Kristmar Moen (95): Misjon ble mitt eget, det ble lagt på hjertet

Kristmar Moen (95): Misjon ble mitt eget, det ble lagt på hjertet mitt!

Siden tidlig på 60’tallet har Kristmar Moen lest Troens Bevis bladet på gården sin ytterst i havgapet. Fra dette stedet er utallige bønner og trofast støtte gått ut til misjon i mange land.

Tekst: Bente Rognmo Thakre

Under det flotte besøket i Fosen for å besøke misjonspartnere i mai, fikk Troens Bevis en helt spesiell overraskelse. Vi kom samme dag som en av Troens Bevis sine mest trofaste bønne- og støttepartnere, Kristmar Moen, fylte 95 år!

Det var ekteparet Anja og Geir Yngve Hovde som hadde sørget for et besøk hos Kristmar denne dagen.

- Da vi hørte at Troens Bevis skulle komme opp hit, tenkte vi at dersom dere får hilse på Kristmar, er det verd hele reisen. Men overraskelsen var stor også for oss da vi forstod at det er 95 års dagen hennes i dag, fortalte Anja i det vi gjør oss klare til å kjøre til Hesjåland gård utenfor Bjugn.

Det er en naturskjønn opplevelse å ta veien over den storslåtte øya. Her er det både fjell, sletter og dype gap, der vannet strømmer inn fra havet. Gården til Kristmar ligger helt nede ved sjøen. Sønnen bor i nabohuset og er den som driver gården videre i dag. En flokk med velfødde kuer gresser fredfullt ved siden av huset til Kristmar. I døren blir vi varmt mottatt av Kristmar.

Hun har dekket et koselig kaffebord og bakt både rundstykker og bløtkake. Det er nok flere som tar turen innom for å gratulere henne i løpet av dagen. Selv gir hun utrykk for at det er en stor glede for henne at nettopp Troens Bevis kunne komme på selve bursdagen hennes.

- Jeg har fått Troens Bevis bladet i nesten 60 år! Jeg fikk det første bladet før 1967, og ble bitt av misjonsviruset, som Rune Edvardsen pleier å si, forteller Kristmar. - Vi var noen venner sammen som hadde fått tak i bladet. Så var det en eldre dame som nesten litt profetisk sa at dette skal vi være med på. Men de fleste av venninnegjengen min reiste jo ut til andre steder, så tilslutt så var det bare min venninne Inga og jeg som var igjen. Det var en av oss som fikk bladet, også leste vi det på omgang. Jeg blir fylt av en sånn glede når jeg tenker på alle de gangene som Inga og jeg har sittet ved kjøkkenbordet her og takket for at vi fikk være med i denne misjonen. At vi kunne være med i en misjon som vi hadde sånn tillit til. Inga testamenterte over 3 millioner til misjon gjennom Sarons Dal etter at hun døde. Hun giftet seg ikke, så hun hadde ikke barn eller direkte arvtakere.

Når var det du bestemte deg for å bli en troende?

- Jeg var 17 år da jeg tok bestemmelsen. Det var et salmevers som tok meg i øret. Den tiden var det ikke bare salmer fra trykte sangbøker, men sanger vi skrev opp selv, og hadde i en bok. Der var det en sangstrofe som traff meg: «Har du regnet med, alt for din livsdag er talt, Tenk om sjelen gikk evig fortapt, Hva var skatten du fikk? Har du regnet, har du regnet med alt?»

Var foreldrene dine troende?

- Nei ingen i familien min, så det kostet egentlig veldig mye. Jeg var 17 år og veldig glad i å danse, jeg hadde slik danseglede, men det var nesten ikke lov i den tiden for kristne å danse. Jeg var jo ei ung jente, full av livsglede og elsket å være med på ting. Så slik skikken var på den tiden, kostet det meg jo litt å bli en kristen. I dag er det heldigvis ikke slik lenger. Men jeg har aldri angret.

Hvordan reagerte familien din da du ble en kristen?

- Det var kanskje ingen som trodde at det ville holde, i hvert fall ikke ungdommene, for jeg var jo så livlig og elsket å ha

Kristmar forteller om livet sitt som troende og bønnesvar som hun har fått.

det gøy. Men jeg kom jo i lag med kristne ungdommer, og vi hadde det fint sammen. Men det har jo ikke bare vært en dans på roser gjennom et så langt liv.

- Jeg tenker på den sangen som de synger så mye nå, at «Gjennom alt, gjennom alt har jeg lært å tro på Gud.»

