–

– Hadde du med deg noe som strengt tatt ikke var nødvendig?

– Jeg hadde med meg Pippi Langstrømpe, slik at jeg ikke gikk helt alene. Hun har et veldig fint perspektiv på livet, urokkelig optimistisk. Pippi er rampete og gjør som hun vil, og så har hun også en mamma i himmelen. Jeg ga henne stemmen til urhjernen, som klagde og ville hjem. Så måtte jeg si «jo, dette klarer vi».

– Du har jo en bachelor i tannpleie og master i helsepsykologi fra UiB. Fikk du bruk for noe av det du har studert på ekspedisjonen?

– Ja, veldig mye. Jeg jobber med andre menneskers frykt og angst for tannbehandling, så jeg har mye kunnskap om hva frykt gjør med kroppen. Istedenfor å la den spise meg, så kan jeg heller tenke – så bra, kroppen! Du fungerer slik du skal etter en farlig situasjon. I tillegg så hadde jeg med 50 sjokoladeplater i sekken og mye annet godteri. Så da tok jeg med spesialtannkrem og tanntråd for å slippe hull i tennene.

– Hva synes du om mulighetene for å drive med friluft som student i Bergen?

– Jeg var aldri i noen friluftsgruppe i studietiden, og det er litt synd at jeg har gått glipp av det. Jeg ble voksen før jeg fikk en interesse for friluftsliv, og startet ganske sent. Så jeg er skikkelig fersk i gamet, og det er jo egentlig grunnen til at de som har litt peiling på friluftsliv så på meg og tenkte «nei, det der går aldri bra, ikke tenk på å gå til Sydpolen».

– Så du var en nybegynner da du bestemte deg for Sydpolen?

Med 50 sjokoladeplater, en Pippi Langstrømpe-dukke og med en prislapp på 1,2 millioner ble Hedvig

Hjertaker (28) den yngste kvinnen som har gått til Sydpolen alene. UiButdanningen hun hadde med i bagasjen, kom også godt med.

– Hva inspirerte en bergenser til å sette kursen mot Sydpolen?

– Det er mestringsfølelsen jeg hele tiden jakter på. Jeg fikk kyssesyken da jeg var 19-20 år, som utviklet seg til et utmattelsessyndrom. Jeg kunne ikke gjøre noe på ett helt år. Jeg mistet mange venner og en stor del av identiteten min. For å komme meg ut av det, gikk jeg Spania på tvers. Det ble min måte å bevise for meg selv at jeg var frisk, og at hvis jeg klarer det så klarer jeg å begynne å studere. Klarer jeg å skrive bachelor, så klarer jeg sikkert å skrive en master også. Slik har det fortsatt.

– Og så ble det neste på lista en verdensrekord?

– Ja, men det som gjorde at jeg fikk ut fingeren var at jeg mistet mamma til kreft i 2020. Da hun gikk bort skjønte jeg ikke helt hvorfor jeg skulle ta alle disse gode valgene om å spise sunt, trene og jobbe, hvis tilfeldighetene bare kan ta deg bort. Men så kom jeg over en kvinne på Instagram som hadde blitt den yngste til å gå til Sydpolen. Jeg begynte å google og fant ut at jeg hadde en liten sjanse til å slå henne, og da bare bestemte jeg meg. Da tenkte jeg at det får jeg helt sikkert til, selv om jeg aldri hadde prøvd meg i arktiske strøk før.

– Hvorfor helt alene?

– For det første så kjenner jeg ingen som hadde lyst til å bli med til Sydpolen. Vet ikke med deg, men jeg har ikke så mange venner som finner på sånt. Men det var det at rekorden var alene, og det er noe ærlig i det å kun kunne stole på seg selv. Og så ville jeg bruke turen til å bear- beide sorgen etter mamma. Det synes jeg er lettest å gjøre alene – bare la følelsene komme ut. Det har vært en a-ha opplevelse.

– Vurderte du noen gang å gi opp under turen?

– Jeg kan ikke huske noe konkret, men jeg har hatt ekstremt vondt i alle kroppsdeler, hatt tunge tanker og savnet dem hjemme. Men når jeg først hadde brukt 1,2 millioner kroner, all tid og krefter til startstreken, så skal det utrolig mye til for å ville dra hjem igjen.

– Solcellepanelet ditt sluttet på et tidspunkt å fungere, hva skjedde da?

– Jeg hadde kun et par streker på GPSen, satelittelefonen og sporings-enheten. Da ble løsningen å sende inn et nytt panel, droppet via fly. I rundt to dager hadde jeg ikke kontakt med omverdenen. Det som er fascinerende er at på Antarktis så er det 24 timers dagslys, så det er helt umulig å vite hva klokken er eller hvor mange kilometer jeg har gått. Så da jeg gikk og la meg visste jeg ikke om jeg våknet etter én time eller tolv. Jeg hadde dårlig tid og lite mat, så jeg turde nesten ikke legge meg.

– Ja, så jeg møtte mye motstand og mistillit. Både fra fjernt og nært, men aldri fra min nærmeste familie og venner. Erfaringene fra egen sykdom, toppidrett og at jeg mistet mamma, har gitt meg styrke og motstandsdyktighet. Jeg følte at det var den de ikke så. Men man må så klart ha praktisk erfaring, som å kunne sette opp et telt og ta vare på seg selv i minus 45 grader. Det lærte jeg veldig fort.

– Hva er det beste med Bergen som studentby?

– Byen er stor nok til at du kan møte mange forskjellige mennesker, men liten nok at du klarer å ha oversikt over hva som skjer. Det er kontrasten mellom smau og syv fjell. Jeg liker å tro at vi er åpne og inkluderende.

– Hva vil du anbefale til studenter i Bergen som sitter inne med en polfarerspire?

– Det høres enkelt ut, men du må tørre å satse. Du må være modig fordi du må sette deg i en situasjon hvor du potensielt kan feile. Og det skal være skummelt. Hvis det ikke er skummelt, er ikke målet hårete nok.