#73

HETEROGENE HØNS

FØLG

@stoffmagasin

18 ANALYSE AV THE HAUNTING OF HILL HOUSE

20 STOFFS STORE PLANTEGUIDE

24 FOTOSTOFF: HANS-CHRISTIAN HORNE

29

30

37 KOSEKVISS

38 SE OG HØR, HER OG NÅ

39 SIDEN SIST

ansvarlig redaktør Marie Gjøsund Kleppen

samfunnsredaktør Hedda Nord Meland

kulturredaktør Sunniva Myklebust Asbjørnsen fotoredaktør Benjamin Wittemann nettredaktør Elise Brudevoll Skjekkeland

illustrasjonsansvarlig Maria Hanset Demdal

grafisk ansvarlig Zahra Ghassem Yndestad

some - ansvarlig Frida Andersen redaksjonen Audun Aass Roseth, Elise Brudevoll Skjekkeland, Viktor Kasa, Borghild Rangnes Homlong, Selma Michelsen Turiddatter, Asta Eikemo, Aurora Fykse, Embla Eskilt Hagalisletto, Ida Sofe Carlson Nossum, Maria Borghans Karlsen, Carl Ruge, Mari Evjen, Torjus Havdal

foto Kathrine Albrigtsen, Anna Hotvedt Sundby, Marie Hovdum Lind, Nina Stamnes Søyland

illustratører grafikere Silje Agledal, Eirik Svensvik, Emilia Valentina Bakke Ellingsund, Isak Reinhardsen Vittersø, Selma Fyllingsnes

Dina Storvik, Ansam Umar, Celina Hofmann, Emilie Myrene Stokke, Helene Hammer, Juni Nilsen, Maja Strand, Maria Tzanaki

daglig leder Mari Evjen Undseth

styreleder Julie Strand Klausen forside Anna Hotvedt Sundby

publiseringsdato 15.10.2024

trykkedato 14.10.2024

LA OSS BEVARE SAKLIGHETEN

I PALESTINA-DEBATTEN

Den 7. oktober var det ett år siden Hamas gikk til angrep på Israel. 1100 sivile ble drept, og 250 ble tatt til fange som gisler. Det var et forferdelig terrorangrep, og den dødeligste dagen i jødisk historie siden 2. verdenskrig. Drap på sivile er en tragedie, uansett hvilken side de tilhører.

På ettårsdagen for terrorangrepet møttes demonstranter fra begge sider av krigen på Festplassen. På palestinsk side av demonstrasjonen var ikke Palestinakomiteen representert – de hadde valgt å holde seg hjemme akkurat denne dagen. Det var organisasjonene Bergen4Palestine og Kampkomiteen i Bergen som tok initiativet til demonstrasjonen. Med Israel For Fred (MIFF) var arrangørene på israelsk side. Palestina-aktivistene fkk rødt lys av politiet til å holde demonstrasjon på samme tidspunkt som MIFF, men valgte å gjennomføre likevel. Politiet involverte seg ved å holde de to demonstrerende gruppene fra hverandre, og det hele var preget av uro og aggresjon. Du kan lese mer om markeringen på side 6-8, der Ida Sofe Carlson Nossum har skrevet en artikkel om det brennende skipet Sounion i Rødehavet.

Og selvfølgelig – jeg skjønner at Palestina-forkjempere vil demonstrere denne dagen. Det siste året har rundt 1700 israelere blitt drept, mot svimlende 41 000 palestinere. Palestinerne lever under helt umenneskelige forhold, og unger sulter ihjel. Israels sivile befolkning opplever ikke konsekvensene av krigen i nærheten av like stor grad.

Åpenbart vil det være provoserende for mange å se at Israel-supportere bruker 7. oktober som en merkedag for å hedre sine døde, og spesielt når de skjærer Hamas og sivile palestinere over samme kam. Tallene taler for seg, det fnnes ingen antydning til rettferdighet i denne krigen. Israel driver massedrap på palestinske menn, kvinner og barn.

Likevel har de harde frontene til demonstrantene den 7. oktober bidratt til en unyansert debatt. Det er objektive og saklige argumenter Palestina-supporterne må spille på nå.

Norske jøder opplever økende grad av antisemittisme. Palestina-forkjempere vegrer seg for å kalle angrepet 7. oktober 2023 for terror. Enkelte hyller Hamas og Houthi-bevegelsen for aksjonene deres mot Israel, selv om mange sivile er drept. Dette bidrar negativt til troverdigheten til Palestina-forkjemperne.

Store deler av den vestlige verden støtter Israel i denne konfikten, til tross for alle tall og rapporter fra området. Debatten er gjennomsyret av islamofobi, rasisme og rester av gammel imperialisme. Det fnnes ikke mange gyldige argumenter for å støtte Israel. Det Palestinasupportere har å slå i bordet med her blir derfor nettopp sakligheten i det hele – og det er den vi må prøve å beholde.

De titusenvis av drapene israelske styrker har begått på sivile palestinere er en av de største krigsforbrytelsene vi står overfor nå. Palestina-forkjempere blir altfor ofte svartmalt som antisemitter, og det kan vi ikke tillate. La ikke de faktabaserte argumentene drukne i mylderet av propaganda og ekstremisme.

Marie Gjøsund Kleppen

Ansvarlig redaktør @mariegjosundkleppen red@stoffmagasin.no

Illustrasjon: Maria Hanset Demdal

FIRE KULE LEGER FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE

Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Jonas Kinge Bergland Lege og komiker

Foto: Hanna Jordan

Det er ikke så vanlig at folk faktisk følger råd som de blir gitt. Og det er ikke sikkert det er så lurt å gi råd heller. Man skal være forsiktig med å si til folk hvordan de bør leve livene sine, eller hvordan man skal få til store ting. Det er rett og slett litt uhøfig å komme valsende og tre sin livserfaring på en annen person som uforvarende står i nærheten. Her er likevel et utrolig banalt råd; vær grei. Det vil si: Ikke vær en dust. Det er mye bedre og lettere om man er grei. Men det kan være litt vanskelig å vite om man er en dust. Det er jo litt av problemet med duster, de vet sjelden at de er duste. Så da kan man gjøre en dustesjekk på seg selv. Spør deg, er du dust? Hva er det dusteste du har gjort noen gang? Gjør du ofte så duste ting? Om svarene du kommer fram til er at «nei, jeg er aldri dust, og jeg gjør aldri duste ting» så er sannsynligheten for at du er dust ganske stor.

Lykke til.

Ellen Støkken Dahl Lege og forfatter

Foto: Anne Valeur

Jeg er ikke kul og kommer heller ikke til å prøve å bli det, så her er en ukul ordre: Legg bort mobilen og les en bok. Nei, ikke en pensumbok. Les for lesingens skyld. Jeg skal ikke liste opp grunner til at lesing er bra; du er voksen nå og kan fnne dem selv. Men først og fremst skal du altså legge bort mobilen og lese bok. Hvilken bok? Aller helst vil jeg at du skal lese noe stort, tungt og langt som krever konsentrasjon og dybde. Men lesemuskelen må trenes, så prøv noveller eller dikt for stamina. Les populærvitenskap eller -historie om noe du er nysgjerrig på. Utvid horisonten! Jeg kimser ikke av gateway-drugs, hvis de vekker lysten. Start med romantasy, YA eller feelgood hvis det hjelper, men varier kosten når du har kommet i gang. Du trenger motstand! Utfordring! Fiber! Tren deg opp til å lese en hel time i strekk. Motstå hånden som rykker etter mobilen, ignorer rastløsheten. Les en time i dag, les en time i morgen. Fortsett å lese en time hver dag.

Takk meg senere.

Wasim Zahid Lege

Foto: Nina Ruud

I 1975 talte den legendariske bokseren, Muhammed Ali, til studentene på Harvard. «Gi oss et dikt», ropte noen i forsamlingen. Etter en kort pause svarte Ali: «Me. We». Muligens det korteste diktet i historien. Men også et av de viktigste. Fremtiden vil trenge mye mer «oss» enn «jeg». Fellesskap, samarbeid og sosiale relasjoner blir viktigere enn noen gang. Vi er nødt til å ta vare på hverandre. Derfor er det viktig å huske på humanismen – den litt marine og vakre ideen om at vi alle er i samme båt.

Alle er på sin unike reise, men ingen kan gjennomføre den helt uten hjelp. Solidaritet er ikke bare et slagord fra arbeiderklassen, det er nøkkelen til et bedre samfunn. Når vi løfter hverandre, blir verden litt lettere å bære for oss alle. Så vis raushet og tålmodighet. Aksepter forskjeller, vær en søster eller bror. En som deler sin skulder, en som lytter, en som bryr seg. Fellesskap er som å lage et godt måltid: Hvis alle bidrar med gode ingredienser, blir det et festmåltid for alle.

Bon appetit!

Nina Brochmann

Lege og forfatter

Foto: Agnete Brun

Det er ikke farlig å ta omveier eller ombestemme seg. Jeg har studert statsvitenskap, litteratur og medisin, har 750 000 kroner i studielån og fkk barn som 27 år gammel legestudent. Jeg angrer ikke på noe.

Barn for eksempel? Jeg likte ikke barn før jeg fkk dem. Nå skjønner jeg ikke hva folk driver med når de utsetter barn for å realisere seg selv, reise litt til, løpe et ekstra maraton, feste fra seg – eller tror at livet må være «på plass» først, med treroms og fast lønn. Og da snakker jeg vel så mye til menn. De feste har godt av å tenke litt mindre på seg sjæl og problemene sine, og få noen å bry seg om.

Ellers er det vel på plass med noen universelle fagråd fra under-livs, Dr. Brochmann: 1. Bare vask tissen med vann

2. Alt som klør er ikke sopp: Gå til legen

3. Kondom er undervurdert, men husk at det skal være minst én

cm fri plass i tuppen så den ikke sprekker!

4. Ta ansvar for utstyret ditt: Sjekk deg for kjønnssykdommer

5. Entusiastisk samtykke er sexy

6. Kvinner fest kommer ikke av vaginalt samleie: «Forspill» er obligatorisk

DE T BRENNER I RØDEHAVE T

I det store havet av hvorfor-i-all-verden-har-jeg-ikke-fått-med-meg-dette-saker, har et brennende skip ligget stille i et annet hav, Rødehavet, i over en måned.

Den 21. august angrep Houthigruppen et gresk-fagget skip kalt Sounion på dets vei mot Athen fra Irak. Etter evakueringen av mannskapet på 25 betjente, ble det forlatte skipet angrepet igjen og sto ankret i brann utenfor Hodedia i Jemen. Skipets last besto av 150 000 tonn med råolje, og dette skapte stor uro grunnet lekkasjefare. I fere uker har forsikringsselskaper, lokale havnebyer og shippingindustrien holdt pusten, fordi et oljesøl på denne størrelsen kunne blitt det største noensinne. En slik ulykke ville gitt en regning på rundt 100

millioner dollar, ifølge Lloyd’s List, et nyhetsbrev som gir ukentlige nyheter om shipping.

Hva skjer?

Siden november 2023 har Houthigruppen angrepet skip med forbindelser til Israel og USA, i solidaritet med Palestina. En stor del av våpenforsyningen Israel mottar fra Vesten blir fraktet gjennom Rødehavet. Angrepene er for houthiene en måte å skremme ytre aktører og bremse krigsforsyningen til Israel. Det har vært over 80

angrep siden november, som har ført til to sunkne skip og minst fre drepte skipsarbeidere. Selv om houthiene har kommet med uttalelser om at de bare angriper skip som har forbindelser til Israel, virker det som at det grunnlaget er litt tynt i noen av tilfellene, og Sounion er et av disse tilfellene.

Angrepet 23. september har vært det mest risikofylte angrepet hittil. I tillegg til å skape store navigeringskonfikter for andre skip i regionen, var frykten stor for at dette kunne utfolde seg til

en miljøkatastrofe som ville gjøre irreversibel skade på biomangfoldet i området.

Hvem tar boten?

Rødehavets sjøtrafkk har litt andre forutsetninger å forholde seg til enn Hurtigruta og Aida i Bergens havn. I lang tid har Rødehavet vært et sentralt punkt for global skipshandel ettersom den maritime korridoren knytter sammen Middelhavet og Indiahavet. Derfor er det et raskere og billigere seilas enn ruten rundt Afrika. Den geopolitiske

Tekst Ida Sofie Carlson Nossum Foto Kathrine Albrigtsen og EUNAVFOR

situasjonen gjør at omstendighetene for skipene som vanligvis kjører gjennom havarmen er svært endret, og det gjelder ikke bare skipene med tilknytning til Israel. Etter angrep på skip som Sounion har forsikringsprisen nesten doblet, og fere shippingselskaper er blitt mer selektive. Enkelte har fullstendig sluttet å dekke skipsfart gjennom regionen. Den økte spenningen fører til lengre ventetid, infasjon og usikkerhet.

