#71

NATTEVAKT PÅ CAMP FALASTIN

foto

ansvarlig redaktør Borghild Rangnes Homlong

samfunnsredaktør Marie Gjøsund Kleppen kulturredaktør Sunniva Myklebust Asbjørnsen fotoredaktør Max Weiby nettredaktør Elise Skjekkeland illustrasjonsansvarlig Søkes!

grafisk ansvarlig Jose ne Baghestan Press some-ansvarlig Frida Andersen

redaksjonen

Audun Aass Roseth, Elise Skjekkeland, Fay ArentzHansen, Hedda Nord Meland, Hermann Stange Jenssen, Mari Evjen, Max Weiby, Nike Söderström Sager, Ole Ones, Åse Stefansen, Viktor Kasa, Hauk Fevang, Frida Andersen, Anna Bjørn Viderø

grafikere

Nina Stamnes Søyland, Åse Stefansen, Nike Sager, Frida Andersen, Mari Evjen

Anna Bjørn Viderø, Haruna Inagaki, Tomine Rønningen Haug, Marie Leonie Reike, Jon Nicolas Bondevik

illustratører

Haruna Inagaki, Kaïs Chaouch, Sigrid Hole, Tirill Tiller, Jose ne Bagesthan Press, Marie Leonie Reike, Edle Torseter

daglig leder Mari Evjen

styreleder Julie Strand Klausen

publiseringsdato 28.05.2024

trykkedato 27.05.2024

forside Åse Stefansen

UIBS TRUSLER OM Å FJERNE CAMP FALASTIN

GJØR DET HELT AVGJØRENDE AT VI FORTSETTER Å STØTTE PROTESTANTENE.

I forrige utgave av Studvest skrev ansvarlig redaktør Inger Blom Huus en knakende god leder om hvordan Camp Falastin, protestleiren startet av studenter til støtte for Palestina, er en seier for studentengasjementet. Der røyk den lederideen, tenkte undertegnede. Men nei. UiBs stadige trusler om fjerning av leiren, gjør det helt nødvendig å fortsette å vise støtte til protestantene.

UiBs mangel på tiltak i møte med et pågående folkemord, gjør det skamfult å være student på UiB om dagen. Et lyspunkt i denne tiltaksløsheten, er mobiliseringen av protesterende studenter.

Rektor ved UiB Margareth Hagen sier til NRK i en artikkel publisert 02. mai at «Vi har gitt tillatelse til demonstrasjonen. UiB er et sted for ytringsfrihet.» For det første skurrer det kanskje litt at UiB mener dette er noe de har gitt «tillatelse» til. Strengt tatt er det vel ingen av demonstrantene som har bedt om tillatelse til å protestere? Det ligger vel litt i selve protestens natur. I tillegg er det jo ikke noe hold i påstanden om at dette er noe UiB støtter. 14. mai truet nemlig universitetet med å fjerne teltene, under påskudd om at gresset måtte klippes. Av alle unnskyldninger de kunne ha kommet med, er dette kanskje den dummeste. Når UiB også legger ut bilde av protestene i solskinn på sosiale medier, der de skryter av å la dem være der, blir det et åpenbart forsøk på å redde eget rykte.

Responsen fra UiB blekner i lys av håndtering av lignende demonstrasjoner i resten av verden. Særlig i USA, der universitetene har mobilisert store mengder væpnet politi, brukt tåregass og massearrestasjoner i møte med fredelige demonstranter. Samtidig er det skremmende å se at UiB, som ifølge egne uttalelser er opptatt av ytringsfrihet, bruker byråkratiske unnskyldninger for å legitimere studenters rett til å protestere mot manglende sanksjoner mot et pågående folkemord.

Rektoratet har tidligere uttalt at de ikke kan ta stilling til akademisk boikott på vegne av fakultetene; det er opp til hvert enkelt fakultet å avgjøre om de vil si opp israelske samarbeidsavtaler. Det som er påfallende nå, er at alle fakultetene faktisk har sagt opp sine egne avtaler. Til og med dressjakkene borte på jussen har sagt at de ikke kan stå inne for et indirekte samarbeid med en stat som ikke overholder internasjonal lov. Det er dermed bare UiB som helhet som holder fast ved sin samarbeidsavtale med to israelske universiteter, som igjen samarbeider med det israelske militæret og Israels største våpenprodusent.

At rektoratet ved UiB hver dag må gå forbi palestinske agg, tavler med konkrete tiltakskrav og engasjerte studenter, er en seier. Ikke bare for studenters rolle som pådriver for faktisk endring, men også for ytringsfriheten generelt. Studenter som har tatt til gatene for å protestere mot manglende ryggrad fra universitetet de tilhører, er et symbol på fungerende ytringsrom, og bør belønnes, ikke trues.

All støtte til protestantene. Fri Palestina.

Borghild

Rangnes Homlong Ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

TRE KULE FOLK FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE

Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Cornelius Cappelen, professor i sammenliknende politikk ved UiB Foto: UiB

Har du tenkt på hvor lett det er å være idealist i dagens samfunn? Å kjempe for en sak som ikke direkte gagner deg selv, som kvinners rettigheter (selv om du er mann) eller miljøvern (selv om ditt personlige karbonavtrykk tilsvarer en småby), kan virke som en oppofrelse. Men sannheten er at idealisme er en av de mest prisgunstige hobbyene du kan ha!

Din enkeltstemme ved valg har minimal innvirkning på politikkutformingen. Men den varme, «fuzzy» følelsen av å bidra til en bedre verden? Uvurderlig og uten prislapp. Omfavn derfor idealismen mens du ennå er ung og håpefull! Delta i demonstrasjoner, skriv under på opprop, del engasjerte innlegg på sosiale medier. Og når du en dag scorer drømmejobben med millionlønn, kan du fortsette å stemme idealistisk med god samvittighet mens du nyter luksusen. Fordi la oss være ærlige – din stemme forandrer ingenting, men gjør underverker for ditt selvbilde og ditt sosiale image.

Amalie Stuve, komiker og skuespiller Foto: Privat

Hei, hei.

Jeg er bare 23 år, så jeg har ikke opparbeidet meg masse livserfaring enda. Men jeg er i alle fall veldig, veldig glad, og her er noen grunner til det.

Det konstante jaget etter perfeksjon blant folk i sosiale medier fortsetter. Samtidig som in uenserne selger produkter som skal fjerne alle dine usikkerheter, oppfordrer de paradoksalt nok til at vi må elske oss selv akkurat som vi er. Men skal man elske seg selv, kan det også funke med litt tough love. For jeg tror det kan hjelpe å huske på at vi er veldig privilegerte som har så lite problemer at vi rekker å kjenne på om rumpa vår er stor nok eller fjeset vårt symmetrisk. Så når vi gråter over hip dips, må vi velge å dra hue opp av sanda, eller ut av egen navle. Jeg syns i alle fall det er lettere å elske meg selv for å være en god venn, enn en pen jente. Vi skal ta oppfordringen om å være glad i oss selv, men ikke fordi vi også biter på og kjøper hudpleie som gir så mye glød at det ser ut som du har smurt inn fjeset med glidemiddel. Å sammenligne oss selv med andre som bor i Norge og lever komfortable liv, blir som å sammenlikne den ene puppen sin med den andre. Et kjapt blikk til store deler av resten av verden, og de to puppene hjemme i Norge blir identiske, uansett om du har én god venn eller 20 perifere.

Det er også lurt å bo i kollektiv litt lenger enn du egentlig orker, ikke bli sur på venninna di fordi hun er forelska og forsvinner inn i et ekkelt guttekollektiv i et år, bad hele tida i havet, og er du så heldig at du fortsatt har besteforeldre, spør dem om alt du lurer på.

Ken André Ottesen, @badesken Foto: Privat

Noe er du født med. Noe blir du gitt. Noe må du lage selv. Og det viktigste du må lage selv, er selvtillit. Selvtilliten er livets diamant. Den tar lang tid å lage, og du kommer til å møte mange som forsøker å stjele den fra deg. Pass på diamanten din. Ikke slip den ned i sosiale medier.

I en parallell verden der evig smilende mennesker med klorblekede tenner viser fram photoshoppede rumper og sprøytebaserte overarmer, vil du alltid tape. Tro meg. Jeg har 400 000 følgere, får en halv milliard likes i året – og jeg føler meg fortsatt litt for tjukk.

Stopp opp av og til. Legg telefonen fra deg. Kjenn etter hvordan du har det etter å ha scrollet i tre timer. Har diamanten din vokst? Hvis svaret er nei, har jeg noen forslag til deg: Besøk en venn. Spill et brettspill med familien din. Ring bestemor eller bestefar.

I krigen mot det uekte på sosiale medier, er det ekte ditt beste forsvar. Mamma og pappa kan av og til være skikkelig dust, men de kommer aldri, aldri til å avfølge deg. Det er de som hjelper deg å lage diamanten din.

Kunstig intelligens kan aldri erstatte ekte dumskap. Du SKAL gjøre feil. Du skal gjøre MANGE feil. Du skal forelske deg – og bli forlatt. Du skal betro deg – og bli bedratt. Du skal stole på – og bli sveket.

Og husk: La aldri frykten for å mislykkes bli større enn ønsket om å lykkes.

12 TIMER I CAMP FALASTIN

Vi ble med på nattevakt på Camp Falastin, og ble sugd inn i en verden av fellesskap, aktivisme og kampvilje.

Torsdag 23. mai kk Stoff være med på nattevakt på Camp Falastin. Leiren, som forøvrig betyr Palestina på arabisk, er en del av en verdensomspennende propalestinsk studentbevegelse, der studenter har satt opp telt og camper utenfor universiteter rundt om i verden. I Bergen nner du dem rett foran UiBs rektor Margareth Hagen sitt kontor: på Muséplassen 1, som nå er prydet med palestinske agg og skilt med «no zionists» ved inngangen til hovedteltet.

Christiestøtten, statuen av stortingspresident og eidsvollsmann Wilhelm Frimann Koren Christie, som står der for å minne oss om da Norge kk sin suverenitet, bærer også det palestinske agget.

Tekst Nike Söderström Sager Foto Nike Söderström Sager og Åse Stefansen

Troublemakers

Bevegelsen kom til Bergen klokken ni på morgenen 2. mai. Da var de kun fem-seks, nå er det over 60 personer som aktivt bidrar i leiren. Da de først begynte, kk de beskjed av UiB om at de kunne ha demonstrasjon, så lenge de ikke satte opp telt. Naturligvis ble det «motsatte gjort.

– Vi er «troublemakers», sier Muhamed Owed med et smil. Muhamed er poet og aktivist fra Palestina.

De kk først tillatelse til å være der i to uker, men de kommer til å bli værende så lenge kravene ikke er oppfylt. Vi spør hva UiB gjør med saken, og til svar får vi høre at vektere i blant truer med å ringe

Camp Falastin har fem krav, koordinert med resten av den norske bevegelsen:

1. Fordømmelse av israelsk okkupasjon, apartheid, etnisk rensing og folkemord mot Palestina.

2. UiB må innføre en akademisk og økonomisk boikott.

3. UiB må legge press på samarbeidsinstitusjoner for å avslutte all samarbeid med israelske institusjoner.

4. UiB må tilrettelegge ressurser for å hjelpe med å bygge opp palestinske utdanningsinstitusjoner som har blitt totalt ødelagt under israelsk okkupasjon.

5. UiB må tilby stipendiat og tilrettelegge tilgang til nettbaserte læringsressurser for palestinske studenter som har mistet all tilgang til utdanning og til fakulteter som har mistet sitt levebrød som følge av israelske angrep.

Emiel Venema og Riyad Ahmad Ali Aldaqes danser til palestinsk musikk

politiet, men at de ikke faktisk dukket opp før på 17. mai. Da nektet de nok en gang å ytte seg, og politiet måtte til slutt gi opp. Alle som er her nå er villige til å bli arrestert for saken, men det er ikke forventet av deg om du har lyst til å bli med.

Hvordan bidra?

Museumsplassen er travel når vi deltar på allmøte. Blant planlegging av aksjoner, boikott og aktiviteter suser el-sparkesykler og biler forbi. De este enser oss ikke, men noen ganger stopper en nysgjerrig forbipasserende opp og titter lengtende inn i leiren. Kanskje de også har lyst til å bli med?

Det er leirens store spørsmål: Hvordan trekke til seg ere folk? For de vil ha folk, og uansett om du kan hjelpe mye eller lite, er du hjertelig velkommen.

– Bortsett fra om du kommer med boller. Vi har alt for mye boller, spøker Emilie Østebø, en av mange som har teltet der i litt over tre uker.

Alt av arrangementer annonseres på instagrammen deres, @aktivisterforpalestina, og de står hver dag på stand på studentsenteret. Men aller helst, om du er interessert, vil de at du stikker innom.

Leiren har både lesesirkler og øver til eksamen sammen. Til neste lesesirkel skal essayet Imperialism, Zionism, and Reactionism in the 21st century av Hassan Harb leses. Frykt ikke om du ikke har det liggende, alt som skal leses printes ut og leses sammen blant hengekøyer og campingstoler.

Ved middagstid bevitner vi hvor mange som støtter saken på ulike måter. Vi får mat disket opp av Palestinske Bestemødre, i tillegg til en vegetarlasagne noen andre har kommet med, og palestinsk cola fra eierne av grønnsaksbutikken Mango (forøvring mye bedre enn boikottlista Coca Cola).

Det hele virker som en gigantisk, utradisjonell familie, men når vi spør hvor lenge folk har kjent hverandre svarer de este maks en

« DE FLESTE ENSER OSS IKKE , MEN NOEN

GANGER STOPPER EN NYSGJERRIG FORBIPASSERENDE OPP OG TITTER LENGTENDE

INN I LEIREN KANSKJE DE OGSÅ HAR LYST

TIL Å BLI MED ?»

uke. Det tar ikke lang tid før vi selv føler at vi har smeltet inn i familien mens vi hjelper til med å rydde og vindsikre bannere med påskriften «UiB supports genocide».

