SE OG HØR, HER OG NÅ

BOK: De fire bøkene – Yan Lianke (2010)

Jeg fant denne boken helt tilfeldig. Visste ingenting om den. Kjøpte den. Leste den. Mistet meg selv i den. Har tenkt på den daglig i snart to år. Den er tidvis hysterisk morsom, tidvis grusom, rivende tragisk, vakker og flosofsk. Handlingen og karakterene i boken beskrives fortløpende fra fre forskjellige perspektiver. Boken veksler mellom å uttrykke seg bibelsk, eventyrlig, som flosofsk analyse og gjennom nydelig og rivende språk. Brit Sæthre har oversatt den til norsk og har klart å bevare det fantastiske språklige og ironiske repertoaret til Lianke. Alt klaffer. Nyt denne boken.

MÅNEDENS FAVORITTER

PROSADIKT: Behold meg – Tora Sanden Døskeland (2018)

Leser du unge norske debutanter i dag, vil du kanskje merke at de skriver veldig likt. I gråsonen mellom roman og poesi skildrer man det nære og hverdagslige på en svevende og fytende måte. Det skal mye til for å fremstå unik i denne enhetlige skrivestilen. I Behold meg får Døskeland likevel frem det aller beste fra denne trenden. Hun skriver nydelig vakkert om alt fra fedre til smuler i sengen, og fnner det vondeste og vakreste i alt som er «vanlig». Hva sjangeren prosadikt innebærer, behøver du ikke tenke på. Les denne boken og riv deg med på en vakker og vond ferd. Trenger du fortsatt overbevisning? Hvor mye sier denne setningen om hvor jeget befnner seg i forholdet med sin kjære? «Deretter kysset, hverdagslig som en avvisning». Au.

Tekst Martin Lie-Nielsen

Foto Camilla Louadah Hermansen

LÅT: Lemon Incest – Serge Gainsbourg (1984)

Kort om Gainsburg. Et slags alkoholisert, maskulint metoo-monster fra helvete. En av Frankrikes mest forhatte og folkekjære offentlige fgurer i sin tid. Han drev med alt innen kunst – helst med nasjonale skandaler som resultat. I denne sangen har han med seg sin 13 år gamle – nå ganske kjente – datter Charlotte i en duett om en far og en datter i et pedoromantisk forhold. Når den myke, gubbete stemmen til Serge avløses av den hviskende datterens sårbare prepubertale stemme som sprekker i de høye tonene, kan jeg garantere at alt blod i kroppen fryser til is av avsky. Selv om det er krevende å lytte, er sangen likevel ganske kul og får deg i hvert fall til å føle noe.

FILM: There is No Evil (2020)

Jeg så denne på BIFF. En flm sammensatt av fre historier som alle handler om politisk motiverte henrettelser i den autoritære staten Iran. Filmen i seg selv er et mesterstykke, men når det kommer til innholdet er den grusom og sjokkerende. Det er en flm som utforsker ideer om ondskapens banalitet og mennesker som konstant lever på et moralsk bristepunkt. Mohammad Rasoulof (regi) trykker på alle følelsesmessige knapper, og forteller historiene sine med slående metaforer og ekstrem bruk av temposkifter og kontraster. Det er sjeldent en ser en flm så perfekt … og så forferdelig.

MUSIKER: Colin Stetson

Colin spiller saksofon, men ikke helt som alle andre. Se for deg at du står dypt inni skogen en månelys aften. Rundt deg på alle kanter fakser kråker som febrilsk forsøker å formidle vakker havfruesang til deg gjennom den iskalde luften. Slik høres det ut når Colin spiller saksofon. Det er noe magisk, men på samme tid dypt forstyrrende over det. Samtidig som han spiller repetitive toner på saksofonen, lager han en slags hypnotiserende strupesang med en mikrofon nederst på halsen sin. Dette er ekstremt smale greier, men gi det en sjanse. Han spiller ofte med Bon Iver og har laget flmmusikk til blant annet Heredetary, samt litt av musikken til spillet Red Dead Redemption 2. Dette er nytt og ulikt alt annet du har hørt før.