Den hellige Frans i ødemarken

Giovanni Bellini: «Den hellige Frans i ødemarken»

I ett med skaperverket

Øynene er himmelvendt, munnen åpen, og armene utstrakt. Den hellige Frans synes å være i ekstase, i mystisk forening med Gud. Er det nå Frans mottar Kristi sårmerker?

TEKST: THERESE SJØVOLL

Giovanni Bellini (1430–ca.1516) er særlig kjent for sine farger og sin forståelse av naturlig lys, og for sine landskap der luften har en nærmest dirrende tilstedeværelse. Bellini var den mest innflytelsesrike maleren i 1400-tallets Venezia. Han ledet nord-italiensk maleri inn i høyrenessansen og med ham ble venetianske malere kjent for sin rike fargeprakt.

Den hellige Frans i ødemarken (ca. 1480) er et av Bellinis mest elskede verker, og mange er grepet av dets skjønnhet. Frans står badet i gyldent morgenlys utenfor hulen sin. Dyr er ham nær og i det fjerne ser vi en en by, en hyrde med sine får, festninger, koller, og fruktbare jorder. Landskapet åpner seg vidt og dypt, samtidig som hver lille blomst og sten er skildret med kjærlig nøyaktighet. Bildet inviterer oss inn og detaljrikdommen oppfordrer til stille, fokusert betraktning. Vi skal kontemplere, men hva er det bildet vil at vi skal reflektere og meditere over?

FRANS AV ASSISIS STIGMATA I dag er St. Frans av Assisi (1182–1226) økologiens skytshelgen, og han er høyt elsket for

sin omsorg for skaperverket og for de fattige og syke. Den hellige Frans, sier pave Frans, viser oss nøyaktig hvor uløselig båndet er mellom omsorg for naturen, rettferdighet for de fattige, samfunnsengasjement, og indre fred (Laudato si, 10).

St. Frans’ budskap om Kristi etterfølgelse gjennom radikal fattigdom, ble forsøkt tonet ned i de tidlige helgenbiografiene fra 1200-tallet. St. Bonaventuras biografi over Frans, Legenda maior, utgitt i 1261, fremhever Frans som mystiker. Bonaventura beskriver hvordan Frans i dyp ekstase opplevde en mystisk forening med Gud, og stigmatiseringen – da Frans mottok Kristi fem sårmerker – fremstilles som det absolutte høydepunktet i Frans’ hellige liv og gjerning.

Bonaventura beretter hvordan Frans fikk en visjon omkring eller på Festen for korsets opphøyelse, den 14. september 1224, på La Verna, fjellet nord for Assisi. Frans så en seraf, en av Herrens engler, med seks vinger. Et vingepar dekket benene, og et vingepar holdt

Fakta:

Den hellige Frans’ minnedag er 4. oktober

«Bellinis visuelle tolkning av Frans’ ekstase og stigmata er ny og frisk, og ingenting er overtydelig. Bildet gir oss ikke et klart narrativ.»

GIOTTO DI BONDONE: St. Frans mottar stigmata, ca. 1290-1304. Basilica Superiore di San Francesco d’Assisi, Assisi.

serafen svevende (jmf Jes. 6:29). Serafen var festet til et kors lik Kristus på korset. Da visjonen ble borte, mottok Frans Kristi sårmerker på hender og føtter, og han fikk et blødende sår i siden. Frans var den første helgenen som vi vet mottok stigmata, og Bonaventuras helgenbiografi har hatt stor betydning for hvordan Frans’ liv fremstilles i billedkunsten. Stigmatiseringen var lenge blant de vanligste St. Frans-motivene, og serafen var alltid synlig i bildet. Inntil Bellini.

FRANS I ØDEMARKEN Frans i ødemarken kalles ofte St. Frans’ ekstase. I Bellinis maleri er det derimot ingen seraf som viser seg for Frans og stigmata er knapt synlig på hendene. Såret i siden er utelatt. Bellinis Frans i ødemarken representerer et brudd med den etablerte billedtradisjonen. Før Bellini gikk Frans gjerne ned på kne med løftede hender da serafen viste seg for ham i billedkunsten, og Frans ble nærmest spiddet av serafens guddommelige lys i tidligere malerier. Hos Bellini er serafens skarpe lys byttet ut med et mykt lys som opplyser Frans og landskapet rundt ham. Lyset er både naturlig og guddommelig. Lyset fyller alt lik Gud’s kjærlighet fyller alt.

Frans i ødemarken er blant de største landskapsmaleriene fra renessansen, for landskapsmaleri hadde ennå ikke blitt en egen sjanger. Landskapet er ikke en kulisse, men en bidragsyter som forsterker stemningen og innholdet. Landskapet er like viktig som figuren, og Frans er i ett med naturen omkring seg. I ett med Skaperen og det skapte.

LOVSANG Bellinis visuelle tolkning av Frans’ ekstase og stigmata er ny og frisk, og ingenting er overtydelig. Bildet gir oss ikke et klart narrativ, og vi kan hverken se Frans’ visjon eller vite sikkert om han er i ekstase. Flertydighet og en poetisk tilnærming har erstattet visuell doktrine. Frans i ødemarken er en slags hellig poesi; en visuell Laudato si (priset være/lovet være) som oppfordrer oss til å følge Den hellige Frans og lovsynge skaperen, skapningene, naturen, og universet. •