STOFF #65

BERGEN

•

O K TO B E R 2023

•

•

N R 65

Å R GA N G 9

STIKK.

H VA L FA N G S T

•

KO R T F I L M

•

E L I K A R I GJ E N G E DA L

•

K J Ø N N S ( SY K D O M S ) K VOT E R I N G

VIL DU VÆRE MED I ?

Vi søker:

Grafisk ansvarlig Some-ansvarlig Some-redaksjon Send en søknad til

red@stoffmagasin.no

Søknadsfrist 31. oktober

INNHOLDSSTOFF

6

4

LEDER

5

TRE KULE

6

GRINDKVAL

9

VÆR OG VIND MED SAMME SINN

12

MENNS REGELBØKER

14

EGEN KØLAPP FOR KUK

16

FOTOSTOFF - SUNNIVA HESTENES

22

KORT OM KORTFILM

24

ØYEBLIKK

25

RICKS

26

GESTAPOMUSÉET

28

VEPSESTIKKS GJENNOMBRODD

31

KULTURELL FØRSTEHJELP

32

BILDEKKSPILLET

33

KVISS

34

SE OG HØR, HER OG NÅ

35

SIDEN SIST

22

26

ansvarlig redaktør

Borghild Rangnes Homlong

samfunnsredaktør

Hallvard Hegland Øvstebø

kulturredaktør fotoredaktør grafisk ansvarlig illustrasjonsansvarlig nettredaktør some-ansvarlig

9

redaksjonen

Astri Nyaas, Elise Brudevoll Skjekkeland, Erika Hagen Mathiesen, Hauk Fevang, Hermann Stange Jenssen, Håkon Sætran Blom, Kamilla Ellingsen, Maja Elfrida Reseland, Mari Evjen, Marie Gjøsund Kleppen, Ole Ones, Sunniva Asbjørnsen, Åse Stefansen, Martin Archer Dreyer, Jørgen Stinessønn Sjeggestad

foto

Benjamin Wittemann, Daniel Jin Heggelund, Jonas Johannessen Eian, Mads Bertelsen Reis, Max Weiby, Nina Stamnes Søyland, Paul Mattias Hallan-Wolff, Pooyan Jalilvand, Terkel William Eikemo, Thea Victoria Mendez Okkelmo

illustrasjon

Alice Piatek, Kais Chaouch, Kari Orvik Olsson, Maria Hanset Demdal, Marie Leonie Reike, Sigrid Agnete Hole, Tirill Tiller

Hedda Nord Meland Ada Harboe Marie Leonie Reike Haruna Inagaki Nike Sager Søkes!

grafikere daglig leder styreleder forside

Anna Bjørn Viderø, Anya Røng Skatvedt, Daniela Lipcika, Josefine Johansen, Julia Jagemann, Haruna Inagaki Mari Evjen Julie Strand Klausen Thea Victoria Mendez Okkelmo

publiseringsdato

17.10.23

trykkedato

16.10.23

trykkeri

Schibsted Trykk

LEDERSTOFF

FOSSE UT AV GROTTEN Norges nyeste nobelprisvinner bør finne seg en ny bopel.

Jeg vet ikke om du fikk det med deg, men Norge har nylig fått sin fjerde nobelprisvinner i litteratur. Jon Fosse ble 5. oktober den første norske vinneren siden Sigrid Undset vant i 1928. Stor stas, særlig for det nynorske skriftspråket.

I dette lille landet er man naturlig nok fra seg av glede, og det kan man jo godt forstå. En nordmann! Har vunnet! Nobelprisen. I. Litteratur!

Når seiersrusen har lagt seg, er det imidlertid verdt å minne om en del av Fosses virke som ikke får like mye oppmerksomhet: Hans statsfinansierte bolig, Grotten.

En av verdens mest oppsatte dramatikere, og en av landets mest pengesterke forfattere, vil bo gratis til den dagen han dør. Dette leder oss over i et spørsmål som føles på høy tid å stille seg: Er det på tide at han flytter ut?

Statens æresbolig for fortjente kunstnere, eller Grotten, har siden opprettelsen i 1922 huset Christian Sinding, Arnulf Øverland og Arne Nordheim, før Fosse flyttet inn i 2011. Fosse passer på alle vis fint inn i denne rekken.

Samtidig er det verdt å merke seg at forfatteren har en formue på 14 millioner kroner og en årsinntekt på 4.9 millioner, ifølge tall fra 2020. I tillegg har Nobelprisen stått for 10 millioner svenske kroner å legge til på lista.

Nå trodde du kanskje jeg var ferdig med den bitre oppramsinga av ymse summer fyren har til rådighet?

Tro om igjen, noko meir kjem til å kome. For Fosse er faktisk også statsstipendiat. Han mottar altså en årlig lønning fra statsbudsjettet tilsvarende lønnstrinn 50, per i dag 502 300 kroner før skatt. Staten sponser ikke bare boligen hans, de lønner ham også, helt frem til han når pensjonsalder.

Er det ikke noe paradoksalt i å tildele en forhåndsbetalt bolig til en av landets mest suksessrike kunstnere? Eller kanskje spørsmålet heller blir: Er det på tide å revurdere Grottens bruksområde?

Kunstnerboligen Grotten er et finurlig og morsomt konsept på samme måte som monarkiet er det: Det underholder, men er i bunn og grunn dypt urettferdig.

Samtidig er tildeling av midler til kultursektoren under voldsomt press om dagen. Debatten om offentlige tilskudd til kunstneriske formål er ofte feilslått, der pengesummer om støtte til performance-kunst blir latterliggjort, uten nyansering i hvor mye midler staten bruker på jevnlig basis. Millionbeløp høres alltid mye ut isolert, men sett i sammenheng med politiske prioriteringer som ferjefritt E39, med en prislapp anslått til 382 milliarder kroner, blir det forsvinnende lite. I lys av et foreslått statsbudsjett som blant annet kutter Kodes budsjetter med 20 millioner kroner, er det ikke kunstneres pengestøtte som bør diskuteres, snarere prioriteringen av den.

Det som bør diskuteres, er en mer hensiktsmessig bruk av et bygg som tross alt er en gylden mulighet for utvikling innen kunstfeltet. Istedenfor å øremerke den til en fyr som tjener rimelig greit, og i tillegg har en rekke andre boliger å oppholde seg i, hvorfor ikke åpne opp for at nyetablerte kunstnere som sliter med leia kan ta den i bruk? Hvorfor ikke avse den til fordel for kunstnerfelleskap som trenger midlene? Dem skulle jeg gjerne tatt regninga for.

Gratulerer igjen til Jon Fosse, og gratulerer til det nynorske skriftspråk. Kanskje er det likevel på tide å flytte ut.

Borghild Rangnes Homlong ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

04 STOFF

OKTOBER 2023

K O M M E N TA R S T O F F

TRE KULE FOLK FORTELLER DEG HVA DU BØR GJØRE Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Miss Beehives (Aleksander Nygård Tonheim) UX-designar og dragartist Foto: Helene Mariussen

Marthe Thu Fotograf og butikksjef i Selvær Handel Foto: Elias Olderbakk

Mette Alstad Soppsakkyndig Foto: Johanne Nyborg

Ikkje lev heile livet i komfortsona. Det er kanskje behageleg, men ein kan gå glipp av spennande moglegheiter, nye impulsar og perspektiv som kan forme deg. Det treng ikkje å vere så avansert. Du kan til dømes bli med i ein studentorganisasjon som Studentradioen i Bergen, eit idrettslag, bli med i eit drag haus eller bli kjent med den gamle dama i nabohuset.

Ting jeg har lært og erfart i mitt 29-årige liv som jeg skulle ønske noen delte med meg som 20-åring:

Ikke vær så redd for at tiden går. Da jeg var 26 år følte jeg på en sorg over at jeg ikke hadde hatt noe ordentlig gjennombrudd og samtidig nærmet meg slutten av «ung og lovende»fasen. Jeg trodde at det var en slags tidsfrist på når man skal ha funnet seg selv. Men det er det ikke. Ung går kanskje ut på dato, men det gjør ikke lovende. Man kan være fersk og kul og spennende også som voksen.

I 2018 engasjerte eg meg i Regnbuedagane i Bergen. Det var eigentleg ganske tilfeldig at eg blei med på oppstartsmøtet den gongen, då den einaste eg kjende var han som spurte om eg ville vere med på oppstartsmøtet. Eg hugsar det var vanskeleg å forstå heilt kva eg kunne bidra med. Kva visste vel eg om å arrangere festival, eller om å sette opp debattar og panelsamtalar? Ingenting. Eg sat i komiteen i fem år. Det var fem utfordrande, lærerike og kjekke år. Eg lærte mellom anna at sceneskrekk sit i hovudet og at 80% er godt nok.

For å ikkje leve heile livet i komfortsona, må du ta moglegheitene når dei byr seg. I mi erfaring er det betre å angre på noko ein gjorde enn noko ein ikkje turte.

Ta det første steget ut av komfortsona di.

Eg heiar på deg!

Bli kjent med følelsene dine, føl dem.

Bli god på å gjenkjenne en følelse, hvor sitter den i kroppen? Gi oppmerksomhet til følelsen.

Observer og pust. Så vil det løsne.

-

- Blir du god på å gjenkjenne følelser vil du

også kunne stå opp for deg selv om noen behandler deg urettferdig. Det henger sammen med å kunne sette grenser. Kjempevanskelig!

Men det vil bli enklere etter hvert.

Vær nysgjerrig. Fortsett å lære, jobbe hardt og drømme om alt du har lyst til å bli når du blir stor, selv når du er blitt stor.

- Følg magefølelsen. Noen kaller det intuisjon

eller instinkt. Kroppen gir beskjed med en gang den sanser noe som ikke stemmer. Den er ofte riktig. Men det er også god lærdom å ikke følge den. Fornuften man overstyrer følelsen med er ikke alltid så fornuftig likevel.

Du vil mange ganger tenke «hvorfor fulgte jeg ikke magefølelsen?». Hehe, den er seig.

Men det er ok.

- Lær deg å gi deg selv komplimenter. Snakk

Kanskje oppnår du aldri det du drømmer om.

Skuffelser er også en del av livet. Prøving og feiling er ikke forbeholdt unge. Du kan holde på med det hele livet. Da jeg skjønte det, synes i hvert fall jeg at det ble mye morsommere å være voksen.

Og gå masse i naturen! Det er egentlig der vi hører hjemme.

godt til deg selv. Det kan virke litt kleint først, men når du viser deg selv godhet og forståelse vil det ha stor positiv effekt på egen energi og selvfølelse. Det gir gode ringvirkninger i livet.

- Gi slipp på kontrollen. Det går ikke an å

kontrollere alt. Vær åpen for at ting utfolder seg bedre enn du hadde forestilt deg.

- Elsk med hele deg. Elsk hardt og aldri vær

redd for å elske igjen. Og igjen.

OKTOBER 2023

STOFF 05

SAMFUNNSSTOFF

HAVETS KVALAR I 1982 blei det innført førebels stopp på kommersiell kvalfangst i stor skala.

Frykta for utrydding av kvalane hang over verdssamfunnet som ein mørk sky.

Kva skjer når tradisjonane i eit lokalsamfunn blir møtt med internasjonal fordømming?

Tekst Mari Evjen Undseth Illustrasjon Tirill Tiller Industriell kvalfangst har vore ein viktig del av Noreg si historie, og har bidrege til ein del av den økonomiske veksten i landet vårt. Fangsten gjaldt store kvalartar, og dei daude kvalskrottane blei brukt til ei rekke ting, blant anna framstilling av olje som blei brukt i margarinproduksjon.

Norsk kvalfangsthistorie har den siste tida fått ny merksemd gjennom boka Utryddelsen av Espen Ytreberg og i NRK-podkasten “Hvalkrigen”.

Båe syner korleis norsk kvalfangst blei møtt med internasjonal fordømming. Konflikten mellom dei som er for og dei som er imot kvalfangst har gått føre seg i fleire tiår.

Den internasjonale fordømminga gjer seg òg gjeldande i eit av våre nordiske naboland. Færøyane er ei lita øygruppe i Nord-Atlanteren som har fått mykje merksemd for kvalfangst dei siste åra. I motsetnad til Noreg, som hovudsakleg har drive storkvalfangst av mellom anna blåkval, jaktar Færøyane på grindkvalen, som reknast som småkval. Grindkvalfangst, eller grindadráp på færøysk, er framleis er ein viktig kulturell praksis på øyane. Denne praksisen kan sjå valdsam ut, då havet blir farga raudt av blod. Synet blir ofte møtt med gru, som til dømes då eit cruiseskip blei vitne til dette tidlegare i år.

Denne over 500 år lange tradisjonen blir ikkje utført i stor kommersiell grad. Kjøttet dei får frå grindkvalane deler jegerane med resten av lokalbefolkninga, om det så er snakk om dei som møter opp på fangsten, eller til sjukehus og andre institusjonar.

