4 minute read
BAK POLITIETS BARRIKADER
Kaos og tåregass har preget demonstrasjonene til Sian. Hva koster det samfunnet å beskytte de mest radikale stemmene vi har?
Tekst Julie Strand Klausen Foto Pressefoto, UiB, Politiet Illustrasjon Mia Ellisiv Almaas
Advertisement
Ytringsfriheten er en av de mest grunnleggende rettighetene vi har. Den kan bli satt i fare hvis det er tilknyttet risiko å utøve den, spesielt om det er fare for å bli utsatt for vold. Politiet er derfor tilstede når grupper med kontroversielle budskap demonstrerer. Men hvor mye skal fellesskapet betale for å beskytte disse få, radikale stemmene?
Stopp Islamiseringen av Norge (Sian) har fått stadig mer oppmerksomhet de siste årene. I Bergen har de flere ganger hatt demonstrasjoner i bykjernen, noe som har tiltrukket seg mange motdemonstranter. Demonstrasjonene inneholder ofte appeller, og det blir brukt virkemidler som å brenne og spytte på Koranen.
Frykter voldelige sammenstøt
Politiet vil ikke oppgi hvor mye mannskap de bruker på å sikre en slik demonstrasjon. Dette er fordi de ønsker å bruke samme sikkerhetsopplegg også ved senere anledninger, og at det da er viktig for politiet å ikke tilrettelegge for at noen kan kartlegge sikkerhetstiltakene. Det er ikke uvanlig at politiet bruker mye ressurser på sikkerhetsopplegg, der Sian er særlig ressurskrevende.
Politiet har tidligere brukt både mye ressurser og kraftige tiltak for å skille demonstranter og motdemonstranter. Blant annet har tåregass blitt brukt for å holde motdemonstranter på avstand ved Sian-demonstrasjoner. Ifølge TV2 har det både i Bergen, Oslo og Stavanger blitt brukt tåregass, og politiet har spesielt fått kritikk for bruken av tåregass på mindreårige.
Benytter seg av risikovurderinger
Driftsenhetsleder i Vest Politidistrikt, Morten Ørn, sier at man bruker en risikovurdering for å bedømme hvor politiet skal prioritere ressursene.
– Å legge til rette for ytringsfriheten er ikke en oppgave vi kan velge vekk av økonomiske årsaker, sier Ørn.
I tillegg nevner Ørn at appellene under kontroversielle demonstrasjoner blir gjennomgått i etterkant av politiets jurister for å ha muligheten til å anmelde ytringer som regnes som hatefulle. Dette er fordi forhåndssensur er forbudt etter grunnloven.
– Politiet skal ikke ta stilling til et budskap med mindre det er straffbart, påpeker Ørn.
Videre opplyser han at det som regel ikke er behov for denne typen beredskap rundt andre demonstrasjoner. Det er fordi budskapet som formidles er mindre kontroversielt enn det Sian historisk har hatt. Motdemonstrasjonen mot Sian i Nygårdsparken samme dag som Sian-demonstrasjonen i september i år fikk blant annet en mildere risikovurdering fra politiet. Her laget de ikke et eget sikkerhetsopplegg.
Ifølge NRK var det rundt hundre synlige politibetjente i Hønefoss under en Sian-demonstrasjon i mai. Politiet opplyser at Sian i skrivende stund har hatt 19 demonstrasjoner og stands i løpet av året, noe som kan indikere en betydelig ressursbruk på gruppen fra politiets side. Ifølge Vårt Land brukte politiet i Danmark rundt 170 millioner kroner knyttet til demonstrasjonene til en liknende gruppe, Stram Kurs.
Nettavisen skriver at partiet Alliansen, en annen aktør på ytre høyre, ble nektet å stå på stand i Arendal sentrum under Arendalsuka fordi man fryktet for sammenstøt. De ble tilbudt et sted utenfor sentrum der politiet kunne utføre et bedre sikkerhetsopplegg, men takket nei.
Henter inspirasjon fra utlandet
Lars Erik Nese Berntzen, postdoktor ved institutt for sammenliknende politikk, sier at demonstrasjoner ledet av islamfiendtlige grupper som Sian har blitt mer vanlig i Europa de siste årene. Politiet bruker mye ressurser på dette, og Berntzen nevner blant annet European Defence League og PEGIDA, spesielt i land som Tyskland, Storbritannia og Danmark.
– Det er en utfordring for mange vestlige land, sier han, og nevner at det både er grunnet samfunnsdebatten som oppstår og ressursbruken det krever.
Sian tar inspirasjon fra andre gruppers metoder. Berntzen nevner blant annet at de har blitt mer ytterliggående i sine taktikker – for eksempel med deres bruk av grisehoder, griseblod og brenning av Koranen. Det har de fått fra andre land, og det tiltrekker seg mye medieoppmerksomhet, forteller Berntzen. Slik kan de bli søkt opp og oppdaget av flere.
De siste årene har særlig Facebook vært en viktig arena for Sian, ifølge Berntzen. Kilder som Resett og Human Rights Service er noen av de mest delte på nett i Norge, mye på grunn av deling i grupper enten direkte eller indirekte knyttet til Sian.
– De har mange som er aktive på Facebook, men få som dukker opp på demonstrasjonene, sier Berntzen.
Politiet i en særstilling
Andre samfunnsdebatter har de siste årene knyttet seg til Sians demonstrasjoner. Bruken av vold hos motdemonstrantene er det så langt få som vil stille seg bak. Det er mer det at man beskriver volden som forståelig, forklarer Berntzen, heller enn at man støtter den.
– Sian presenterer seg selv som demokratiets forsvarer og er nokså autoritetstro, noe som ikke hjelper motdemonstrantentes sak når de blir oppfattet som voldelige – da kan Sian innta en offerrolle, sier Berntzen.
Berntzen beskriver situasjonen som oppstår på Sian-demonstrasjoner som en malstrøm av ulike politiske strømninger, der både politiet og Sian blir grupper som motdemonstranter kritiserer. Black Lives Matter-bevegelsen var viktig i denne sammenhengen, der politiet blir en del av samme problem som det Sian representerer. Berntzen trekker linjer til sammenstøt mellom blitzere og nynazister på 90-tallet. Også der ble politiet antatt å ta en side, noe som har dukket opp igjen også i det siste.
Ytringsfrihet er en av de ytterst få ufravikelige menneskerettighetene. Det betyr også at det ikke er særlig mange rettigheter som kommer før ytringsfriheten i rekken, når man skal vurdere pengebruk hos staten. Europeiske trender peker mot en
fortsettelse i demonstrasjoner med grupper som Sian. Dette inkluderer også flere motdemonstrasjoner – og flere diskusjoner om ytringsfrihetens grenser.
