UKRAINA PÅ BRISTEPUNKTET

Foto: Thea Victoria Mendez Okkelmo

KRIG OG FRED

Som et gufs fra den kalde krigen er forholdet mellom Vest-Europa og Russland kjøligere enn det har vært på flere tiår. Hvordan har vi endt her?

Tekst Mats Vederhus Illustrasjon Marie Haugen

I skrivende stund står hundre tusen tropper langs Ukrainas grense. Samtidig forsøker utenriksministre fra USA, Russland, og mange NATO-land å nne en diplomatisk løsning på det som ser ut til å kunne bli en krig i full skala. Hvorfor kan ikke Putin godta at Ukraina vender seg mot vesten?

Sjalusi

For å forstå situasjonen ved grensen til Ukraina må man forstå én mann: Russlands president Vladimir Putin, som oppfører seg som en sjalu ekskjæreste som nekter eksen sin å date noen andre.

I et essay kaller han Russland og Ukraina for «i bunn og grunn det samme historiske og spirituelle rommet». Et eksempel på hvor tette disse båndene har vært er den siste presidenten i Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjov. Som mange russere hadde han en ukrainsk mor, kunne begge språkene, og kunne aldri sett for seg at Russland og Ukraina skulle være to separate land. På den ene siden er det lett å forstå perspektivet til Putin – Russland og Ukraina har lange og tette historiske og kulturelle bånd. Det som i dag er Russland oppstod faktisk i Kyiv for cirka 1143 år siden, som riket Kiev-Rus. Putin er livredd for at Ukraina skal bli med i NATO og, Gud forby, EU, og at disse båndene da skal bli brutt.

NATO har uttrykt at de ikke vil tilby medlemskap til Ukraina med det første, men at de ikke vil nekte dem å bli medlem i all fremtid. Det siste strider mot et av ultimatumene til Putin som han har stilt som krav for å fjerne troppene: ingen ere land får bli medlem.

På den andre siden er det vanskelig å forsvare en fullskala invasjon av Ukraina kun fordi de velger å snu seg mot vesten.

Atomkrig

Den uttalte grunnen til at Putin ikke vil ha Ukraina med i NATO er at han ikke tror på vestlige lands forsikringer om at NATO er en forsvarsallianse. Til en viss grad har han rett – russerne viser ofte til NATOs bombing av Bosnia-Herzegovina i 1995 og deres militære inngrep i Libya i 2011. Men det russerne ikke ønsker å forstå er at NATO aldri ville gått til angrep på Russland uten at de ble angrepet selv. Den mest åpenbare grunnen til det er at Russland har det største kjernefysiske arsenalet i verden med 6257 stridshoder. Til sammenligning har neste land på listen, USA, 5550. Kan det være en annen grunn til at russerne ser ut til å late som om de ikke forstår dette?

Korrupsjon versus demokrati

Det mange kommentatorer og journalister overser er det faktum at det nnes en bakenforliggende grunn til at Putin aldri kan godta at Ukraina vender seg mot vesten. Denne grunnen blir aldri direkte uttalt, men er nok sterkere enn noen sjalusi og redsel for brutte bånd. Den dreier seg om korrupsjon versus demokrati. Putin kan nemlig ikke tillate at russerne får se at deres tidligere brødre og søstre i Ukraina velger en vei som leder bort fra korrupsjon, og mot demokrati. Det utgjør en eksistensiell trussel for Putins regime. Derfor er han villig til å sette alt på spill, til og med Russlands økonomi, selv om den allerede er hardt rammet av sanksjoner.

Likevel spiller Putin med høye odds. For å forstå hvorfor må vi tilbake til 2014.

Verdenshistoriens største bestikkelse

Frem til 2014 hadde nemlig Putins regime operert med en uuttalt avtale. Den fungerte slik at den fremvoksende urbane middelklassen kunne få tilgang til globaliseringens goder og fordeler mot at de ikke blandet seg inn i politikk, og ignorerte den himmelropende korrupsjonen som gikk for seg mellom Kremlin og oligarkene.

Korrupsjonen i Russland er svært utbredt. Dette ble for eksempel belyst da Russlands fremste opposisjonspolitiker, Aleksej Navalnij, klarte å skaffe videobevis for at Putin har fått et palass i Sør-Russland. Prislappen? I overkant av 100 milliarder rubler, eller rundt 12 milliarder kroner. Gudene vet hvor mange offentlige bygningskontrakter, private barnehageavtaler og stemmer i Dumaen man får for en slik sum. Korrupsjonen i Russland er faktisk så omfattende, så gjennomgripende og ekstrem at den har est utover landegrensene. Russiske politikere og oligarker har nå så mange stjålne penger, eiendommer og yachter lagret i vesten at den mest effektive måten å stoppe Putins utenrikspolitikk på ville være å beslaglegge disse. Grunnen til at vestlige politikere er redde for å gjøre dette er nok fordi mange av dem er avhengige av russisk olje- og gasseksport. Likevel, da Russland annekterte Krim førte sanksjoner fra EU og USA til at Russlands økonomi kk seg en kraftig trøkk.

Ser ingen fremtid

Jeg kjenner selv mange unge russere som har lyst til å ytte utenlands fordi de ikke ser noen økonomisk fremtid i landet. Putin vet at det nnes grenser for hvor lite penger den urbane middel-klassen kan ha før de bestemmer seg for å gjøre opprør. Denne strikken har allerede blitt tøyet ganske langt, noe som er grunnen til at alle opposisjonelle som utgjør en trussel enten har blitt fengslet eller tvunget til å ytte utenlands de siste par årene.

Samtidig har regelverket rundt offentlige demonstrasjoner og alle former for opposisjonelle medier blitt kraftig skjerpet. I et forsøk på å ha bedre kontroll på sosiale medier, har også Russlands medietilsyn vokst til et monster av en organisasjon med ere tusen ansatte. I en slik kruttønne av en situasjon er det klart at et eller annet før eller siden må gi etter. Spørsmålet er om det blir Ukraina, Putin eller den jevne russer.