gudinne født i et skjell av Botticelli

12. Haha og MMO-spill

15. Avverger våte tær

17. Steinfrukt og majonesingrediens

19. Gammelt monarkisk spill

20. Gjøres fritt eller tvungen

22. Bybanestopp og rapper

23. Dagsaktuelt grønt album

25. Artikkel eller ikke

27. Ein Ivar

30. Høykulturell musikal, bergensinstitusjon og snøhettabygg

31. Språklig uttrykk

32. Bæsj, tiss og toalettpapir

35. Bergensvær

SOM SOLSTRÅLENE PÅ HUDEN

Anna Rosenlund, tjuetre år fra Oslo, er bosatt i Paris, hvor hun studerer arabisk språk og litteratur.

Anna uttrykker en dyp tilknytning til Norge, men det hindrer henne likevel ikke i å utforske verden. Dette kommer tydelig fram i bildene hennes. I hennes første og nylig aktuelle soloutstilling, «SOLEIL BLEU», stilte hun ut bilder tatt i Egypt, Marokko og Italia

Analogt eller digitalt: Analogt

Kamera: Nikon F3

Foretrukne filmer: Portra 800 og Portra 160

Tekst Benjamin Wittemann Foto Anna Rosenlund

– Analog flm utfordrer meg mer enn noe annet, der jeg blir tvunget til å kutte ned, prioritere, og fokusere på essensen i hver komposisjon. Som en lidenskapelig analytiker elsker jeg å fnne ut akkurat hvilket type lys eller fargekomposisjon som kan få meg til å hoppe opp og ned av begeistring. Film gir meg muligheten til å roe ned og tilbringe tid med hvert enkelt bilde.

– Jeg liker å være diplomatisk og si at jeg verdsetter digital og analog fotografering i like stor grad. Sannheten er likevel at siden jeg satte inn min første flmrull i pappas gamle 35 mm kamera for fre år siden, har jeg ikke klart å legge det fra meg.

For Anna er det viktig at foto først og fremst skal være en hobby og ikke et produkt hun skal selge.

– Det skal være spontant, lekent og fritt for defnisjoner og kategorier.

Anna inspireres av naturlig lys og de begrensningene det medfører. Bildene har alltid menneskelige motiv, og selv når menneskene ikke er synlige, sørger hun for å vise at mennesker alltid lager tydelige spor i landskapene de beveger seg i.

Ved å utvikle et visuelt språk som uttrykker en dyp søken etter tilknytning og intimitet, prøver Anna å fange essensen av ulike sosiale og geografske landskap.

– Jeg ønsker å aktivere seerens sanser, at bildene mine føles som solstrålene på huden etter en ettermiddagslur; i øyeblikket rett før du åpner øynene, når drømmer glir sømløst inn i virkeligheten.

VELKOMMEN TIL DE LOVLØSES VERDEN

Nordmenn har fått janteloven inn med morsmelka: Du skal ikke tro du er noe. Du skal i hvert fall ikke si det høyt. Men det var før vi oppdaget LinkedIn.

Tekst Selma Turiddatter Illustrasjon Eirik Svensvik

Jeg kan like gjerne innrømme det først som sist: Jeg er på LinkedIn. Hvorfor? Mest fordi jeg, mitt første år på universitetet, fkk beskjed om at LinkedIn var the place to be. Og jeg var tydeligvis ikke den eneste som fkk beskjeden. Rundt 1,3 millioner nordmenn er på plattformen. For et par uker siden skrev Morgenbladet om Norges første LinkedInfestival i Oslo. Festivalen hadde som mål å lære bort å «generere oppmerksomhet» på LinkedIn, ifølge egne nettsider. Å generere oppmerksomhet og å ikke tro du er noe, går imidlertid ikke hånd i hånd.

Nei, på LinkedIn har det oppstått en felles konsensus om at janteloven ikke eksisterer. Selv de som påstår at de hater å skryte av seg selv, er med på leken. I stedet legger de bare til en setning om at «Det er virkelig ikke typisk meg å skryte av meg selv, MEN…» i starten av et innlegg, hvor de gjør nettopp det. Resultatet er at LinkedIn har blitt et lovløst sted, og sluppet unna den aller helligste loven i Skandinavia: Janteloven.

– Klar fordel Til tross for mitt noe anstrengte forhold til LinkedIn, har plattformen faktisk noe for seg, ifølge Idar Nestaas. Han er karriererådgiver hos Sammen Karriere, som holder kurs og hjelper rådville bergensstudenter gjennom jungelen av jobbsøknader og karrierevalg.

– LinkedIn har en klar fordel. Det er en plattform hvor en lett kan knytte kontakt med bedrifter og interesseorganisasjoner, samt rekruttere nye ansatte, skriver Nestaas i en e-post til Stoff.

Okei, okei. Så det er ikke kun venners venner som ser skryte-innleggene dine

på LinkedIn, altså. Det er faktisk bedrifter som følger med. Ifølge Nestaas er en av nøklene på LinkedIn ikke så vanskelig, heller. Det gjelder å være hyggelig, si takk når noen er hyggelige mot deg og svare på kommentarer. I tillegg anbefaler han å ikke være støtende eller for kontroversiell, og å tenke kvalitet fremfor kvantitet i det du kommenterer og legger ut.

Noen fraser går igjen i min LinkedIn-feed. Som for eksempel «Jeg er beæret over» eller «en milepæl er nådd», som jo er langt fra de feste studenters daglige vokabular. Tror du at det har noe for seg å legge om ordbruken til dette LinkedIn-språket?

– Bruk dagligspråk, vær deg selv, men vær seriøs. Skriv slik at mottaker forstår det du beskriver. Bruk få ord, ikke ha lange innlegg. Vær tydelig og bruk gjerne korte setninger, svarer Nestaas tydelig, med korte setninger.

Helt til slutt: Hvor skamløs synes du det er lov å være på LinkedIn?

– Vær ryddig, ærlig og oppriktig slik at du formidler den du er!

Det er som om jeg skulle skrevet det på LinkedIn selv. Kanskje drømmejobben faktisk bare er et tastetrykk unna?

The sky is the limit!

Selv beskriver plattformen seg selv som «verdens største profesjonelle nettverk», men for enkelhetens skyld: i realiteten er LinkedIn arbeidsmarkedets Facebook. Du kan legge til forbindelser, og det er allmenn kjent at du ikke kjenner noen for dårlig til å legge dem til. The sky is the limit, på godt linkedinsk.

Arbeidsgivere kan også bruke plattformen til å lyse ut stillinger og for å

komme i kontakt med potensielle arbeidstakere. Håpefulle arbeidstakere kan også ta kontakt med bedrifter. Ellers virker det for meg som om plattformen hovedsakelig brukes til én ting: Å skryte av egne achievements. I research-fasen til denne saken, som i hovedsak gikk ut på å bruke sykt mye tid på LinkedIn, la jeg merke til noe annet. Plattformen har tilsynelatende et eget språk: Ord du aldri ville brukt ellers, og mest sannsynlig ikke vet helt hva betyr, brukes fittig. Og gjerne skriv innlegget ditt på norsk og engelsk.