Da Sounion sto i Rødehavet, tikkende og i brann, var ikke problemet bare hvordan man skulle få fraktet fartøyet vekk, men også hvem som skulle betale for reparasjonene. Om sølet skulle skje, ville ikke houthiene fått noe støtte fra forsikringsselskaper eller skipseiere. En representant fra International Oil Pollution Compensation Funds delte også at de ikke ville betale for det eventuelle sølet. I tillegg ville en miljøkatastrofe med dette omfanget hatt mye større effekt på Jemen, og ville forverret den eksisterende humanitære katastrofen, ettersom sølet trolig ville påvirket sjømatforsyningen til Jemen. Den store risikoen for miljøkatastrofen og trusselen for at regningen mest sannsynlig havnet i Jemens hender var nok en stor del av

grunnen til at houthiene tillot redningsoperasjoner. Den 23. september ble skipet tauet til et trygt sted og brannslokningsarbeid pågikk helt frem til 6. oktober.

Regionen

Helt siden begynnelsen av angrepene i Rødehavet, har det vært uenigheter i klassifseringen av Houthi-bevegelsen. Om det blir omtalt som terror eller solidaritet for Palestina varierer basert på hvem som uttaler seg og hva en leser. Dette defnisjonsspørsmålet har vært en gjenganger gjennom det siste året, som har vært preget av vold i Midtøsten. Likevel fnnes det en objektivitet i at krigføringen, uansett hvem som driver den, har brutale konsekvenser for klimaet, globalt og lokalt. Det ble spesielt markert med Sounion. Man kan jo argumentere for at en ødeleggelse av miljøet strekker seg lenger enn solidaritetshandling, kan man ikke? Eirik Hovden, Midtøstenforsker ved UiB, refekterer over Houthi-gruppen sine motiver og ideologier.

av miljøkatastrofen som vi har. Houthi-gruppen, som har sin opprinnelse i Zaidi-sjiamuslimsk tradisjon og som i dag ledes av Abdul-Malik al-Houthi, har gjennom årene utviklet en ideologi som kombinerer religiøs identitet med sterk motstand til utenlandsk innblanding. Deres fendtlighet mot Israel og Vesten har blitt tydeligg-

sionismen, og vi vil fortsette å kjempe for Palestina.»

Aktivismen

Houthi-aktiviteten i Rødehavet har fremkalt et slagord som lyder «Yemen, Yemen, make us proud, turn another ship around». Slagordet er blitt brukt i palestin-

«L IKEVE L FINNES DET EN OBJEKTIVITET

I AT KRIGFØRINGEN , UANSETT HVEM SOM

DRIVER DEN , HAR BRUTA

L

E KONSEKVENSER FOR K L IMAET »

– Det er mulig å se for seg at de ikke har den samme problemoppfattelsen

jort i retorikken deres, og gruppen ser sine handlinger som en del av en bredere kamp mot imperialistiske krefter. Når det gjelder deres angrep på skip i Rødehavet, kan motivene forstås som del av denne strategien. Ifølge talspersonene deres, er angrepene ment å støtte Hamas og Palestina, som en del av deres kamp mot Israel og det de oppfatter som sionistisk aggresjon. En Houthitalsperson har uttalt at «alle våre angrep er rettet mot de som støtter

ske protester rundt om i verden i blant annet Storbritannia, USA og Tyskland. Selv om det er et langt seilas mellom Rødehavet og Bergens byfjord, har ropet også funnet havn i Bergen.

På kampkomiteens demonstrasjon 7. oktober på Torgallmenningen i Bergen, markerer en rekke pro-palestinske organisasjoner at det er gått ett år siden Israels oppskalering av krigføringen på Gazastripen.

Under demonstrasjonen forteller en av Palestina-demonstrantene hvorfor vedkommende bruker slagordet.

– USA og den vestlige verden sender våpen til Israel for å bidra til folkemordet i Gaza, og Jemen er et av landene som stopper disse våpnene fra å nå landet. Når vi sier «Yemen, Yemen, make us proud» betyr det at vi er stolte over at det er noen som gjør noe for det palestinske folket som er undertrykket. Vi er stolte over at det er noen som hjelper folk som har vært utsatt for folkemord i et år.

Det er ikke alle som tenker sånn. Jillian Lederman, student ved universitetet Brown i USA, reagerte tidligere i år på at slagordet ble brukt i en protest mot universitetets investeringer i selskaper som kapitaliserer på menneskerettighetsbruddene i Palestina. I en kommentar skrevet for studentmagasinet The Brown Daily Herald, reagerer hun på et av houthiene sine slagord: «God is Great, Death to America, Death to Israel, Curse the Jews and Victory to Islam».

«Jeg er sjokkert over at hundrevis av mine medstudenter, for bare en uke siden, sang til støtte for en terrororganisasjon hvis uttalte oppdrag er å «forbanne jødene» og eliminere den enestående jødiske staten i verden – for ikke å snakke om USA», uttalte Lederman.

Et problem ved slagordet ligger i at Jemen og Houthi-gruppen blir plassert i samme gruppe og likestilt. Den internasjonalt anerkjente staten Jemen som fortsatt eksisterer er svært liten og veldig svak. Derfor er det å likestille Jemen og Houthigruppen med slagordet, ganske problematisk.

Kaster bensin på bålet 240 meter unna demonstrasjonen foregår MIFF (Med Israel for fred) sin minnemarkering på Festplassen for ofrene fra syvende oktober i fjor. Festplassen er sikret med barrikader med politi plassert rundt og ved inngangen. Markeringen starter med en appell fra historiker, tidligere stortingsrepresentant og sekretær i MIFF, Halgrim Berg.

– Jeg har funnet ut at et narrativ kan lett bli et narrespill. Og lureri, narrespill, løgn og bedrag, det oppstår lettest i autoritære stater og organisasjoner, for eksempel Iran. Et islamistisk, teokratisk pressestyre, som kontrollerer alle

SAMFUNNS

statsmakter og alle medier, og som praktiserer dødsstraff uten nåde mot opposisjonelle. Og mot slike nådeløse regimer og gjenger med despoter og voldsmenn på rad og rekke, så skal i dette området, Midtøsten, et enslig demokrati og rettssamfunn som Israel stadig måtte slåss og stri og kjempe og blø for å få leve og få lov til å være i fred.

Det kunne ikke vært større kontrast mellom budskapene i de to arrangementene. Samtidig som Berg holder sin appell, roper demonstrantene på Torgallmenningen slagord som «fritt Palestina», «boikott Israel», «la barna leve» og «Israel er terrorstat». Etter appeller på Palestina-demonstrasjonen beveger folkemengden seg de knappe

meterne mot Festplassen der de blir møtt med utstyrt politi i rekke for å forhindre et møte mellom de to arrangementene. Gruppene, faggede og separerte av høy politibemanning, viser et polarisert Bergen den syvende oktober. Situasjonen imiterer en eskalerende konfikt, og importerer konfiktlinjer ved å fremprovosere en radikalisering på begge kanter. Den både kaster bensin på bålet og sliter ut begge arrangementenes etos.

Spenningen i Bergen viser hvordan krigføringen i Midtøsten sprer seg langt. Konfiktens påvirkning på shipping er et tydelig eksempel på dette. Når fere skip blir angrepet uprovosert, sliter med å bli dekket av forsikring, og trenger å markere at de ikke har noe med konfikten

å gjøre, skapes det en høy risiko og mye uro. Det er altså ikke lenger bensinen som koster mest på ferden gjennom Rødehavet, og nok en gang er det fare for at miljøet må ta en stor del av regningen.

LEVENDE HØNS , KLASSISKE SØYLER

OG EN RUGEMASKIN

Anmeldelse av «The Cosmopolitan Chicken Project» Av Koen Vanmechelen

Kunsthall 3,14, Bergen 13. september til 8. desember 2024

Høns plasseres i vakre bur og vises frem som kunst. Burde jeg skamme meg over å like utstillingen?

Tekst Carl Ruge

Foto Anna Hotvedt Sundby

Kunsthall 3,14 viser for tiden utstillingen «The Cosmopolitan Chicken Project». Dette kyllingprosjektet ble startet allerede i 1999, av den belgiske kunstneren Koen Vanmechelen. Gjennom 25 år har han krysset lokale hønseraser fra hele verden i et forsøk på å skape større genetisk mangfold i arten. Målet er visstnok en kylling med genetisk materiale fra alle verdens hønseraser. Nå er det Norge sin tur til å bidra til prosjektet, med vår eneste nasjonale hønserase, jærhøns. Selv om alle høns har et felles opphav, fnnes det i dag mange lokale raser, avlet frem for å møte menneskelige behov. Disse rasene lever isolert fra hverandre, og er ofte utsatt for innavl og andre utfordringer knyttet til monokultur (det har vel aldri vært

uproblematisk å drive industrialisert dyrehold). Derfor er ideen om å øke det genetiske mangfoldet god, endog viktig, for en mer bærekraftig art. Hvorvidt ideen egner seg som kunst, kan man likevel spørre seg. Dyr hører vel ikke hjemme på utstilling?

Inn i hønsehuset

I utstillingens hovedrom står et stort, tredelt bur. I buret til høyre går tre høns fritt omkring: én norsk jærhane og to høner fra prosjektet.

I det midterste buret er det ingen høns, men gulvet er fullstendig dekket av uthulte, hvite egg. Måten de homogene eggene ligger tett i tett gir uhyggelige assosiasjoner til overfylte hønsehus.

Helt til venstre i rommet står buret tomt. Dit skal kyllingene som klekkes i utstillingen fyttes, når de har vokst seg litt større. Ja, prosjektet er i høyeste grad fruktbart: Bare noen få dager før jeg kom til utstillingen ble den neste generasjonen i «The Cosmopolitan Chicken Project» klekket ut i Kunsthall 3,14. Ni små kyllinger med gener fra den norske hanen.

Enn så lenge er kyllingene separert fra de voksne, i et lite, midlertidig barnebur. Dette er plassert på et stativ slik at vi kommer tett på de små, gule fjærballene. Kyllingene holder seg gjerne skjult under et lite plasttak, men drister seg av og til ut for å vise seg frem. De vet sannelig å smelte hjerter, men det er ikke til å unngå at jeg føler meg som Gulliver

« JEG FØLER MEG SOM

GULLIVER I LILLIPUT , NÅR

JEG TITTER INN I BURET »

i Lilliput, når jeg titter inn i buret. Det skal ikke mye lyd eller bevegelse til for å skremme dem tilbake i skjul. Jeg kvier meg for å stå for lenge, og lar dem være i fred.

Mens jeg går rundt i utstillingen er det overraskende milde sanseinntrykk som treffer meg. Det er ingen voldsom kakling eller lukt som jeg nok hadde forventet i et hønsehus. Den eneste lyden kommer fra noen vifter som gir fra seg en lav, monoton dur. Ironisk nok klarer ikke viftene helt å overdøve stillheten, men ender heller opp med å understreke den.

Estetikk og objektivering Visuelt er utstillingsrommet påfallende harmonisk. Vegger og tak er lyse, store buede vinduer gir utsikt til Vågen, og det hele er krydret med klassiske søyler og ornamenter en masse. Selve hønseburene er òg plettfrie. Ingen tegn til skitt og slitasje på verken rammeverket eller underlaget fuglene går på. Takhøyden må

dessuten sies å være generøs, deres begrensede fyveevner tatt i betraktning. Skal dyr først bo i bur, ser jeg ikke for meg at forholdene her står tilbake for noe. Hygienen og oppfølgingen er sannsynligvis mer enn hva de feste høns tør å håpe på. Å gi dyrene en så åpenbart høy standard, gir uttrykk for en respekt og verdighet de alt for sjelden får.

Likevel er det en innretning som forstyrrer det ellers vakre utstillingsrommet. Foran burene, plassert i et glassmonter, står en rugemaskin med et temmelig uhyggelig utseende. Jeg vet ikke om skylden ligger hos materialene eller utformingen, men maskinen ser ut som den er hentet rett ut fra et 1800-talls laboratorium. De harde materialene virker uforenelig med skjøre egg, hvis knuste rester ligger i bunnen av maskinen. Selv om rugemaskinen ikke oser av moderlig kjærlighet har den åpenbart gjort sin nytte. De gule

fjærballene har den å takke for sitt liv.

