Stiftelsen // Mars 2021 by Superlativ Media

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

NR. 2 // MARS 2021

Stiftelsen Det umulige

ble mulig

LES MER OM:

Snømannen på Sagamoen Den nye storbanken i Nome 100 år med Lundevang Ibsens ukjente fortid på Ulefoss

Spennende og inspirerende Takk for mange gode tilbakemeldinger på vårt første nummer av Stiftelsen, virkelig hyggelig at Nomes innbyggere satte pris på presentasjonen av gavemottakere, Sparebank 1 Telemark og Sparebankstiftelsen.

Vi fortsetter over samme lest i denne utgaven. Det er spennende og inspirerende å lese hvordan mottatte gaver skaper begeistring og utvikling av frivilligheten i kommunen vår.

I fremtiden blir det viktig å vurdere søknadene med fokus på prosjekter som vil utgjøre en forskjell for Nome både på kort og lengre sikt, som uttrykt i punkt b i gavestrategien.

Det ble delt ut 16,5 millioner for året 2020, det høyeste gavebeløpet siden opprettelsen i 2012. Det er fantastisk hyggelig at Sparebankstiftelsen har økonomi til å dele ut så mange penger til gode prosjekter som kommer oss alle til gode. Siden oppstarten i 2012 har det blitt delt ut ca 56 millioner kroner fra Sparebankstiftelsen. Dette er gaver som helt klart har bidratt til å øke boattraktiviteten i kommunen, blant annet ved at lag og foreninger har investert i bygg og anlegg. Med dette har flere fått mer som må vedlikeholdes. Ildsjeler og medlemmer har fått merarbeid med å holde alt operativt, slik at vi alle kan nyte godt av anleggene. Fremtidig drifts- og vedlikeholdsbehov er nok noe vi må legge mer vekt på ved fremtidige gavetildelinger.

Den planlagte fusjonen mellom Sparebank 1 BV (Buskerud og Vestfold) og Sparebank 1 Telemark er markedsmessig og industrielt riktig. Utviklingen i bankmarkedet har over tid gått mot større enheter på grunn av tøff konkurranse, store utviklingskostnader til ny teknologi samt myndighetenes skjerpede rammebetingelser og soliditetskrav for store og mindre banker. Forventningene er at den fusjonerte banken vil sikre, samt øke, avkastningen for eierne. Sparebankstiftelsen forventer høyere avkastning på egenkapitalbevisene i den fusjonerte banken, enn vi har hatt i Sparebank 1 Telemark. Sammen med avkastning på øvrige plasseringer, danner dette grunnlag og nivå på fremtidige gavetildelinger som skal gjøre en forskjell for oss i Nome.

Styret i Sparebankstiftelsen diskuterer jevnlig hvordan vi skal innrette gavestrategien, slik at gavene bidrar til å bygge opp under vår målsetting: Sparebankstiftelsen skal aktivt forvalte Stiftelsens verdier, slik at en for all fremtid sikrer avkastning som skal deles ut til det beste for lokalsamfunnet i Nome.

Som vi alle mer eller mindre har følt på kroppen, er vi fremdeles inne i en pandemi. Det er fremdeles noe usikkerhet når vi kan gå tilbake til en «normal» hverdag igjen, men det er ganske sikkert at den tid vil komme. Dette ser vi frem til, og med positive utsikter for inntjeningen til Sparebankstiftelsen har vi all grunn til å se optimistisk på fremtiden!

Hovedmålsettingene i gavestrategien er: a) Øke kvaliteten og attraktiviteten til Nome ved å gjøre samfunnet til et bedre sted å bo og leve. b) Skape merverdi og langvarig nytte for Nomesamfunnet. c) Framstå som proaktiv og kreativ. d) Spesielt fokus på prosjekter for barn og unge. e) Profilere Stiftelsen og Sparebank 1 Telemark ved gaveutdelinger. f) Fortrinnsvis fokusere på de distrikter som i hovedsak har bygget opp kapitalen til tidligere Holla og Lunde Sparebank.

God lesning, og god påske!

Egil Stokken, styreleder

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Innhold STYRELEDER EGIL STOKKEN: LUNDEVANG : VI FRITID:

Spennende og inspirerende.....................................................................................................................................................................2

Forsamlingshuset som fikk en ny sjanse...................................................................................................................................................................4

Den lange reisen................................................................................................................................................................................................................................................................................ 7

SPAREBANK 1 TELEMARK: Fusjonerer.................................................................................................................................................................................................................................................... 15 ROMNES KIRKE :

Arvestykke fra middeladeren.....................................................................................................................................................................................................18

SPAREBANKSTIFTELSEN: HOLLA SKYTTARLAG : RAGNHILD HAGEN:

Endrer praksis for gaveutdeling............................................................................................................................................................. 22

Det beste som har hendt laget......................................................................................................................................................................... 24

Jeg blir aldri ferdig med Ibsen...................................................................................................................................................................................... 26

SPAREBANKSTIFTELSEN: Filmen NOME RØDE KORS :

alle snakket om................................................................................................................................................................................................. 30

Når det gjelder som mest...................................................................................................................................................................................................... 32

IL SKADE LANGRENN:

Det umulige ble mulig............................................................................................................................................................................................................... 36

Ansvarlig utgiver: Sparebankstiftelsen Telemark - Holla og Lunde

Design: Superlativ Media AS

Trykk: Erik Tanche Nilssen AS

Forsidefoto: Renate Madsen

Prosjektleder: Hans Kristian Lahus //

Opplag: 4.000 eks.

Forsamlingshuset som fikk en ny sjanse I mange generasjoner var Lundevang stedet der bygdefolket møttes, til foreningsliv, kino og bygdefest. Da glansdagene var over og salg av bygget sto for dør, var det noen som tok på seg arbeidshanskene. Tekst & foto: Britt Eriksen

Historien starter hundre år tilbake i tid, da Lunde Frilynte Ungdomslag i samarbeid med Lunde Idrettslag, Lunde Skytterlag, Lunde Småbrukerlag og Brurelien Jernbanelag hadde gått sammen om å reise et nytt forsamlingshus i Lunde. Under det første møtet som ble avholdt i august 1921, ble det enighet om navnet «Lundevang». Etter hvert ble eierskapet bestående av Skade, Skytterlaget og Arbeiderlaget, slik det har vært frem til i dag.

Sagnomsuste bygdefester

Dette var startskuddet for det som

skulle bli mange tiår med fargerike tilstelninger, kinoforestillinger, revyer, konserter, dans og spell. Lundevang ble et begrep på folkemunne og et trekkplaster langt utover hjembygda når noen av tidas mest populære artister sto på plakaten. Størrelser som Wenche Myhre, Dizzie Tunes, Grynet Molvik, Big Chief Jazzband – og Chet Atkins – har alle entret Lundevangscenen. Ikke minst skulle huset bli viden kjent for sine livlige bygdefester med lokale liveorkester på lørdagskveldene. Mang en lundeherding på 40+, vil ha et ungdomsminne, godt eller mindre godt, fra Lundevang. Det går fortsatt

gjetord om festen da hele 960 (!) hadde løst billett til et arrangement på 80-tallet. Alle var neppe inne i lokalet samtidig, siden de som fikk presset seg inn, ble sluset ut igjen bakdøren. Men såpass trangt skal det ha vært at flere kunne rapportere om skoavtrykk helt opp i hoftehøyde. Tar du en prat med tidligere tiders festdeltakere, er det gode sjanser for en saftig Lundevanghistorie på kjøpet.

Kritisk fase

Utover på 90-tallet var det mer eller mindre slutt på tilstelningene på Lundevang. Bygdelokalet slet i

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

DUGNADSLAG: Kjell Sandsodden, Agnar Bjerva, Paul Evju, Helge Apalnes og Hans Hedenstad fra husstyret, har vært engasjert i oppussingen på Lundevang helt siden 2012, og har mange gode historier å by på. -Det sosiale er en viktig del av dugnaden, men enda viktigere er det at nye generasjoner bruker huset.

på hjelpen fra Sparebankstiftelsen og den aksepten det gir. Men det ligger mer bak dugnadsinnsatsen enn interesse for oppussing. -Når barn og ungdom har hatt gode opplevelser i oppveksten, i skole, idrett og kulturliv, da er det enklere å tenke hjemflytting. Det er en viktig drivkraft. Dessuten er det utrolig viktig å ha et lavterskeltilbud i nærmiljøet hvor alle kan delta. Det gleder oss å se at så mange unge bruker huset, sier Sandsodden som har tro på det å få til noe sammen, barn som voksne. -Når du er med og rigger og rydder, ja da blir du deltaker, og ikke bare forbruker.

Filmklubb-suksess

konkurranse mot DJ-er og glitrende diskotek som hadde gjort sitt inntog så nært som i Bø. Nye idrettsanlegg og arenaer overtok. Til og med bingoen som lenge hadde gitt kjærkomne inntekter, ble konkurrert ut. Etter årtusenskiftet var forfallet kommet så langt at vedlikeholdsbehovet på bygningen ble beregnet til én million kroner. Da var det at Magne Ryste med gode venner tok tak i saken. En bønn om bistand gikk ut til bygdefolk, bedrifter og handelsstand, om dugnadsinnsats og penger. Og dugnad ble det. I 2005 hadde kulturhuset fått nytt tak med snøfangere og takrenner, nymalte vinduer og friskmalt ytterkledning. Utfordringene var likevel ikke over. Utgifter og behov for innvendig renovering var fortsatt så stort at eierne til slutt kapitulerte. I 2011 signerte Skade IL, Lunde Skytterlag og Lunde Arbeiderlag vedtaket om salg av den tradisjonsrike eiendommen.

Renessanse

Men igjen skulle det komme folk

Siden 1950 hadde film vært en sentral del av aktiviteten på Lundevang, i regi av Lunde kommunale kino. Da denne ble lagt ned i 1994, tok lokale initiativtakere skjeen i egen hånd. Filmfremviserne ble blåst støvet av og

med hjerte for Lundevang-sjela på banen. En av nøkkelpersonene var Kjell Sandsodden som fikk med seg en solid dugnadsgjeng, og nå gikk de løs på malejobben i storsal og entre. Videre ble Når du er med og rigger og det etablert et husstyre som raskt startet arbeidet rydder, ja da blir du deltaker, med å skaffe inntektskilder. og ikke bare forbruker. Ved siden av egne midler, sponsing og leieinntekter, KJELL SANDSODDEN bidro gavemidler fra Sparebankstiftelsen til at man endelig kunne ta større grep. Askeladden barnefilmklubb etablert. Lørdager med film og popcorn ble raskt Siden 2012 har huset gjennomgått så populært at filmklubben i 2005 fikk en omfattende «make-over», inklusiv Nome kommunes kulturpris. fornyelse av kjøkken, møblement Da kino-Norge ble digitalisert og teknisk utstyr. Resultatet er at noen år senere, dalte interessen kulturhuset i dag pulserer av liv uken for bygdetilbudet. Men etter en igjennom. kraftinnsats fra frivillige i filmklubben, -Dette har vært en videreføring av den kom digitalt kinoutstyr på plass i innsatsen som er gjort før oss, og som 2017, og Lundevang var ajour med det har vært fantastisk å være med på, utviklingen. Året etter ble Askeladden sier en av de helt sentrale ildsjelene, kåret til landets beste barnefilmklubb. Kjell Sandsodden. Han setter stor pris Suksess har det også blitt for

LANGE HOGGA-TRADISJONER: Tore Hogga har vært engasjert i kinodriften på Lundevang i mange år. Her har han kommet over en gammel protokoll med tippoldefaren Thor Hoggas signatur, som datidens sekretær i styret, og forøvrig Lundeordfører.

«voksenkinoen» i Lundevang Filmklubb, med sitt sosiale småbord og serveringskonsept. Tore Hogga som har vært en sentral drivkraft i filmklubbene gjennom mange år, er stolt av «det nye Lundevang», som kulturhus for alle generasjoner. - Det tar tid å bygge opp et kulturhus, men jeg tror vi er i ferd med å få det til. Vi har vært veldig bevisste på hva vi vil at huset skal brukes til, og hvordan vi ønsker at Lundevang skal oppfattes blant folk. Når du ser hvordan det har blitt, er det utrolig å tenke på hvor nær huset var å bli revet. Nå er det aktivitet her de fleste ukedagene, som viser at huset i høyeste grad har livets rett, konstaterer Tore Hogga. De som har faste leieavtaler med Lundevang kulturhus er Nome kommunes kulturskole, Vestfold og Telemark fylkeskommune, Lunde og Ulefoss skolekorps, Lunde Blæsekompani, Lunde Taekwondo klubb, Askeladden Barnefilmklubb, Lundevang Filmklubb og Kodeklubben. I tillegg kommer utleie til konfirmasjoner, bryllup og bursdager.

Siste finish for dugnadslaget

Fem karer i arbeidstøy sitter på trappa til Lundevang. De har tatt seg en velfortjent kaffepause, og har tid til en prat og litt mimring. Siden i fjor høst har de lagt ned hundrevis av timer med å rehabilitere den rundt 100 kvadratmeter store leiligheten i 2.etasje, som i alle år vært en viktig inntektskilde for kulturhuset. Om kort tid er den klar for en ny leieboer. -Vi har slutta å telle timer, men var oppe i rundt 1500 før jul. Det vi har kunnet, har vi gjort sjøl – og litt til. Men vi er jo amatører. Heldigvis har vi en profesjonell elektriker i husstyret, smiler karene i dugnadslaget. De understreker at her er det flere som har bidratt, og vil ikke ha all æren alene. -Alle i Lunde har et forhold til Lundevang, så folk er lette å be. Det er stor goodwill i bygda for dette prosjektet.

