k u lt u r s t o f f
Det meste av julemusikk suger. Det er på tide å finne noe nytt.
Vi har kommet til den tiden av året hvor de samme oppbrukte låtene spilles på repeat i alle offentlige rom. Men jeg er lei av Mariah Carey, jeg er lei av Wham!, og jeg er så innforjævlig lei av «Feliz Navidad». Om du nå skulle oppleve plutselige og ekstreme smerter i tærne, får du bare ha meg unnskyldt. Å tre inn i julemusikkmarkedet er i utgangspunktet det eldste, mest utspekulerte og billigste trikset i boken for utvaskede musikere som ved en siste krampetrekning ønsker å skvise ut noen kroner. Det blir følgelig ingen julestemningpoeng å hente hos meg. Det finnes dog julemusikk utenom den som spilles overalt (utrolig, hva?), som kan fungere som sårt tiltrengte oppfriskere i en ellers ganske monoton julehverdag. Derfor har jeg påtatt meg det store ansvaret å kuratere en liste med anbefalinger til julemusikk, utelukkende bestående av materiale fullstendig blottet for kommersielt potensial. Jim Jones – A Dipset Christmas (2006) «Living fast and ballin’ at Christmas time» strømmer ut av
34 stoff
høyttalerne på åpningslåten fra The Diplomats’ Jim Jones (må for all del ikke forveksles med kultlederen) sin juleplate fra 2006. Den nevnte låten, «Dipset X-mas Time», er en fornøyelig gangstarap-tolkning av Paul McCartneys «Wonderful Christmastime» som legger til rette for julestemningen som er gjennomgående på dette albumet. Platen som helhet består hovedsakelig av beats hentet rett fra bling-æraen akkompagnert av sosialrealistiske fortellinger om julefeiring i Harlem, hvor julenissen aldri kommer på besøk. Jones legger helhjertet ut om de enorme mengdene snø som skufles for å få råd til de dyreste julegavene (snakkes det i metaforer her, mon tro?), og om handlinger, som ikke bør skildres i detalj på trykk, som finner sted under mistelteinen. Ta det helt med ro, it’s a Dipset christmas! Bob Dylan – Christmas In The Heart (2009) Denne er litt tvilsom. Samtidig er det noe fascinerende ved at alle misfornøyde, bransjehatende poeters skytshelgen omfavner den mest kommersielle og overdrevent sentimentale sjangeren av dem alle – selv
om han nå er en gammel mann, og til tross for det faktum at platens salgsinntekter gikk til veldedighet. Christmas In The Heart består i all hovedsak av tolkninger av klissete juleballader, gjennomført på klassisk Dylan-vis med grus på stemmebåndet. Man kan spørre seg om man i det hele tatt bør ta dette seriøst, for det høres jo ut som en felle. Med fare for å se ut som en idiot velger jeg å gå rett i den, og vil anbefale denne platen på det aller sterkeste. Til tross for mange bisarre innslag, er det enkelte låter her som høres ut som om de for lengst har funnet sin plass i julen. Hør bare «Silver Bells» eller «The First Noel».
Sufjan Stevens – Christmas Unicorn (2012) Kom igjen. Denne låten klokker inn på tolv og et halvt minutt og er spor nummer 58 på Sufjan Stevens’ Silver & Gold fra 2012. Det oser ikke akkurat radiohit av dette. Innledningsvis er «Christmas Unicorn» vintage Sufjan – folk-stil, med nedtonede vokaler, klingende bjeller og vakre koringer. Sangen utvikler seg etter hvert til et elektronisk og symfonisk klimaks, med analoge synther som bygger seg større og større. Det slenges likesågreit inn en tolkning av Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart» også, som dukker opp etter om lag ni minutter. Tekstmessig beveger låten seg rundt enhjørningen
desember 2021