Det vakre rommet hjelper riktignok lite mot det jeg ser på som objektivering av dyrene. Nok en gang er en bit av verden tatt ut av sin kontekst og plassert i et sterilt galleri for å nytes av besøkende. Følelsen av å trenge seg på, forstyrrer meg litt der jeg står og kikker. Jeg nekter å tro at hønsene har noen særlig interesse av det de ser fra sitt perspektiv. Jeg føler meg helt adskilt fra dem, og de forblir noe jeg ser (ned) på gjennom gitteret. Det å plassere kunst rett på bakken kan ofte gjøre den mer tilgjengelig for betrakteren, men dette forutsetter åpenbart en jevnere høyde. Foran de små fuglene føler jeg meg rett og slett enorm. Ironien slår meg: Hadde man gått lenger i å objektivere fuglene ved å løfte dem opp på en pidestall, ville kanskje avstanden minket?

Det magiske livet I et eget lite rom i utstillingen fnner jeg en enorm oppslått bok. Den inneholder over 1000 tettskrevne sider med tilsynelatende tilfeldige tegn og bokstaver. Selv om jeg ikke forstår noe av dette, får jeg høre at den inneholder den genetiske koden til en av kyllingene fra prosjektet. Boken er blant det mest tankevekkende i utstillingen, synes jeg. Den uleselige

koden fremstiller kyllingen i sin aller mest reduktive form. Selv om alle dens egenskaper der er beskrevet i detalj, står koden i sterk kontrast til dyrene jeg nettopp har sett. Det trengs åpenbart mer enn tekst for å beskrive et liv.

Når jeg skriver om min opplevelse i utstillingen, sliter jeg også med å redusere hele opplevelsen til ord. Helt rasjonelt sett opplever jeg at det fnnes problemer med utstilling av dyr, men likevel sitter jeg ikke

igjen med skepsis etter besøket. Utstillingen oppleves både viktig og meningsfull, og jeg tror forklaringen ligger nettopp i bruken av levende høns. Å stille ut levende dyr er ikke noe man blindt skal godta, men nå gjør jeg altså det.

Levende høns, og klekking av nye, er magisk i seg selv, men denne utstillingen er også mye mer. Selv om det er betenkeligheter med å holde høns i bur, vokser prosjektet til Vanmechelen åpenbart ut av

en kjærlighet for dyrene. Den store innsatsen han legger i å bedre artens vilkår, refekteres i det svært velholdte rommet. I dette tilfellet opplever jeg at kyllingen blir behandlet med en velfortjent høy standard. Resultatet av alt dette er en vellykket krysning av vitenskap og kunst, som igjen kan knyttes til en av utstillingens sentrale idéer: «Fertility comes from outside».

GENERA SJ O N Z ÁPMI

Hos Samisk høgskole i Kautokeino er det rekordhøye søkertall. Stoff har tatt turen nordover for å finne ut hvorfor, og om oppturen har kommet for å bli.

Tekst Viktor Kasa (Kautokeinokorrespondent)

Illustrasjon Silje Agledal

I Kautokeino i Finnmark ligger en helt unik institusjon. Samisk høgskole/ Sámi allaskuvla, verdens eneste samiske høgskole, åpnet dørene i 1989. Skolen tilbyr undervisning i blant annet samisk språk, kultur og pedagogikk til over 200 studenter. Tilbringer du litt tid i Kautokeino, skjønner du at valget av plassering ikke er tilfeldig. I kommunen dypt i Finnmark er samisk språk og kultur en del av hverdagen. For svært mange går dagligtalen i samisk, og mange barn lærer samisk før de lærer norsk, i samiske barnehager.

Tegn i tiden kan gi håp om at samisk kultur er på vei opp også andre steder. Høyskolen har nemlig rekordhøyt antall søkere. Bare på begynnerkurset i samisk var det i år 80 søkere, en økning på 60% siden 2016. Hvorfor er det så stor interesse for samisk nå? Stoff har tatt turen til Kautokeino for å fnne det ut.

Stort engasjement

For å forstå hva som har skjedd, er det få det er bedre å snakke med enn rektor Liv Inger Somby. Hun er en veteran i det samiske akademiske miljøet, og har vært tilknyttet høyskolen av og på siden 1993. I tillegg har hun jobbet mange år som journalist, og i en periode ledet hun arbeidet med å etablere samisk radio i Russland. I senere tid har hun også vært medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen som gransket og dokumenterte konsekvensene av

fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener og skogfnner. Somby forteller at høyskolen i dag ser ganske annerledes ut enn da hun først kom dit på starten av 90-tallet.

– Noe av det jeg har merket mest er at det er mange unge studenter som kommer. Det er ikke lenger en like stor andel godt voksne. Da jeg begynte på høyskolen her for å ta grunnfag og mellomfag i samisk, var jeg en av dem som var ganske unge. Den gangen var gjennomsnittsalderen kanskje mellom 45 og 50 år. Jeg synes det er veldig bra at det nå er mange unge som ser at samisk er in, og som ser og ønsker mulighetene for å lære seg samisk.

Somby forteller videre at det ikke

har vært viktige ambassadører for samisk kultur.

Samtidig tror Somby også Fosensaken kan ha vært en viktig utløser for mange. Hun peker på at det samiske miljøet også tidligere har kommet styrket ut av harde konfikter. Blant annet den opprivende kampen om Alta-vassdraget på 1980-tallet.

– Hvis man ser på utviklingen av det samiske samfunnet etter Alta-saken, så fkk man Sametinget. Så jeg ser paralleller der. Sånn har det vært i det samiske samfunnet – når det har vært store krevende kampsaker så har det også vært med på å bygge opp det samiske samfunnet. Det har bidratt til at man får majoritetssam-

«– H VIS DU SKULLE KLARE DEG , SÅ MÅTTE DU BARE VÆRE NORSK , OG SNAKKE NORSK .»

bare er hos studentene man merker engasjementet. Flere språksentre og lokalsamfunn søker nå hjelp fra høyskolen, og Somby ser stort potensial for vekst.

– Det er veldig mange språksentre, kommuner og institusjoner som tar kontakt med oss fordi de vil at vi skal ekspandere og tilby nybegynnerkurs også andre steder. Så nå jobber vi på spreng for å se hvor vi kan være på vei. Vi har veldig gode tall, og vi ser også at interessen øker mer og mer. Da er vi nødt til å fnne ut hvordan vi skal tilrettelegge slik at vi er de stedene vi skal være.

Kampånden samler På spørsmål om hvor engasjementet kommer fra, trekker Somby blant annet frem den økende mengden samiske kulturuttrykk i offentligheten. Hun mener for eksempel samiske musikere som Ella Marie Hætta Isaksen og Mari Boine, og forfatteren Kathrine Nedrejord,

funnet til å forstå oss.

En som har kjent på dette engasjementet selv, er student Benedicte Pentha Bakken. Hun var selv med på Fosen-aksjonene, og begynte på innføringskurs i samisk på høyskolen denne høsten. For henne var engasjementet rundt Fosen-saken en vekker.

– Under Fosen-aksjonen ble det veldig tydelig hvor viktig min samiske identitet er for meg, og hvor sterk den egentlig er. Det føltes som et spørsmål om å være eller ikke være. Jeg har også snakket med fere andre som nå har tatt tilbake mye av kulturen sin, og som følte det som et slags vippepunkt.

Stolt generasjon

Bakken tror også det samiske samfunnet har trengt tid for å kunne reise seg ordentlig. Hun peker på at fornorskningspolitikken gikk veldig hardt ut over mange i hennes

besteforeldregenerasjon, og at skammen folk ble påført for å være samiske kunne ta mer enn en generasjon å bli kvitt.

– Det er jo fere som mener at vi er en mer stolt generasjon. Det er jo ikke lenge siden folk ble nektet å snakke samisk, og fornorskningen har vært veldig tydelig. Jeg tror min foreldregenerasjon har fått høre det mye. Blant min besteforeldregenerasjon var det mange som valgte å ikke lære ungene sine samisk, fordi det var så mye skam knyttet til det. De ga ikke kulturen videre, fordi de tenkte at det ikke var noe fremtid i det samiske. Hvis du skulle klare deg, så måtte du bare være norsk, og snakke norsk.

Bakken tror dette er mye av grunnen til at man ser et økende engasjement blant unge samer i dag. Hun forteller at hun under Fosenaksjonene kjente at det var viktig å stå i kampen for at neste generasjon skulle slippe å gå gjennom det samme. Ansvarsfølelsen for de som kommer etter, opplever hun at mange deler.

– Jeg har snakket med fere på min alder som tenker på samme måte som meg. At våre barn ikke skal tenke på om de er samiske nok, og gå gjennom hele den prosessen. For den kan være veldig hard, og det er noe man dealer med fra man er et barn, denne skalaen for hvor samisk du er.

Liv Inger Somby Foto Mai-Lis Eira

Benedicte Pentha Bakken Foto: privat

Den stille kampen

Lina Maria Karlsen er en annen som har engasjert seg for å bevare den samiske kulturen. Som 37-åring forlot hun i fjor jobben som ungdomsarbeider i Groruddalen i Oslo. Hun hadde prøvd å lære seg samisk i mange år, uten å lykkes i hovedstaden. Allerede etter ett år på språkkurset i Kautokeino har hun blitt ansatt som underviser ved høyskolen. I tillegg har hun tatt initiativ til en ukentlig språkkafé der samer kan møtes for å praktisere språket sitt.

Karlsen tror mange i hennes generasjon også har vært viktige for å styrke den samiske identiteten, selv om det har skjedd på mindre synlige måter. Hun illustrerer med historiearbeidet som er gjort av samiske akademikere.

– NTNU gikk i fjor ut og sa unnskyld for en teori deres forskere la grunnlaget for, for rundt hundre

år siden. Den gikk ut på at samer i trøndelagsområdet ikke alltid har vært der, men vandret dit nordfra på 1700-tallet. Nå er det egentlig bare ansett som en konspirasjonsteori uten historisk grunnlag. Men det er først nå de siste tiårene at samer har tatt disse utdanningene og fått tilgang til de samme forskningsarenaene, og dermed har kunnet motbevise det.

Karlsen forteller videre at samiske arkeologer og historikere har vært helt sentrale for å øke forståelsen for og stoltheten over samisk historie. På mange måter er det nettopp det som har vært hennes generasjons kamp.

– Vi har ikke demonstrert. Det er det på en måte vår foreldregenerasjon som har gjort gjennom Altasaken, og generasjonen etter oss nå gjennom Fosensaken. Vi har ikke initiert sånne ting. Men Sametinget og en hel del utdanningsinstitusjoner har blitt bygget i vår levetid. Vi har forsøkt å bidra ved å fylle disse institusjonene. Det kan jo være en grunn til at det nå er en tilstrømning av studenter hit, at vår generasjon har jobbet litt mer usynlig.

Utfordrende fremtid Selv om samisk identitet ser ut til å være i oppsving, er kampen langt fra over, mener Karlsen. Hun håper at den positive trenden kan fortsette, men mener det er mye som må tas tak i.

– Jeg opplever jo egentlig at vi på en måte står ved et veiskille. Sannhets- og

Forsoningskommisjonen har levert rapporten sin, som på mange måter slår fast at fornorskingen fortsatt pågår. Ikke nødvendigvis som villet politikk, men gjennom at samiske mennesker ikke får oppfylt retten man har til for eksempel språkopplæring.

Karlsen mener politikerne er nødt til å ta inn over seg at det kommer til å koste å rette opp i de overgrepene som er gjort mot det samiske folk.

– Samtidig som de legger fram rapporten og vi forteller hva vi trenger, så møtes ikke disse behovene med ressurser. Den norske staten har all mulighet nå til å gjøre opp for den uretten som har vært gjort, men man må være villig til å betale det det koster. For eksempel sitter vi her på startkursene med pensum som er laget på 80-tallet. Det er jo helt hårreisende. Man ville ikke akseptert det i noen andre fag, men det fnnes ikke ressurser til å lage læremidler.

Rektor Somby er enig i analysen om at fornorskningen fortsatt pågår. Hun viser til at det er mange samiske familier som opplever å få sin tradisjonelle levemåte utfordret av utbyggingsprosjekter. Hun forteller at hun i arbeidet med Sannhetsog forsoningskommisjonen møtte mange som har følt seg hjelpesløse i møte med utbyggingsinteressene. Her mener hun institusjoner som Samisk høgskole må spille en viktig rolle i fremtiden.

– Det handler om hvordan man skal få inn samiske perspektiver i

forvaltningssystemet, både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Da er det veldig viktig at vi også har dyktige studenter som tar mastergrader hos oss, og som drar videre.

En av de felles målsetningene for de tre Stoff har snakket med, er at det må etableres møtesteder der samisk språk kan leve også utenfor de samiske kjerneområdene. Benedicte Pentha Bakken forteller at det har vært planer om å etablere et samisk samlingshus i hjembyen hennes Trondheim i mange år, uten at noe har skjedd.