FAKTA Gaver fra Sparebankstiftelsen Holla og Lunde: 2013 - Kr. 200.000 til generelle oppussingskostnader. 2016 - Kr. 75.000 til div bord, motorisert skinne for sceneteppe, brukt lydutstyr. 2017 - Kr. 80.000 til ny pipe, gulvvaskemaskin. 2018 - Kr. 45.000 til renovering av gulvbelegg kjøkken og gang. 2019 - Kr. 35.000 til Askeladden Barnefilmklubb for nytt kinolerret Egeninnsats har gitt: • Nye vinduer i Storsal • Installasjon av teknisk utstyr • Lydslynge for hørselsvake • Lyd- og spotlight anlegg • Prosjektorer i begge retninger • Lysutstyr for scenen • Sceneteppe el.drevet • Nytt forheng til filmlerret • Oppheng for sceneteppe, el.drevet • Maling av scene • Maling av kontor • Nytt kjøkken • Ny pipe • Ny gulvvaskemaskin • Brann og tyverialarm • Kontroll av elektrisk anlegg

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Den lange reisen Det er midt på natten. I Afrika. Sudan. Familien på fire ligger og sover. Mor og far, og deres to barn. En jente og en gutt. Plutselig stormer maskerte menn inn… Tekst: Hans Kristian Lahus

Slik starter historien om en av Norges beste bordtennisspillere. Yared Seifu er 16 år. Nå sitter han foran oss. «Norway», står det på baksiden på den røde genseren hans. På forsiden er det et norsk flagg. Plassert på høyre bryst. Yared ser på oss med brune øyne, sort krøllete hår, og et vennlig, men litt usikkert smil. Vi er på Notodden. På bordet vi sitter

Foto: Stein Hofve

rundt står det brus og kjeks. - Er du spent, spør vi. - Ja, svarer Yared. - Men det går bra. Det er bare litt uvant for meg å bli intervjuet. Ved siden av Yared sitter to voksne karer. Karl Arne, den tidligere kapteinen på A-laget til Skade, og Lasse, den tidligere rektoren på Tinnesmoen skole

på Notodden. Begge smiler varmt mot Yared. - Jeg kan fortelle litt først jeg, sier den yngste av de to karene. Karl Arne Lia (51) er opprinnelig Lundegutt. Oppvokst i Bjervafeltet - Du må huske på at historien til Yared er mer dramatisk enn vi egentlig kan forestille oss. Han har lyst til å fortelle den, men kanskje vi skal snakke om litt

andre ting først? Sånn at han blir mer komfortabel, foreslår Karl Arne.

Yared best å skyte på mål. Da må pappa være keeper. Og nå ser han sin sønn løpe jublende etter nok en skåring.

pressefrihet, og rettssikkerheten er dårlig. Domstolene kontrolleres av regimet.

Sudan er ikke familiens egentlige hjemland. Det er Eritrea. Hvorfor de er på bortebane skal vi komme tilbake til.

Ifølge FN krenkes befolkningens rett til privatliv gjennom konstant overvåkning. Særlig alvorlig er den tvungne militærog samfunnstjenesten, som i praksis kan føre til militærtjeneste hele arbeidslivet under slaveliknende forhold. Eritrea har kun fem land bak seg på FN sin rangering over menneskelig utvikling.

Spesialpedagogen kan sine triks.

Lunde, 1979

Den ti år gamle Karl Arne tråkker så fort han kan på sykkelen. Blikket er konsentrert på veien. Han holder hardt i styret. Mot han kommer en jevnaldrende gutt. Med en fotball festet til bagasjebrettet bak på sykkelen. - Fus for å skyte, roper Karl Arne. - Ååå, jeg stod i mål i går også, svarer kameraten irritert, og slenger fra seg sykkelen. De er fremme på fotballøkka. Ingen av dem vil være keeper. Begge syns det er morsomst å spille ute på banen. Raskt fylles banen opp av fotballspillende barn i alle aldre. Hver dag henger de sammen, kameratgjengen i Lunde. Det er leken rundt fotballen som binder dem sammen. Samtidig, i 1979, står det en lærer bak kateteret på Notodden. Lasse Koslung er 34 år, født ved krigens avslutning i 1945. Lasse speider utover klassen. Elevene har respekt for den unge læreren. Ikke fordi han er spesielt streng. Men fordi han ser alle, bryr seg

Du må huske at historien til Yared er mer dramatisk enn vi egentlig kan forestille oss KARL ARNE LIA

om hver enkelt, og behandler dem på en måte som gjør at de får lyst til å lære.

Sudan, Afrika, 2011

Seks år gamle Yared løper jublende bortover gresset. Akkurat slik som han har sett sine store idoler Christiano Ronaldo og Wayne Rooney gjøre det i Real Madrid og Manchester United. Yared sin pappa ligger i gresset med fotballen bak seg. Akkurat som Karl Arne i Lunde 32 år tidligere, så liker

Men bortebane eller ikke. Denne gressplenen er deres arena. Far og sønn. Hver kveld. I hagen foran huset. Fotball. Som regel spiller de helt til mor roper dem inn til kveldsmat. Denne kvelden er ikke annerledes. Utslitt etter en lang økt med fotball sammen med pappa, sovner Yared nesten ved matbordet. Far bærer han til sengs, og kysser han forsiktig god natt på pannen. Men dette skal ikke bli en god natt.

Fotball og forfatter

I Lunde fortsetter fotballen å være limet for Karl Arne og kompisene mens barndom blir til ungdomstid. På fotballbanen utvikler den talentfulle midtbanespilleren seg til en bærebjelke på guttelaget, juniorlaget og til slutt A-laget. Et A-lag som på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet var det nest beste laget i Telemark. Bare ODD var bedre. Mens Karl Arne har sin storhetstid på fotballbanen, har lærer Lasse blitt rektor på Notodden. Og forfatter av flere artikler som senere er publisert i lærebøker. Alle rundt det samme temaet. Hvordan en bruker ressurser i norsk grunnskole, og hvordan en løser utfordringer med barn som har spesielle behov.

Brutalt diktatur

En farlig kamp

Yared sin pappa er en av få som tør å arbeide for en mer human og demokratisk utvikling for landet med et av verdens verste regimer. Han blir med i motstandskampen mot diktaturet. Raskt blir han en fiende av styresmaktene, og sammen med familien ser han ingen annen utvei enn å flykte til nabolandet i nordvest, Sudan. Sudan er i likhet med Eritrea et land som i realiteten er et diktatur. Likevel er det et tryggere sted for Yared sin familie. En familie som i tillegg til far består av mor og storesøster. Men Yared sin pappa gir ikke helt opp kampen for rettferdighet i hjemlandet, og han tar fremdeles korte turer hjem for å fortsette kampen. Han forteller familien lite om hva han gjør i motstandsbevegelsen. For lille Yared er pappa bare Og det er i hagen foran huset nye hjemland Sudan at fotballkamper spilles mellom sønn.

pappa. i deres utallige far og

Og det er her pappa kysser sin sønn god natt.

For siste gang Så smeller det. Midt på natten.

Tilbake til Afrika. Eritrea er et av verdens fattigste land. På en smal stripe på Afrikas Horn ligger landet med et innbyggertall omtrent som Norge. Men der stopper likheten. Eritrea styres av et autoritært militærregime der omfattende menneskerettighetsbrudd blir begått. Folket undertrykkes, og all opposisjon er forbudt. Innbyggernes ytrings-, bevegelses- og religionsfrihet er svært begrenset. Landet har ingen

Maskerte menn sparker inn døren, og stormer inn i huset. De truer med våpen, før de knebler Yared sin pappa, og river han med seg ut av huset. Livredd og gråtende ser den lille familien at far og ektemann blir bortført. Over gresset som noen timer tidligere

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

var fotballbane ser Yared sin far for siste gang, før han forsvinner i mørket. De fikk aldri sagt farvel. Den siste klemmen ble aldri gitt. På Notodden ti år senere kommer en liten tåre til syne i øyekroken. Yared svelger en ekstra gang. Klumpen i halsen er vond. Det er vanskelig å snakke om. Karl Arne legger hånden sin på skulderen til gutten med de brune øynene. - Jeg tenker på han så ofte, sier Yared stille. I dag er det ingen som vet hva som har skjedd etter den skjebnesvangre natten. Ingen har sett eller hørt fra familiefaren disse ti årene.

Yrkesvalget

På 90-tallet flyttet Karl Arne fra Lunde, for å studere på lærerskolen i Oslo. Der fikk han også jobb på Ullevålsveien skole. En spesialskole for elever

med sosialt emosjonelle vansker og utfordringer. Det var på denne tiden Karl Arne møtte Ann-Christin. De giftet seg, og Karl Arne hadde et ønske om å flytte hjem til Lunde. Holmestrandjenta Ann-Christin ble introdusert for vennekretsen i Nome. Om det var det som skremte henne, eller om Lunde ble litt vel langt ute på bygda, er ikke Karl Arne sikker på, men de kom frem til et kompromiss, og i mai 2001 bosatte de seg på Notodden, der Karl Arne sin lillebror allerede bodde.

To mennesker – én tanke

Som fersk Notodden-borger, tok Karl Arne turen innom byens skoler, for å forhøre seg om mulighetene for å få seg en lærerjobb på sitt nye hjemsted. På Tinnesmoen skole møtte han rektor for en kaffe og en prat. Rektoren var Lasse, som nå hadde blitt 57 år gammel, og var i skolemiljøet blitt kjent for den fremragende jobben han gjorde for å integrere byens asylsøkere.

Tinnesmoen hadde nemlig fått rollen som mottaksskole. Alle asylsøkere som kom til Notodden og omegn måtte starte skolegangen på Tinnesmoen. Klassene var derfor utfordrende, med elever som ikke kunne norsk, hadde ulike aldre, ingen annen sosial arena, og kom fra vidt forskjellige kulturer. Dette var Lasse rektor for. Og han var rett mann på rett plass. Kaffekannen ble tom den dagen Lasse og Karl Arne møttes. De to spesialpedagogene hadde mye å snakke om, og de forstod raskt at de delte det samme verdigrunnlaget, og synet på hvordan en best arbeider med barn som har spesielle behov – både på skolen og i livet. Karl Arne fikk tilbud om jobb, og takket umiddelbart ja.

Sudan, Afrika

Morgenen gryr på Afrikas horn. Familien på fire har blitt til tre. Hva nå? Det siste kidnapperne sa til Yared sin mamma før

- Én ting er å få barna og ungdommene til å fungere på skolen, men hvordan skal vi klare å integrere dem i resten av samfunnet? LASSE KOSLUNG

de dro avgårde med far var «Ta vare på barna dine». Hun forstod brutaliteten den beskjeden egentlig betydde. Om hun kontaktet politiet, så kom det til å få konsekvenser for barna.

omsorg. Ingen vet hva de 142 elevene har i bagasjen når de kommer på skolen. Men dersom en opplever noe positivt på ettermiddagen og på kvelden, så tar en det med seg inn i neste dag.

Mor tar likevel sjansen. Men hos politiet er det ingen hjelp å få. I stedet får hun en tydelig beskjed. Du må flykte herfra. Nå. Og hold deg i skjul.

Derfor startet Tinnesmoen skole, med Lasse som rektor, å nøste i hvilke fritidsaktiviteter som fantes på Notodden. Lasse ville kartlegge tilbudet, slik at skolen kunne gi barna og ungdommene en samlet oversikt. Og det Tinnesmoen skole erfarte, det var jo at dette ikke bare gjaldt asylsøkere. Det var like mange norske barn som manglet denne tilhørigheten til meningsfulle aktiviteter og fellesskap.

Uten far som forsørger gikk familien raskt tom for penger. Mor solgte te på gata for å overleve. De visste aldri om de hadde penger til mat neste dag. Familien levde nå fra hånd til munn. Heldigvis fikk mor, etter en stund på gaten, jobb som hushjelp. Men problemene skulle ikke slutte der.

En idé tar form

Utover 2000-tallet arbeider Karl Arne og Lasse stadig tettere. Og de ser begge de samme problemene med integreringen av asylsøkere og barn uten naturlig tilknytning til samfunnet. Lasse forteller. - Én ting er å få barna og ungdommene til å fungere på skolen, men hvordan skal vi klare å integrere dem i resten av samfunnet? Der er svaret mitt – etter å ha arbeidet med dette i flere tiår – at et menneske må som et minimum ha tilhørighet på minst én arena til. Alle har behov for å oppleve mestring, mening og

Det skulle vise seg vanskelig, ja nærmest umulig, å skaffe denne oversikten. Listene som fantes var ikke oppdaterte, kontaktpersonene for de ulike aktivitetene var som regel skiftet ut, og korrekte telefonnummer var en sjeldenhet. Dermed startet Tinnesmoen skole sine egne fritidsaktiviteter i et prosjekt i samarbeid med Høgskolen. To ganger i uka kunne elevene møte på den aktiviteten de hadde valgt. Studenter var ledere for de ulike gruppene, og fikk det godkjent som praksis. Skolens lærere var øvingslærere.

13 år gammel brud

Mor får bedre betalt som hushjelp enn som te-selger på gaten. Likevel, Sudan er et land der det ikke er enkelt å være enslig kvinne med forsørgeransvar. Ifølge FN er kvinners rettigheter dårlige, og kjønnslemlestelse er en utbredt praksis i hele landet. Voldtekt blir brukt som en maktstrategi i de mange interne konfliktene landet står i. FN påpeker videre at mange, særlig de som ikke er muslimer, har blitt tvunget inn i slaveri. En dag kommer det en mann på døren til Yared sin familie. Mannen kommer med bud om at en politimann, som er over 30 år, vil gifte seg med Yared sin storesøster. Hun er på den tiden bare 13 år gammel. Politimannen er muslim, mens Yared sin familie er kristne, og har en helt annen tilnærming til ekteskap. Datteren må før giftemålet gjennom kjønnslemlestelse ved omskjæring. Yared sin mamma får panikk. Hun svarer ja til giftemålet – men bare for å kjøpe seg tid. Hun sier at mannen kan få datteren, men at han må vente til etter Ramadan. Nå gjelder det å handle raskt. Yared sin mamma rådfører seg med en onkel, og han setter henne i kontakt med en mann som kan hjelpe dem å rømme. Denne gangen holder det ikke å rømme til en annen by, eller til et naboland. De må bort. Langt bort.

Tilbake til Sudan.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Mannen som hjelper dem ordner nødvendige pass og papirer. Om kvelden pakker familien hver sin bag. Og i ly av nattens mørke flykter de. Kursen settes mot Europa.

Bort fra skolen

Karl Arne blir ivrig med på Lasse sin pedagogiske tankegang, men de kommer ikke helt i mål med prosjektet. Karl Arne blir etter hvert nestleder i Utdanningsforbundet, og senere forsvinner han ut av skoleverket da han blir tilbudt jobben som daglig leder i Notodden fotball. Den gamle kapteinen – midtbanespilleren – tenker at nå er ringen sluttet. Fotballen har alltid ligget hans hjerte nær, og vært hans store lidenskap.

Under tiden i Notodden fotball har Karl Arne sett hvor viktig idretten er for å inkludere. For å høre til et fellesskap. Samtidig har han sett tydelig at ikke alle passer inn på fotballbanen. Parallelt med at Karl Arne arbeider som daglig leder i fotballklubben, har han siden 2012 tatt på seg vervet som leder i bordtennisklubben. Og tanken om å tilgjengeliggjøre en felles oversikt over fritidsaktiviteter i kommunen har igjen meldt seg. Lasse tenner på ideen. - Har kan vi hjelpe mange! Og denne julen, i 2015, tar Karl Arne steget fullt ut. Han sier opp jobben i Notodden fotball, og satser alt.

Det er noe som drar i han.