Har du fullført 10 studiepoeng i samfunnsfag? En milepæl er oppnådd. Et ubetalt internship, som i all hovedsak består av å bære stoler og koke kaffe? Klart du er beæret over muligheten, og gleder deg til å ta fatt på nye utfordringer hos IngenBryrSeg Consulting. Har du to erfaringer som ikke henger helt sammen? Null stress! Da er det bare å slenge et lite plusstegn mellom dem og avslutte med = sant. Gikk ikke studieløpet eller karrieren helt som planlagt? Tenke seg til, kanskje du ikke fullførte bacheloren på normert tid? Nei, det er ikke verdens undergang. Det er bare starten på et «Veien blir til mens man går»-innlegg på LinkedIn.

Hvor skamløs er det egentlig lov å være?

– Jeg vet ikke om skamløs nødvendigvis er det beste ordet, men jeg mener det er viktig å tørre å stå for noe. Vise hvem du er. Skille deg ut. Det gjør du ikke ved å bare si det alle andre sier, eller pakke inn budskapene dine. Skal du tiltrekke deg de rette folkene, er en nødvendig bi-effekt at du frastøter deg de som er feil.

Fornes mener «100 prosent» at det er mulig å kapre drømmejobben gjennom LinkedIn. Han tror hva vi tillater oss å skrive på LinkedIn, sammenlignet med andre sosiale medier, preges av at alle har en agenda: Å enten fremheve oss selv eller bedriften vår.

«SKAL DU TILTREKKE DEG DE RETTE FOLKENE , ER EN NØDVENDIG

BI - EFFEKT AT DU FRASTØTER DEG DE

SOM ER FEIL »

– Samtidig er det ikke slik at selvskryt er den beste måten å gjøre nettopp det på. De som virkelig lykkes med LinkedIn er de som skjønner at de må gi verdi for å få verdi. Det vil si at det må lages innhold som leserne synes er interessant – og selvskryt er i seg selv ikke det, mener Fornes.

LinkedIn ekspert: – Vis hvem du er. Skill deg ut. Fredrik Fornes er tidligere journalist og foredragsholder, og «LinkedInekspert» og har brukt plattformen siden 2020. I dag genererer han all sin business via plattformen, som han selv sier på ekte linkedinsk. Han holder blant annet foredrag og kurs om hvordan best lykkes på plattformen. Vi tar naturligvis kontakt med han på nettopp LinkedIn (hvor han forøvrig har imponerende 42.000 følgere og over 500 forbindelser) for å komme til bunns i de sosiale kodene på LinkedIn.

Er det noen uskrevne LinkedIn-regler? – Du skal ikke selge i første melding! Dessverre er det noen som knytter kontakt med andre, og sekundet etter, går rett på salg av et eller annet produkt. Det er ikke måten å bruke denne plattformen. Det handler om å bygge relasjoner og nettverk – og på den måten generere de mulighetene du ønsker.

SLIK KNEKKER DU LINKEDIN-KODEN

Et kjapt Google-søk på «LinkedIn» gir deg utallige oppskrifter på hvordan du best lykkes på plattformen. Tipsene ser ut til å være like generelle som de er mange. For eksempel Edge Branding sitt tips nummer èn: «Optimaliser proflen din». Det høres mer ut som tittelen på en tipsliste enn et faktisk tips, men la gå. Videre er Karrierehuset sitt tips nummer fem: «Oppsummer det hele – men se også fremover» Mhm? Rekrutteringsbyrået Ranstad minner om at det er viktig å unngå skrivefeil i sin tipsliste. Takk, det hadde vi ikke tenkt på selv. For oss som ikke snakker linkedinsk høres dette ut som tips ala «vær hyggelig». Men slapp av. Klart du også skal få optimalisert LinkedIn proflen din:

1 2

Noe du har gjort + tingens tilstand = Derfor har du endt opp akkurat her

Tilfeldigheter? Absolutt ikke. Keen på et friår? Aldri! Selvsagt er alt en del av en større og ambisiøs plan i retning drømmejobben.

Fullført grad i sampol + identitetskrise = enkeltemner i filosofi

Jeg er stolt over å kunne meddele at jeg har startet på poststudier i filosofi!

Gjennom disse studiene tilegner jeg meg eksistensiell angst, evnen til å skrive obligatoriske oppgaver uten å lese pensum og gleder meg masse til videre kommunikasjon med Lånekassen, når de finner ut at jeg kun tar 20 studiepoeng.

Tusen takk til alle som har bidratt på denne reisen!

3

Klapp i henda for stjerner i øynene

Når du først har karret deg til en halvhjertet tekst på linkedinsk, er det bare et steg igjen: Emojies. Regelen er enkel, jo fere jo bedre, jo større millenial-preg jo bedre. Alt som har med universitetet å gjøre, sleng på en haug med bøker-emojien. Har du gjort noe som helst utenfor kontorlandskapet? Frem med en hammer! Og alltid, alltid, alltid ha med en stjerne på slutten av innlegget ditt. Forøvrig er applaus- og stjerneøyne-emojien brukt i et ulovlig stort omfang, men den debatten får spares til en annen gang.

Livet er en lære

På LinkedIn er ikke livet kun et lære, det er en ære. Har du laget kaffe på et kontor hele sommeren? Båret stoler og kjøpt catering hele praksisperioden? Var ikke ekstrajobben like VIP som den fremsto i stillingsutlysningen? Jaja, shit happens, som noen sikkert ikke har skrevet på LinkedIn enda. Les og lær:

Takk for at jeg har fått være en del av dette stjernelaget!

Det har vært en ære å få muligheten til å surre 12 timer om dagen på akkurat dette kontoret.

Jeg er beæret over muligheten til å bruke veldig lite av det jeg har lært på studiet, men samtidig gått i dress og fått altfor lite betalt.

At det ikke er noen som vet hva jeg heter, selv etter åtte uker her, går selvfølgelig helt fint. Dette er bare begynnelsen!

4

Hvis ingenting annet funker: bare dropp hele greia

Noen ganger er alle gode ting fre. Hvis ingen av de seriøse aktørenes tips har funket (og heller ikke våre) har du alltids en siste utvei. Slett LinkedIn. Ta deg et bad i sjøen. Drikk en øl med venner. Eksamen går nok fnt, og jobb får du uansett. Og hvis du mot formodning ikke får jobben likevel: Husk at all erfaring er starten på et godt LinkedIn-innlegg.

ALBULEUM

Ti album du kanskje ikkje visste hadde jubileum i år.

Tekst Mari Evjen Undseth Illustrasjon Silje Agledal

feire dèt. Og desse albuma, som har 50-, 40-, 30-, 20- og 10-årsjubileum i år. Ver så god.

1974

Jolene – Dolly Parton Om kjærleik – både dei gode sidene ved den, som i «River of Happiness» og «Highlight of my Life», og dei vonde, som i «Jolene» og «Living on Memories of You». «Jolene» og «I Will Always Love You» er sjølvsagt dei største hittane, men her kan ein oppdage ukjente låter som fort kan bli nye favorittar. Sjølv om albumet blei kalla «lyrisk problematisk» av ein mannleg anmeldar, fekk Parton òg ros for at store delar var skrive av ho sjølve «[…] and that’s always a plus». Er du, som anmeldaren, ikkje så fan av tekstene, kan du i det

«‘W HAT A LIFE IT WOULD BE YOU COULD COME TO MINE / I ’ LL PICK YOU UP AT HALF PAST THREE / W E ’ LL HAVE SAGNA ’. SÅ ENKELT KAN LIV VERE, ALTSÅ .»

minste nyte Dolly si røyst akkompagnert med den behagelege lyden av både banjo og steel gitar.

