Hvordan Sandvikas byggeskikk ble inspirert av italiensk palassarkitektur by Therese Oijord

MAGNUS POULSSON OG NYKLASSISISMENS ÅND

HVORDAN SANDVIKAS BYGGESKIKK BLE INSPIRERT AV ITALIENSK PALASSARKITEKTUR THERESE ØIJORD RUSTAD BERGEN ARKITEKTHØGSKOLE, HØST 2011

INNHOLDSFORTEGNELSE:

INTRODUKSJON..............................................................s. 2 1 - RÅDHUSTRADISJON.........................................................s. 4 2 - STILEPOKER.....................................................................s. 8 -Historisme....................................................................s.8 -Nyklassisisme...............................................................s. 10 -Funksjonalisme.............................................................s. 13 3 - SANDVIKA HERREDSHUS................................................. s. 18 -Italienske Byformer.........................................................s. 19 -Den Sandvikske Byggeskikk...........................................s. 21 -Sandvika: En Nyklassisk Hvit Idyll.....................................s. 25 KONKLUSJON.................................................................s. 26 LITTERATURLISTE.............................................................s. 27

- Introduksjon

Magnus Poulsson tegnet Sandvika Herredshus i 1915, som et av de første rådhusene til den nye

nasjonen Norge. Byggestart ble det imidlertid ikke før i 1926, etter at Poulsson vant konkurransen om Oslo Rådhus sammen arkitekt Arnstein Arneberg. Sandvika Herredshus skiftet senere navn til Bærum Rådhus. I 1958 prosjekterte Poulsson to nye fløyer som viser rådhuset slik det fremstår i dag. Poulssons karriere, som bgynte tidlig på 1900-tallet, skulle vise seg å finne sted innenfor en innholdsrik periode i norsk arkitekturhistorie. Karrieren hans begynner med historismen på 1910-tallet, inn i den oppblomstrende nordiske nyklassisismen på 1920-tallet, til funksjonalismens inntog på 1930-tallet. Disse tre stilperiodene er meget forskjellige i karakter, og like omfattende i innhold at det er en stor oppgave å beskrive bygninger fra denne tiden. Mange arkitekter kombinerte ofte elementer fra nær sagt alle perioder, og grensene mellom epokene ble flytende. I dette segmentet hører Bærum Rådhus til.

Bærum Rådhus hører innunder nyklassisismen, men de strømninger som ligger bak nyklassisisme

er tett forbundet med både historisme og funksjonalisme. Det ble dermed viktig å innlemme disse i studien. På grunn av manglende litteratur om både Magnus Poulsson som arkitekt, og om Bærum Rådhus generelt—

Bærum Rådhus med Budstikka-gården i forgrunn

ingen bok eksisterer om noen av dem—er det vært nødvendig å se til prosjekteringen av Oslo Rådhus for en dypere forståelse av både arkitekt og bygg. Det har vært naturlig å studere Arneberg da litteraturen om Poulsson er såpass sparsommelig, og siden livsløpene deres er tett bundet sammen. De møttes som unge på Den Kongelige Tegneskole i Oslo, bodde på hybel sammen i Stockholm, og samarbeidet på flere av de største prosjektene i sine karrierer. Studie av Oslo Rådhus har og vært viktig da byggene er samme typologi, prosjekteringen har funnet sted i samme tidsrom, og prosjekteringen av begge rådhus har fungert som læremestre for hverandre.

Forståelsen av nyklassisisme har vist seg å være en sammensatt studie. Når det ikke foreligger

litteratur om Bærum Rådhus som et nyklassisistisk verk, kombinert med rådhustradisjon, har man sett til planleggingen av Oslo Rådhus. Forståelsen av dette bygget er i seg selv komplisert da de ble prosjektert i tidsperioden 1917-1959, og i så måte innbefatter alle tre nevnte stilperioder, og mer til. Denne og andre forgreninger har vært viktige å studere og gir mulighet for å begynne å skissere de strømninger og idéer som ligger til grunn for Magnus Poulssons virke. For å oppsummere veldig enkelt: Poulsson og Arneberg var dypt interessert i den norske, historiske byggeskikken oppover i dalførene, samtidig fikk de sin utdannelse i Stockholm og brakte den nordiske nyklassisismen til Norge. Videre lot de seg influere av funksjonalismens nye formspråk på 30-tallet, samtidig som de med Oslo Rådhus skapte et norsk rådhus tilpasset en nordisk tradisjon og klima, som igjen peker tilbake på forståelsen av historismen, som alltid bar preg av å være landskapstilpasset. I tillegg bærer også Poulsson og Arneberg preg av å være opptatt av å innarbeide bygningene til den overordnede rådhus-tradisjonen i Europa, som kan spores tilbake til 1100-tallet i Italia. Den italienske rådhustradisjonen er den sterkeste og den med mest innflytelse på rådhusene som dukket opp i Norden på 1900-tallet. Et rådhus som Poulsson og Arneberg synes å ha hentet mye fra er Dogepalasset i Venezia. Dette rådhuset faller innunder stilen Venetiansk gotikk, som igjen er inspirert av islamsk og bysantinsk arkitektur. Med et slikt beskjedent utgangspunkt tok Poulsson og Arneberg tok fatt på Oslo Rådhus, som tilbyr oss mest innsikt i virket til Magnus Poulsson som arkitekt og hans prosjektering av Bærum Rådhus.

Mer enn å plassere Bærum og Oslo Rådhus i en stilperiode er det muligens mer nærliggende å omtale

begge under en slags blandingsskikk der man inkluderer elementer av gammelt og nytt i arkitekturen. Den åpenbare suksessen i begge disse rådhus ligger i arkitektenes omfattende kjennskap til forskjellige stilperioder, deres komfortabalhet med å bevege seg mellom disse, og til slutt deres evne til å skape noe nytt og eget på bakgrunn av denne kunnskapen.