Ideen om å samle alle fritidstilbudene på ett sted blir til et prosjekt, som blir til et firma. Med Karl Arne som gründer og eier. Og med Lasse som mentor og rådgiver.

En familie ankommer Norge

En tøff overgang

Men Karl Arne finner ikke roen i daglig leder-stolen.

Yared og familien flyr til Tyskland. Derfra drar de videre til Norge. Mannen som har hjulpet dem å flykte er med dem. Helt inn til politistasjonen i Oslo. Så forsvinner han. Helt plutselig blir han borte. Yared sin mamma får igjen panikk. Hun leter febrilsk gjennom bagen. Men uten resultat.

Samtidig, i 2015, må Yared og familien nok en gang bryte opp. De blir sendt fra Skien til Notodden. Her starter Yared i femte klasse. For Yared er dette en tøff overgang. Han var godt etablert i Skien. Dit hadde han kommet som 7-åring. Det er gjerne lettere å få venner jo yngre en er. Små barn er ofte mer åpne. På Notodden er det verre.

Mannen har tatt med seg både pass og papirer. Familien stemples som papirløse flyktninger, og sendes til Løren asylmottak. Etter to uker sendes de videre til Porsgrunn.

Valgets kvaler

På Notodden må Karl Arne ta et valg. Han nøler. Men i julen 2015 ringer han til sin gamle sjef Lasse.

Barn og ungdom som ikke finner sin plass, faller utenfor, og får ikke brukt ressursene sine KARL ARNE LIA

konfliktene fra skolegården blir tatt med til fotballtreningene, og der blir de ytterligere forsterket, før de blir tatt med tilbake til skolen igjen Det blir en ond sirkel han ikke klarer å komme ut av. Plutselig befinner den usikre gutten seg i en hverdag med utenforskap, slåssing, null motivasjon for skolearbeid, og ingen venner. Yared er sint på verden. Og han opplever at verden er sint på han. Alt den ti år gamle gutten vil er å høre til et sted. Være med. Ha venner. - Dette er klassisk, forteller Karl Arne. - Vi ser det hele tiden. Barn og ungdom som ikke finner sin plass, faller utenfor, og får ikke brukt ressursene sine. Skolen må sette inn ekstra tiltak, ekstra lærere og ekstra kroner. Det var dette som skjedde med Yared. Satt på spissen kan vi si at han raskt ble Notoddens dyreste elev.

Vi FRITID ser dagens lys

Karl Arne hadde nå etablert selskapet, og etter mange runder klart å utvikle forretningsideen som skulle gjøre det økonomisk mulig å realisere tilbudet om en felles oversikt over alle byens lag og foreninger. Navnet? «Vi FRITID». Kort fortalt samlet Vi FRITID en oversikt over samtlige fritidsaktiviteter på Notodden. Disse ble kategorisert, det ble laget bilder og små kortfilmer, og det ble utarbeidet en presentasjon med beskrivelse på åtte språk av hver aktivitet, med oppdatert kontaktinformasjon slik som navn på ansvarlige personer, telefonnummer og e-postadresser.

- Kan du møte meg på Brattrein hotell, spør Karl Arne. - Det er noe jeg må snakke med deg om.

En ny by, ny skole, nye klassekamerater, nytt fotballag. Yared finner ikke sin plass.

Vi FRITID leide et lokale midt i Notodden sentrum. Der ble det hengt opp en touch-skjerm med filmer, informasjonsmateriell, plakater og brosjyrer.

Lasse, som i mellomtiden har blitt pensjonist, takker ja. Hva er det Karl Arne vil nå?

Skolen er vanskelig, han strever med å få venner. Friminuttene er konfliktfylte. Yared prøver seg på fotballaget. Men

Etableringen lot seg realisere med økonomisk støtte fra det offentlige. Både kommune, fylkeskommune,

Innovasjon Norge, SIVA (Selskapet for industrivekst) og næringsselskapet på Notodden (NUAS) bidro med midler. Målet var tydelig. Vi FRITID skulle bidra til at alle barn, unge og voksne på en enkel måte skulle finne frem til de fritidsaktivitetene som passet for dem. Prosjektet var spesielt myntet på de som har aller størst behov for å finne frem til et sted å høre til – et fellesskap. Slike som Yared.

Dagen som snudde alt

For i skolegården fortsatte Yared å slåss og krangle. På fotballaget var han et problem. En dag kom spørsmålet som skulle forandre livet hans. I et friminutt. - Vil du spille bordtennis med meg? Yared snur seg. Det er en av lærerne. Skolen har kjøpt et bordtennisbord, som de har satt opp i skolegården. Yared visste ikke hva bordtennis var. Han hadde aldri holdt i en racket før. - Nei, det gidder jeg ikke, svarer han. - Kom igjen da. Bare et par slag, smiler læreren, og rekker frem racketen. Yared tar imot den røde og brune racketen. Ser på den. Legger den hånda. Kjenner hvordan håndtaket passer perfekt inn i håndflaten. - Still deg på den andre siden av bordet,

Med den største selvfølgelighet står han der. I skolegården. Og spiller bordtennis. For første gang.

Læreren får et overrasket blikk i ansiktet. Flere barn kommer til. De står og ser på.

utmerket seg umiddelbart. Trenerne så at fysikk og teknikk ble lært usedvanlig raskt.

- En gang til, sier Yared. - Kom igjen!

I bordtennisklubben fant Yared sitt miljø. Sitt fellesskap. Sine venner. Sin mestringsfølelse. Og det aller viktigste – sin trygghet.

Med den største selvfølgelighet står han der. I skolegården. Og spiller bordtennis. For første gang. Og for første gang siden han kom til Notodden føler han mestring. De barna som har ertet han, spør om de kan prøve å spille mot han. Slik blir han stående å spille hele friminuttet. Når skoleklokken ringer inn, smiler Yared. Timen i klasserommet går unna i en fei. I de neste friminuttene spiller han bordtennis. Hele tiden. Neste dag gleder han seg til å dra på skolen. For å spille mer. Og han imponerer. På skolen går det noen barn som er med i bordtennisklubben. I klubben som Karl Arne er leder i. De spør om Yared vil prøve å spille mot dem. - Ja, nærmest roper Yared. Og han slår dem. - Har du lyst til å bli med på trening i kveld, spør et av barna. - Hæ, svarer Yared. Han visste jo ikke at dette var en egen idrett, og at det fantes en egen klubb bare for bordtennis.

Lykkelig

Samme kveld møter han nølende opp i klubblokalene. Imot han kommer en mann med et stort smil. - Hei, jeg heter Karl Arne. Velkommen til oss!

Forsiktig slår læreren ballen over nettet til Yared sin side. På ren refleks slår Yared ballen tilbake. Ballen spretter perfekt. Læreren returnerer. Yared det samme.

Den kvelden sovnet Yared med et lykkelig smil om munnen, og en god følelse i kroppen. Alle på bordtennisklubben hadde vært så greie. Ingen var sinte på han. Ingen kjeftet. Han hadde allerede på første trening fått venner.

- Dette er jo ikke vanskelig, tenker Yared.

Yared sluttet på fotball. Heretter var det bare bordtennis som gjaldt. Og han

så står jeg her på denne, sier læreren.

En trygghet, mestringsfølelse, vennskap og tilhørighet han tok med seg inn i skolehverdagen. Sakte og sikkert gikk det bedre og bedre med lekser, konsentrasjon og læring. De gamle lagkameratene på fotballlaget – de han hadde kranglet og slåss med – ble etterhvert gode venner. Venner han lekte med både i skolegården og på fritiden. - Én elev som ikke fungerer koster ofte samfunnet mellom 500.000 og 1 million kroner i året. Det er en enorm samfunnsøkonomisk gevinst i at vi klarer å inkludere barn og ungdom som ikke fungerer i de systemene vi allerede har, forteller Karl Arne.

Bare nesten

Vi FRITID blir raskt et prosjekt som får mye oppmerksomhet. Notodden er første kommune som kommer på kundelisten. Konseptet fungerer godt, og gir resultater. Men det vil seg liksom ikke helt. Karl Arne sliter med å finne en måte som gjør det enkelt å oppdatere, videreutvikle og optimalisere produktet for nye kommuner. Alt er basert på papir og trykksaker. Det betyr blant annet at når volleyballklubben eller korpset skifter kontaktperson, så må alle trykksakene oppdateres. Det er også vanskelig å finne en modell som gjør det økonomisk levedyktig. Karl Arne sliter. Og tenker. Hva nå? Blir dette bare enda en god idé som lever et år eller to? Løsningen skal komme fra uventet hold. Vinje kommune er svært interessert i produktet, og vil gjerne etablere dette i Vest-Telemark. Men det er ett problem. Løsningen med et åpent kontor, slik som på Notodden, vil ikke fungere i Vinje. Der er det lange avstander, mange bygder, og ikke et

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

naturlig samlingspunkt. Da går det opp for Karl Arne. - Digitalisering. Vi må digitalisere hele produktet, tenker han. Sammen med svogeren, som er en anerkjent programmerer for Volvo i Gøteborg, starter de på arbeidet. - Vi ble enige om at alt papir måtte bort, og bli erstattet med løsninger tilpasset PC, smarttelefon og nettbrett. Og vi måtte tilby kundesupport døgnet rundt. Brukerne måtte få tilgang til informasjonen om aktivitetstilbudene et annet sted enn på et kontor, slik som vi hadde lagt opp til, forteller Karl Arne. Men dette betydde at Karl Arne måtte ha på plass en ressurs som kunne oppdatere de digitale flatene med innhold.

Jobbintervju i familieselskapet

Løsningen kom i nær familie. Karl Arne sin nevø, Jonas Lia (26), var nettopp ferdig med studiene innen økonomi og administrasjon, og var på utkikk etter jobb. På

terrassen

på

familiehytta

skjærgården utenfor Tønsberg hadde onkel og nevø jobbintervju mens resten av familien badet i sjøen. Samtalen endte med et håndtrykk, og Jonas fikk onkel som sjef.

kommunesenter, asylmottak og ofte hyppig utskifting av ledere og trenere for de ulike idrettene, så var det en realitet at idretten ikke klarte å fange opp alle slik de ønsket.

- Jonas representerer en generasjon som er teknisk dyktig. Han er kjempeflink, har masse pågangsmot og en utrolig entusiasme. Han har samtidig en enorm uformell kompetanse på digitale flater og sosiale medier, forteller Karl Arne.

Frode tok kontakt med Stiftelsen, for å se om det kunne være mulig å søke midler der.

Vi FRITID fremstår i dag i helt ny drakt.

Etableres i Nome

Og det er denne nye drakten som om kort tid skal vises i Nome. For i Nome satt det noen som i lang tid hadde fulgt oppstarten av Vi FRITID. Frode Sannerholt i idrettsrådet hadde lenge sett behovet for å samle alle kommunens aktivitetstilbud i én felles portal, og tilgjengeliggjøre denne for innbyggerne. Dette var noe idretten i mange år hadde slitt med å finne gode løsninger på. Med spredt bosetting, to

- Det var høsten 2018 at Frode først tok kontakt, forteller Guri Ramtoft, daglig leder i Stiftelsen. - Deretter hadde vi flere møter der Frode presenterte sine tanker om hva dette kunne utgjøre for samfunnet i Nome, spesielt for barn og ungdom. Guri hadde faktisk fått presentert Vi FRITID allerede et par år tidligere, da hun satt i styret i Norges Idrettsforbund, og var på befaring i Vi FRITID sine lokaler på Notodden. Men både Frode og Guri hadde vært skeptiske til at systemet baserte seg på et kontor med papirløsninger. Når de derimot oppdaget at Vinje kommune hadde fått levert en digital versjon, tok Frode kontakt med Karl Arne.

Jeg vet at pappa hadde vært stolt av meg. YARED SEIFU

- Digitaliseringen var brikken som gjorde at vi bestemte oss. Dette ville vi få til Nome, forteller Frode. Nome Idrettsråd søkte dermed i 2020 Stiftelsen om midler til å ta i bruk Vi FRITID i kommunen. - Dette er et eksempel til etterfølgelse for alle søkerne, sier Guri. - Idrettsrådet tok kontakt allerede i 2018, og arbeidet med en søknad i halvannet år før de leverte den. De spurte også om de kunne presentere den for styret vårt. Det er akkurat denne grundigheten vi ønsker. Da får vi til de virkelig gode prosjektene, understreker hun. Styret i Stiftelsen bevilget 455.000 kroner til Nome idrettsråd, som raskt tok kontakt med Karl Arne og Vi FRITID. Frode forteller. - Det betyr at alle frivillige lag og foreninger i Nome nå vil bli presentert på en felles side. Denne siden kommer alle inn på via PC, smarttelefon eller nettbrett. Alle aktivitetene får en egen film som viser hva aktiviteten går ut på. I tillegg ligger beskrivelse av aktiviteten inne, og det ligger telefonnummer, e-postadresser og navn på kontaktpersoner lett synlig. Og kanskje det aller viktigste – all informasjon er tilgjengelig på åtte forskjellige språk. Systemet skal være klart i løpet av året, med en første versjon rett etter påske.

- Da kan folk i alle aldre gå inn å se hva som tilbys i Nome. Lærere kan gå gjennom aktivitetene på storskjerm for barna i klasserommet, appen med tilbudet kan ligge på alle skolePC’er, asylmottaket kan vise frem aktivitetstilbud til alle som kommer hit, og kommunens hjelpeapparat har til enhver tid oversikt over alt som tilbys, forteller Frode entusiastisk. - Og for idrettslagene innebærer dette en flott mulighet til å markedsføre seg selv, rekruttere nye medlemmer og skape enda større aktivitet, supplerer han.

Bestefar banksjef

For Karl Arne er det ekstra spesielt og skulle etablere Vi FRITID i Nome. - Av alle stedene jeg ville lykkes med dette, så er det her som jeg har røttene mine. Det var i Lunde jeg hadde en trygg og god oppvekst med fritidsaktiviteter som ga meg masse venner. Så jeg syns det er flott at Stiftelsen og idrettsrådet med Frode Sannerholt i spissen har tatt initiativ til å etablere Vi FRITID akkurat her. Og det med at Stiftelsen bidrar, syns jeg også er litt gøy da. For bestefaren min som jeg er oppkalt etter, Karl Haugen, var i sin tid banksjef i Lunde Sparebank. Så det er rart hvordan tidene møtes, smiler han. Karl Arne og Frode sitt mål er å gi enda flere barn og ungdom i Nome muligheten til å oppdage det samme som Yared gjorde. Nemlig å hente ut

det gode potensialet i hver enkelt. For historien om Yared slutter ikke helt enda. Ungguttens ekstreme bordtennistalent førte han på rekordtid inn i Norgestoppen i sin årsklasse. Og alt toppet seg da han ble tatt ut på landslaget, og stolt kunne ikle seg drakten med det norske flagget på brystet. Fem år etter at han ble stemplet som en vanskelig elev, er Yared i dag et forbilde og en ressursperson for mange på Notodden. Han har blitt trener for de yngste spillerne i bordtennisklubben. På skolen har han toppkarakterer med 5’ere og 6’ere på vitnemålet.