Autobahn – Kraftwerk Med Autobahn har Kraftwerk, pionerane innanfor elektronisk musikk, laga ein litt snodig hyllest til den tyske motorvegen. Tittelsporet varar i heile 23 minutt, og blir innleia av lyden av ein bilmotor som startar og tutar av garde. Låta blir av Kraftwerk sjølve skildra som reisa mellom Düsseldorf og Hamburg. Høyrer du heile kan du utruleg nok sjå for deg korleis dette ser ut, berre gjennom dei synthkonstruerte lydane. Det er minimalt med songtekst, og det som fnst, er enkelt: «Wir fahren, fahren, fahren auf der Autobahn / Fahrbahn ist ein graues Band / Weiße Streifen, grüner Rand». Låtene «Mitternacht» og

«Morgenspaziergang» er som små historier, kor ein verkeleg føler at ein går gjennom byen ei mørk natt og ein tidleg morgon. Eit lydleg meisterverk dette!

1974

Purple Rain – Prince Dramatisk, inderleg, funky og forførande – akkurat slik som Prince sjølv. Med seg på plata har han bandet The Revolution, som set sitt eiget preg på lydbildet. Vi blir servert heftige gitarsoloar, trommar, strykarar og ikkje minst synth, som berre er nokre av grunnane til at denne plata fortjent hamna øvst på Billboard-lista. Dette er den typen album ein kan høyre om att og om att utan å bli lei – ein kan alltid fnne ein ny trommesolo ein ikkje har lagt merke til før, eller ei tekstlinje ein plutseleg forstår betydninga av.

Purple Rain experience. Kos deg!

Like a Virgin – Madonna Eit ikon og viktig forbilde for mange kvinnelege musikarar. Ikkje så rart, då ho var (og framleis er) både seksuelt frigjort, provoserande og kravde sin plass i ei mannsdominert musikkverd. Like A Virgin appellerte nok særleg til dei kule jentene på ungdomsskulen då den kom ut, med tekster om kjærleik, løgnaktige gutar, materialisme og jappetid. Likevel er dette eit album for dei som kjenner seg att i «I’m just a girl»-trenden, og ikkje skammar seg over det. Var det eigentleg Madonna som starta denne trenden? Ho erklærer seg i alle fall som «a material girl» – and we’re here for it.

DEN TYPEN ALBUM

OM ATT UTAN Å

ALLTID FINNE EIN NY TROMMESOLO

HAR LAGT MERKE TIL FØR , ELLER EI TEKSTLINJE

EIN PLUTSELEG FORSTÅR BETYDNINGA AV .»

1994

Defnitely Maybe – Oasis

Menn i 50-åra med grå bolleklipp og parkas frydar seg over nyheiten om Oasis’ gjenforeningsturnè neste år, og vi kan difor ikkje la vere å nemne 30-årsjubileumet til debutalbumet deira Defnitely Maybe. Enkle og likeglade tekster om 20-åras bekymringslause tilvære og kjensla av tiltaksløyse kjem fram i linjer som «I was looking for some action, but all I found was cigarettes and alcohol» og «What a life it would be / if you could come to mine for tea / I’ll pick you up at half past three / We’ll have lasagna». Så enkelt kan livet vere, altså.

Crazysexycool – TLC

Crazysexycool ga oss ei deilig blanding av soul, RnB og hiphop, og hitten «Waterfalls». Albumtittelen speler på karaktertrekk ved dei tre medlemmene. Tionne «T-Boz» Watkins som den kule, Rozonda «Chilli» Thomas som den sexy, og Lisa «Left Eye» Lopes som den crazy. Dei meinte dessutan at tittelen ikkje berre sa noko om dei sjølve, men òg om noko alle kvinner er. Og ja, tittelen speglar òg innhaldet på plata,

kor kvar av låtene anten har noko crazy («Creep»), sexy («Red Light Special» og «Let’s Do it Again») eller cool («Switch») ved seg.

2004

Luring - Odd Nordstoga

På tide å fnne fram att til eitt av Nordstogas beste album, og dans og syng inn hausten med Luring For denne passar utmerka godt til blaute, men dansande buksebein, på meir eller mindre skitne stuegolv i kollektiv. Særleg linja «Bryr meg ikkje om det regner / Det er då så mykje regn omkring likevel» frå «Farvel til deg» passer godt til vêret i vår våte vestlandsby. Nordstoga har nemleg sjølv vore student i Bergen, noko feire av låttekstene vitnar om. Mange har kanskje vakse opp med dette albumet, utan å heilt kjenne seg att i tekstene, eller vore klar over kva nokre av låtene eigentleg handla om. Om du ikkje har høyrt dette albumet sidan før du vart tørr bak øyra, anbefalar vi å lytte ekstra godt no.

Soviet Kitsch – Regina Spector Er du svak for underlege, lyriske, repetitive tekster som konsekvent ikkje

har rim? Eller er du fan av Fiona Apple og lyden av piano i lag med trommestikkar som slår mot painokrakken? Soviet Kitsch gir deg alt dette i tillegg til eit tydeleg nikk til estetikken i sovjetisk Russland. Viss det er éitt Regina Spector-album du burde høyre på, er det dette. I seinare tid har ho nemleg gått over til mindre alternativ musikk av typen singer-songwriter, og det verkar som ho har teke meir avstand frå alt som er kult og kitsch.

2014

Salad Days – Mac DeMarco

Då Salad Days kom ut for ti år sidan var det nok mange som døydde av ekstase og kom til indie-himmelen. Mac DeMarco sitt image har bestått i å virke bekymringslaus, uvøren og tøysete. På konsertar har han både kledd seg naken og brent av seg kroppshår, og det står jo i stil til den late, drøymande psykedeliske indiepopen på denne plata. Fleire lot seg òg inspirere av stilen hans (caps, alt for stor snikkarbukse og skitne vans). I det siste har det ikkje vore særleg stor ståhei rundt DeMarco, som kanskje kan tyde på at Salad Days markerte toppen av karrieren.

Vi får vente og sjå, men i mellomtida kan vi i alle fall setje pris på albumet som i 2024 feirar 10 år.

My Everything - Ariana Grande Ariana Grande sitt andre album inneheld hitt etter hitt, og vi kan love at du kjenner igjen dei feste låtene på plata. Særleg verdt å nemne er samarbeida ho gjer på låter som «Problem» med Iggy Azalea, «Love Me Harder» med The Weekend og «Bang Bang» med Jessie J og Nicki Minaj. Eit stjernegalleri frå anno 2014! Grande har kanskje med seg mange stjerner på albumet, men det tek ikkje merksemda bort ifrå hennar utruleg stødige og sterke røyst. Med My Everything bevegde Grande seg bort frå rolla som døll Disney-barnestjerne og over til å bli ein av notidas mest ynda

BOLIG HAISOMMER

Hva har en bruskfisk å gjøre i en sak om boligsituasjonen i studentbyene?

Hvem faen er fadder Kåre? Ta deg en titt da vel, din nysgjerrigper!