Lysglimt, kjærlighet og håp Plutselig be nner vi oss midt i en intimkonsert. Vi danser, synger «Leve Palestina, krossa sionismen» av bandet Ko a, og «Fri Palestina» av Honningbarna. Camp Falastin er et lysglimt i en ellers mørk verden, og lysglimtet er kjærlighet, der du nner håp om et fritt Palestina. Muhamad leser opp et dikt han har skrevet.

De sa, gå vekk herfra De gravde en hule i ansiktet De marsjerte over kroppen min De plantet en kule i hjertet mitt

(Utdrag fra Fremmede Soldater av Muhamed Owed)

– Det varmer hjertet mitt at folk fra forskjellige nasjonaliteter og med ulik bakgrunn står sammen og krever akademisk og økonomisk

boikott, forteller Bisan Alamleh.

Hun er fra byen Hebron i Palestina, og kjente seg maktesløs før oktober, men sammen med Camp Falastin føler hun at hun gjør noe for landet sitt. Nå som Norge har anerkjent Palestina som land, er håpet enda sterkere.

– Jeg er veldig stolt. Det har blitt en del av identiteten min. Jeg kan nå si at jeg er Bisan, palestiner og var en del av Camp Falastin.

Riyad Ahmad Ali Aldaques roper «fri Palestina»

– God natt, og drøm om frihet Når det hele roer seg, begynner nattskiftet. Hver natt er det alltid noen som sitter våken i leiren og passer på, og denne gangen er det to Stoffjournalister blant dem.

Vi broderer, strikker og deler historier. Muhamed har laget arabisk sort te, og jeg har hentet min egen kaffekanne, da den som allerede var i leiren ble knust under dagens konsert. Nok en gang suser elsparkesykler forbi, men denne gang med litt mer beduggede førere. Nå er det vi som ikke enser de fulle menneskene som sjangler forbi, bortsett fra en fyr som både ville vise sin støtte og diskutere litt. De vi sitter sammen med er godt vant til nattevakt, og lar seg ikke stoppe av at de har eksamen. Når skiftet er over drar de rett til lesesalen for å lese til eksamener i historie, farmasi eller grunnskolelærer.

Andreas Gjøsæther Jensen er ikke student, men bidrar gjerne som nattevakt. Det er her han kan hjelpe til.

– På slutten av hver nattevakt sier vi alltid «god natt, og drøm om frihet». Det er den setningen jeg knytter mest til denne campen.

Vi spør om hvorfor de sier frihet istedenfor fred, og blir fortalt at det er ingen fred uten frihet. Og nå kjemper vi for frihet til det palestinske folket.

På forhånd hadde vi blitt fortalt at nattevakten ofte styrker relasjonen, og man ser samholdet vokse tydelig fram inn i de sene nattetimer. Det er lenge siden vi har vært borti et slikt fellesskap som hos Camp Falastin, der du blir møtt med åpne armer.

Når vi til slutt pakker sammen sakene våre klokken re på natta, vinkes vi ut av campen, og det siste vi sier til hverandre er «god natt, og drøm om frihet».

« JEG ER VELDIG STOLT . DET HAR BLITT EN DEL AV IDENTITETEN MIN

JEG KAN NÅ SI AT JEG ER BISAN , PALESTINER

OG VAR EN DEL AV CAMP FALASTIN .»

REIGSTAD ANTIKVARIAT

Hvorfor vender jeg tilbake hit?

Tekst Hermann Stange

Går du langs Vestre Torggaten, og nærmer deg nummer 14, midt mellom de to inngangene til Coop Extra, kan du få øye på et skilt hvor det står «bøker til salgs» skrevet med svart tusj på en enkel, hvit bakgrunn. For tiden står det et stillas foran bygget, som under pandemien var i fare for å rase sammen etter at en nabo forsøkte, på mistenkelig vis, å renovere kjelleren. Grunnet denne hendelsen må man, inntil videre, smyge seg gjennom en inngjerdet

korridor for å komme til lokalet. I vinduene bakom metallrørene henger det et dusin utvalgte bøker, og på murkledningen er det festet et gullfarget skilt som vitner om at en viden kjent konditor Kjell Berentsen en lang periode holdt til i dette bygget.

Pro leringen av Reigstad Antikvariat er mildt sagt beskjeden, men har i kontrast til de mer masete bokhandlerne en innside med større

potensial. Litt som gutten med de søkende øynene i skolegården, som hvisket til seg selv i håp om at noen ville høre om hans idealer. De este spaserer forbi og enser knapt dens eksistens – de har sine egne gyldne prospekter å streve etter. Som er forståelig. For min egen del var det ikke et valg, men en skjær tilfeldighet som presset meg inn i denne merkelige verdenen. Og etter en rekke visitter begynner jeg å lure på hva det er som gjør at jeg stadig

gidder å vende tilbake.

Hovedrommet har en behagelig rosa tapet, med romantiske landskapsmalerier og andre rariteter som skaper et hjemmekoselig preg. Duften er slående og gammel, et antikvariat verdig, og får meg til å undre over hvordan så mange steder kan lukte tilnærmet det samme. Sitter det i veggene, hyllene, i bøkene? Kanskje det er alt blekket, og de magiske ordene som hviler

med åpen munn mellom lagene, som deler ånden sin med rommet. Men jeg bryr meg da ikke om hva det lukter, eller hvordan det ser ut! Det sensoriske skvipet tar jeg for gitt, det er noe av det som skiller meg fra dyret: Jeg kan ruminere om indre bilder og prokrastinere en håpløs framtid jeg til tider er nødt til å se for meg. Det må da være noe mer som styrer meg akkurat hit?

Jo, alle bøkene! Det beskjedne skiltet taler sant, det nnes bøker der inne. En imponerende bred samling av norske og internasjonale klassikere, loso sk tungskyts, historiske og illustrerte verk. Den omstendelige samleren kan også nne sjeldne førsteutgivelser og sære bøker som har gått ut av trykk. Her må Osloværingene trolig igjen dra vestover for å nne rikere historie. Men jeg er ingen samler, og mesteparten av bøkene jeg er ute etter kunne jeg trolig bestilt fra en kommersiell aktør, vel å merke uten lukten. Det må være noe annet som drar meg til Reigstad Antikvariat. Kanskje menneskene?

For det er ikke bøkene, tapeten eller lukten som møter deg først, men smilet til ekspeditøren som sitter

godt plantet i sin kontorstol. Dette er kanskje den største merverdien antikvariatet tilfører, en god innføring om boken, forfatteren eller temaet du vil utforske, fra en ivrig bokelsker. Ikke vær bekymret dersom assosiasjonene hans løper løpsk, det er bare et tegn på engasjement. Nevner han den universelle sjel, politikk og sine kroppslige tilstander i en og samme setning, har du mye godt i vente. Og stiller du et oppfølgingsspørsmål, kan metallrørene utenfor få stedet til å minne om en midlertidig fengselscelle – du kommer ikke ut på en stund.

Men dette er jo bare hyggelig, og kanskje grunnen til at mange kommer innom antikvariatet – det blir en møteplass for de spesielt interesserte. Foruten den blide ekspeditøren, kommer det alle slags eklektiske landstrykere innom antikvariatet for å se etter bøker eller ta seg en prat – forfattere, kunstnere, professorer, studenter, satanister og andre vantro. Ryktene sier at det er ere sinnsforstyrrelser innom i løpet av en uke enn det er sjangere i hyllene, over 100 år med ensomhet aggregert i de besøkendes vegger.

Men til tross for diagnosene er det få merkelapper å se – heller en multippel av krefter som forteller morsomme historier og utbroderer teorier om sin verden. Utsagn om geniale bankmenn som har kommet i klemme med banken, ambisiøse langhalser som har måttet trykke hodet ned i jorda, eller tirader om hvordan debattkulturen er i ferd med å koke i stykker under overopphetede emosjoner, alt blir slengt mellom de rosa veggene. Men om du nå forventer å besøke en våryr dyrehage, bevitne et prøvespill for en bipolar rolle i den lokale psykiatriske klinikken, eller inngå i transcendentale samtaler hvor man får klappe på tingene-i-seg-selv, vil du bli skuffet. Mest sannsynlig sitter der et par halvslitne karer som ljuger om gamledager. Det er ofte slik hverdagen ser ut. Men du vet aldri hvor du ender opp, det er det som er spennende.

For like mye som føttene våre forsøker å forutse hvor bakken vil opptre under oss, prøver de høyere fakulteter å forutsi det sosiale og kulturelle landskapet som ligger forut, gjennom språket. De har vel så mye behov for mosjon, og desto

lettere for å gå seg vill i sine egne spor. Neida, vi trenger ikke noe ekkokammer, men et sted der det indre livet kan bli til! Alle trenger et slikt sted, hvor tankene nner vinger, men også motkraft og dermed nye bevegelser. Hvor du kan kræsjlande på feilslåtte platå, men bli løftet på ny opp av en termikk og gli videre til en klarere himmel.

Men jordsmonnet er spedt og vinden er au for tiden; det tolerante ikke alltid så tolerant. Slike steder og samtaler blir presset ut av spesialiserte aktører som pro tterer på passiv kos, og udannede eksperter som kun evner å si én ting om gangen. Jeg sier ikke at Reigstad Antikvariat er et sted hvor du alltid vil bli hørt, forstått og utfordret til nye høyder. Det er tross alt bare en boksjappe, hvor mange rare mennesker kommer og går. Derimot ser jeg potensialer, og hvisker mine idealer i håp om at noen vil høre dem. Og gjennom bøkene og samtalene jeg nner, forsøker jeg å rense stemmebåndet for å en dag kunne bruke det. Det er kanskje derfor jeg fortsetter å vende tilbake dit.

Domstolene har begynt å ta klimakampen. På sin plass, mener MDG-leder Arild Hermstad. Rødts Mímir Kristjánsson er mer skeptisk.

Tekst Viktor Kasa Illustrasjon Josefine Baghestan Press

Stortinget har i lang tid fått styre klimapolitikken selv, uten innblanding fra domstolene. I 2021 sa Høyesterett, i det som ble kalt Klimadommen, at oljeboring i Barentshavet ikke var i strid med den grunnlovfestede retten til et godt miljø. Nå kan en ny dom fra den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) endre på dette. Sveits ble nemlig dømt for brudd på menneskerettighetene, som følge av at de ikke overholdt klimaforpliktelsene sine. Ettersom Norge har signert den Europeiske

TRUER DOMSTOLENE

menneskerettighetskonvensjonen, vil dommen også bli veiledende for norske domstoler. Dermed kan Norge nå potensielt bli felt i retten dersom de ikke fører god nok klimapolitikk.

Hva skjer når domstolene legger seg opp i storpolitikk? Stoff har pratet med jusprofessor Jørgen Aall, Rødts Mímir Kristjánsson og MDG-leder Arild Hermstad for å høre hva de tenker.

Hva har skjedd? – Jeg tror veldig mange hadde gjettet

at dette var noe EMD ikke ville tørre å ta tak i.

Jørgen Aall er professor ved det juridiske fakultet i Bergen, med spesialisering i menneskerettigheter. Han snakker om dommen fra EMD der Sveits ble felt for å ikke oppfylle sine klimaforpliktelser.

Han forklarer at mange i fagmiljøet trodde EMD ville la være å legge seg opp i klimapolitikk, ettersom dette tradisjonelt har vært politikernes bord.

EMD pålegger nå statene å

vedta generelle bestemmelser som fastsetter en tidslinje for å oppnå karbonnøytralitet. Videre skal de de nere tidsfastsatte mål for utslippsreduksjoner, etablere ordninger for å påvise måloppnåelse. Man må også ha løpende oppdatering av målene i samsvar med beste tilgjengelige kunnskap. Det stilles dessuten krav til at utformingen og gjennomføringen av lovgivning og tiltak er gjort i god tid og på en hensiktsmessig og konsistent måte.

Kort fortalt: Hvis ikke statene fører

DOMSTOLENE FOLKESTYRET ?

skikkelig klimapolitikk, risikerer de å bli dømt.

Vi spør Aall om han tror dette vil føre til at også norske domstoler vil komme til å kontrollere regjeringens klimapolitikk.

– Vi hadde jo vår klimadom for re år siden om oljeleting i Barentshavet. Med utgangspunkt i EMDs praksis på den tiden syns jeg ikke at det var så overraskende at Høyesterett gjorde som de gjorde, og sa at dette primært var politikernes bord. Men den ferske EMD-dommen medfører en endring.

Aall forklarer at det Sveits ble dømt for, var at den overordnede klimalovgivningen deres hadde hull og generelt ikke var god nok. Hvilke typer utslipp staten svarer for, er ikke fullt ut avklart i dommen. Men det kan ikke utelukkes at for eksempel utslipp som følge av oljeeksport nå kan bli utsatt for større kontroll av domstolene.

Rettsliggjøring Hvis man skal zoome litt lenger ut fra klimasaken, er det en tendens at

domstolene går mer og mer inn på det som tidligere har vært politisk?

– Det er mange som har det inntrykket. Det har vært ere maktutredninger opp igjennom som har pekt med en viss bekymring på rettsliggjøring. En av disse maktutredningene kom i 2003. Jeg husker jeg stusset over kritikken allerede den gangen. For hvem er det som har gitt rettsreglene? Det er politikerne. Det går litt tilbake til samme poeng som i EMD-dommen. I den grad politikere vedtar rettslige forpliktelser (slik de har gjort ved

bl.a. Parisavtalen når det gjelder klima), så er det jo ikke unaturlig at de som har kompetanse til å kikke nærmere på innhold i disse, nemlig domstolene, føler at det er deres sak å sjekke om de forpliktelsene etterleves.

Aall mener at politikerne i dag har, eller snarere har gitt seg selv, mindre spillerom enn før, på grunn av mengden rettslige forpliktelser de har vedtatt.

– Den rettslige bindingen skyldes altså ikke at dommerne har

Aall. Foto:VeronicaÅrsethLjosheim

vært «skurkete» og tiltatt seg kompetanse. Det skyldes først og fremst at politikerne har vedtatt ere og ere rettslige forpliktelser som binder dem selv.

