Ewelina

SAMTALER MED POLSKE KATOLIKKER: Ewelina

Ewelina Siembida-Jankowska (43) flyttet til Norge i 2006, hun har tre barn (9, 7 og 3 år), og bor i Sofiemyr, en kommune i nærheten av Oslo.

Hvordan trives du i Norge?

– Det var vanskelig i starten, men kirken hjalp meg. Her møtte jeg folk som hjalp meg med å etablere meg i Norge.

Hvordan trives du i den katolske kirke i Norge? Er den annerledes enn kirken i Polen?

– Jeg trives veldig godt, både i Den katolske kirke og i Norge. Men helt i begynnelsen ble jeg overrasket over de store forskjellene. Mine første messer i Norge var på norsk. Den gang var det bare én polsk messe i St. Olav domkirke. Det slo meg at alle går til nattverd i den norske messen. Jeg trodde det var veldig fromme mennesker her, men det viste seg å være litt annerledes. Jeg har skjønt at det er en annen tradisjon her, nordmenn går ikke til skrifte like ofte som polakker. En annen ting som sjokkerte meg, var å motta nattverden i hånden og stående. Det er mange konvertitter i den katolske kirke i Norge, i Polen er de nesten ikke-eksisterende.

Det er annerledes når du lever i den samme struktur fra generasjon til generasjon, og annerledes når du er ny i Kirken. For meg, som har oppvokst i en tradisjonell katolsk tro som var videreført i arv over mange generasjoner, er visse ting selvfølgelige, hellige og ukrenkelige. En person som ble døpt som voksen, kanskje førti år gammel, vil nok se det annerledes.

Den katolske tro ble introdusert på en annen måte i Afrika. Afrikanske katolikker oppfører seg mer spontant, noe som for oss tradisjonelle katolikker kan oppleves som sjokkerende. Men i Norge ble vi etter hvert vant til forskjellene og mangfoldet. Og det er bra. Vi kan lære mye av hverandre.

Hvordan fungerer menigheten din i Norge?

– Min menighet er St. Hallvard kirke i Oslo hvor jeg giftet meg. Men da jeg kom til Norge, engasjerte jeg meg frivillig i St. Hallvard og St. Olav menigheter. Jeg har vært med på å koke kirkekaffe, rigge opp juletre for barn og forskjellige andre aktiviteter. Etter at jeg etablerte familie, fikk jeg ikke så mye tid til frivillig arbeid, men jeg føler meg hjemme i flere norske kirker: St. Olav, St. Hallvard og kirkene på Stabekk og i Moss.

Føler du deg ennå knyttet til menigheten i Polen eller bare til dem i Norge?

– Når jeg besøker foreldrene mine, går jeg til messe i den polske menigheten min. Der er dessverre

«Å være katolikk i Norge krever større innsats og engasjement. I Polen er alt mer en selvfølge og man trenger ikke å gjøre så mye.»

ikke lenger de prestene og legfolkene jeg kjente før. Så for øyeblikket føler jeg meg nærmere den norske kirken og menighetene der.

Har migrasjonen - og det å komme til et så sekularisert samfunn som det norske - styrket eller svekket din tro?

– I mitt tilfelle endret det seg mye. Her i Norge viste det seg at noen ting må kjempes for, at det ikke er det samme som i Polen. I Polen var jeg en «lat» katolikk som bare gjorde det jeg måtte. Å være katolikk i Norge krever større innsats og engasjement. I Polen er alt mer en selvfølge og man trenger ikke å gjøre så mye.

MARTA TOMCZYK-MARION

FOTO: Hvordan ser du i dag på den katolske kirke i Polen? Har migrasjonen endret din oppfatning?

– Det er vanskelig å generalisere om kirken i Polen og her i Norge. Det er vi troende som utgjør Kirken, men noen ting avhenger også av hierarkiet. Bispedømmer og menigheter er forskjellige; noen er forbilder, andre ikke. Den polske kirken sliter med visse problemer i dag, men jeg tror også media driver en negativ kampanje. Men dette gjelder ikke bare Polen. Jeg husker for noen år siden svært ugunstige kommentarer fra norske aviser om den norske katolske kirke, da store mengder katolikker fra andre land begynte å dukke opp i messen.

Hva tenker du om kirkens fremtid i Norge og i Polen?

– Jeg tror at hvis vi som katolikker viser vennlighet, kjærlighet og medfølelse, vil oppfatningen av kirken bli bedre. Vi har selvfølgelig ingen innflytelse på alt, men vi kan be for prestene våre, for oss selv, for fiendene våre, og da tror jeg det blir bedre. Men hva vi enn gjør, alt er i Guds hender.

Den nye statistikken viser at ganske mange unge polakker vender seg bort fra Kirken. Hva synes du om det?

– Den siste tiden har pandemien bekreftet mange ting. For eksempel at det er ikke kvantiteten, men kvaliteten som teller. De som vil bli, blir og bidrar til å forme kirken, mens de som vil forlate, bare forsvinner. Vil unge mennesker være i kirken? Det er vanskelig å si, for det kommer an på oppdragelsen. Noen var i stand til å formidle verdier til barn i tider med krig og opptøyer, mens andre mislyktes i tider med velstand. Mye avhenger av foreldrene. Som trebarnsmor kan jeg si at jeg virkelig bryr meg om å oppdra barna mine i den katolske tro. Selvfølgelig er det vanskelig for meg å si hva som vil skje med barna mine om ti eller tyve år, men jeg vil føle at jeg har gjort alt jeg kan for å gi troen min videre og vise dem hvordan de skal opptre og leve i hverdagen. •