- Jeg giftet meg da jeg var 25 år og ett år etterpå tok vi over gården. Men det med misjon ble mitt eget. Det ble lagt på mitt hjerte.

Hva har det betydd for deg å være med å støtte misjon?

- Jeg har hatt uendelig mye glede av det, for jeg var jo ikke med ut på møter og slikt. Vi drev jo gård så det ble ikke så mye tid til slikt. På de fleste gårder skjer både morgenskiftet og kveldsskiftet midt i kirke- og møtetiden, så det kan være vanskelig for gårdbrukere å komme på møter. Som bonde fikk en ikke være med på alt. Vi hadde heller ikke bil, så det var ikke lett å komme seg på møtene. - Men Aril Edvardsen skrev en del pocketbøker som jeg bestilte. Jeg elsket de bøkene! Så jeg fikk åndelig mat og følte meg velsignet. Jeg var veldig beriket av lesestoffet som jeg fikk gjennom Sarons Dal.

Har du noen gang vært i Sarons Dal?

- Jeg var i Sarons Dal én gang med datteren min. Ellers traff jeg Aril Edvardsen flere ganger, han var her i Rissa kirke og talte på 80- tallet. Jeg må si at jeg ble engstelig den morgenen i 2008 da jeg fikk høre at han Aril var død, jeg tenkte, hvordan skal det bli?

- Men Rune har jo vært fenomenal til å ta det videre. Hvem kunne ha drømt om alt det flotte de nasjonale evangelistene skulle gjøre?

- Ellers så er jeg bare et hverdagsmenneske. Jeg har jo ikke gjort noen bragder i mitt liv. Men jeg er et bønnemenneske.

Kan du huske et spesielt bønnesvar som du aldri glemmer?

På denne gården i havgapet har Kristmar bodd siden hun var 7 år gammel.

Kristmar hadde bakt både bløtkake og rundstykker til sin 95 års dag! Det ble både en overraskelse og glede å få feire 95 års dagen til en av Troens Bevis sine mest trofaste misjonspartnere!

- Ja, det kan jeg. Trine, datteren min, døde av kreft i 2014. Selv om hun var en kristen i sin barndom og ungdom var jeg veldig usikker. Hun snakket ikke så mye om sin tro i sin voksne alder.

- Da stod godstolen min her, sier Kristmar, og peker inn i et stuehjørne.

- Jeg stod opp en morgen, det kunne vært en 14 dager eller tre uker etter at hun døde. Og jeg var så full av sorg. Så jeg satte meg i godstolen.

- «Trine, go’ungen min», sa jeg, «nå ligger du på kirkegården og råtner». Også plutselig var det noen som sang en nydelig strofe ut av en sang for meg. «Min sjel er hos Gud i paradis, og sorgene mine glemmer.» Jeg reiste meg opp og tenkte, var det ønsketenkning? Da kom det en stemme til meg som sa: «Salige er de som sørger, for de skal trøstes.» Da fikk jeg trøsten jeg trengte, og håpet om å få se henne igjen kom tilbake til meg.

- Ellers er jeg så glad i folk. Også ber jeg for bygdene her omkring, at ingen må bli tilbake, at alle skal få bli med, basert på Jeremias 33:16!

Mens vi sitter og prater begynner bursdagshilsningene å strømme på. Det er både unge og eldre som banker på døren og vil ønske Kristmar til lykke med dagen.

- Du er et kildevell av liv og kjærlighet her på øya, sier en av gjestene.

- Men du må ta med at jeg føler at jeg er bare et hverdagsmenneske, understreker Kristmar med en god klem idet vi tar farvel ute på gårdstunet.

FAMILIE PÅ STOKKØY: STØTTET MISJON

I TRE GENERASJONER!

På Stokkøy i Sør-Trøndelag bor det en familie som har støttet misjon gjennom Troens Bevis i tre generasjoner! Det begynte med bestemoren som fikk det aller første Troens Bevis bladet. Nå fører både barn, barnebarn og oldebarn stafettpinnen videre!

Tekst: Bente Rognmo Thakre

Under besøket i Fosen gikk turen også ut til Stokkøy. En bro over et stupbratt sund er bindeleddet mellom øya og Besøk til et barnehjem i en landsby som hadde kampanje i fjor i Mali. fastlandet. Her er det et lite, men trivelig samfunn med en befolkning på ca. 300.

