Kulturbyen Bergen er ingenting uten studentene

Bergen by har store drømmer om å eie tittelen som landets fremste kulturby. For å oppnå dette bør spesielt en gruppe satses på: studentene.

Å tusle gjennom de våte gatene i Bergen by er som å bli omfavnet av et kultur- og kunstliv som ønsker å ta deg imot med åpne armer.

Det er dette jeg elsker mest med byen jeg har vokst opp i.

Disse åpne armene strekker i dag dessverre ikke så langt at de når rundt de lidenskapelige unge som kunne båret kulturbransjen videre. De fleste følger i stedet drømmene sine gjennom studier Oslo.

Mange kulturengasjerte må nemlig ut av byen for å finne studietilbudet de ønsker, dersom de ønsker å satse profesjonelt og styrke sin kreative kompetanse. I dette taper drømmen om kultursentrumet Bergen alt.

For å jobbe taktisk mot å bli det kulturparadiset Bergen by ønsker å være, må studentene satses på. Byen må tilby et utvalg av utdanninger rettet mot kunstog kulturbransjen som bringer studen- tene hit, og gir dem en kompetanse som kan styrke kulturlivet.

Studentbyen Bergen har potensialet til å forme kulturbyen Bergen, og til å styrke bransjen lokalt.

Da er det trist å lese at Universitetet i Bergen ønsker å nedbemanne teatervitenskap, og i praksis legge ned studiet, samtidig som kommunen satser på å forme Nordnes til et helt kulturkvartal.

Disse to beslutningene kolliderer med hverandre.

Studiet er det eneste av sitt slag i landet. Kulturbyråd Eduardo «Doddo» Andersen sier til Studvest at «utdannelsen i teatervitenskap legger godt til rette for en yrkeskarriere i teater- og kulturlivet». Han mener at en eventuell nedleggelse vil gjøre at «Bergen svekkes som kulturby»

Sammen gir nyhetene om teatervitenskap og kulturkvartalet Nordnes et godt uttrykk for det store hinderet for kulturbyen Bergen: Vi har store drømmer, men klarer ikke å leve opp til dem.

De motstridende signalene kommunen og UiB gir, maler et ironisk bilde av en kommune som higer etter akkumulasjon av kulturell kapital, samtidig som dens største utdanningsinstitusjon i praksis legger ned et studie som teatervitenskap.

Bergen mangler allerede kreative studier innenfor dans, skuespill og regi. Kampen om disse studiene er allerede vunnet av Oslo.

Nedleggelsen blir stående som et symbol på manglende prioritering av ressurser til utdanningene rettet mot kulturbransjen.

Når i tillegg privatøkonomien til mange studenter er dårligere enn tidligere, og nordmenn ikke benytter kulturlivet i like stor grad som før, trenger man påfyll av solid kompe - tanse for å forme et godt kulturtilbud. Uten et godt studietilbud vil ikke dette skje.

Studentene er Bergens lunger, og har potensiale til å puste liv i kulturlivet. I mangel på kreative, engasjerte studenter lider byen. Ved siden av kulturrelaterte utdanninger som bransjen får profesjonelt kompetansegrunnlag fra, vil studentene også kunne engasjere seg som frivillige eller deltidsansatte ved siden av studiene.

Drømmen om Bergen som kulturparadis avhenger både av folk med faglig kompetanse, og av engasjerte studenters tilstedeværelse i byen for å kunne realiseres. De er selve limet i kulturlivet.

La oss håpe siste akt ikke er ferdigspilt.

Studentteateret

Immaturus sin hovedproduksjon «Dåp» kombinerer to av tingene jeg liker best: 80-tallsmusikk og store spørsmål.

Lørdag 18. mars hadde Studentteateret Immaturus premiere på årets hovedproduksjon «Dåp», skrevet av Ellen Andenæs Sekulic og regissert av Marlene Rom Rysstad. Før jeg dro for å anmelde mitt første teaterstykke fryktet jeg hovedsaklig to ting:

1. At stykket skulle bli pretensiøst og utilgjengelig, som et nachspiel med HFstudenter.

2. At produksjonen skulle være pinlig dårlig.

Heldigvis skulle jeg bli motbevist på begge punkter.