1. Rådhustradisjon - Plasseringen av Sandvika Herredshus på Torvet

For Poulsson var det viktig å se til typologien ”rådhus” når han skulle finne veien for en rådhus-

tradisjon i Norge. Nasjonen var fremdeles ganske ny, og noen rådhustradisjon å se tilbake til fantes ikke. Siden rådhus var en sterk typologi, spilte ikke samtidige eksempler så stor rolle. For Poulsson som rådhusarkitekt var det viktig å se tilbake i tid, og innarbeide visse formgivende aspekter inn i sitt nye rådhusbygg, de bygningsikonografiske aspektene. Slike bygg trengte ikke å være del av en epoke eller strømning, men fant heller sin inspirasjon i sin typologi, og ble deretter utformet av Poulsson i sin samtid. Det finnes ikke så mye litteratur om rådhustradisjonen- likt som med Poulsson og Sandvika Herredshus- men i en masteroppgave viser T. Schøning til det italienske bypalasset - palazzo pubblico – som bygningstype. Han skriver:

”Rådhustradisjonen dannet seg i Italia, på overgangen til høymiddelalderen. Historiske

faktorer var avgjørende: Ettersom føydalsamfunnets struktur ble svekket, fikk byene gjennom sitt

borgerskap et stadig mer omfattende selvstyre, og de første rådhusene kom som resultater av denne

utviklingen. De italienske rådhusene var kombinasjoner av møtelokaler for bystyrene, vaktstuer for

ordensmakten, rettslokaler og markedshaller. Det bestod ofte av en toetasjes bygning, lagt som fond

bygning for en plass. Rådhusene ble oppført ved byens aller viktigste plass – denne fungerte som

regel også som markedsplass” (13, Schøning).

Slik kan man se at Sandvika Herredshus fungerte etter det ble bygget: Den første fløyen ble plassert

ved torvet, på den tiden det viktigste stedet i Sandvika. Det var her høyvekta stod, og mange av bygdebyens institusjoner fantes her: Wallegården, Walle hotell og andre viktige møteplasser. Dette var også krysset der trafikken fra Oslo tok av innover mot Ringerike og Drammen. Plasseringen er like ved Sandviksbukta, vendt ut mot sjøen, så Herredshuset ble plassert på en strategisk og viktig tomt. Det var ikke for gitt at tomten skulle være her, i de første utlysningene skulle rådhuset ligge på Kadettangen. I sin begynnelse fungerte også Herredshuset som møteplass- det var kino i kjelleren med plass til mange, og her ble Chaplin og filmhelter beskudd.

Videre om de nye bysamfunn skriver Schøning:

”Utover på 12- og 1300-tallet ble det anlagt flere nye byer i Italia og det sørlige Frankrike, såkalte

bastider. Disse byene fungerte som avleggere av de eldre og større bysamfunnene, og ble planlagt

med fullstendig utbyggede bysentra. Sentralt i programmene for disse byene stod nettopp rådhusene. 4

I byen San Giovanni, i Arno-dalen, som ble anlagt på 1290-tallet, er rådhuset plassert i midten

av et større torg, med en kirke i hver ende av plassen. Det er forsynt med en loggia, som ga en

overdekket del til handel, og et tårn” (16, Schøning).

Utifra dette ser vi at rådhuset er en urban form som kombinerer møteplass, politikk og handel. De

var sentrale i nye bysamfunn og representerte en ny form for urbanitet og demokrati. De moderne rådhus er refleksjoner av denne italienske bystaten i middelalderen, og har fungert som ”inspirasjon for mer moderne folkestyrte handelsbyers selvbilde” (13, Schøning).

Sandvika Herredshus ble prosjektert i en tidsperiode hvor en rådhustradisjon blomstret opp i Norden,

og hvor den nordiske nyklassisismen tok til. I studier av den norske rådhustradisjonen, da med Oslo Rådhus i spissen, løftes ofte 3 eksempler frem som forbilder: Dogepalasset i Venezia, Stadtshuset i Stockholm og Rådhuset i København. Stadtshuset i Stockholm er det mest nærliggende eksempelet til Sandvika Herredshus: Poulsson hadde jobbet for Östberg, Stadtshusets arkitekt, og Poulsson fikk som kjent sin utdannelse i Stockholm der den nordiske nyklassisismen tiltok. Vi kan se på Harry Fetts omtale av Stadtshuset for å forstå strømninger bak Stadtshuset og arkitekter på denne tiden:

Stadtshuset i Stockholm. Arkitekt Östberg.

”Her er en nesten venetiansk prakt, 90-årenes

protest mot den grå hverdag, historisk roman-

tikk, litterær orientalisme, noe nordisk mid-

delalder og renessanse, barokk og klassisk,

som trives ved siden av hverandre. Östberg

var en eklektiker, men den geniale eklektiker,

som forente i sig en stor dikters kraft og en

stor kunstners stilskapende evne. Fullt bevisst

søkte han å skape i sitt rådhus bygg noe

tilsvarende til de middelalderske byggehytter,

en planteskole for håndverk og frie kunster...”

(40, Schøning). 5

Det er tydelig at nordiske arkitekter på denne tiden var opptatt av italienske by- og palassformer. De

var vel bevandret i stilarter og brukte disse ubekymret i et nytt formspråk som tilhørte samtiden. Arbeidet var nasjonalt, men internasjonalt. Med en fot godt plantet i hver leir klart arkitektene å utforme et formspråk som hørte til samtiden. Et nytt, og dermed fremtidsrettet formspråk. Mens funksjonalistene skulle komme til å dyrke fremtid og avse fortid, så Poulsson og Arneberg både fremtid og fortid som avgjørende for samtiden.