Demokrati i knipe?

Aalls analyse får støtte fra MDGs partileder Arild Hermstad. Han mener at når politikerne tar på seg klimaforpliktelser, er det helt nødvendig at de ansvarliggjøres for brudd på dem.

– Nå har Norge vedtatt en grunnlovsendring som skal sikre folk retten til et godt miljø, men så løper det masse politikere rundt og sier at dette må kunne bestemmes politisk likevel. Da burde ikke de samme politikerne ha vedtatt lover, eller skrevet under på internasjonale avtaler, hvis de ikke mente alvor. Derfor er det veldig viktig å få prøvd dette juridisk, og vise at man ikke bare kan signere på grunnlovsendringer og vedta lover uten at det får konsekvenser for hva politikerne kan gjøre etterpå.

Stortingsrepresentant for Rødt, Mímir Kristjánsson, er mer bekymret for utviklingen enn Hermstad. Han ser med stor skepsis på det han mener er en tendens til at domstolene får mer å si i politikken. Han trekker frem at både lakseskatten, regulering av bemanningsbyråer og formueskatten har blitt forsøkt felt hos domstolene.

– Dette er en del av en utvikling over tid der vi får stadig ere internasjonale konvensjoner, og stadig mer frimodige forsøk fra

« HVIS MAN

SKAL

VÆRE PRINSIPIELL ,

SÅ MENER JEG AT OGSÅ SØKSMÅL DU

ER ENIG I AV OG TIL

MÅ LIGGE FORDI

MÅLET HER ER Å TA

VARE PÅ DET

FOLKEVALGTE

ELEMENTET »

rettsvesenet og andre på å overstyre politiske vedtak. Det forrykker balansen mellom statsmaktene sånn at stemmesedlene får mindre å si. Da får jussen mer å si, og også pengesedlene. For det er ingen tvil i verden om at økonomiske ressurser har betydning for hvem som kan få ting prøvd for domstolene.

Kristjánsson mener at dette standpunktet også må gjelde for klimapolitikken.

– Generelt er jeg nok skeptisk til klimasøksmål. Det er litt i kollisjon med Rødt, som gjerne vil ha en egen klimadomstol. Hvis man skal være prinsipiell, så mener jeg at også søksmål du er enig i av og til må ligge. Målet her er å ta vare på det folkevalgte elementet.

Kristjánsson erkjenner også at

klimasaken skiller seg ut som en eksistensiell trussel for alle på kloden. Likevel tror han ikke rettssalen er riktig sted å løse denne typen spørsmål. Han mener at domstolen fungerer godt til å løse kon ikter mellom enkeltindividerog grupper mot staten. Evnen deres til å løse fordelingsspørsmål og mer overordnede spørsmål som klima, er han mer skeptisk til.

– Da får du fort det problemet at du bare får en folkelig rekyl eller et folkelig sinne mot det, og at da er du like langt.

I likhet med Kristjánsson mener Hermstad at det er noen politiske felter som bør holdes unna domstolene. Han er for eksempel skeptisk til avtaler som gjør at internasjonale selskaper får rettigheter overfor enkeltland. Klimasaken mener han likevel står i en særstilling.

– Klimasaken handler jo om å beskytte barn og våre etterkommere, eller de mest sårbare som kanskje ikke har stemmer. De internasjonale avtalene er med på å få dette frem.

Voksende forpliktelser Noe som er spesielt med at Sveits ble felt av EMD, er at menneskerettighetskonvensjonen i utgangspunktet ikke gir grunnlag for å håndheve klimaforpliktelser. Domstolen løste dette ved å si at Sveits, gjennom sin mangelfulle klimapolitikk, hadde krenket retten til privatliv. Man utvidet altså omfanget av de rettighetene som lå i konvensjonen.

Kristjánsson mener spesielt denne typen utvikling er skummel i et demokratiperspektiv.

– Jeg er jo også for de klassiske menneskerettighetene. Men nå får vi en stadig økende katalog av ulike former for menneskerettigheter og grunnlovsrettigheter som også anvendes politisk. Det er ganske åpenbart for meg at da politikerne i Norge vedtok denne retten til miljø, så ingen for seg at dette skulle stoppe konkrete oljefelt. Selv om det ikke har skjedd ennå, så er poenget mitt at man har fått en galopperende vekst i denne utviklingen. Når man ser dette må man som politiker skjerpe seg dithen at man ikke bare heier på alle søksmål som handler om seg selv, for disse tingene skal egentlig ikke høre hjemme i rettssalen.

Hermstad på sin side mener det er helt nødvendig at innholdet i denne typen avtaler utvikler seg. Han påpeker at internasjonale problemer trenger en internasjonal løsning, og at det ikke er så langt fra de klassiske menneskerettighetene til klimaspørsmålet.

– Mange av de problemene verden står overfor i dag er globale problemer, som vi må løse sammen med andre land. Da er det i mange tilfeller helt nødvendig å utvikle lovverket videre, basert på de traktatene og de avtalene man signerer på. Alle er jo enige i at direkte brudd på menneskerettighetene er noe vi ikke skal drive med. Miljørettigheter ligger jo i forlengelsen av menneskerettighetene. Hvis

Mímir Kristjánsson. Foto: Stortinget

Arild Hermstad. Foto: MDG

Jørgen

« DET ER JO IKKE DOMSTOLENE SOM

ER PROBLEMET HER . DU KAN LIKE

GJERNE SI AT ATMOSFÆREN ER ET

PROBLEM , FORDI DEN IKKE KLARER

Å TA IMOT MER CO 2 »

enkeltland gjør ting som går på bekostning av individers mulighet til å leve gode liv og ha et rent miljø, så tenker jeg at jussen spiller en viktig rolle med å ansvarliggjøre de politikerne. Også når jussen utvikler seg i form av en avtale som er inngått for lenge siden.

Kan jurister noe om storpolitikk?

Kristjánsson stiller også spørsmål ved om domstoler har den kompetansen man ønsker når man skal ettergå storpolitikk. Han påpeker at rettssystemet er godt egnet til bevisspørsmål i konkrete saker, men stiller seg tvilende til om de har kompetanse til å ta større politiske vurderinger.

– Jeg synes det er underlig at jurister skal gå så dypt inn i sånne ekspertområder når de i utgangspunktet ikke er eksperter på norsk klimapolitikk eller klimagassutslipp generelt. Når spørsmål blir veldig kompliserte, så mener jeg de demokratiske mekanismene er bedre, fordi de representerer bredere folkelige

interesser enn det en domstol er i stand til.

Professor Aall er enig i at politikere vil kunne ta andre typer vurderinger enn jurister. Likevel påpeker han at det er helt vanlig for domstoler å ta stilling til kompliserte faglige spørsmål. Etter hans mening er klimaspørsmålet godt nok dokumentert for at jurister kan ta stilling til det.

– Bare tenk på alle de komplekse spørsmålene dommere skal ta stilling til i en ordinær rettssak, enten det gjelder årsakssammenheng i erstatningsretten eller tilregnelighet i strafferetten. Dommere har ansvar for å avgjøre slike spørsmål, men vil ofte måtte hente inn sakkyndig kompetente som forklarer seg først. Det er jo litt parallelt i klimasaken hvor verdens fremste eksperter har uttalt seg og konkludert. Det er klart at en jurist har forutsetning for å ta stilling til det materialet. Det er jo egentlig den typiske arbeidsmetoden for en dommer.

Uklar fremtid

Dersom domstolene i større grad ettergår politiske avgjørelser, er det vanskelig å tenke seg at det ikke påvirker hvordan politikken utformes. Kristjánsson er redd for hva som skal skje hvis denne utviklingen fortsetter.

– Det er jo to ting som kan skje. Vi ser nok tegn til begge deler i Europa, og jeg vet ikke helt hva som er farligst. Det ene er at man får et velgeropprør av ulike slag hvis det innføres politikk ovenfra og ned gjennom domstolene, av organer som for eksempel EU og EØS. For eksempel får vi nå sannsynligvis det mest eurokritiske EU-parlamentet vi noensinne har hatt i Europavalget.

Kristjánsson mener den andre tendensen man ser, er at folk slutter helt å stemme.

– Denne trenden ser man allerede i alle vestlige land. Valgdeltakelsen går ned, partiene mister medlemmer, og det folkevalgte rommet blir mindre.

Hermstad deler ikke denne bekymringen.

– På veldig mange felt er man jo allerede bundet som politiker. Man har et handlingsrom, men det er veldig mange ting man ikke kan gjøre politisk fordi man har forpliktelser. Med ere forpliktelser er det desto viktigere at man stemmer. Da kan man nne ut av de beste løsningene innenfor de rammene politikerne tidligere har vedtatt og gått med på. Da er det viktig at politikerne ikke skylder på juristene eller på domstolene, men heller diskuterer hva vi kan gjøre med dette og hvordan vi kan få til god politikk.

Han sier videre at klimaendringene er en fysisk realitet man uansett ikke kan unngå.

– Poenget er jo at både klimaendringene og naturkrisen utgjør helt reelle restriksjoner på hva vi kan gjøre. Det å late som om de ikke gjør det, det er jo det som har vært problemet i miljøpolitikken

« DET ER GANSKE ÅPENBART

FOR MEG AT DA POLITIKERNE I

NORGE VEDTOK DENNE RETTEN TIL MILJØ , SÅ SÅ INGEN FOR SEG AT

DETTE SKULLE STOPPE KONKRETE OLJEFELT .»

ER ULL KLIMAGULL ?

Norge har lange tradisjoner innen strikk og garnproduksjon. Hvor bærekraftig er det egentlig, og hvor mye av garnet vi strikker med i dag kan kalles 100% norsk?

Tekst Frida Andersen og Mari Evjen Undseth

Foto Mari Evjen Undseth og Frida Andersen

Med stempelet «slow fashion» har strikking blitt den nye metoden for å skape sin egen garderobe. Man skal ta tilbake gamle kunster og lage sine egne klær for å unngå «fast fashion» og moteindustriens evige kjøpepress. Men til hvilken pris?

Med økende popularitet medfølger også trender. Vi husker vel alle Skappel-genseren som kk strikkepinnene til å gå varmt i 2012, eller 2022-versjonen av 90-tallets choker, nemlig Sophie scarf. Det var vel nettopp dette «slow fashion» ikke skulle være, kapitalisering på mikrotrender, som til syvende og sist viser seg å ikke være bærekraftig.

I tillegg er det meste av garnet vi kjøper i dag produsert av importert ull. Den norske ullen blir mindre brukt enn man tror, der for eksempel produsenten Sandnes garn kun bruker 30% norsk ull i sitt garn. Stoff har undersøkt hvordan to

« DU SKAL KUNNE BRUKE ET PLAGG I ÅREVIS NÅR DU KJØPER DET HERFRA .»

lokale produsenter av strikkeplagg og garn forholder seg til bærekraft, trender og tradisjon.

Teknologi og strikking i skjønn forening

Plassert i vannkanten med utsikt over fjorden ligger Oleanas strikkefabrikk, kun en 30 minutters busstur fra sentrum, i et ærverdig bygg i Ytre Arna. Klesmerket ble grunnlagt i 1992 med fokus på å ta avstand fra masseproduksjon og utnyttelse av billig arbeidskraft – dette på en tid da mange norske tekstilfabrikker yttet produksjonen til utlandet.

På en omvisning gitt av produktutvikler Anja Brendehaug kk vi se plaggene bli strikket, montert, kontrollert, og til slutt ende opp

som et ferdig produkt. Åpenhet rundt produksjonsprosessen står i fokus, og det er viktig for dem å sørge for en bærekraftig holdning til motebransjens fremtid. Brendehaug viser oss en strikkemaskin som kan minne om en 3D-printer. I maskinen strikkes garnet rundt og rundt, og etter omtrent to timer kommer det ut et ferdig plagg.

– Maskinen trenger en start og en slutt, og i 3D er du nødt til å strikke hele veien rundt. Dersom du har et plagg med korte ermer får du mer avfall enn på en langermet. Men vi har programmerere som tilpasser de ulike passformene, og får avfallsdelen til å bli så smal som mulig.

– Her hadde det vært en fordel for oss å strikke i kunst ber som ikke støver på samme måte som naturfiber gjør. Å strikke i 3D med ull er mye mer krevende enn å strikke i polyester, som går fortere og innebærer mindre feil og støv.

De este plaggene som blir produsert, består av en blanding av 25% silke og 75% merinoull. Leverandørene av ull er tyske og italienske, mens silken kommer fra Kina.

Dere føler ikke et behov for å fornye dere hele tiden slik som butikkene?

– Nei. Vi er mer inne på å følge fargebildet og de store trendene. Ellers ville plaggene vært i produksjon i et år før de forsvinner igjen,

Avfallsgarnet egner seg ikke til produksjon, derfor selger de det i butikken, slik at kjøper kan rekke det opp og strikke med det.

og det er vi ikke tjent med. Du skal kunne bruke et plagg i årevis når du kjøper det herfra. Kvaliteten på råvarene er god og sømarbeidet er godt. Vi tar ingen snarveier.

Lokal garnproduksjon Øyvind Myhr er, sammen med sin bror, fjerde generasjons fabrikkeier og driver av Hillesvåg Ullvarefabrikk, som ble startet av oldefaren deres i 1898. Mye har forandret seg siden da – men samtidig er mye som før. Fabrikken er nemlig opptatt av å ta vare på det gamle tradisjonshåndverket, og har maskiner som går helt tilbake til oldefarens levetid. I motsetning til Oleana nnes det ingen 3D-printere hos Hillesvåg.

Hillesvåg produserer norsk ull og garn, og får ulla si fra ere steder i landet. Det startet med lokal ull, og etter hvert kk de fraktet ull fra steder langs kysten.

– Spoler vi frem til i dag gjør vi litt av det samme. Vi spinner og produserer garn med ull fra Lofoten Wool. De sender ull med Hurtigruta til oss, og så sender vi ferdig produsert garn til dem.

