Leder

26

Min menighet: Kristiansund

LEDER

Messen skal forene, ikke splitte

Det bankende hjertet i katolikkers religiøse liv er messen. Rører man ved den, kan blodtrykket fort stige. Det skjedde kanskje for noen 16. juli i år. Da slo pave Frans fast at det er den «nye» messeliturgien som gjelder. Adgangen til å feire den «gamle» messen innskrenket han så radikalt at det nærmer seg et forbud.

«Ny» og «gammel» er her satt i anførselstegn, for den nye er ikke så ny og den gamle ikke så gammel. Messeliturgien har vært revidert mange ganger, både før og etter konsilet i Trient (1545-63). Der ble det vedtatt en revisjon som har gitt navnet til «den tridentinske messe». Den fikk sin siste utforming i 1962. Den som pave Frans nå har stadfestet, er fra 1970.

NYHETEN OM PAVENS BESTEMMELSE har kanskje ikke hisset opp så mange i Norge, der den tridentinske, latinske messen antagelig ikke har vært feiret i særlig utstrekning etter at pave Benedikt XVI åpnet for dette i 2007. Men andre steder er det kommet kraftige reaksjoner.

For utenforstående er det sikkert underlig at en slik sak får stor betydning. Er det ikke bare snakk om ytre seremonier? Er det ikke den enkeltes forhold til Gud som teller – lønnkammerets frie bønn, fremfor kirkerommets formelle ritus?

For katolikker fortoner det seg ikke slik. Vi tror ikke alene, men med Kirken. Vi møter ikke bare Gud i enerom, men også i et kultisk fellesskap med andre. Det er Kirkens tro at i messens kommunion forenes vi med Kristus. Når katolikker går til messe, søker de ikke stemning, men realiteter. Messen er helt sentral i en katolikks liv.

NETTOPP DERFOR er det ikke vanskelig å forstå dem som gjerne vil beholde en liturgi de er glad i. Den er uttrykksfull og vakker, og den bæres av et liturgisk språk som gjennom historien har vært felles over hele verden, selv om det er vanskelig å forstå for de fleste av oss.

Etter konsilet ble latinen i stor utstrekning erstattet av folkespråkene. Altrene ble flyttet ut fra endeveggen i koret, slik at presten kunne stå vendt mot menigheten. Noen tekster ble endret og forenklet. Men kjernen, de faste delene og strukturen sto fast. Det er ikke snakk om to forskjellige messer, men om to versjoner av samme messe. Og det er fremdeles full anledning til å fremføre Gloria, Credo, Sanctus og Agnus dei på latin og Kyrie på gresk – alt sammen til gregorianske toner.

PROBLEMET ER at feiringen av den tridentinske messen i noen kretser har vært en fanesak i en generell motstand mot konsilets vedtak og føringer. Det gjør saken langt alvorligere, og danner bakgrunnen for pavens beslutning.

Da biskop Marcel Lefebvre og meningsfeller forlot Kirken i 1970 og opprettet «St. Pius Xs broderskap», var motstanden mot liturgireformen del av en kamp mot konsilet og dets ajourføring av katolsk lære og praksis. Slik har det dessverre også vært i sterke tradisjonalistiske grupperinger innenfor Kirken, ikke minst i USA. For noen, som kardinal Raymond Burke og erkebiskop Carlo Maria Viganó, er striden trappet opp til åpne angrep på pave Frans og den reformvennlige linjen han har fulgt under sitt pontifikat.

Ved å tillate den tridentinske messe ville pave Benedikt komme utbryterne og tradisjonalistene i møte, og ta et skritt i retning av forsoning. Etter 14 år måtte hans etterfølger konstatere at det ikke førte frem. Biskoper over hele verden er blitt spurt. Svarene viser at tendensene til splittelse og polarisering bare har økt.

PAVEN HAR NÅ SKÅRET IGJENNOM, for å styrke Kirkens enhet. Den nye liturgien er den som gjelder innenfor romersk ritus. Mulighetene for dispensasjon er ytterst få.

De to variantene av messen er ikke motsetninger, men skritt på veien i en langsom, sammenhengende bevegelse gjennom historien. Den tridentinske messen har ikke vært enerådende. Den er én i rekken av mange liturgiske ordninger som har vekslet gjennom tidene. Vi lever i en kirkelig tradisjon som ikke er død og urokkelig, men levende og i bevegelse.

Og pavens budskap er klart: Den hellige messe skal ikke splitte, men forene.

Nils Heyerdahl Redaktør