En som aldri glemmes

Hvor er du om ti år? Yared smiler. Han behøver ikke tenke seg om. Svaret kommer raskt. - Jeg håper å være Norges beste bordtennisspiller. Og så håper jeg at jeg har en jobb der jeg kan hjelpe andre. Det er derfor jeg arbeider så hardt på skolen. For å få en utdannelse slik at jeg kan utgjøre en forskjell for andre. Akkurat slik som andre har gjort for meg. Yared ser bort på Karl Arne. Det blir helt stille. Yared trekker pusten. Det er som om han vil si noe, men det stopper liksom litt i halsen. Han tar opp glasset, drikker sakte. Så ser han på oss med blanke øyne. - Jeg vet at pappa hadde vært stolt av meg.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Sparebank 1 Telemark

fusjonerer Ni år etter fusjonen som gjorde Holla og Lunde Sparebank til Sparebank 1 Telemark er det en ny fusjon på trappene. Denne gangen av det virkelig store slaget. Tekst og foto: Hans Kristian Lahus

- Vår plan er å opprettholde alle kontorene vi har i dag, forteller Per Halvorsen. Porsgrunnsmannen er godt kjent i Nome. Som banksjef i daværende Sparebanken Telemark var han sentral da Holla og Lunde Sparebank ble fusjonert inn i 2012. Og han har siden vært administrerende banksjef for

Sparebank 1 Telemark – som ble de to sammenslåtte bankenes nye navn. Vi møter Halvorsen i banklokalene på Ulefossenteret. I dette intervjuet forteller han om bakgrunnen for hvorfor det nok en gang planlegges en fusjon. En fusjon som vil gjøre den nye banken til landets syvende største sparebank.

Stolt bankhistorie i Nome

Det er lenge siden 1862. Men det var da Lunde Sparebank så dagens lys. Noen år senere, i 1877, ble Holla Sparebank etablert. Også Flåbygd fikk etterhvert sin egen bank. Faktisk var Flåbygd Sparebank selvstendig bank helt frem til den fusjonerte med Lunde Sparebank i 1963.

De to bankene på hver sin side av Nometoppen ble én felles bank i 2004, og fikk da navnet Holla og Lunde Sparebank. Så, i 2012, ble altså Sparebank 1 Telemark det nye navnet da Holla og Lunde Sparebank fusjonerte med Sparebanken Telemark. Det var ved denne fusjonen, som for øvrig ikke skjedde uten dramatikk, at Sparebankstiftelsen Telemark – Holla og Lunde, ble etablert. Hele historien om bankene i Nome, og etableringen av Stiftelsen, kan du for øvrig lese mer om i forrige utgave av dette magasinet.

Gifter seg med naboen

Tilbake til nåtid. Banksjef Halvorsen snakker engasjert om fusjonen som i disse dager opptar det meste av tiden hans. På kaffekoppen han tar en slurk av står den kjente logoen til Sparebank 1. Blå skrift, en rød kule, og et 1-tall inni kulen. Det mange kanskje ikke vet, er at Sparebank 1 er en allianse bestående av til sammen 14 selvstendige banker spredt over hele landet. Disse bankene samarbeider om felles merkevare og felles plattform.

Vi skal fortsatt være lokalbanken. PER HALVORSEN

Én av disse bankene ligger i nabolaget til Telemark, og har Buskerud og Vestfold som sitt geografiske nedslagsfelt. Banken bærer derav det passende navnet Sparebank1 BV. Det er disse to bankene – Sparebank 1 Telemark og Sparebank 1 BV – som nå planlegger å fusjonere. Altså slå seg sammen. Eller, er det egentlig slik at bankene slår seg sammen? Per Halvorsen forklarer. - Det som er riktig er at disse to

bankene nå planlegger å bli til én bank. Men rent teknisk er det slik at et av selskapene overtar virksomheten til det andre selskapet i fusjonen. I dette tilfellet er det Sparebank 1 BV som overtar Sparebank 1 Telemark. Vi sier at Sparebank 1 BV er overtakende selskap, og Sparebank 1 Telemark er overdragende selskap. Uten at dette betyr noe i praksis for hverken kundene, eller for hvordan den nye banken blir organisert. Halvorsen understreker at fusjonen fortsatt er i en prosess, og at det fremdeles gjenstår formaliteter, avklaringer og godkjennelser før de to bankene er én. Men – han legger ikke skjul på at alt tyder på at den nye banken blir en realitet.

Hva skal barnet hete?

I Nome har vi forholdt oss til flere ulike navn på bankene våre – eller «banken kåns», som var slagordet på én av bankene for ikke så alt for lenge siden. Nå skal vi igjen få se et nytt navn på logoen som skal prege fotballdrakter, reklameskilt og bankkort. - Den nye banken skal hete Sparebank 1 Sørøst-Norge, avslører Halvorsen. - Vi syns det er et navn som på en logisk og forklarende måte beskriver nedslagsfeltet vårt, altså det geografiske området vi skal være tilstede i. Med nye navn på fylker, kommuner og regioner, så syns vi dette er et passende og naturlig navn.

Hvor lenge har denne fusjonen vært planlagt? - Sonderingene startet for et drøyt år siden. Da begge parter syns dette var interessant, ble saken løftet opp i styrene til de to bankene, og slik startet de mer formelle samtalene. Etterhvert ble også de største eierne våre orientert, blant annet Stiftelsen her i Nome. De ansatte ble involvert i prosessen sist sommer. Det som er spesielt denne gangen, er at mer eller mindre alle har vært positive til sammenslåingen. Kundene våre, som alltid er de viktigste for oss, de ansatte, eierne og markedet. Tilbakemeldingene er overveiende positive. Det har selvsagt vært kritiske innvendinger, og det har vi i ledelsen og i de respektive styrene også ønsket.

Det betyr bare at vi har blitt enda mer grundige i arbeidet, forklarer Halvorsen.

Hemmelig navn på prosjektet

En fusjon av dette slaget innebærer alltid hemmelighold, fortrolighet og strenge krav i og med at det er to store børsnoterte selskaper involvert. Da nyheten om fusjonsplanene ble offentliggjort før jul, så kom det som en overraskelse på alle.

Hvordan foregår egentlig forhandlinger og samtaler i en slik prosess? - For oss som er involvert betyr ryddighet alt. Vi skal gjennomføre hele prosessen i henhold til lovverk, retningslinjer og formelle krav. Så det er en krevende prosess. Vi kan jo blant annet ikke fortelle noe til hverken ansatte eller familiemedlemmer. Men jeg kan avsløre en hemmelighet. Vi har helt siden oppstarten av samtalene hatt et hemmelig navn på prosjektet. Siden vi møttes for første gang på en diskret adresse i Sandefjord, så døpte vi hele prosessen til «Prosjekt Hval», smiler Halvorsen.

Ingen kontorer skal legges ned

I tillegg til Ulefoss har Sparebank 1 Telemark i dag kontorer og avdelinger i Lunde, Bø, Notodden, Bamble, Skien og Porsgrunn. Halvorsen understreker at planen er krystallklar. - Avdelingene skal bestå. Det samme gjelder de kontorene og avdelingene som Sparebank 1 BV i dag har i gamle Vestfold og gamle Buskerud. Den erfarne bankmannen lener seg forover når han snakker om dette temaet. - Vi skal fortsatt være den beste lokalbanken. Det høres kanskje rart ut, men det er slik at ved å bli større, så kan vi være enda mer tilstede lokalt. Akkurat som resten av samfunnet, så forandrer og utvikler banksektoren seg. Det betyr at dersom vi i fremtiden skal kunne tilby kundene nære, trygge og lokale tjenester, så må vi være så solide at vi faktisk kan gjøre det. For fremtidens bank ser ikke ut som dagens bank. Kundene stiller allerede helt andre krav enn for bare få år siden. Og utviklingen vil bare skyte fart, mener Halvorsen. - La oss ta Vipps som et eksempel. Det

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Vi mener dette er en strategisk og industriell fornuftig beslutning for banken, og en økonomisk god beslutning for Stiftelsen. EGIL STOKKEN

er kun fem-seks år siden den tjenesten ble lansert. Allerede er det både en del av språket vårt, og hverdagen vår. Og Vipps er et enkelt og godt bilde på hastigheten den teknologiske bankutviklingen har. Spør deg selv også hvor ofte du fysisk er i banken sammenlignet med for tyve år siden. Denne raske endringen stiller helt andre krav til kompetanse, teknologi, effektive løsninger og konkurransekraft. Kombinert med flere aktører på markedet, press på marginene, og tøffe krav til effektivisering, mener vi at en fusjon er avgjørende for at vi også i fremtiden kan være tilstede og tilby banktjenester i Nome og andre lokalsamfunn. Og ikke minst, fusjonen vil også bidra til å sikre arbeidsplassene til blant annet dem som arbeider i banken vår her på Ulefoss. Det betyr at du som kunde også i årene som kommer er sikret korte beslutningsveier, og en lokalbasert løsningsorientert rådgiver som kjenner nærområdet.

Dele ut midler lokalt

Halvorsen fortsetter. - Hele ideen med sparebanktanken er at banken skal være en viktig samfunnsstøtte i de lokalsamfunnene bankene har sin opprinnelse i. Husk at de to bankene som nå planlegger å slå seg sammen hvert eneste år – sammen med Stiftelsene – deler ut omkring 50 millioner kroner til allmennyttige formål. Dette skal vi forsterke ytterligere etter sammenslåingen. Vi skal være den fremste lokale støttespilleren til kundene våre. Både til privatpersoner og bedrifter. Og vi skal fortsette å ta samfunnsansvar der vi er tilstede.

Hva med Sparebankstiftelsen i Nome?

Sparebankstiftelsen i Nome er den nest største eieren av Sparebank 1 Telemark. Gjennom egenkapitalbevis, som kan sammenlignes med aksjer,

eier Stiftelsen rundt 27 prosent av banken. Dette innebærer verdier for rundt 460 millioner kroner. I tillegg forvalter Stiftelsen verdier for rundt 140 millioner kroner i det frie kapitalmarkedet. Hvert år deler Sparebank 1 Telemark ut deler av sitt overskudd til eierne – altså til de som har egenkapitalbevis. I dag er situasjonen den at Stiftelsen mottar deler av overskuddet fra Sparebank 1 Telemark, og i tillegg utbytte fra de frie midlene som forvaltes. Deler av dette samlede overskuddet er den potten som Stiftelsen hvert år deler ut til allmennyttige formål i Nome. Den øvrige gevinsten går inn som egenkapital i Stiftelsen. På denne måten vokser pengebingen til Stiftelsen «inn i evigheten», og verdiene som skapes skal for all fremtid jobbe i lokalsamfunnet.

Stiftelsen vender tommelen opp

Egil Stokken er styreleder for Sparebankstiftelsen i Nome. Han forteller at styret i Stiftelsen er positive til fusjonen. - Ja, absolutt. Vi mener dette er en strategisk og industriell fornuftig beslutning for banken, og en økonomisk god beslutning for Stiftelsen. Stiftelsen vil etter fusjonen gå fra å være eier av rundt 27 prosent av Sparebank1 Telemark til å eie snaut 9 prosent av Sparebank 1 SørøstNorge. Denne kraftige reduksjonen i eierandel kommer som et resultat av at Sparebank 1 BV er vesentlig større enn Sparebank 1 Telemark. I den planlagte fusjonen vil det såkalte bytteforholdet mellom bankene være 60/40 i favør Sparebank 1 BV. Dette er et uttrykk for størrelsesforholdet mellom bankene.

- Det som er viktig for Stiftelsen er avkastningen i kroner og øre, som vi igjen forvalter og deler ut til allmennyttige formål i Nome. Den nye bankens kalkyler viser tydelig at Stiftelsen på sikt kan forvente større årlige utbytter fra Sparebank 1 SørøstNorge enn fra Sparebank 1 Telemark alene, selv om vi prosentvis blir en mindre eier, forklarer Stokken.

Halvorsen blir banksjef

Sparebank 1 Sørøst-Norge skal ha sitt hovedkontor ved Torp i Sandefjord. Dette skal være et lite og effektivt kontor der kun den sentrale bankledelsen sitter. Organisasjonens øvrige ansatte, og de som arbeider ut mot kundene, skal fortsatt sitte der de sitter i dag. Per Halvorsen blir banksjef for den nye banken. Det er en oppgave han ser frem til. - Våre viktigste ressurser vil alltid være alle våre dyktige ansatte. Jeg er ydmyk for den oppgaven jeg tar fatt på som leder for denne flotte gjengen, til sammen 520 årsverk, 17 kontorer, og en av Norges største sparebanker med en samlet forvaltningskapital på 93 milliarder kroner ved sammenslåingen. Men jeg gleder meg, og jeg har en klar ambisjon om fremdeles å være tilstede på alle våre lokalkontorer, og ute i møte med kundene våre. Det er alltid hyggelig å komme hit til Nome, så det lover jeg å fortsette med, avslutter påtroppende banksjef for Sparebank1 Sørøst-Norge, Per Halvorsen.

MIDDELALDERKIRKEN: Romnes kirke ved Norsjø er landets best bevarte middelalderkirke, datert til slutten av 1100-tallet. Helt fra gruvetidens begynnelse på 1600-tallet var kirken gudshus for jernverks- og sagbruksfolket på Ulefoss, og fra 1867 til 1986 i familien Aalls private eie.

Arvestykke fra middelalderen Verken ruvende dimensjoner eller prangende utsmykninger. Bare massiv og full av mystikk, slik den har stått gjennom skiftende tider, krig og pest - i ufattelige 900 år. Tekst og foto: Britt Eriksen

Romnes kirke i kulturlandskapet ved Norsjø, har en historie vi bare aner konturene av, og må bruke fantasien for å fylle ut. Men en del vet vi likevel om dette middelaldersmykket i Telemark, omtalt i skriftlige kilder allerede på 1300-tallet, som «Raumanæs Kirkja».

