I Ordets tjeneste

Brødrene i Neubergaten har preket i 100 år, men det har de gjort kort, konsist og poengtert. Derfor blir de fremdeles lyttet til, mener Haldor Slettebø, leder for venneforeningen deres.

TEKST OG FOTO: PETTER T. STOCKE-NICOLAISEN

For et kloster i en 800 år gammel orden er 100 år ingen alder. Dominikanerne på Majorstuen er prekebrødre i en urban tiggerorden, og for at de skal kunne vie seg til kallet og sin misjon, trenger de hjelp. – Oppdraget deira er å forkynna den rette kristne læra, ein aktivitet som ikkje gjev stor avkastning i det timelege. Difor har dei alltid basert seg på støtte frå gode vener. I Oslo på 1200-talet fekk dei første preikebrørne hjelp frå høgare makter, representerte ved hertug Skule og kong Håkon Håkonsson. Neste gong dominikanarane etablerte seg i Oslo, for 100 år sidan, vart dei støtta av driftige damer i St. Dominikus’ syforening. Og i 2015 kom altså oppfølgjaren, St. Dominikus klosters venner. Det nye venelaget har 135 medlemer som ynskjer å visa at me set pris på klosterbrørne; me er glade for at dei finst og arbeider midt iblant oss. Laget hjelper til med å skaffa små økonomiske bidrag til klosterdrifta, organiserer føredragskveldar i klosteret og ymist anna, sier Haldor Slettebø. Han leder St. Dominikus klosters venner, stiftet i 2015.

FAMILIETRADISJON Hans egen katolske historie går lenger tilbake enn Venneforeningens: Slettebøs oldefar, den kjente konvertitt Lars Eskeland, måtte forlate sin stilling som styrer av Voss Folkehøgskule da han ble katolikk i 1925. Eskeland var en tidlig nær venn av dominikanerne – og vennskapet blitt familiearv gjennom generasjonene. – Det katolske innslaget i familien har gått i arv frå oldefar gjennom generasjonar, i snart 100 år. Men det var først i 1985 at eg vart kjend med dominikanarane. Eg flytta til Oslo og vart straks kjend med pater Kjell Arild Pollestad i St. Dominikus kloster. Han kunne fortelja meg at Lars Eskeland hadde vore ein nær ven av klosterbrørne då han konverterte i 1925.

Oldefar kom til den katolske kyrkja i mogen alder for å kjenna «fast grunn» i kristenlivet sitt. For meg er det annleis sidan eg alltid har vore medlem av Kyrkja. Venskapen med dominikanarane har medverka til at eg er blitt verande og kjenner meg heime. Forkynninga i St. Dominikus har eg hatt sans for heile tida – sidan dei legg vinn på at preikene skal vera korte, konsise og poengterte. Venskap og samarbeid med fleire av klosterbrørne har òg vore gjevande og minnerike for meg; med Arnfinn Haram om nynorsk missale, med bror Haavar og prior Jon Atle om Venneforeningen, og med

VENNSKAP I GENERASJONER:

Haldor Slettebø leder foreningen St. Dominikus klosters venner. Hans oldefar var folkehøyskolestyrer, forfatter, konvertitt og dominikanervenn Lars Eskeland (d. 1942). Kjell Arild Pollestad om pilgrimsferder til Roma. Fellesskapen i Neuberggata av katolikkar og andre med same hugen har vore verdfullt, både for meg og for familien min. Endå eit pluss med dominikanarane våre, i mine augo, er det at dei høyrer til i den franske provinsen. Det opnar eit vindauga for oss mot ein del av verda som nordmenn kjenner altfor lite til. Dominikanarane på sitt beste tilfører noko viktig og når fram til mange i utkanten av det norske kristenlivet, sier Slettebø, som til daglig er nevrokirurg ved Oslo universitetssykehus.

Det nye venelaget har 135 medlemer som ynskjer å visa at me set pris på klosterbrørne; me er glade for at dei finst og arbeider midt iblant oss.

ANTI-KATOLSK VELKOMST Da dominikanerne vendte tilbake til Norge i 1921, var det rundt 2000 katolikker i landet. Statskirkens dominans var massiv, og skepsisen til katolsk virksomhet i Norge var stor. Så sent som i 1925 vedtok Stortinget at forbudet mot jesuitter skulle fortsette; det ble ikke opphevet før i 1956! – For hundrad år sidan utgjorde katolikkane berre 1 promille av folketalet i landet; dei var raritetar. Marta Steinsvik reiste rundt og agiterte mot katolikkar og mot jødar. Jesuittparagrafen blei diskutert på Stortinget, men vart ståande. Klimaet var anti-katolsk. Katolikkane sjølve var til gjengjeld meir anti-protestantiske enn dei er i dag, noko som gjorde sitt til å forsterka motsetningane. Det rådde ei viss bekymring i landet for at «katolismen» skulle gripa om seg då Sigrid Undset og Lars Eskeland konverterte midt på 20-talet. Dei nykomne dominikanarane i Oslo vart viktige støttespelarar for dei to kjende konvertittane, påpeker Slettebø.

Mange av prekebrødrene, særlig utover 50-tallet, ble tydelige katolske stemmer i den norske offentlighet. – Hvordan vil du forklare denne intellektuelle og formidlingsglade kulturen i Neuberggaten?