Kva skjer når eit lite lokalsamfunn med rike tradisjonar innan kvalfangst møter fordømming frå det internasjonale samfunnet i form av iherdige aktivistar som meiner at denne praksisen burde bli ein del av historia? Kan ein framleis forsvare det å jakte på kval?

06 STOFF

OKTOBER 2023

SAMFUNNSSTOFF

godkjend for fangst.

– Om vi får klarsignal, tek vi båtane med ut og dannar ei line bak kvalflokken. Så blir dei drivne inn på land.

Esmar Joensen, Foto: privat Tradisjon versus nødvendigheit Grindamannafelagið er ein interesseorganisasjon på Færøyane som arbeider med informasjon og opplysning om grindkvalfangst.

Formann Esmar Joensen seier til Stoff at dei har fått mykje merksemd i media det siste året, og blir kontakta av internasjonale journalistar hyppigare enn før. Dei opplever òg at det blir fleire aktivistar på øyane.

– Kvifor er denne tradisjonen så viktig for dykk?

– Før i tida var det nødvendig for å skaffe seg mat. Då var det kanskje ikkje snakk om tradisjon, men ein nødvendighet. Mi personlege haldning er at det ikkje er tradisjon, men heller ein måte å skaffe seg mat. Det er òg noko som identifiserer oss som menneske på nokre øyer ute i NordAtlanteren som vi står sammen om.

– Kan du fortelje litt om korleis jakta går føre seg?

– Det finst mange misforståingar kring dette. Mange trur vi går ut for å leite etter kvalen. Men det stemmer ikkje. Kvalen blir sett frå land. Når dei kjem inn i fjordene blir det teke ei avgjerd.

Han fortel at det kun er tre menneske på Færøyane som kan godkjenne eit grindadráp. Desse sysselmennene avgjer om alt ligg til rette for å utføre fangst. Fleire variablar må takast omsyn til, til dømes om vêret er godt nok, og om stranda kvalen svømmer til er

OKTOBER 2023

Gjennom medlemskap i Den NordAtlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO), samarbeider dei med Noreg, Island og Grønland om berekraftig og ansvarleg bruk av marint liv. Joensen understreker at det er viktig for dei å drive berekraftig fangst som ikkje går negativt utover grindkvalbestanden.

Han utdjuper vidare at jakta har blitt meir modernisert dei siste åra, med større fokus på meir skånsame og hurtigare avlivingsmetodar.

– Før i tida svømde kvalane med store, opne sår før dei til slutt døydde. Denne måten å avlive dei på var ikkje god nok.

Joensen forklarer at det med hjelp av dyrlegar difor er blitt utvikla reiskapar som gjer at det berre tek nokre få sekundar å avlive kvalen.

For å bruke desse reiskapane må ein gå gjennom eit kurs der ein får innføring i bruken av dei, i tillegg til å lære å sjekke om kvalen er død. Før fangsten skjer, må ein vise fram eit kursbevis.

Kjempar for livet til kvalane Nokon som har hatt eit tydeleg standpunkt i diskusjonen kring grindkvalfangst på Færøyane, er miljøorganisasjonen Sea Shepherd.

Dei blei stifta i 1977 for å beskytte livet i havet, og har sidan oppstart spegla den aukande internasjonale bevisstheita kring dyrevelferd og dyreetikk. Sidan 1980-talet har Sea Shepherd protestert mot kvalfangsten på Færøyane, og har òg vore fysisk til stades for å stanse det som dei ser på som ein urett.

Valentina Crast er kampanjeleiar for Sea Shepherd sin kampanje på Færøyane. Sea Shepherd dokumenterer kvalfangsten og informerer det internasjonale samfunnet om kva som skjer på Færøyane. Slik legg dei press på lokalmiljøet og færøyske

myndigheiter, i håp om å få ein slutt på fangst av grindkval.

– Kvifor stoppa?

burde

kvalfangst

bli

– Fordi det er inhumant. Det er ikkje mogleg å drepe desse store pattedyra på ein måte som ikkje inneber ekstrem liding. I den verda vi lev i i dag, burde vi anerkjenne at vi har eit etisk ansvar for å ikkje påføre andre smerte og liding, noko kvalfangst gjer.

Crast påpeikar at kvalar og delfinar speler ei viktig rolle i økosystema i hava, og at vi treng dei for å oppretthalde eit sunt hav. Ho meiner difor at kvalfangst er ein stor trussel.

– Kva tenker du om at dette er ein lokal tradisjon?

– Eg anerkjenner at dette er ein viktig del av deira identitet og kultur, og har vore det i fleire hundre år.

Men slik denne jakta går føre seg i dag, med motorbåtar, mobilar og anna moderne utstyr, blir den tradisjonelle delen ved det borte.

Ho meiner praksisen er ein rest av ei tid som ikkje finst lenger.

– Det er utfordrande å halde på retten til å drepe kun for å behalde tradisjon og kultur. I mennesket si historie finst det fleire tradisjonar som har vore uetiske, gale og brutale. Men vi har vore nøydde til å skrive det inn i historiebøkene.

«DET ER NOKO SOM IDENTIFISERER OSS SOM MENNESKE PÅ NOKRE ØYER UTE I

NORD-ATLANTEREN SOM VI STÅR SAMAN OM.»

Valentina Crast, Foto: privat

STOFF 07

SAMFUNNSSTOFF

Crast er òg einig i at dette handlar om identitet. Ho meiner likevel at denne delen av den færøyske kulturelle identiteten ikkje har utvikla seg i takt med moderniseringa av samfunnet dei siste tiåra.

Konfrontasjon med det internasjonale samfunnet Færøyane har i fleire hundre år vore relativt isolert frå resten av verda, geografisk sett. Med auka globalisering og aukande popularitet som turistdestinasjon, er ikkje dette like gjeldande lenger. Cruiseturismen er mellom anna eit resultat av dette.

Verdssamfunnet sine haldningar knytt til kvalfangst kom i stor grad til syne etter ei hending som fekk mykje mediemerksemd i juli i år. Passasjerar om bord cruiseskipet MS Ambition vart vitne til eit grindadráp. Det var uhøyrd at uførebudde turistar skulle vere vitne til det blodige synet av denne typen kvalfangst. Noko liknande skjedde i Honningsvåg ein månad før, der forferda cruiseturistar såg ein kval bli slakta.

– Dette er Færøyane som blir konfrontert up-close av det internasjonale samfunnet, seier Crast.

Den same konfrontasjonen ser ein mellom jegarane og aktivistane frå Sea Shepherd, meiner ho.

– At cruiseskip-hendinga minner verdssamfunnet på at dette skjer, og at det er uønskt åtferd, er berre bra.

Vi spør Joensen om kva han tenker om det.

– Dei seier at moral er gull, men dobbeltmoral er dobbelt så gull, seier Joensen og påpeikar at cruiseturismen er ein svært forureinande

industri.

– Trur du dette handlar om ei konflikt mellom storsamfunnet, med Sea Shepherd og andre internasjonale aktørar, og eit mindre lokalsamfunn, slik Færøyane er? At ein kan sjå på denne praksisen frå eit visst perspektiv, utan at realiteten er den same?

(Stoff har gjeve Joensen moglegheit til å svare på utsegnet, men han seier organisasjonen har vald å ikkje bruke tid på å diskutere med Sea Shepherd.)

Stridande verdiar Korleis skal ein forhalde seg til lokale tradisjonar når dei ikkje lenger passar inn i den moderne etikken? Det moralske farvatnet

– Eg trur at for nokre har eit menneskeliv og eit dyreliv same innhald.

Dei som er oppvakse i ein storby er ikkje van med å sjå dyr bli slakta, det foregår berre bak lukka dører i eit slakteri. Vi er oppvakse med å gå ut og jakte og hente det som er i miljøet vårt. Kvalfangsten foregår utandørs, og kven som helst kan kome og kikke. Og det ser sjølvsagt valdsamt ut, det er forståeleg.

om dette er etisk forsvarleg å fortsette med.

Gamlund set den færøyske praksisen opp mot industrielt husdyrshald og matproduksjon. Han meiner at den færøyske grindkvalfangsten ikkje nødvendigvis framstår som noko etisk sett verre enn andre måtar vi menneske driv med oppdrett og hald av dyr på. Ein må

«I MENNESKET SI HISTORIE FINST DET FLEIRE TRADISJONAR SOM HAR VORE UETISKE, GALE OG BRUTALE. MEN VI HAR VORE NØYDDE TIL Å

SKRIVE DEI INN I HISTORIEBØKENE.»

– Trur du nokon kan sjå på denne praksisen som «usivilisert»?

–Tja, spørs kva definisjonen er på det?

– Litt... gammaldags kanskje?

–Det er mogleg. Er det så sivilisert å gå på butikken eller eit handlesenter for å kjøpe kvalkjøtt? Det er i alle fall ein måte å få mat på bordet, seier han.

Kva tenker Crast om motsetnaden mellom lokalsamfunn og storsamfunn? Har kvalfangsten etter kvart blitt ein slags måte å vise fingeren til storsamfunnet på?

– Klart det. Dei seier til og med at dess meir dei blir pressa, dess meir vil dei drepe. Det er absurd at eit intelligent og rikt samfunn som Færøyane er villig til å påføre så mykje smerte til kvalar på grunn av staheit.

kan vere vanskeleg å navigere i.

Stoff har difor spurt professor i filosofi, Espen Gamlund, om han kan bidra med nokre refleksjonar

likevel ha ein god grunn til å ta livet av noko, poengterer han.

– Tradisjonar har med identitet å gjere. Her speler identiteten til kvalfangsttradisjonen og dei som framleis held på med det ei viktig rolle. Kvart forsøk på å avskaffe denne praksisen er eit angrep på tradisjon og kultur, og på identitet.

Og det må ein ha ein viss respekt for, sjølvsagt.

– Dei som held ved like denne praksisen, må vere villige til å ta på seg andre etiske briller, og ta opp til stadig vurdering om den praksisen toler moralens dagslys, og om det er forsvarleg å halde på med det.

Gamlund ser likevel ikkje på argumentet om å halde ved like ein tradisjon som særleg tungtvegande.

– Ein må heile tida gjere opp status for ein tradisjon, og vurdere han etisk. Viss den tradisjonen inneber at ein driv jakt på forsvarslause dyr og tek livet av dei, må ein spørje seg

Han legg til:

Tradisjonen lever Til trass for pågåande internasjonal motstand mot kvalfangst, er Joensen likevel sikker i si sak.

– Det er mi personlege haldning at det har gjort at vi står saman om dette. Her skal det ikkje kome nokon og fortelje oss kva vi skal gjere på våre øyer.

Fakta om grindkval: – Grindkvalar er tannkvalar som tilhøyrer delfin familien.

– Ein mannleg grindkval kan bli opptil 6 meter lang.

– Grindkvalens viktigaste matkjelde er blekksprut.

– Kvinnelege grindkvalar kan bli nærare 60 år gamle.

– Grindkvalane er polygame.

08 STOFF

OKTOBER 2023

SAMFUNNSSTOFF

USIKRE FORHOLD Stoff tok en prat med Eli Kari Gjengedal om hvordan hun som værmelder forholder seg til uvisshet, gigantiske regnestykker, jinx og manifestering.

Deretter snudde forholdene, og vi utfordret henne til å bestemme selv.

Tekst Hauk Fevang Foto Nina Stamnes Søyland Illustrasjon Sigrid Hole

Eli Kari er en av Norges mest profilerte værmeldere, med lang fartstid hos StormGeo og TV2. I tillegg har hun deltatt i virkeligheten, for eksempel som bonde på Farmen kjendis. Tidligere i år kunne hun også avsløre at hun har tenkt å ta pyrotekniker-utdanning på fritiden.

Stoff møtte Eli Kari på Fretex, bak stativet med fargerike allværsjakker, for en samtale om hvordan værmeldere forholder seg til den ukontrollerbare naturen ved deres virke. Værmeldere befinner seg

OKTOBER 2023

ytterst i den menneskelige sydvesten på vei inn i framtiden. Hennes arbeidsgiver StormGeo stadfester dette tydelig i sitt slagord: «Navigate tomorrow – today».

Prognosens land Det er vanskelig å diskutere mot prognoser. Hos StormGeo unnfanges disse på bakgrunn av gigantiske regnestykker og sannsynlighetsberegninger gjort på tvers av flere matematiske modeller. Eli Kari kan dessuten skryte av et dyktig

kollegium bestående av «masse folk med doktorgrader fra hele verden».

Altså litt av et maskineri – alt for å spå hva som kommer. Likevel kjenner man ofte på skepsis når man ser på værmeldingen.

på skydekke er vi veldig spot on.

– Hvis værappen min sier at det blir sol fra klokken 14-16 i morgen, hvor sikre er deres værmeldinger?