På overflaten Forestillingen starter med at Marta (Isabel Furhovde) og kjæresten hennes Leopold (Mikal Karlsen) stormer scenen til «Wake Me Up Before You GoGo.» Immaturus kunne selvsagt ikke vite at jeg i all hemmelighet kvelden før hadde grått til gamle klipp av George Michael, men det kjentes skjebnesvan - gert ut og ga stykket en herlig estetikk.

På overflaten dreier dramaet seg om at Marta skal la seg døpe, noe hun har fått med seg kjæresten Leopold på. Problemet er bare at han er ekstremt redd for vann. Presten Gerhard (Brage Bjørkeng Stokseth) og Dåpsplanleggeren (Martine Green) er imidlertid på plass for at dåpsseremonien skal gå knirkefritt for seg.

Helt fra start kjenner man likevel at det er noe som ulmer under den lykkelige cabaret- og ballongjeansoverflaten.

Leopold, som bare skulle være støttende kjæreste, befinner seg plutselig i en situasjon langt utenfor sin egen komfortsone. Han ville ikke ha vurdert å la seg døpe uten Martas innfall, men er kanskje den som trenger det mest.

Men det er vanskelig å bli døpt uten å bli våt.

Presten fra helvete

Samtlige av skuespillerne leverer overbevisende prestasjoner og de spiller svært naturlig sammen. Da jeg i ettertid fikk vite at skuespillerauditionene fant sted i slutten av januar, ble jeg overrasket. Det virker som om skuespillerne har øvd sammen mye lenger.

Også den livlige og fysiske koreografien til Lone Eivindsdottir kjennes ut som et friskt pust.

Det er likevel Stokseth i rollen som Presten Gerhard, som utpeker seg for min del. Det som i starten synes å være en gladkristen prest med tjukk vestlandsdialekt utvikler seg til å bli noe helt annet.

Uten å avsløre for mye kan jeg si at det er den største preste-helomvendingen siden Fleabag, og jeg digget det.

Det skjer ikke så ofte at personer på scenen er så vitale og har så mye kraft at det nesten blir ubehagelig å sitte i publikum, men den opplevelsen fikk jeg av Stokseth. Og det er et kompliment.

Det var ikke bare skuespillerne som gjorde et helhetsinntrykket av produksjonen bra. Blant rekvisittene og kostymene finner man en artig paraply med pavemotiv, fiktive glassmalerier og en funksjonell dusj som kunne vært tatt rett ut av en Astrup Fearnley-utstilling.

I tillegg var publikum plassert tett inntil scenen og skuespillerne tok i bruk hele rommet. Dette bidro til at publikum i enda større grad ble invitert til å leve seg inn i stykket.

Det var likevel enkelte ting å pirke på. For eksempel var det i overkant mange sceneskifter og litt vanskelig å få med seg alle replikkene til tider. Dette påvirker likevel opplevelsen minimalt, og endrer ikke konklusjonen om at Immaturus har gjort et imponerende stykke arbeid.

Lærdommen: La deg døpe! Man trenger ikke å studere litteraturvitenskap for å forstå at dåpen er en metafor for en indre oppvåkning, og at frykten for vann symboliserer hinderet man må komme seg over for å komme dit. Problemstillingen er aktuell for alle mennesker. Likevel tror jeg særlig at mange i vår generasjon føler seg langt unna sine sanne lidenskaper, ettersom vi lider av kronisk ironisk distanse til alt vi foretar oss.

Mange av oss skulle nok ønske at de kunne danse kun etter kroppens rytmer og ikke etter de andres blikk, eller at de kunne gå på kafé alene uten telefonen i hånden. Jeg tror at det innerst inne i oss ligger en tro på at om vi bare hadde våget å gjøre disse tingene, så hadde livet blitt mer meningsfylt.

Når jeg sitter i salen tenker jeg paradoksalt nok at det å spille skuespill med total innlevelse, slik som skuespillerne her gjør, er det skumleste jeg kan tenke meg å gjøre. Når Presten Gerhard tramper så hardt i gulvet foran meg at stolen rister, får jeg kanskje utfordringen min rett i fanget.

DÅP

Hva: Dåp er en teaterforestilling av Studentteateret Immaturus. Forestillingen er årets hovedproduksjon.

Regissør: Marlene Rom Rysstad

Manusforfatter: Ellen Andenæs Sekulic

Teatersjef: Caroline Tømmerås Ermesjø

Hvor: Tivoli på Det Akademiske

Kvarter

Når: 18.-25. mars