Myhr mener at samfunnet på mange måter har gått tilbake til slik det var før, med økt fokus på dyrking av egen mat, selvberging og tradisjon. At folk velger å gå tilbake til tradisjonelle måter å leve på, og derfor også tar tilbake tradisjonshåndverket, speiles i etterspørselen etter norsk ull. Likevel går produksjonen

av hvit norsk sau ned, påpeker Myhr. Han mener det henger sammen med at produksjonen er for lite lønnsom, som igjen er politisk styrt og avhenger av subsidier.

Eksport av norsk ull

Til tross for at ullvarefabrikken er opptatt av bærekraftig og norsk produksjon av ull, kommer det fram av Myhr at nesten all norsk ull blir sendt til vask i England.

– Vi hadde et ullvaskeri i Norge som ble lagt ned rundt 2000. Det er mange strenge krav til utslipp og renseanlegg og så videre, og det er veldig kostbart.

Han legger til:

– Det er mye utslipp forbundet med vasking av ull, noe man ikke ønsker i norske fjorder. Vaskeriene i England har et godt system på akkurat dette, for eksempel skiller de ut lanolinen og bruker det i kosmetikkindustrien.

Hvor bærekraftig er egentlig dette? Ifølge Myhr går rundt 3000 tonn ull til vaskerier i England. Samtidig blir bare 25% av ulla brukt i Norge, da resten blir eksportert.

– Dette er selvfølgelig et miljøregnestykke, men det er ikke så ille med tanke på hvor store mengder som uansett blir eksportert.

Han påpeker at ulla fra Lofoten Wool vaskes på fabrikken.

Bærekraftig strikk

Det er ikke bare produsentene som må forholde seg til bærekraftig produksjon av ull og garn. Strikkere som forbrukere av garn har også dette i bakhodet. Vi tok kontakt med 24 år gamle Erica Berntsen som står bak merkenavnet Bernt Knitwear og boken Strikk med restegarn for å høre hvordan hun forholder seg til dette.

Da Berntsen i 2022 ryddet i garnlageret sitt, ble hun sjokkert over mengden garn hun hadde liggende. Dette var starten på interessen for restegarn og bærekraftig strikk.

Også Berntsen har fått med seg at norsk ull sendes til utlandet for å vaskes. Hun mener det er vanskelig å få tak i ull som er 100% produsert i Norge.

– Det er en komplisert produksjonslinje som kan være vanskelig å følge med på, og det er ikke nødvendigvis

slik at garn av norsk ull er mer bærekraftig enn importert garn. Jeg prøver likevel alltid å velge garnleverandører som produserer garn i Norden eller Europa, for da vet man i større grad at arbeidsvilkårene i hvert fall er gode.

Hvor opptatt er du av at produksjonen av garnet du bruker er bærekraftig?

– Når jeg kjøper nytt garn er jeg opptatt av at garnet produseres bærekraftig, og ikke minst at det er gode materialer. Jeg prøver i stor grad å unngå garn som inneholder plast ber, med mindre det har en funksjon. Strikker man sokker eller votter kan det være hensiktsmessig å ha litt nylon i garnet som gjør sokkene mer slitesterke, men et garn i 100% polyester eller akryl er sjeldent nødvendig.

Nytte eller kos?

Som et motsvar til «fast fashion»industrien, og det generelt raske tempoet i samfunnet, kan strikking som tradisjonshåndverk være noe alle kunne hatt godt av, mener Berntsen. Hun synes at vi må nne en gyllen middelvei mellom å produsere plagg som selger godt og plagg som er holdbare.

– Jeg liker at strikking utvikler seg og blir mer trendy og tilgjengelig for den yngre generasjonen, men jeg ønsker meg allikevel gode kvaliteter og plagg som kan vare i generasjoner. Selv om strikking nå har blitt til en jobb, er det fortsatt noe som gir meg skaperglede og ro i sjelen, sier Berntsen.

Hun påpeker at strikk er resirkulerbart, og at dersom man strikker et plagg basert på en trend som en går lei av, kan plagget rekkes opp og garnet kan brukes på nytt. Likevel mener hun det har blitt et problem at det strikkes mange ere gensere og plagg enn vi klarer å bruke.

Hvordan tror du den typiske strikkeren har endret seg i løpet av det siste århundre?

– Før i tiden strikket man jo fordi det var helt nødvendig for å overleve kulden om vinteren. Strikking har i dag blitt et luksusgode, som gir oss mindfulness i en ellers hektisk hverdag. Trolig trenger vi kosen ved å strikke i mye større grad enn

vi trenger selve strikkeplagget, og at dermed også nytteverdien av plagget forsvinner litt i planleggingsfasen.

« FØR I TIDEN STRIKKET MAN JO FORDI

DET VAR HELT NØDVENDIG FOR Å OVERLEVE KULDEN OM VINTEREN . STRIKKING

HAR I DAG BLITT ET LUKSUSGODE , SOM

GIR OSS MINDFULNESS I EN ELLERS

HEKTISK HVERDAG .»

Strikk Stoff-handlenett!

Foto: Max Weiby

OPPSKRIFT

Strikkefasthet 16m/10cm

Garn: Vams/Fritidsgarn/Hillesvåg blåne (eller noe restegarn du har liggende i samme tykkelse)

Pinner: Rundpinne 5 mm (80 cm og evt 60cm)

Legg opp 122 masker med dobbelt opplegg på 80 cm rundpinne, 80 cm, 61 masker på hver pinne. Sett en maskemarkør i hver side.

Strikk 1. pinne rett, strikk 2. pinne vridd rett.

Fortsett rundt i glattstrikk, etter ca. 5 cm kan du gå over til 60 cm rundpinne og strikke rundt til arbeidet måler ønskelig lengde før mønsterrapporten begynner.

Strikk til omgangen starter. Strikk 9 masker rett, strikk mønsterrapport over de neste 44 maskene, strikk 8 masker rett.

Flytt maskemarkør 2 over på høyre pinne. Strikk 8 masker rett, strikk mønsterrapport over de neste 44 maskene, strikk 9 masker rett. Du er nå ved omgangens start.

Strikk videre i glattstrikk til ønsket lengde.

Hanker

Strikk 9 masker rett, fell av de neste 44 masker, strikk 8 masker rett. Flytt maskemarkør over på høyre pinne, strikk 9 masker rett, fell de neste 44 maskene, strikk 8 masker rett. Du er nå ved omgangens start.

Strikk de neste 9 maskene rett, legg opp 56 masker med løkkeopplegg, strikk de neste 17 masker rett, legg opp nye 56 masker med løkkeopplegg = 146 masker på pinnen. Strikk rundt i glattstrikk 8 omganger. Fell av.

Fest alle løse tråder.

Oppskrift Frida Andersen

KANUM HOVLAND

Max Weiby Foto Kanum Hovland

Kanum Hovland (22) holder til i Trondheim, har studert på Norsk Fotofagskole, og jobber som fotograf.

Hovland tar seg typisk god tid til å bearbeide ideer i forkant av prosjekter, og sier at brorparten av arbeidet de legger i et prosjekt foregår i den forberedende fasen.

– Jeg har erfart at jo lenger jeg har jobbet med ideen i forkant, jo mer tilfreds blir jeg med materialet jeg sitter igjen med, sier Hovland.

– Jeg trives også med å jobbe med ere prosjekter parallelt, slik at jeg kan følge en intuitiv rytme styrt av hvor inspirasjonen min ligger for øyeblikket.

Tekst

Hovland kategoriserer mye av det de har jobbet med som delvis selvbiogra ske prosjekter med dokumentariske elementer. De trekker fram prosjektet “Forbi Sirenene Gjennom Lydmuren”, hvor de dokumenterte egne erfaringer med langvarig sykdom og vedvarende smertetilstand.

Kanum trives med å jobbe konseptuelt, der fotogra fungerer som en del av en større kreativ prosess sammen med andre formater som video, performance, trykk, tegninger og tekst.

– Tekstarbeid er gjennomgående i arbeidet mitt. Jeg ser på et vis på fotogra et som en måte å visualisere det jeg skriver om. Når jeg jobber med et motiv, forholder jeg meg gjerne til et ord, en setning eller et dikt og re ekterer over hvordan jeg kan få bildet til å formidle det litterære på et annet språk.

Hovland jobber stort sett digitalt.

– Jeg er nok litt for utålmodig til å jobbe analogt. Jeg har vært innom det i perioder, men kom aldri ordentlig inn i det, prosessen ble for omfattende. Likevel kan jeg sette pris på uttrykket det skaper i bildene, og kk mersmak etter en periode med fotografering på mellomformat.

Analogt eller digitalt: Digitalt Kameraer: Nikon Z6, mobilkamera, Sony Handycam til video

# huninvesterer –FINANSFEMINISMENS INNTOG?

DNB sin reklameføring fikk i 2019 et nytt uttrykk: Et feministisk språk der banken spiller på moralske og emosjonelle strenger for å overbevise kvinner om hvor viktig det er å investere. Hva betyr det at DNB velger denne typen markedsstrategi?

Tekst Åse Stefansen

Illustrasjon Sigrid Agnete Hole

#huninvesterer-kampanjen ble lansert av DNB i 2019. Med slagord som «tett kapitalgapet» og «vi kan ikke styre verden hvis vi ikke eier den» har DNB tatt i bruk en feministisk språkdrakt i sin markedsføring for fond- og aksjeinvesteringer.

Reklameføringen, der produkter som selges sammenveves med en idé om selvet eller samfunnet, er ikke ny. Tvert imot, Marlboro solgte ideen om at å røyke deres sigaretter gjorde deg lik the Marlboro Man, en macho cowboy-lignende gur og en forbilledlig legemliggjørelse av datidas maskuline idealer, allerede i 1954. Hvorfor? Fordi det selger. Og det funker for DNB på samme måte som det funket for Marlboro, selv om språkdrakten, konteksten og publikumet reklamene retter seg mot er ulike.

Stoff møter sosiolog Tomas Hostad Løding, og direktør for marked og salg i DNB, Aina Lemoen Lunde, for en samtale om DNB sine markedsføringsteknikker; hvorfor de funker, og hvorfor de er verdt å analysere.

Mangel på økonomisk likestilling Aina Lemoen Lunde er en av hovedmotorene bak #huninvesterer-kampanjen. Hun forteller at hun var relativt ny i DNB og forsøkte å lese seg litt opp på tallene i banken, da et mønster dukket opp: Økonomisk sett

kommer kvinner dårligere ut enn menn, på nesten alle parametre.

– Disse tallene var mye mer ekstreme enn den prosentvise forskjellen i lønn mellom menn og kvinner, sier Lunde.

Her ville Lunde utrette en forskjell. Resultatet ble #huninvesterer-kampanjen, som opplyser

«ØKONOMISK SETT KOMMER KVINNER DÅRLIGERE UT ENN MENN, PÅ NESTEN ALLE PARAMETRE.»

kvinner om de sjokkerende økonomiske forskjellene mellom kvinner og menn, og samtidig får dem til å investere i aksjer og fond hos DNB. I reklamevideoen deres fra 2019 danser en rekke menn til «Run the World (Girls)» av Beyoncé, og viser statistikk

over den økonomiske forskjellen mellom kjønnene. Den feministiske undertonen er tydelig: Vi er ikke økonomisk likestilt ennå, men det kan vi bli ved å investere.

Finansmarkedets rebranding

At reklameføringen approprierer kulturelle eller politiske språkdrakter er en relativt ny taktikk i bank- og nansverdenen, ifølge sosiolog Tomas Hostad Løding. Dette henger blant annet sammen med en bredere dreining i nansverdenen: masseinvesteringen. Individer investerer mye mer i aksjer og fond for å spare eller forvalte egne midler i dag. Løding forklarer at denne typen investeringer tidligere ble assosiert med gamblere og risiko, og at nansmarkedene ble sett ned på.

– Nesten som en sånn moralsk deprivert sfære. Hvis man går et stykke tilbake i tid, er gambling det begrepet folk assosierte med nansmarkedene. Og for bank og nans har det åpenbart vært viktig å endre på.

Finansmarkedet snakkes om i dag som en sfære der alle, ikke bare kan, men bør delta, sier Løding. Det er dette som ligger til grunn når DNB approprierer en feministisk språkdrakt i #huninvesterer-kampanjen, og forbinder rene økonomiske investeringer med ideer om rettferdighet og sikkerhet.

Aina Lemoen

Lunde startet

#huninvestererkampanjen etter å ha oppdaget store økonomiske forskjeller mellom menn og kvinner.

Foto: Stig B. Fiksdal

SAMFUNNS

Dette er nytt, og henger sammen med at nansielle instrumenter har begynt å bli sett på som forbruksgoder.

– Det blir som et forbruksgode du kjøper. Du investerer ikke direkte i det, men kjøper det til deg selv slik man kjøper en Nike-sko, sier Løding.

Men du gjør jo noe helt annet når du kjøper en del av et aksjefond enn når du kjøper et par sko. Løding forklarer at bankene har forstått at de må integrere seg i forbrukersamfunnet for at vi skal investere hos dem.

– Og hvis de klarer det, og det har de jo klart, så er det egentlig ingenting annet å forvente enn at reklamen for de produktene vil kjennetegnes av mye av det samme som reklamen for andre produkter. Nettopp at det blir nedsunket i det jeg kaller emosjonelle og moralske registre. For det er her det interessante ligger, mener Løding. DNB spiller på våre moralske og emosjonelle registre for å selge et «forbruksgode», heller enn å henvende seg konkret til vår økonomiske logikk. DNB kan jo egentlig bare argumentere for at pengene dine vokser fortere hvis du investerer dem i aksjer og

fond enn hvis du setter pengene dine på sparekonto. Dette er logisk, kanskje til og med en selvfølgelighet. Men det er tydeligvis ikke nok for å få alle til å investere.

– Det er nok for ganske mange. Middelaldrende menn som har jobber, de som hører på noen av DNB sine podcaster, og som er litt inne i den tankerekka, de forstår selvfølgelig at dette er smart å gjøre. Men det er ikke nok for alle.