Helgenen Lars

Vi vet at den er landets best bevarte middelalderkirke, reist rundt 1190, og at den ble viet den 26. september – året er uvisst – til St. Laurentius, en opprinnelig kirketjener i Roma. Skikken var i den

katolske verden å dedikere kirkene til en helgen, uten at valget av nettopp Laurentius, eller «Lars» som han kalles her på berget, vites med sikkerhet. Men han var kanskje et godt valg, ettersom han var skytshelgen for diakoner, fattige, kullbrennere og brannmenn. Samt vertshusholdere. Og fyren hadde tæl nok skal vi tro hans ettermæle. Han pådro seg nemlig Keiserens vrede da han delte ut kirkens skatter til fattigfolk, med det resultat at han ble dømt til døden ved steking på rist over svak varme. Selv satte Laurentius pris på

å bli funnet verdig til den evige glede. Etter å ha ligget på risten en stund, ba han bøddelen om å snu han, ettersom «steken var ferdig på den ene siden». Han takket deretter sin gud, og døde det Herrens år 285.

Steinkirkene langs Telemarksvassdraget

Så langt man kjenner til, fantes det i middelalderen seksten romanske steinkirker i området som i dag utgjør Telemark. Ni av dem står fortsatt, mer eller mindre endret; Nes, Sauherad, Bø,

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Dyre Vaas skulptur av en engel på sokkel vokter familien Aalls gravlund med sine 24 støpte jernkors.

Seljord, Kviteseid, Gjerpen, Eidanger, Siljan og Romnes. Tre har vi i form av ruin; Holla, Kapitelberget i Skien og Bamble. Blant de som har gått tapt, er gamle Lunde kirke som ble revet i 1870. Samtlige er anslått bygget i hundreårsperioden 1150 – 1250, basert på form og byggeteknikk, innenfor den romanske stiltradisjon, med massive murvegger og karakteristiske rundbueåpninger.

I samme periode ble det bygget en rekke stavkirker rundt om i Norge. Det var ingen tradisjon for å bygge med stein og kalk som krevde både fagkompetanse og økonomiske ressurser. Så hva var grunnen til at såpass mange kostbare steinkirker ble reist i vårt fylke? Arbeidet med de store domkirkene, som i Nidaros og Stavanger, brakte ny kunnskap om mur- og steinbygging til landet. Utenlandske fagfolk ble hentet inn og etter hvert ble lærdommen overført til lokale håndverkere. I Telemark lå steinkirkene tettest i datidens Grenland og særlig rundt Norsjø hvor de største jordeiendommene lå. Noen av dem var reist på gårder, slik at bonden kunne spare reisevei til messen, ikke usannsynlig for å sove litt lengre søndag morgen. Men ellers var det høyst naturlig at kirkene lå tett inntil vassdraget, som var selve livsnerven gjennom hele middelalderen. Transport av varer, som tømmer, jern, jordbruksprodukter og ikke minst brynestein, skapte en livlig handel og en viktig inntektskilde for bønder og jordeiere. Særlig var forbindelsen til Skien med sin utskipningshavn betydningsfull. Her kan den mektige Dagslekten på Bratsberg ha spilt en nøkkelrolle ettersom lendmennene

Dag Eilivsson og sønnen Gregorius Dagsson ikke bare satt på store og sentrale jordeiendommer, men også tett på kongemakta. Begge deler var viktige forutsetninger for kirkebygging. I løpet av 1100-tallet gav skatteordningen «Tienden», samt gaver i bytte mot sjelemesse, nye og viktige inntektskilder til Kirken. Økt rikdom til både storbønder og kirke, ga grunnlag for kostbare byggeprosjekt.

Kortreiste byggematerialer

De innpå halvannen meter tykke murveggene i Romnes kirke er oppført i stein, delvis med lokale byggematerialer fra Fensfeltet, og sammenføyd med kalk fra Søvebruddet. Kirkeskipet er nærmest kvadratisk, med sine innvendige ti ganger elleve meter, mens koret måler snaue seks meter i lengden, avrundet i en lavere halvsirkel, en apsis. Steinportalen mot vest utgjør den eneste inngangen i dag, men rester etter en tidligere korportal er fortsatt synlig på sydveggen. En takrytter på kirketaket bar engang to små kirkeklokker, men i 1840 hadde kirken fått klokketårn som ble erstattet med dagens tårn i 1894. I våpenhuset ble tak og vegger dekorert av kunstmaler og kirkerestaurator Finn Krafft i 1932. Hvordan taket var tekket opprinnelig vet man lite om, men i dag er det rød, krum takstein som beskytter bygningen.

Drage eller løve

Relieffkunsten i Telemarks-kirkene er trolig påvirket fra land både i syd og vest, i en blanding med det særnorske. Romnes kirke har dekorer og strukturer hvor opphav og betydning ligger delvis skjult av fortidens slør. På kirkens

vestportal, en skjelldekor, mens et forvitret ornament av tre sirkler kan sees på hjørnet av østmuren. Nede på nord-østre hjørne, en dyreskikkelse tolket som løve eller drage, som kan være den ukjente byggmesterens signatur. Steinen med motivet ble pusset ren for kalk i 1965.

Avdekket kalkmalerier

Selv om Romnes kirke fortsatt består i sin opprinnelige form, har det vært utført flere restaureringer i tidens løp. Etter Svartedauden midt på 1300-tallet, antar man at kirken kan ha vært delvis sammenrast. Spor fra reparasjonsarbeider vises i form av «nye» bygningselementer og fragmenter av halvsøyler som er murt inn flere steder. I andre halvdel av 1400-tallet ble korets langvegg og bue dekorert med kalkmalerier. En draperimalt veggfrise fra denne tiden, ble avdekket nær fem hundre år senere, under et restaureringsarbeid i 1921.

Benker og dagslys

Omfattende endringer ble utført i tida etter Reformasjonen i 1536, da den katolske kirken mistet sin makt i Norge, og Kongen ble Kirkens øverste leder. Overgangen til luthersk liturgi innebar at menigheten fra nå skulle ta større del i gudstjenesten, og presten både synes og høres bedre. Dermed ble prekestolen løftet opp på veggen. Ettersom gudstjenestene ofte dro ut i

langdrag, fikk man satt inn benker, og gallerier ble bygget for å gi plass til flere tilhørere. Vinduer ble utvidet, slik at folk skulle få lys til å lese sin bibel og salmebok. I Romnes skjedde en rekke slike endringer utover på 1700-tallet. Da var kirken kommet i privat eie, etter at kong Fredrik IV solgte eiendommer og kirkegods for å skaffe penger til krigføring. Prosten Peder Alstrup i Bamble kjøpte blant andre Romnes kirke som han etter noen år solgte videre til eier av Holden jernværk, Herman Leopoldus, den senere baron Løvenskiold, i 1734.

Rikfolk ga gaver

Etter en besiktigelse i 1739, ble det konstatert at kirken var i god stand, men man valgte likevel å legge nytt tak, samt skifte vinduer i våpenhuset fordi «Vind og Veir har kunnet udblæse nogle Ruder». Et par tiår senere gikk man i gang med ombygging av interiøret, inspirert av en ny stilepoke; rokokkoen, eller senbarokken, med sin snirklete ornamentikk, gull og asymmetriske formgivning. Både altertavle, døpefont og prekestol fra denne tiden, er fortsatt intakt og i bruk. Det var gjerne rikfolk som bidro med gaver til inventaret, deriblant futen Hercules Weier som skjenket altertavlen i utskåret tre. Trolig har folk fra de fremste gårdene i bygda hatt sine faste benker til bruk under gudstjeneste. Et lukket galleri over inngangspartiet bærer navnet Aallgalleriet og er merket med årstallet 1768, altså litt før Aallfamilien ble godseiere i bygda. På denne tiden ble også det panelkledde takhvelvet dekorert med skyformasjoner. Etter hundre år i Løvenskioldslektens eie, selger Eggert Løvenskiold Romnes kirke til staten i 1833, men den kommer igjen på private hender da Nicolai Benjamin Møller og Diderik Cappelen kjøper det konkursrammede Holden Jernværk med tilhørende eiendommer i 1835. Fra 1837 er Diderik Cappelen eneeier.

Hammersmeder og Ibsen-slekt

Helt fra gruve- og jernverksdriften kom

i gang i Holla på midten av 1600-tallet, hadde Romnes kirke vært verks- og bruksfolkets gudshus – og gravsted. Og noen gravminner fra fordums tid finnes fortsatt. Mest i øyenfallende er de håndsmidde jernkorsene til minne om hammersmedene i Finsrode-slekten. Dette var håndverkere som innvandret fra Finnskogene i Sverige, og som virket på Ulefoss i flere generasjoner. Det eldste korset, datert 1665, er også det eldste bevarte jernarbeidet fra Holden verket. På Romnes ligger også flere av forfedrene til Henrik Ibsen gravlagt, deriblant Diderik Altenburg og Engebret Bomhoff, henholdsvis forvaltere på Ulefos Saugbrug og Holden Jernværk på 1700-tallet, med sin familie og etterkommere. Men også et annet gravsted ligger skjult i den gamle kirken. Kirketjener Hellek Sannes fra nabogrenda Sannes, kjenner Romneskirken godt, og minnes en historie fra guttedagene. -Jeg var vel omkring åtte år da jeg var sammen med noen her inne. Gulvet var åpnet i forbindelse med at de gamle gulvbordene skulle skiftes ut. Da fikk vi høre at det var folk som var gravlagt under kirken. Det synes vi

Vi fikk høre at det var folk gravlagt under kirken. HELLEK SANNES

var veldig spennende. Og skummelt, smiler Sannes. Historien som bekreftes i kildene, beretter at kammerråd Andreas Rougtvedt i 1773, fikk murt et gravkammer til sin kone og sine barn under kirken. Selv døde han ”for sent”, 40 år etter, da denne form for gravlegging ikke lengre var tillatt.

Skjebnetime

Mot slutten av 1860-årene sto Romnes kirke foran en ny skjebnetime. Forløpet var en storflom som sommeren 1860 var nær ved å rive med seg bygningene

til Ulefos Jernværk. Mannskaper ble satt i arbeid og bygdefolket strømmet til for å bistå med å redde det viktige livsgrunnlaget. Med felles kløkt og krefter klarte man å bygge en voll mot vannmassene og berge verket. Som takk for innsatsen skjenket verkseier Cappelen en ny og etterlengtet kirke til bygdefolket. Denne skulle nå erstatte de to gamle, på Hollahøyden og Romnes. Planen var at Romnes kirke skulle rives. Men noen ville det annerledes, og i stedet ble den overgitt til brukseier Niels Aall, som påtok seg ansvaret for vedlikehold. I en privat gravlund med rekker av støpte jernkors, hviler 25 medlemmer av slekten, deriblant statsråd Niels Aall fra 1854. Kirken forble i familien Aalls eie fram til 1986, da Nome kommune overtok. Romnes kirke ble nedlagt i 1864, men gjenåpnet i 1921 etter at Kammerherre Cato Aall, Holla Sparebank og bygdefolk delte på utgiftene til istandsetting. Kammerherren som var spesielt opptatt av den gamle kirken, skjenket også et legat på 20 000 kroner, samt orgel, lysekroner og elektrisk belysning.

Mynter under gulvet

Våren 2013 startet arbeidet med å skifte ut morkne gulvbord under alteret i Romnes kirke. I den forbindelse foretok arkeolog Regin Meyer utgravninger i grunnen under gulvet, og fant hele 17 mynter som ble datert til 1200-tallet. Myntene var såkalte kvartpenninger, og var for småpenger å regne. En dagslønn for en håndverker på 1200-tallet skal ha utgjort mellom tre og fire penninger. Myntene er nå hos Kulturhistorisk Museum. I 2017 bidro Sparebankstiftelsen Holla og Lunde med 650 tusen kroner til Nome Kirkelig Fellesråd i forbindelse med restaurering av taket på kirken.

FAKTA Gave fra Sparebankstiftelsen Telemark Holla og Lunde: – 650 000 kroner til restaureringsarbeid.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

SENBAROKK INTERIØR: Flere ombygginger ble gjort i kirken etter reformasjonen, og spesielt utover på 1700-tallet. Altertavle, prekestol og døpefont er fra denne perioden og fortsatt i bruk.

Nå kan du sende inn søknad på prosjektene dine hele året. GURI RAMTOFT

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Sparebankstiftelsen endrer praksis for gavetildeling Alle som har ønsket å søke om midler fra Stiftelsen har vært vant til å forholde seg til en årlig søknadsfrist, og en årlig utdeling av gavemidler. Nå endrer Stiftelsen praksis. Heretter skal gavesøknader behandles fortløpende. Tekst: Hans Kristian Lahus

Daglig leder Guri Ramtoft forklarer her endringene, og hvordan alle lag og foreninger heretter må forholde seg når det gjelder søknader om gaver.

Hva betyr denne endringen for meg som søker?

For deg som søker betyr dette at du nå ikke behøver å forholde deg til en årlig søknadsfrist, men kan sende inn søknad på prosjektene dine hele året.

Foto: Bcl Thawng

Når utbetales gavetildelingen?

Utbetaling av innfridd søknadsbeløp vil fremdeles følge dagens praksis, der beløpet utbetales etter prosjektets ferdigstillelse, og når prosjektets sluttrapport er lagt inn i søknadsportalen.

Hvordan påvirker dette gavene som deles ut?

Den totale årlige gaverammen blir ikke påvirket av nye søknadsrutiner. Det spiller heller ingen rolle når på året du leverer søknaden.

Hvilke prosjekter prioriteres?

Stiftelsen er tydelige på at gode og gjennomarbeidede prosjekter blir vektlagt i søknadsbehandlingen – uavhengig av størrelse, og uavhengig av når på året søknaden blir levert.

Hvordan kan jeg gjøre søknaden min best mulig?

Hvor og hvordan leveres søknaden?

Alle søknader skal legges inn i Stiftelsen sin elektroniske søknadsportal for at de kan bli behandlet. Søknadsportalen ligger på Stiftelsen sin nettside: www.stiftelsenhl.no

Hvor kan jeg følge med på nyheter og aktuell informasjon fra Stiftelsen?

Det kan du gjøre på sosiale medier. Både på Facebook og Instagram blir nyheter og aktuell informasjon lagt ut fortløpende. Nettsiden vår er også et fint sted å hente ut den informasjonen du behøver.

Har Stiftelsen kontor, og er det mulig å avtale møte?

Ja, Stiftelsen har kontor både i Lunde og på Ulefoss. Vi ønsker å møte alle som vil søke midler hos oss. Kontakt oss, så avtaler vi et møte.

Stiftelsen oppfordrer søkere til å ta tidlig kontakt med daglig leder, for å gjennomføre søknadsprosessen i tett dialog. Vi hjelper gjerne med innspill til søknaden.