Det ligger noe nesten unordisk ambisiøst over de romlige proporsjonene i Stadtshuset, og senere

Oslo Rådhus. Det er likeledes et hus utformet i Sverige, og i Norge, som en arv etter tidens ånd tidlig på 1900-tallet. I Oslo Rådhus kom en representasjonshall som skulle representere hele folket – det var ånden til folket som skulle rommes her og ambisiøst var det. Det er små europeiske stater som fikk sine rådhus, men det ligger et vidsyn i viljen til bygget som vitner om stor internasjonal forståelse, og en nasjonsbyggerånd i utveksling med denne forståelsen. På disse intellektuelle strømningene finner Sandvika Herredshus sin bakgrunn. Den gryende nyklassisismen videreutvikler sine egne særegenheter i det lille tettstedet Sandvika. ¬

Festsalen i Oslo Rådhus. Arkitekter Arneberg/Poulsson

Sandvika Herredshus ble prosjektert i to perioder, fra 1917-19 og en på 60-tallet. Herredshuset var

nok mer et sideprosjekt hvor det ble en utprøving av å etablere en norsk rådhustradisjon. Det som skiller Herredshuset fra Oslo Rådhus er dets mye enklere karakter. Oslo Rådhus har og et program som må inneholde en nasjonal og internasjonal karakter som storstue for en hel nasjon, mens Sandvika Herredshus har et lokalt område og program. Allikevel er det mye mer som skiller disse byggene- de ligner rett og slett ikke. Selv om de hører innunder mye av det samme tankegodset er Herredshuset utpreget nyklassisk og har en spesiell særegenhet i bruk av hvitslemmet tegl. Oslo Rådhus har mer av funksjonalismens trekk. Magnus Poulsson virket også som byarkitekt for Sandvika. Visjonene han hadde for Sandvika er interessante i forbindelse med Bærum Rådhus, da rådhuset eksemplifisere de idéene han hadde for bygdebyen Sandvika, som blir utdypet senere.

Oslo Rådhus. Arkitekt Arneberg/Poulsson

2. Stilepoker – Hvordan forstå nyklassisismens ånd

Det er ofte en utbredt oppfatning at arkitektoniske stiler kan deles inn i avsatte tider, om mulig med

presisjon. Nyklassisismen er en periode som motbeviser en slik oppfatning. På tre korte tiår forandret formuttrykket i arkitekturen seg drastisk, men tankegodset fra en periode kunne dras med inn i en annen. Det er kraftige hendelser i sving fra nyklassisismens oppblomstring etter 1. Verdenskrig til modernismens inntog på 30-tallet. Arkitektene på denne tiden synes i forskjellig grad til å bli påvirket av forskjellige stilretninger og påfølgende ideologier—likeledes har Poulsson prosjektert bygg som kan sies å være fra historismen (1910) til nyklassisismen (1920) til funksjonalismen (1930). Selvom formuttrykkene er forskjellige ligger mange av de samme strømninger bak. Nyklassisismen bar preg av en stor og dynamisk skaperånd. Perioden kjennetegnes av en vilje og kraft til å ta til seg ny kunnskap, samtidig som man er bevisst tradisjoner. Stilretningene bærer og preg av dype ideologiske forskjeller. Nyklassisismens arkitekter er så eklektiske at en gjennomgang av alle tre stilarter er nødvendig for å forstå denne.

Historismen er en periode innenfor arkitekturhistorien som vokste frem på 1800-tallet. Den tok opp

tidligere stilformer, og skapte dem på nytt i sin egen samtid. Viktig for historismen var at stilen ofte ble knyttet opp til bygningers bruk. Dette kan vi se som eksempel i både Oslo og Bærum Rådhus som knyttet seg opp til en stil gjennom den historiske tradisjonen for typologien rådhus. På denne måten kan historismen sies å være del av en strømning som ligger til grunn for Bærum Rådhus.

Historismen fungerer som en gjenopplivning av en tidligere stilart. For Poulsson ble historismen

den tradisjonelle byggeskikken i dalførene på Østlandet. Dette hadde han fra sin tid på Den Kongelige Tegneskole i Oslo, med Herman M. Schirmer som lærer og inspirator. Det var her Poulsson møtte Arneberg for første gang. De følgene sitater er hentet fra Arneberg, da det ikke foreligger noen betraktninger fra Poulsson fra hans tid her. Men det er mye grunn til å tro at de to delte fascinasjonen for denne byggeskikken, ser man på Poulssons tidlige arbeider, og hans skisser fra norske landskap.

Herman Schirmer var kjent som en stor inspirator og hans berømte undervisning sies å ha bidratt

grunnleggende til Arneberg, og etter all sannsynlighet, Poulssons utvikling. Da Poulsson og Arneberg kom på Arkitektskolen i Stockholm fikk de hoppe over flere klasser da lærerne så det nitidige og fantastiske arbeidet fra studieeskursjonene til Gudbrandsdalen. Schirmer tok dem med til Vågå og Lom for å studere gamle tun. Arnberg beskriver opplevelsen av denne byggeskikken:

Jaktstue på Bjørgum, Setesdal. 1921. Arkitekt Poulsson

”En sommerdag kome jeg gaaende oppe i Hedalen. Langs den smale, gamle bygdeveien ligger stor

gaardene, som saa ofte i fjelldalene. (...) Foran mig laa de gamle gaardene, Hrildstad, Bjølstad,

Heringstad i mørke klynger (...) Jeg satt paa stabburstrappen paa Harildstad gaard og saa

utover tunet. Midt imot laa føreraadsbygningen, gamlefolkenes eget hus i sølvgraatt tømmer og med

grønt torvtak. Over den lave, buede dør var skaaret en rik krone mot den enkle veggen. Paa

venstre side laa ungfolkenes hus med svalganger i to høider, lekende i graatt mot det gamle,

solbrente, gyldenbrune tømmer. Paa høire side laa huset for de ugifte søskende og for gjestene,

kronet av gavlens spir, med svalgangene skiftende i lys og skygge. Mot nord lunte mektige

stabbur side om side og i de trange aapninger mellem husene tindret dalen i solen mot tømmer-

veggenes mørke skygger. Innenfor et slikt tun lever slekten sitt eget innadvendte liv. Her føler de sig

som herskere i sitt eget rike” (19, Mørch).