Besøket denne ettermiddagen går til huset til Knut J. Nilsen (88). Her bor han sammen med sin kone Ingrid. Han er rask til å peke ut huset til datteren Ruth og hennes mann

Tor Ivar Olaisen, som nylig er blitt pensjonert politibetjent.

Litt lenger oppe i svingen kan vi se omrisset av Stokkøy

Baptistmenighet, som har vært en partnermenighet av

Troens Bevis i mange år. - Moren min fikk det første Troens Bevis bladet av ei venninne fra Frøya. Det var det aller første bladet som ble sendt ut, forteller Knut. - Vi fikk høre i ettertid at mange av bladene kom i retur, men ikke dette! Min mor syntes det var så artig med navnet

Troens Bevis, og var hooket, smiler han. - Bladet fikk gå på omgang og hvert nummer ble lest av flere i samme vennekrets.

BLE PARTNERMENIGHET

I 1970, da Knut og Ingrid fikk sitt fjerde barn, bestemte de seg for å gå inn med fast støtte på 50 kroner måneden, som den gang var det som det kostet å underholde en evangelist. - Jeg syntes det var så interessant med konseptet rundt innfødte evangelister. Hvis en ikke kunne gå selv, kunne en sende én. Nå har jeg støttet evangelister i 52 år. Det er noe vi gleder oss over! I tillegg ble menigheten vår, Stokkøy Baptistmenighet, en partnermenighet til Troens Bevis. Det har vært med å gi menigheten vår et ekstra oppdrag som har betydd mye for medlemmene.

Hvorfor ble dere en partnermenighet?

-Vi er en liten menighet. Og det kommer ikke mange folk og blir frelst her. Men så fikk vi være med på å støtte misjon, og det tror jeg virkelig vi har hatt velsignelse av. Vi fikk være med på det store oppdraget allikevel! Jeg tenker at det er noe av det viktigste vi gjør som menighet.

FULGTE I FARENS FOTSPOR

Datteren Ruth Nilsen Olaisen forteller at for henne betydde foreldrenes støtte til misjon mye. - Jeg er en ’63 modell, så fra jeg var 7 år fikk jeg med meg at nå støtter vi en innfødt evangelist som familie. I 1980 bestemte jeg meg for å støtte min egen evangelist, da var det Club 10 000 det het. Så jeg begynte å støtte da jeg var 17, og nå er jeg 59 år! Det eneste er at jeg har økt beløpet en del, ler Ruth.

Knut, Ruth og Henrik er tre generasjoner i samme familie som ble smittet av misjonsviruset. Bilde nederst i hjørnet viser Henrik sitt første besøk sammen med moren og faren i Sarons Dal i 2011.

I tillegg kan hun fortelle at deres sønn, Henrik (26), også ble smittet av misjonsviruset i ung alder.

- Han ble med oss til Stevnet for første gang som 15-åring, i 2011. Da var han helt målløs da han kom ut av det første Planetmøtet han var med på. Det å treffe andre kristne ungdommer, og høre musikk og se en stil som var tilpasset unge, hadde han aldri opplevd før. Det var jo ikke andre kristne ungdommer her på Stokkøy.

Det førte til at Henrik var med på Planetene i tre år. Da han var 19 begynte han å støtte arbeidet i Sarons Dal som medhjelper på Sommerstevnet i flere år, og deretter økonomisk. For å komme til Stevnet, tok han flyet alene fra Værnes ned til Sola.

- Vi synes jo det er flott at bestemor begynte å følge Troens Bevis på 60-tallet, pappa med støtte på 70-tallet, jeg på 80-tallet, og Henrik da han var 18 år. I dag er han 26 år og har tatt ett års permisjon fra jobben som tømrer for å gå på bibelskole i Grimstad.

- Vi synes at verdien av misjonsarbeidet har økt verdien av pengene fra vår lommebok mange ganger. Pappa sa alltid til oss fire søsken at vi måtte lære å gi til Guds sak, ellers ble vi fattige, ler hun.

- Nå har jeg fått brukt trekkspillet til sang og glede i over 50 år, forteller Knut.

Knut viser frem Stokkøy baptistmenighet som også er en partnermenighet. - Det kommer ikke mange folk for å blir frelst her, men så fikk vi allikevel være med på det store oppdraget gjennom støtten til Troens Bevis, sier han.

VELSIGNET

Hun kan bekrefte at hun aldri er blitt fattig av å gi. - Jeg har alltid følt det som en velsignelse å gi. Og jeg ser at velsignelsene med å gi er så mange, ikke bare i kroner og ører, men på andre områder. Dette prinsippet har vi også prøvd å formidle til våre barn.