– Det jeg bruker å si er at du har ganske store baller om du tror du kan si noe om fremtiden uavhengig om det gjelder vær, økonomi eller bollebaking. En vet aldri.

– Den snuser nesten på 100%. Det handler litt om parameter. Det vi bommer mest på er vindstyrke, men

– Tross alskens satellitter og radarer, er jo vær og vind i utgangspunktet usikre variabler. Hvordan er det å påstå noe om fremtiden regelmessig?

Apropos

økonomi,

bollebaking

STOFF 9

SAMFUNNSSTOFF

«- ÅH NEI, JEG ELSKER FRETEX, JEG KJØPER MASSE KLÆR HER.» og alt det andre som utgjør selve livet. Reduksjonister mener at livets hendelser kan brytes ned til små bestanddeler som igjen kan forklare utfallet. Det er en spennende tanke om man ville tatt bedre livsvalg om alle de matematiske modellene og akademikerne hos StormGeo heller skulle forutsi den beste veien videre for deg.

– Melder du alltid været med selvtillit? Eller har du noen gang sagt «i morgen blir det kanskje nedbør»?

– Det hender vi sier at prognosene våre er veldig usikre, men jeg står aldri og sier at «det er 30% sjanse for det, eller 80% sjanse for det».

Da detter folk av.

– Hvis det er uvisst hvordan været blir, melder dere det heller litt for optimistisk eller litt for pessimistisk?

– Det er mange som tuller med at det er litt bedre vær på TV2 enn NRK. Men vi er opptatt av å varsle

10 STOFF

korrekt vær. Samtidig kan jeg gjerne legge litt mer trykk på der det blir sol.

Fretex: «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær». Står vi ved siden av det egentlige problemet her?

og en av de tingene jeg har lært, er at det du ikke får gjort noe med, skal du ikke bruke tid på.

Sutring eller mestring?

Både Eli Kari og undertegnede har erfaring med å bli skuffet over værmeldinger som viste seg å være feil. Eli Kari forteller at hun har opplevd både joggeturer og hagefester som ble spolert av regn, mens undertegnede har fått egentid ødelagt av sol.

– På Fretex?

Jinx og manifestering Å måtte spå fremtiden på nasjonal TV hver kveld, må være pur lidelse for den overtroiske som bekymrer seg for å jinxe fremtiden. Bordet nyhetsankerne står bak på Dagsrevyen, er tross alt av glass.

– Er det mange som sutrer over værmeldinger når de viser seg å være feil?

– Ja, mange, ha-ha.

– Tror du det ville vært mindre sutring om været var det samme hele tiden?

– Ja, da hadde vel folk bare forholdt seg til at slik er det.

– Det er en grunn til at jeg foreslo at intervjuet skulle finne sted på

– Nei, klær da.

– Åh nei, jeg elsker Fretex, jeg kjøper masse klær her. Fretex har til og med kledd meg opp til red carpet en gang på Gullruten. Jeg tror faktisk jeg var på forsiden av bladet deres da også. Åh nei, Fretex har kjempegode klær.

Det beste av alt er at de er brukt litt før, så du ser at de tåler å bli brukt.

Ikke dårlige klær altså, bare dårlig humoristisk sans? Å få henne til å svare på det egentlige spørsmålet virket nytteløst med all historikken Eli Kari og Fretex viste seg å ha. Uansett kan man ikke egentlig klandre enkeltplagg, men individet må finne en måte å håndtere at livet er ukontrollerbart. Hva skal man gjøre?

– Nå har jeg levd ganske mange år,

– Mange privatpersoner har opplevd å jinxe finvær. Har du noen gang gjort dette på jobb?

– Ja, det har hendt at venner som skal i et eller annet gøy sier: «Du skal jo være med, så det må bli fint vær». «Seff» sier jeg, men hvis det ikke skjer så blir folk så pinlig berørt på mine vegne at de ikke sier noen ting.

– Det motsatte av jinx vil jo være manifestering. Det gjør at man kan sikre seg gode forhold på for eksempel bursdagen sin. Har du noensinne manifestert vær?

OKTOBER 2023

K U LT U R S T O F F

– Ja, jeg har vel det, men spesielt i forbindelse med værprogrammene mine.

til kvelden. Da hadde jeg vel kjørt litt pianissimo, og så fyrt opp i full crescendo.

Imaginær kontroll Innimellom kan man irritere seg grønn over ytre forhold man ikke kan kontrollere selv. Bare tenk på følelsen av hjelpeløshet når frisøren står med tynningssaksen, allerede 3 centimeter kortere enn du egentlig ønsket, og gjør de avsluttende justeringene på panneluggen din.

Att på til blir du konfrontert med spørsmålet «Er du fornøyd?».

Værmeldere bruker også masse tid som tilskuere til et fenomen de aldri får regjert over. Derfor ønsket vi å utfordre Eli Kari på hva hun ville gjort hvis hun hadde makten.

– Er det da uvær som kommer som crescendoen?

– Hvis du ikke var værmelder, men en værdirigent, og skulle orkestrert en nasjonalromantisk crescendo i morgen ettermiddag. Hvordan ville komposisjonen sett ut?

– I morgen ettermiddag, da tenker jeg det må gå over i noe gøy

– Nei, det er festbølger som kommer – partybølger.

Undertegnede hadde sett for seg et svar à la: «Det er en litt kjølig sensommerdag og disen på markjordbærene fordamper i morgensolen. Utover formiddagen etablerer vinden seg i bakgrunnen, og blir sakte en del av lydbildet som strykeseksjonen i et orkester. På ettermiddagen kommer regntunge byger innover land, taktfast og selvsikkert som perkusjonsinstrumenter.

Og like før uværet skal brake løs med stor styrke, bryter en klaring opp på himmelen der et smaragdgrønt nordlys viser fram sine dance moves». Så svaret «festbølger» gjorde intervjueren litt paff.

i et spill. Mitt oppdrag er å krysse flest mulig landegrenser med de to tornadoene jeg har fått utdelt. Du kan ikke direkte kontrollere vind, men alle andre værparametere.

Hvordan ville du stoppet meg?

– Åh, hvordan ville jeg stoppet deg, da? Jeg ville kanskje passet på at du måtte forsere et hav, for da ville du mest sannsynlig stoppet før du kom inn over land. Det er havet som gir motor til alle værsystemer.

– Du, det kan godt hende, men jeg har alltid elsket fyrverkeri. Får jeg sjansen til å brenne opp en salutt så gjør jeg det. På nyttårsaften venter jeg til alle er ferdige med sitt, så sleper jeg en gigantisk kasse på akebrett, og står på toppen av en bakke og fyrer av!

Været gjør som været vil – åpenbart. For å kjenne på kontroll kan kanskje fyrverkeri være et godt alternativ. En resolutt protest mot grå himmel.

Fyrverkeri på en grå himmel – Avslutningsvis ønsker jeg forhøre meg om pyrotekniker-ambisjonene.

Det er noe poetisk ved å gå fra å forutsi grå himmel, til å bli skaper av en fargerik én. Er det en indre dissonans hos Eli Kari som kommer til uttrykk?

– La oss late som vi er værguder

«NAVIGATE TOMORROW – TODAY.»

OKTOBER 2023

STOFF 11

kulturstoff

SELVUTVIKLING PÅ LESELISTA Som ansatt i bokhandel har jeg observert unge menn handle selvutviklingsbøker i hopetall. Hvorfor har disse bøkene blitt så populære? Jeg måtte forhøre meg med en leser.

Tekst Erika Hagen Mathiesen Foto Bendik Skarpnes

Kontroversiell litteratur Jeg begynte å jobbe fast i en bokhandel for litt over ett år siden, og har siden den gang observert at mange unge menn, ofte kledd i lignende tøy, er på jakt etter spesifikke bøker innenfor spesifikke sjangre.

Selvutvikling, populærøkonomi og filosofi, er overrepresenterte sjangre når unge menn spør meg etter bøker. Bøkene varierer i innhold fra selvforbedring, hvordan bli rik, hvordan oppnå makt og hvordan pushe deg selv lengre enn du trodde var mulig. For å nevne noen bøker: 12 Rules for Life av Jordan B. Peterson, Rich Dad Poor Dad av Robert Kiyosaki, 48 Laws of Power av Robert Greene, og Can’t Hurt Me av David Goggins. På topplisten av engelske bøker på Norlis nettside, finner du flere av disse bøkene.

Bøkene er med andre ord populære, men de er også kontroversielle.

En dag satt jeg i kantinen på HF-fakultetet da en kvinnelig medstudent fortalte: «Ja, og så vet du hva han sa? At Jordan Peterson hadde noen poenger!» Hele gruppen brøt ut i latter. «Ja, det var klart at det ble den siste daten».

Jeg begynte å tenke over hvordan jeg egentlig aldri hadde lest noen bøker av ham, men likevel ikke var

12 STOFF

uenig med denne vurderingen. Uten at jeg hadde gjort noen bevisst prosess rundt dette, merket jeg at det var krevende å forestille meg at jeg skulle date en mann som bar 12 Rules for Life under armen som en slags åpenbaring fra høyere makter.

Men hva vet egentlig jeg? Og når Jordan Peterson fyller nesten hele Oslo Spektrum i 2022 og selger ut Grieghallen i 2023, så er det åpenbart noe jeg ikke har fått med meg.

Selvutvikling, ikke politikk Jeg startet prosessen med å ta kontakt med unge menn jeg kjente og som jeg visste hadde lest en bok eller to. Enten fikk jeg svaret: «Vil helst ikke stå fram med navn», eller så ble jeg ghostet. Greit. Derfor måtte jeg ty til mer luguber kildeinnhenting: Jodel. I tråden jeg la ut, oppfordret jeg folk til å kommentere i tråden hva de tenkte om bøkene, og eventuelt også forklare hvorfor de mente unge menn ikke ville stå fram.

«– JEG ER MEST INTERESSERT I DET PSYKOLOGISKE HAN KOMMER MED, IKKE DET POLITISKE. 12 RULES FOR LIFE ER IKKE EN POLITISK BOK.» Er det en reaksjon mot økende like stilling i samfunnet? Er det et tegn på at vi har blitt mer individualistiske eller av konservative høyrevridde influencere på TikTok? Etter lange dager på jobb satt jeg igjen med spørsmålet om unge menn opplever at de må fillelese selvutviklingsbøker fra selverklærte overmennesker om de skal være robuste nok til å tåle samfunnets gang.

Jeg ble nødt til å høre med folkene det gjaldt: unge menn.

Svarene var overveldende. Bare for å få fram tonen i tråden: «cancel culture», «forbindes med høyre ekstremisme», «sosialt selvmord å stå frem». Likevel, til tross for at mange tydelig ikke ønsket å prate om dette offentlig, fikk jeg til slutt tak i en informant.

Rav Brithsønn Seime (20) studerer for tiden både økonomi og administrasjon ved Norges Handelshøyskole og generell psykologi ved Universitet i Bergen.

Han var åpen og ønsket å svare på

spørsmålene jeg hadde rundt tematikken. Seime har lest flere relevante bøker innenfor disse sjangrene, eksempelvis Meditations av Marcus Aurelius, Extreme Ownership av Jocko Willink og Leif Babin, og ikke minst 12 Rules for Life, som han har «veldig sansen for». På spørsmålet om hvorfor han likte sistnevnte bok så godt svarer han: – Boken er velskrevet og legger fram et ganske godt rammeverk for hvordan man kan gå fram for å leve et godt og meningsfylt liv.

Noe av kritikken som har vært rettet mot boken har vært at den gjenforteller kunnskap de fleste lærer gjennom oppdragelsen. Seime virker bevisst på dette og reflekterer derfor videre: – Mye av dette her er jo ting de fleste vet sånn halvveis fra før. Men her blir disse reglene virkelig ut dypet med fargerike eksempler og med god forankring i psykologien.

Han lister opp det han ser på som to «faremomenter» ved å diskutere slike bøker offentlig. Den første faren er å «bli stemplet som høyreekstrem». Han utdyper: – Jordan B. Peterson har jo blitt veldig assosiert med å være

OKTOBER 2023

kulturstoff

Rav Seime

«anti-woke» og høyreekstrem. Han har mange kontroversielle meninger, og har etter min mening røykt sokkene sine og gått amok på Twitter/X i det siste. Jeg er mest interessert i det psykologiske han kommer med, ikke det politiske. 12 Rules for life er ikke en politisk bok.

Kanskje må man forsøke å ‘skille kunsten fra kunstneren’, eller i det minste skille fag fra personlige meninger. Seime mener i hvert fall at det i Jordan Petersons tilfelle er en vesentlig forskjell mellom hans mest populære bok, og hvilke meninger han selv uttrykker i sosiale medier.

om hvordan man leser om selvdisiplinstaktikker og stoisisme med folk man ikke kjenner fra før. Kan fort bli litt sånn «Hei, se hvor kul jeg er som gjør dette». Den andre siden av mynten er at man fort kan virke litt klein. Å snakke om How to win friends, kan framstå som litt «Hei, jeg klarer ikke sosialisere med folk så jeg må lese en bok om det».

