Samtaler med ukrainere: Galyna Kisil (36) og Uliana Kisil (35) fra Lviv

Samtaler med ukrainerne

Galyna Kisil (36) og Uliana Kisil (35) fra Lviv

TEKST OG FOTO: MARTA TOMCZYK-MARION

Bor dere her fast eller midlertidig?

GALYNA: Jeg kom hit 3. mars sammen med min svigerinne Uliana, og barna våre. Først tok mannen min oss med til Polen, så reiste vi fra Krakow til Norge med fly. Vi opplevde mange ganger at bombealarmen gikk i Ukraina. Det var tungt og skremmende. Vi bestemte oss for å ta med barna og reise hit. Vi bor i Oslo sammen med min søster – p. Myron Kuspys kone. Hvor lenge vi blir her, vet jeg ikke ennå.

Hvordan trives dere her?

ULIANA: Vi har det bra her, men den første måneden var tøff. Jeg ringte mannen min hele tiden, og sa at jeg orker ikke dette, at jeg vil tilbake til Ukraina. Men han sa: «Bli i Norge! Der er du trygg. Vær tålmodig.»

Er mannen din fortsatt i Ukraina?

GALYNA: Ja, han er permanent i Ukraina, men noen ganger frakter han humanitær hjelp og da besøker han oss. En lov sier at far til tre eller flere barn kan reise eller forlate landet. ULIANA: Mannen min kan ikke komme hit, for vi har bare to barn og loven gjelder derfor ikke for ham.

Hvordan trives dere i den katolske kirke i Norge?

ULIANA: På søndag går vi til den ukrainske messen i St. Hallvard kirke i Oslo. Men på dager da denne messen ikke feires, kommer vi vanligvis til polske messer. Vi forstår det polske språket litt.

Er det annerledes enn i kirken i Ukraina?

ULIANA: Når vi kommer til den ukrainske messen føler vi oss liksom hjemme – vi har vår egen liturgi og vårt eget språk. Når vi går til messe på

et annet språk – også polsk – oppleves det som litt annerledes.

Fikk dere noen støtte fra Kirken i Norge?

ULIANA: Pater Myron åpnet sitt hjem for oss, og det var en stor støtte! Vi får også økonomisk hjelp fra de norske myndigheter, vi har status som flytninger. Å reise med offentlig transport er gratis for oss. Kommuner og ulike organisasjoner arrangerer også ulike aktiviteter og møter som vi eller våre barn kan være med på. GALYNA: Allerede da vi satt i bussen kom noen bort til oss og sa: «Vi støtter dere». Vi føler oss ikke som i fullstendig eksil, men at vi er hjertelig velkomne. Når vi deltar i demonstrasjoner mot krigen foran Stortinget eller den russiske ambassaden, opplever vi at mange nordmenn gir oss tegn på støtte. Noen av dem deltar også i disse demonstrasjonene.

Har krigen påvirket deres tro?

GALYNA: Vår tro er sterkere nå. I Vest-Ukraina står religionen sterkt, mange mennesker går i kirken. Den østlige delen av Ukraina er mer ateistisk.

Oppfyller kirken sin pastorale rolle i Ukraina under krigen?

GALYNA: Mange flyktninger som kom fra Øst-Ukraina til oss i Lviv fikk mye støtte av kirken, både materiell og psykologisk hjelp. De rømte ved kirkens hjelp og gjennom dens kontakter. Kirken hjalp dem med å finne ly i Lviv, til å komme seg videre til Polen, slik at de kunne reise til Norge.

Hva tenker dere om Kirkens fremtid i Ukraina?

GALYNA: Jeg er sikker på at Kirken vil vokse og blir sterkere. Mange mennesker forenes nå i bønn gjennom streaming på nettet. Kirken har en forenende funksjon i Ukraina. ULIANA: Hver dag klokken 21.00 blir rosenkransen bedt på ukrainsk på Instagram. Det er veldig viktig for oss at vi ber sammen, at det for eksempel er 6 personer på en lenke, og 30 000 koblet via Instagram.

Dere har selvfølgelig kontakt med familier i Ukraina. Hvordan lever de i det daglige?

ULIANA: Vi kommer fra Vest-Ukraina, og hos oss har det hittil vært ganske rolig. Folk er vant til at bombealarmene går. Noen ignorerer dem til og med. Moren min bor i en landsby nær Lviv og hun sier at hun ikke hører bombealarmer. Hun lever sitt normale liv. Men hvis du kommer til Lviv med et sykt barn og den medisinske behandlingen er i gang når bombealarmen går, blir alt avbrutt og alle må ned i kjelleren eller tilfluktsrom. Derfor er det noen ganger svært vanskelig.

Det må imidlertid sies at myndighetene i Lviv prøver å hjelpe folk, også ved å avlede tankene deres fra krigen og gi dem litt avlastning. De arrangerer konserter i gatene og ønsker på den måten å gi en følelse av normalitet også for flyktningene fra Øst-Ukraina.

Hva er din viktigste bønneintensjon i dag?

GALYNA: Hver kveld ber vi sammen med barna om fred og ro. Men barn er barn og ønsker ikke alltid å be. De maser. Men når vi sier til dem at noen barn nå sitter i tilfluktsrom i Ukraina, hører vi umiddelbart: "Ok, la oss be!" Da blir det slutt på naggingen.

Hva forventer dere av Norge og kirken?

GALYNA: Fra Norge trenger vi økonomiske støtte slik at vi kan bo her en stund. Fra kirken og de troende trenger vi bønn. Gjennom bønn uttrykker vi takknemlighet for at vi er trygge og at vi kan være her.

Vi er heldige som bor i Oslo hvor vi har en ukrainsk prest. Det hadde vært flott å kunne møtes for eksempel i menighetslokaler, lese Bibelen og snakke om det.

Da vi var på ankomstsenteret i Råde ville p. Myron komme og besøke flyktningene fra Ukraina, han ville støtte og snakke med dem, men han ble stoppet av Røde Kors, som er en sekulær organisasjon. Dessverre er p. Myron blitt fullstendig blokkert og får ikke besøke disse personene der. Det er synd, for ukrainske flytninger trenger åndelig støtte og samtale. Dette er spesielt viktig for dem som ikke er kommet hit med familien sin, men står alene.

Jeg kjenner en person som kom fra det østlige Ukraina, gikk gjennom senteret i Råde og deretter ble sendt til et sted hvor det ikke er noen prest og ingen kirke. Ukrainere er mye mer knyttet til sin religion, til sine prester og til sin liturgi enn nordmenn. Det er trist at noen ikke forstår det.

Hva skal jeg ønske for dere?

ULIANA: At vi skal få fred i landet vårt og komme tilbake til et normalt liv. Selv om vi bor her i et trygt land, kan vi liksom ikke nyte det fullt ut, fordi vi hele tiden tenker på hva som skjer i hjemlandet vårt. Å sette livet på vent og være usikker om fremtiden er utmattende. Vi skulle ønske at det snart tok slutt! •

«Selv om vi bor her i et trygt land, kan vi liksom ikke nyte det fullt ut, fordi vi hele tiden tenker på hva som skjer i hjemlandet vårt.»