- Ellers må jeg si at vi følger Stevnet på TV når vi ikke har mulighet til å komme ned. Så vi prøver å få med oss noe av Stevnet hvert år, legger hun til.

Knut kan fortelle at han var i Sarons Dal fire ganger. Første gang var i 1977 da de kjørte de 100 milene til Kvinesdal i en folkevogn med faren hans på 74 år.

- Det var en opplevelse. Vi fikk høre at det stormet rundt Sarons Dal, også tenkte jeg at dit skal jeg. Også kjørte vi 100 mil til Kvinesdal. Det var en opplevelse! Faren min var da 74 år. Det ble det første av fire besøk som jeg fikk være med på. Nå har vi fire barn og 15 barnebarn og 11 oldebarn. Vi har fått en stor slekt, og vi føler oss ufattelig velsignet.

ALDRI ANGRET

Mens vi prater henter Knut frem trekkspillet. Stua blir snart full av glade toner fra fingre som har danset over tangentene siden han var 15 år gammel.

- Jeg tok imot troen som 14-15 åring, det var en vekkelse på slutten av 1949 der mange unge kom til tro her oppe. Jeg har aldri angret på det valget som jeg tok. Jeg fikk lære å spille trekkspill av søsteren min, og jeg husker jeg lå på brakka under militærtjenesten og øvde og ba om at jeg skulle få lov til å bruke det i Guds tjeneste, mens de andre var ute og festet. Nå har jeg fått brukt det til sang og glede i over 50 år på både møter og samlinger.

- Han spiller fremdeles på møter, skyter datteren Ruth inn.

REDDET 5 BARN Kan du huske et spesielt bønnesvar du har fått?

Knut tenker litt. Da vi går ut i hallen, peker han på et bilde. Det forteller historien om dagen han og kameraten ble bønnesvaret til 5 barn som holdt på å drukne! Over et malt bilde av det isbelagte vannet de gikk på, henger en Heltedådsdiplom fra Carnégies Heltefond for Norge.

- Jeg og en kamerat var på vei over et vann da vi kom over 5 barn som hadde gått gjennom isen og holdt på å drukne. Den eldste var 16 og den yngste var 2-3 år. Det var to søskenflokker på 2 og 3 barn. Det var en kamp og det var ikke lett, men vi klarte å dra alle opp på land og var med dem til redningsmannskapet kom og fikk fraktet dem til sykehus. Det var veldig dramatisk. For ikke så lenge siden fikk vi være med og feire 60-års dagen til den yngste som vi reddet. Han har virkelig blitt brukt av Gud i sitt liv, så det var veldig spesielt å få være med på!

Men Knut kan også fortelle at han har vært døden nær fire ganger.

- Jeg kunne dødd hver gang, jeg fikk blindtarm som sprakk, kreft to ganger og en blodforgiftning. Men Gud har bevart meg alle disse årene. Jeg fikk jobbe 35 år på samvirkelaget her, de siste 15 som butikkleder. Menneskelig sett har vi ikke noe framtid lenger. Men vi hviler i troen. Nå teller Ingrid og jeg dagene og føler oss velsignet.

I SARONS DAL

troensbevis.no /sommer SE ÅRETS PROGRAM PÅ

MØTER OG AKTIVITETER FOR BARN OG UNGE

9.-17. JULI

Thor Haavik Sebastian Stakset Siri Iversen

tbung.no LES MER PÅ

Øystein Gjerme · Thomas Åleskjær · Rune Edvardsen Egil Svartdahl · Sten Sørensen · Jarle Waldemar · Zoé Kristiansen Hans Martin Skagestad · Familien Gulbrandsen Filadelfia Kristiansand Lovsangs Team …med flere!

Endringer kan forekomme. Følg med på troensbevis.no for siste oppdateringer.

«VI KAN MED STOR RETT SI AT KVINESDAL BLE KRISTNET FØR RESTEN AV NORGE.»

- JOSTEIN RØYSELAND

1000 års jubileet:

Jostein Røyseland er en lokalhistoriker i Kvinesdal. Her ved siden av et vikingskip i Tønsberg. (foto: privat)

SLIK BLE KVINESDAL DEN FØRSTE KRISTNE BYGDA I LANDET

I motsetning til hva mange har trodd inntil nylig, var det handelsfolk, slaver og misjonærer som tok kristendommen til den første bygda i Norge, og ikke primært vikingkongene.