Første akt:

Blod, svette og kronasjer

Du er førsteårsstudent, du har nettopp kommet inn på drømmestudiet. Du nyter siste rest av sommerferien, livet er chill. Du har kanskje vært innom Grankaen en tur, for været her hjemme har jo på tross av klimaendringene, mildt sagt, vært helt #$**%¤&/&#. Du sitter med et glass Daiqiri på beachen, svett av den middelmådige sandvolleyballrunden du nettopp spilte, men i det fjerne danner det seg plutselig mørke skyer. Du skimter haifnner i det fjerne, de sirkler seg inn mot deg. Har de plukket opp lukten av blod og lettjente kronasjer? Er det dommedag? Armageddon? Klimaendringene? Nei, det er BOLIGSITUASJONEN I STUDENTBYENE som plutselig har infltrert sommerkosen. Redselen griper tak i deg, løfter deg ut av strandstolen og inn i fnn-helvete.

Andre akt:

Gul gips og tom lommebok Du har vært gjennom frehundreogførti annonser, navigert gjennom jungelen av kollektiv som søker “en likesinnet sjel som

ønsker å tre inn i vår holistiske sfære” og sablet ned samtlige av de muggbefengte, rotteinfesterte, 12-som-deler-ett-kjøkken-og-badforjævlige leilighetene som har blitt kastet i din retning. Du har, til tross for at du begynte å søke bolig så sent som i august (lol, dumbass), vært ganske heldig med fangsten: Igjen står tre aktuelle leiligheter. Bare syv tusen for åtte kvadrat, score! De er slitne, men sjarmfulle. De hvite, nå mer gulaktige gipsveggene prydet med studentplakater og usparklede skruehull, synger til deg om håp, kjærlighet, øl og neglisjerte bachelorgrader. Ja, disse duger, tenker du. Klam i hendene av forventning, sender du avgårde en søknad og din mildt sagt magre bolig-cv. Mamma og pappa pluss internatet du bodde på under folkehøgskoleåret telles vel kanskje ikke, tenker du. Men det var jo ikke sånn at du hadde noe særlig mer å gå på der uansett.

En uke passerer, og en til. Ikke noe svar. Svarte faaaaaaaeen. Starten på fadderuka puster deg i nakken, og din snart eneste utvei begynner å staves foran deg, S-O-V-E-S-A-L.

Grøss. Fest er vel og bra, men nachspiel på nabomadrassen blir for mye av det gode.

Tredje akt:

Fadder Kåre og bagett til 70 spenn

Krisen er et faktum. Kalenderen viser 12. august, studiestart. Skjebnen har åpenbart seg, og sjokket er absolutt. Før du har fått summet deg står du med koffert og kosebamse utenfor inngangen til en sliten kantine, hvor de desperat har prøvd å skrubbe vekk lukten av annenrangs lasagne og bagett til 70 spenn. Takk, Sammen. Du feller en tåre, og vinker mamma og pappa farvel. Du rekker akkurat å legge på sengetrekket før en melding fra “fadder Kåre” lyser opp på skjermen. Fakk, tenker du. Togafest hos Kåre og etterfest på Lille, hurra.

Bakteppet: Den faktiske krisen

Fra spøk til alvor. Om lag 13 000 studenter sto uten bolig i de største byene – Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger en måned før studiestart i 2024. Dette var en markant forverring fra 2023, da antallet var

12 000, og i 2019 da det samme anslaget var 10 000. Mens problemene bare vokser og vokser, minker kvadratmeterne studentene må stue seg inn på. Lykke til, kjære juss-student eller kybber, du som skal tvinge deg gjennom mursteinen kalt Norges lover eller robot-manualen samtidig som du bor på fem kvadrat. Eller enda verre, deler 40 kvadrat med samme antall folk.

Du husker kanskje våre skarptannede bruskfsk-venner som sirklet seg inn på deg i starten av vår lille gladsak? Ikke nok med at de setter opp leieprisen som onkel Skrue på jakt etter sin andre pengebinge, nå forsvinner også leilighetene ut på nye jaktmarker, nemlig Airbnb. Det viser seg at 13 000 i måneden for 30 kvadrat rett og slett er for dårlig. Altså, hvorfor leie ut til studenter når man kan tjene 2000 kroner natta for å huse en fotoglad tysker? Selv om dette byr på økonomisk vinning, mister man studentene som tilfører stabilitet i leieforholdet og respekt for leiligheten. Du kan spare noen kroner i lengden på at en amerikaner ikke heller fem liter frityrolje i

Tekst Audun Aass Roseth Foto Benjamin Wittemann

« IKKE NOK MED AT DE SETTER OPP LEIEPRISEN SOM ONKEL SKRUE PÅ JAKT

ETTER SIN ANDRE PENGEBINGE , NÅ FORSVINNER OGSÅ LEILIGHETENE UT

PÅ NYE JAKTMARKER , NEMLIG AIRBNB .»

vasken din, kompis. Det skal også nevnes at de feste studenter setter enormt pris på, og blir glad i leiligheten de får bo i. Partene er splittet, og man kan forstå de private interessene i det å tyne mest mulig penger ut av kvadratmeterne du eier. Derfor er det desto viktigere at politikerne kommer på banen. Enten må det private leiemarkedet ha strengere regulering slik at prisene ikke spinner helt ut av kontroll, eller så må studentsamskipnadene tildeles

høyere stønader og mulighet til å bygge studenthybler slik at vi kan huse alle våre nye akademikere. Det blir stadig vanskeligere for studenter å fnne seg et sted å bo, og der drømmen om å eie for lengst sprakk, begynner drømmen om å leie også å slå sprekker.

Fjerde og siste akt: Rævkjørt av NRK Uka ruller forbi, kalenderen viser torsdag, du har klart å stavre deg

gjennom fre av fem dager. Sovesalen, samt “inventaret” er tydelig mer slitent enn da du fyttet inn. Oppholdet så langt har vært over all forventning. Du tørket bare spy etter fre folk, og det var bare èn gubbe i 50åra som måtte jages ut når noen, forståelig nok, glemte å låse døra etter seg etter å ha dunka to øltårn på Heidis. Mobilen lyser plutselig opp. Vær så snill ikke fadder Kåre igjen, tenker du. Blikket ditt fanger den øverste meldingen, “Leiligheten

er din”. Sjokket er absolutt nok en gang, du tar deg selv i å smile uforskammet bredt i en sovesal ellers overveldende preget av slitne og nedtrykte folk. Du pakker sammen sakene dine, trasker fornøyd ut av kantinen og innlosjerer deg i din nye bopel. Tenk det. Du kom deg ut av sovesalen, men det var ikke før NRK hadde rukket å knipse et bilde av deg med tre i promille onsdagsmorgenen til sin nå årlige reportasje om boligsituasjonen. Faen.

H JELP , VI BOR I B ERGEN !

Bergen suger av og til. Vi gir deg derfor et knippe bøker og filmer som vil vekke kjærligheten din for byen til live igjen.

Tekst Borghild Rangnes Homlong

Foto Oline Okkenhaug og Kathrine Albrigtsen

Så du er blitt student i Bergen, sier du? Gratulerer! Og velkommen til verdens beste by. Likevel har du sikkert oppdaget at når støvet har lagt seg og spenningen fra fadderuka har gitt seg, så suger denne byen litt. Av og til ganske mye. Frykt ikke! Denne byen har inspirert en rekke kreative sjeler, som på ulike måter formidler den ambivalente opplevelsen det kan være å være menneske i Hurtigrutens første anløpssted. Enten du trenger å kjenne deg igjen i noen andres nedturer, eller fnne inspirasjon til nye oppturer, får du her er en oversikt over flm og litteratur som kan guide deg gjennom Bergenstilværelsen.