KONTAKTINFORMASJON Daglig leder: Guri Ramtoft Telefon: 957 04 643 E-post: guri@hlstiftelsen.no Nettside og søknadsportal: www.stiftelsenhl.no

Sosiale medier: Facebook, Instagram Besøksadresse Lunde: Nome Kompetansehus Besøksadresse Ulefoss: Soly Park (gamle biblioteket)

SKYTTERFAMILIE: Representanter for Bjerklundfamiliene utenfor Holla skytterlags storstue på «Heia». Foran f.v: Jan Erik Bjerklund (75), Mari Andrea Teigen Bjerklund (10), Stine Cecilie Bjerklund (18). Bak: Sven Ove Bjerklund (71), Alf Torstein Bjerklund (49) og Øyvind Bjerklund (49).

Det beste som har hendt laget De er fedre og bestefedre, barn, barnebarn og søskenbarn, alle med minst to ting felles; etternavnet Bjerklund og lidenskap for skyting. Tekst & foto: Britt Eriksen

For vi snakker om lidenskap når du tilbringer det meste av fritid, kvelder som helger, på å sikte inn en målskive, forbedre resultater og reise langveis for å konkurrere. Eller når du bruker krefter og talløse dugnadstimer for å gi laget optimale treningsforhold.

seg på nasjonalt toppnivå, er det full samstemmighet om at det nye skytterhuset er gull verd.

Den over gjennomsnitts engasjerte Bjerklundfamilien på Ulefoss har gjort alt sammen. Og med felles innsats fra øvrige medlemmer i Holla skytterlag, har det gitt resultater. Resultater i form av medaljer, rekruttering og et lenge etterlengtet skytterhus.

-Dette er uten tvil det beste som har skjedd for laget. Huset gir oss enorme muligheter og betyr at vi kan trene når vi vil, sier Sven Ove Bjerklund. 71-åringen har lagt egen skytterkarriere på hylla, men er engasjert trener og veileder for de yngre generasjonene. -Her har du faktisk muligheten til å bli god, dersom du bare er villig til å trene. Og det hender jeg må ta fram «pisken», smiler han.

Gull i grønne skoger

Kulere med børse

Tre generasjoner Bjerklund har møtt opp ved den nye storstua, et stykke innpå «Heia», hvor skytterlaget har hatt utendørs treningsfelt i mange år. I troppen, hvorav flere har hevdet

En av de han følger tett er det talentfulle barnebarnet Stine Cecilie Bjerklund. Hun og de andre skytterne var tidligere henvist til Melum for innendørs skytetrening, noe som gav begrenset tid.

- Det å få eget skytterhus har hatt veldig mye å si. Nå kan jeg trene akkurat når det passer meg og hvor mye jeg vil, bekrefter 18-åringen. I snitt har det betydd to treningskvelder i uka, pluss konkurranser i helgene. Hva som fikk Stine til å velge skyting, og ikke håndball, dans eller pianospill? Svaret er veldig nærliggende. - Det ligger i blodet. Jeg ble tatt med på trening sammen med pappa og farfar helt fra fem-års alderen, og fikk prøve meg tidlig. Så skytinga er absolutt en familieidrett. Men jeg syntes også det var mye kulere med børse enn håndball, understreker ungjenta. Det gjør hun fortsatt. Stine liker å få poeng. -Poeng er viktig. Det at du kan følge med og hele tida prøve å forbedre deg, er noe av det som gjør skytingen

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Jeg syntes det var mye kulere med børse enn håndball STINE BJERKLUND

morsom. Man konkurrerer like mye mot seg selv, som mot andre. Og ulefossjenta har imponerende resultater å vise til, med seier i Samlagsmesterskap for senior og en rekke stevner. Høyest henger likevel andreplassen fra Landsskytterstevnet i 2019. -Den kom etter omskyting i finalen, så det var nære på, smiler hun stolt, og med god grunn som en av de beste skytterne i Telemark. Pappa Øyvind Bjerklund (49) som fortsatt er aktiv skytter, syntes det er stas å kunne trene sammen med og konkurrere mot yngstedatteren. Stines storesøster og NM-vinner Miriam Jeanette er for tiden aktiv i Rygge. Selv har Pappa Bjerklund blinket inn hele 11 seire i Samlagsmesterskap, samt en sterk 6. plass i NM.

Skytterlagets Grand old man

Da nybygget sto ferdig vinteren 2014/15, var det med alle ønskelige funksjoner; en storsal med plass til 60 gjester, kjøkken, teknisk utstyrt undervisningsrom, styrerom, toaletter og garderobe, totalt 600 kvadratmeter fordelt på to etasjer. Og i underetasjen, en topp moderne skytebane med åtte skiver for elektronisk anvisning. Alle rom er tilrettelagt for rullestolbrukere. I tillegg til lagets eget bruk, blir huset leid ut til ulike formål, fra private tilstelninger til kurs og konferanser. Anlegget benyttes også tidvis av politiet til skytetrening. Men uten Holla skytterlags «Grand old man», Jan Erik Bjerklund (75), hadde det neppe blitt noe nytt skytterhus. Det var han som tilbake i 2012 startet planleggingen og fikk ballen til å rulle. - Først måtte planen presenteres for

grunneier, noe som gikk veldig bra. Dernest var det finansieringen, som også gikk bra. Dessverre ble det satt en stopper for et samarbeid med en offentlig instans som ønsket fast avtale om bruk av anlegget. Det var en tung affære som tok mye krefter. Men byggeprosessen gikk fint med en stor porsjon egeninnsats fra medlemmene i laget, sier Bjerklund. Han er storfornøyd med resultatet og gir ros til de lokale håndverkerne og entreprenørene som bidro. -Vi har ikke hatt noen problemer med bygget, og har fått veldig gode tilbakemeldinger fra alle hold om at huset fungerer bra.

Konsentrasjon og avspenning

Jan Erik beundrer ungdommen som engasjerer seg i idretten han i alle år har brent for. -Fordi jeg vet at det også innebærer et offer av andre aktiviteter og tid med venner. Og da må du gjøre bevisste valg. Hvert år arrangerer skytterlaget skyteskole, et tilbud for både ungdommer og voksne, som har gitt en fin nyrekruttering til laget. -Da kan alle som har lyst få prøvd seg, og få en introduksjon til idretten. Som regel er det noen av dem som fortsetter, og det er jo det vi ønsker. -Hvorfor vil du si ungdom bør starte med skyting? -For å bedre evnen til konsentrasjon og avspenning, og å bli bedre i konkurranse. Det er de viktigste elementene, som man også har god nytte av ellers i livet. For ungdom som har slitt litt på andre

arenaer, har skytetrening vist seg å være en god øvelse. Her må man høre etter og følge beskjeder. Det gir positiv erfaring og mestringsfølelse, mener Jan Erik Bjerklund. Det overrasker neppe noen at begge sønnene, Alf Torstein (49) og Gunnar Arne (44), har vært aktive skyttere fra ung alder. Siste skudd på stammen er barnebarnet Mari Andrea (10), som startet karrieren i skytterlaget sist høst. -Jeg syntes det var veldig gøy, og har tenkt å fortsette, kan hun fortelle. -Så da gror det i familien, smiler bestefar Bjerklund.

FAKTA Holla skytterlag ble stiftet i 1876 og er organisert under Det frivillige Skyttervesen Jan Erik Bjerklund ble i 2016 tildelt den lokale ildsjelprisen «Slusesliter’n» for sin mangeårige innsats for skytteridretten. Gave fra Sparebankstiftelsen Holla og Lunde: kr 470 000 i 2013, og 50 000 i 2014, til nybygg og inventar. Laget fikk også 100 000 i koronamidler i 2020.

RAGNHILD HAGEN:

Ibsen har vært her, og han har tatt til seg historiene.

Jeg blir aldri ferdig med Ibsen

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Har det noen gang streifet deg at «Peer Gynt» egentlig var en kar i fra Hørte? Eller at «Rottejomfuen» har sitt opphav på Ulefoss? Om ikke annet rollemodellene til de verdensberømte Ibsen-karakterene. Tekst og foto: Britt Eriksen

Det er lenge siden disse tankene fant rotfeste hos Ibsen-entusiast Ragnhild Hagen i Helgen. Gjennom tiår har hun søkt og samlet stoff som åpenbarer dikterens tilknytning til bygdene i midtre Telemark. Og siden Ragnhild er både samler og formidler, har resultatet blitt et eventyr av en bok, hvor lokal historie, sagn og skildringer er tettvevd med Ibsens univers. «Henrik Ibsen i knappestøperens rike» ble utgitt i 2015, lekkert illustrert av kunstnerne Elisabeth de Lunde og Jonny Andvik.

Ibsen var her

Det faktum at Henrik Ibsen hadde forfedre på Ulefoss, til dels med sentrale roller i utviklingen av industrisamfunnet, og at Ibsen gjorde sine reiser i dette landskapet allerede i ung alder, mener Ragnhild Hagen både har influert dikteren og gitt gjenklang i hans diktning. Som hun skriver i omtalen av egen bok; «I sin diktning har Henrik Ibsen formidlet fritt rollefigurer, hendelser og steder fra bygdene i Telemark. I minnet har dikteren båret et ord, en setning, et landskap og miljø fra det sammensatte industrisamfunnet midt i bondebygda og til Peer Gynt.»

HEDERSPLASS: Det «Hagenske hjem» oser av historie, og på en av veggene henger naturlig nok et portrett av Henrik Ibsen selv.

-Ibsen har vært her, og han har tatt til seg historiene. Han hadde en unik hukommelse, og han så i bilder. Rundt 1740 var Ulefos jernværk inne i en glansperiode, og to av Ibsens forfedre var aktive på Ulefoss – delvis samtidig. Det er klart at dette må ha interessert Ibsen. Det er helt tydelig, både i språk og uttrykk. Og særlig i Peer Gynt, hvor Ibsen har lånt begreper fra jernverksmiljøet, forklarer Hagen.

bodde i sagbrukets forvaltergård på Ulefoss, og altså kommende modell for selveste Rottejomfuen.

Tollef på Hørte ble til Peer

-Jeg må ha det sånn skal jeg finne frem i sakene, unnskylder hun seg. Etter 25 år som omviser på Ulefos Hovedgaard, ligger fortellerevnen fortsatt i blodet. Og hun har mye å fortelle, om familiebilder, malerier, klenodier som har fulgt gården eller gaver hun har fått. Hjemmet er en skattkiste av historier, og hun kjenner dem alle. Interessen for historie er medfødt.

Eksemplene i boken er mange, hvor forfatteren gjennom egen lokalkunnskap og inngående kjennskap til Ibsens forfatterskap, følger tråder og forbindelser fra industrisamfunnet i Holden, Hammerverket på Hørte, fra Sauherad og Lunde, og fram til dikterens penn. -Når noen spurte hvem som sto bak modellene, svarte Ibsen «alt jeg har skrevet er enten opplevd eller blitt meg fortalt». Og selv om han kamuflerte sine modeller godt, finnes det slående likheter mellom diktning og virkelighet, mener Hagen. Har du for eksempel hørt om Mads på Moen? Han omtales både i Hørtesoga,

Lese gjorde jeg bestandig. Er det rart jeg har fått dårlig syn? RAGNHILD HAGEN

som hammersmed Mads Anderson på plassen Moen, og i Ibsen-dramaet som rivalen Peer møter ved flere anledninger. På Hørte hører vi også om en annen kar; Tollef Gunnarson Solverud, 23 år og sønn av en kjent hammersmed. Han skal ha vært både doven og fantasifull, og i det hele tatt med en beskrivelse som stemmer godt overens med Mor Åses skildring av Peer. Rottejomfuen, ja hun har Ibsen hentet i egen slekt på morsiden. «Faster Ploug» eller Kristine Cathrine Altenburg som hun egentlig het, var datter av Ibsens oldeforeldre som

Født nysgjerrig

I arbeidsrommet på gården Ytterbø i Helgen, vitner stabler av bøker, papirer, avisutklipp og PC om pågående prosjekter. Selv om Ragnhild Hagen runder 90 inneværende år, har hun på ingen måter satt seg i godstolen.

-Jeg har alltid vært nysgjerrig, og faren min var flink til å fortelle. Han hadde god kjennskap til slekta både her og i Sauherad, så min interesse ble både fulgt opp og stimulert. Og lese det gjorde jeg bestandig. Er det rart jeg har fått dårlig syn, spør hun litt oppgitt. -Men jeg var nok ganske urolig da jeg var barn, ettersom jeg måtte gå med sauebjelle på! Noen år senere gikk Ragnhild på Holla private realskole, og det var her det skjedde, episoden som skulle fange den livslange Ibseninteressen. -Klassen skulle opp i muntlig eksamen, og jeg kom opp i norsk. Ibsen og Bjørnson hadde jeg allerede vært gjennom, og på eksamensdagen trakk jeg lappen det sto «Ibsen» på. Da hadde jeg akkurat lest Vildanden, og la i vei og fortelle. Jeg holdt på helt til sensor avbrøt meg og sa: «Du er kanskje selv en liten Vildand du?» Og kanskje var jeg det? Dette satte noe i gang hos meg.

Kulturformidleren

Ragnhild Hagen har alltid satt ting i gang, fått ting til å skje i både eget

KONGENS TAKK: I 2005 mottok Ragnhild Hagen Kongens fortjenestemedalje i gull, som takk for innsatsen for norsk-amerikansk kulturutveksling. -Det har vært en glede å være med på alt dette, sier hun.

og andres liv. Hun trekker i tråder, oppsøker, organiserer og delegerer. Kjent for mange er innsatsen gjennom Ulefos Hovedgaards venner, for bruk og bevaring av familien Aalls kulturarv. Men drivkraften hennes har brakt både kulturpersonligheter og – smått utrolig - den russiske ambassadens kulturattaché, til Nome. Historien er morsom, men for lang til å gjengis her. Peer Gynts 150-års jubileum i 2017 var en opplagt anledning til å slå på stortromma, og resulterte i ikke mindre enn to jubileumsforestillinger, toppet med skuespiller Lise Fjeldstad.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

-Jeg skal innrømme at jeg dro til litt her. Men det var veldig moro å få til disse arrangementene.

Vennskapsbyggeren

For noen år tilbake fikk countryartisten Bjøro Håland en telefon ifra Helgen. Ragnhild Hagen ville ha han med seg til Norsk Høstfest i Nord Dakota, hvor hun selv har vært til stede ikke mindre enn 17 ganger. Beviselig har hun gjort litt mer enn å være til stede, ettersom hun er innlemmet i The Scandinavian American Hall of Fame, og utnevnt til æresborger av byen Minot. For øvrig Skiens vennskapsby takket være Hagen med venner. Utmerkelsene henger sammen med innsatsen for norsk-amerikansk kulturutveksling, et arbeid hun i 2005 mottok Kongens

fortjenestemedalje i gull for. -Kongen sa at denne måtte jeg ha på i alle festlige anledninger, så da får jeg ta den på nå. -Så da har du faktisk gått fra å bære sauebjelle til Kongens gullmedalje..? -Ja du kan vel si jeg har steget litt i gradene, ler hun hjertelig. Et klokkespill en domkirke verdig forteller at tiden har gått fort i selskap med historieformidleren i Helgen. Det gedigne gulvuret med inskripsjonen «Designed and Handmade for Ragnhild Hagen, USA 1980» er en gave fra venner i Amerika. Men et siste spørsmål er det tid til. Vi må jo få vite hva hun har på gang.