Tekst: Av Merete Breimoen/Troens Bevis redaksjonen

Kvinesdal er det eldste stedet i Norge som det er mulig å dokumentere at kristendommen slo rot gjennom funn av gamle kristne graver fra 800 tallet. Gjennom tusen år har evangeliet gitt nytt liv og håp til de mange som har tatt imot troen i bygda. Men Kvinesdal har også blitt en viktig bygd for misjon. Millioner av mennesker i andre verdensdeler har fått høre evangeliet som følge av misjonsarbeid som er gått ut fra denne bygden!

Ordet «kvindøl» stammer fra Kvin, fra før bygda het Kvinesdal. Fra samme tid finnes navnet Kvinesfjord, som var den nåværende Fedafjorden.

Det er ingen som er bedre å prate med enn den lokale historikeren Jostein Røyseland om de tidlige «kristne tider» i Kvinesdal. Han sitter inne med stor kunnskap om vikinger fra Kvinesdal og om den innflytelse kvindøler i den første tiden hadde i andre land når det gjelder utbredelse av kristendommen.

Jostein, hvordan kom kristendommen egentlig til Kvinesdal?

- Rundt år 800 begynte de store vikinge-toktene, og vikingene likte å dra vestover – også de fra Kvin, og der møtte de kristendommen. Gjennom stormenn og handelsfolk fikk de møte en helt annen kultur, og det fasinerte dem, hvordan kristendommen ble levd ut. Det var spesielt Irland som fikk en rolle her. De giftet bort døtrene sine til vikinger for å beskytte Irland mot angrep og utplyndring, og vikingene hadde også slaver og tjenere og andre med tilbake til Norge, som kunne introdusere kristendommen, og det gjorde de! Også

handelsfolk var med på å utbre kjennskapet til kristendommen i Norge – og ikke minst i Kvinesdal.

Hva vet man om de første kristne i Kvinesdal?

- Man vet med sikkerhet at den første kirke stod der kirken står nå, og ble bygget et sted mellom år 980 - 1020. Den gang var Kvin ikke en bygd, men et område med stormenn, med garder, høvdinger og småbrukere, og folk som drev med ulike yrker. Den første kirke ble satt opp av en stormann på den mest sentrale gård og på den mest sentrale tomt i området. For kirken ble satt opp akkurat der hvor det hedenske samfunn vanligvis hadde sitt ting, leker og gudsdyrkelse. Så ble det ansatt en prest. Og kirken fikk etter hvert stor makt og innflytelse i samfunnet. Før kirken ble satt opp, hadde dette sentrale stedet fungert som kristen gravplass i minst hundre år. Så det har vært kristne seder og skikker i Kvinesdal langt tilbake i tid. Det er ingen tvil om at den kristne innflytelse har vært både langvarig og sterk her.

Men å bygge en kirke akkurat der, hvor den norrøne tro hadde sitt sentrum, er jo å trekke en linje ganske tydelig opp! Og å ansette en prest er jo også et uttrykk for at der var kvindøler som virkelig VILLE noe, for det er jo kostbart å sette en kirke opp og drive den med prest og det som følger?

- Ja, det er ikke tvil om, at sådanne kvindøler hadde en hjertesak i forhold til å kristne sitt område, når de foretok slike investeringer. Det var kvindøler med ressurser og makt, og vi kan med stor rett si at Kvinesdal ble kristnet før resten av Norge.

Vet man noe om hvilke utfordringer de første kristne hadde i Kvinesdal?

- Dessverre vet vi veldig lite om liv og levnad fra de første kristne. Vi vet ikke noe om eventuelle vekkelser fra den tid.

Men når en snakker om kristningen av Norge så snakker en ofte om to ulike forklaringer, selv om disse forklaringene i virkeligheten overlapper hverandre. Den ene, og kanskje mest dominerende i dag, er en «top-down» forklaring, der høvdinger og konger omvendes først, og så følger folket etter sine ledere. Den andre er en «bottom-up» forklaring der det er individene som omvender seg etter kristen påvirkning fra f.eks. misjonærer, innkjøpte slaver eller reisevirksomhet. I Kvinesdal kom mye av denne påvirkningen fra keltisk kristendom i Irland. Senere hadde Kvinesdal og Sørlandet stor kontakt med Holland og fikk impulser fra reformert kristendom.