– En ting jeg frykter er at når jeg kommer tilbake til Trondheim så fnnes det ingen arena hvor jeg kan bruke språket. Vi trenger en arena hvor språket får leve over alt.

Det unge håpet Rektor Somby deler bekymringene. Hun sier at hvis man skal lykkes i å bevare den samiske identiteten, er man avhengig av fortsatt arbeid for å bli hørt av majoritetssamfunnet. Hun har likevel troen på at generasjonen som kommer nå vil lykkes i denne kampen.

– Det er veldig mange unge dyktige som nå er synlige, og som kjemper en kamp for at det samiske samfunnet skal bestå. Det er veldig mange som kjemper for rettighetene sine. Og så ser jeg at miljøene jeg har sett de siste årene er veldig taleføre og kunnskapsrike. De har evnen til å argumentere veldig godt, og de er ikke redde.

Lina Marie Karlsen Foto: Alexander Hergott

FRÅ KORSKIRKEN TIL KYPROS

Tidlegare rusavhengig Tommy Nielsen tok oss med på ein arbeidsdag som =Bergen-seljer på Sartor Storsenter.

I ankomsthallen på Sartor Storsenter, Sotra, står eit høgt, rundt bord og ein stol. Dette er Tommy Nielsen sin plass. Oppå bordet er ein liten bunke magasin med tittelen «=Bergen». I ein radius på om lag fem meter frå standen, beveger Tommy seg med

Tekst Asta Eikemo Foto Marie Hovdum Lind

eit smil om munnen og med skrifta «YES.» på genseren. I armane har han resten av bunken frå bordet.

Når Stoff møter Nielsen, står han på sin vante plass.

– Før måtte eg stå der borte ved bordet heile dagen, men eg spurte om ikkje eg kunne gå litt lengre ut. Senterleiinga sa at eg kunne stå nærmare inngangen så lenge eg ikkje stod i vegen for dei som kjem inn og ut av senteret, fortel Nielsen.

Å undrast over kva ein gjer =Bergen er «etterkommaren» til Megafon, eit magasin som blei selt av folk med rusproblemer i Bergen som av forskjellige grunnar har falt utenom arbeidslivet. Inntekta går til seljaren sjølv. Tommy har vore seljar av avisa sidan desember 2023.

– Eg har vore rusmisbrukar, men no er eg rusfri i nesten to år, fortel han.

8. januar. Ein dato som kjem fortare til Tommy enn mange kan huske sin eigen bursdag. 8. januar har han vore rusfri i to år. Han fortel at rus var ein del av livet hans store delar av oppveksten; både då han budde i Sogn og Fjordane og då han kom tilbake til Bergen.

– Det var iallfall ein 5 år der eg var ved Korskirken, seier han.

Korskirken er – som namnet tilseier – ei kyrkje i Vågsbunnen i Bergen sentrum. I løpet av dei siste tiåra har

plassen rundt kyrkja utvikla seg til å bli ei open russcene, der Bergens rusavhengige møtast til eit slags evigvarande friminutt.

Tommy fortel at han ikkje er der lengre. Han prøver å halde seg unna.

– For eit par veker sidan gjekk eg og ein kompis dit, men eg tenkte berre «kvifor er vi her, liksom?».

Femtenhundre kronar dagen Som rusavhengig er kvar dag ein konstant jakt. Tommy Nielsen fortel at det handlar om å få tak i «det ein brukar». Og for å få tak i det, må ein fnansiera det. Då endar ein gjerne opp med å selje noko som andre brukar.

Ein slags sirkulærøkonomi. Men Tommy ser ikkje på dette som noko sirkulærøkonomi, heller som ein vond sirkel.

– Dokker må ikkje tru at det er billeg å vere rusmisbrukar! Det kan faktisk koste oppimot 1500 kronar dagen.

Femtenhundre. Dei sterkaste stoffa er også dei dyraste, som heroin.

«– FOR EIT PAR VEKER SIDAN GJEKK EG OG EIN KOMPIS TIL

KORSKIRKEN , MEN EG TENKTE BERRE ‘ KVIFOR ER VI HER , LIKSOM ? ’ »

I Vågsbunnen fann Tommy ein gong eit samhald og ein møteplass. Det var mogleg å få mat der, og han møtte «venner». Han viser hermeteikn med fngrane når han seier ordet venner.

– Dei er jo ikkje eigentleg venner. Dei stel og lyg til kvarandre. Det er falske venner.

Men no er ikkje Tommy utanfor Korskirken. Han er på Sartor Storsenter, og han har ein jobb å gjere. Då han kutta ut rusen, måtte han også kutte ut «vennene». Med =Bergen og Huset blei det enklare å gjere desse endringane.

Stor forbokstav, bestemt form Huset er eit brukarstyrt aktivitetshus i Bergen sentrum for dei som slit eller har slite med rus. Tommy fortel om eit spesielt første og andre møte med Huset.

– Første gongen eg var der, var eg ganske «ute» og la meg til å sove på sofaen. Då eg vakna neste morgon,

tenkte eg at det ville vere alt for faut å kome tilbake hit.

Det gjekk om lag to veker før Tommy returnerte til Huset. Då kom han for å få noko mat og var førebudd på å bli erta for det som hadde skjedd førre gong.

– Men det var ingen som sa noko om det. Alt var liksom som normalt. Det var ganske spesielt, for i det miljøet er det litt sånn at om du har gjort noko – trakka litt i salaten –så skal du få høyre det i etterkant, fortel han.

Etter det har Tommy vore mykje innom Huset. Han har også jobba som frivillig der. Framleis er Tommy innom Huset eit par gonger i veka.

– Men eg jobbar ikkje så mykje frivillig lengre, sidan eg trivst så godt som seljar.

Han fortel at han prøver å jobbe nesten kvar dag. Det er ikkje nokre faste arbeidstimar, men som regel

står han frå 10/11.00-tida på dagen til 16/17.00-tida på ettermiddagen. Ein feksibel arbeidsdag.

Sjølv om Tommy bur i Bergen sentrum, tar han altså 450-bussen til Straume terminal nesten kvar dag, for å selje =Bergen. Han har funne sin plass her.

– Folk tar meg godt imot her. Dei som kjem til senteret, vektarane og senterleiinga er veldig greie – det er kjekt å stå her. I byen er det såpass mange seljarar at det blir litt konkurranse, meir konkurranse på mindre område, kan ein seie.

– Ein gong må det vere min tur Men Tommy har også andre planar. Dei feste venene hans er framleis folk i rusmiljøet eller folk som har vore det. Han har meldt seg inn i sjakklubben på Sotra, og søker om skuleplass på IKT-linja på Krokeide Videregående Skole. Det er på tide å omringe seg med nye folk. Få andre impulsar.

Då han søkte på Krokeide VGS for første gong i vår, rakk det ikkje til. Det var ikkje nok plassar og han kom ikkje inn. Men med «YES.» på genseren held den tidlegare rusavhengige seg optimistisk.

«– DOKKER MÅ IKKJE TRU AT DET ER BILLEG Å VERE RUSMISBRUKAR !

DET KAN FAKTISK KOSTE OPPIMOT 1500 KRONAR DAGEN .»

«– HAR DOKKER TENKT PÅ AT RUSMISBRUKARAR ER DEN EINASTE

GRUPPA I SAMFUNNET SOM BLIR

STRAFFA FOR Å SKADE SEG SJØLV ?»

– Eg må berre søke igjen. Ein gong må det jo vere min tur til å kome inn, seier han med overtyding i stemma.

Då blir det tilbake til vidaregåande. No er det 20 år sidan sist han satt ved skulebenken.

Tommy har inntrykk av at det er store skiljer i om folk frå rusmiljøet har ein plan for framtida. Han trur at bland dei som kjem til Huset, er det mange som har vidare planar. Andre er der mykje for å halde seg unna rusen, meiner han.

Stort sett syns Tommy Nielsen at russcenen i Bergen har vore ganske uforandra dei siste åra.

– Det kjem nye folk inn, av og til kjem folk seg ut. Og så hender det at folk får tilbakefall, fortel han.

Sjølv er han ikkje redd for å få eit tilbakefall. Han fortel at støtta han får på Huset er såpass god, at det ikkje er noko han uroar seg for.

8 dagar i Kypros

Dei feste bergensarar veit at seljarane av Megafon – og no =Bergen – er folk som slit eller har slite med rusrelaterte, økonomiske eller sosiale utfordringar. Men Tommy Nielsen tenker ikkje på desse fordommane når han er i felt.

– Eg opplev at folk syns det er bra, at det er ein god måte å skaffe pengar

på – samanlikna med andre inntektskjelder, som er vanlege bland rusmisbrukarar.

Han presiserer likevel at det er mykje stigmatisering av rusavhengige. Sjølv har han kjend mest på det i etterkant. No ser han kva posisjon rusavhengige har i samfunnet, og han stiller oss spørsmålet:

– Har dokker tenkt på at rusmisbrukarar er den einaste gruppa i samfunnet som blir straffa for å skade seg sjølv?

Folk kan gjere kva dei vil med sin eigen kropp, meiner Tommy. Og måten desse inngrepa blir møtt av politi og myndigheiter, syns han ikkje er

riktige. Mest av alt kan ein sjå på heile Tommy at han er glad for å ha kome seg ut av avhengigheita.

Etter om lag eit år med sparing, har =Bergen-løna blitt til ein syden-tur. I haust skal Tommy Nielsen dra 8 dagar åleine til Kypros. Han har bestilt rom på hotell med «alt inkludert». Auga hans lyser opp når han snakkar om det.

Til slutt kjem Tommy med ein oppfordring:

– Sei hei til seljarane. Slå av ein prat om dokker har tid. Vi er ikkje farlege og det verste er når folk går rett forbi, som om dei ikkje ein gong ser oss.

HILL HOUSE : ET MARERITT ELLER ET HJEM ?

Er du lei av at skrekksjangeren bare spiller på jump scares?

Da kan du heller bruke Halloween-måneden til å se The Haunting of Hill House, som hjemsøker seeren med mer enn bare spøkelser.

Inneholder spoilere.

Tekst Embla Eskilt Hagalisletto Illustrasjon Silje Agledal

The Haunting of Hill House er et skrekkdrama av Mike Flanagan fra 2018, basert på boka til Shirley Jackson fra 1959 med samme navn. Serien har blitt nominert til en rekke priser, og mottatt skryt fra blant andre Stephen King og Quentin Tarantino. The Haunting of Hill House består nemlig av mer enn jumpscares. Bak de klassiske skrekkelementene skjuler det seg en dypere tematikk, med spørsmål om blant annet relasjoner, tid og virkelighet.

I serien følger vi fem søsken: Steve, Shirley, Theo, Luke og Nell Crain. Søsknene sliter med å forsones med opplevelsene fra barndomshjemmet deres Hill House, og hjemsøkes alle på ulike måter. De blir gjenforent etter lang tid fra hverandre når den yngste søsteren, Nell, blir funnet død i huset.

Familien Crain fyttet inn i Hill House i 1992. Moren Olivia hadde fått i oppdrag å renovere huset, med et mål om å tjene nok til at familien endelig kunne bygge sitt eget hus, som hun selv skulle designe. Familien kommer aldri så langt at de får realisert denne drømmen. Ikke

lenge etter at de fytter inn, begynner barna å merke ondskapen som sitter i veggene, og om natten blir de oppsøkt av spøkelser. Marerittet i Hill House består likevel av mer enn gjenferd. Olivia overser totalt barnas rop om hjelp, mens hun selv drives til vanvidd av huset. Dette fører til at Hugh (faren) fykter med barna, mens Olivia blir igjen og tar sitt eget liv.

Hill House blir hjemsøkt av mange ulike spøkelser. De skjuler seg i bakgrunnen på dagtid og vandrer rundt i huset om natten. Til forskjell fra mange skrekkflmer, har spøkelsene i serien en dypere betydning. Et spøkelse kan nemlig være og bety mye forskjellig. I møte med en kvinne som blir hjemsøkt av sin avdøde mann, hevder den eldste av søsknene, Steve, at et spøkelse som oftest er et ønske: «A ghost can be a lot of things. A memory, a daydream, a secret. Grief, anger, guilt. But in my experience, most times they’re just what we want to see.» Dette ønsket ligger nært opp til kjernetematikken i serien.

