K U LT U R S T O F F
LITT KJEDELIG IDENTITETSKRISE En dysfunksjonell familie har begynt med eksistensialistisk selvrefleksjon. Frustrasjon og kommunikasjonsproblemer er tydelig til stede, men hvor mange ganger kan man krangle før nyansene forsvinner? Tekst Ida Otilde Haugland Foto Sebastian Dalseide
Hva ligger i frasen «dette er ikke oss»? Fortrenging, identitetskrise eller mislykkede idealer? Det er med denne frasen som tittel og bakteppe at DNS presenterer oss for den første forestillingen for sesongen, en urpremiere på et stykke skrevet på bestilling av Norges forfatterstjerne Monica Isakstuen. Vi møter en navnløs familie, et navnløst sted, uten mer tidsangivelse enn at vi vet at stykket foregår over ett døgn. Personene heter «min mor», «min far», «min søster» og «min bror». Som en barneregle har
22 STOFF
man hele familien på rams, og de sitter tidvis til og med på rekke på skolestoler. Men man mangler jeget, referenten, den som alle disse personene er i familie med. Er det en person som ikke er med i stykket? Eller er det oss – publikummerne? Før stykket begynner legger personene på scenen hver sin rose på en lang trekasse som dekker hele scenens lengde mot publikum. De snakker litt med suffløren. På bakveggen vises video av grunt vann. En sønn, en lillebror, har dødd. Druknet? Er det ham?
En familie i oppløsning Tidlig etableres de to mest fremtredende personene: Min søster og Min mor, spilt av henholdsvis Emilia Roosmann og Reny M. Gaassand Folgerø. Det er moren som først tar tittelen i sin munn: «Dette er ikke oss». Replikken kommer som en del av en rekke, lignende utsagn hvor hun beskriver hvordan hun ikke er en del av situasjonen rundt seg: «Dette er ikke min kropp, dette er ikke mine naboer…» Utsagn av denne typen gjentas mange ganger i løpet av stykket. Og, som med gjentakelsene i Jon Fosses stykker, får
den samme setningen ny mening i de ulike familiemedlemmenes munn. Hos datteren, avkreftende på at de ikke er en glansbildefamilie, hos faren som en oppfordring til å oppføre seg bedre. Moren virker nesten manisk etter å endre virkeligheten. Datteren skal være tillitsfull, hun skal løpe på joggetur, barna skal bade og dra på sykkeltur, selv om de hverken kan svømme eller eier sykler. Hos henne handler «dette er ikke oss» om fornektelse. Familien virker preget av en, kanskje pandemiforsterket, brakkesyke. Alt
FEBRUAR 2022