Kapitalisering på verdier Derfor legger DNB til noe ekstra. De spiller på mer enn logikk, for å appellere til nye segmenter av befolkningen. Dette er soleklart hva #huninvesterer-kampanjen gjør. Kvinnene må eie verden for å styre den. Kvinnene må tette kapitalgapet. Samtidig investerer du i deg selv, og trygger fremtiden til de kommende generasjonene. Hvordan? Vi har løsningen, hevder DNB. Alt du som kvinne må gjøre er å investere i fond og aksjer hos oss. Er alt snakket om å tette kapitalgapet bare et hult feministisk budskap for å tjene penger på oss?

– Ville DNB gjort dette hvis de ikke tjente penger? Nei. Er det noe man kan holde mot dem som sådan? Nei. Det er ikke

DNB sin jobb å løse kollektive politiske spørsmål. DNB sin jobb er å tjene penger for sine aksjonærer, der den norske stat er den største, sier Løding.

Det er imidlertid ingen slu kapitaleier som står bak kampanjen. Det er nemlig Aina Lemoen Lunde, og hun er overbevist om at DNB kan spille en viktig rolle i kampen for økonomisk likestilling. Men hun stikker ikke under stolen at dette er en «vinn-vinn-situasjon» for banken:

– Det er en styrke for oss at det også er kommersielt bra for banken, sier Lunde.

Menn eier fremdeles mer enn kvinner, og kapitalgapet er reelt – og enormt. Men likestillingsspørsmålet angår ikke bare økonomiske parametre: Vi har å gjøre med et strukturelt problem som tvilsomt løses helt ved at kvinner investerer mer hos DNB. Det som derimot er sikkert, er at DNB tjener på gebyrene vi må betale for at de skal forvalte investeringene våre. Lunde viser tall som kan tyde på at kampanjen har funket: Siden 2019 har andelen kvinnelige gründere økt med 14%, kvinnelige fondseiere har økt

275% i DNB, og nasjonalt økte andelen kvinnelige aksjeeiere like mye på to år, som de forrige tjue årene.

Utviklingen forklares nok ikke av disse tallene alene. Andelen menn som investerer i fond og aksjer har også økt siden 2019 og sammenfaller med masseinvesteringen. Kapitalgapet har heller ikke blitt mindre. Ifølge DNB sine egne hjemmesider har nettoformuen økt for både kvinner og menn, men kvinnenes andel av formuen har faktisk falt.

Den markante økningen av kvinnelige fonds- og aksjeeiere kan også tenkes å henge sammen med andre faktorer. Andelen kvinner som investerer har alltid vært lavere enn andelen menn som investerer. At forskjellen mellom de to gruppene blir mindre, kan like gjerne henge sammen med at lønnsforskjellen mellom menn og kvinner har blitt mindre eller at familierollene har endret seg. Andre, mer konkrete faktorer som kan ha påvirket trenden siden 2019, er koronapandemien eller lanseringen av apper som har gjort det enklere å investere. Grunnen er trolig sammensatt, og kanskje har DNB sin kampanje

Tomas Hostad Løding mener DNB spiller på moral for å selge finansielle instrumenter.

Foto: UiB

påvirket en del. Men at dette er den eneste forklaringen, er imidlertid tvilsom.

I lys av en norsk kontekst #huninvesterer-kampanjen er veldig spesi kt rettet inn mot gruppen de henvender seg til: en gruppe med midler og grunn til å investere, ifølge DNB. DNB appellerer derfor til kvinners følelser av urettferdighet, og vilje til å investere for sin kommende familie og senere generasjoner. De vever sammen trygghet og rettferdighet i sin markedsføring, og søker slik å bryte med ideen om at nansmarkedet er en gamblingarena for risikotakere. Samtidig når de ut til en ny (kvinnelig) kundegruppe, som ikke investerer, men som egentlig har pengene til å gjøre det.

– Det er de facto DNB sitt mandat å nå ut til nye kundegrupper slik at DNB vinner markedsandelen og tjener penger på det. Det er jo jobben deres, sier Løding.

DNB kan appellere til unge kvinner gjennom #huninvesterer kampanjen på grunn av likestillingsidealet i Norge. Ved å koble seg på den utbredte ideen om et egalitært norsk demokrati, selger ikke kun DNB investeringer eller et enkelt forbruksgode, men også en idé om samfunnet vårt. Å kunne likestillingsspråket funker veldig godt i Norge, forklarer Løding. Dette gjelder også for de grønne fondene DNB reklamerer for.

– Vi er jo en ren petro-stat, egentlig, men vi er en veldig ‘grønn’ petro-stat. Og det er et sånt «national imaginary», som jeg kaller det. Det er en forestilling om grunnleggende kjennetegn ved det norske, som er veldig viktig for DNB å koble

seg på når de velger å spille på akkurat de strengene hos oss, sier Løding.

Vi konstituerer selvet gjennom konsumet vårt, og nå har nans blitt en del av det, forklarer Løding. Hvis man putter pengene sine inn i grønne aksjefond hos DNB, er man med på å forme den framtidige grønne verdenen som ligger der fremme et sted. DNB selger investeringer som forbruksgoder pakket inn i et ideal om en grønnere fremtid fordi det funker i den norske konteksten. På samme måte selger de investeringer pakket

igjen. Det nnes jo kanskje et marked for DNB der også?

Man kan se det for seg. Det blir kanskje ikke en Andrew Tate-kampanje, men det er sikkert smarte folk som sitter og tenker hardt på hvordan DNB kan nne en eller annen måte å aktivisere unge menn på. Og hvordan en sånn kampanje kan sameksistere med en #huninvesterer-kampanje.

Aina Lemoen Lunde sier imidlertid at en slik kampanje ikke planlegges. Det er den økonomiske forskjellen mellom

« ER ALT SNAKKET OM Å TETTE KAPITALGAPET BARE ET HULT FEMINISTISK BUDSKAP FOR Å TJENE PENGER PÅ OSS? »

inn i et likestillingsideal. Disse to kampanjene går hånd i hånd, forklarer Løding. Grønne investeringer skal sikre de kommende generasjonene, noe som særlig appellerer til unge kvinner i et livsstadium der de skal etablere seg selv og egen familie.

#haninvesterer? Men dersom vi hadde løftet DNB ut av den norske konteksten er det lett å tenke seg at de hadde spilt på veldig andre strenger. Kanskje de til og med vil gjøre det her i Norge? Høyresida har satt menn på dagsordenen, regjeringen opprettet et mannsutvalg, og vi skal løfte menn opp og fram i samfunnet

kvinner og menn som er poenget bak #huninvesterer-kampanjen, og selv om andelen kvinnelige aksjeeiere har økt, har ikke kampanjen ført til økonomisk likestilling ennå. Problemet med at gutter taper på andre samfunnsområder, må andre institusjoner kanskje ta seg av? Grunnen til at DNB ikke lanserer en #haninvestererkampanje er kanskje fordi de mener det ikke er riktig, med tanke på den økonomiske forskjellen mellom kvinner og menn. Det kan også hende en slik kampanje ikke lanseres fordi det ikke er lønnsomt for banken å pøse ut penger på en kampanje rettet mot en gruppe som uansett investerer hos dem.

Uavhengig, DNB gjør i realiteten det samme som andre kapitalistiske bedrifter mange ganger før har gjort. På samme måte som Nike solgte produkter med slagordet «For once, don’t do it» tilknytta Black lives matterbevegelsen, eller slik Stordalen sponser store Pride-feiringer, selger DNB investeringer i en feministisk eller grønn språkdrakt. Det øker salget i visse deler av befolkningen, og åpner markedene ytterligere.

– Det å bruke de registrene er akkurat det samme som DNB gjør her. Det å investere i et nansielt instrument blir i prinsippet det samme som å putte pengene sine i et forbruksgode. Det er helt klart et uttrykk for mye av det samme, bare at det da ikke er snakk om nans.

DNB er avhengig av slike kampanjer for å nå ut til nye potensielle investorer. Dette er en del av et større fenomen om hvordan man former tilknytning til markedsprodukter. For vi former vår identitet gjennom forbruksmønstrene vi tilegner oss, og det er naturlig at reklameindustrien bruker dette, forklarer Løding. Når DNB nå selger investeringer som et forbruksgode, gjør de det ved å pakke produktene sine inn i språkdrakter som appellerer til bestemte segmenter i befolkningen. Det DNB implisitt sier er at det ikke nnes noe annet å gjøre enn å fordele sparemidlene sine på en slik måte at de samsvarer med egne verdier. Og hvor kan du gjøre det? Hos DNB, så klart!

AKTIVISME ELLER AKTIV VIRKSOMHET ?

Er du drit lei influensere som misbruker saker for å fremme seg selv? Bli med på en liten hatreise for å få ut litt frustrasjon.

Tekst Audun Aass Roseth Illustrasjon Tiril Tiller

Trivialisert aktivisme

Med alle virkemidler vi har i dag til å fremme hva vi tenker på og brenner for, har det blitt lett å vise støtte til viktige saker. Dette er jo otters i og for seg, og det å kunne nå ut til mange på så kort tid er jo en enorm makt. Men. Som Voltaire sa en gang i tiden: «Med stor makt kommer stort ansvar», og det er blitt tydelig at det er ere som har litt å gå på på denne ansvarsfølelsen. For å vise støtte til saker i dag trenger du ikke gå i tog, binde deg fast eller telte utenfor campus, bare sleng ut et instainnlegg, så er du good! På denne måten har det å drive aktivisme blitt trivialisert. Det krever stort sett ingenting av deg, annet enn at du har intakte tomler til å trykke «repost» eller «legg ut» med. Du slipper unna maset med å sette deg ordentlig inn i saken eller ubehaget i å måtte stå for det du sier – deilig! Selv om vi «vanlige folk» kan være medskyldige her, er våre kjære norske in uensere eksperter på dette feltet.

Pyromanen Krogh

Misforstå meg rett, jeg mener ikke å skjære alle in uensere under samme

kam her. Det er mange som klarer å bruke plattformen sin på en god måte. Samtidig mener jeg at det har spredd seg en ukultur. En slags «new-age»-kjendis som er blitt kjent uten å egentlig gjøre noe som helst. Selvfølgelig med unntak av å presse seg med i så mange realityprogram som mulig, og samtidig delta ivrig i debatter som allerede er opplest og vedtatt. Noen som kjenner seg igjen? Ikke? Nei, da får jeg ta saken i egne hender. Jeg titter på deg, Øyunn Krogh.

Det jeg gjør nå er absolutt ikke et sjakktrekk. Jeg gir frivillig brannfakkelen til en av Norges fremste pyromaner når det kommer til llesaker, og stiller meg klar for påtenning, dynka i bensin. Øyunn Krogh har blitt kjent gjennom utallige realityprogram etter sin spede begynnelse på sommerhytta på TV2, og det er imponerende hvor ofte dama dukker opp i nyhetsfeeden min.

Mange kk nok med seg det vi bare kan kalle «puppehendelsen» fra 24-stjerners julekalender. Ment som

et TV-stunt for å sjokkere og for å vinne konkurransen, slapp Krogh ut både Dunky og Doris henholdsvis foran barn og pensjonist. I og for seg tenker jeg kjør på, det skader ikke med litt pupper på NRK. Det som havnet i vrangstrupen, var seigpining av saken i form av en moralsk overlegen tirade om kvinnekamp. Jeg mener Krogh treffer blink på kvinnekampen med å gjøre som hun vil, men normaliseringen av kropp hun er ute etter faller i grus med de utallige medieoppslagene hun mater frem i ettertid. Kvinnekampen havner i skyggen av individet og produktet Øyunn Krogh, og fremfor å bruke oppmerksomheten til å belyse og skape debatt rundt kvinnesyn, ender hun opp med å sette spotlighten på seg selv.

Jeg er kanskje litt ufortjent hard mot Krogh her, men hun er et symptom på hvordan kulturen for aktivisme i samfunnet vårt til dels har surnet. In uenserne holder nesten på med en slags kunstform, hvor de bruker debatter som en mur de kan skjule sin egen egoisme og markedsføring bak. Og stiller du spørsmål ved det?

Fy, da er du en trangsynt, ikke-woke og/eller lite utdannet person.

Pepperonipizza

Det orerer også av in uensere som kaster seg først på ballen når det gjelder kroppspositivisme. «Alle er ne uansett kropp», det er jo et ott budskap, selv om det er noe utvasket. Dette er et fellestrekk med de este andre saker in uensere ser seg nødt til å ta tak i. Problemet begynner for alvor å åpenbare seg når de samme velmenende stemmene i neste instainnlegg kaster ut sponsoravtaler med treningssenter, sminkemerker og botox-behandling. «Joda du er grei nok, men du er kanskje et par kilo for tung og ligner litt for mye på en pepperonipizza med den derre aknen din» er budskapet noen vil sitte igjen med. Godfølelsen det! Brøleren her ble jo virkelig gjort av kjendistrioen Pia Tjelta, Synnøve Skarbø og Vanessa Rudjord da de lanserte Norges nye grunninstitusjon: Nomi Oslo. En av legeindustriens virkelig understuderte og nedprioriterte saker, kvinnehelse, ble effektivt redusert til rynkebehandling, llers

« PÅ DENNE MÅTEN HAR DET Å DRIVE AKTIVISME

BLITT TRIVIALISERT

.»

har sett seg lei på livet, og som ser seg reint nødt til å dra alle ned i søla med seg. Men er det så rart at man blir lei på livet når avisene fylles av at «Baby H» nå har blitt avslørt som Helmer? Samtidig tenker jeg at man også må ære den som æres bør, for in uenserne er jo virkelig eksperter på business og produktplassering. Det er ganske imponerende hvordan de har klart å bygge opp et imperium, hovedsakelig basert på å ha fjeset sitt på riktig plass til riktig tid. Det er derimot noe som muliggjør nettopp denne formen for karriere, og jeg kan dessverre ikke skylde på in uenserne denne gangen.