Spøkelsene har fere funksjoner enn å være spøkelser i seg selv,

eksempelvis å avdekke menneskers holdninger og konfrontere dem med eksistensielle spørsmål. Et av disse spørsmålene handler om tid. Ved møtet med det som er frigjort fra tiden, nemlig spøkelsene i huset, blir Olivia konfrontert med sitt eget syn på evigheten. Hun snakker stadig om at hun ønsker å våkne (å dø), så hun slipper å være bundet av tiden: «Journeys don’t end. Not if you love someone. They don’t end at all. Isn’t that wonderful?» Ønsket hennes om evig liv handler i stor grad om å være sammen med de hun elsker, for alltid. Denne muligheten får hun når hun skjønner at de som dør i Hill House, får bli i huset. Forbindelsen mellom kjærlighet og evig liv er et tema som går igjen i mange serier og flmer, som Twilight og Corpse Bride. I The Haunting of Hill House blir denne tematikken satt på spissen når Olivia er villig til å ty til de mest ekstreme handlinger for å innfri sitt ønske om et evig liv med familien.

I episode ni får vi se natten Hugh fykter med barna fra Hill House. Tidligere den natten samler moren Olivia de to yngste barna, Nell og Luke, og Abigail, datteren til husholdersken, for å drikke te inne på The Red Room - et mystisk rom som ingen har klart å åpne før nå. Det barna ikke vet er at Olivia har planlagt et selvmord hvor hun vil ha med seg barna sine i døden. Hun har derfor puttet rottegift i teen. Før de skal drikke teen sier Olivia: «That’s what this is about, actually. Making sure everyone’s safe. Always safe.» Olivia er en av de mer mystiske fgurene i serien. Handlingene hennes er så onde og absurde at det kanskje er enklere for seeren å legge ansvaret på huset, enn på Olivia selv.

Hill House er nemlig et intelligent hus. Det bærer på en vilje. Huset næres av alt levende som blir brakt inn i det, eksempelvis de etterlatte kattungene som Shirley redder, og som dagen etter ligger livløse i esken. Huset lurer mennesker ved å maskere seg som et trygt hjem. Et eksempel er The Red Room, som kler seg om i ulike drakter for ulike personer: det var et trehus for Luke, et dansestudio for Theo og et spillrom for Steve. I virkeligheten er det et mørkt, råttent rom. The Red Room tar også en ny form når Luke befnner seg mellom liv og død. Huset skaper da en forlokkende

illusjon om at rommet er hvitt og polert. Abigail og Nell drikker te rundt et bord mens en overlykkelig Olivia ønsker ham velkommen hjem. Hele situasjonen virker trygg og varm. I realiteten ligger Luke i rommet med spasmer og fråde som skummer ut av munnen hans. I Hill House kler det onde seg om i vakre drakter.

Olivia representerer en frykt som resulterer i et ønske om en fukt fra virkeligheten. Denne frykten ligger som en tåke om henne, slik at hun totalt overser ondskapen i hennes eget hjem. Et tydelig bilde på dette er når hun ser Hugh og barna dra fra huset. Da dukker spøkelset Poppy opp ved siden av henne, og messer som en indre demon: «He’s driving them towards disease and heartbreak and sadness and death, and those teeth, those teeth that’ll tear and chew and eat them alive a piece at a time.» Morens intensjoner bunner i et nokså forståelig, menneskelig ønske. Hun er livredd for at noe ondt skal skade barna hennes, og

behandler derfor virkeligheten som et mareritt det er mulig å fykte fra. Problemet er at Olivia selv har skapt marerittet barna hennes til syvende og sist blir skadet av.

Olivia og Hugh representerer hvert sitt syn på tid og kjærlighet. Jo lengre de bor i huset, desto mer fornekter Olivia realiteten. Hun begynner å beskrive døden, som for henne betyr et evig liv i huset, som en gave. Hugh sitt standpunkt kommer derimot frem i siste episode, når Olivia sitt spøkelse stenger barna inne i The Red Room, og Hugh prøver å få henne til å gi slipp. Olivia sier, «We’re all safe now. This is our forever house. It always was. Nothing bad will ever touch them ever again.» Hugh svarer, «Nothing good will, either.»

Tid er altså et sentralt tema i serien. Det preger også de mange mysteriene som oppstår, deriblant det mystiske spøkelset Bent-Neck Lady (den duknakkede damen). Som liten begynte Nell å få søvnparalyser.

Mens hun hadde disse paralysene fkk hun se en dame med knekt hals og sort, langt hår, hengende over henne. Senere får vi vite at den duknakkede damen er Nell selv. Løsningen på mysteriet er altså å hekle sammen nåtid, fortid og framtid.

Nell har altså hele livet blitt hjemsøkt av sitt døde selv. Dette kan åpne opp for å tolke spøkelset metaforisk, altså at Nell blir «hjemsøkt» av seg selv, i betydningen hennes indre demoner. Likevel sitter vi igjen med noe uforløst. Årsaken til at Nell sliter psykisk og ender opp død i Hill House, skyldes i stor grad traumene forårsaket av den duknakkede damen. Spøkelset er dermed årsaken til sin egen eksistens. Her oppstår en slags sirkelslutning som gjør mysteriet om Bent-Neck Lady til en gåte i seg selv.

På sine siste dager blir Nell igjen forfulgt av den duknakkede damen. Til slutt bestemmer hun seg for å konfrontere frykten sin og dra tilbake til barndomshjemmet. I Hill House

møter hun Olivia. Gjensynsgleden er stor, og Nell lar morens gjenferd hekte et smykke rundt halsen hennes. Før hun vet ordet av det, blir hun dyttet utfor vindeltrappen. Rundt halsen hennes er ikke lenger et smykke, men et rep. Halsen brekker, og på en underlig måte sluttes sirkelen på samme sted hvor Nell så den duknakkede damen for første gang. Profetien er brutal og hensynsløs, akkurat som Hill House selv.

Kvaliteten i serien ligger blant annet i dybden, mysteriene og det som forblir usagt. Mange av spørsmålene fnnes det svar på, mens andre bare leder til andre mysterier. Dette gjør at The Haunting of Hill House hjemsøker seeren, lenge etter TV-en er slått av.

VERDENS BESTE PLANTEGUIDE

(Biologen fraskriver seg ansvar for døde plantebestevenner, se avtaleloven § 36)

Audun Aass Roseth

Emilia Valentina Bakke Ellingsund

Heisann sveisann! Jaha ja, kommer krypende hit etter noen dyre kjøp på IKEA? Bra for deg at jeg er en biolog med samvittighet. Plantehold kan være litt av en labyrint å navigere i, men tar du til deg noen grunnleggende tips, så har du vesentlig bedre odds enn noen gang før! Den hellige treenigheten innenfor plantehold er:

1. Å bruke potter med hull i bunn

2. Å unngå overvanning

3. Å sjekke plantene jevnlig for skadedyr.

OXALIS SP. (GJØKSYRESLEKTA)

Oxalis utgjør en hel slekt av planter. Vi har til og med en norsk variant som du kanskje har prøvd å smake på i skogen som liten, nemlig gjøksyre (nei, bare meg?). En god del av denne gjengen har funnet veien inn i våre hjem. De trives godt i fuktige og skyggelagte områder (sier litt om leiligheten din, usj). De er ekstremt tolerante og forståelsesfulle plantevenner som fnner seg i det meste du utsetter dem for, enten det er ekstrem tørke eller granatangrep. Godt jobbet om du klarer å knerte disse. Her er likevel noen «vanlige» problemer du bør holde utkikk for:

Du vanner for mye. STOPP! La jorda tørke inn relativt godt mellom hver vanning.

Hvite fekker skyldes stort sett to problemer: Insekter eller for mye direkte lys. Ta først en titt over og under bladene og let etter små svarte fekker, altså insekter/insektsegg. Hvis du ikke fnner noe her, så bør du vurdere å fytte planten din til et mer skyggefullt sted. De tåler det meste av direkte lys innendørs, men dette bør du vende dem til gradvis.

Lys: Tåler det meste, men ikke null lys. Om de skal i solvinduet, vend de gradvis til det.

Vanning: Tåler store eller små doser vann, men la jorda tørke ut mellom vanning.

Leilighet: Kan bo i alt fra en mosegrodd rennestein til arkitekthus med inne-uteløsning.

Ah, alles (basic bitches’) favoritt og det med god grunn. De fotte, store, grønne, hullete bladene passer jo perfekt inn i den minimalistiske skandinaviske stilen man har blitt så glad i. Den har faktisk reist hele veien fra den tropiske regnskogen og inn i våre kalde nordiske hjem (tenk motsatt sydentur, bare evig, huf ). Det minste du kan gjøre er å ta godt vare på den. Monstera er en hodepine for mange. Alle har sett instagrambaben på reels med monstera så høye som skyskrapere, men ikke bli deprimert om du ikke får det samme resultatet. De folka der har jo tross alt ikke noe annet de driver med. Monsteraen kan være litt lunefull, men mest om du vil ha den perfekte, pene planten. Å overleve klarer de som regel. Her er likevel noen tips for deg som drømmer om jungel i din egen stue:

MONSTERA DELICIOSA (MONSTERA, DØH)

Vanning for ofe eller dårlig drenering i potten. Monsteraen skal ha fuktig jord, men her blir det for mye. En god hovedregel er å vanne når topplaget av jorda er tørt.

For lite vanning eller veldig tørr luf

Bøgs. Masse små bøgs, kanskje. Ta en titt over og under bladene og se etter små dyr. De kan være sjukt små, så se nøye etter. Hvis du har insekter, ta en titt på internett. Der fnner du riktig behandling til riktig skadedyr. Det skal legges til at de er veldig utsatt for nettopp dette, og om et insektangrep plutselig dukker opp på dine andre planter, så kan monsteraen være den trojanske hesten.

Lys: Om bladene ikke splitter seg opp så trenger den mer lys, men ikke la den stå midt i solsteika hele dagen. Om vinteren er det fnt om den står der det er mest lys.

Vanning: La jorda på overfaten av potta tørke godt inn mellom hver gang du vanner. Gi den gjerne en liten spraydusj innimellom om du har det tilgjengelig.

Leilighet: Kanskje ikke planten for deg med kjellerleilighet.

Lys: La den stå i solvinduet.

PERSEA AMERICANA (AVOCADO)

Testikkelfrukten! Nei, jeg tuller ikke. Ordet avokado kommer fra aztekerne og betyr nettopp testikkel. Kanskje en mer utradisjonell husplante, men som likevel har lurt seg inn i mange hjem, også undertegnedes. Avokadoen er en plante du ikke får kjøpt hos Mester Grønn, men som mange dyrker fram selv. Misunnelig? Frykt ikke. Her kommer en kjapp oppskrif på hvordan du mekker din helt egen avokadoplante: Kjøp og åpne en avokado, ta ut steinen. La steinen tørke et par dager slik at det brune «skallet» på steinen blir lett å få av. Dette tar man av for å unngå mugg på frøet mens det spirer. Deretter setter du tre tannpirkere rundt steinen, fyller et glass med vann og setter frøet på toppen av glasset slik at tannpirkerne hviler på kanten av glasset.

Vanning: Vann en god klunk når du vanner, men ikke for ofe.

Leilighet: Helst en (relativt) varm og lys leilighet om du vil ha en plante som trives.

MANGIFERA INDICA (MANGO)

Lyst på en utfordring eller kanskje mer opptatt av å skille deg ut fra sauefokken av teite, dumme og stygge avokado-dyrkere? Prøv deg på mangoen, da vel. Avokadoens trassige søskenbarn er vesentlig mer fendtlig innstilt når du vil ha den til å spire. Jeg liker å se på avokadoen som hund og mangoen som katt. Avokadoen liker stort sett alle den kommer over, gjesp. Når mangoen derimot liker deg, da føler du deg riiimelig kul. Det gjør i hvert fall jeg. Mangoen tvinger du fram ved å ta frøkapselen fra mangoen og skjære forsiktig på tvers på tuppen av kapselen. Da åpenbarer det seg et hull i kapselen hvor det faktiske frøet ligger, kidneybønne jo! Skjær forsiktig eller dra de to «sidene» av kapslene fra hverandre for å frigjøre frøet. Dette frøet vil du også ferne det brune «skallet» av, og deretter vil du pakke frøet helt inn i vått tørkepapir. Legg frø og tørkepapir inn i en ziplockbag eller en plastpose du knyter igjen. Gratulerer, du har nå laget ditt eget miniatyr-drivhus. Legg posen et lunt sted (for eksempel ved varmtvannsberederen), men ikke for varmt.

Over tid vil en rot og i tillegg et lite blad etter hvert stikke fram. Når roten er lang nok kan du plante i jord, men pass på at siden med bladet ligger pent opp av jorda. Her bør du også ha mye sand eller vermikulitt, og du bør fukte jorda godt. De første par ukene bør du ha en plastpose over planten slik at den holder på varme og fuktighet. Ellers er det bare å folde hendene sammen og be. Hvis den overlever de første par ukene, og du ser at stilken og bladene gror, da har du gode odds. Etter hvert kan du ta av plastposten og begynne med vanlig vanning.