I Gudbrandsdalen studerte de det norske genus av kongsgården: opplevelsen av å komme frem til et

sted og tunets indre liv. Arneberg skrev: ”Den som har set Brekke i Sel slik den stod i min ungdom, han vet hva som menes med en kongsgård, i eventyret. Og hva vi har tapt” (19, Mørch). Poulsson hadde etter all sannsynlighet mye av den samme opplevelsen. I mange skisser tegner han slike landskap, med bygninger som kommer ut av landskapet, som en stoffliggjøring av landskapet omgjort til et bygg.

Den historiske byggeskikken var en grunnstein for Poulsson, både i hans utdannelse og hans tankegang som arkitekt. Men selve formuttrykket, den typiske laften, skulle forandre seg med nyklassisismen.

Nyklassisisme er en form for historisme i og med at den gjenopplever en gammel stil, klassisismen. I

arkitekturhistorien er klassisisme brukt om alle de retninger som har gresk og romersk arkitektur som inspirasjon. Klassisismen gjenoppstod inspirert av utgravingene i Pompeii i 1748. Da fant man byggverk rett fra antikken som ikke hadde gått veien via renessanse og barokk. Klassisismen ble da delvis en reaksjon på disse to stilarter. I Norden fikk vi en oppblomstring av klassisisme i tiden etter 1. verdenskrig, og denne ble kjent som nyklassisismen.

Da den kom på 1920-tallet raste ”klassisisme-debatten”. I dette tilfellet må vi henvende oss til

Arnebergs meninger, men det er sannsynlig å tro at Poulsson delte mange av hans ståsteder, dog var nok Poulsson noe før ute med å ta til seg elementer fra de nye stilretningene. Til å begynne med mente Arneberg at nyklassisistene glemte sitt norske ståsted. Nyklassisistene dukket opp, noe yngre enn Arneberg og Poulsson, som konkurrenter. Gudolf Blakstad, Herman Munthe-Kaas og Kristian Biong fikk en rekke oppdrag i hovedstaden: Det nye Teater, Deichmanske Bibliotek, Den norske Creditbanke, Vigelandsmuseet blant fler (25, Mørch).

Villa på Madserud. 1923. Arkitekt Poulsson.

BĂŚrum Herredshus, Sandvika 1925. Arkitekt Poulsson

Karl Johans gate 1. Det Forenede Dampskibs Selskab. 1917. Arkitekt Poulsson

I verket om Arneberg skriver Mørch:

”’Klassisisme-debatten gjaldt en motsetning mellom to estetiske retninger, ikke bare en kamp om

levebrødet. Indirekte var den også en strid mellom ’nasjonalister’ og ’kosmopolitter’. Erik

Werenskiold så nyklassisismen som et utslag av krigstretthet, motløshet og usikkerhetsfølelse. Visst

var det nasjonalitet i arkitektur fremholdt Werenskiold, ’Arkitekturen måtte stemme med landets

beskaffenhet, klima og folkets karakter’. Arneberg deltok i noen avisanlegg hvor han fastholdt

at det måtte skapes en bygningskunst basert på ’norsk instinkt og norsk lynne’. Det var

’selvoppsigelse’ hvis en kunstner lot seg overvelde av utenlandske kulturimpulser. Arneberg kritiserte

ikke bare nyklassisistenes mangel om nasjonal tradisjon, men også deres overfladiske bruk av

antikke forbilder: ornamentikk og søylemotiver ble bare ’tom dekorasjon’...’” (25, Mørch).

Arneberg og Poulsson var skeptiske til nyklassisimen, men tok etter hvert opp flere av stilelemen-

tene. Det kan hende at noe av motstanden mot de nye idéene hadde med nasjonbyggingsprosjektet å gjøre muligens hadde man ikke utredet en idé om hva en ny norsk byggeskikk var eller skulle være, og motstanden handlet om å ikke glemme den klima- og landskapstilpassede byggeskikken i Norge. Både Poulsson og Arneberg utviklet seg etter hvert som nyklassisister, men uten å glemme sin tidligere kunnskap og byggeskikk.

Poulsson og andre nasjonbyggere var opptatt av å skape en idé om en norsk arkitektur men det blir

tydelig at å definere det norske lettest kunne gjøres fra et ståsted utenfor Norge. Selv om Poulsson var for en ”nasjonal arkitektur” var ikke denne på noen måte ment som en pedantisk læresetning i laft. Poulsson hadde vært til de innerste tun, i de innerste daler på Østlandet, men fant mye viktig inspirasjon i Sverige. Han betraktetet den norske identitet som del av en europeisk kultur og ikke noe rendyrket avskåret fra denne. Idéen om Norge virket umulig uten å se landet i et større vidsyn av verden, som en liten, men likevel særegen del av verden. I tradisjonen tro som sjøfarten, der det særegne i Norge lever i utveklsling med en stor og internasjonal verden.

Funksjonalismen hører innunder den vidtfavnende modernismen. Schøning i sin masteroppgave

definerer modernisme slik: 13

”De fleste av den arkitektoniske modernismens underkategorier kan i hvert fall delvis tilbakeføres

til ny byggteknologi, og til enkeltpersoners kunstneriske bestrebelser. Likevel har modernismens

forskjellige ideologiske utslag visse fellestrekk; bevisste brudd med fortiden og tradisjon, et ønske om

gjennomgripende reformer, ofte med utopiske overtoner, og svært ofte uttalt fremtidsoptimisme”

(10, Schøning).