På fisketur

In uenserne kaster ut snøret, men det er media som biter over både agn og krok så det sitter langt bak i kjeften. Media har selv tatt på seg jobben med å ha minutt for minutt-dekning

av samtlige småsaker disse påvirkerne kommer med. Det er jo tidenes vinn-vinn-situasjon, in uenserne får masse oppmerksomhet og imagebygging, samtidig tjener media fett på klikk-saker som skriver seg selv. Når vi først dykker ned i kaninhullet, så kan vi like gjerne nevne folks lesevaner i samme slengen. Når det er noe småskandaløst som dukker opp i trykken, yr vi som møll mot lyset. Problemet er altså fasettert, og det er nok ingen som sitter på hele skylden. Likevel har media en enorm makt i at de fungerer som lteret mellom verden og folk est. Da burde de også sitte på ansvaret med hvilken maskestørrelse de velger å bruke på saker som skal få slippe gjennom lteret og ut på verdensveven. Alle disse «viktige» sakene som blir tatt opp, er det egentlig aktivisme eller aktiv virksomhet?

og fettsuging. «Vi dropper det med endometriose og sånn, det skjønner vi oss ikke på uansett». Der traff de virkelig spikeren på hodet, altså!

Oljesjeik eller oljesleik Lista er lang, og lengre kan den bli. TIX, «tixern», sjeiken av norsk russemusikk, har vært på en selvutviklingsreise de siste årene. Han har satt søkelys på det å ha tics – ufrivillig, gjentagende bevegelse eller lyd. Det er jo en kjempesak! Et popidol som mange unge ser opp til, åpner opp om mørk fortid, at man klarer seg gjennom det, og at man samtidig kan ha kjempesuksess. Det er oppriktig utrolig nt, noe som varmer sjelen. Timingen var derimot en smule for beleilig til at en kynisk journalist skal kjøpe det. TIX rakk akkurat å kjøre igang en fullskala rebranding av mannen med sleiken – nei vent, faen, sjeiken – rett før han skulle nominere seg til Eurovision. Flaks med den! Det kom en rekke

intervjuer i samtlige mediekanaler, og han tok seg også bryderiet med å gi et omfattende intervju med «Skavlan-light» – Lindmo. Det er ikke til å se bort ifra at han mest sannsynlig har blitt et viktig forbilde for mange med tics, han skal ha for det. Spørsmålet er bare om det er fest- og russekongen TIX som burde inneha rollen som dette forbildet. For de som fortsatt følger litt med er han, tross rebranding, fortsatt hjertelig deltakende i hvert års russefeiring. Det er jo kanskje ikke så rart at Sjeiken ønsker seg tilbake til der han fant olje... Men, er det akkurat denne folkefesten man vil forkynne til usikre unge med Tourettes syndrom? Tja, det kan du som leser få tenke over selv.

Lei på livet Jada, jeg er enig. Jeg kommer kanskje ikke så heldig ut av det her. Det begynner nå å danne seg et bilde av en 24-årig journalist som allerede

« NORMALISERINGEN AV KROPP HUN ER

UTE ETTER , FALLER I GRUS MED DE UTALLIGE MEDIEOPPSLAGENE HUN MATER FREM I ETTERTID .»

VELDEDIGHETSLABYRINTEN : HVEM BØR DU DONERE TIL ?

Nyhetsbildet preges av kriser og humanitære katastrofer, og behovet for å gjøre en forskjell melder seg. Men hvem burde du velge å donere pengene dine til, i dette mylderet av veldedige organisasjoner?

Du trenger ikke gå så langt ut på Festplassen før du møter på en karismatisk type som spør om du har hørt om Leger Uten Grenser, Unicef eller Redd Barna. Denne litt uvelkomne avbrytelsen gjør at du må pause podcasten og skru på snakketøyet. Svaret ditt er nok som oftest «nei, beklager. Jeg har dessverre ikke mulighet til å donere akkurat nå». Og det er det jo god grunn til. Med 9000 kr fra Lånekassen er det ikke mange kronene igjen å avse når kalenderen bikker den 10. i måneden.

Likevel, mange av oss kunne vel skrapt sammen nok til å gi en 100lapp hver måned. Her kommer spørsmålet inn; hvilken veldedig organisasjon skal man donere de sårt tiltrengte 100 kronene til? Vi har hørt skrekkhistorier om korrupsjon og skjevfordeling av midler, med ledere på toppen som tjener millioner og ikke har en eneste tanke for organisasjonens egentlige formål. Jenter tidlig i 20-åra drar ned til Uganda i to måneder for å bygge en

Tekst Marie Gjøsund Kleppen

skole. Bygget blir ferdigstilt, jentene har fått utvida perspektivet sitt, har tatt bilder med søte, afrikanske barn, og kan nå reise hjem til Europa med en følelse av å ha gitt tilbake. Men bygget blir stående og forfalle, av ere grunner. For hvem er best på å bygge hus i Uganda? Rike, europeiske 20-åringer, eller ugandiske snekkere som har gjort dette hele sitt yrkesaktive liv? Og når jobben er gjort og skolen er bygd, hvem skal være lærere, og administrere denne skolen? Det bryr ikke bedriften som organiserer disse selvrealiseringsturene seg om. For det koster esk for europeiske ungdommer å gi tilbake, og det har bedriftene det ganske greit med.

Men nok om det. Det nnes mange organisasjoner som ikke er til for rike folks selvrealisering, men som har en reell påvirkningskraft for folket i landene de går inn i. Her har den ideelle medlemsorganisasjonen Effektiv Altruisme tre gode kriterier for å vurdere behovet for og effekten av tiltak gjort av veldedige

organisasjoner. Problemet skal være stort, og fremskritt i området skal drastisk forbedre mange liv. I tillegg skal problemet være løselig, og innblanding fra organisasjonene skal kunne gjøre en reell forskjell. Til slutt undersøker de om problemet tidligere er forsømt, og om tilstandene har blitt oversett av andre.

Den store fallgruven er de administrative kostnadene til en organisasjon, og det kan være lett å bli forvirret av dette. De største organisasjonene har store administrative utgifter, men dette trenger ikke nødvendigvis bety at de ikke utgjør en forskjell. Her kommer Economics of Scale inn. Gjennom å ha et stort system med mye initielle kostnader, kan man altså utrette mer for hver ekstra krone som blir tilført, enn hvis man er en mindre organisasjon med et mindre system. Så ja, selv om en større prosentandel av inntekten kan gå til administrative oppgaver, vil hver krone de bruker på bakken

kunne ha større innvirkning på befolkningens liv og helse. Selv om en større andel av donasjonen man gir til mindre organisasjoner går direkte til formålet, har de ikke like store krefter som de større organisasjonene. Noen mener at direkte donasjoner gir størst nytteverdi (for eksempel å sende et visst beløp i måneden til en fattig familie). Men her mener andre at organisasjonene vil være bedre i stand til å endre strukturer og øke den generelle velferden i et helt samfunn.

Alt dette er vel og bra, men man trenger en oversikt for å vurdere hvilke organisasjoner som faktisk overholder det de lover giverne sine. Vi har tatt for oss re store veldedige organisasjoner for å prøve å gi deg et bedre bilde på hvor pengene kan komme til nytte.

Amnesty international

Amnesty International arbeider mot brudd på menneskerettigheter både på mikro- og makronivå. Midlene deres er 100% støttet av medlemmer og støttespillere, ingenting er statlige midler. Dette er det gode grunner til. Med én gang en organisasjon får statlig støtte, selv fra et så upartisk og yndig land som lille Norge, vil det danne insentiver til å handle på visse måter. I alle fall forventninger om dette. Derfor er etterforsknings- og påvirkningsarbeidet til Amnesty avhengig av null statlig innblanding.

Likevel har ikke Amnesty International Norge fått gå uten kritikk. I 2022 lanserte de en rapport om Russlands invasjon av Ukraina, som mange oppfattet som intetsigende. Mangelen på strenge krav ville gi Russland friere spillerom til å angripe sivile mål, ifølge NRK. Amnesty International Norge har administrative kostnader på 5%. Dette er høyere enn gjennomsnittet for veldedige organisasjoner i Norge. Til tross for dette er Amnesty International Norge en av de største som nnes, noe som gjør det naturlig med så store administrasjonskostnader. Amnesty har reell makt til å endre urettferdige skjebner til enkeltpersoner og folkegrupper, og er en ekte pain in the ass for menneskerettighetsbrytere verden over, som gjerne skulle fengsla både den ene og den andre plagsomme journalisten. 100-lappen din vil komme til nytte her.

Leger uten grenser

Leger uten Grenser har litt lavere administrasjonskostnader enn Amnesty, på 3.5%. Organisasjonens overordnede mål er å hjelpe folk i nød i tråd med grunnleggende humanitære prinsipper gjennom feltarbeid i de aktuelle områdene. 97% av støtten de får kommer fra private givere, samlet inn gjennom telefonsalg og gateverving. Bakgrunnen for dette er mye av det samme som Amnesty – i en kon ikt der resultatet er en humanitær krise for de sivile, er det helt essensielt at Leger uten Grenser kan skilte med total uavhengighet for å kunne drive feltarbeid. Ifølge TV2 har organisasjonen 300 medarbeidere utplassert i Gaza, som til tross for utstyrsmangel jobber hardt for å redde palestinske liv. Dersom bekjempelse av de enorme lidelsene palestinerne blir utsatt for er noe du ønsker å donere penger til, kan det være en lur idé å takke ja til å verves av Leger uten Grenser.

Klima- og naturvernorganisasjonen World Wildlife Fund er en internasjonal organisasjon som kjemper for å bevare leveområder både på land og på vann. På nettsidene deres kan man lese om deres arbeid for å stanse ulovlig neshornjakt i Afrika, eller man kan registrere seg for å bli hav-fadder for å «bevare havets skjønnhet». Problemet er at de har store administrative kostnader, hele 26%. Mye færre midler går til det egentlige formålet til WWF enn andre veldedige organisasjoner.

I tillegg publiserte BuzzFeed News i 2019 en artikkel som avdekker alarmerende forhold innenfor WWF. Det viser seg at WWFs viltvoktere som skal passe på naturreservater og vernede områder, har utøvet grov vold, seksuelle overgrep, tortur og mord på lokalbefolkningen. Dette skal ha skjedd i Nepal, Kamerun, DR Kongo og Kongo. I tillegg har WWF blitt kritisert for å forhindre urfolks tilgang til egne områder. Det hele ble bekreftet i en uavhengig granskningsrapport senere samme år, bestilt av WWF selv. Det skal sies at midlene som kommer fra norske donasjoner ikke har gått til de omtalte prosjektene. Likevel gir denne rapporten grobunn til skepsis.

Redd Barna er en internasjonal organisasjon som har som mål å nettopp redde barn. Dette gjelder barn over hele verden, som står overfor et stort spekter av kriser og problemer. Det kan være alt fra mobbing på nett i Norge til barnesoldater i Sør-Sudan. Redd Barna har de laveste administrasjonskostnadene i denne undersøkelsen, på 1.2%.

Noe av kritikken Redd Barna har stått overfor de siste årene er slurvete bruk av barn i sårbare situasjoner til markedsføring. Et eksempel på dette fra 2019, først omtalt i Bistandsaktuelt, er hvordan Redd Barna lmet femåringen Kayembe som led av underernæring, og brukte det i en reklame lm. For det første ble lmen publisert fem år senere, selv om teksten lød: «Kayembe trenger mat og medisiner for å overleve, og han trenger det nå». For det andre ble han omtalt som en malesisk gutt, selv om han var fra Kongo.

På den annen side skal Redd Barna Norge ha kudos for prinsippfastheten sin, som man så da de mottok midlene fra TV-aksjonen i 2023. Redd Barna har vært standhaftige motstandere av våpeneksport, derfor nektet de å ta imot bidraget fra Kongsberggruppen. Leger uten Grenser, som mottok de innsamlede midlene fra TV-aksjonen i 2022, lot på sin side Kongsberggruppen-pengene gli diskret ned i lomma.

Redd barna

SPIKKE - SAGE - LIME - BANKE MEG

En tekst om at studenter planlegger hvordan arbeidserfaring og verv skal lede til drømmejobben, avslører ikke noe nytt. Dette er ikke gravejournalistikk, men et spadetak for å begrave hysteriet som det resulterer i.

De este studenter har valgt studie på bakgrunn av et ønske om å få jobb i en viss bransje eller innen et spesi kt yrke. Noen utdanninger er mer eksplisitt rettet mot framtidige yrker enn andre, best eksempli sert med profesjonsstudiene. Uavhengig av studie, har du uansett trolig møtt en medstudent som utgjør en konkurrent for framtidsvisjonene dine etter UiB. Da er det nok ikke for deg å kun gjennomføre studiet. Misforstå meg rett, du har selvsagt tenkt å fullføre studiet, men det er ikke nok for å heve seg i konkurransen. Hva som er lurt å ha på CV-en utenom selve graden snakkes det mye om i en del studiemiljøer. Det drypper ned fra eldre kull som en klissete væske du ikke klarer å vaske vekk fra håret eller henda. Den første impulsen til vennegjengen din er å konstatere at den greia er plagsom, men før du vet ordet av det balsamerer dere hverandre inn i det – hysteri & shoulders.

Hva denne bevisstgjøringen konkret dreier seg om – hva som er lurt – avhenger av studiet. For medisinstudenter er arbeidserfaring med midlertidig legelisens tung valuta. Jusstudenter bør helst ha et vitnemål som ser ut som klassi seringen til verdens minste batteri. Mens i kultursektoren er nettverking og de riktige kontaktene avgjørende for å gjøre karriere. På Handelshøyskolen er det kutyme for å ha påbegynt karrieren, og signert kontrakt for første jobb før selve masteren er i boks. Og alle har vel godt av å ha et par verv?

Det kan bli mange fornuftige valg og frivillige engasjement samtidig for samtidens studentmasse. Det er nesten så man bør systematisere

Tekst Hauk Fevang

alt dette – lage en slags plan eller strategi. En strategi for å heve seg i konkurransen for jobb etter studiet. Personlig har jeg laget et owchart av strategien min. Dette har jeg trykt på dynetrekket jeg sover i.