«– JEG TROR NOK NOE AV BILDET ER AT ENSOMHETEN BLANT UNGE MENN

Men selv om det finnes unge menn som leser bøkene som mer isolerte faglige bidrag, finnes det nok også menn som først og fremst til trekkes av Petersons mer kontroversielle meninger. Det er nok mange som vurderer sistnevnte som hovedgrunn til at unge menn leser disse bøkene, og at dette derfor fører til negativ bedømmelse av mennene.

ØKER, OG AT MANGE

Fokus på unge menn Det andre «faremomentet» Seime nevner er å «framstå som blærete og/eller nerdete». Videre forteller han:

Dette kan kanskje forklare hvorfor man kan ha negative tanker om slike bøker uten å ha lest dem; kanskje er den iboende janteloven til stede når vi vurderer mennesker som leser selvutviklingsbøker? Du skal ikke tro at du kan bli bedre enn andre?

Så hvorfor har bøker om

– Jeg tror man kan fremstå som litt blærete hvis man driver og snakker

OKTOBER 2023

SER ETTER EN MÅTE Å FINNE MENING OG FORBEDRE LIVET SITT PÅ.»

selvutvikling, økonomi og filosofi blitt så populære blant unge menn?

Seime trekker fram: – Jeg tror nok noe av bildet er at ensomheten blant unge menn øker, og at mange ser etter en måte å finne mening og forbedre livet sitt på.

Seime peker på at unge menn flokker seg til folk som retter seg mot dem, som flere selvutviklingsbøker gjør.

Han mener at vi også kan se denne tendensen i politikken: – Dette så vi i skolevalget, der FpU fikk rekordoppslutning ved å rette seg mot unge menn.

Denne vinklingen fra enkelte partier kan også ha betydning for menns oppfatning av hvilken politikk som skaper plass til dem. FrP er kjent for å sette verdier som enkeltmenneskets frihet høyt, og dette er et tema som går igjen i mange av selvutviklingsbøkene. Mye av retorikken i disse bøkene legger vekt på det individualistiske aspektet, eksempelvis hvordan ta ansvar for deg selv og egne valg, og hvordan skape selvstendig økonomisk stabilitet.

menn ikke ønsker å snakke åpent om hvorfor de leser selvutviklingsbøker. Faktorene Seime peker på, som økende ensomhet eller at man ønsker å forbedre livet sitt, har ikke hatt tradisjon for å være de mest åpne temaene i samfunnsdebatten, kanskje spesielt ikke blant menn. I tillegg kan et stort fokus på like stilling bidra til at menn ikke føler seg representert. Da får man fort mye innflytelse om man henvender seg direkte til dem.

Så tror jeg mange av bøkene ikke i seg selv er så kontroversielle som en skal ha det til, men heller at støyen rundt forfatterne og deres uttalte meninger har bidratt til at mange opplever at bøkene blir tabubelagt.

Kanskje skal jeg forsøke å lese 12 Rules for Life, før jeg deler noen flere meninger om saken.

Tabubelagte tema I lys av Seimes kommentarer kan det være lettere å forstå hvorfor

STOFF 13

SAMFUNNSSTOFF

OM TESTING OG UTÅLMODIGE MENN Gutter tester seg for lite for kjønnssykdommer, og får snike i køen på helsestasjonen. Er dette et nødvendig onde, eller blodig urettferdig?

Stoff går ut i felten.

Tekst Marie Gjøsund Kleppen Illustrasjon Haruna Inagaki

Det er en kjent sak at kjønnssykdommer florerer blant Norges single, utadvendte og vellystige studenter. Folk under 25 utgjorde 67% av alle klamydiatilfeller i 2022, ifølge en rapport fra FHI. Ingenting nytt ved dette. Også gonoré er blitt en stadig større trussel, med 1857 tilfeller i 2022 mot 555 tilfeller i 2021. I tillegg er jo goneré skummelt langt på vei mot antibiotikaresistens. Spesielt bekymringsverdig er det at kun 31% av de som tester seg for klamydia og gonoré er menn, ifølge samme rapport.

Noe av forklaringen kan jo ligge i det at vi hører lite om reelle konsekvenser ved at menn går for lenge med ubehandlet klamydia.

Kvinner kan derimot risikere å utvikle infertilitet og har altså åpenbart sterkere insentiv til å teste seg.

Men foruten dette kan man enkelt argumentere for nytteverdien av grunnleggende empati for sine sexpartnere. I tillegg burde det faktum at et infektert kjønnsorgan er sykt ekkelt være motivasjon nok.

Så hvordan skal man få bukt med dette problemet? Hva gjør helsemyndighetene for å øke andelen menn som tester seg for kjønnssykdommer? En liten fugl hvisket Stoff-redaksjonen i øret om hvordan forholdene på Bergens helsestasjon for studenter er om dagen, og hvordan de får menn til å teste seg.

Der har de visst innført en praksis der de få gutta som møter opp får snike i køen, og at jentene er nødt til å vente på tur.

Ett kvinnelig og ett mannlig medlem av Stoff-redaksjonen (altså undertegnede og min venn og kollega Hallvard) bestemte seg for å bryne seg på det vi kan kalle gravejournalistikk på middels nivå. Vi tok turen til helsestasjonen, og trakk kølapp samtidig akkurat idet de åpnet klokka 14. Her kunne man velge enten gutte-kølapp eller jentekølapp. Det var en god gjeng med jenter som satt der allerede, og jeg ble nummer 10 av jentene. Hallvard ble nummer 1 av guttene.

Vi satt og scrollet instagram-reels

14 STOFF

i et praktisk møblert venterom, og stemningen var til å ta og føle på.

Det var egentlig ganske hyggelig, skikkelig jenta-stemning. Heldigvis for Hallvard kom det en gutt til etter cirka 25 minutter. I løpet av den første halvtimen ble tre jenter ropt opp, deretter, klokka 14:33, var det Hallvard sin tur. Til min store lettelse – hva om alt vi hadde hørt var feil, og hele reportasjen hadde gått i vasken? Rett etterpå var det neste gutt sin tur, selv om han bare hadde ventet i ti minutter. Jeg legger merke til jenta med kølapp nummer 4 – hun hadde et litt bistert uttrykk, og det kan hun vel ikke klandres for.

Klokka 15:52, ble mitt kønummer ropt opp. Halvannen time etter Hallvard, altså. Inne på kontoret måtte jeg spørre hva i all verden som var bakgrunnen til denne åpenbare forskjellsbehandlingen. Svaret var som forventet. De ansatte på helsestasjonen ser at guttene går hjem dersom de blir nødt til å vente for lenge. Mye av grunnen til menns manglende kjønnssykdomstesting er altså deres begrensede tålmodighet,

og løsningen er å la dem snike i køen foran jentene. Dette er for øvrig ikke utelukkende helsestasjonens påfunn – de har nemlig fått midler av kommunen til å gjennomføre tiltaket, i følge helsesykepleieren.

Stoff har prøvd å kontakte kommunen for å få bekreftet dette, men der har byråkratiet dessverre tatt høstferie, og vi har ikke lyktes med å få en kommentar.

Som ei som har vært radikalfeminist hele livet er det lett å falle i ei utbroderingsfelle der hele fokuset ligger på hvor ubrukelige menn er.

Og det er da klart de er det – tenk å gå hjem bare du får litt motstand her i livet? Skal vi belønne slik oppførsel ved å la dem snike i køen foran flinke, pliktoppfyllende jenter som tappert scroller sine instagramreels i tålmodighet?

I et utilitaristisk perspektiv er det jo akkurat det vi skal. Mest mulig lykke for flest mulig folk – det vil si minst mulig kjønnssykdommer.

Hvis man skal tenke realistisk, så har jo ikke Helsestasjon for

OKTOBER 2023

SAMFUNNSSTOFF

studenter i Bergen verken ressursene eller kompetansen til å forlenge alle menns tålmodighet. Hvem vet, kanskje denne kollektive personlighetssvakheten er arvelig, og ikke miljøbetinget, ergo også uhelbredelig.

Helsestasjonen er altså pent nødt til å arbeide med de forholdene som naturen og samfunnet har tildelt dem.

Man kan også tenke seg hvordan jenter kan sette pris på denne praksisen. Se for deg at du flørter med en ordentlig alfa-male på byen.

Hjemme hos ham finnes det ikke akkurat kondomer. Du ser på ingen måte for deg at dette er en fyr som ville ventet to timer på det praktisk innredede venterommet hver eneste tirsdag, etter helgas utskeielser. Men – en halvtime, derimot, ville han nok kunne bruke av sin dyrebare tid.

Man kan nesten gå så langt som å si at vårt sexistisk utformede samfunn kommer kvinnene til gode.

Men nå har jeg dratt den altfor langt. Denne tankerekka begynner å minne skummelt mye om enkelte

OKTOBER 2023

podcaster vi helst ikke vil assosieres med. Det kan heller være hensiktsmessig å se dette i et pliktetisk perspektiv: Handlingen veier tyngre enn resultatet. Kardemommelov, og så videre. Helsestasjonen har plikt

som statistisk sett stemmer minst.

Likevel – man har jo valgt å gi visse fordeler til enkelte grupper i samfunnet. Vi kvoterer jenter inn på industriell økonomi, NRK har

«MYE AV GRUNNEN TIL MENNS MANGLENDE KJØNNSSYKDOMSTESTING ER

ALTSÅ DERES BEGRENSEDE TÅLMODIGHET, OG LØSNINGEN ER Å LA DEM SNIKE I KØEN FORAN JENTENE.»

til å behandle alle likt, og da får det ikke hjelpe at gutta dropper å teste seg. Det er en naiv tilnærming, men det ligger en del dybde i prinsippet bak. Vi skal ikke kvotere oss vekk fra hvert eneste problem – folk har rett på rettferdig behandling. Vi gir for eksempel ikke dobbel stemme ved valget til unge innvandrergutter med lav utdanning, selv om det er gruppen

ei kvote som må fylles opp med personer med innvandrerbakgrunn.

Bare tenk på hva en person med en funksjonshemming koster samfunnet i året, i forhold til en som er funksjonsfrisk. Og klart vi som samfunn støtter opp under våre svakeste. Vi lever tross alt i en av verdens beste velferdsstater.

Men det er jo hinsides urimelig å sammenligne gutter som ikke gidder å teste seg med personer i rullestol.

De marginaliserte gruppene kan ikke gjøre noe med bakgrunnen sin, men de late gutta kan jo bare ta seg sammen. Jeg tenker at en løsning på dette moralske dilemmaet kan være å tenke helt nytt. Gutter trenger ikke gulrot, de trenger pisk.

Hva om vi utvikler en ny variant av klamydia-viruset som gir alvorlige symptomer kun for menn? For eksempel krympende penis? Det skal være lett å behandle med antibiotika, vi er ikke iskalde heller. Midlene helsestasjonen fikk fra kommunen kan gå til forskning på å videreutvikle klamydia, heller enn å prøve å begrense det. Dette er bare et løst forslag fra min side, altså, men jeg tipper jo at guttene kommer til å være lynkjappe bort på helsestasjonen hvis de plutselig våkner med mikropenis.

Og da har vi jo funnet en løsning på problemet.

STOFF 15

FOTOSTOFF

TATOVERTE KROPPER OG FLYKTIG LYS Tekst Max Weiby Foto Sunniva Hestenes

Det er noe mystisk og drømmeaktig over bildene til kunstneren Sunniva Hestenes. Selv sier Hestenes at gjennom å ta bilder som bryter tradisjonelle regler for godt fotografi, åpnes et slags magisk narrativ i bildene.

– De følelsene og minnene som ikke nødvendigvis er til stede til daglig blir innkapslet i fotografiene. Fotografiene er små katalysatorer for øyeblikk og opplevelser som har vært, sier Hestenes.

Hestenes er fra Oslo, men er for tiden bosatt i Gøteborg. Hen har studert fotografi på Oslo fotokunstskole og Gøteborgs universitet, og har de siste årene hatt en rekke utstillinger, både i Norge og Sverige.

Hestenes tar nærmest utelukkende analoge bilder, og foretrekker lette og små kameraer. Hen går alltid rundt med filmkameraet Olympus mju ii. At kameraet er praktisk både i størrelse og med sine ulike automatiske funksjoner tilrettelegger for Hestenes’ spontane og intuisjonsbaserte fotostil. Til større prosjekter tar hen i bruk en Nikon FM2, og hen skyter alltid med 35mm Portra 160-film.

Sunniva Hestenes foto av Hilda Randulv @hildarandulv 16 STOFF

OKTOBER 2023

FOTOSTOFF

Hestenes lar det ofte gå lang tid mellom fotografering og fremkalling, som ifølge hen selv åpner opp for en mer eksperimentell etterarbeidsprosess. Tydelige korn og sterke farger er gjennomgående i bildene, og noe hen jobber særlig med ved fremkalling og redigering.