KNA. Kongelig Norsk Automilklubb. 1932. Arkitekt Poulsson

Bruddet med tradisjon er noe som spesielt karakteriserer funksjonalismen. Funksjonalistene insisterte

på at de ikke stod for en stil, derimot en metode, men det er uungåelig at funskjonalismen er endt opp som en stilperiode. Den var et barn av fremtidstro – troen på det teknologiske fremskrittet og vitenskapens objektivitet. I denne verden var det ikke nødvendig med tradisjon fordi den rasjonelle og objektive vitenskapen i seg selv var middelet for fremtiden. I senere tid er mange av funksjonalismens bygg blitt opplevet som kalde og sterile. I de første av funksjonalismens bygg, eller i perioden der ”ånden” til både historismen og funksjonalismen er tilstedet, står derimot funksjonalismen for et godt og forfriskende formspråk. Men det skal sies at dette er i forbindelse med de husene som fortsatt bærer historismen/nyklassisimen i seg: Kunstnernes hus av Blakstad & Munthe-Kaas og Oslo Rådhus av Arneberg og Poulsson er eksempler på disse. Rent funskjonalistiske bygg av samme arkitekter til sammenlikning er Høyres hus i Oslo tegnet av Poulsson og Odd Fellow gården i Oslo, tegnet av Blakstad & Munthe-Kaas.

I Schoning sin oppgave betegner han denne tidlige funksjonalismen som ”modernisme med høyreav-

vik”, et uttrykk som sannsynligvis stammer fra de konservative funksjonalistene. Det er derimot et begrep man godt kan like da det innbefatter Kunstnernes Hus, Oslo Rådhus, og Masuoleet i Vigelandsparken, alle praktverk i Oslo. Det er muligvis ikke praktverk fordi de innehar deler av historisme og funksjonalisme, men av arkitektenes personlige egenskaper i verket - evnen til å kjenne sin bakgrunn og skape noe nytt basert på nye impulser—ikke blikket rettet helt tilbake, eller inn i fremtiden, men et sted i midten.

Som kuriositet kan nevnes at funksjonalisten Hannes Meyer brukte Östbergs Stadtshus som et ek-

sempel på nærmest alt den nye arkitektur ikke skulle være. I et av sine tidskrift illustrerte han en artikkel med en billedmontasje av bl.a. Stadtshuset med et stort kryss over. De to andre bildene i montasjen er Paul Bonatz’ jernbanestasjon i Stuttgart og Maison Particulaire, et villaprosjekt fra De Stijl-arkitektene Theo van Doesburg og C. Van Esteren (48, Schøning).

Etter nyklassisismens inntog kom funksjonalismen, mindre enn 10 år senere. Schøning skriver om

denne effekten på Poulsson og Arneberg:

”Det må understrekes at Arneberg og Poulsson reagerte på, og ikke var med å utforme, den

funksjonalistiske arkitekturideologi, som utviklet seg i den tiden de arbeidet med råhdusplanene,

og som stod fjernt fra deres egne kunstneriske syn. Begge arkitekter var opptatt av å skape

”tidsmessig” arkitektur, uten at de dermed på noen måte kan sies å ha vært hverken modernister

eller funksjonalister” (65, Schøning).

Under overgangen til funksjonalismen kan man se det dynamiske i Poulsson sitt virke, som kommer

særlig til uttrykk i Oslo Rådhus. Funksjonalismen stod for et brudd med tradisjon, noe som ikke var en læresetning for Poulsson. I stedet klarte han å ta med seg tidligere kunnskap fra historismen og nyklassisimen og omforme dem til et nytt lærestykke i funksjonalismens formspråk. For å illustrere kan man plukke frem noen særtrekk ved Oslo Rådhus som kan sies å være trekk som kan spores til funksjonalismen. En essensiell nyskapning er omformingen av tårnet som del av rådhustypologien. Rådhustårn, helt siden palazzo pubblicos, har vært til for å uttrykke den verdslige makt mot den geistlige. I overgang fra føydalsamfunn til tider med voksende borgerskap ble tårnet til et uttrykk for den verdslige makt mot den geistlige. Det fikk symbol15

Oslo Rådhus, arkitekt Arneberg/Poulsson

betydning og huset gjerne klokkespill og skapte en viss monumentalitet. Her står tårnene i Oslo Rådhus som en nyskapning: tårnene rommer folkevalgte mennesker og blir til egne bygg. Ikke bare ett tårn, som vanlig skikk, men to tårn viderefører denne nyskapningen. Tårnet er blitt til et bygg, men er fortsatt et tårn i karakter. Tårnet går fra symbolbruk til en praktisk bruk. Man kan spekulere i om det er et bevisst funksjonalistisk trekk fra arkitektene, eller deres eget innfall—nyskapende er det i begge tilfeller.

Det særegne oppbruddet av bygningsvolumene av Oslo Rådhus, sammen med lys som bryter gjen-

nom leder frem til en idé om et nordisk og mildere stemt rådhus, sammenliknet med typiske barokk- og renessanse rådhus. Tar man tårnene og utformingen av rådhuset som helhet, kan man spørre om det er bevisst funksjonalistisk tankegang eller en personlig nyskapning som ligger til grunn for den formgivingen. Man kan spørre om utformingen har sin opprinnelse som funksjonalistisk, nordisk, programmatisk eller personlig trekk, og svaret kunne vært ja til alle. Det viser allsidigheten til Poulsson og Arneberg- deres evne til å bruke tradisjon og utprøvd kunnskap kombinert med nye idéer og nytt tankegods. De innarbeidet funksjonalismen i sine repertoar, uten å tilsidesette tidligere kunnskap eller stil. Som Ulf Grønvold skrev om Arnebergs 16

arbeider på 30-tallet: ”Takvinkelen flatet ut, og utsmykkende detalsjer forsvant. Funksjonalismen enkelhet ble kombinert med en klassisk holdning...” (25, Mørch). Poulsson og Arneberg føyer seg på den måten inn i den tradisjonelle norske byggeskikkstradisjonen som fungerte som en dynamisk blandingsskikk hvor nye idéer ble utprøvd sammen med tradisjonell kunnskap, hvor en kunnskap ikke fortrengte den andre. Grønvold benevnte videre at: ”I dagens noe krampaktige byggeskikksdebatt hvor vi overrennes av søtladne ferdighus og nostalgiske regionalkonkurranser kan det være nyttig å bla tilbake til Poulsson og Arnebergs friske grep på tingene” (27, Mørch).

