DETTE ER IKKE OSS

LITT KJEDELIG IDENTITETSKRISE

En dysfunksjonell familie har begynt med eksistensialistisk selvrefleksjon. Frustrasjon og kommunikasjonsproblemer er tydelig til stede, men hvor mange ganger kan man krangle før nyansene forsvinner?

Tekst Ida Otilde Haugland Foto Sebastian Dalseide

Hva ligger i frasen «dette er ikke oss»? Fortrenging, identitetskrise eller mislykkede idealer? Det er med denne frasen som tittel og bakteppe at DNS presenterer oss for den første forestillingen for sesongen, en urpremiere på et stykke skrevet på bestilling av Norges forfatterstjerne Monica Isakstuen.

Vi møter en navnløs familie, et navnløst sted, uten mer tidsangivelse enn at vi vet at stykket foregår over ett døgn. Personene heter «min mor», «min far», «min søster» og «min bror». Som en barneregle har man hele familien på rams, og de sitter tidvis til og med på rekke på skolestoler. Men man mangler jeget, referenten, den som alle disse personene er i familie med. Er det en person som ikke er med i stykket? Eller er det oss – publikummerne?

Før stykket begynner legger personene på scenen hver sin rose på en lang trekasse som dekker hele scenens lengde mot publikum. De snakker litt med suf øren. På bakveggen vises video av grunt vann. En sønn, en lillebror, har dødd. Druknet? Er det ham?

En familie i oppløsning

Tidlig etableres de to mest fremtredende personene: Min søster og Min mor, spilt av henholdsvis Emilia Roosmann og Reny M. Gaassand Folgerø. Det er moren som først tar tittelen i sin munn: «Dette er ikke oss». Replikken kommer som en del av en rekke, lignende utsagn hvor hun beskriver hvordan hun ikke er en del av situasjonen rundt seg: «Dette er ikke min kropp, dette er ikke mine naboer…» Utsagn av denne typen gjentas mange ganger i løpet av stykket. Og, som med gjentakelsene i Jon Fosses stykker, får den samme setningen ny mening i de ulike familiemedlemmenes munn. Hos datteren, avkreftende på at de ikke er en glansbildefamilie, hos faren som en oppfordring til å oppføre seg bedre. Moren virker nesten manisk etter å endre virkeligheten. Datteren skal være tillitsfull, hun skal løpe på joggetur, barna skal bade og dra på sykkeltur, selv om de hverken kan svømme eller eier sykler. Hos henne handler «dette er ikke oss» om fornektelse.

Familien virker preget av en, kanskje pandemiforsterket, brakkesyke. Alt

er klamt og trangt og usagt. Man snakker intenst, mye og høyt, ja, man skriker ut sin frustrasjon, uten at man klarer å kommunisere sine følelser til noen andre. Familiesituasjon må nødvendigvis bli satt på spissen, med stykkets eksistensielle tittel som bakteppe. Hvorfor lever vi i grunnen sammen? Hva er vår rolle, og hva ønsker vi at familien skal være? Hva er tillatt, oppfordret – og hva er forbudt?

Hverdagslig

Fra det første møtet mellom mor og datter, en morgen før frokost, kommer de ulike svarene på disse spørsmålene til syne. Skal man forsøke å kaste seg inn i idealet, drømmen om den ne familien? Sitte tett og posere med falsk tillitsfullhet og påtatt nærhet? Fikse familien utenfra og inn? Eller skal man rive av livsløgns-plasteret først som sist, og navngi problemene for å nå katarsis: Se her, hva vi kaller familie!

Datteren går fullt inn for det siste. Moren for det første. Konfrontasjonen mellom de to før frokost, som ved første øyekast virker som en typisk mortenåringsdatter-krangel, blir fort tredimensjonal og svært nyansert. Moren vil at datteren skal komme og fortelle hvorfor hun er lei seg, og la mamma trøste. Datteren roper tilbake at moren vil bruke hennes betroelser som springbrett til å snakke om sin egen sorg – og seg selv.

Stykkets ramme er gjenkjennelig, med stabler med barneskole-stoler, tygging av frokost, velkjente fraser og småkrangling. Samtidig er grensen mellom virkelighet og fantasi, drøm og mareritt ytende, og gjør at det blir vanskelig å skjønne hva som faktisk skjer og hva som ikke skjer. Og hele tiden bak: Tragedien, sorgen, tanker om vann og drukning.

Uorginalt uttrykk

I tråd med Monica Isakstuens øvrige tekster, handler også «Dette er ikke oss» om moderne mennesker som lever mellom idealer og virkeligheten, med hverdagen som bakteppe. Det er DNS’ husregissør Annika Silkeberg som har regien, og stykket bærer umiskjennelig preg av hennes uttrykk. Sammen med scenograf, lys-, maske- og kostymedesigner Jenny André har hun skapt et visuelt uttrykk som er hardt, fargeløst og kaldt. Alt underbygger den eksistensialistiske tvilen som er stykkets bakteppe, uten at stykket dermed er originalt i sitt uttrykk. For nærmest identiske scenerom, med en digital eller lmatisk bakvegg og kalde nyanser har vi sett mange ganger før, for eksempel i «De urolige» og «Et dukkehjem». At det sceniske virker så kjent, gjør at man vet litt hva som kommer - et dysfunksjonelt parforhold, barn som står utenfor foreldrenes kon ikter og samtidig midt i dem. Hvordan skal man forholde seg til familien og samtidig ikke miste seg selv?

Relasjonen mellom Reny M. Gaassand Folgerø som Min mor og Emilia Roosmann som Min søster, er kanskje den mest spennende å følge. Roosmann kroppsliggjør Min søster ut i hver ytterste ngerspiss. Folgerøs frustrasjon og sinne er mangesidig og nt spilt. Men den aller neste tolkningen er det Thomas Bipin Olsen som gjør i rollen som Min bror. Han er svært overbevisende og nesten rørende som den unge gutten som reagerer på sine omgivelser.

Men jeg lengter etter noe mer - ere nyanser, utvikling. For vi står stort sett på stedet hvil fra begynnelse til slutt. Det er mye skriking og konflikt, uten å tilføye mer enn det som allerede er sagt.

Hva nå?

Hva vil skje når dagen er over? Når stykket går mot slutten har Min mor og Min far snudd «dette er ikke oss» til «dette er meg, dette er oss, dette skjer» når de nner tilbake til hverandre. Vil de våkne fra fantasien eller fortrengningen? Eller vil man på ny starte dagen med å stille de samme spørsmålene?

Dette er interessante spørsmål, og på sitt beste er stykket både tankevekkende, intens og undersøkende moderne norsk dramatikk. Når jeg likevel ikke klarer å fenges av historien, er det ikke fordi stykket ikke lykkes. På sitt verste er imidlertid stykket begredelig kjedelig, med lange perioder uten utvikling og uten å tilføye noe mer enn det som allerede er sagt. En time føles som to, og man blir til slutt lei av alle gangene stolene skal veltes. Som helhet plasserer det nyskrevne stykket seg derfor midt på treet, med noen mindre gode og en rekke gode kvaliteter.