Den nedre halvdelen av steinen skal være under vann. Etter noen dager vil frøet «knekkes» opp, og en rot vil etter hvert vokse ned i vannglasset. Når røttene har blitt rundt 5-6 centimeter lange, kan du plante i en potte med jord. Du burde tilsette sand eller vermikulitt i jorda slik at den ikke blir for tett. Vann GODT de første dagene den står i jord (dette fordi den er vant til å stå i vann-glass), og trapp deretter ned når du ser at den har fått etablert seg. En grønn spire vil dukke opp av steinen etter kanskje en uke eller to avhengig av lys, varme og vann. Dette kan fort skje mens røttene vokser ut i vannglasset også. La likevel røttene vokse seg ordentlig ut til nevnt lengde.

Lys: Så mye som mulig, sydvendt vindu

Vanning: Regelmessig, la tørke imellom.

Leilighet: Varm og lys.

SANSEVIERIA TRIFASCIATA

(SVIGERMORSTUNGE)

Nei, her snakker vi ikke om de spisse kommentarene fra moren til din kjære. Derimot er plantenavnet inspirert av nettopp dette, ettersom planten ser ut som en spiss fæl tunge. Selv om svigermor kan ha en særdeles uvennlig natur, så lot ikke planten seg inspirere av mer enn navnet. Svigermorstungen er nemlig en ekstremt takknemlig og lite kravstor plante. Glemt å vanne et par uker? Samma det! Tvunget den til å tolke Karpe sine førtifemtusentrehundreogseksti metaforer de på død og liv skulle presse inn i en enkelt sang? Pf, null stress... Metafor eller ei, vann og lys klarer den seg i hvert fall helt strålende uten i lang tid.

Lys: Like glad i både skygge og sol!

Vanning: Lite, en liten skvett en sjelden gang.

Leilighet: Både Mordor eller Lommelun.

DYPSIS LUTESCENS

(FJÆRGULLPALME)

La oss være ærlige, dette navnet sier ingen av oss en dritt. Tenk heller på «den pistrete grønne IKEA-planten med tusen små stilker som visner om du stirrer feil på dem». IKEA, som ellers har en profl som baserer seg på lettstelte planter, har virkelig tabbet seg ut her. Siste kryss på lista var jo bare å plukke opp madrassen i lagerseksjonen, men de lange palmebladene og dens løfer om syden i eget hjem lurte deg trill rundt. Jaja. Gjort er gjort og kjøpt er kjøpt. Her kommer noen tips som kan minimere lidelsen. Den vil ha mye lys, men om du våger å gi den mer enn 3 timer direkte sollys dagen, da streiker den. Temperaturen i rommet vil du holde under 24 grader, men skrur du av panelovnene når du drar på ferie så temperaturmåleren bikker under 15 grader, ja da risikerer du at palmen din ligner mer på restavfallseksjonen på gjenvinningsstasjonen enn syden.

Når du vanner, nåde deg om det er noe kalk i vannet (det er det nemlig ofe i springvann). Derfor er det best om du gir den regnvann (hva faen!!!). Den sier ikke nei takk til en liten dusj med sprayfaske på bladene sine innimellom heller. Det høres kanskje ille ut, og det vil jeg også påstå at det er. I samtlige leiligheter jeg har besøkt, har jeg fortsatt til gode å se en færgullpalme som ikke har heist det hvite fagget. Men, som alltid, med stor risiko vanker det stor belønning. Om du mot alle odds skulle klare å holde denne jævelen fornøyd, så har du fått en personlig lufrenser i hus. Fjærgullpalmen har nettopp lufrensende egenskaper, og kan ferne et godt utvalg av fæle stofer du ikke vil puste inn. I tillegg til dette kan den også bidra til et godt inneklima ved at den er en naturlig luffukter.

Som en fott bonus er den i tillegg motstandsdyktig mot skadedyr. Planterikets gavepakke til studenten, med andre ord. Det du derimot skal passe deg for, er å bry deg for MYE. Det verste du kan utsette denne planten for er overvanning. Svigermorstungen er i realiteten mer en kaktus enn en «vanlig» grønn plante, og trenger dermed svært lite vann. Blir den vassen og myk, vanner du for mye. En liten skvett annenhver uke burde være mer enn nok for å holde udyret i gang. Sett den hvor som helst, men gjerne i et av dine mer skyggefulle rom for et innslag av grønt i et ellers trist interiør.

Lys: Helst indirekte lys, men ikke noe katakombe heller.

Vanning: Jorden skal være jevnt fuktig, men på vinteren burde du la jorda tørke inn mellom vanninger. Og for guds skyld, null kalk! Leilighet: En leilighet som du kan ha jevn temperatur og luffuktighet i.

SORT-HVITT I FARGER

ANALOGT ELLER DIGITALT: ANALOGT KAMERAER: ZENIT ET, NIKON F301, OLYMPUS MJU II FORETRUKKEN FILM: ILFORD DELTA 3200, RPX 400, FOMAPAN, BABYLON KINO

Tekst Benjamin Wittemann Foto Hans-Christian Horne

Hans-Christian Horne er en tjuetre år gammel fotograf fra Langhus som studerer i Bergen. Her fotograferer han både grottekonserter på Hulen, i tillegg til andre motiv som fanger interessen hans.

Først og fremst foretrekker Horne analog fotografering. Her jobber han mye med å redigere og fargelegge sort-hvitt-bilder.

– Ved å fargelegge kan man fremheve ting ved bildene på en helt ny måte, og velge hvor man vil sette fokuset.

Når han tillegger bildene farge i ettertid, henter han inspirasjon fra assosiasjonene og følelsene han får av å se på dem.

– Det er en kjent sak at hjernen automatisk assosierer farger med spesifkke følelser og inntrykk, og det synes jeg er så interessant å leke med. Når jeg tar konsertbilder prøver jeg ofte å matche estetikken til artisten som spiller.

Horne benytter seg også av teknikken når han tar bilder av selvvalgte motiver.

– Bildet av hestene i skogen tok jeg hovedsakelig fordi jeg liker dyr, men da jeg satte meg ned for å redigere fkk jeg litt eventyr-assosiasjoner, og valgte derfor å gjøre bildet litt drømmeaktig.

Horne har en rekke inspirasjonskilder. Noen eksempler er estetikken fra tidlig svartmetall, pønk, gotisk rock og post-pønk. Han trekker også frem navn som Theodor Kittelsen, Stefan Burnett, Tarkovsky, i tillegg til konsertfotografene Thomas Moe Ellefsrud og Jamie Wdziekonski.

– Ellefsrud og Wdziekonski er spesielt store inspirasjonskilder. De dedikerer så mye til musikken de jobber med å fotografere, og bildene blir en forlengelse av bandets uttrykk. Jeg husker at jeg så Kikagaku Moyo sin siste konsert i Oslo og var nesten like starstruck av å se Jamie ta bilder som jeg var av å se selve bandet.

PARAPLYBYEN

Paraply er ein fn metafor for det sure som prellar av Rett ovanfor deg,

Men dei færraste metaforar har røyndomspreg.

Og paraplyen er ikkje noko unntak.

Regn er ein utanfor-din-kontroll-sak.

Den som ikkje innser det er pinleg svak:

Det fnnast ikkje noko slikt som eit berbart tak.

Dei seier at du kan ikkje bu her utan å eige minst ein paraply,

Det er ein såkalla paraply-by.

Små paraplyar i små taskar,

Små reiskap mot himmel som vaskar.

Kor er sydvestane?

Kor er hettene?

Kvifor har alle her gått fullstendig frå hektene?

Sjølv på skyfrie dagar er det mangel på tillit:

«Det kan jo byrje å yre, berre litt.»

Dei vil ikkje gå i vêrgudens felle,

Og tar han med – berre sånn i tilfelle.

I tilfelle det skulle bli våt-vær-risiko,

Flaum-disko

Med Tor og Co

I ein danse-tornado.

Og dei går med lange frakkar og joggesko

I alle andre stoffar enn Goretex

Mens dei har paraply-sex.

Kven har tatt frå oss vår fornuft?

Gjort oss redde for varm luft

Og våte kledes duft?

«Kom og gå med meg under paraplyen min

Den er så stor og fn»,

Men vi veit at det er ein illusjon.

Her er berre plass til ein porsjon.

Det er avvising på auksjon.

Her er ikkje plass,

Det er som å gå under eit overfylt glas.

For på kanten av din regnsopp

Blir dropane samla opp,

Og vondt blir til verre

Når eg seier stopp!

Seier nok er nok:

Bruk jakke med lokk

Eller ein vasstett sokk, Alt!

Alt

Alt

Alt anna enn ein pryda stokk.

Tekst Asta Eikemo

Illustrasjon Selma Fyllingsnes

KUNSTNER SOM BESKYTTET TITTEL

Enda et yrke som akademiseres til de (master)grader.

For noen uker siden tok Subjekt opp diskusjonen rundt kunstnertittelen. Det norske kunstmiljøet er splittet. Der noen unngår å kalle seg kunstner i ærefrykt og ydmykhet for tittelen, selger andre overpriset pinterestkunst i hytt og pine.

Selv om debatten isolert sett er underholdende, er den også et symptom på et uheldig gradshysteri som over tid har vokst fram i samfunnet.

En beskyttet tittel

Kort oppsummert er det et ønske fra fere i kunstnorge om å åpne debatten om hvem som kan smykke seg med tittelen kunstner. Hva er det man må oppnå for å kalle seg kunstner? Er det salgstall eller deltakelse på riktig utstillingsplass?

Karl Edvin Endresen, daglig leder for Kristiansund kunsthall, ytret på Facebook: «Hvorfor er ikke kunstner en beskyttet tittel?». Han mener altså at hvorvidt man kan kalle seg kunstner bør handle om enten utdanning eller erfaring. Det urgamle spørsmålet lyder: Hva gjør kunst til kunst? Men like aktuelt er spørsmålet: Hva er det som gjør en kunstner til en kunstner? Jeg skal ikke forsøke å gi et svar på det, men jeg tviler på at det er akademia. Det er klart at en utdannelse innen kunst kan bidra til mye positivt. Det gir både bedre forståelse for

Tekst Aurora Fykse Illustrasjon Selma Fyllingsnes

materialer, som gjør at verk vil holde seg over lengre tid, og større innsikt i immaterielle rettigheter, og alle problemstillingene det medfører. Men hvorvidt en mastergrad er nødvendig for å opparbeide seg kunnskap i et praktisk yrke, er jeg skeptisk til. Konsekvensene av at et galleri stiller ut kunst av en «ikkekunstner», kan ikke sammenlignes med å ansette en lege uten

Akademiseringen i samfunnet Store Norske Leksikon skriver at en kunstner er «en person som utøver eller skaper kunstneriske verk». Er det da i det hele tatt behov for skolering? Den konservative delen av meg kan like idéen om å beskytte tittelen, og små skitne elitistiske tanker kan pirre interessen: Kan vi slippe ikke-kunst? Akademisk kunnskap har lenge hatt høyere

« D ER N OE N UNNGÅ R Å K ALL E

S E G K UNS T N ER I Æ RE F R Y KT O G

YDMY K H ET FOR T I TTE L E N , S E LG ER

AND RE OV ER P R IS ET PIN TERE S T -

K UNS T I HY TT O G PIN E »

utdanning. Gitt yrkets natur vil man tro det er tilfredsstillende med diverse fagskoler, til tross for at kunsten er under kontinuerlig utvikling, og at man kanskje aldri kan bli ferdig utlært. Ikke vet jeg, man kan jo forstå at også kunststudenter liker tanken om den evige studenten. Hvorfor blir kunst enda et yrke som må akademiseres til de (master)grader? Hvilken grad er egentlig nødvendig for å utøve kunst?

status i samfunnet enn den praktiske. Med en eksplosiv økning i antall universitets- og høyskoleutdannede, har også nivået av akademisering av praktisk kunnskap økt. Reform 94 ga elever en lovfestet rett til en treårig videregående opplæring, som skulle resultere i enten studiekompetanse eller fagbrev. Innføringen førte til at forskjellige yrkesfag ble strømlinjeformet til ulike grunnkurs. I 2017 ble også «lærerløftet» innført, som

utvidet lærerutdanningen til fem år og integrerte en mastergrad i utdanningsløpet. Er denne debatten starten på kunstnerløftet?