Arneberg skrev det slik om Oslo Rådhus: ”Det skal skapes et byggverk som tar opp det lille vi har

av overlevering og tradisjon. Byggverket skal gjøres rikt og levende, og samtidig gro ut av vår ånd og tid.” (27, Mørch). Nettopp dette ’friske grep’ preger Poulssons virke: det handlet om å skape et bygg av sin egen samtid.

Loggia, Bærum Rådhus. Arkitekt Poulsson

3. Sandvika Herredshus – et lærestykke i nyklassisismens ånd/italienske byformer

Nyklassisismen er en stil som tar opp klassiske idealer. Det er under denne stilen Sandvika

Herredshus – i dag Bærum Rådhus – hører til. Når man sammenlikner Herredshuset med andre bygg av nyklassisismen synes noe å være annerledes: det har et klart friskere formspråk. Tar man et annet bygg av samme periode, f.eks. Blindern Studenthjem, virker dette langt mer kopierende og pedantisk i sin tolkning av den historiske klassisismen. Herredshuset klarer å forholde seg nyskapende til en historisk stil, og fremstår som noe eget. Utformingen av taket med ganske lave takvinkler, og metallbeslag i stedet for takstein, bidrar til dette. Taket er dempet og tilpasset område. Rent praktisk gir det også mer sollys rundt bygget. Noen slike praktiske eller ’funksjonelle’ grep er gjort fra den første fløyen ble bygget 1 1926, til de to neste fløyene kom på plass på 60-tallet, her er takvinkelen helt forsvunnet, og volumene fremstår som mer kubiske, muligens etter lærdom og inspirasjon fra byggingen av Oslo Rådhus. Påvirkningen fra prosjekteringen av Oslo Rådhus ser man spesielt i vestfløyen mot elven som har fått et staselig uttrykk med omfattende steindekorasjoner integrert i fasaden, kjent som ”funkis-gotikk”. Det er her argumentet ligger at Sandvika Herredshus ligger mellom nyklassisisme og funksjonalisme. Et godt stykke nærmere nyklassisisme, men

Borggård, Bærum Rådhus. Arkitekt Poulsson

visse nyskapninger og utforminger på bygget, sammen med lærdommen fra Oslo Rådhus, skaper noe eget slik at, om ikke det er en radikal nyskapning, så er det en stedlig nyskapning som bryter noe ut av grensene til nyklassisismen. Eller så kan man si at Herredshuset i Sandvika er det beste av nyklassisismen. Italienske byformer

Sandivka Herredshus fant sine forbilder i italienske rådhus, palazzos pubblicos. Rådhusene i Italia på

12- og 1300-tallet utviklet etter hvert et register som kjennetegnet rådhusets former. Et viktig ledd i rekken er rådhuset i Cremona, ca. 1245, som tydelig viser tårn, loggia og krenellering. Et fjerde hovedmotiv som kommer inn noe senere, og som blir bestemmende for typen, er cortilén, et uoverdekket gårdsrom. En cortilén hadde som regel søyleganger plassert på en eller flere av sidene, gjerne med forbindelse til en ytre loggia. Rådhuset i Cremona bestod av en bygning med en åpen førsteetasje. Da nye fløyer ble føyd til hovedfløyen dannet de en cortilén innenfor fløyene. Cortiléne var faste innslag i den italienske palassarkitekturen og fungerte i utgangspunktet som indre gårdsplasser. (14, Schøning). Dette er forløperen til borggården til Bærum Rådhus

I 1250 fikk Firenze sitt første bygg som tilsvarer et rådhus, Palazzo del Podesta, men ble erstatte av

Palazzo Pubblico, Siena.

det som er sett som Firenzes viktigste rådhus, Palazzo Vecchio, bygget i 1299-1314. Dette er påbegynt året etter Sienas Palazzo Pubblico, og tar opp i seg trekk som er blitt typiske for rådhussjangeren: tårn, krenellering og loggia (16, Schøning).

Dogepalasset i Venezia ble bygget i ca. 1345-65 og er sammen med Palazzo Vecchio og Sienas

Palazzo Pubblico de best kjente italienske forbilder for rådhustradisjonen. Schøning beskriver Dogepalasset slik:

”Bygningen har en kubisk bygningskropp som bæres av en spinkelt utseende arkade, og kan virke lav

og massiv i proporsjonene(...) Den har små regelmessige takspir plassert på rekke langs gesimsen

(...) Dogepalasset har også en åpen loggia i første etasje, og faktisk også i etasjen over, under de

dekorerte veggflatene. (...) Cortilén er i Dogepalasset utviklet til et helt indre plassanlegg, omgitt av

arkader i flere etasjer. I denne cortilén kommer den store fritrappen med, som gir adgang til de store

forsamlingsrommene i hovedetasjen” (18, Schøning).

Dogepalasset, Venezia

Sienas Palazzo Pubblico var og utstyrt med typiske rådhusformer- tårn, krenellering og en mindre

cortilen. Bypalasset inneholdt veggmalerier med scener fra byens historie, det var en rekke slagscener, men 20

også en ”Fredssal” med en serie allegoriske fremstillinger av det gode og dårlige styre. Slike motivtyper avspeiler seg ofte i rådhusutsmykningen ikonografi, og Palazzo Pubblico ble et av de sentrale forbildene for rådhusene i Skandinavia på 1800-tallet (15, Schøning).

Slik kan man se at Magnus Poulsson har latt seg inspirere av en slik rådhusutsmykningens ikonografi.

