TEATERANMELDELSE

KULTUR STOFF

SPENNENDE, MEN KLØNETE FORESTILLING

Tekst Ida Otilde Haugland Foto Odd Mehus

DNS’ Onkel Vanja lykkes ikke med å skape nærhet mellom sal og scene.

Onkel Vanja er Stefan Larssons første regioppdrag som teatersjef på Den Nationale Scene (DNS). Når han velger Tolstoj, plasserer ham i 80-tallets Sovjet og eksperimenterer med kamerabruk, er det mye som kan bli spennende. Dessverre når ikke gjennomføringen helt opp til forventningene.

Leo Tolstojs Onkel Vanja fra 1897 handler om mennesker som lever tett på hverandre, knyttet sammen av familiebånd og en håpløs situasjon. Vanja (Kristoffer Sagmo Aalberg) og niesen Sonja (Kristi-Helene J. Engeberg) lever tomme liv i et hus i skogen og kommer i konfikt med Sonjas far (Svein Harry Schöttker-Hauge) når han vil selge huset. Den fortvilte situasjonen blandes sammen med begjær, hat, fremtidshåp og pessimisme, og blir ikke enklere av at både Vanja og Sonja står i hvert sitt trekantdrama.

Det ligger humor under tragedien, og tragedie under humoren, noe som gjør DNS’ oppsetning både rørende og storslått. Likevel gjør to store regimessige feilgrep at det hele faller sammen. Det ene er hvordan man bruker huset stykket foregår i. Det andre er valget om å bruke kamera som del av produksjonen.

Et lukket hus

Godset hvor handlingen foregår står i senter på scenen. Det er et sommerhus med en mengde nips. Vinduene er små, med blondegardinene trukket for. Rotet og alle detaljene virker realistisk, og understreker den klaustrofobiske stemningen. Problemet er at frem til slutten av første akt er alle fre veggene i sommerhuset intakte og gir et helt lukket hus.

Skuespillerne kommer kun til syne når de går ut av huset. Man er avhengig av kameraet for å få med seg hva som foregår. Det er kun karakterene som er i fokus som vises, og man går glipp av hvordan de andre karakterene reagerer på det som skjer. Dermed tar det tid før man blir kjent med karakterene og får kontroll på hvem som er tilstede og hvilket forhold de har.

Når det mot slutten av stykket fjernes en vegg, hører jeg nesten et lettelsens sukk fra publikum. Endelig får man overblikk over handling, karakterer og de kompliserte relasjonene. Senere trekkes alle de fre veggene fra hverandre. Huset åpnes jo lengre ut i avsløringene og den følgende fortvilelsen man kommer. Men stykket klarer likevel aldri å hente seg helt inn fra distansen mellom publikum og skuespillere i begynnelsen.

Teknikken glipper

Å bruke kamera i teater er ikke nytt. På DNS er Vildanden og Arv og miljø allerede på listen blant stykker som utforsker dette mediet. På Det Vestnorske Teater fkk Raskolnikov kongekritikker for sin kamerabruk. Når kamerabruken ikke funker i Onkel Vanja er det i hovedsak fordi det er et grep som ikke tilfører historien noe. Det skaper distanse der man kunne fått nærhet. Ved bruk av storskjerm kan man riktignok komme tett på skuespillernes ansiktsuttrykk, men det gjør ikke opp for den manglende tilstedeværelsen av skuespillere som spiller direkte til publikum. Den mislykkede kamerabruken gjør meg nesten litt provosert. Hvorfor må det brukes skjerm på et allerede skjermtrøtt publikum? Jo lengre man kommer ut i stykket, jo mindre funker det rent tekniske. Skjermen begynner å blinke svart, kameraene fokuserer ikke, en mikrofon må byttes midt i en scene. Slikt skjer jo, men det gjør det bare enda tydeligere at kamerabruken er et klossete grep i oppsetningen. Kamerafolkene blir også mer fremtredende i denne delen. Jeg ser oftere ryggen på kamerafolkene enn ansiktene på skuespillerne. Det tekniske rotet distraherer oss, og forsterker distansen til stykket som faktisk foregår.

Gode skuespillerprestasjoner

Det er ingenting å utsette på skuespillerprestasjonene. Særlig Petronella Barkers og Kristi-Helene J. Engebergs imponerer, med en intens og naturlig tolkning av karakterene Jelena og Sonja. Kristoffer

«DET LIGGER HUMOR UNDER TRAGEDIEN, OG TRAGEDIE UNDER HUMOREN»

Sagmo Aalberg og Frode Bjorsnøy skaper et fortrolig vennskap mellom Vanja og Astrovs – noe de gjør med dybde og varme, og ikke minst mye humor. Likevel er det tatt noen rare valg med tanke på karakterenes spillerom. Vanjas mor, spilt av Marianne Nielsen, burde fått mye mer plass i begynnelsen for å etablere karakteren. Sverre Røssummoens godmodige Telegin virker også litt glemt, der han sitter malplassert og taus, med unntak av et par replikker helt i begynnelsen, gjennom de to timene stykket varer. Dessverre kan hverken tekniske problemer eller varierende karakterdybde forsvare stykkets vellykkethet. Når så mye av stykket hviler på dårlige sceneografske valg og forstyrrende kamerabruk, lykkes ikke DNS’ sin oppsetning med å skape

nærhet mellom sal og scene.