Utgangsord: Fra «Barnets revolusjon» av Ørnulf Ranheimsæter

Barnets revolusjon Av Ørnulf Ranheimsæter

I julen feirer menneskene under tusen symboler på barnlighet, sin nye fødsel, sitt nye barnekår.Det er nærværet av dette barn og vår bevissthet derom som tender lysene på juletreet i den gamle enkemanns leilighet og frøkenens kammer. Det er dette nærvær som smelter hemninger og lar menneskene bevege seg rundt et tre i en primitiv dans.

Her er da bakgrunnen for den barnets revolusjon vi ante sporene efter alle steder i julens gater og som kommer til kjenne i festens symbolikk. Ja, rett besett kan vi nu si at revoltens hovedkvarter er å finne i stallen, for der ligger på krybbestrået Han som efter Marias ord i Magnificat «spredde dem som huser hovmodstanker i sitt hjerte – De mektige støtte han fra høysetet og løftet opp de ringe» – barnet som er den frykteligste dom og den mildeste kjærlighet i samme person.

Denne gang bringer vi en prosatekst av Ørnulf Ranheimsæter (1919–2007). Han var grafiker og tegner, og gjorde seg særlig gjeldende som bokkunstner. Han var også en reflektert og stilsikker forfatter, kjent blant annet for boken Om tro og vantro (1954), en essaysamling der han på en utdypende og fornyende måte skriver om sin katolske tro. Denne teksten om julen er hentet fra sluttkapitelet «Barnets revolusjon» i denne boken.