Endresen argumenterte for en beskyttet tittel i håp om å redde tittelen fra å bli utvannet. Men dersom man alltid akademiserer fag i et forsøk på å heve statusen, vil dette føre til en evig spiral som aldri tar slutt. Jeg mener vi nå er godt inne i denne spiralen, hvor vi ser en økende grad av akademisering i samfunnet. Bachelorgraden har blitt til en utdannelse i allmennkunnskap, og spesialiseringen har blitt fyttet over til masternivået. En enkel bachelorgrad er ikke lenger nok; stadig fere jobbannonser i ulike felt setter en mastergrad som minstekrav. Et høyt krav, ettersom langt fere går ut med en bachelorgrad på våren enn mastergradsplasser som deles ut på høsten. En mastergrad gir deg kanskje avansert kunnskap innenfor et emne, men i en tid hvor viktigheten av arbeidskraften til de unge stadig diskuteres, ville man kanskje sett for seg at praktiske utdannelser også ble prioritert. Når er det ikke lenger nok med en mastergrad for å undervise barn? Eller med et fagbrev i yrkesfagene?

Kunstskole, kunstig skole, kunst i skolen

I 2017 ble Kunst- og designhøgskolen i Bergen og Griegakademiet slått sammen til det vi i dag kjenner best som KMD – Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen. Vår egen dronning Sonja, som deltok på åpningen, ytret da til Bergens Tidende: «Jeg tror dette betyr meget for oss alle. Jeg tror det man får kunnskap om, og blir klar

over innenfor enkelte ting i kunstens verden, er noe som alle har god lærdom av å ha basiskunnskap om». Det Dronningen på kronglete vis prøver å fremsnakke her er allmenngjøringen av kunst. Da dette nye fakultetet åpnet, ble det sagt at dette skulle bli en viktig institusjon for kunstbyen Bergen. «Bergens eneste Snøhetta-bygg bør bli en tenketank for kulturlivet», ifølge Bergens Tidende.

Det er ingen tvil om at mange forventer mye av de kunstneriske utdanningsinstitusjonene. Sikkert var det at KMD mente de kom til å bli viktig for byen: «Vi skal være en premissleverandør for den internasjonalt orienterte kulturbyen Bergen». De akademiske institusjonene betyr sikkert noe for byene de ligger i, og kulturlivet de omringer. Men hvorfor havnet oppgaven med å være en tenketank for kulturlivet i Bergen hos akkurat

denne institusjonen? Det må da være andre kulturinstitusjoner, blant annet fagskoler, som kan løse oppgaven like godt. Er det noe magisk med akademia som gjør dem bedre, mer egnet til å utøve kunst på en nyskapende og fremtidsrettet måte?

Demokratisering av kunsten Det er lettere for meg å forstå fagskolens yrkesfaglige utdannelse enn en PhD i utøvende kunst. På en fagskole blir man faglært. Dette forbereder en på å jobbe i yrket, hvor man bygger et grunnlag for å utøve håndverket. Likevel fremstår det som at to år på fagskole ikke holder. Flere går disse to årene for å bygge en portefølje, slik at de kan søke seg inn på en bachelor, hvor neste steg er å gå videre på en master. På hvilken måte kvalifserer det deg mer? Jeg er usikker på om jeg ønsker et samfunn hvor vi anerkjenner de akademiske kvalifikasjonene til kunstneren, fremfor den kunstneriske kvaliteten. Heller ikke alle kommer inn på kunstskoler. Er vi sikre på at folk som kommer inn er mer kvalifsert til å utøve kunst enn de som ikke kommer gjennom nåløyet?

Merk at dette ikke gjelder andre kulturformål som blant annet kunstnerformål, kulturfond, eller lignende. Det gjelder også kun statlig støtte, ikke støtte fra fylke eller kommune. I 2022 lå de offentlige utgiftene til kultur på 42.7 milliarder kroner til sammen. Dersom utgiftsposten skal rettferdiggjøres, er det viktigere å allmenngjøre kunsten fremfor å akademisere den. Folk som bruker offentlige penger på kunst

i den allmenne skolen, gjør den kreative prosessen til en viktigere del av det å lære. Ikke la utøvende kunst være forbeholdt de som klarer å følge høyere utdanning.

« D ET U R GAML E SPØ R SMÅL ET LYD ER :

HVA GJØ R K UNS T T IL K UNS T ?

M E N LI KE A KT U E LT ER SPØ R SMÅL ET :

HVA ER D ET S O M GJØ R E N K UNS T -

N ER T IL E N K UNS T N ER ?»

Kunsten må demokratiseres. Ifølge SSB lå offentlig støtte til museumsformål og visuell kunst på 2.1 milliarder kroner i 2022.

bryr seg lite om kvalifkasjonene til kunstneren bak. I stedet gjelder hva pengeforvalteren selv synes er god kunst. Og siden det ikke fnnes én formidlingsmåte eller ett eneste kunstsyn som er rett, er allmenngjøringen desto viktigere. Akademiseringen av kunstskoler stinker elitisme på lang vei. Gjør det heller lettere for folk å jobbe med kunst, la det ta større plass

Den offentlige diskursen blir altfor ofte enten-eller. Enten elsker vi kunstskoler, gradene skal opp, statusen skal opp, alt skal opp, opp, opp. Eller så hater vi kunstskoler, og mener det er unødvendig bruk av statlige midler. Debatter i kunstverdenen kan være underholdende, og til en viss grad viktige, men ikke når de vipper over i det diktatoriske. Jeg kan forstå at noen blir provosert av at amatører kan tjene gode penger på det de mener er ikkekunst, men hele debatten om kunstnertittelen tyder på at samfunnet har blitt gradssjuke. La oss heller diskutere kreative yrkers rolle i samfunnet, fremfor hvem som kan jobbe med det eller ikke.

Uansett, jeg er lei av akademiseringstrenden.

HVA SKJER HVIS TRUMP VINNER ?

Det amerikanske valget er på alles lepper, men hva har det egentlig å si for oss i lille Norge?

Tekst Maria Borghans Karlsen Illustrasjon Silje Agledal

Lise Rakner, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen, skriver i en mail til Stoff at utfallet av det amerikanske valget kan få store konsekvenser for Norge, både økonomisk og politisk.

Den største endringen vil nok inntreffe dersom Donald Trump vinner valget. Han gir blant annet uttrykk for å benytte virkemidler som skal beskytte innenlandsk produksjon mot konkurranse fra andre land.

– Donald Trump og det Republikanske partiet under hans ledelse, vil føre en politikk som vil være langt mer «innadrettet» og protesjonistisk, uttrykker Rakner.

NATO og Ukraina under press – Trumps tidligere presidentperiode og uttalelser under valgkampen, tyder på at han ser på relasjonen til verden rundt, herunder allierte stater, som en transaksjon.

Som et resultat av dette vil globale institusjoner som er bygget opp siden 1950-tallet få en langt svakere betydning, sier Rakner. Ifølge henne

har Trump og det republikanske partiet han nå leder, liten interesse av et styrket globalt samarbeid, med mindre det gagner USA.

En potensiell Trump-seier vil også kunne ha stor betydning for NATO og situasjonen i Ukraina.

– Et Trump-presidentskap vil trolig ha store konsekvenser for støtten til Ukraina og NATO-alliansen. Trump og det republikanske partiet vil ikke gi forsvarsmidler til en fortsatt krig, og det er gitt klare uttalelser som viser støtte til Putin.

Økte tollbarrierer Etter en lengre periode med infasjon og høye renter, er det nok mange som håper at vi har lysere økonomiske tider i vente. Dersom Trump imidlertid vinner valget, kan dette se mørkt ut.

– Økonomisk vil et USA under Trump kunne føre til høyere tollbarrierer på varer både fra EU og Kina.

Tollbarrierer vil igjen føre til økte priser, noe som videre svekker den globale handelen. Ikke særlig

lovende hvis du håpte at stipendet snart skulle strekke til mer enn nudler og First Price-kaffe, med andre ord.

Vi må bry oss

Det kan altså virke som om det amerikanske valget vil ha ringvirkninger, også helt over til oss på andre siden av Atlanteren. Hvis du fremdeles ikke er overbevist, har Rakner fere kort i ermet. Hun forteller:

– Vi må bry oss, fordi dette handler om den globale demokratiske verdensordenen, som ble etablert etter andre verdenskrig. Den har fokus på det liberale demokratiet, rettstater og et globalt samarbeid for å fremme frihandel, støtte demokrati og menneskerettigheter.

Rakner utdyper også at et USA som både trekker seg innover og bort fra sine tradisjonelle allierte, utfordrer norsk sikkerhet og økonomi.

– Kanskje vil det også føre til at vi må tenke radikalt annerledes om vårt forhold til EU.

Det kan også bli spennende å se om

man vil oppleve en liknende situasjon som ved forrige presidentvalg, da det ikke gikk republikanernes vei.

– Det knytter seg stor spenning, ikke bare til resultatet av valget, men i hvilken grad Trump vil akseptere å tape valget.

Flere år etter forrige valg er det nemlig fremdeles deler av MAGAbevegelsen som mener at Trump gikk av med seieren. At valget i år i tillegg er så jevnt, gjør det ekstra spennende å se hva som blir utfallet 5. november, og hvordan det vil påvirke Europa og Norge.

Lise Rakner, foto: Eivind Senneset

VO R S VANDRING

Tekst Redaksjonen

Illustrasjon Eirik Svensvik

KMD

På din vandring gjennom gatene passerer du et vindu med dunkel belysning. Du vil ikke kunne se at det er et vors med det blotte øye. Men dette er faktisk et KMD-vors. Det ser kanskje gørrkjedelig ut, men ikke la deg lure. Her fnnes nemlig samtaler på et intellektuelt nivå du ikke engang kan forestille deg. Om du går nærmere vinduet hører du kanskje noe rolig frijazz i bakgrunnen, men på dette vorset er samtalene så stimulerende, og naturvinen så utsøkt, at all annen underholdning er overfødig.

Jentene dukker nesten garantert opp med skjørt over buksa. Avantgarde!

Destinasjon: Østre, Landmark, Cafe Opera. Du vet.

SV

Hvis du titter inn på et SV-vors, blir du møtt med et mer tradisjonelt vors av typen «kan jeg låne noen stoler, jeg skal ha vors i morgen og vi skal sitte i en perfekt sirkel i stua hele kvelden». Ethvert forsøk på å føre en kontinuerlig samtale med sidemannen vil bli avbrutt av noen som roper litt for høyt «alle sammen, hold kjeft! Vi skal ha drikkelek!». Kast snusboksen til den som har ligget med fest nasjonaliteter. Four is whores, six is dicks. Og sånt. Blir du stående en stund får du kanskje også med deg stillheten som oppstår i øyeblikkene mellom drikkelekene, som gamle 2010-slagere ikke helt klarer å overdøve.

Destinasjon: Hvor enn de har silent disco.

Vi har vel alle gått gjennom Bergens gater på en lørdagskveld og tittet nysgjerrig inn gjennom vinduene.

NHH

Dette er vorset som gjaller nedover hele Nygårdsgaten, og som ingen forbipasserende kan unngå å legge merke til. Her kan du forvente afterski-tema og en heidundranes fest der ingen sparer på kruttet. Det er vodka og bacardi som gjelder, om man ikke drikker rett fra tuten av en billig hvitvinsfaske. Kamelen, Ballinciaga, ja, kanskje til og med noe gammel russemusikk spilles på fullt volum fra soundboxen så veggene rister. Og du vet at det klikker helt når «Händerna mot himlen» spilles for tredje gang. Hæla i taket, rett og slett!

Noen fnyser kanskje av disse vorsene, og holder seg for gode for dem. Men er det ikke noen av de teknolyttende, litteraturdiskuterende elitistene, som brenner inne med et hemmelig ønske om å danse dritings til ABBA, istedenfor å sitte og trøkke på overfylte Legal?

Destinasjon: Loulou, Old Irish.

MatNat

Ferske fra videregående og rett inn i et Sammen-kollektiv. Livets glade matnatgutter er klare for å gripe kvelden. På dette vorset kan man velge og vrake i både switch og playstation. Men utvalget av jenter er nok langt magrere. De har nemlig fordelt seg på de tre andre vorsene. Likevel er stemningen god når gutta samles for å spille Mariokart mens de krangler om hvem som skal styre queuen. Ved første øyekast er det lett å tro at dette er et vors der du aldri når de dype samtalene – og det er helt riktig. Men ikke kims av fellesskapet som gutta kjenner på gjennom utveksling av felles interesser! Det er sjelelig utfoldelse, det.

Destinasjon: Kurerbar, til nød Hjørnet eller Vaskeriet. Før gutta snur alt på hodet og matnat-guttene blir til nattmat-guttene.

F ESTIVALSESONGEN ER IKKE OVER !