-Jeg føler meg ikke ferdig med dette stoffet. Du blir aldri ferdig med Ibsen. Men vi får se. Jeg tør ikke si mer riktig enda, smiler hun hemmelighetsfullt.

FAKTA Sparebankstiftelsen Telemark Holla og Lunde bidro med 50 000 kroner til utgivelsen av boken «Henrik Ibsen – I knappestøperens Rike» i 2015, og til sammen 80 000 i 2017/2018 til Peer Gynt Komite Nome i forbindelse med Peer Gynts 150 års jubileum.

Filmen alle snakket om Sparebankstiftelsen sin film om årets gavetildelinger ble en stor snakkis da den ble vist for Nomes innbyggere før jul. Siden vi ikke kunne møtes fysisk til den tradisjonelle gavefesten, laget Stiftelsen en film som erstatning. Tekst: Stian Andersen

Foto: Katrine Bastnes

«Har du sett filmen?» Det var nok det mest stilte spørsmålet i Nome i adventstiden.

Nome, og som gir oss som bor her flotte aktivitetstilbud, forteller Guri Ramtoft, daglig leder i Sparebankstiftelsen.

mennesker, virksomheter og kjente steder i kommunen.

Hvert år siden Stiftelsen ble etablert har det blitt arrangert en årlig gavefest i samfunnshuset på Ulefoss. Grunnet corona var det ikke mulig å gjennomføre gavefesten i 2020. Det var da ideen om en digital gavefest dukket opp.

Sammen med styret, bestemte Guri seg for å lage en film der fjorårets gavemottakere ble vist frem, og prosjektene deres fikk velfortjent oppmerksomhet. Resultatet ble en 30 minutter lang produksjon der seerne fulgte Guri mens hun dro rundt i kommunen med gavesjekker til lykkelige mottakere.

Det var det lokale reklamebyrået Superlativ som stod bak filmproduksjonen. Prosjektleder og regissør var Hans Kristian Lahus fra Svenseid. - Stiftelsen har et prinsipp om alltid å velge lokale leverandører når det er mulig, sier Guri.

Reiste rundt med sjekkheftet

- Det viktigste med gavefesten er å rette en takk til alle de frivillige organisasjonene, ildsjelene og dugnadstimene som kjennetegner

Filmen inneholdt i tillegg flere sekvenser, som på ulike vis løftet frem

Produsert lokalt

Guri forteller at selve produksjonen ble gjennomført på rekordtid. - Vi avventet jo myndighetene sine råd

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

og instrukser, og håpet i det lengste at det kunne bli mulig å gjennomføre gavefesten slik vi pleier. Da vi i slutten av oktober så at det ikke kom til å gå, så kastet vi oss rundt og kom opp med et alternativ. Selve filmen ble derfor produsert på tre uker, sier den daglige lederen.

Hyllest til frivilligheten

Prosjektleder Hans Kristian Lahus forteller at de ønsket å lage en film der gavemottakerne stod i fokus, samtidig som hele ledelsen i Sparebankstiftelsen ble involvert. - Filmen er en hyllest til frivilligheten og alle de flotte menneskene som bruker fritiden sin på å legge til rette for fellesskapet. Derfor var det viktig for oss å dra ut å møte dem på deres

hjemmebane. De entusiastiske gutta i bilklubben ville vi møte i lokalene deres i Lunde, de eldre karene langs Fløterstien, barna i turnhallen, og den energiske museumsarbeideren på Ulefos Hovedgaard. For å nevne noen. Så ville vi inkludere hele styret, og lot dem derfor presentere hver sin hovedgave. Og underveis fant vi en liten stjerne i styreleder Egil Stokken, som har fortellerstemmen i filmen. Vi ville lage en varm og engasjerende film, som skulle gjøre oss stolte av hjemstedet vårt, og det håper jeg vi klarte, sier Lahus.

Rekordutdeling

største enkeltutdeling noensinne delt ut, da Skade fikk 5,4 millioner kroner til å etablere snøproduksjonsanlegg i lysløypa på Sagamoen. Dette kan du lese mer om i en egen artikkel i dette magasinet.

Tilgjengelig på nett

Om du ennå ikke har sett filmen, så er det ikke for sent. Den kan i sin helhet sees på Stiftelsen sine nettsider. Der ligger også en komplett oversikt over alle gavene som er delt ut, både i 2020 og gjennom hele Stiftelsens historie. På de samme nettsidene ligger også all nødvendig informasjon for deg som ønsker å søke på gaver i 2021.

Sparebankstiftelsen delte i år ut en rekordstor sum. Hele 16,3 millioner kroner ble gitt til allmennyttige formål i Nome. Samtidig ble Stiftelsen sin

Når det gjelder som mest Om du har gått tom for krefter, møtt på uvær, trenger drahjelp ut av ei hengemyr – eller rett og slett synes det er tungt å være aleine, ja så finnes det en organisasjon bestående av folk som stiller opp. Enten uføret gjelder det fysiske eller psykiske landskapet. Tekst & foto: Britt Eriksen

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

GIR TRYGGHET I FJELLET: Fra toppen av Krintokleiva på Lifjell, går løypenettet i flere retninger. Røde Kors mannskapene fra Ulefoss, Henrik Kjeldsen og Vegard Slaattedahl, holder øye med forholdene i fjellheimen og er der om uhellet er ute.

viktig base for redningstjenesten og på Heglandsheia har barn og ungdom fått testa friluftslivet ved den gamle speiderhytta, som nå er Røde Kors sin eiendom. I sum er det mange krefter i sving for å holde alt dette gående. Behovet er stort, og ønsket om flere frivillige, en konstant faktor.

Mørkt og stille

Men alt dette vi nå har nevnt, gjelder i normale år. Da det var greit å møtes, besøke hverandre og sitte tett rundt et bord. Det siste året har vært annerledes. Svært mange aktiviteter har stoppet opp, eller blitt kraftig redusert. På Røde Kors Huset hvor det var ukentlige kafétreff, møter og arrangement, har det vært mørkt og stille det meste av tiden. Bare en fast liten gruppe barn har fått beholde det kjærkomne tilbudet leksehjelp. Beredskapen i vinterfjellet har vært nedgradert til maks to personer på vakt. Besøkstjenesten som for enkeltmennesker betyr et sosialt lysglimt i hverdagen, stoppet helt opp. Det har i det hele tatt vært vanskelig å drive en organisasjon som baserer seg på mellommenneskelig kontakt. Da er tiden inne for å tenke nytt.

Kort responstid Bare navnet Røde Kors kan få en til å senke skuldrene, kjenne tryggheten. Du vet at disse folka, de er kurset og trent, erfarne og dedikerte. De synes rett og slett det er fint å bruke tida si sånn at veien blir litt lettere for oss andre. Fine ord? Ja absolutt. Og vel fortjent. Det er godt å vite at et stort antall frivillige er i beredskap i hele Telemark, og at Nome Røde Kors er en viktig del av innsatsen. Lokallaget spenner over et vidt spekter av aktiviteter, fra redning- og beredskapsarbeid til besøkstjeneste, fra leksehjelp for barn til nettverksbygging for de som trenger en ny start. Røde Kors Huset på Ulefoss er et viktig møtested for mange mennesker, hytta på Lifjell en

Men først skal vi til fjells, til Lifjell hvor Røde Kors-hytta ligger strategisk plassert ved Jønnbu med panoramautsikt til de nærmeste toppene. Det er februar, lørdag og strålende vær. Det betyr mye folk i fjellet. Inne i den romslige hytta byr Vegard Slaattedahl og Henrik Kjeldsen på en kaffeprat i sofaen. De to har helgevakt og er nettopp kommet inn etter en rekognoseringstur med snøscooteren. -Det er viktig å vise at vi er til stede, forklarer Vegard som overtok ledertrøya i Nome Røde Kors for noen år siden. Både han og Henrik har rundt 25 års fartstid i lokallaget, og erfaring fra mange typer redningsaksjoner. Selv om

forholdene er fine denne dagen, kan fjellet være lumskt. -Vi registrerte at det har gått ras flere steder, så det å unngå områder med 30 graders helling eller mer, er veldig viktig. Du ser de skavlene der oppe..? Det er likevel beinskader – både sommer og vinter - som bidrar til de fleste utrykkingene for Røde Kors. -Det kan bli en lang tur fra Hollane med en vrikket ankel, for å si det sånn. Og senest for et par dager siden måtte mannskaper rykke ut til en hendelse innpå fjellet her. Heldigvis ligger hytta «midt i smørøyet», og det betyr kort responstid, konstaterer de to før de spenner på skia for en liten topptur i godværet.

Be om korona-hjelp

Når man skal introdusere Kari Landsverk Møllen, er det like greit å si som datteren hennes; «Røde Kors – det er mamma det». For Kari har vært leder for lokallaget lengre enn de fleste. Men nå er hun «bare» nestleder. Det innebærer blant annet sekretærarbeid, som å søke midler til ulike prosjekter. -Jeg har vært veldig god til å sende søknader, smiler hun fornøyd, for jobben har gitt resultater. Med god hjelp fra Sparebankstiftelsen Holla og Lunde, ble det mulig å legge nytt tak på Røde Kors Huset, fornye inventar, bygge garasje og investere i redningsbåt. I 2017 ble det gitt 200 tusen kroner til julegaver, et samarbeidsprosjekt med Frelsesarmeen som organiseres gjennom Nav og etaten for psykisk helse. I tillegg kom «koronamidlene» på 200 tusen på tampen av fjoråret, penger som er øremerket enkeltpersoner eller familier som sliter økonomisk på grunn av korona-situasjonen. -Vi ser at det sitter langt inne for folk å be om hjelp, så dette er et forsøk på å gjøre terskelen lavere, forklarer styremedlem Grete Johnsen. Nå oppfordres folk til å søke dersom de trenger en økonomisk håndsrekning. Søknadskjemaer er lagt ut på Ribo og på NAV på Ulefoss.

Tror på oppblomstring for frivilligheten

I tillegg til søknader, vil Nome Røde

AGNES GRANHEIM:

Vi blir minst 10 år yngre når vi får besøk av hundene

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Jeg er takknemlig for mulighetene Sparebankstiftelsen har gitt lokallaget, og ser fram til å kunne åpne Røde Kors Huset for full aktivitet igjen, etter et år med begrensninger. KARI LANDSVERK MØLLEN

kors gjerne ha flere aktive medlemmer. Grete Johnsen som selv har gjort «comeback» etter noen års opphold, ser at behovet er stort om man skal klare å opprettholde aktiviteten slik alle ønsker det. Ikke minst på dugnadsiden. -Noen ganger misunner vi USF som har et knippe aktive «nypensjonister» som trår til med vedlikeholdsarbeid. Røde Kors har både hus og hytter som skal tas vare på, så det hadde vært flott om noen ville engasjere seg i det. I tillegg trenger vi flere frivillige som kan igangsette aktiviteter, innen omsorgstjenester eller vakt- og redningstjenester, lyder oppfordringen. Selv om året på mange måter har vært tøft, råder optimisme i lokallaget.

Spesielt har hundebesøkene vist seg å ha positiv effekt på demente. -Vi ser klare positive reaksjoner hos disse pasientene, i tillegg har hundene en beroligende effekt på pasienter med angstproblemer, forteller hundeføreren som selv jobber i omsorgssektoren med spesialkompetanse på demens. Men også de andre brukerne av dagtilbudet på sjukeheimen har stor glede av disse besøkene. En av dem er Agnes Granheim (88).

-Folk er veldig klare for å hjelpe når de får en konkret forespørsel. Kanskje fordi man savner kontakt med andre og kan tenke seg å bidra? Vi føler at denne situasjonen har gjort noe med oss alle, og at frivilligheten kan få en oppblomstring.

-Dette har noe for seg. Hundene er medisin på fire bein, fastslår Monica Nordahl Pedersen som gjerne vil ha flere frivillige til besøkstjenesten, med eller uten hund.

-Vi blir minst 10 år yngre når vi får besøk av hundene, og skulle gjerne hatt dem her enda oftere, sier hun med et godt grep om «Cindy».

FAKTA Gaver fra Sparebankstiftelsen Holla og Lunde 2013: 30.000 kr 2014: 100.000 kr 2016: 50.000 kr 2017: 86.000 kr 2018: 200.000 kr 2019: 285.000 kr 2020: 90.000 kr 2020: 290.000 kr (Coronafond) Gavene har gått til nytt tak og vinduer på Røde Kors Huset, møbler, garasje, snøscooter, båt med båthenger, brannutstyr. For ordens skyld. Kari Landsverk Møllen er styremedlem i Sparebankstiftelsen. På et lite sted som Nome er det ikke til å unngå at styremedlemmer i Stiftelsen tidvis er inhabile i behandling av søknader. Stiftelsen følger strenge krav til habilitet, og inhabile styremedlemmer deltar aldri i saksbehandling som berører dem selv eller deres roller.

Omsorg med pels

Samtidig søker Nome Røde Kors etter nye arenaer å nå folk på. Og spesielt ett tilbud har vist seg å bli en stor suksess - Besøksvenn med hund - eller «omsorg med pels», som initiativtaker Monica Nordahl Pedersen liker å kalle det. «Cindy» og «Sofus» av rasen Havaneser, er begge godkjente besøkshunder som ukentlig gjør lykke på dagavdelingene ved Nome sjukeheim og Ribo. -Når de får på seg Røde Kors-skjerfet, da er de i uniform og vet at de er på jobb, forklarer hun.

RØDE KORS-HYTTA PÅ JØNNBU: -Her er vi «midt i smørøyet» og det betyr kort responstid, konstaterer Vegard Slaattedahl og Henrik Kjeldsen på vakt ved Røde Kors-hytta på Lifjell.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Det umulige

ble mulig

Snømannen Nå blir det snøgaranti i Nome. På Sagamoen skal det neste vinter produseres kunstig snø. Og det på rekordtid. Alt takket være en telemarksbunad. Tekst: Hans Kristian Lahus // Foto: Renate Madsen

- Her er de, jubler Terje Mognes (57), formann i langrennsgruppa i Skade. Bak han står fire enorme kanoner klare. Disse vidundermaskinene gjør vann om til snø. I enorme mengder. - Disse kanonene produserer 5000 kubikk snø på 36 timer. Det betyr at vi på tre dager kan lage en 40 centimeter tykk såle på 2,2 kilometer i lysløypa her oppe, forteller Terje entusiastisk.