Litteratur

Det er ikke mangel på litteratur om byen du nå bor i. Utfordringa er riktignok at mange av Bergens døtre og sønner har produsert bøker i det dystre hjørnet. Men der befnner vi oss vel fra tid til annen?

Sveve over vatna

En kultklassiker av en bok, som enhver bergensstudent burde lese. En navnløs hovedperson reiser fra en liten vestlandsbygd til Bergen for å studere, fordi han har hørt at «der kan du gå i år etter år og likevel ikkje bli til noko når du er ferdig».

Her blir han introdusert både for studenttilværelsen i Bergen og den alkoholiserte byoriginalen Munk, som ser på det som sin oppgave å lose hovedpersonen gjennom livets mange utfordringer. Boka balanserer et absurd språk med en gjenkjennelig framstilling av studentlivet, og er så breddfull av sitatverdige linjer at det nesten blir for meget. Men det blir det aldri. Du kommer til å tisse på deg av latter, vi lover. Er det én bok som gir deg trua på at Bergen er verdt å bo i, til tross for drittvær, dårlig kebab og mindreverdighetskomplekser, er det denne.

Sangen om den røde rubin De mange seksuelle skildringene gjorde denne romanen enormt kontroversiell da den kom ut i 1956. Ask Burlefot ankommer Bergen som økonomistudent på det han omtaler som «Den Økonomiske» (det er NHH). Ask er en livsnyter av de sjeldne som elsker «musikk, litteratur og kvinner», og kan vise deg hvordan du nyter Bergen på best mulig måte (men plis ikke gjør alt han gjør). For å si det sånn, det er få bøker det sitres mer i enn det gjør i denne. Agnar Mykle ble stilt for retten for såkalte «dristige seksualskildringer», og boka ble beslaglagt i noen år etter utgivelsen. Rettssaken

åpnet opp for en diskusjon om ytringsfrihet som har hatt stor innfytelse for ettertiden. Også er den bare veldig underholdende.

Av måneskinn gror det ingenting Sent en kveld møtes en mann og en kvinne på togstasjonen i Bergen, og kvinnen blir med mannen hjem. Her forteller hun sin historie om å vokse opp i en arbeiderklassefamilie i en bygd utenfor Bergen, om forelskelser og svik. Boka er en av de første norske romanene som snakker høyt om abort, og om hvordan kvinners kropper gjøres om til et politisk spørsmål. Det er også en bok som skildrer hvordan et tilfeldig møte på kort tid kan resultere i dyp medmenneskelig forståelse, og gir et hardtslående, men samtidig stillferdig innblikk i en menneskeskjebne.

Vår ære og vår makt

Joda, vi er enig. Dette er litt nørd. Men vi tror du kommer til å like det.

Har du allerede begynt å ane at Bergen har et historisk bakteppe av økonomisk urettferdighet, kan

dette teaterstykket bekrefte det. Det får deg kanskje ikke så hypa på Bergen, men det er likevel oppløftende å tenke på at bergensforfatterne har en sterk tradisjon for samfunnskritikk. Teaterstykket Vår ære og vår makt av Nordahl Grieg tar for seg Bergens sjøfartsindustri under første verdenskrig, der styrtrike skipsredere sender sjømenn ut i en sikker død, og håver inn forsikringspengene. Da stykket hadde premiere på Den Nationale Scene i 1935 nektet teaterstyret (som i all hovedsak besto av skipsredere) å vise det. Oppsetningen ble likevel gjennomført, og ble en braksuksess. Gjør deg selv en tjeneste: les stykket, og husk å sende Nordahl Griegstatuen ved DNS et anerkjennende nikk neste gang du går forbi.

Film

Bergen har kanskje et mindre utvalg i flm enn i litteratur. Kvaliteten er likevel høy. På flmlerretet blir Bergen både vakrere og styggere enn du noen gang har sett byen før

Løperjenten

Et av de viktigste bidragene til norsk flmhistorie. Løperjenten fra 1981 tar oss med til Bergen like etter andre verdenskrig, der syv år gamle Kamilla ser familien gå i oppløsning rundt henne. Foreldrenes dårlige økonomi siver inn i familiedynamikken, og Kamilla neglisjeres til fordel for krangler om penger og foreldrenes skrantende forhold. Hun fnner kjærlighet og omsorg hos den jevnaldrende nabogutten Svein, og sammen navigerer de en hverdag preget av de voksnes kaos. Kanskje Norges svar på Florida Project?

Jeg reiser alene

Drømmer du om 90-tallsstudentens sorgløse dager, da studielånet varte og rakk, og du var sjuk i huet om du skreiv masteroppgave på under tre år? Da er Jeg reiser alene en perfekt nostalgitrip til en tilværelse ingen av oss har opplevd. Filmen fra 2011 er basert på Tore Renbergs roman Charlotte Isabelle Hanssen, som er siste bok i serien om Jarle Klepp. Her møter vi Jarle som litteraturstudent i Bergen, der han stort sett drikker,

røyker og ligger seg gjennom livet, mens han prøver å fullføre en hovedoppgave om Proust (snork). Én dag snus livet på hodet, idet han får beskjed om at hans sju år gamle datter er på vei for å tilbringe en ferie hos en far hun aldri har møtt før. For Jarle passer dette dårlig inn i en studenthverdag, så løsninga blir å ta med datteren på alt mulig. En flm som i grunn bare portretterer omsorgssvikt i to timer, men framstiller det som et artig innblikk i Bergens studenttilværelse. Likevel er det ordentlig gøy å se Bergen på flm, der gater, nabolag og smau du selv går forbi hver dag blir opphøyd i et cinematisk lys.

F ATTIGDOM I LITTERATUREN

Skildringer av det å være fattig kan være kilden til sterke litterære opplevelser.

Blant bøkene vi fnner i hyllene i bokhandelen er mange av de mest populære nå semibiografske verk eller biografer. Eksempelvis fnner vi blant annet Mimir Kristjánsson sine bøker om familie og oppvekst, eller diktsamlinger som Ordene av Mari Nilsen, som forteller om mobbing og skam. I mange av bøkene kan beskrivelsene bli både ubehagelige, såre og direkte brutale.

Spørsmål om økonomisk ulikhet blir stadig mer fremtredende i samfunnet vi lever i. Det er derfor naturlig at dette også refekteres i litteraturen vi leser. De siste årene har det kommet fere bøker som skildrer en subjektiv opplevelse av det å være fattig. Hva kan litteraturen fortelle oss?

Den danske forfatteren Asta Olivia Nordenhof skriver i disse dager på et sjubindsverk med utgangspunkt i Scandinavian Star-ulykken tidlig på 90-tallet i Danmark. Ulykken, som tok livet av 159 mennesker, var angivelig et planlagt forlis for å kunne sikre eierne forsikringspengene knyttet til skipet. Flere som ikke hadde særlig med midler investerte i god tro i selskapet som aldri skulle bli gunstig, fordi, skriver Nordenhof, båten begynte å synke før den la

Julie Strand Klausen Illustrasjon Silje Agledal

fra kai. I en slags omvendt Robin Hood-dynamikk sitter de rikeste igjen med forsikringspengene for båten og vanlige folk sitter igjen med tap av sine kjære. Scandinavian Star er enda et eksempel på hva som kan gå galt om de rikeste i samfunnet har mulighet til å gamble med andre, mindre bemidlede menneskers liv og helse.

