BROSTEINSTELEGRAFEN

BROSTEINSTELEGRAFEN GAPESTOKK OG BIBLIOTEKETS ETIKETTE

Et skjønnlitterært dypdykk inn i et helt vanlig øyeblikk.

Tekst Selma Ebne Røeggen Illustrasjon Embla Müller

Det er mandag morgen på biblioteket. Enda en dag med nesen dypt begravet i en bok jeg forstår lite av. Jeg leser sidene fere ganger for å i det hele tatt få med meg tematikken. Rundt meg sitter iherdige studenter som alle ser ut til å ha skikkelig grepet på studenttilværelsen. Stillheten man opplever på et bibliotek tidlig om morgenen er ulik andre typer stillheter. Det er et slags alvorspreg over det hele. Ingen snakker. De hvisker ikke engang. Lyden av ivrige fngertupper som hamrer mot tastaturet og vending av sider, er derimot en konstant påminner om at: vi leker ikke akademia.

Jeg kaster et fortvilet blikk mot venninnen min, som også har begitt seg ut på de uforståelige sidene. Jeg prøver å ta i bruk telepati for å skape kontakt uten å bryte den usynlige barrieren som stillheten fører med seg. Da dette viser seg å bli vanskelig, våger jeg meg til et lite vink i retning venninnen min. Dette fanger oppmerksomheten hennes, og et spørrende blikk blir sendt min vei. Vi står nå overfor en enda større utfordring: Hvordan kommunisere uten å bryte stillheten? Jeg vet at idet jeg begir meg ut på å kommunisere verbalt, blir denne usynlige boblen, skapt av studentene som har dratt hit for å konsentrere seg, sprukket. Vi har tidligere erfart at enhver form for hvisking, blir møtt med stygge blikk fra distraherte medstudenter. Jeg peker ned i boken og signaliserer forvirring med blikket mitt. – Hva? Jeg skjønner ikke, hvisker venninnen min nesten uhørlig.

– Jeg skjønner ingenting, forklarer jeg oppgitt.

– Nei, ikke jeg heller, svarer hun.

Vi ser litt på hverandre med blikk som kommuniserer – bedre en ord noensinne kunne – at vi synes synd på oss selv. Med munnviker som peker nedover, litt morgentrøtte øyne, og en bekymret rynke mellom øyenbrynene. Vi kan ikke annet en å fnise over hvor patetiske vi må se ut fra utsiden. Vi har så vidt kommet i gang med lesingen og er allerede klare for å gi opp. Når stillheten først er brutt, blir terskelen for å bryte den igjen lettere, og vi begynner i det stille å diskutere hva det egentlig er vi leser.

Én etter én vrir ryggene seg i en seig, dramatisk 180 graders rotering og kaster oppgitte blikk i vår retning. Tastaturklikkingen blir høyere, og blafringen fra sider som vendes intensiferes. Et tydelig kremt kan høres fra et eller annet sted i biblioteket. Det ligger en klar irritasjon i luften, og det er tydelig at poenget er at vi skal legge merke til den. Det hele blir til et slags spill som går ut på å teste grenser. Hvor høylytt er det akseptert at hvisking er på et bibliotek? Etterhvert blir stillhetsnormen, som i starten preget biblioteket, borte, og vi glemmer at det er meningen at vi skal holde støynivået så lavt som mulig. Jeg babler i vei i en hviskende tone, men glemmer meg og er nå farlig nærme normalt stemmeleie. Venninnen min rister stille og intenst på hodet og prøver desperat å gi meg signaler, men det hele går rett over hodet på meg. Jeg kjenner en kald hånd som forsiktig plasserer seg på skulderen min.

– Jenter, dette er et bibliotek. Hvis dere skal prate, må dere nesten gå et annet sted, sier en av studentene vi har klart å provosere med diskusjonen vår.

Det hele blir levert med et stivt og noe nedlatende smil om munnen. Vi nikker bekreftende og iherdig tilbake med beklagende blikk. Jenta som sa ifra er kanskje et par år eldre enn oss. Det brenner av fauhet i kinnene mine. En blanding av irritasjon og skam bobler opp i meg, og jeg graver nesen min ned i boken som jeg fortsatt ikke forstår. Det jeg i hvert fall har skjønt etter denne opplevelsen, er at du ikke kødder med stillheten på et bibliotek.