Samtaler med ukrainerne
Galyna Kisil (36) og Uliana Kisil (35) fra Lviv TEKST OG FOTO: MARTA TOMCZYK-MARION
Bor dere her fast eller midlertidig?
GALYNA: Jeg kom hit 3. mars sammen med min svigerinne Uliana, og barna våre. Først tok mannen min oss med til Polen, så reiste vi fra Krakow til Norge med fly. Vi opplevde mange ganger at bombealarmen gikk i Ukraina. Det var tungt og skremmende. Vi bestemte oss for å ta med barna og reise hit. Vi bor i Oslo sammen med min søster – p. Myron Kuspys kone. Hvor lenge vi blir her, vet jeg ikke ennå.
Hvordan trives dere her?
ULIANA: Vi har det bra her, men den første måneden
12
ST. OLAV | 2–2022
var tøff. Jeg ringte mannen min hele tiden, og sa at jeg orker ikke dette, at jeg vil tilbake til Ukraina. Men han sa: «Bli i Norge! Der er du trygg. Vær tålmodig.»
Er mannen din fortsatt i Ukraina?
GALYNA: Ja, han er permanent i Ukraina, men noen ganger frakter han humanitær hjelp og da besøker han oss. En lov sier at far til tre eller flere barn kan reise eller forlate landet. ULIANA: Mannen min kan ikke komme hit, for vi har bare to barn og loven gjelder derfor ikke for ham.
Hvordan trives dere i den katolske kirke i Norge?
ULIANA: På søndag går vi til den ukrainske messen i St. Hallvard kirke i Oslo. Men på dager da denne messen ikke feires, kommer vi vanligvis til polske messer. Vi forstår det polske språket litt.
Er det annerledes enn i kirken i Ukraina?
ULIANA: Når vi kommer til den ukrainske messen føler vi oss liksom hjemme – vi har vår egen liturgi og vårt eget språk. Når vi går til messe på