Det må jo ha vært utfordringer knyttet til å kristne Norge – og Kvinesdal – i en tid, hvor troen på Odin og Tor var både dominerende og trendy?

- Ja, det har nok helt sikkert vært et stort kulturkræsj. Samtidig hadde de gamle vikingene mange guder, så det var nok ikke så stort sprang å vurdere å få en til. Helge Magre, med røtter i Kvinesdal, vokste opp i spenningen mellom kristendom og hedendom, og var sterkt blandet i troen. Det står at han trodde på Kristus, men kalte på Tor til sjøs og ved djerv dåd. Han bosatte seg nord på Island, og kalte boplassen sin for Kristnes.

Men det ble en god drahjelp at vikingene ble fascinert av denne nye troen og hvordan den ble praktisert med dåp og nattverd og levd ut ellers.

Og så må vi ikke glemme høvdinger og stormenn.

Snorre, som jo var etterkommer av kvindøler, beretter om Olav Den Hellige, at han reiste rundt og holdt ting med bøndene, også i Agder og kanskje også i Kvinesdal. Over alt hvor han gikk frem, påla han samtlige å la seg døpe. Og bøndene torde ikke motsi kongen og derfor lot de seg døpe.

Slik sett var tiden jo inne til å bygge en kirke, men det ville samtidig ikke vært mulig å plassere et gudshus akkurat der man hadde praktisert den norrøne gudsdyrkelse uten å ha god oppbakking i lokalmiljøet, så det er ikke tvil om at kristenlivet stod sterkt i Kvinesdal veldig tidlig.

Du nevnte tidligere at etterkommere av kvindøler utvandret til Island og at du har prøvd å finne sporene etter noen av disse?

- Ja, jeg har vært heldig og fått besøke noen av de stedene kvindøler bosatte seg på Island. Det finnes ingen bygningsmasse fra den tid, men hjemplassene finnes stadig. Vi finner de utvandrede kvindølene igjen i de islandske sagaene, og det er spennende at vi hadde etterkommere av kvindølene som var aktive pådrivere da kristendommen ble innført på Island i år 1000.

Kvinesdal kirke ble satt opp der det opprinnelige norrønske samfunnet hadde sitt ting, leker og gudsdyrkelse, forklarer Jostein Røyseland. Det var under denne kirken at Norges eldste kristne graver fra 800 tallet ble oppdaget i 2000.

I pinsehelgen ble 1000 års jubileet for Kvinesdal som kirkested markert med en flott gudstjeneste

JUBLENDE

JUBILEUMSGUDSTJENESTE

1000-års markeringen av Kvinesdal som kirkested ble markert med festgudstjeneste og grillparty for hele bygda i pinsehelgen.

Tekst: Bente Rognmo Thakre

- Det er 1000 år siden kirka kom til Kvinesdal, med god hjelp fra den Hellige Ånd, sa sokneprest Gunn Elvebakk. Sammen med biskopen i Agder, Stein Reinertsen og fungerende prost Geir Ola Tveit, kunne de ønske velkommen til en fullsatt kirke. Med et jublende barnekor, prosesjon gjennom sentrum og grillparty i parken i strålende sol ble det en perfekt avslutning på jubileet. Biskopen trakk fram i sin tale at det var genialt å legge jubileumsfeiringen til Pinse. - Pinsen er den Hellige Ånd og Kirkens festdag, fremhevet han. - Men hvorfor feirer vi 1000 års jubileet? For det er gjort funn under kirken her som dateres til 1000 år. Og vi vet at det slettes ikke bare var kongene, slik Snorre skriver om, som førte til at kristentroen kom hit og til Norge. Det var en lang prosess som begynte lenge før år 1000. Vikinger og handelsmenn reiste ut og de møtte folk som sa noe om Jesus. Også kom det noen misjonærer som ble boende her, og gradvis kom troen, forklarte biskopen. På slutten av gudstjenesten inviterte soknepresten til det hun litt humoristisk kalte kaosnattverd, med fire forskjellige stasjoner. At nattverdskøene ble lange, var nok bare noe som de fleste gledet seg over! Det ble også skrevet en nydelig salme til 1000 års jubileet av Eyvind Skeie og Galib Mammadov.

Her gjengis det første verset:

«Vi er på reise over tidens strømmer, det enkle øyeblikk er alt vi har, men vi er omgitt av den store gåte som rommer det som er og de som var.

