ANTI-JULEMUSIKK

Det meste av julemusikk suger. Det er på tide å finne noe nytt.

Vi har kommet til den tiden av året hvor de samme oppbrukte låtene spilles på repeat i alle offentlige rom. Men jeg er lei av Mariah Carey, jeg er lei av Wham!, og jeg er så innforjævlig lei av «Feliz Navidad». Om du nå skulle oppleve plutselige og ekstreme smerter i tærne, får du bare ha meg unnskyldt.

Å tre inn i julemusikkmarkedet er i utgangspunktet det eldste, mest utspekulerte og billigste trikset i boken for utvaskede musikere som ved en siste krampetrekning ønsker å skvise ut noen kroner. Det blir følgelig ingen julestemningpoeng å hente hos meg. Det finnes dog julemusikk utenom den som spilles overalt (utrolig, hva?), som kan fungere som sårt tiltrengte oppfriskere i en ellers ganske monoton julehverdag. Derfor har jeg påtatt meg det store ansvaret å kuratere en liste med anbefalinger til julemusikk, utelukkende bestående av materiale fullstendig blottet for kommersielt potensial.

Jim Jones – A Dipset Christmas (2006)

«Living fast and ballin’ at Christmas time» strømmer ut av høyttalerne på åpningslåten fra The Diplomats’ Jim Jones (må for all del ikke forveksles med kultlederen) sin juleplate fra 2006. Den nevnte låten, «Dipset X-mas Time», er en fornøyelig gangstarap-tolkning av Paul McCartneys «Wonderful Christmastime» som legger til rette for julestemningen som er gjennomgående på dette albumet. Platen som helhet består hovedsakelig av beats hentet rett fra bling-æraen akkompagnert av sosialrealistiske fortellinger om julefeiring i Harlem, hvor julenissen aldri kommer på besøk. Jones legger helhjertet ut om de enorme mengdene snø som skufles for å få råd til de dyreste julegavene (snakkes det i metaforer her, mon tro?), og om handlinger, som ikke bør skildres i detalj på trykk, som finner sted under mistelteinen. Ta det helt med ro, it’s a Dipset christmas!

Bob Dylan – Christmas In The Heart (2009)

Denne er litt tvilsom. Samtidig er det noe fascinerende ved at alle misfornøyde, bransjehatende poeters skytshelgen omfavner den mest kommersielle og overdrevent sentimentale sjangeren av dem alle – selv om han nå er en gammel mann, og til tross for det faktum at platens salgsinntekter gikk til veldedighet. Christmas In The Heart består i all hovedsak av tolkninger av klissete juleballader, gjennomført på klassisk Dylan-vis med grus på stemmebåndet. Man kan spørre seg om man i det hele tatt bør ta dette seriøst, for det høres jo ut som en felle. Med fare for å se ut som en idiot velger jeg å gå rett i den, og vil anbefale denne platen på det aller sterkeste. Til tross for mange bisarre innslag, er det enkelte låter her som høres ut som om de for lengst har funnet sin plass i julen. Hør bare «Silver Bells» eller «The First Noel».

Sufjan Stevens – Christmas Unicorn (2012)

Kom igjen. Denne låten klokker inn på tolv og et halvt minutt og er spor nummer 58 på Sufjan Stevens’ Silver & Gold fra 2012. Det oser ikke akkurat radiohit av dette. Innledningsvis er «Christmas Unicorn» vintage Sufjan – folk-stil, med nedtonede vokaler, klingende bjeller og vakre koringer. Sangen utvikler seg etter hvert til et elektronisk og symfonisk klimaks, med analoge synther som bygger seg større og større. Det slenges likesågreit inn en tolkning av Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart» også, som dukker opp etter om lag ni minutter. Tekstmessig beveger låten seg rundt enhjørningen

Bildetekst: Bildetekst

« vi har kommet til den tiden av året hvor de samme oppbrukte låtene spilles på repeat i alle offentlige rom. men jeg er lei av mariah carey, jeg er lei av wham!, og jeg er så innforjævlig lei av «feliz navidad». om du nå skulle oppleve plutselige og ekstreme smerter i tærne, får du bare ha meg unnskyldt. »

som bilde på de ulike aspektene ved julehøytiden, og kontrastene mellom de kristelige konnotasjonene og paniske julegavehandlere. Dette er antakeligvis en av de merkeligste julesangene som eksisterer, men den er riktig så flott, likevel.

Phoebe Bridgers – Christmas Song (2018)

I likhet med meg er ikke Phoebe Bridgers spesielt glad i julelåter, men denne tolkningen av folk-duoen McCarthy Trenchings «Christmas Song» er virkelig verdt å gi en sjanse. Lydbildet, som består av et dunkelt elektrisk piano, dombjeller og varme strykere, er lavmælt, sakte, og blir ledsaget av Bridgers’ silkemyke vokaler. Tekstmessig passer dette henne så godt at ingen ville reagert om det ikke ble presisert at dette er en coverlåt. I stedet for de sedvanlige romantiserende beretningene om julekos, familie og snøengler, synger Bridgers her om melankoli og vinterdepresjon, og følelsen av ensomhet som selv ikke store mengder pinnekjøtt, kålrabistappe og akevitt kan lindre.

Lindström – Little Drummer Boy (2009)

De fleste tolkninger av juleklassikeren «Little Drummer Boy» varer i omtrent halvannet minutt. Denne låten er 42 minutter lang. Elektronika-artisten Lindström tok det som kanskje er den særeste av de klassiske julesangene og har om mulig gjort den enda særere. Ved å loope den umiskjennelige trommebeaten i det uendelige, trygt plassert under mer enn ett lag av synthesizere og effekter, har han også skapt en av de mest originale tolkningene av en julelåt noen gang. Men, la oss være ærlig – denne hører du ikke gjennom mer enn én gang.

Hva nå?

Det er kanskje en umulig oppgave å skulle fullstendig stenge øregangene for de samme overspilte julesangene som dukker opp år etter år. Likevel har jeg full tro på at man med litt forebyggende arbeid skal kunne begrense skadeomfanget en hel del. Begynn for eksempel med å legge disse anbefalingene til i spillelistene dine, og ha hodetelefoner lett tilgjengelig i tilfelle du noen gang skulle ha behov for avveksling fra julemusikken som spilles i offentligheten.

Tekst Endre Holm Vassenden Foto Kaspara Stoltze