OKTOBER 2023

STOFF 17

FOTOSTOFF

– Jeg vet ikke om det er mulig å produsere noe som ikke bærer med seg en liten del av en selv. Det behøver ikke nødvendigvis å være så tydelig, men enhver som produserer et verk gjør jo dette basert på hvem de er og hva de dras mot.

Hestenes er opptatt av motiver som befinner seg i mellomstadier, og dokumenterer ofte objekter som asfaltsprekker, ødelagte objekter, tatoverte kropper og flyktig lys.

18 STOFF

OKTOBER 2023

FOTOSTOFF

– Det finnes så mye potensial i materiale som har blitt utsatt for eksterne faktorer, som enten mister sin funksjon eller blir noe helt annet, sier Hestenes.

OKTOBER 2023

STOFF 19

FOTOSTOFF

«–DET ER EN SLAGS PÅSTÅELIGHET I DEN FORSTAND AT BÅDE MENNESKER, NATUREN OG OBJEKTER FORTSETTER Å VÆRE, TIL TROSS FOR ØDELEGGENDE OMSTENDIGHETER.»

20 STOFF

OKTOBER 2023

FOTOSTOFF

For Hestenes selv er bildene en påminnelse om erfaringene hen bærer med seg, erfaringer hen for det meste tenker på som relativt alminnelige.

– Kanskje grunnen til at jeg holder på med kunst i utgangspunktet er at mye av det jeg selv opplever ikke er særlig unikt. Det finnes jo alltid noen som kan kjenne seg igjen i det en gjør. Og det er nok på grunn av disse menneskene og møtene at jeg ble interessert i kunst i utgangspunktet.

OKTOBER 2023

STOFF 21

K U LT U R S T O F F

KORT OG GODT PÅ

BIFF

Fra Grill Foto: Zarepta Film Productions AS

Kortfilmer er korte, men det var du kanskje klar over. Da er det kanskje ikke så overraskende at de ofte også er billige å produsere. Kan disse rammene bidra til kreativitet og nye utforskende ideer? Tre filmskapere forteller om kortfilmformatet og filmene de skal vise under BIFF. Tekst Astri Nyaas

Når var sist du satte deg ned for å nyte et par kortfilmer?

Kortfilmformatet får i mange sammenhenger mindre oppmerksomhet enn lengre formater som spillefilmen og TV-serien. De er korte, og ofte billigere å lage. Mange av dem rommer også absurde og underfundige scenarioer, som kanskje ikke hadde fått lov til å være med i en totimers kinofilm for hele familien. Kan kortfilmens rammer stimulere til kreativitet og nyskapning?

Sjangeren er ikke bare mange nybegynneres vei inn i filmbransjen, den er også populær blant etablerte filmskapere, og et økende antall

22 STOFF

publikummere. Man finner dem på uavhengige små nettsider, men også på store strømmetjenester som Netflix, for ikke å snakke om på Bergen internasjonale Filmfestival 18.-26. oktober.

Hanne Andersen, Gabriel Gojoung og Jade Hærem Aksnes skal alle vise filmene sine under BIFFs kortfilmprogram. De forteller historier om fugler, «power», NAV og gratis griller, og har ulike tanker og refleksjoner rundt kortfilmformatet.

Tidsrammer Jade Hærem Aksnes fra det Bergensbaserte filmselskapet Zarepta er

nominert til prisen for Beste Norske Kortfilm 2023 på BIFF. Filmen hennes Grill ble til etter at hun leste en artikkel om en mann som hadde fått avslag på søknad om strømstøtte fra NAV, og ble fortalt av NAV at han bare kunne skaffe seg en gratis grill på finn.no isteden. I løpet av filmens 18 minutter ville hun se med et satirisk blikk på hvordan det hadde gått hvis man faktisk hadde gjennomført dette absurde prosjektet: grill som løsning på økonomiske problemer.

– Filmen stiller spørsmålet: I et samfunn der respekt og tillit forutsetter

penger, og tilgang til penger forutsetter respekt og tillit, hva gjør man hvis man havner utenfor?

For Aksnes er kortfilmformatet et godt eksempel på at begrensninger kan være kreativt utviklende.

– Kortfilmformatet stimulerer til å fortelle historier på nye måter, nettopp fordi man skal formidle noe innenfor kortere tidsrammer.

Kanskje fører det til at man våger å ta større kunstnerisk risiko og prøver noe som man ellers ikke ville gjort, forteller hun.

Filmskaper Hanne Andersen, som

OKTOBER 2023

K U LT U R S T O F F

«– JEG FØLER AT KORTFILMENS LENGDE STYRKER PROSJEKTET, OG GJØR OSS TIL BEDRE HISTORIEFORTELLERE.»

Fra Power Bank

«– EN VELDIG SKÆKK BERGENSFORFATTER, MEN PÅ DEN BESTE MÅTEN.» Fra Mat

skal vise kortfilmen Power Bank under festivalens program med kortfilmer fra Vestlandet, mener de korte tidsrammene gjør at man ofte må prioritere hva man kan ta med og ikke.

– Det gjør at filmens driv, rytme og underholdning blir spissere.

Hun mener det er fort gjort å skrive inn scener og hendelser som ikke styrker filmen og dens budskap. Når du lager en kortfilm har du ikke annet valg enn å kutte disse.

– Jeg føler at kortfilmens lengde styrker prosjektet, og gjør oss til bedre historiefortellere, forteller hun. Økonomiske rammer Kortfilmene opererer ikke bare innenfor strammere tidsrammer, men ofte også innenfor trangere budsjetter. Det varierer selvsagt fra prosjekt til prosjekt. Andersen er daglig leder i produksjonsselskapet Raggsokk Productions, og har laget ulike typer filmer tidligere. Power Bank er laget via en workshop med Bakom, et Bergensbasert tilbud for filmskapere under 30 år, hvor de

OKTOBER 2023

jobbet sammen med unge skuespillere og manusforfattere. Hun forteller at selv om det kan være lite penger i et prosjekt, så kan nettopp dette aspektet også være med på å bidra til at kortfilmskaperen får mer frihet enn i spillefilmformatet.

– Jo høyere budsjett, jo flere har sitt å si i prosjektet ditt. Kortfilm gir gjerne lavere budsjett med færre opptaksdager som gir filmskaper mer kontroll over filmen. Jeg tror det hadde vært flere absurde og kunstneriske spillefilmer hvis det ikke hadde vært et så kostbart medium.

Power Bank ble til gjennom to dager med workshop, to dager opptak, som etter klipping ble til fire minutter med film. Den handler om å hoppe til konklusjoner, og om misforståelser som kan oppstå når man insisterer på å få «power» fra to fremmede mennesker på restaurant.

Mer hektisk, rett og slett Kortfilmskaper Gabriel Goujons film Mat skal i likhet med Power bank vises under festivalens vestlandske kortfilmprogram. Goujon har laget mye forskjellig de siste

tre årene, men kan fortelle at dette er første høst hvor han skal vise kortfilm på festival. Filmen Mat har en spilletid på fem minutter, og er basert på en novelle av Olav R. Øvhaug.

– En veldig skækk bergensforfatter, men på den beste måten, legger han til.

Mat er en dystopisk fortelling om en mann som revurderer sitt forhold til en fugl – har de egentlig noen felles interesser? De fem minuttene med spilletid formidler en handling på 20-30 minutter, blandet med innskutte bilder fra fortiden.

Goujon liker å tulle med etablerte fortellerstrukturer. Han mener dette er enklere å komme unna med i et kortere filmformat.

– Jeg vil fortelle først, så etablere; ikke motsatt. Det snur ting litt på hodet. Og så er det gøy å proppe et kort tidsrom fullt av greier. Mer intensitet, mer følelse. Mer hektisk, rett og slett.

i starten, som det er fint å ha en forståelse for.

– Men når du selv vet at du bryter dem, og hvorfor du bryter dem; det er da det virkelig begynner å bli spennende.

Muligheter og begrensninger Jærem, Andersen og Goujon er bare tre av mange kortfilmskapere som skal vise frem filmene sine under BIFFs mange kortfilmvisninger, som inneholder fiksjonsfilmer, dokumentarer og musikkvideoer, både fra Vestlandet og Norge i sin helhet.

Kortfilmformatet kan ha både økonomiske og tidsmessige begrensninger, men i disse begrensningene ligger det også mange muligheter til historiefortelling som er både kreativ, nyskapende, absurd og skarp. Kanskje rommer de noen ganger også færre hindre for kunstnerisk frihet og utfoldelse.

Filmskapere i litt friere dressur, kan det rett og slett virke som.

Goujon forklarer at når man studerer film blir man alltid presentert for mange oppskrifter og regler

STOFF 23

skjønnstoff

ØYEBLIKKELIG MODNING Tekst Åse Stefansen Illustrasjon Haruna Inagaki

bananer blir egentlig brune når de ligger ved siden av epler og druer, jeg har hørt noen av partiklene smitter over på frukten rundt og fremskynder modningen. alle øyeblikk forsvinner nesten som da du slo opp med erlend på steintrappa i skolegården, og kastanjetrærne blomstet av, så det svevde hvite sommersnøfnugg i den klamme lufta. du måtte hjem, sa du, for du skulle spise reker i hagen, mens erlend lente seg inntil deg og grein tallerkenene som knuste da du stod på tå for å nå det peneste kakefatet mormor skulle legge julekakene på. du måtte gå forsiktig ned fra kjøkkenbenken, sa mormor, og så ble keramikkbitene limt på bilderammer den samme jula: et slags kunst og håndverksprosjekt med klump i magen som da du røyket hasj for første gang på nudiststranda på huk og lå i skjul bak buskene med torner i: dere spionerte på hengepupper og innskrumpa pikker og mats holdt opp håret ditt da du bøyde deg framover for å spy som da du så kirsebærtrærne blomstre gjennom et slør for første gang: det snødde lyst rosa mot mørk grå asfalt, og du var ikke annet enn såre lemmer som krøp inn i mammas seng. så var du bare lys rosa og skamfull når mamma pakket deg inn i lune håndklær som hadde blitt tørketromlet, før hun ringte politiet uten at du visste om det så var det de nesten glemte øyeblikk som aldri ble dine, men som tilhører deg og de farer forbi hver gang en lukt eller et veiskilt vekker dem til live. da unnslipper du dem ikke, da fylles kroppen helt: det er å dyppe tåa ned i iskaldt vann og kulde som brer seg i hele kroppen. da må du stå lenge i dusjen og la det varme vannet tine deg helt, la det sildre over såre lemmer, som gangen du vasket deg uten at du ble ren det er visst ingen som har fortalt deg at hverken varmt vann eller salmiakk kan gjøre deg fri. at det ikke spiller noen rolle at det gjør vondere å forstå at livet er levd, enn det gjør å skrubbe seg ren. badeanda gjennomskuer deg: du er fullvoksen og radmager og runket for mye for tidlig - nå kan du ikke gjøre om på det når du skjønner at du liksom er sammensatt av størknede øyeblikk, sånne du ikke kan skille deg fra, at du angrer på de du ikke fikk, de som liksom hadde sakket modningen litt som at du aldri plukka rips barbeint i hagen og lytta til biene summe dovent fra blomst til blomst, som at du aldri stakk tunga ned i hvitt strøsukker og kjente hvert korn knase mellom tennene, som at du aldri pusta, aldri levde, aldri var som at du aldri satt stille i båten når alt rundt bevegde seg, i stedet for å modne så fort

24 STOFF

OKTOBER 2023

K U LT U R S T O F F

STOFF SJEKKER UT: RICKS Utsmykket med møbler, malerier og gjenstander fra Bergen Haandværks- og Industriforenings storhetstid på 1800- til tidlig 1900-tall, tilbyr Ricks noe av det mest spennende interiøret i Bergens uteliv. Men stiller stemningen like sterkt?

Tekst Håkon Sætran Blom Foto Borghild Rangnes Homlong Ryktets kraft Forutinntatte holdninger til utesteder preger uten tvil hvem som velger å vanke hvor. Om det så er Heidi’s, Legal eller Café Opera, får utesteder etterhvert et etablert klientell som igjen setter sitt preg på utestedet og gir det nettopp det ryktet det har, på godt og vondt.

Likevel er det noen rykter som lurer seg inn i øret kjappere enn andre – og ryktene om Ricks er blant disse.

De promoterer seg flittig som Bergens største nattklubb, og det var noe av det første som vekket interessen vår. Vi har hørt rykter om Ricks og klientellet som vanker der, og det er nok ikke det klientellet vi, som har med oss analogt kamera ut på byen, hadde valgt å vanke med.

Likevel – et bygg med fire nattklubb-avdelinger og «store» DJ-er må vel ha noe for seg?