Utsmykningen er blitt betydelig vektlagt i Bærum Rådhus, hvor historie og nåtid er begge brukt i arbeidene. Erik Werenskiold og Gerhard Munthe var opptatt av eldre norske tradisjoner i nasjonsbyggingprosessen og har bidratt til den historiske delen. Vi finner portretter av vikingtid osv. Samtidig, abstrakt kunst ble også inkludert. Det er tydelig at Poulsson har latt seg inspirere til en slik ’rådhusets ikonografi’, utsmykning som skal fortelle borgerne om deres historie og dyder, at de selv har definert sitt sted her i rådhuset. Ikke bare historisk kunst, men samtidig kunst som veggteppe i rådssalen er med på å definere identiteten til borgerne gjennom rådhuset. Den Sandvikske Byggeskikk

Den første prosjekteringen av Sandvika Herredshus bestod av en fløy. Stilen på bygget er nyklassisk,

med innslag av nygotikk, sistnevnte i første etasje og i utformingen av tårnet. Bygget bærer preg av strenge rytmer og sterke fasader. Det ligger en staselighet i bygget, som strekker seg oppover - på tiden det ble bygget må det ha raget over tettstedet. Det ligger et ambisjonsnivå i arkitekturen som virker som en refleksjon av den typiske internasjonale nasjonsbyggeren fra denne tiden, slik som Werenskiold, Nansen osv. Bygget er både nasjonalt og internasjonalt- arkitekten fant sine forbilder i spir både fra kongsgårder og italienske palasser. Skiltingen på utsiden av rådhuset vitner også om det fellesnordiske arkitektmiljøet på denne tiden. Bærum er ikke en lokal kommune, men forbundet med det nordiske. Dimensjonene i bygget fremstår som avmålte, etasjer og plassering fremstår som særdeles tilpasset landskap om område, og dermed vellykket. Tårnet er det mest fremtredende av rådhusformene. Tårnet var som nevnt et symbol på den verdslige makt mot den geistlige, og Sandvika føyer seg med dette innunder denne tradisjonen. Tårnet huser et klokkespill som er i drift til daglig. Instrumentet kunngjør tiden med timeslag og ritorneller ved hjel av automatikk. Den hvitslemmete teglsteinen på fasaden er særegen, sammen med de lave takvinklene tekt med beslag i grått. At byggene er funklende hvite tar nok de fleste for gitt, men det er ikke ofte man ser hvitslammet tegl i slik 21

Første fløy Bærum Rådhus, 1926. Arkitekt Poulsson.

utstrakt bruk. Kystidyll møter europeiske strømninger og resultatet er funklende hvite bygninger. Sørlandsidyll finner man langs kysten fra Vollen til Kristiansand. Men det er ingen sørlandsidyll som funkler mot en når man ankommer Sandvika øst. Det er en staselig idyll lagd av bevisste og driftige folk. Det er en italiensk byidé bygget i et nordisk land. Det er ikke treverk, men tegl – i idyllen ligger viten om bynærhet og utenlandske møter. Sandvika har et godt utgangspunk for å danne en særegen by i Norge.

Tårn med klokkespill, Bærum Rådhus. Arkitekt Poulsson.

Det ligger et stort skifte fra den første prosjekteringen i 1926, til den andre prosjekteringen på 60-tal-

let. Her kan man se at mye av suksessen fra Oslo Rådhus er blitt integrert. Der den første fløyen er en klassisk bygning som utøver en verdi på sine omgivelser, bidrar de to neste fløyene til å skape byrom mellom og rundt bygningene, gjennom italienske byformer som cortilen (borggård) og loggia. Prosjekteringen av de to neste fløyene ledet til at en borggård ble utformet. Borggården representerer en sjeldenhet i Sandvika- et omkranset godt byrom. Oppholder man seg her føler man ikke at man er i Sandvika, men henfaller til en italiensk/romersk/venetiansk byfølelse. Byfølelsen i borggården blir forsterket av loggiaen i den vestre fløyen, som vender inn mot borggården. Denne virker inviterende mot innbyggere og fungerer som en overgangssone mellom bygget og uterommet. Vestfløyen har og en overbygd loggia på siden mot elven. Denne er mer tilbaketrukket men forsterker forholdet mellom rådhuset og elven. De italienske inspirasjonene er videre forsterket i fakkelrekke og spir som utsmykker loggiaen og bygningen. Sammen med vannskulpturen til Arnold Haukeland lager de et særpreget byrom.

Opprinnelig hadde Poulsson tenkt seg en åttekantet brønn med en tradisjonell kvinnefigur i midten.

Haukelands verk Elementene ble avduket i Rådhusets Borggård 1963. Uttrykket ble et helt annet. Tre figurer

Borggård med vannskulptur av Arnold Haukeland. Arkitekt Poulsson.

Loggia, Bærum Rådhus. Arkitekt Poulsson

på tynne ben bærer kraftige løkblad. Strenger strekker seg oppover og holder sammen og rundt hverandre. Mange små dyser sender et spinkelt yr over fontenen, mens det spruter friskt nedenfra, der tre stråler pulserer i ulik rytme. (12, Brynn).

Midtfløyen vender blikket mot sjøen slik Oslo Rådhus gjør. Det er et sterkt karaktertrekk ved Oslo

Rådhus at folk fra fjern og nær blir ønsket velkommen helt inn i byens storstue, hvor de kan skue ut mot havet og havnen i Oslo. Dette er ikke så mye planlagt i Bærum Rådhus, men borggården er i samme sjanger og fremstår som et vellykket byrom til for nettopp borgerne. Samtidig skuer Bærum Rådhus utover fjorden likt med Oslo Rådhus, over øylandskapet som er dets sammenheng.

Dimensjoneringen på de nye fløyene er igjen avmålte og tilpasset område. De føyer seg fint inn i

området og oppretter forhold til kommunikasjonsårer, elva og andre bygg. Poulsson klarte med tilbyggene å skape gode byrom som virker inviterende på sine innbyggere, samtidig som man ser begynnelsen til et bymiljø som er like vellykket som sine italienske forbilder.