I denne stund er alle tider nær oss, vår dag i morgen og vår dag i går.» Vi mangler ord, men kjenner på et nærvær av slekters liv i mer enn tusen år.»

Bjørn André og Zennebel Aagedal (t.v.) koste seg sammen med vennene Maria og Tønnes

Tagholdt under grillfesten. De tenker at det er veldig spesielt at Kvinesdal er et av de første stedene evangeliet kom til i Norge. - Jeg tenker vi er ei lita bygd, men en føler seg veldig velkommen. Du er ikke usynlig, du blir lagt merke til og tatt vare på og inkludert, mener Bjørn Aagedal. Tønnes Tagholdt er enig. - Når vi ser fremover tenker jeg at vi må være Jesus fokusert. Og vi må være her for hverandre.

Biskop Stein Reinertsen (t.h.) og styreleder for Troens Bevis, Sten Sørensen, deltok begge på jubileumsfeiringen.

Biskop Stein Reinertsen, hva tenker du at det har betydd for Kvinesdal at de har vært en av de første bygdene i Norge til å ta imot evangeliet?

- Jeg tror at det har vært en god ting. Evangeliet har spedt seg fra menneske til menneske og flere kom til tro. Men å skifte religion tar ofte lang tid i ett område, så det var en gradvis overgang. Det må vi huske, også når vi fokuserer på misjon i dag.

Hvordan tenker du vi som troende skal forholde oss til de neste 1000 årene?

- Der må vi som kristne være tydelige på samme måte som de tidligere kristne, vi må bringe ordet videre om en nådig Gud. Vi må ikke på en invaderende måte, men en god måte, gjøre folkeslag til Jesu disipler. Kirken og de troende må fokusere på å bygge levende menigheter.

MARIANNE FREDBO: SE MULIGHETENE DINE!

Under 1000 års festen i Kvinesdal fikk de unge høre en historie de neppe glemmer.

Tekst: Bente Rognmo Thakre

Under 1000 års feiringen som kirkeplass i Kvinesdal, gikk ungdomsarbeidet i Kirken, Bedehuset og Kirken i Dalen sammen om en 1000 års fest for barn og unge hele lørdagen i Pinse helgen. Selve festen kom under fanen «Heilt på Jordet», som i år fant sted i og ved bygdas nye og flotte bedehuslokale. Med andre ord – det ble lagt til rette for at alle barn og unge, uansett menighetstilhørighet, kunne komme sammen for en fantastisk feiring. Og det ble det virkelig! Etter en spennende dag med flere utendørs aktiviteter for de yngste, var det tid for tenåringenes samling lørdag kveld. Det kom flere ungdommer fra hele distriktet, og gruppen Soul Teens fra Oslo var med og sang, til stor begeistring for publikum. Det ble en kveld og en tale som neppe vil glemmes av de unge. Marianne Fredbo, en ung kvinne fra Lyngdal, delte sin takknemlighet over livet tross en gårdsulykke som kostet henne en arm og ett bein.

Det var tydelig at historien til Marianne gjorde sterkt inntrykk på de unge.

- Det som var litt merkelig, forteller Marianne, -var at på den tiden hadde vi omtrent ikke internett eller mobiler. Men jungeltelegrafen gikk veldig fort, og før jeg var fremme ved sykehuset i Farsund hadde folk allerede begynt å be for meg i Lyngdal og Kvinesdal, og til og med oppe i Nord-Norge!

Hun forteller at det var en nydelig sommerkveld. Hun og søsknene fikk lov til å være ut litt ekstra lenge på gården der de vokste opp. Men de hadde alle fått streng beskjed om å holde seg langt unna naboens slåmaskin.

- Men jeg var bare fire år. Moren min fulgte litt med fra vinduet, men så hørte hun et smell. Hun sprang ut, og plukker opp deler av kroppen min på vei mot meg, forteller Marianne.

DRAMATISK KVELD

Det ble en dramatisk kveld. Ambulansen var ute i oppdrag, så legen kastet seg inn i sin egen bil og kjørte de syv kilometerne opp til gården deres. Der pakket han kroppen hennes inn i laken og satte kursen rett til Farsund sykehus. Faren kunne se at Marianne manglet den høyre armen, så han gav naboene i oppdrag å lete etter armen på jordet. Så ble armen kjørt i hast etter dem til sykehuset med ambulansen, som nå var kommet til gården. - Da jeg kom frem til sykehuset hadde jeg mistet 75% av blodet mitt, og da skal en egentlig ikke overleve. I ettertid har en professor fortalt at legen som tok meg inn, oppdaget at de hadde ikke nok av min blodtype på lager. Men lege Husby, som hadde vakt, satt inne med en helt spesiell kompetanse, og visste hvordan han skulle blande blodet opp med andre blodtyper slik at kroppen min tok imot blodoverføringen, og jeg ble stabil, forteller Marianne.