Ricks på en fredag?

Vi bega oss ut på et ekte Rickseventyr en regntung fredag. Etter et kjapt vors og nøye koordinering mellom fotograf og journalist bevegde vi oss mot Ricks, som ligger rett ved siden av Den Nationale Scene. Med spenning i kroppen kommer vi frem og blir møtt av et tomt lokale. Vi ser på hverandre med tafatte blikk. Alt stemmer, vi er på Ricks. Hva faen?

Vi går gjennom de forskjellige nattklubbavdelingene, den ene tommere enn den andre. Selv bartenderne virker opprømt over å se to malplasserte undercoverjournalister. Klokken er 23:45.

Kanskje vi bare var litt tidlig ute.

Det ville tross alt ikke være rettferdig å dømme Ricks på en dårlig kveld. Et par timer senere er vi på plass igjen, og på underlig vis er det enda færre her nå enn tidligere.

OKTOBER 2023

Hvordan kan dette ha seg?

Ricks på en lørdag!

Vi bestemte oss for å gi Ricks en ny sjanse, og på omtrent samme tidspunkt som dagen før var vi på plass nok en gang. Det så fortsatt dødt ut.

Omsider kommer vi oss inn i foajeen, og derfra har vi tilgang til både Ricks Hage og Ricks Villa i første etasjen, og til Ricks Jungel i kjelleren. I tillegg fungerer trappen opp til øvre etasje som et bindeledd til Finnegans Irish Pub. Vi går til høyre, inn i Ricks Hage, hvor det er litt mer nedpå stemning, og en rekke mennesker sitter ved bordene sine og nyter kalde flaskeøl fra isbøtter. DJ-en gasser på med gamle klassikere, men stemningen er like rolig som et kaffeslabberas hjemme hos den jevne mormor.

I lokalet kan du også finne skjermer hvor «best of»-videoklipp fra Ricks promoteres, der de åpenbart prøver å gaslighte de besøkende til å tro at det er god stemning. Det går ikke lang tid før vi føler oss omringet av Blazer-krigere fra alle kanter, og da setter angsten raskt inn.

Vi rømmer dermed inn på Ricks Villa, det største rommet i hele huset, og merker umiddelbart en større mengde gjester. Selv omtaler de dette som vestlandets største klubb, og stort er det; det føles som vi har steget inn på The Babylon Club fra Scarface. Vi ser oss rundt i rommet etter bergensversjonen av Tony Montana. Det nesten burleskaktige rommet inneholder en stor scene, hvor DJ Christer er ansvarlig for underholdningen. Vi tester ut et par sporadiske dansesteg på det tomme dansegulvet før vi føler oss uglesett og kjenner på en trang til å

forlate rommet.

Bergens vakreste trapp I et forsøk på å roe ned inntrykkene tar vi turen opp Bergens vakreste trapp. Vi befinner oss på Finnegans med Fleetwood Macs «Go Your Own Way», fremført av en trubadur med kun egen stemme og gitar til rådighet. «Don’t go anywhere, there’s lots of booze in the fridge» informerer han oss om før han tar seg en velfortjent pause. Her setter vi oss ned, samler oss, og lurer på

hvor stemningen vi hørte så mye om befinner seg?

Det er merkelig kinky å begi seg ut på en klubb hvor man åpenbart ikke hører hjemme. Ricks leverte ikke etter våre forventninger, men om besøket var lagt til en dårlig kveld, eller om utestedet har tapt seg, vet vi ikke. Det eneste vi vet er at vi ikke hører hjemme her, og at vi må komme oss på Legal brennkvikt.

STOFF 25

K U LT U R S T O F F

BESKJEDER I BETONG «En uke her gjør deg gal eller til mann», står det skrevet på en vegg i et sentrumsbygg du sikkert har passert. Her satt motstandsfolk i krigsårene, og landsforrædere under krigsoppgjøret. I byggets nederste etasje foregikk systematisk tortur og utpressing. Enkelte kastet seg fra vinduene, og ofret livet for motstandsbevegelsen.

Tekst Kamilla Ellingsen Foto Pooyan Jalilvand

I samme bygg som en viss nattklubb har andre verdenskrig etterlatt seg spor i veggene. Avdelingskoordinator ved Gestapomuseet, Svein Arne Myhren, ønsker oss velkommen. Vi møter ham i byggets fjerde etasje hvor museet og fire fangeceller befinner seg. I cellene er det mørkt, men vi lyser med lommelykt for å undersøke veggene. Bibelvers, salmer, bønner, navn og hakekors preger inskripsjonene som fremdeles er bevart i betongen.

Myhren startet i jobben ved Gestapomuseet da det åpnet i 2019.

Han er utdannet etnolog, men har også jobbet i skoleverket. Å snakke med elever om menneskeverd er viktig for ham, men når vi spør hvorfor han er interessert i krigs-

26 STOFF

historie, får vi et noe uortodoks svar: – Jeg skal være veldig ærlig, jeg har aldri vært spesielt interessert i krigen. Det er ikke grunnen til at jeg jobber her. Vi bruker historie til å forklare tematikk som er viktig.

Han mener mye av jobben omhandler nettopp dette, og beskriver det som motivasjonen for arbeidet.

Menneskeverd og brudd på menneskerettigheter er blant det som diskuteres i museet.

– Men jeg har ikke spesielle i nteresser for tortur, hehe.

Myhren påpeker at museet kan karakteriseres som et åsted. Folk

har sittet på celle her, blitt torturert og mistet livet. Han mener at det viktigste likevel er alle assosiasjonene og følelsene som dukker opp hos de besøkende.

– Enkelte som kommer på besøk, vet for eksempel at bestemor eller bestefar satt her under krigen. Det er ganske sterkt, forteller han.

Ifølge Myhren sitter man gjerne igjen med flere spørsmål enn svar, fordi mange holdt tyst om krigens hendelser. Trolig snakket folk med hverandre i etterkant av krigen, men det foregikk ofte i det stille.

Folk fryktet negative konsekvenser dersom de uttalte seg offentlig.

stress. Det var jo ikke slik at man fikk psykolog på den tiden.

Gestapohuset Myhren forteller at bygget ble okkupert av tyskerne som trengte lokaler for virksomheten sin i Bergen.

– Plutselig skulle masse folk inn.

Vanlige soldater var tilknyttet andre leirer. Bare i Bergen var det 25 000 tyske soldater under krigen.

Lokalet skulle blant annet brukes til såkalte skarpe forhør – det vil si forhør med bruk av tortur. Myhren forteller at tortur fant sted i kjelleretasjen, hvor tyskerne festet og koste seg nærmest vegg i vegg.

– Mange slet med posttraumatisk

OKTOBER 2023

K U LT U R S T O F F – Etter krigen var folk blinde for kvinnene som selvstendige motstandsfolk. De fikk i mindre grad honnør for sitt individuelle bidrag, slik som motstandsmennene fikk.

Krigsoppgjøret Myhren forteller at åtte personer tilknyttet virksomheten i Gestapohuset fikk dødsdom ved krigsoppgjøret.

Henrettelsene fant hovedsakelig sted på Sverresborg, Bergenhus festning.

– To av dem som ble henrettet var tyskere, mens resten var nordmenn.

De dødsdømte ble primært straffet for tortur eller drap, bortsett fra bergensgutten Eilif Pisani. Han var den eneste som fikk dødsstraff på bakgrunn av angiveri. Pisani ble som 23-åring skutt på Kvarven fort. At en ung mann kunne få dødsstraff for å angi andre, er vanskelig å svelge i dag. Samtidig påpeker Myhren at straffeutmålingen var skjerpet umiddelbart etter krigen. Det man fikk dødsstraff for i 1945 og 1946, fikk man ikke dødsstraff for senere.

– Det var orden, slik det var i det tyske systemet.

Med midre du var kommunist, jøde eller motstandsperson, da fikk du ikke noe erstatning.

Motstand Vi spør om det var mye motstand i Bergen, sammenlignet med andre landsdeler. Myhren forteller at det var ganske jevnt.

– Når en snakker om krigen, er det ofte «gutta på skauen» som nevnes. Men det skjedde også mye på Vestlandet og andre deler av landet. Forskjellen er at motstandsbevegelsen her har blitt underkommunisert. Motstandsfolk på Østlandet uttalte seg oftere offentlig i etterkant av krigen.

I løpet av krigsårene ble om lag 3000 personer tatt inn til avhør i bygningen som huser museet i dag.

Mange motstandsfolk ble sendt til Bergen kretsfengsel eller Espeland fangeleir, ofte i etterkant av forhør ved Gestapohuset.

Vi spør Myhren om hvilke personer som ble tatt inn her. Myhren forklarer at man kunne bli straffet for ulike handlinger på Gestapohuset. Noen var mistenkt for motstandsarbeid

OKTOBER 2023

eller var familiemedlemmer av mistenkte. Personer som hjalp motstandsfolk, jøder eller kommunister, kunne også havne her. Enkelte satt i avhør for mistanke om drap på medlemmer av Nasjonal Samling eller Statspolitiet. Men andre ble også avhørt for å ha gått med nellik i knappenål på kongens bursdag.

– Med andre ord representerte de innsatte hele spekteret av motstand.

I museets utstilling leser vi at en betydelig andel innsatte var kvinner.

Hva slags motstandsarbeid utførte de, sammenlignet med menn?

– Hatet var nok mer tilstedeværende umiddelbart etter freden, forklarer han.

Tortur Et av de vondeste aspektene ved bygget er torturbruken. Myhren sier at vitneforklaringene som ble skrevet etter krigen, gir inntrykk av hvilke metoder som ble brukt. Et såkalt skarpt forhør, startet med 20 slag.

Henging fra armene, bundet sammen bak hodet, var en metode som ble benyttet ofte. Dette ødelegger alt av muskler og ledd. Tortur med kokeplate ble også utført.

– Det var litt opp til den enkelte torturisten. Noen valgte å ikke torturere mer enn det de «måtte», mens andre kunne gå veldig langt.

Målet var å skade personen, slik at vedkommende til slutt måtte gi fra seg informasjon, som tyskerne kunne bruke til å kvitte seg med motstandspersoner og legitimere overmakt.

Tortur ble dermed et middel for å nå

det overordnede målet.

Når vi spør om noen av de innsatte i Gestapohuset klarte å rømme, svarer Myhren at det ikke skjedde, så vidt han vet. Under et bilde i utstillingen fortelles det at en innsatt fikk fatt på giftige piller, og tok livet sitt på den måten. Det er jo en form for flukt, bemerker vi.

Verdien av å ikke glemme Det står en minnestøtte utenfor bygningen. Den ble anlagt i 1990, før nattklubben og arrangementlokalet Ricks ble etablert i 1994.

Etableringen av Ricks ble gjenstand for stor debatt i samtiden. Myhren forteller at mange opplevde det som kontroversielt. Tortur ble utført i byggets kjeller, det vil si der Ricks befinner seg i dag.

Vi spør Myhren om han tror at folk som fester på Ricks, vet at tortur har funnet sted her. Han tror flere vet om det i dag, og vektlegger etableringen av museet i 2019, samt under-visningen som blir gitt her som en årsak til dette.

– Men det er klart at mange går på Ricks uvitende om hva som skjedde under krigen.

Myhren mener at dette gjelder for mange bygninger og steder rundt om i landet. Det går en tid, og hendelsene falmer.

– Vi bør ta bygningene tilbake. Hvis hendelser som fant sted her for 80 år siden, er definerende for alltid, ville det vært trist.

Samtidig mener Myhren det er trist dersom ingen lenger vet hva som skjedde, og en ikke kan bruke det til å snakke med folk og danne perspektiver.

– Hvordan vil vi at samfunnet skal se ut? Hvordan kan vi sammen bidra til at slike hendelser ikke finner sted igjen?

Ønsket om å ta livet av folk bleknet, ifølge Myhren, da folkeopinionen endret seg. Omkring 1948 hadde man stort sett endret holdning, og støttet ikke henrettelse som straffemetode.

Myhren påpeker at mange kvinner hadde yrker knyttet til kommuni-kasjon: i butikk, telefonsentraler eller med post. Derfor var de gjerne involvert i distribusjon av illegale aviser. Typisk ble mange kvinner sett på som «mannens hjelper».

STOFF 27

K U LT U R S T O F F

MÅNEDENS DEBUTANT: VEPSESTIKK Vepsestikk lokker med ny musikk, og musikkbergen har blitt truffet av brodden. Nå slipper de sin debut-EP, og Stoff blir med til den blå sofaen på Nobel Bopel for en prat om inspirasjon, «han lille gaien» og Vepsestikk-lore.

