Signert: Kvinneopprør i Polen handler om mer enn abortloven

Kvinneopprør i Polen handler om mer enn abortloven

Hvordan møter Kirken det pluralistiske samfunn som katolikker og Kirken selv befinner seg i?

østen 2020 var vi vitne til kvinnedemon-

Hstrasjoner i Polen, etter at landets høyesterett vedtok å innskrenke abortloven. Dette var en kompromisslov fra 1993 der man nå fjernet muligheten for abort i tilfeller hvor fosteret har for store skader til å kunne overleve. Når det ikke var mulig å få flertall for denne endringen i parlamentet, prøvde den polske regjereringen å gjennomføre endringen via Høyesterett, en domstol som i mange polakkers øyne ikke lenger er et uavhengig organ. Saken og protestene ble bredt dekket også i norske massemedier og støtten til polske kvinner kom fra mange steder. Vedtaket i abortsaken var den utløsende årsaken til protestene i fjor høst, men frustrasjonen som kom til uttrykk, er mer fundamental.

Det er ikke første gang kvinner i Polen protesterer, men høsten 2020 var det annerledes. Det var mange flere, opp til 400.000 mennesker gikk ut i gatene, og protestene spredte seg fra hovedstaden til mange mindre byer.

FLERE MENN ENN TIDLIGERE deltok sammen med sine venninner, søstre og koner. Stemningen ble også annerledes enn før: sinne og aggressiv retorikk dominerte. Sinnet var rettet både mot regjeringen og Kirken, mot mannfolk i dress eller sutan, som ble overrasket og forskrekket.

For denne gang var det ikke bare radikale feminister som tok til gatene, men mange vanlige mødre og døtre, til og med noen bestemødre, velutdannede kvinner, fra lavtlønte yrker og hjemmeværende. Mange kom med barnevogn. De brukte sterke, ja, nokså vulgære ord på plakatene, ord «som ikke passer for kvinner».

Er det mulig at alle disse kvinnene ikke vil beskytte det ufødte liv? Er de virkelig så påvirket av det «dekadente, ugudelige Vesten» - som det hevdes fra polske prekestoler?

DERSOM DETTE STEMMER, er det i realiteten en fallitterklæring for Kirken. For religionsundervisningen i Polen er i Kirkens regi, den gis gjennom barne- og ungdomsskolene i Polen, og den må dermed ha vært en fiasko, når det gjelder å forme samvittigheten. Det må også bety at Kirken er maktesløs i møtet med den sekulære verden og de utfordringer som man ikke har ønsket eller klart å forberede seg til.

Undersøkelser gjennomført både av organisasjoner som PEW Research Center, Det polske statistiske sentralbyrået (GUS) og Kirkens eget statistiske institutt (ISKK), viser at tilliten til Kirken blant unge mennesker faller raskt.

De unge forlater nå Kirken. Ikke bare uteblir de fra søndagsmessene og slutter å motta sakramentene; stadig flere sier at de ikke tror på Gud og ønsker å formalisere apostasi (frafall/utmeldelse). De vil ikke identifisere seg med Kirken slik den nå er. De betrakter den ikke som Kristi mystiske legeme, ei heller som et fellesskap av kristne, men de ser den som en gammeldags og undertrykkende institusjon.

I en situasjon der flere rystende pedofilisaker er blitt avslørt blant prester og biskoper i Polen, og Vatikanet har reagert med sanksjoner, er det ikke så rart at Kirkens seksualmoralske pekefinger kan oppfattes som hykleri, og at den autoriteten som Kirken tradisjonelt har hatt, forsvinner.

LIKEVEL ER DET IKKE SLIK AT kvinnene, og mennene, som protesterte i gatene i fjor høst bare var radikale

EWA SIARKIEWICZ-BIVAND er lektor emerita ved Bergens Handelsgymnasium og Amalie Skram vgs.

feminister som ønsket å liberalisere abortloven. Som en av deltakerne sa det: «Det er ikke slik at det er kvinner som ikke ønsker å få barn som deltar i protestene. I gatene møter du kvinner som ønsker å ha barn, men som ikke vil akseptere at noen kan beordre dem til dette ovenfra».

Man kan ære og prise kvinner som ønsker å bære frem barn som ikke er levedyktige, men kan man kreve dette fra andre enn seg selv? Særlig når man vet at i praksis så rammer denne loven i Polen dem som ikke har råd til å reise utenlands for å ta abort. Unge kvinner er lei av å bli sett på som umyndige mødre som må beskyttes, og tiltales som «mitt barn». De ønsker å bli hørt, også i Kirken, og ikke bare som mødre, men som mennesker. «Hvis det var flere kvinner som deltok i prestenes formasjon i presteseminarene», hevder kardinal Ouellet fra Bispekongregasjonen, «ville det vært færre seksuelle forbrytelser i Kirken». Denne tanken har liten tilslutning blant biskoper i Polen.

DEN FALLENDE TILLITEN til Kirken er ikke noe nytt, men flere begynner nå å ta inn over seg alvoret. Også i noen katolske medier kommer både geistlige og legfolk med kritiske analyser som peker på klerikalisme og uheldige allianser mellom Kirken og staten som årsaken til denne utviklingen. Men bispekonferansen med sine 99 biskoper, de fleste utnevnt før 2005, velger å legge skylden på «de ugudelige liberalerne», snarere enn på egne feil.

Regjeringens juridisk tvilsomme prosedyre og vedtak viste seg å være over toleransegrensen. At den polske bispekonferansens leder umiddelbart gratulerte regjeringen med «seieren», var med å skape de voldsomme reaksjonene, også mot Kirken.

Etter kommunismes fall fikk Kirken tilbake mye av sin makt. Den fortsatte å betrakte katolsk kristendom som et system som skal organisere samfunnet. Den unnlot å ta inn over seg at det ikke bare er katolikker som er medborgere, men også lutheranere, ortodokse, muslimer og et økende antall ateister. Alle disse kan ikke ignoreres, og de kan ikke påtvinges den katolske forståelsen av virkeligheten.

KIRKEN KAN IKKE ENDRE SITT syn på abort, men Kirken må være i stand til å møte det pluralistiske samfunnet som katolikker, og Kirken selv, befinner seg i.

Å «møte» betyr ikke å fordømme og avvise, men å være i stand til å komme i dialog og finne praktiske løsninger på vanskelige spørsmål. Abortloven i Polen anno 1993 var et slikt kompromiss, basert på den politiske situasjonen, men også på overbevisningen om at menneskelige lover ikke er perfekte. Men disse lovene tar i betraktning behovet for støtte i samfunnet og deres mål er det felles gode. De skal ikke føre til turbatio - sosial uro. •

EWA SIARKIEWICZ-BIVAND, St. Paul menighet, Bergen.

Dette er en kommentar. Meningene i artikkelen står for artikkelforfatterens regning.