Går du gjennom Bergens høstmørke, sure gater og tenker «stakkars meg! Det er så lenge til festivalsommer»? Slutt å syte, din tiltaksløse dritt. Du kan faktisk gå på festival nesten hver eneste helg den kommende tida. Bergen Filmfestival, også kjent som , snurrer for 25. året på rad flmer av høy kvalitet

De presenterer over 130 dokumentar- og fksjonsflmer, så her er det noe for enhver flmnørds smak. Et par uker etter, , går av stabelen på Østre. Her spilles elektronisk og eksperimentell musikk (mye tung techno her, tror vi). Bare å ta turen, hvis du tør… Prikken over festivalhøst-i-en fnner sted , og den heter Kjente og ukjente artister, hovedsakelig fra Bergensområdet, spiller rundt omkring på små og store scener i byen. Musikkentusiaster vil nok karakterisere det som en folkefest.

Fuck, marry, kill: Erlend Mørch, Simen Velle og Mímir Kristjásson? Stof-redaksjonen er delt. Gjør deg opp din egen mening på selveste allehelgensaften , når kjører på , i regi av Bergen Realistforening. Det skal sies at arrangementet er utsolgt, men det er jo forkjølelsessesong, så plutselig får du grabba til deg en billett i siste liten.

Nå ble det mye kultur for det unge og pretensiøse segmentet av befolkningen. Hva med å fnne tilbake til røttene, og dra på i forbindelse med folkemusikkens kveld på ? Tenk å pulle opp med springar på neste vors! Et annet hett tips er at det arrangeres på Kortreiste og norske grønnsaker er bra for miljøet og kroppen, men det visste du jo allerede. Støtt dine lokale produsenter, og lag noe mening i det dumme, grå livet ditt.

Snart er tiden inne for å gå i det kreative hjørnet og fnne et kult halloween-kostyme igjen. Enten du er typen som går for sexy katt hvert år, eller om du liker å ta DIY-gamet til Heidi Klum-nivå, så er det jo gøy med halloween! På arrangerer de , Bergen Realistforening inviterer til (halloween-helhus) på , og på blir det ! Sånn, nå vet du hvilke planer du har for kvelden.

Vi har også noen konsert-tips, hvis du enda ikke har nok å gjøre på den neste måneden. Det skeive, kule, up and coming svartmetall-bandet spiller på Visesanger Frida Ånnevik spiller på Ole Bull scene 29. oktober. I tillegg spiller Ka2 dobbeltkonsert på Verfet 25. og 26. oktober, dersom det er mer din kopp med te.

Sist, men ikke minst, hvis det er ett arrangement du skal prioritere å dra på: på , !

Illustrasjon Kari Orvik Olsson

TAKK GUD, JEG TRODDE JEG SKULLE DØ!

01

02

KOSE KVISS

Det finnes fine og mindre fine måter å si det på, men høst er det uansett. Denne kjensgjerningen nødvendiggjør kosen. Hvor god er du på kos?

Kos er hygge, men det er også en øy. Hvilket land tilhører øya Kos?

Til en vinkveld trenger du vin. Hvilken av følgende vintyper ble det solgt mest av i 2023? Ranger fra mest til minst solgt: Hvitvin, rosévin, rødvin og musserende vin.

Hvilken steinfrukt er mest kos? 03

Hvert år er det en periode med generelt bålforbud i Norge. Når er den? 04

Bål kan holde oss varme. Hvordan defineres varme i fysikken?

Hva vil det si å dra sin kos?

07

Filmtitting er en utmerket inneaktivitet og inngår gjerne i høstkosen. Nylig gikk Maggie Smith bort. Hvilken karakter spilte hun i Harry Potter-serien?

0-4 poeng: Te. 5-9 poeng: Te og stearinlys. 10-13 poeng: Te, stearinlys og ullpledd!

Tekst Torjus Havdal Illustrasjon Maria Hanset Demdal Fasit: 1. Hellas 2. Rødvin (40,5 millioner liter), hvitvin (23,9 millioner liter), musserende vin (6,9 millioner liter), rosévin (4,2 millioner liter). 3. Aprikos 4. Fra 15. april til 15. september. 5. Varme er energi som går fra et sted til et annet på grunn av temperaturforskjell. 6. Å dra sin vei. 7. Minerva -McG onagall, eller Minerva McSnurp på norsk. 8. 10 dl vann og 2 dl flytende margarin, eller 200 gram smeltet smør. 9. 4 stykker. Slingringsmonn på 3 for å få poeng. 10. Japan. 11. Kims. 12. 1976. 13. Bjørn Eidsvåg.

08

09

10

11

«TORO Vafler er en kjærkommen venn til helgekosen ...» står det på Toros nettsider. Hvor mye vann og flytende margarin skal tilsettes deres familiepakning (591 gram)?

Hvor mange kvinner i Norge har ifølge SSB fornavnet «Kos»?

Når det er kaldt ute, er det godt med varm suppe inne. I hvilket land er misosuppe en tradisjonell rett?

Fyll ut tomrommet i følgende reklamesang: Ingen ____, ingen kos!

Soulmusikk er koselig. I hvilket år ble Stevie Wonders album Songs In The Key of Life utgitt? 12

Else «kos» Furuseth giftet seg i Oslo Spektrum i år. Hvem viet Else Kåss Furuseth og Tommy Johansen? 13

FILM-AKTIVITET:

BIFFsnadder

16.-24. oktober går Bergen internasjonale flmfestival (BIFF) av stabelen. BIFF har et særlig fokus på dokumentarer, både norske og internasjonale. Men frykt ikke, det er ikke de dritkjedelige dokumentarene fra 80-tallet ungdomsskolelæreren din tvang deg til å se. Er ikke dokumentarer helt din greie, er det masse annet snadder å velge mellom. På BIFF får du også se både kortreiste og langreiste flmer, fra små og store flmskapere. Temaene varierer mellom alt fra seksuelt mangfold til klimaendringer. I tillegg til å ha et ekstraordinært program du ikke får sett på vanlig kino, viser BIFF flmer dagen lang. Hva er vel bedre enn å starte en grå høstdag med en god flm?

SERIE: UXA sesong 3 (NRK)

Før det amerikanske presidentvalget i 2016 dro Thomas Seltzer til USA og viste frem en dyster side av landet. Serien skildret fattigdom og håpløshet blant amerikanere, og ga en forklaring på hvorfor mange amerikanere stemte på Donald Trump (til verdens store forskrekkelse). I år er Seltzer tilbake med sesong 3. Spoiler alert: Fattigdom og håpløshet preger fortsatt hverdagen til mange amerikanere. Serien er like dyster som en mørk og våt tirsdag kveld midt i oktober i Bergen, men den byr på mye interessant kunnskap du kan ta med deg videre inn i vintermørket.

DIKT:

« Jeg gikk meg vill i skogene » (1939) av Inger Hagerup

Sjansen for at du har analysert et dikt av Inger Hagerup i løpet av din tid på skolebenken er stor (jeg tipper «Aust-Vågøy»). Men Hagerup debuterte faktisk med diktsamlingen «Jeg gikk meg vill i skogene» allerede i 1939. Den har kanskje gått under radaren for mange, men kan lånes på biblioteket og ligger ute på Nasjonalbiblioteket sine nettsider. Lag deg en kopp te, fyr opp i peisen og start med diktet «November» for å maksimere høststemningen. Hvis ikke disse diktene holder deg varm en kald høstkveld, kan du i hvert fall bli holdt varm av daten du lokket hjem med din nye kulturelle kapital.

Hold deg inne med god samvittighet, og la høstens mørke omfavne deg. Stoff viser deg hvordan.

OPPSKRIFT:

Bestemors kjøttkaker

Bestemødre er en informasjonskilde bedre enn internett når det kommer til oppskrifter. Kjøttkaker er intet unntak. Men svaret fra bestemor lød som følger: «Vanskelig med oppskrift på kjøttkaker, det lager jeg alltid på slump». Spoken like a true fattig student, rett og slett.

Oppskrift (på slump)

Ingredienser:

• Ca. 400 g kjøttdeig (èn pakke)

• Ca. 1 ts salt

• Ca. 1 ts pepper

• Ca. 2 ss potetmel

• Ca. 1,5 dl vann/melk

• 1 egg

• Ca. 1 løk (kan sløyfes)

Slik gjør du:

Bland alt, lag kaker av farsen og stek. Server med brun saus og de grønnsakene du vil ha. Og tyttebærsyltetøy, hvis du har lyst på det.

Tekst Selma Turiddatter

Illustrasjon Isak Reinhardsen Vittersø

Foto Nina Stamnes Søyland

SIDEN SIST

Alle disse nyheter som kom og gikk

– ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet.

Kang inn i Grotten? 10. oktober ble nobelprisen i litteratur utdelt, og i år gikk prisen til sørkoreanske Han Kang. Kang er kjent for å omtale historiske traumer ved å ta i bruk personlige beretninger, og er den første sørkoreanske forfatteren og den attende kvinnen som mottar prisen. For oss i Norge vil jo dette si at Fosse har blitt dytta ned fra tronen, og Jens Kihl og alle andre såkalte kulturpersonligheter kan omsider sove om natta uten å ha publisert en rykende fersk artikkel om Fosses betydning for Verdenslitteraturen. Vi andre kan puste lettet ut.

20 millioner til kongelig sarkofag Forrige mandag var det duket for det som i visse kretser (les: studentpolitikere, og virkelig ingen andre) ansees som julaften, 17. mai og bursdag ganger tusen: Statsbudsjettet for 2025 ble lagt fram av regjeringen. Det pussige med et statsbudsjett er at ingen liksom blir fornøyde. Det er nesten som om alle vil ha mer penger.

Det har med andre ord rast fra ulike hold etter at Vedum trådte fram fra forhandlingene med et dødt blikk og tredagersskjegg. For den gjengse student er det verdt å merke seg at studiestøtta blir mindre neste år, i tillegg til at øl, snus og sukker blir dyrere. Mip. Det morsomme med framlegginga av statsbudsjettet, er at det dukker opp en og annen artig utgift du ikke hadde regna med. I år kunne vi lese at regjeringa har satt av 20 millioner til en kongelig sarkofag. Det er Snøhetta som har fått det gjeve arbeidet med å utforme kongeparets siste hvilested, et arbeid som visstnok allerede er i gang. Etter så mye skandalepreget pengebruk er det på tide å stille seg spørsmålet: Hva skal til for å sette spikeren i sarkofagen for det norske monarkiet?

Kutt i kunstnerstipender

Onsdag 18. september kunne man lese at Bergens kulturbyråd Reidar Digranes foreslår å kutte 2,7 millioner i kunstnerstipend av de 3,9 millioner som opprinnelig

var avsatt. Om Digranes hadde befunnet seg i et nytt realitykonsept der formålet var å få samtlige av Bergens kunstnere på nakken på kortest mulig tid, hadde han kommet seirende ut. Om premien i dette hypotetiske realityprogrammet tilfeldigvis hadde vært 2,7 millioner, og Digranes på rauseste vis hadde donert dem til Bergens kunstnere, hadde de kanskje tilgitt ham. Dessverre er det ikke tilfellet, og Bergens kunst- og kulturscene står i fare for drastisk økonomisk inngripen. Digranes forsvarer seg med at kommunen ligger an til å gå over 600 millioner i minus i år, og at det dermed blir innstramminger over hele linja. Kommunen har derfor, som seg hør og bør, besluttet å kutte ganske nøyaktig 0,1 promille av det samlede budsjettet, samtidig som de nesten halverer støtten til sårt trengende kunstnere. Lurt!

Haaland skal bli pappa! Et kjent norsk fjes, med håret trukket stramt tilbake i en snerten lys hestehale, skal bli pappa.

Og nei, det er ikke Simen Velle som endelig har fått pult, det er selvfølgelig Erling Braut Haaland vi sikter til. Dette meddelte han etter at Norge slo Østerrike 3-0 på Ullevål Stadion, og Haaland i den forbindelse slo rekorden for landslagsmål for Norge. Engasjementet er omtrent der det skal være: Haaland er tilsynelatende en god del mer entusiastisk for målscoringen enn for den fremtidige papparollen. Det lover godt for baby-Haaland, hvis helse og velvære forhåpentligvis blir nedprioritert for å skape en ny norsk fotballviking som kan tangere rekorder om 20 år. Erna Solberg har takket Haaland personlig for at han har valgt å få barn tidlig. Håpet er at han skal inspirere befolkningen til å skvise ut litt fere barn. Hvem hadde «Erling Braut Haaland tar en ledende rolle i kampen mot eldrebølgen» på bingokortet sitt for 2024?

Tekst Borghild Rangnes Homlong Instagram @borghildunder80 Illustrasjon Kais Chaouch