I den kompetitive kulturbransjen er nettverking og kontakter som nevnt spesielt avgjørende for å komme seg fram i verden. En bekjent med en fot innenfor musikkbransjen fortalte meg at jobbrelatert nettverking annekterer fritida. Casual prat på fest kan paradoksalt nok være målrettet. Det er en mulig anledning til å utforske mulige samarbeidspartnere eller sikre fremtidige oppdrag. Business og pleasure er mikset like non-nonchalant som en tjommi rett ut fra Jungelens DJ-kurs. Man kan lure på når skuldrene skal senke seg for dem som skal senke skuldrene våre.

På den annen side er det ust av strateger som vil ha jobb innenfor akademia og media i Bergens studenttidsskrifter. På studier ved humanistisk fakultet, hvor jobbmarkedet ellers er magert, er konkurransen for å gjøre akademisk karriere desto større. Den mest attraktive jobben for mange av studentene er å bli foreleser. Da er det en fordel å komme tett på dem som innehar stillingen nå. Studenttidsskriftet til litteraturvitenskap på UiB, Prosopopeia, har ifølge ryktebørsen et meget trangt nåløye for nye medlemmer, samtidig som det gir strategiske minglemuligheter. På Prosopopeia-arrangementer har LitVit-professorene for vane å dukke opp, noe som byr på sjansen til å slå av en prat i en uformell setting. Åh, hvilket stort savn det er å høre foreleser prate – kan det

være taktikk i kulissene? Et annet studenttidsskrift som derimot tar åpenlyst stolthet i sitt potensial som springbrett ut i arbeidslivet er Studvest – sommerjobb i BT up next. Om jeg heller hadde skrevet en reportasje om de nye leseplassene på HVL kunne det kanskje vært meg.

Selv om du har forsøkt å ykte fra alt det som lønner seg av deltidsjobber og verv, kan det hende studentorganisasjonen din har kunngjort det i klartekst. Norsk Medisinstudentforening (NMF) har på sine sider publisert en liste med de 18 viktigste tingene som kan gjøre at akkurat du får turnusstilling etter at studiet er over. I de større byene er konkurransen for disse stillingene såpass stor at arbeidsgiverne må rimelig langt ned på denne lista for å kunne rangere kandidatene. Humanitært arbeid er et eksempel på et engasjement mot bunnen av lista som teller som pluss. Det er neppe tilfeldig at styret til Medisinernes Humanitæraksjon er fullt av streetsmarte jenter fra Bygdøy. Er barna i Uganda klare over dette?

Det er en mangfoldig bukett av strategier på bordet, men følelsen av nødvendighet omkranser dem alle. Å iverksette en fremgangsmåte føles nødvendig for å lykkes etter studiet. Når man først har satt seg en plan, entrer man et modus der tid og krefter er orientert mot å gjennomføre hva man har satt seg fore – å få det gjort. Dette medfører et hastverk som får meg til å tenke på gjøremålene som jager nissene gjennom Per Asplins julemusikal Putti Plutti Pott (som dessuten undertegnede konstant har på hjernen som hår). «Spikke sage lime banke // spikke sage lime banke

// spikke sage lime banke», synges det om og om igjen. Et repetitivt mantra som ikke etterlater tid og rom til å tenke seg om. Jeg må spikke meg en utdanning, sage vekk noe dårlig kroppsspråk, lime på et par sommerjobber og banke inn et styreverv så jeg blir en treskulptur av en attraktiv kandidat.

Kunne selve ansettelsesstrukturen vært annerledes? Eller er det et livskriterium man er tjent med å akseptere? Hvis man velger å være blant mindretallet som ikke sminker CV-en, får man det tøft på arbeidsmarkedet etter studiet. Skulle kanskje arbeidsgiverne tatt ansvar for studenters ve og vel ved å prioritere kandidater annerledes?

Det blir naivt å forvente. Allerede på deltidsjobbintervjuer spør arbeidsgivere hvor man ser for seg å jobbe etter studiet – snakk om en Catch-22. Deltidsjobben er en mulighet til å nne ut av disse framtidsplanene, men jeg får ikke stillingen om jeg ikke allerede har bestemt meg for framtida. Når er det riktig tidspunkt for å teste ut arbeidsplasser?

Det ligger i studentens natur å planlegge for hvordan man skal få jobb etter studiet. Dessuten er det å være ambisiøs i grunn en beundringsverdig egenskap. Problemet oppstår når konkurransen oss imellom er så stor at strategiorienteringen blir altomfattende, da neglisjerer man å peile retning underveis. Nissene i Putti Plutti Pott hadde masse å kse ferdig før julaften, blant annet baking av diverse julekaker, men de visste likevel at «det viktigste er å smake». Når jeg nå har helgevakt og allerede plotter min neste deltidsjobb, blir det ikke tid til det.

AKTIVITETSBILAG

Her er noe snop å ta med seg inn i sommerferien – på stranda, toget eller hvor enn du befinner deg. Legg vekk telefonen, flekk fram pennen og bryn deg på litt god gammeldags ferieunderholdning.

Tekst Elise Skjekkeland Foto/Illustrasjon Edle Torseter

VANNRETT

3. Fredagsmåltid

5. … på en snor

6. Han ekle i Reisen til julestjernen

8. Europeer

10. Fase

11. Fermentert te

14. Personlig pronomen

18. Superkontinent

19. En fugl som får så dårlig med mat

22. Gull

23. Etterlengtet pause

27. Artikkel

28. Drikke

29. Sesongbasert kåtskap

LODDRETT

1. Underordnet bergensk studentavis

2. Byggemateriale

4. Det høytidelig opptoget

7. Bjeffende kosmonaut

9. Men

12. Bergensk metallisk orm

13. Vokse

14. Slem

15. En lm med masse sand

16. Ytret

17. Høyt etterspurt blant barn i mai måned

20. Flyvende servise

21. Maurhus

24. Gassutviklende

25. Sporte

26. Narr

28. Legeme med et sneglehus

STOFF SIN FESTIVALGUIDE

Hyperkommersielle Live Nation-festivaler spiser sakte, men sikkert opp sommeren. Vi har laget en alternativ festivalguide, breddfull med små, lokaldrevne, søte og snille festivaler. Velbekomme.

Tekst Redaksjonen

Illustrasjon Sigrid Agnete Hole

Festidalen 28.-29. juni

På Festidalen har du muligheten til å klatre på høyballer samtidig som du hører på Timbuktu i sola! Festidalen (nominerer dem forøvrig til prisen for beste festivalnavn) ligger i Uskedalen i Kvinnherad, og er en tradisjon og stolthet for Uskedølingene. Med et folketall på 756 per 1. januar 2022 er det imponerende at bygda greier å få til en slik folkefest år etter år, med frivillige og arrangører som legger hjertet sitt i festivalen. Og attpåtil er den så kul også! Campingvogner og feltstoler møter hipsterluer og håndverksøl, og jeg digger det. Jålete og ujålete samtidig. Folka er trivelige og skravlete på en bygdete måte. What’s not to love? Hvis du ikke er fan av å få skoa gjørmete på festival, kan du dra et annet sted. I tillegg til Timbuktu kommer Oslo Ess, Datarock, Highasakite, Arif, Beharie, Embla and the Karidotters, Michelle Ullestad og Kurt Nilsen!

Det er lineupen sin, det!

Festivalpass: 1950 kr

Måkeskrik 12. og 13. juli

på torget i Norges måkehovedstad er en dårlig plan. Som et fyrtårn blant disse tarvelige greiene nner du Mablis, en relativt nystarta festival med fet, interessant lineup, sentrumsnært og idyllisk plassert i Vålandskogen. I år kan de skilte med både Susanne Sundfør, Fieh, Kvelertak og Brenn., i tillegg til en masse spennende greier du ikke visste du kommer til å like. Gjør deg selv en tjeneste: Dropp Gladmaten, dra på Mablis.

Festivalpass: 1790 kr (1390 kr for student)

Morellfestivalen 25.-27. juli

Moreller. Eplecider. Kjente og halvkjente artister. Det vakre Vestlandet. Norge fra sin mest avslappede og gjestfrie side. Hva mer kan man egentlig be om? Den siste helgen i juli sparkes

Hallo, kom hit! Her får du en festival lik en stor todagers hagefest. Den frivilligdrevne og usnobbete musikkfestivalen Måkeskrik har arvet beliggenheten til den legendariske Quartfestivalen. På Odderøya i Bendiksbukta nner du Kristiansands kuleste festival, hvor du får sol, sjø og dødla bra musikk, alt på ett sted. Palmesus skjelver i sine sandfylte bukser. Med lave skuldre kan du både sløve i gresset eller få selvpåført «whiplash» fra å nikke for hardt med til musikken. Bendiksbukta er naturlig formet som et am , som gir gode siktmuligheter selv fra bakerste rad. Rett ved vannet kan du kose deg til musikk av all slags pro l –nytt, gammelt, stort og smått. Dette burde være sommerens mål. Stålsett deg for to julidager med sjarmerende blåmerker og nye venner. Drikk en Lervig-pils til forførende musikk som er vaniljesaus for øra. Bli grepet og henført av artister som Black Debbath, Spidergawd, Brenn. og Euroboys. Jeg er dønn klar. Er du?

Jeg er dønn klar. Er du?

Festivalpass: 1500 kr

Festivalpass: 1500 kr

Mablis 14.-15. juni

rekke corny festivaler ingen er tjent med (les kanskje egentlig mest om en dårligere utgave av

Nå vet ikke jeg hvor godt kjent du er i Stavanger, men jeg kan røpe at sommeren byr på en lang rekke corny festivaler ingen er tjent med (les Vaulen open Air og Fjåge i Vågen). Disse minner kanskje egentlig mest om en dårligere utgave av Palmesus, men der avslutningsnummeret er byttet ut fra Sissel Kyrkjebø til Kjartan Salvesen. Ikke la deg lure når folk sier at du bare mååå få med deg Gladmaten heller; å arrangere matbonanza

Morellfestivalen i gang i Lofthus, en nydelig bygd i indre Hardanger. Da er det duket for tre dager med musikk, god drikke, nasj på båthus og å la seg lamslå av den norske naturen. I lineupen nner vi blant annet E-76, Fashion Victims, Oslo Ess, og selveste Bjørn Eidsvåg. God og patriotisk stemning er du altså garantert. Viktigere enn alt dette er imidlertid hoved-eventet for festivalen, nemlig NM i morellsteinspytting. Inneværende rekord er på 15.15 meter. Ingen forhåndspåmelding kreves. Kom igjen, jeg vet du vil.

Festivalpass: 1750 kr

Trænafestivalen 10.-13. juli

Natur, musikk og mennesker, og mitt liv er komplett.

Træna er en liten øy som ligger ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Havet er blått, lener mot turkist, blomstene har sprunget ut og sola går aldri ned. Én scene er en gammel kirke, en annen er en grotte. Det går pride-tog gjennom festivalområdet, og alle sover hulter til bulter i telt spredt utover en slette. Musikken får virkelig en annen klang på Træna, og med artister som Honningbarna og Beharie på programmet, lover det godt i år også.

din? At Øya har redusert seg til Holmen og at Slottsfjell føles mer som Slottsås? Hehe. Uansett kan du slappe helt av! Løsningen er Skotbu, en vidunderlig plass hvor tidenes event – hjemmefestivalen Skotbufestivalen arrangeres! Her nner du intimscener og artister du aldri har hørt om før, gode dasstilbud nøye gjennomtenkt med toalettkalkulator (ja det nns!). Eller. Nei, drit i det og. Å besøke Skotbu er slikt som fester seg på CV-en og ikke går bort, et stempel for livet. Jeg slår heller et slag for at du tar festivalvirksomheten i egne hender, kanskje sammen med en liten gjeng, og lager en hjemmefestival! For en utopi, du bestemmer selv HVILKE artister

var det humorinnslag, musikk laget av venner og kjente, og diverse partyleker. Skotbufestivalen brukte også låve som templat, men alt funker. Partytelt, skog, hus, hage, grotte, jeg nevner i eng, men sats heller på verdens lengste skjøteledning over aggregat i sistnevnte. Kjørr hjemmefestival og lag din egen fest. Da slipper du å sitte igjen med følelsen av at de 3000 kronene du brukte ble kastet bort på et middelmådig DJ-sett av Alan fuckings Walker.

Festivalpass: så mange kronasjer du vil!

«fuck it». I stedet nner du Trænafestivalen, med store artister, fantastiske scener og alskens

Festivalpass: 2000 kr

Det er virkelig vanskelig å oppsummere denne festivalen, og kanskje skal jeg ikke røpe all mystikken som ligger i vente. Du kommer i land på øyas ferjekai, derfra går det en grusvei inn mot festivalområdet. Lufta er tett av spenning, men stemningen er nedpå. Her slipper du unna hipsternes paradis. Her slipper du unna sossenes «fuck it». I stedet nner du Trænafestivalen, med dens tettpakkede program av små og mellomstore artister, fantastiske scener og alskens mennesker. Kom og opplev natur, musikk og mennesker, slik du aldri før har gjort. The Guardian skrev at Trænafestivalen er «One of the best festivals in Europe that you’ve probably never heard about», men nå har du jo det. Kanskje vi ses?

som skal komme, HVEM som kommer og HVOR du driter. Under Skotbufestivalen

deltar med 60 000 andre besøkende for sjangeren. I år kommer både

Moldejazz 15.-20. juli Jeg må innrømme at jeg ikke har vært på jazzfestivalen i Molde siden jeg var tolv, og var mer opptatt av å tjene femkroninger ved å plukke plastkopper (jeg ble rik). Det jeg husker, er at det var sabla god stemning, og at de som var en smule eldre enn meg storkoste seg. Jeg vil tilbake. Festivalen ble holdt for første gang i 1961, som gjør den til verdens eldste jazzfestival i kontinuerlig drift. Hvis du er interessert i jazz, eller har lyst til å utforske musikkformen, er dette den perfekte festivalen for deg. Her får du over 100 konserter, og deltar med 60 000 andre besøkende som deler din glede eller nysgjerrighet for sjangeren. I år kommer både Susanne Sundfør og Stig Brenner, men også mer nisje og ukjente artister. Festivalen er en god anledning til å utforske Molde og omegn, for eksempel fjellturer i vakre Romsdal.