Tekst Elise Brudevoll Skjekkeland

(Fra v.) Hanna Elisabeth Zieritz (18), Linnea Josefine Gjelstad Kierulf (17), Móeiður Loftsdóttir (19) og Agnes Fernanda Kierulf (20). Foto: Thea Victoria Mendez Okkelmo

28 STOFF

OKTOBER 2023

K U LT U R S T O F F

Vepsestikk har til tross for kort fartstid i musikkbransjen skapt stor ståhei i Bergen. Når de debuterer med EP-en Ny Person 27. oktober, kan man endelig sjekke ut gjennomførte versjoner av låtene, som man til nå bare har kunnet nynne til på konsert.

Bandet består av trommeslager Linnea, trompetist Móeiður (Móa), bassist og trompetist Hanna, i tillegg til gitarist og vokalist Agnes.

Vepsestikks melodiøse toner med pønkete spiss har allerede vekket sammenligninger til store navn som «The Aller Værste!». De gode anmeldelsene har regnet på bandet, og det er ikke få som gleder seg i påvente av nyutslippingen.

Ulike impulser Stoffs utsendte innrømmer å ha hørt låtene «Drømmer jeg» og «Anonym» i hjel, og spør derfor hva de kan røpe om nyutgivelsen som kommer rett før månedsskiftet. De forteller

og lage musikk av det, sier Móeiður.

– Kanskje det blir litt som terapi, tilføyer Hanna.

Veps og sceneskrekk – Jeg har hørt at Razikas avslutningskonsert skal ha vært en viktig faktor for oppstarten som band.

Derfor er jeg veldig nysgjerrig, hva er deres favoritt Razika-låt?

Jentene kikker på hverandre. Det er tydelig at det er litt uenighet, men etter litt diskusjon blir låtene «Aldri» og «Vondt i hjertet» blir hyppig nevnt gjentatte ganger av samtlige.

– Da dere visste at det skulle bli band av dere, hvordan kom dere frem til navnet Vepsestikk?

Bandet kikker mot Agnes, som forsøker å sette ord på hvordan det gikk til.

«– DA VI STARTET BANDET, TURTE JEG IKKE ENGANG Å SYNGE FORAN AGNES OG LINNEA.»

– Det henger vel litt sammen med den pønkeholdningen også. At det er liksom vepsestikk, konkluderer Hanna.

– Har den noe navn?

Tross ung alder og bare to offisielt utgitte singler, har bandet allerede rukket å spille på flere scener over hele landet. Jeg spør dem om følelsen av å stå på scenen har forandret seg, fra kulturmønstringen UKM (Ung Kultur Møtes) i 2021 til å spille for et betydelig større publikum, som på musikkfestivalen Bergenfest sommeren 2023.

– Vi er mye mer komfortable på scenen enn det vi var. Da vi startet bandet, turte jeg ikke engang å synge foran Agnes og Linnea. Og nå står jeg på scenen og spiller og synger. Det er ganske sykt å tenke på, sier Hanna.

«Han lille gaien» på coveret Vepsestikks foreløpige diskografi er prydet med fargerik og tilsynelatende hjemmesnekra coverkunst, og jeg spør derfor jentene hva som er historien bak singelcoverne og den snodige figuren med tusen-meter-blikket.

Linnea forteller at hun lagde coverkunsten til singelen «Drømmer jeg» allerede i åttende klasse, noe

at EP-en vil bestå av fem låter, og konstaterer at den vil inkludere alle sangene bandet allerede spiller på sine konserter.

– Den kommer til å hete Ny Person, samme som det første tittelsporet, forteller Linnea.

– Hvor henter dere inspirasjonen til sangene fra?

– Alle i bandet hører på forskjellig musikk, og der får man jo selvfølgelig veldig mye inspirasjon. Det er kanskje grunnen til at sounden blir som den blir, fordi alle har forskjellig input, forteller Móeiður.

Agnes forteller at de også bruker sine egne erfaringer og følelser som inspirasjon.

– Så bandet blir rett og slett et forum, da, hvor man kan prosessere

som gjør denne figuren nesten fem år gammel.

– Han heter «han lille gaien», røper kvartetten.

Coverkunsten til «Anonym» er laget av Agnes og den til «Drømmer jeg» av Linnea. Begge er trykk laget med tresnitt.

– Får vi se «han lille gaien» på EPen som kommer nå også?

Bandet ser lurt på hverandre, før de begeistret lar meg få en snikktitt på det splitter nye coveret til EP-en. For en ære! Det avbilder to blå versjoner av «gaien» som omringer ordene: «Ny Person». Bandet forteller at Agnes har tegnet EPcoveret, og uttrykker en forbauselse over at den lille snodige figuren, som Linnea lagde mange av tidligere, nå har blitt en slags maskot og varemerke for gjengen.

Móeiður forteller at tanken alltid var å ha en «do it yourself»-vibe.

Det hele virker helhetlig skapt og gjennomtenkt, men de innrømmer at det var en hektisk og mer tilfeldig utvelgelsesprosess.

– Vi var på LOUD i 2019, og hadde akkurat startet bandet. Dette er en bandleir for jenter som musikkorganisasjonen AKKS arrangerer.

Jeg gikk forbi noen som spilte et eller annet spill, og plutselig var ordet «vepsestikk» uforvarende i luften. Da tenkte jeg «fy faen, det er bandnavnet!». Det var en aha-opplevelse, forteller hun.

– Da må jeg jo nesten spørre: Har dere noen gang blitt stukket av veps?

De forteller at de alle har blitt stukket, et ulikt antall ganger.

Hanna holder tronen med hele syv vepsestikk, og alle stikk blir bildedokumentert i bandets felleschat.

Jeg spør dem om dette også er tilknyttet navnevalget.

– Ja, vi tar et oppgjør med frykten, svarer Agnes.

Cover av EP-en Ny Person. Design: Agnes Fernanda Kierulf

OKTOBER 2023

STOFF 29

K U LT U R S T O F F

Fra konsert på Hulen 5. oktober. Foto: Hans-Christian Horne Norsk pønks nye ansikter?

Musikk blir ofte forsøkt sortert i sjangre. Likevel, når man drømmer seg bort til lyden av «Drømmer jeg», er det vanskelig å plassere den i en konkret kategori. Undertegnede har imidlertid hørt et kategoriseringsforsøk i form av «jazzfunkpønk», og jeg spør bandet hvordan de stiller seg til denne uttalelsen.

– Ja, når vi først snakker om pønk.

Bergensavisen har kalt dere de nye «The Aller Værste!». Hvordan føles det med en slik sammenligning når dere er så unge som dere er? Føler dere på noe press?

– Det var sykt gøy, høres unisont fra alle sammen.

Ny musikk og eggstokk til middag – Hva er planene for bandet videre?

Annet enn å slippe denne EP-en, såklart.

– Vi skal spille en del konserter som vi gleder oss til, og så skal vi utvikle nytt materiale. Vi ser veldig frem til å kunne jobbe med nye låter, sier Agnes.

– «Funk» også? Okay, shit, spennende, sier Hanna.

– De er jo dritfete, så det er jo en ære å bli sammenlignet med noen som dem, legger Hanna til.

– Jeg føler det sier litt om det at vi hører på forskjellige ting, legger Móeiður til.

– Men jeg tror at vi tenker at vi er oss. Det er vårt prosjekt uansett, sier Agnes, og får bekreftelse fra resten.

– Ja, vi har vel litt pønkholdning sånn generelt, sier Linnea.

– Å bare gi litt faen og gjøre det vi føler for uansett. Men så er vi også veldig glad i jazz, konkluderer Agnes.

Agnes og Hanna har spilt i korps sammen siden de var små, og da innfallet om å starte band kom, inviterte de Linnea. Vepsestikk var lenge en trio, men i 2022 gikk bandet fra tre til fire da trompetist Móeiður ble med.

Bandet innrømmer at de begynner å bli litt lei av de gamle sangene, og er i full gang med å lage nye låter. De forteller at de lærte mye gjennom å lage debut-EP-en.

Bandet forteller at de nyere låtene fortsatt har en pønkeholdning, men er mer preget av et jazz-element, manet frem av melodien fra ikke bare én, men to trompeter.

– Ja, vi var så nervøse og kleine da vi skulle spørre Móa om å bli med.

Vi likte spillestilen hennes veldig godt, og tenkte det ville passe perfekt, sier Hanna.

– Ja, og ingenting hadde gått uten Jon-Anders Orlien, som var med oss i studio. Vi er veldig takknemlig. Han har vært veldig hjelpsom når vi lurer på noe, om det

30 STOFF

gjelder musikkbransjen, eller hva som helst annet, forteller Hanna.

– Til sist, dere vant jo Eggstockfestivalen i fjor. I den anledning: Ville dere heller hatt egg til frokost eller eggstokk til middag?

– Er det ekte eggstokk? spør Móeiður.

«– SKAL VI VÆRE LITT PØNKETE OG GI FAEN? EGGSTOKK TIL MIDDAG!» – Jeg ville kanskje hatt egg til frokost. Jeg hadde egg til frokost i dag, og i går. Jeg kan ta det i morgen også, ler Hanna.

– Det er det kjedelige svaret. Skal vi være litt pønkete og gi faen?

Eggstokk til middag!

– Jeg tar eggstokk til frokost, avslutter Agnes.

OKTOBER 2023

K U LT U R S T O F F

KULTURELL FØRSTEHJELP BLITT FOR MYE KULTUR I DET SISTE, ELLER?

ALDRI.

Sliter du med å orientere deg i mylderet av kulturarrangementer i Bergen?

Slapp av, Stoff er her for å hjelpe.

Tekst Ole Ones Illustrasjon Kari Orvik Olsson

Gjør deg klar for din kulturelle oppvåkning! Den starter selvfølgelig på Stoff sin slippfest, onsdag 18. oktober på Cornerteateret. Her kan du forvente god stemning, hyggelige folk og en helt fersk utgave av Stoff.

18. oktober markerer også startskuddet for Bergen Internasjonale Filmfestival. Her gjelder det å se så mange filmer du bare orker, for i BIFF-programmet er det alltid rikelig med filmperler du bør få med deg! Finn deg et program, marker titlene du synes virker interessante og gjør deg klar for en uke med film.

Innimellom alle disse filmvisningene må du jo også få plass til andre kulturelle innslag. Visste du at det i Bergen finnes tusenvis av studenter som aldri har vært på Brann-kamp?

Hvis du er en av dem, så har du en ypperlig sjanse til å gjøre noe med det nå. Herrelaget til Brann er

OKTOBER 2023

supergode for tiden, og lørdag 21. oktober spiller de en av årets viktigste kamper, mot Molde på Brann Stadion. Her blir det fort utsolgt, så du må skaffe deg billetter kjapt!

Greit, det kan jo være at du ikke vil bruke lørdagskvelden på Brannkamp. Da kan du heller ta deg en tur på Rommet, hvor Silja Sol fremfører låter fra sitt nyeste album, «Bak Skyene». Dagen etter, søndag 22. oktober, spiser du en god frokost og går bort til Bergen Storsenter.

Der kan du lete etter skatter til kollektivet på Landåspikenes Bruktmarked.

Så er det plutselig tirsdag 24. oktober og du trenger en pause fra HF-biblioteket. Da spankulerer du ned til Bergen Offentlige Bibliotek og blir med på litterær lunsj med Linda Eide. Hun kommer sikkert med en bokanbefaling eller to, og

kanskje anbefaler hun deg også å ta en tur på Den Nationale Scene. Det har hun i hvert fall all grunn til, for der spilles «Chaplin: Diktatoren» hele høsten – en forestilling om produksjonen av en av de beste satirefilmene som er laget.

Du er kanskje mer glad i soulmusikk enn i politisk satire? Kulturhuset ser deg og inviterer til fengende komposisjoner og melankolsk tematikk på konsert med Fieh fredag 27. oktober. Er du heller ute etter et kulturtilbud på dagtid kan du ta deg en tur innom utstillingen «Growing Phalanges» i Bergen Kunsthall. Det er den norsk-sudanske kunstneren Ahmed Umar som står bak, og utstillingen vises helt frem til januar.

verdens kriker og kroker på Bergens Internasjonale Musikkfestival. Er du mer glad i lokal drikkekultur kan du heller delta på Bergen Siderfestival og gjøre deg kjent med et utvalg av norske siderprodusenter.

Hvis du virkelig vil tilegne deg kulturell kapital denne høsten kan du fortsette november-måneden med opera i Grieghallen. Der spilles den tsjekkiske operaen Katja Kabanova fra 4.-10. november. Kjøp deg et glass champagne og føl deg som en del av den kulturelle eliten. Hvem vet, kanskje du også blir operafrelst?

Etter en uke med filmfestival er du helt sikkert klar for mer festival, og det får du i Bergen. 2.-5. november kan du oppdage musikk fra alle

STOFF 31

BILDEKKSTOFF

BILDEKKSPILLET Gratulerer, du har nettopp blitt uteksaminert fra Politihøgskolen! I nystrøket uniform sprader du selvsikkert ut døra, ivrig etter å forvalte statens voldsmonopol på en trygg og ansvarlig måte. Litt for ivrig, viser det seg. Etter å ha banket opp en IKEA-ansatt med batong fordi du er redd for svenske tilstander, blir du omplassert til en post i distriktet. Her får du i oppdrag å etterforske et tips om hemmelige rånetreff i bygda. Klar til å gjenopprette ryktet ditt legger du batongen igjen hjemme og tar opp jakten.