St. Dominikus kloster

• Dominikus kloster tilhører dominikanerordenen, Ordo Praedicatorum, som gjerne gjengis på norsk som Prekebrødrenes orden og forkortes O.P. • Kommuniteten i Oslo ble grunnlagt i 1921, og holdt først til i en sveitservilla på den løkkegården som i dag utgjør klosterets hageanlegg. Kirken ble innviet i 1927. • Klosteranlegget ble bygget på 1960- og 1970-tallet i upusset tegl. • Klosteret er viet ordensgrunnleggeren St. Dominikus. • Laudare – benedicere – praedicare (lovprise – velsigne – forkynne) er brødrenes credo. Valgspråket er Veritas (Sannhet). • Se klosterets nettside for mer informasjon: stdominikus.katolsk.no

– Ordenen skulle først og fremst forkynna den rette læra. Difor måtte brørne vera velutdanna skriftlærde som fann glede i diskutera, argumentera og formidla. Då var det nærliggjande å utvikla talekunsten og skrivekunsten til meisterskap slik nokre av preikebrørne gjorde. Midt i formidlingsgleda var det likevel tydeleg kva som var det viktigaste for preikarane av Guds nåde: Du skal elska Herren din Gud og din neste som deg sjølv. Det tydelege tiltalte meg. Og mange var modige, tykte eg, til dømes i synet på homofili, sier Slettebø.

INTELLEKTUELL TILTREKNINGSKRAFT Kulturstørrelser som Sigrid Undset, Lars Roar Langslet og Hans Fredrik Dahl har frekventert klosteret. Også blant brødrene selv var det betydelige kunstneriske og akademiske begavelser. Slettebø vedgår at det er vanskelig å forklare hvorfor klosteret ble en så vital og attraktiv intellektuell arena. – Men eg kan spekulera. Klosteret må ha vore ein arena for stimulerande meiningsutveksling med klosterbrør og andre vener av klosteret. Brørne var taleføre, stundom var dei òg sosiale og vidsynte. – Hva med kritikken som hevder at Dominikus kloster bare er for «kulturkatolikkene» – har det bare med beliggenheten på Oslo vest å gjøre, eller er det noe i den? – Dei som går til messe i St. Dominikus er ulike dei du møter på ein sundag i St. Olavs domkirke. Dei er kvitare, meir europeiske og eldre, kanskje meir einsarta – og det er færre born i forsamlinga. Kvifor denne skilnaden?

KIRKEN BYGGES:

Det første klosteret var en trevilla. Her fra 1926. Til venstre ser vi at byggingen av kirken er i gang.

Midt i formidlingsgleda var det likevel tydeleg kva som var det viktigaste for preikarane av Guds nåde: Du skal elska Herren din Gud og din neste som deg sjølv.

Eg trur neppe dei som kjem til Neuberggata er meir kultiverte eller meir intellektuelle. Men dei ynskjer kanskje å vera det? Nokre av kyrkjefolket bur i nærleiken. Og nokre legg vekt på at liturgien skal vera litt høgtidsam og utan eksprimentering, at preikene skal vera korte og konsise, at dei finn meiningsfeller her, og at klosteret stundom har gode føredragskveldar, sier Slettebø.

RUSTET FOR FREMTIDEN De store kulturbærere har som regel også noen som bærer dem: Klosterveggene holdes ikke oppe av tankens kraft og prekener setter ikke maten på bordet. De «usynlige» hjelperne, som har drevet klosteret i det daglige, kan være lett å glemme. – Klosteret har mange hjelparar, utanom brørne sjølv, som arbeider i det stille. Med pengar, med bøner, med praktiske oppgåver, med song og musikk. Det er fint å tenkja på at dei finst, og at dei er usynlege og anonyme. Ein av dei bør likevel nemnast serskilt: organist Åse Skjerdal. Gjennom meir enn ein mannsalder har ho trufast delt orgeltonane med oss, sundag etter sundag, og gjort sitt for å gjeva messa eit himmelsk preg, sier Slettebø.

De senere år har stått i renoveringens tegn: Klosterkirken sto ferdig fornyet i 2015, nymalt og med moderne lys- og lydanlegg. I løpet av de par siste årene er det også lagt inn jordvarme, og brødrene har blant annet skiftet vinduer, modernisert badene samt oppgradert kjøkken- og foredragsfasilitetene. – Dei fleste brørne har nådd mogen alder og vel så det i denne perioden. Klosteret har mista ein av dei mest profilerte prestane, Arnfinn Haram, som døydde i 2012. Fr. Haavar Simon Nilsen (49) kom til Neuberggata i 2012 og har på få år gjort ein stor innsats i arbeidet med å renovera kyrkja og sjølve klosteret. Det inneber at brørne har lagt eit godt grunnlag og igjen er klare til å satsa på rekruttering og meir utoverretta verksemd. – Hvilken fremtid ser du for klosteret? – Dei som kom i 1921 og brørne i dag har lagt eit godt grunnlag for framtidig arbeid. Dominikanarane i Oslo har eit hus og eit renommé. Verda, Noreg, Oslo, Kyrkja og Venneforeningen treng det dei står for: predicare, benedicere, laudare.

Eg ser fram til at dei skal bli meir synlege, meir offensive og utovervende, at dei utvidar samspelet med lekfolk, og at dei tek del i meiningsbrytingar om samfunnet og det norske kristenlivet. Preikebrørne kan bidra med eit internasjonalt perspektiv samstundes som dei har djupe røter i norsk historie, sier Slettebø. •