FØRSTE OPERASJON AV SITT SLAG

Så ble den lille jenta fløyet med luftambulanse til Stavanger sykehus. De innså raskt at hun måtte videre. Planen var å sende henne til Oslo, men på grunne av tåke kunne ikke ambulansehelikopteret lette fra Arendal. Dermed ble hun sendt til Haukeland sykehus.

- Der ventet det tre fantastiske leger. Den ene jobbet med armen min som jeg hadde mistet, og de to andre med hver sitt ben. Det ble to rene amputasjoner, den ene over albuen på høyre arm, og den andre over kneet på det venstre beinet. Men så var det overlegen som jobbet på beinet mitt som skulle reddes, sier Marianne, og peker på sitt høyre ben.

Marianne fikk i gang en lek der oppgaven var å kun bruke en hånd på helt hverdagslige ting, som å kneppe en skjorte, knytte en skolisse og skrelle og spise en banan, til mye latter og heiing fra publikum.

- Han het Leif Hove, og var også en kristen. Men det som er litt kult er at han er en sånn smarting, fortalte hun.

- Han begynte å utdanne seg til lege da han var 18, og var ferdig utdannet når han var 49! Mens han jobbet for å redde det høyre beinet mitt oppdaget han at jeg manglet en trekant over ankelen. Han hadde hatt en professor som hadde sagt at når du opererer, må du være kreativ og ikke kaste noe før operasjonen er ferdig! Så fikk han den amputerte ankelen fra venstre bein og brukte sine sløydkunnskaper og firte det til en trekant. Så fant han atskillehælen og noen muskler som han også transplanterte. Det var første gang i verden at denne operasjonen ble gjort! Så den hadde premiere på meg, sier Marianne stolt, mens forsamlingen ler og tørker et par tårer.

- Nå har jeg 98 prosent førlighet i foten, og det er ikke mindre enn et mirakel når en vet hvordan alt hang sammen dem kvelden!

Hun forteller de unge hvordan det var å komme hjem.

- Jeg var fremdeles meg, selv men jeg hadde en arm og ett ben mindre. Jeg er veldig takknemlig for å ha vokst opp i ei lita bygd og har sluppet og forklare veldig mange ganger hvorfor jeg mangler en arm og ett bein. Jeg har fått lov til å være meg selv.

SE MULIGHETENE

Etter en periode i rullestol begynte hun å gå med protese. Hun minnes spesielt en episode i 6. klasse da de hadde sykkeldag på skolen. Hun hadde alltid hatt støttehjul på sin sykkel. Øvelsene gikk greit, bortsett fra når de skulle sykle over en vippe. Da fikk ikke støttehjulene plass.

- Irritert kom jeg hjem og fortalte hva som var skjedd til broren min. Han sa at han kunne lære meg å sykle med to hjul, og skrudde av støttehjulene. Jeg ble så overrasket samtidig som det var så deilig at andre kunne se mulighetene mine som jeg selv ikke kunne se! Jeg klarte jo fint å sykle på to hjul. Jeg møter masse fordommer og lite forventninger.

- Men dere er også garantert blitt irritert over ting som andre ikke hadde forventet at dere kunne gjøre, legger hun til.

Nå jobber Marianne på den kristne videregående skolen i Lyngdal, og i Austad kirke. I tillegg driver hun og mannen et kaffebrenneri. Hun har trosset mange «lave» forventinger, og deltok blant annet på landslaget i svømming under Paraolympiaden i 2012.

MOTBEVISE

- Så hva gjør en for å få til umulige ting? Jeg tenker at når vi møter på et hinder har vi tre valg. Det ene er å akseptere det som forventes og kapitulere. Det andre er at vi kan ignorere det. Men det gøyeste er å motbevise! Ingen trodde jeg kunne lære å svømme butterfly med kun én arm. Men treneren min trodde på meg! I 2012 deltok jeg i Paraolympiaden i butterfly svømming! Jeg var på landslaget i svømming i fem år og gjorde det ganske bra. Du har så masse muligheter som du enda ikke har oppdaget, oppmuntrer hun de unge idet hun avslutter sin historie.