Sandvika – en nyklassisk hvit idyll

Poulssons visjon for Sandvika var en idé om ”den hvite byen ved fjorden”. Det var nok ikke vanske-

lig å komme frem til idéen om en hvit idyll tidlig på 1900-tallet. Sandvika lå som en hvit perle ved fjorden, midt i et øylandskap, hvor Christiania-borgere tilbrakte sene sommerkvelder. Området trakk til seg mange av malekunstens mestere, inkludert impresjonismens store mester, Claude Monet. Han benevnte at det var noe meget idyllisk over stedet, noe japansk og malerisk, mente han. Han innlosjerte seg på Bjørnegård i Bjørnegårdsvingen som var et sted som trakk til seg andre kunstnere som ønsket maleriske omgivelser. Malerne fra Lysaker-kretsen fant mange av sine motiver her. Elven, åslandskapet og øylandskapet med et lite bymiljø med hvite trevillaer var en god inspirasjon.

Poulsson lot seg sannsynligvis inspirere av den idylliske trevillabebyggelsen i Sandvika og området

rundt. Han ønsket å fortsette dette, men tydeligvis på et mer bymessig nivå. Han drømte om å skape en hvit by ved fjorden, ”lys og vakker som måker i svev” (11, Brynn). Poulsson hadde tydelig et godt bilde av de lokale forhold, samtidig som han hadde et kontinentalt blikk, og klarte å skape et standsmessig og fremtidsrettet bygg. Slik sett kan vi si at Poulsson behersket meget godt å tilpasse seg det stedlige – han bygget et rådhus for Sandvika, forstod de lokale forhold og tradisjoner, samtidig som han klarte å skape noe nytt og samtidig. Han stod godt med en fot i fortiden og en fot i fremtiden. Resultatet er et samtidig verk.

Budstikka-gården med Sandvikselva.

- Konklusjon

Byggeskikken til Sandvika ble anlagt som nyklassisk. Rådhuset er et av de beste eksempler fra denne

stilepoken. Nytolkningen av klassisismen fremstår som frisk og nyskapende innenfor sine rammer. Mange andre av nyklassisismens verk i Norge er langt mer kopierende i sin stil og som resultat mer pedantiske. Formspråket kan fort bli litt stivt, men Bærum Rådhus klarer på sin måte å skape et nytt uttrykk som oppleves som staselig, nytt, samtidig som det er tilpasset sitt miljø og område.

Magnus Poulsson er med rette en av nyklassisismens store mestre, og det er mulig man ikke blir sagt

imot om man påstår at Bærum Rådhus og Budstikka-gården er hans beste nyklassiske verk. Nøkkelen til noe av dette ligger i at byggene ikke kun handler om arkitektur, men byutforming som helhet.

Idéen om Sandvika som by ligger i konseptet av byggene. Magnus Poulsson skapte en byggeskikk

som var stedlig for Sandvika, basert på italiensk palassarkitektur og står i dag som noe av sin tids fineste verk. Det ligger dermed en stor nyklassisk arv i Sandvika. Denne er lite omtalt, både i kraft av sine verk og sin arkitekt, men er desto mer en stor kunnskapsbase og inspirasjon for Sandvikas byggeskikk og nyklassisismen som epoke.

Arnstein Arneberg skrev:

”Det er intet så farlig som den handlekraftige uvidenhet. Det merker vi så sterkt, ikke minst på Oslos

beyggelse og regulering. Bygninger som plasseres uten omtanke for helhetsbildet, nye verdener som

dukker opp, ledet av dilletanter, nye verdener av grå likegyldighet. Slik som alt er i dag – det vesen-

tlige et kappløp om det billigste hus for dagen – må vi alle være dobbelt varsomme, være verner og

voktere overfor folk som vet mindre om vårt fag enn vi. Vokte oss for at gamle mor Norges ansikt

blir vansiret på grunn av epidemiske mangelsykdommer” (Mørch, 28).

Byggene til Poulsson er motsetninger til disse ”verdener av grå likegyldighet” der de står knitrende

hvite vendt ut mot sjøen. Avmålt og dempede i sin staselighet. Enkle og rene i sin idyll. Sandvika, en staselig idyll – hadde den bare hatt en fortsettelse.

Litteraturliste Aarønæs, Lars. Norsk Funkis. Oslo: J. M. Stenersens Forlag AS, 2007. Print. Brynn, Grace, og Tor Wilthill. Bærum: vandringer i tekst og akvarell. Lysaker: Allkopi forlag, 2010. Print. Lie, Birger, Reidar Lund og Eyvind Mostue (Red.). Arkitekt Magnus Poulsson: Skisser og tegninger. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1952. Print. Mørch, Morten Ole. Arnstein Arneberg – mennesket og arkitekten, byggverkene og byggherrene. Oslo: Bastion Forlag, 2006. Print. Nettum, Rolf Nybøe. Det Sandvika som forsvant: minner fra 1920- og 30-årene. Sandvika: R.N. Nettum, 1994. Print. Sars, Michael. Selskabet for Sandvikens Vel gjennom 90 år: en studie i borgerånd. Sandvika: Selskabet Sandviken Vel, 1986. Print. Schøning, Trond L. ”Det Norske Hus: Oslo Rådhus – en historisk sammenligning.” 2001. UiB elpub. PDFfil. Sørlie, Nina. Seljefløytens toner: Fleskum-malerne Harriet Backer, Kitty L. Kielland, Gerhard Munthe, Eilif Pettersen, Christian Skredsvig, Erik Werenskiold. Jevnaker: Kistefos-museet Labyrinth Press, 2002. Print. Tveten, M. Gamle fiskere og strandsittere i Oslo Vestfjord. Høvik: Høvik Bokhandel, 1942. Print.