Festivalpass: 3820 kr

Hjemmefestival!

Har du sett deg dritt lei av alle de samme gamle festivalene? Der du er tvunget til å sove i telt og hvor folk bæsjer en meter unna teltduken

GRUBLE KVISS

01

Dette er kvissen for deg som vil ha noe å gruble på i sommer.

Tekst Ole Ones Illustrasjon Haruna Inagaki

Først skal du gruble deg frem til et herrenavn. Dette herrenavnet er et vanlig navn i Norge. Om man deler det i to, får man to ord: Det første ordet er et substantiv som alle ønsker. Det andre ordet er et adjektiv som mange ønsker å være. Hvilket herrenavn?

02

03

For å jevne ut kjønnsbalansen skal du nå gruble deg frem til et kvinnenavn. Dette er det tredje vanligste kvinnenavnet i Norge. Det er navnet til både en kjent artist og en kjent idrettsutøver som kanskje var mer kjent for en stund siden. Men her kommer det største hintet: Hvis du sier navnet baklengs, så får du navnet på et land.

Nå skal du gruble deg frem til et årstall. Hvilket år skjedde dette?

-Ole Einar Bjørndalen ble født. -Richard Nixon gikk av som president etter Watergate-skandalen.

-Vest-Tyskland vant fotball-VM for herrer. -ABBA vant Eurovision med låten «Waterloo». -Gudfaren2hadde premiere.

04

05

Klar for bokstavrekkegrubling? Fullfør bokstavrekken:

TJ – KMB – JS – ES – ___

06

Ny rekkegrubling! Hvilket land er det neste i rekken?

Israel, Nederland, Italia, Ukraina, Sverige,

Nå skal du gruble deg frem til et grunnstoff med atomnummer 30. Dette er et sporstoff som vi mennesker trenger å få i oss. Det norske navnet på grunnstoffet kan også bety to helt andre ting på engelsk. Den første betydningen er et substantiv som alle har hjemme. Den andre betydningen er et verb som kan forbindes med en ulykke. Hvilket grunnstoff?

Linn Skåber, Kronprins Haakon, Sylvi Listhaug, Mark Zuckerberg. 07

Nå må du aldersgruble, for du skal rangere disse kjendisene fra yngst til eldst. Det er minst fire år mellom hver av dem. Du får ett poeng for alt rett.

08

Klarer du å gruble deg frem til hvilken sangtekst jeg har oversatt på Google Translate?

«Vi var gode, vi var gull En drøm som ikke kan selges Vi hadde rett til vi ikke hadde det Bygget et hjem og så det brenne»

09

Vi må få plass til geografigrubling også. I Europa er det tre land som bare har én type vokal. Canada er et eksempel på et slikt land. Ett poeng om du klarer alle tre!

10

11

12

Nå skal du gruble deg frem til et ord som kan bety to ting. Det første er noe man ikke vil ha hjemme, og det andre er noe man finner masse av i skogen. Fjerner man siste bokstav i ordet får man to nye betydninger. Den første betydningen er et substantiv man gjerne ønsker å finne i skogen, mens den andre betydningen er et verb som vanskelig lar seg gjøre i skogen. Hvilket ord?

Mer geografigrubling! Et land i Afrika er et anagram for en hovedstad i Sør-Amerika. Hvilket land og hvilken hovedstad?

Okei, du skal få litt norsk geografigrubling også. Navnet på en norsk by er også et norsk verb i infinitiv som beskriver noe du gjør akkurat nå. Hvis du tar vekk siste bokstav, så får du noe som (nesten) alle mennesker har på kroppen. Hvilken by?

13

Harry Potter. 14: Brasil (Bra sil). 15: Peru (Per-U).

Haakon (50), Linn Skåber (54). 8: «Flowers» - Miley Cyrus. 9: Danmark, Kosovo, Malta. 10: Rot. 11: Mali og Lima. 12: Bryne. 13:

6: Sink. 7: Mark Zuckerberg (40), Sylvi Listhaug (46), Kronprins

(initialene til norske statsministre). 5: Sveits (vinnere av Eurovision).

1: Fredrik. 2: Kari (Kari Bremnes og Kari Traa). 3: 1974. 4: JGS

14

Vi avslutter kvissen med bildegrubling. Nå får du en beskrivelse av et bilde, og så skal du si hvilken romankarakter bildet skal representere. Se for deg noen beholdere som man gjerne har blomster i. Men dette er ikke noen vanlige blomsterbeholdere. Disse beholderne har kinesiske tegn tatovert på kroppen, de har hockeysveis og er rett og slett ganske så smakløse og usofistikerte. Hvilken romankarakter skal man frem til her? Konsertene er forøvrig utsatt på grunn av et virus.

Ny rebus, men denne gangen med et faktisk bilde! Hvilket land skal dette bildet representere?

15

Nok en bilderebus. Hvilket land vil jeg frem til her?

0-5: Her har du åpenbart ikke grublet nok.

6-10: Du har grublet litt, men kan med fordel gruble enda mer. 11-15: Strålende, her har du grublet slik man skal gruble på en grublekviss.

ÅRETS SOMMERSANG :

Aldri helt nok af Emma Sehested Høeg

Solen har for alvor meldt sin ankomst i Bergen og rhododendronen blomstrer i fuld or. Du har lige a everet semestrets sidste opgave og skal ud og møde vennerne i Nordnesparken til en pils og en dukkert. Men hvad skal du dog have i ørerne på din gåtur, som kan matche denne boblende følelse af frihed, sommeroptimisme og let kådhed? Danske stjerneskud Emma Sehested Høegs nyeste single rummer netop alt dette og er samtidigt en undeniable banger; ikke for poppet, heller ikke for alvorlig, men det skønne sted lige i midten. Energien er ikke for høj og ikke for lav, den er afslappet men ekstatisk på samme tid, og den skønne linje i omkvædet: «For det var aldrig helt nok for mig, men jeg prøved på at leve» opsummerer perfekt den brusende følelse, vi alle håber på at vælte ind i sommeren med. På med høretelefonerne! Du kan takke mig senere.

ALBUM :

Dem, vi plejede at være af Dag Johan Haugerud

Når nu vi er ved musikken: Hvis jeg skal anbefale ét nyere dansk album, så er det dette. Debutalbummet (!) landede med et brag på den danske musikscene i 2021 og omhandler et parforhold i opløsning. Udgivelsen er gennemsyret at hårdtslående sætninger og hudløs ærlighed, men selvom sproget er voldsomt, leveres det af bløde melodier og en helt unik vokal, som hurtigt afslører at der er mere sorg end vrede i det jeg, der taler. Kontrasterende til det voldsomme, synger Guldimund også om en dyb kærlighed til parrets nyfødte barn som lyser op igennem al smerten som et håb. Som lytter overvældes man skiftevis af ømhed og afmagt, en følelse som virkelig bliver siddende i én efterfølgende. Jeg har i hvert fald ikke helt kunnet ryste det af mig.

PODCAST :

Ibyens kærlighedsbrevkasse

Hvis du har mod på at udvide dit danske ordforråd videre fra “rødgrød med øde” og “kamelåså” denne sommer, vil jeg klart anbefale Ibyens Kærlighedsbrevkasse. Oplægget er enkelt, men velfungerende: Vært og kulturpersonlighed Felix Thorsen Katzenelson inviterer 2-3 gæster ind for at svare på kærlighedsspørgsmål. Det fungerer, dels fordi gæsterne er godt udvalgt og ofte virkelig morsomme, men mest af alt fordi de undgår at alle råd ender op i “måske skal I prøve at snakke sammen” eller “bare kast dig ud i det!”. Det er forfriskende fra én som har lyttet til sin del af dilemma-podcasts. Alle episoder ligger på Spotify og er perfekte til bilferien eller i baggrunden imens du genoptager det kreaprojekt, som har ligget i skuffen siden sidste sommerferie.

– I DANMARK!

MAD BMO

På de nymoderne, halvdyre hipsterbagerier i København er det på det sidste blevet populært at bestille en BMO til sin økologiske americano. Den kryptiske forkortelse står for noget så simpelt som en Bolle Med Ost - og her er det vigtigt at pointere, at der på dansk altså ikke er tale om et sødt bagværk, men om et godt gammeldags “rundstykke” som I kalder det heroppe. Bollen er gerne af surdej og serveres altså ganske simpelt med smør og en god skive ost. Er det neokapitalismens nyeste påfund at sælge surdejsboller til overpris i gentri ceringens højborg, eller vidner BMO’ens fremkomst om en oprigtig kærlighed til baghåndværket og en længsel efter simplere tider? Selvom det er absurd at en sådan omgang kan koste op imod 70 danske kroner hos bageren, er der altså bare noget tiltalende over glæden ved en velbagt Bolle Med Ost.

FILM

Mirakel

Dennis P. er 12 år og bor med sin hysteriske og overbeskyttende mor, som ofte rammes af migræne. I skolen går det ham heller ikke for godt - klasselæreren Sandstrøm er altid efter ham, og både Dennis og bedstevennen Mick er forelsket i klassens smukkeste pige: Karen Elise. I desperation efter Karen Elises opmærksomhed (og hår på dilleren) beslutter Dennis at det er på tide at bede til Gud - og hans bønner bliver hørt. Mirakel er en kultklassiker af en coming of age komedie som de kun kunne lave dem i 00’erne, og castet er fyldt af danske kanoner. Har jeg nævnt at det også er en musical?

SOMMERLÆSNING

Zappa og Når snerlen blomstrer af Bjarne Rauter.

Zappa er en barsk klassiker fra 80’erne, som handler om arbejderdrengene Bjørn, Mulle og Uffe og deres bekendtskab med overklassedrengen Sten. Handlingen foregår i efterkrigstidens København, men er en absolut tidsløs fortælling om mobning og klasseskel, venskab, håb og had. Når snerlen blomstrer er den uafhængige efterfølger, som følger Bjørn i overgangen fra barndom til ungdom. Denne er en mildere, men ikke desto mindre fortryllende nostalgisk beretning om at blive voksen med alt hvad det indebærer, som egner sig fantastisk til sommerlæsning på hytten, men som absolut heller ikke er uden dybde. Hvis det skulle blive dårligt vejr på ferien, er lmadaptionerne desuden lige så fantastiske.

Tekst Anna Bjørn Viderø Foto Max Weiby

S I D E N S I S T

Alle disse nyheter som kom og gikk

Snus i flammer I midten av mars begynte det å brenne på fabrikken til snus rmaet Swedish Match. Dette har ført til en kritisk mangel på løssnus. Produksjonen er i gang igjen som normalt, men det vil fortsatt ta litt tid før snusen er tilbake i alle butikker. Så gi en ekstra klem og litt tålmodighet til dine snusløse løssnusende venner.

Akademikere streiker, betyr det at vi slipper eksamen?

Akademikerne og Unio har blitt tatt ut i streik. Dette kan føre til forsinket sensur, og håpefulle masterstudenter river seg i håret av engstelse. Årsaken til streiken er uenighet med staten om at de to fagorganisasjonene skal ha lik tariff. En oppkavet streikevakt meldte på NRK nyheter at «det er snakk om den viktigste gruppen i samfunnet!». Stoff foreslår å gi akademikerne litt applaus, for en gangs skyld. Det fungerte jo med sykepleierne i 2020.

Jens og Jonas på terrortokt, Simen Velle i fengselscelle og

Stokkeland blir sin egen venn ♡

Det har vært mange medieoppslag knyttet til ungdomspolitikere de siste to månedene, og ere skal det bli! Ny RU-leder Amrit Kaur meldte på TikTok at Stoltenberg, Støre og Tangen var terrorister. Hun har senere tatt tilbake utsagnet. Man kan lure på hvor det ble av standhaftigheten til dette én gang så radikale ungdomspartiet. Likevel, prisen for månedens mest klønete offentlige utsagn kan nt gå til Kaur.

Simen Velle deler åpent om sin narkotikadom fra 2019, hvor 100 gram cannabis ble funnet hjemme hos ham. Og media elsker ham for det! En utspekulert strateg, denne Velle.

Grønn Ungdom-leder Tobias Stokkeland hadde året før åpnet opp om en venn som hadde tatt overdose, og under årets landsmøte til MDG avslørte han at historien

– ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet.

egentlig gjaldt han selv. Selv sier han til VG at han trodde det var amfetamin, men det viste seg å være et sørafrikansk gatedop som er blitt beskrevet som «poor man’s cocaine». Betyr det at MDG omsider har valgt side, og nå of sielt kjemper de fattiges kamp?

Norge anerkjenner, endelig, Palestina som et eget land Norge, Irland og Spania anerkjenner omsider Palestina som en suveren stat, og som følge av dette har Israel tatt ut sine diplomater fra Norge. Media omtaler dette som et modig valg, at Norge kan gå først i rekka for denne radikale avgjørelsen. Men vent litt… hvor mange land anerkjente Palestina før oss? 143 var det. Av 194 land i FN. Men la oss bare leve i troen på at det er typisk norsk å være god, da.

Eurovision

I år som alle år braket sangfesten Eurovision løs, denne gangen preget av mye uro. I kjent norsk stil vant

Gåte den gjeve sisteplassen. Men det var ikke tapet som gjorde at mange hadde bismak i munnen. Bismaken bunnet heller i Israels deltagelse og konkurransens forbud mot palestinske agg under sendingen. Likevel ble sendingen åpnet av en artist med palestinaskjerf rundt armen. Flere land valgte å droppe ut av konkurransen grunnet krigen i Gaza. Til tross for mye kritikk mot Eurovision og NRK, som kk 48 klager, var det under Israel sitt bidrag est så på. Seertallene var forøvrig rekordlave i år. NRK klør seg i hodet, kanskje det var det ne været?

Tekst Fay Arentz-Hansen

Illustrasjon Kais Chaouch