I den første romanen i sjubindsverket, Penger på lomma, følger vi hovedpersonene Kurt og Maggies forsøk på å ivareta kjærlighet og drømmer, i en tilværelse preget av økonomiske utfordringer.

Scandinavian Star-ulykkens ringvirkninger for «vanlige folk» står i sentrum for romanen. Nordenhof beskriver hvordan Kurt og Maggie strever seg gjennom en hverdag uten sikkerhetsnett. De har bare seg selv å stole på, og gjør derfor det de må for å overleve. Kampen for tilværelsen innebærer prostitusjon, og er full av destruktive krefter som isolasjon, løgner og selvforakt. Nordenhof belyser slik skyggesidene av det danske sosialdemokratiet, og dets manglende evne til å fange opp noen av de som trenger mest hjelp.

I romanen En kvinnes frigjøring av den franske forfatteren Edouard Louis skildres fattigdommen på landsbygda i Frankrike i selvbiografsk stil. I romanen beskriver Louis inngående følelser av selvforakt, en selvforakt han beskriver som skapt av det å være fattig over lang tid. Trygden strekker ikke til, og barna blir sendt for å låne mat av slektninger og naboer. Moren er låst til et vanskelig liv, gjennom barn, gjennom menn og gjennom stedene de bor. De har heller ikke råd til å fytte ut av de kommunale boligene, eller til å forsørge barna uten støtte fra mannen – en mann som slår, drikker og latterliggjør alle hennes planer og tanker.

Å størkne er noe vi alle gjør i vaner, relasjoner og steder. Men for morsfguren i En kvinnes frigjøring er det som å størkne i et helt liv – her skildres hennes daglige gjøremål og vaner, og Louis beskriver hvor vanskelig det er for henne og andre i hennes situasjon å gjøre noe med fattigdommen. Fattigdommen, slik den framstår i romanen, spiser opp alt, til og med relasjonene dem imellom. Dette kommer blant annet til uttrykk i skildringen av vennskapet mellom moren og en middelklassekvinne, som ser på

henne som søppel, og i forholdet til mannen, som tilsynelatende ikke bryr seg om noe annet enn å titte på TV-en og klage.

Louis beskriver en hendelse der moren får et brev i posten, der det står en oppfordring til å delta i et lotteri. Bildet hun har av et annet og bedre liv fremstår så tydelig for henne at hun bruker en god slump av sine egne penger på å kjøpe fere lodd. Hun er ikke lettlurt eller naiv, men fanget i en desperasjon som kommer av et liv i fattigdom.

Fattige i Nord-Europa har levd i noen av verdens rikeste land uten å få ta del i samme livskvalitet som middelklassen: de har ofte hatt tunge, fysiske jobber som ødelegger kroppen, og bor gjerne i mer belastede områder uten gode fritids-, kultur- og helsetilbud. Det er viktig å skrive om økonomisk ulikhet. Samtidig kan det være sårt å skrive om det å mangle når andre har. Da er det bra at forfattere snur narrativet om at fattigdom og umoral, lav intelligens og latskap er sammenlenket. Det er det nemlig nok av fra før.

«Welfare queens» er ikke et velkjent begrep i norsk politikk, men det er

Tekst

likevel de som mener at staten gir for mye til de som ikke «fortjener det». I USA ser vi nå at den republikanske president- og visepresidentkandidaten bruker ressurssvake grupper som skyteskive for å kunne oppnå mer støtte fra en middelklasse som sliter. De væpner seg med litteratur, denne gangen i memoir-form. Det at forfatteren av den selvbiografske Hillbillyens klagesang er republikanernes visepresidentkandidat, J. D. Vance, gir boken dobbel betydning: Det beskriver en oppveksthistorie preget av vold i Appalachia-fjellene, et av de fattigste, om ikke det fattigste området i USA, men opptrer også som spisset politisk retorikk gitt hans nåværende posisjon.

Grunntanken i J. D. Vances Hillbillyens klagesang er at de fattige i USA er delaktig i måten de blir behandlet på, og dermed i deres egen fattigdom, ettersom han har vokst opp i et fattig område og «sett det selv». Han kaller dem velferdsdronninger, som han mener utnytter systemet for å lure til seg goder, husly og penger. Dette

gjøres ifølge Vance enten ved å lyve om egen økonomisk situasjon, eller å bruke de statlige midlene til alkohol, narkotika, tobakk, eller andre «luksusvarer». Stereotypier om «hillbillies» går igjen i boka, der karakterene både er impulsive

følelse av å ha lite kontroll over eget liv og vilje til å skylde på alle andre enn seg selv.»

Det er altså opp til hver enkelt å skape sin egen skjebne, ifølge Vance. På grunn av egen anekdotisk erfar-

HAN KALLER DEM

VELFERDSDRONNINGER, FOLK SOM UTNYTTER SYSTEMET

FOR Å LURE TIL SEG GODER, HUSLY OG PENGER

og temperamentsfulle (på et punkt i boka setter bestemora fyr på bestefaren som sover i sofaen). Selv om boken har blitt hyllet for sin rå, ærlige og til tider brutale historiefortelling, er det også verdt å merke seg at Vance ikke viser noen medfølelse med gruppen, men skriver for eksempel følgende om en tidligere kollega: «Mer bekymringsverdig var det at han da det hele var over, opplevde at det var begått en urett mot ham. Her ser vi en manglende forståelse av egen medvirkning, en

ing mener Vance å ha inngående viten om hvordan alle fattige oppfører seg, noe som fort kan bli problematisk.

En kvinnes frigjøring gjør oss oppmerksomme på de sidene av Frankrike man sjelden tenker på. Edouard Louis beskriver det som en kontinuerlig skam å være fattig, spesielt da han selv beveget seg ut av hjembyen: «Da jeg var liten, skammet vi oss sammen – over hjemmet

vårt, over fattigdommen. Nå skammet jeg meg over deg. Mot deg. Min skam hadde skilt lag med din». Slike personlige fremstillinger av fattigdom kan bidra til å åpne dørene mer, slik at hverken foreldre eller barn trenger å skamme seg over ting de ikke kan kontrollere. De bidrar også til at andre enn de som har direkte erfaringer med fattigdom selv, får et innblikk i opplevelsen av disse sosiale forholdene. Vi forstår hverandre gjennom litteraturen.

FØRSTEHJELP KULTURELL

HAN LIDER AV KULTURMANGEL ! T RENGER KONSERT

Hausten

verkar til å vere den årstida Kultur-Bergen merker

Fredag 20. september har du fre val: På pop-up-konseptet Hjørnet, blir det Klubb Gæste, kor rap-gruppa Gæste Gutter står for (gutta)stemninga. De (gode gamle) Musikalske Dvergene har konsert på Lyst&Fryd, for den som vil kjenne på nokre ordentlege Bergens-tonar. Om du kjenner trongen for litt «freaky dancing» inviterar Østre til konseptet «Keep it dark», PS: «Fetishwear is encouraged». Det fjerde valet ditt er på Cinemateket som arrangerer Arabisk Filmfest denne fredagskvelden. Du er sjølvsagd velkomen til å dra på alle fre arrangementa, men då anbefaler eg å halde tunga rett i munnen og ta med 2-3 skift til kvelden.

