3 minute read
Klostertanker: Dager i klosterstillhet
Dager i klosterstillhet
Solen skinner, søstrene synger uendelig vakkert. Jeg finner aldri ut hvor de befinner seg i teksten, så jeg kan ikke synge med. Kanskje like bra. Likevel slår den evige uroen, som flakser som en villfugl i mitt indre, seg til ro.
Advertisement
TEKST: ASTRID GUNNESTAD ILLUSTRASJON: MALGORZATA PIOTROWSKA
eg oppfatter «Que Dieu vous benisse», J «Måtte Gud velsigne deg», fra nonnemunn og tenker at om det der med reinkarnasjon stemmer, må jeg ha vært nonne i et tidligere liv.
Jeg befinner meg i Monastère Saint Dominique, et kontemplativt dominikansk nonnekloster i den søvnige lille byen Dax, på grensen til Spania.
«Hva skal du der?» ble jeg spurt. «Jeg skal tenke,» svarte jeg. Da lo selv min alzheimerrammede mann.
Fra det enkle rommet mitt i gjesteavdelingen har jeg utsikt til kapellet, en hage med en statue av St. Dominikus og to praktfulle magnoliatrær. Helgenen Dominikus og et kors er eneste pryd på veggen min. Jeg skal følge tidebønnene:
Morgen, middag, ettermiddag og kveld, og nyter klosterstillheten, denne stillheten som er så velsignet hvis du har fred i sinnet, men som er ulidelig hvis sjelens villfugl nekter å slå seg til ro.
«VI LEVER ET MYSTERIUM», sa en biskop jeg kjente. Og en ting er sikkert: Ingen av oss vet. De som er rasende ikke-troende, de vet ikke. Egentlig ikke de troende heller. Nonnen Ida Johnson, søster av den en gang så kjente biskop Alex Johnson, pleide å spørre: «Har vi et organ for tro?» Ja, for også hun syntes det var forunderlig at noen er så faste i sin tro, mens andre er så bombesikre i sin ikke-tro.
En eldre dame hjelper nonnene å lage mat til gjestene. Enkel, variert kost med vann og bordvin til. Hvorfor er ikke hun blitt nonne, når hun likevel har bodd her i over 20 år?, vil jeg vite. Da blir hun ergerlig: «Man må ha et kall, vet De vel.» Og et kall er en gave, forklarer klosterets priorinne, Merete Ruud-Christensen. Hun var 23
Denne gang kommer ikke teksten fra et ordensmedlem, men fra en skribent som forteller om sitt møte med livet i et kloster. Astrid Gunnestad (1938–2016) var katolikk og en fargerik personlighet i norsk presse, med et stort publikum. Denne teksten er hentet fra hennes epistel-samling Mild og vill, Aschehoug 2011, og gjengis med forlagets velvillige tillatelse.
og aktiv i Den norske kirke da hun for første gang gikk til messe i en katolsk kirke. Der og da skjedde det noe med henne. Hun følte seg løftet og opplevde plutselig at det var her hun kunne finne det hun søkte.
I dag er søster Merete femti. (Jeg trodde hun knapt var førti, så man holder seg godt i kloster.) Etter tre år konverterte hun til katolisismen: «Det var der Kristus var størst for meg, og jeg har aldri angret.»
SØSTER MERETE ER EN REFLEKTERT, aktiv kvinne som oser av varme og glede.
Med en doktorgrad i farmasøytisk kjemi ville hun ha vært en suksess hvor som helst, men hun valgte klosterlivet.
«Det var en stadig kamp, men Kristus fylte mer og mer av mitt liv.» For oss vanlige dødelige er et slikt valg vanskelig å forstå, men det er bevegende å høre henne fortelle: «Du gir deg selv, samtidig som Kristus fyller deg.» Hun snakker om et nærvær, en fred og en glede – og en glimtvis gudserfaring – som bærer henne videre. «I begynnelsen rettes kjærligheten like mye til det man selv opplever, men det skal jo være kjærligheten til ham som er det sentrale, så Gud prøver oss for at kjærligheten til ham skal vokse.» Og joda, hun har vært forelsket, smiler hun, men lengselen etter klosterlivet var sterkere.
Min siste kveld i klosteret blir jeg invitert til Taleværelset i den såkalte Klausuren, som vanligvis er lukket for besøkende. Søster Merete har googlet meg og fortalt søstrene hva hun fant, så nå vil de høre litt om livet mitt. Fransken min er ikke noe å høre hurra for, men søstrene er lettledde og vitebegjærlige, så jeg durer i vei på et fryktelig fransk om møtet med Johannes Paul 2., fyrst Rainier av Monaco og andre søstrene har hørt om. Til slutt medgir jeg at jeg er en elendig katolikk. Da lener en vakker nonne med asketiske trekk seg frem og sier: «Man er selv en dårlig dommer i et slikt spørsmål. Det kan De trygt overlate til Vårherre.»
VÅRHERRE ER NOK ENIG med meg, tenkte jeg. Ikke tenkte jeg noen andre kloke tanker i løpet av min klosteruke heller, men det var en fin opplevelse å treffe disse fromme nonnene, så åpenbart glade for sitt valg. Livet er i sannhet et mysterium. •