Sprengte pengebingen

Det unike snøproduksjonsanlegget er det eneste i sitt slag i Telemark. Lignende anlegg finnes kun på skimetropoler som Holmenkollen, Lillehammer og Beitostølen. Anlegget er et resultat av den største enkeltgaven som er gitt

Det manglet ikke på advarsler, men det ga meg bare mer motivasjon TERJE MOGNES

i Sparebankstiftelsens historie. Hele 5,4 millioner kroner ble gitt til langrennsgruppa under gaveutdelingen i 2020. Alt i alt koster anlegget drøyt 6,6 millioner kroner. Skade langrenn får én

million kroner i tippemidler, og bidrar med de resterende 250.000 kronene fra klubbkassa. Hvordan anlegget fungerer i praksis, hvor en henter vannet fra, og hvem som skal drifte alt dette – det skal vi komme tilbake til. Men aller først en aldri så liten fun fact. Dette anlegget hadde ikke stått her hadde det ikke vært for en dame i telemarksbunad.

Bunaden som lokket

Vi skal nemlig tilbake til 17. mai år 2000. I Oslo. Terje sin hjemby. Det var her han ble født, og det var her han vokste opp. Midt i byen. Og det var ikke langrenn som var idretten hans. Det var fotball. I selveste Vålerenga. Elektroingeniør-studier tok han senere til Gjøvik, der han ble en del av byens volleyballag som spilte så høyt oppe som på nivå 2 i Norge. Etter endt studietid flyttet han tilbake til hovedstaden, og fikk jobb i databransjen. I 1999 startet han sitt eget selskap, som han fremdeles arbeider i. Så til 17. mai år 2000. I finstasen på nasjonaldagen unnet Terje og en god kamerat seg en middag ute på en av byens mange restauranter. Tilfeldigvis ble de sittende ved siden av en feststemt gjeng telemarkinger. Blant dem en jente i bunad. - Jeg ble helt solgt da jeg så henne i

den telemarksbunaden, forteller Terje, og ler godt. Jenta var Trude Halvorsen fra Lunde. Hun studerte da til vernepleier i Oslo. Og lang historie kort – Trude og Terje ble raskt et par, og flyttet sammen i tigerstaden.

Gårdsbruk på Hanto

Men som Lundeheringer flest, så ville Trude tilbake til hjemstedet. Og Terje var ikke vond å be. Som IT-konsulent reiste han uansett rundt i hele landet, så det spilte ingen rolle hvor han bodde. De to ble raskt til fire. - Barna ble laget i Oslo, født i Skien, og vokste opp i Lunde, ler Terje. I 2002 kjøpte den nyetablerte familien

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

gård på Hanto, og Terje ble på kort tid en aktiv del av Nomesamfunnet. Og det var spesielt i idrettslaget han engasjerte seg. Barna Sverre Alexander og Per Nicolay var begge ivrige langrennsløpere. Og foreldrene fulgte opp. På trening og konkurranser. - Det var jo først da vi oppdaget hvor lite snøsikkert Lunde egentlig var. Det hendte ofte at vi måtte kjøre helt til Høydalsmo for å trene. I lengden går jo ikke det. Barna satt mer i bilsetet enn de gikk på ski, forteller Terje. Det var på disse kjøreturene de første tankene om snøproduksjonsanlegg meldte seg.

Vi må lage snøen selv

- Det er jo ikke akkurat meldt mer snø i årene som kommer, så i skigruppa

innså vi at dersom vi skal drive skiklubb i Nome, så må noe gjøres, forklarer Terje. Sammen med Merete Schie Bjerva, som da var leder i langrennsgruppa, tok de initiativ til å starte på prosjektet med å skaffe Nome et anlegg som kunne lage kunstig snø. Skade langrenn tenkte at de måtte dele opp prosjektet i flere etapper over flere år. Et snøproduksjonsanlegg er en enorm investering, som krever både mye kapital, og setter store krav til prosjektering og prosjektledelse. Søknader på beløp mellom en og tre millioner kroner ble i flere omganger og over flere år sendt til Stiftelsen. Hvert år med de samme bokstavene i retur. «Din

søknad er dessverre ikke innvilget».

- Nå kjører jeg på

Våren 2020, etter nok et avslag høsten i forveien, var langrennsgruppa i ferd med å gi opp. Men Terje ville det annerledes. Samtidig slo coronapandemien inn over landet. Terje sitt IT-selskap merket som de fleste andre pandemien på kroppen, og permitterte samtlige ansatte 50 prosent. Ledergruppen, med Terje i spissen, ville ta sin del av støyten. Så de permitterte seg selv også. Med en litt mindre travel hverdag fikk Terje tiden han behøvde. - Jeg tenkte at det er nå eller aldri. Nå går jeg «all in». Det får bære eller briste. Terje kastet alle tidligere søknader i søpla. Startet helt på nytt. Og nå var det ikke snakk om å dele opp prosjektet

over flere år, og i flere etapper. - Nå søker jeg om hele summen! Det manglet ikke på advarsler. Folk sa: «Terje, dette er bare tull, du kaster bort tiden din». - Men det ga meg bare mer motivasjon, smiler Terje. - Jeg bestemte meg. Dette skulle jeg få til. De neste månedene prosjekterte Terje et komplett anlegg ned til minste mutter. Og han nøyde seg ikke med det nest beste. - Jeg så etter det råeste som fantes på markedet. Kravet til leverandørene var at anlegget måtte produsere nok snø til at vi kunne lage hele løypa på tre dager. Det er ofte det vi har til rådighet før været veksler igjen i Nome, forteller han. Da søknaden ble levert til Stiftelsen høsten 2020 hadde Terje skrevet hele søknaden selv. Fra A til Å.

Umulig eller mulig?

Daglig leder i Stiftelsen, Guri Ramtoft,

roser Terje for pågangsmotet. - La dette være et eksempel til etterfølgelse for alle som søker om midler fra Stiftelsen. Vi har ikke anledning til å imøtekomme alle. Men ikke gi opp! Og snakk med oss. Terje hadde flere møter med både styret og meg før han leverte den endelige søknaden. Det er slik vi kan hjelpe best mulig. Og ikke tenk begrensninger. Stiftelsen er aktøren som kan gjøre det umulige mulig.

Hun spør om trenerne kan samle barna i en halvsirkel. Ingen aner hva som skal skje.

Det ligger et regntungt skylag over Lunde denne kvelden. I lyset fra lyskasterne øver barna på både klassisk teknikk og skøyting.

- Hei, jeg heter Guri, og kommer fra Sparebankstiftelsen. Syns dere det er moro med ski eller? Barna svarer i kor. - JAAA! - Syns dere det er litt dumt at det ikke er snø ennå? - JAAA! - Har dere lyst til å gå på ski på snø? - JAAA! - Det er veldig bra, for vi i Stiftelsen har med en overraskelse til dere. Neste år skal dere få lov til å gå på kunstsnø oppe på Sagamoen. Dere får en gave på 5,4 millioner kroner. - WOOOOW! - Det er den største gaven vi noensinne har delt ut! Terje, som har stått i bakgrunnen, klarer ikke holde tårene tilbake. - Dette er helt fantastisk, stotrer han frem, da han mottar sjekken med den magiske summen.

Så kommer Guri fra Stiftelsen inn på plassen.

Dette rørende øyeblikket er filmet som en del av Stiftelsen sin digitale gavefest

Og det umulige BLE mulig. Vi tar turen tilbake til november i fjor. På den asfalterte plassen bak Lunde videregående skole har barna i langrennsgruppa i Skade rulleskitrening. Terje har blitt lurt til å komme. Han tror det kun er for å bidra til en filminnspilling med idrettslaget.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

for 2020, og kan i sin helhet sees på Stiftelsen sin hjemmeside. Se for øvrig en egen sak om filmen på side 30.

etableres kummer for hver 100 meter der en kan kople på kanonene.

Slik produseres snøen

Når vannet settes på kanonene ligger det kjøleelementer som fryser vannet til snøkrystaller, som kommer ut av en lang rekke små dyser som ligger i kanonåpningen. Store vifter bak på kanonen skaper et enormt lufttrykk som skyter snøen 70 meter bortover. Kanonen står på et dreiehjul, slik at den kan skyte i 360 graders retning. Og ikke nok med det – kanonen fordeler snøen jevnt når den skytes ut, slik at det blir liggende samme mengde snø fra kanonen og 70 meter lengre frem.

På Sagamoen er kanonene allerede på plass. Så fort årets snø smelter, og telen forlater jorda, starter grunnarbeidene for infrastrukturen til anlegget. Alt vannet skal tas fra Hauglandstjønna. Nome kommune har allerede dette som reservevannskilde, og har dermed fremføring av vann til en kum ved skytterhuset. Her skal snøproduksjonsanlegget kople seg på med en egen pumpe som skyver vannet opp til varmestua, den såkalte

La dette være et eksempel til etterfølgelse for alle som søker midler fra Stiftelsen GURI RAMTOFT

Reidarsbu, som ligger ved lysløypa et steinkast på oppsiden fra kummen. Ved Reidarsbu blir det bygget et eget pumpehus. Fra pumpehuset graves det rørgater langs hele traseen. Det

Siden kanonen skyter 70 meter til begge sider, så kan hver kanon, som for øvrig veier 600 kilo, produsere lengder på 140 meter. Det er på full styrke. Terje har derimot planlagt lengder på 50 meter hver vei når han har prosjektert kummene som kanonene skal koples på. Hver kanon produserer dermed 100 meter med snø. Med fire kanoner i drift produseres dermed 400 meters lengder om gangen.

Må være minusgrader

Når ønsket snømengde er laget, flyttes kanonene. Understellet på kanonene står på hjul, slik at de kan flyttes med

både traktor, firhjuling og snøscooter. Dette betyr at med 5-6 flyttinger, så har en produsert hele løypa på 2,2 kilometer. Da kan løypemaskinen kjøre runden, og vipps, så ligger perfekte skiløyper klare. For at snøkanonene skal fungere skikkelig bør det helst være minus 2 grader. Men om lufta er tørr, så kan det være mildere. Aller best fungerer anlegget i tørt vær og 7 minusgrader. Selve anlegget kan i praksis stå og produsere av seg selv, men av sikkerhetshensyn så kommer det alltid til å være tilsyn mens produksjonen pågår. Og produksjonen – den skal skje på dugnad.

Rimelig i drift

Kostnadene til driften av anlegget er begrenset. På full drift krever anlegget 200 kw/t. Siden en lager en solid såle med 40-50 cm snø pr gang, så vil en i en normal vinter behøve 2-3 runder

GURI RAMTOFT

Syns dere det er moro med ski eller? Barna svarer i kor. - JAAA!

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

med snøproduksjon. Kostnadene til selve driften av kanonene beløper seg da til rundt 10-15.000 kroner pr vinter. Terje forteller at de også kommer til å bruke anlegget til å lage akebakker og skileikanlegg i tilknytning til Reidarsbu. - Det er også mulighet for å produsere og magasinere snø, altså produsere store hauger for lagring, men dette er ikke planlagt ennå. Men i både teori og praksis, så kan vi lage snø på vinteren, og legge denne i haug under sagflis og presenning gjennom sommeren. Da kan vi enten lage skiløyper sommerstid, eller være tidlig ute med skiløyper på høsten. Dette ser vi andre destinasjoner gjør, sier Terje.

Et anlegg for hele Nome

Innflytteren fra Oslo har blitt glad i Nome. Og han er et av mange eksempler på driftige ildsjeler, dugnadsarbeidere og ressurspersoner som legger ned utallige timer for fellesskapet i kommunen.

Guri Ramtoft trekker likevel frem Terje som unik. - Det som er så fantastisk med akkurat dette prosjektet er at Terje turte å tenke stort. Og bredt. Sagamoen ligger nesten midt i Nome. Dette skal være et felles langrennsanlegg for hele kommunen. Det er lett å se hvilken betydning dette har for rekruttering til langrennssporten, og de barna som deltar på skitrening og onsdagsrenn. Men husk at skiløypene er åpne for alle, og for Stiftelsen var folkehelseperspektivet noe av det viktigste. Så sant vi får kuldegrader, så er alle Nome sine innbyggere sikret skiløyper fra november til påske hvert eneste år. Tenk på det! - Det ligger også et potensial for næringsutvikling her. Tidlige langrennsløyper er ofte mangelvare i Norge, og Nome har her en unik anledning til å skape næring med å legge til rette for lag, klubber og team som ønsker tidlige treningssamlinger på snø, forteller Guri.

- Kan vi hoppe over sommeren?

Terje, helt til slutt – hvordan føles det å være mannen som utløste historiens største gave fra Stiftelsen? - Det er jo ikke bare meg da. Det er styrene og ildsjelene i Skade som i fellesskap de siste årene har beredt grunnen. Men siden du spør, så er jeg jo utrolig takknemlig for at vi har Stiftelsen her i bygdene våre. Dette

Dette hadde ikke vært mulig uten Stiftelsen. Så enkelt er det. TERJE MOGNES

hadde ikke vært mulig uten. Så enkelt er det. Så håper jeg jo egentlig bare på kuldegrader jeg nå da. Sommeren kan egentlig ikke gå fort nok!

Vi skaper verdier Sparebankstiftelsens formål er å aktivt forvalte Stiftelsens verdier, slik at en for all fremtid sikrer avkastning som skal deles ut til det beste for lokalsamfunnet i Nome.

Siden 2012 har Sparebankstiftelsen Telemark - Holla og Lunde delt ut gaver for 56 millioner kroner. For å sette dette i perspektiv – her er noe av det du kan kjøpe for denne summen:

2 240 000

58 333

5 090

vafler

togturer til Stavanger fra Lunde

Iphone 12

1 400 000

430 769 kinobilletter

90 322

kanalturer fra Lunde til Ulefoss

143 950

14 358

122

grandiosa

billetter til Bø Sommarland

trampoliner

Mer informasjon finner du på stiftelsenhl.no

Tesla model 3

Stiftelsen // Mars 2021

Articles inside

NOME RØDE KORS : Når det gjelder som mest

SPAREBANKSTIFTELSEN: Filmen alle snakket om

SPAREBANKSTIFTELSEN: Endrer praksis for gaveutdeling

VI FRITID: Den lange reisen

RAGNHILD HAGEN: Jeg blir aldri ferdig med Ibsen

HOLLA SKYTTARLAG : Det beste som har hendt laget

ROMNES KIRKE : Arvestykke fra middeladeren

SPAREBANK 1 TELEMARK: Fusjonerer

LUNDEVANG : Forsamlingshuset som fikk en ny sjanse