Etter ein variert og innhaldsrik kveld, kan du bruke laurdagen (21. september) på Bergen Middelalderfestival på Bergenhus festning. Dei lovar kjekke aktivitetar for born og vaksne. I tilfelle dei ikkje held løftet sitt, kan du støtte deg på Brann-damene sin toppseriekamp mot Røa på Brann Stadion

26. september kan du sjå Kristopher Schau og Alexander Sandtorv på Bergen Offentlige Bibliotek, med deira live-pod «Menn uten midje kan også lese». Det skal etter rykta vere ein «uformell lesesirkel». For den mindre leselystne og meir friluftsinteresserte er det føredrag om «Turperler på Vestlandet», same dag på Åsane

kulturhus (då kan du jo også bli kjend med den sjarmerande bydelen Åsane).

Norges Handelshøyskole kan meir enn vaffeljakker og austlandsdialekt! 27. september inviterer dei til Madconkonsert i NHH-aulaen. Etter konserten blir det kjellerfest ... kva enn det betyr.

På Bergen Kjøtt blir det Clothing Swap + Repair Cafe den 29. september. Hit kan du ta med deg den slitte refeksvesten din og freshe den opp til Viggo Venn sitt One More Time-show på Ole Bull Scene same kveld. Ojoj, så fjong og fn du kjem til å bli.

1. oktober betyr Rosa Sløyfe-løp, også i år. Det betyr at du må fnne fram den rosa treningstightsen frå 7. klasse og trene deg opp på kort tid. Startstreken er på Torgallmenningen. I tilfelle løpeforma ikkje er god nok til den tid, kan du støtte deg på at Bergen Kino har «Date Night førpremiere!» av den nye Jokerflmen (Joker: Folie a Deux). Her har du moglegheit til å kle deg i andre klede frå 7. klasse (eller noko heilt anna), når du skal kle deg ut som Joker eller Harley Quinn.

Men om du skulle ha kalenderen full: fortvil ikkje. Filmen visast mange ganger, også som utekino på Fløyen 7. og 8. oktober.

Etter to dagar med Joker, får du kanskje lyst til å møte ein ekte joker? Det får du sjansen til på Kvarteret den 3. oktober!

Då kjem artist-jokeren, Bargee. Nja, han er kanskje ikkje mykje av ein joker (kva veit eg?), men han har ein EP som heiter «Halvvisne Roser» , som er kryptisk nok i seg sjølv.

Halvvisne rosar blir det sannsynlegvis lite av på Hjørnet 5. oktober, når Teknoteket skal spele. Om du heller er på ein Landmark-type-ting, har dei konsert same kveld med The Soul Alive! Og Dj Stig Paa i etterkant. Blir vel dansing begge stader. Blir vel bra. Om du ikkje likar å danse, kan du dra på Bergen Offentlige Bibliotek tidlegare på dagen. Men ikkje dra dit om du har noko uoppgjort med slekta di, for her arrangeres det slektsgransking

Om slektsgranskinga går bra og du kjenner deg heime på Bergen Offentlige Bibliotek, kan du jo dra tilbake dit 8. oktober når dei skal ha filmkviss. Eller 18. oktober når dei skal ha musikkkviss Kjenn deg sjølv.

Likar du å teikne? Nei vel, men du likar sannsynlegvis å drikke – på Bergen Kjøtt har dei Drink & Draw fredag 11. oktober. Dei melder «Aktmodeller/kostyme/dj/ surprises». Eg spår ganske hot stemning. Både Hulen og Landmark har konserter same kvelden, med forhaldsvis Villskudd

og Nix & the Nothings (albumslepp). Du kan jo prøve deg på alle tre og sjekke kor det sveittes mest.

12. oktober har du det vanskelege valet mellom jazz på Landmark, med gruppa Nothing Personal, og «SOS its ABBA time!» på MadamFelle. Eg seier det igjen: Kjenn deg sjølv.

Ole Bull scene inviterer til Frida Ånnevik konsert 29. oktober. Her er det lov å vere søtten år.

Det blir svenske tilstandar på Verftet 14. november. Victor Leksell skal fortelje bergensarane kor «Svag» han er. Arrangøren fortel at artisten sjølv ser fram til å møte «fansen» i ein «unik og intim» setting «både for artist og publikum».

Og om Verftet gir deg ein overdose av svensk kjærleikssorg kan du neste dag dra på Landmark for å sjå Bo Milli spele. Ho har vokst fram som ein av landets mest spanande, nye indie-artistar.

Loppemarked: Kringlebotn skole 21.-22. september

Rothaugen skole 21.-22- september

Minde Skole 28.-29. september

Skjold skole 21.-22. september

Slettebakken skole 28.-29. september

Damsgård skole 19.-20. oktober

01

02

03

04

05

06

07

HAUST KVISS

Saknar du intellektuell stimuli no heilt på starten av semesteret?

Slutt å sutra, ta heller Stoffs haustkviss!

Me har mange dialektar i Noreg. Kor mange av dei 15 statsministrane me har hatt etter 2. verdskrig sa «æ», «e», «i» eller «eg» i staden for «jeg»?

Kor mange tidssoner er det i Russland?

Julius Caesar skreiv «Veni, vidi, vici» etter å ha sigra i eit slag. I kva land ligg denne slagmarka i dag?

Bitcoin forbrenn fleire tonn klimagassar enn både Argentina og Fillipinene til saman. Men kor mange millionar menneske bur det til saman i desse to landa?

Kor mange år har Erna Solberg vore leiar i partiet Høgre?

«Ask not what your country can do for you, ask what you can do for your country» vart sagt av John. F. Kennedy. Kva for ein amerikansk stat representerte han som senator?

Kor mange tangentar er det på eit piano?

08

09

10

11

12

13

Det er to store aviser i Bergen, Bergensavisen og Bergens Tidende. Tidlegare hadde begge partipolitisk tilknyting. Kva parti var dei tilknytta?

På Mount Rushmore er fire framståande amerikanske presidentar statuerte, men på eit nærliggjande fjell er det avbilda ein amerikansk urinnbyggjar. Kva heiter han?

Mary Shelly skreiv Frankenstein. Bokideen fekk ho på besøk hos ein som har fått kalla opp ein heilt spesiell type dyster og farleg helt etter seg. Og som forresten også er forfattar. Kven?

Det er tre «de facto» regjeringar som har vart i under 30 dagar i Noreg sidan 1905. Nemn éin av dei.

Kva heiter rektor på UiB?

På kva fakultet er rektor professor?

Tekst Brage Arctander Dingsøyr Illustrasjon Silje Agledal Fasit: 1: Ingen. Dei få som ikkje var frå Austlandet var for fine til å seia «æ», «e», «eg» eller «i». 2: 11, 3: Tyrkia, 4: 164 millionar, 5: 20 år, 6: Massachusetts, 7: 88, 8: BA = Arbeidarpartiet, BT = Venstre, 9: Crazy Horse, 10: Lord Byron (den byronske helt). 11: Hornsruds AP-regjering i 1928, Quislings regjering i 1940, J. Lyngs borgarlege regjering i 1963. 12: Margareth Hagen, 13: Det humanistiske fakultetet. Ho disputerte forresten med ei

avhandling om retorikk, med utgangspunkt i ein professor og poet frå senrenessansen. Men dette merka du kanskje då du høyrde årets opningstale. 0-4 poeng: Du kan godt få sutra. 5-8 poeng: Med jamt og trutt arbeid, kjem du deg sikkert gjennom dette semesteret òg. 9-12 poeng: Du kan ta ein øl med godt samvit. 13 poeng: No er det på tide å komma seg ut av lesesalen, det er trass alt berre september!