Spillutvikler Hallvard Hegland Øvstebø Illustrasjon Marie Reike

Klarer du å tegne bildekk rundt 7 wunderbaum-lukter slik at du kan snuse deg frem til rånetreffet? Send inn ordene til Stoffs Instagram-konto, og bli med i trekningen av bildekk.

Vinneren av frisbeegolfspillet i utgave 64 er Pernille Fiskum Hatland.

Vi gratulerer! Frisbeen kan hentes på Stoffs slippfest på Cornerteateret 18. oktober kl. 21:00.

32 STOFF

OKTOBER 2023

KVISSTOFF

EN HE LT ELEM E N TÆR K V I SS Har du grunnleggende kunnskap om universets og jordens grunnleggende grunnstoffer?

Tekst Hermann Stange Illustrasjon Haruna Inagaki

01 02 03 04 05 06

Vi starter med det gjeveste av alle grunnstoffer. Hvilken betegnelse har gull i periodesystemet?

Og hvor mye veier en liter gull?

Slingringsmonn pluss/minus 2 kilo

Hva er det vanligste metallet i jordskorpen?

Atomene bygger opp alt som er!

Hva heter de to partiklene som bygger opp deres kjerne?

Hvilket element tilhører pokémonen Bulbasaur?

Hvor varmt brenner den varmeste delen av et stearinlys? Slingringsmonn pluss/minus 200 grader.

Svar: 1. Au. 2. 19.32 kg. 3. Aluminium 4. Protoner og nøytroner. 5.

Gresstype (plante tillatt) 6. 1400 grader. 7. Botulinum toxin (Botox).

8. Det kan være begge, ifølge relativitetsteorien. 9. 8 minutter og 19 sekunder. 10. Bandleder Maurice White sitt stjernetegn – skytten – er kun relatert til de tre elementene i navnet. 11. Orkan. Mer enn 117 kilometer i timen. 12. Flau vind.

OKTOBER 2023

07 08 09 10 11 12

Hvilket kjemisk stoff, også brukt i medisin og kosmetikk, sees på som et av de giftigste som finnes naturlig?.

Er lys en partikkel eller en bølge?

Hvor lang tid bruker lyset på å gå fra sola til jorda? Slingringsmonn pluss/minus 1 minutt.

Hvorfor har ikke det kjente funkbandet Earth, Wind & Fire med seg Water?

Hva kaller vi den kraftigste formen for vind?

Bonuspoeng dersom du vet hvor mange kilometer i timen den går? (2 poeng)

Og hva kaller vi den svakeste?

Poengscore: 1-4: Du mangler noen grunnleggende kunnskaper om universets byggeklosser.

5-7: Du fulgte godt nok med på skolen, selv om det de siste årene har gått mest i kiosklitteratur.

8-10: Du går kanskje på MatNat, du?

11-13: Du har kunnskapen som skal til for å gjenoppbygge store deler av vitenskapen etter en tredje verdenskrig. Godt jobbet!

STOFF 33

K U LT U R S T O F F FILM: Hunt for the Wilderpeople (2016)

DOKUMENTAR:

20 Feet from Stardom (2013) Dokumentaren 20 Feet from Stardom gir et ansikt og en historie til kordamer som sang med noen av verdens største rockelegender, som Mick Jagger og Joe Cocker, uten å få den anerkjennelsen de fortjente. Merry Clayton, Darlene Love, Claudia Lennear og Lisa Fischer har gitt uvurderlige bidrag til musikken, men har blitt gjemt bort i skyggene. Til tider har de også blitt utnyttet, i en musikkindustri der menn dominerte.

Filmen hyller disse kvinnene og trekker dem frem i søkelyset der de endelig får stå i sentrum og skinne. De fantastiske, frustrerende og til tider triste historiene deres blir fortalt gjennom dokumentaren uten at de blir portrettert som ofre.

Selv om dokumentaren tar opp problemer innenfor musikkindustrien, er det også en hyllest til musikk, drømmer og lidenskap. Den er full av musikk, dans og futt, og man får høre både originaler og coverversjoner av tidenes største klassikere.

Hunt for the Wilderpeople, regissert av Taika Waititi, er en slags Pixars «Up» for voksne. Ricky er en trøblete tenåring som blir flyttet fra hjem til hjem før han blir plassert hos fosterforeldre, Bella og Hektor, i bushen i New Zealand. Uten å røpe for mye ender Ricky og fosterfaren opp på rømmen sammen i bushen.

Filmen er forfriskende, og den klarer å være øm og rørende uten å bruke åpenbare klisjeer eller overdreven sentimentalitet. Karakterene er kreative og originale, og filmen har en perfekt rollebesetning, der Sam Neill og Julian Dennison har en overraskende god kjemi.

Filmen er også visuelt vakker, med bushen i New Zealand som bakteppe.

Hvis du enda ikke er overbevist, kan du se filmen for lydsporet sin skyld.

De originale sangene av Moniker passer perfekt til viben i filmen. Du ler, du gråter, du vugger til musikken; vær så god!

OPPSKRIFT: Fiskekaker i lompe med ketchup Jeg har generelt fått litt dårlig respons når jeg foreslår denne oppskriften (oppskrift hvis man legger godviljen til), men jeg er overbevist om at hvis du gir det en sjanse, vil du digge det. Fiskekaker i lompe med ketchup er kanskje den letteste og raskeste middagen du kan få. Spesielt hvis du som meg ikke varmer fiskekakene, men bare smeller dem rett i en lompe og spruter litt ketchup på.

Du kan også kutte opp noen valgfrie grønnsaker og ha ved siden av, for å gjøre måltidet litt mer spennende og næringsrikt. Det er ikke et herremåltid, og jeg ville ikke nødvendigvis servert det til middagsgjester, men det er en sunn, enkel, billig og megadigg studentmiddag. Vel bekomme!

MUSIKKSTYKKE:

BOK: Elskeren - Marguerite Duras (1984) Elskeren av Marguerite Duras er skrevet i enkel nøktern prosa, men er en utrolig sterk leseopplevelse. Med korte oppstykkede setninger skildrer Duras det kompliserte forholdet jeg-personen har til familien, i tillegg til et intenst og altoppslukende erotisk forhold.

Romanen er sår og nostalgisk, og samtidig veldig vakker. I denne boken finnes det ingen overflødige setninger – hvert ord er bevisst og nøye utvalgt.

Dette gjør at romanen er tettpakket med inntrykk og følelser på hver side, og dermed ganske intens. Derfor passer det også perfekt at den kun er på rundt 120 sider. Forbered deg mentalt på en intens kjærlighetshistorie, og nyt!

34 STOFF

Tekst Sunniva Myklebust Asbjørnsen Foto Ada Harboe Illustrasjon Maria Hanset Demdal

Nøtteknekkeren - Tsjajkovskij (1892) Tiden går fort, og de første juledekorasjonene kommer til å dukke opp i butikkvinduene før vi vet ordet av det.

I den anledning vil jeg anbefale å høre Nøtteknekkeren på Spotify i juletiden.

Stykket er perfekt å lytte til når man sitter og leser på en mørk desemberkveld, eller å bruke som bakgrunnsmusikk på lesesalen for de uheldige av oss som har eksamener til langt uti adventstiden. Musikken er julete nok til at du kommer i stemning, men ikke så julete at barndomsnostalgien overstyrer viljen til å gjøre skole eller andre hverdagslige gjøremål. Det er egentlig særlig pas de deuxen (på Spotify nummer 10 under disc 2) jeg vil trekke frem. Jeg blir veldig lett forført av klassisk musikk med pene melodier som er lette å høre på, og hvis det er en harpe med i bildet, er jeg solgt. Pas de deuxen oppfyller definitivt disse beskjedne kravene jeg har til klassisk musikk. Som en bonus er det også med fløyter. God jul (etterhvert)!

OKTOBER 2023

SAMFUNNSSTOFF

SIDEN SIST Alle disse nyheter som kom og gikk – ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet.

Tekst Jørgen Stinessønn Sjeggestad Illustrasjon Kais Chaouch

Ålreit dere, det hersker vel ingen tvil om at det har vært tøffe tak i nyhetsbildet siden forrige utgave av Stoff så dagens lys. Død og pine preger avisenes overskrifter; eldgamle konflikter står ved lag, og nye oppstår over en lav sko. Men det er selvfølgelig ingen grunn til å fortvile, for det er antageligvis tid til et par «Siden sist» til før jorda går under. Og det er jammen godt, da vi i Stoffs desidert mest leste spalte kan minne deg på at det finnes nyheter som ikke nødvendigvis er underlagt alskens elendighetslover. Nyt en gjennomgang av alt du ikke visste at du burde vite (men kanskje vet allerede): Nobelprissesong It’s that time of year again: Nobelprisvinnerne for 2023 er presentert, og prisene skal deles ut 10. desember. Vår egen Jon Fosse stikker av med prisen i litteratur, mens vår egen Nobelpris – den for fred – går til Narges Mohammadi for hennes arbeid mot kvinneundertrykkelse og for menneskerettigheter i hjemlandet Iran. Men ikke nok med at det har blitt delt ut Nobelpriser: På den internasjonale jentedagen 11.

OKTOBER 2023

oktober ble også Jenteprisen delt ut av Plan Norge. Årets pris ble tildelt June Holm og Vi tror deg-stiftelsen for å ha etablert et bredt tilbud til kvinner som har blitt utsatt for voldtekt. Kudos til prisvinnerne!

Birken på børs Om du er glad i Birken, aksjer og hipt fottøy, er det bare å sette hæla i taket. Birkenstock er nemlig notert på New York-børsen og har håvet inn en del spenn i forbindelse med Wall Street-ankomsten. Riktignok blir noteringen likevel betegnet som trøblete, og flere medier har meldt at Birkenstock «snublet» i børsdebuten.

Dette er selvfølgelig gjenkjennelig (undertegnede eier Stocks selv og er egentlig inhabil i denne saken), men kjipt å få nok en påminnelse om at aksjemarkedet byr på slik kompleksitet at selv kontrollkomiteen på Stortinget får bakoversveis.

Hett på Kanariøyene Det har vært hetebølge på Kanariøyene. Uff. Enda det er lett å være skeptisk til hetegudens eksistens når man er bosatt på det norske vestland, er det visst ikke mangel på varme der de

trenger den som minst. Det er med andre ord tøffe tider for CharterSvein om dagen, som kanskje har måttet bidra i skogbrannslukking istedenfor å brunes på ei solseng på Las Palmas. Hvem vet om det egentlig var hetebølgen eller et av Sveins munnbindbål som satte det hele i sving? La oss uansett håpe at flammene ikke gjør for mye skade.

Avlyst renteøkning Etter en lang ferd mot topp sa det rentehoppstopp. Eller? Økonomene som skal predikere for oss svinger krappere og hyppigere enn Henrik Kristoffersen som guttunge på Rælingen. Etter siste titt i spåkula er den tidligere forventede renteøkninga ved neste beslutning «avlyst», ifølge de vise menn. Andre forståsegpåere koker som vanlig – noe er alltid gærent, og det kjipe i økonomien er politikernes feil (i likhet med det meste annet). At Gud skapte både økonomi og politikere kan man jo klø seg i huet av, men det er jammen godt at Hen skapte Norges Bank for å holde dem i bånd.

Nye EM-vertsland annonsert Om du trodde du skulle slippe unna «UEFA Mafia» i denne spalten tok du dessverre grundig feil. Og om du ikke har peiling på hva ovennevnte betyr, er det ikke så innmari farlig, men det handler om fotball. Saken er den at det europeiske fotballforbundet (UEFA [en organisasjon med et ambivalent forhold til egne fans]) har bestemt seg for hvor de vil arrangere EM for menn i 2028 og 2032. Om fem år går det av stabelen i Storbritannia og Irland, mens det litt odde paret Italia og Tyrkia skal få æren av å klippe gresset klart til 2032. Russlands søknader om å arrangere EM ble avvist, og kanskje må det russiske laget se hele mesterskapet på TV – muligens i selskap med Gjert Ingebrigtsen.

Avslutningsvis kunne det selvfølgelig vært på sin plass med noe nytt fra bergenspolitikken, men der er det bare løfterevideringer, opprettholdelse av kaos og hyppige kaffeslabberas på agendaen som vanlig (eneste nevneverdige her er at Stoff slo Studvest 4-2 i fotball forrige uke). Vi hviskes til neste utgave, og i mellomtiden: Ta vare!

STOFF 35 15

stoffmagasin.no @stoffmagasin