ALBUM:

Finnmark - Ondt blod (2016)

Høsten kommer og jeg vil slå et slag for at indie/alternativ/folk-høst er gammelt nytt. Denne høsten er det bråkemusikk som gjelder! Dette albumet er det beste for alle sinte og søte folk der ute. Har du nylig blitt dumpa? Eventuelt har hot-girlsommeren tatt slutt og du vet ikke hvor du skal gjøre av deg? Kanskje var Bergens rekordvåte og kalde august siste dråpen? Da vil jeg anbefale albumet Finnmark av Ondt Blod! Med sanger som «Svarte Daga» og «Tragedien Kommer» leverer bandet fra Kirkenes jævelskap og likegyldighet – samtidig som de lurer inn temaer som politisk undertrykkelse. Dette er en sprek plate. Det er, etter min mening, ingenting som kan ringe inn høsten bedre enn mantraet «alt som va gull har nu blitt grått» på repeat i øret. Obs! Albumet skal gjerne spilles på maks volum.

ALBUM:

Samfunnets Tjenera - Norgez Bank (2018)

Jeg er kanskje innhabil, men jeg mener den beste høstmusikken kommer fra nord. Tromsøbandet Norgez Bank spilte en viktig rolle i ungdomsopprøret i Tromsø på 80-tallet, og satte fokus på lokaldemokratiets forsømmelse av uorganisert ungdom. Med tekster som grenser til anarki og opprør, oppfordrer de ungdom til å handle selv. Ingenting bedre til studiestart! Albumet Samfunnets Tjenera (2018), er en samling av alle studioinnspillingene bandet hadde i perioden ‘80-’81. Her fnner man mange ikoniske låter! Blant dem er låta «Tromsø Brenn», bandets egen versjon av The Clash-låta «London’s Burning», og låta «Springtime In Belsen» som er regnet som den første pønk-/nyveiv singelen fra Nord-Norge. Spesielt gøy er mangfoldet av sjangere i denne samlingen – Halloooo! Tromsøreggae?!

SE OG HØR H er NA og

HØSTEN ER HER, HVA SKAL DU BERIKE

MED?

FILM:

Änglagård (1992)

Om du er lei den nordnorske dialekta, og heller vil lengte etter sydligere strøk (kanskje er du ikke helt klar for å gi slipp på sommeren?), må vi ikke lengre enn til Västergötland i Sverige. Filmen Änglagård av Colin Nutley scorer høyt på kos og sjarmerende svensk humor. Er du ny i Bergen og savner hjembygda, så vil denne flmen minne deg på at noen ting kanskje er bedre i byen. Helena Bergström og Rikard Wolff (for øvrig Sveriges svar på Tim Curry) serverer deg det Märtha og Durek’s meet-and-greetparty prøvde på: Sexy and cool. Scenen der Wolff lener seg over en gravstein har endret livet mitt for det bedre. Snill og fn flm for dager der du ikke orker bråk, og bare vil drømme deg bort og minnes sommeren som har vært.

MAT:

Vannbakkels (frysedisken)

Når kulden kommer og regnet begynner å pøse, er det lite som frister mindre enn å gå ut av døren. Og som jeg lærte i speideren: alltid vær beredt. En pakke vannbakkels i fryseren er det ultimate ess i ermet. Poenget er at det er lettvint og ikke tar lang tid å tine! Bare sett en vannbakkels på benken, så er den spiseklar på null komma niks. Hot tip! Ikke stress med å tine bakkelsen fullstendig, en halvtint bakkels gir den gode iskremfølelsen man ofte lengter etter på kveldstid. Forøvrig så koster en pakke 40 kr (i følge egen empiri), og 2 kr per vannbakkels er desidert billigere enn en berlinerbolle. Nei, jeg bryr meg ikke om kilopris. Så når du sitter hjemme i senga og ser på Änglagård med en kopp te i hånden, og søtsuget kommer snikende - da er du forberedt.

Tekst Aurora Fykse

Foto Marie Hovdum Lind

Illustrasjon Selma Fyllingsnes

S I D E N S I S T

Alle disse nyhetene som kom og gikk

ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet

Kamala ER brat

Selv om Joe Biden har måttet tåle mye kritikk over lengre tid, uttalte han så sent som i starten av juli, at bare “herren den allmektige” kunne overbevise han om å gå av som president. Kanskje kom det et kall fra oven, for bare noen uker senere trakk Biden seg som presidentkandidat.

Kort tid etter tok Kamala Harris over stafettpinnen, både til applaus og buing. Uavhengig av hva man synes om Harris, må det gis hyllest til hennes presseansvarlige. Bratifseringen av Harris i sosiale medier, hvor sitater som “you think you just fell out of a coconut tree?”, mikses inn i Charli xcx sanger, virker å slå godt an blant TikTokgenerasjonen. Men holder det for å danke ut straffedømte Donald Trump?

Arg arrestasjon + bryllup = avskaffelse av monarkiet?

Kongehuset har alltid vært et

omstridt tema i det norske nyhetsbildet, men kanskje aldri i så stor grad som nå. NRK melder at støtten til monarkiet har sunket fra 68 til 62 prosent, bare i løpet av de siste to ukene.

Det er ikke til å stikke under stol, at denne nedgangen trolig ikke er tilfeldig. I starten av august ble Marius Borg Høiby, sønn av kronprinsesse Mette-Marit, arrestert. Samtidig har Märtha Louise og Durek Verrett vært travelt opptatt med å selge bryllupsrettighetene sine til Netfix og Hello! Magazine. Likevel får kongen fremdeles toppkarakter av folket. Om arg arrestasjon + bryllup = avskaffelse av monarkiet, gjenstår derfor fremdeles å se.

Typisk bergensk å være god At det regner mye i Bergen, er nok ikke noe nytt for de feste. At det skulle bli ny nedbørsrekord, akkurat når en fom av nye studenter skulle få sitt første møte med byen, var likevel litt unødvendig. Med godt over

400 millimeter regn i august, kan bergenserne i hvert fall være svært stolte over at den forrige rekorden fra 1929 er slått.

Det er imidlertid ikke bare på nedbørsfronten, at rekordene hagler. Varmerekorden for september er nemlig også slått! I starten av måneden kunne Bergen by på 28,6 grader, blå himmel og iskald Hansa pils på Bryggen. Forhåpentligvis har dette gitt de nye studentene en varm velkomst til vestlandsbyen.

Se opp for ørn!

Se for deg at du er på fjelltur over Vidden. Du puster inn den friske luften og nyter stillheten. Solen skinner (for en gangs skyld) og det er ikke en sjel å se på lang vei. Plutselig blir idyllen brutalt avbrutt, av at to skarpe klør borer seg fast i skuldrene dine. Slike ørneangrep har oppstått fere ganger i det siste, i ulike deler av landet. Heldigvis har ikke trenden nådd Bergen enda (bank i bordet).

Ørneangrep er tydeligvis veldig uvanlig, men nå har det skjedd intet mindre enn fre ganger i løpet av fem dager. Om dette er en slags ørne-zombieapokalypse, eller bare naturens gang, er ikke helt godt å vite. Uansett kan det være lurt å ta en ekstra titt opp mot himmelen, neste gang du går i fjellet.

Tekst Maria Borghans Karlsen

Illustrasjon Kais Chaouch