Norske tettsteder som Postmoderne byer

Postmoderne erfaringer i Norske Tettsteder En lesning av senmoderne byliv: Sharon Zukins “Postmoderne Urbane Landskap�

Norske Tettsteder som Postmoderne Byer

Fra Moderne til Postmoderne By

Sosialantropologen Sharon Zukin skriver i artikkelserien “På sporet av byen: Lesninger av senmoderne byliv”, at det som er blitt skrevet om byer de siste årene faller under den noe unyanserte betegnelsen postmoderrne urbane landskap. Videre at til tross for at vi mangler en klar forståelse av hva som skiller moderne byer fra postmoderne byer, sitter vi med en følelse at vi nå organiserer det vi ser, på en annen måte (Zukin 1997). Denne oppgaven vil ta for seg temaet med at vi organiserer byene og tettstedene våre, i Norge, på en annen måte i dag enn før, som bygger på postmodernitetens prinsipper. Da spesielt i Sandvika, et tettsted utenfor Oslo hvor diplomen finner sted.

Moderniteten forstås av Zukin som et tidsrom mellom 1880-1945, der tiltagende industrialisering avskaffet gamle bondesamfunn, og forandret byene våre til arenaer for migrasjon og produksjon gjennom fabrikkvirksomhet. Den nye industrialisering skapte også et nytt liv med sivile plasser formet rundt restauranter, teatre, hoteller og nye handelssteder (Zukin 1998). Zukin beskriver videre en senmodernitet som fant sted mellom 1945-1975—i bysammenheng, spesielt i USA, beskrives dette som en tid da veksten ble flyttet fra byene til en mer desentralisert og bilavhengig forstadsvekst, som tok form av kjøpesentre med parkeringsplasser. Den tiden artikkelen til Zukin, og oppgaven omhandler er derimot postmoderniteten, som Zukin teller fra 1975 og opp til vår tid.

Postmoderniteten forandret bylandskapene ved en ny type økonomi, slik som moderniteten hadde gjort det 100 år tidligere. Vestlige byer ble avindustrialiserte: der byer tidligere var landskap for produksjon, skiftet dette til et landskap for konsumpsjon. Avindustrialiseringen ga nye romlige organiseringer av byene.

Det var mange strukturelle betingelser som gav opphav til postmoderniteten: forandringer i smak, en verdensomspennende økonomisk restrukturering, veksten av service-industrier, økningen av antall investorer, veksten av antall universitetsutdannede, og den oppvoksende baby-boom generasjonen hvis demografiske tyngde og generelle høye forventninger til livsstil skapte forbrukeretterspørsel for spesielle, høykvalitets varer (Zukin 1997, 1998).

Postmoderniteten er i følge Zukin en ”samfunssmessig oppløsnings- og redifferensieringsprosess” (Zukin 1997). Denne, skriver hun, er for det første avhengig av en økonomisk fragmentering av eldre former for byfellesskap, som nevnt at byene gikk fra å være et sted for industri og produksjon til å anta nye former og aktiviteter. Zukin kaller et verktøy av denne forandringen for ”kulturell appropriasjon”, der kulturen gir ny mening til bygninger og nye romlige programmer. Samtidig benevner hun at vårt visuelle konsum av rommet og tiden har økt i hastighet på samme tid som det har lagt den industrielle produksjonens logikk bak seg. Følgen av detter er at tradisjonelle romlige identiteter har blitt oppløst og omorganisert etter nye prinsipper.

”Landskap” som Begrep og Romlig identitet

Landskap er et nøkkelbegrep for å forstå romlig transformasjon. Begrepet landskap har et akademisk opphav i genremalerier, men har nå fått sitt innhold til å omfatte ”materiell kultur”, ”tekst” og samfunnsmessige prosesser. Termen brukes også metaforisk om ikke-visuelle fenomen som f.eks. institusjonelle felt.

Eksempler er ”det finansielle landskap” (institusjon), ”den moderne diktningens landskap” (kognitiv, bilde), ”historiske landskap” (samfunnsmessig orden). Mens termen landskaps nye anvendelser avspeiler en utbredt bevissthet om romlighetens betydning, er de også et svar på forsøket på å gjenvinne rommet fra geografiens domene (Zukin, 1997).

Geografiens domene er det stedlige. Av rommets geografi kommer stedets kvaliteter, dermed stedets fenomenologi og bebyggede form. Fenomenologi da forstått som de særlige forhold av klima, natur, topografi og lys spesifikt for et sted, og hva det kan gi av opplevelser. Prøver man å vinne over stedet fra geografien, og de fysiske iboende stedets kvaliteter, vil følgen være at disse kvaliteter dekonstrueres og forringes, til fordel for de abstrakte landskapenes bruk.

Viktigheten av rommet som noe som strukturer samfunnet understrekes av Zukin ved å se rommet som en dynamisk kraft som innvirker på historien, samtidig som det formes av menneskelige handlinger. På denne måten blir landskap en samfunnsmessig konstruksjon; en romlig orden lagt ned over de bygde eller naturlige omgivelsene. Et landskap er bygd rundt de mest fremtredende samfunnsinstitusjonene som eksempel kirken, den største jordeieren, fabrikken, kjøpesenteret, og er ordnet i samsvar med deres makt (Zukin, 1997).

Landskapsgeografen J. B. Jackson stiller en slik visjon av majestetisk eller staselig orden i kontrast til lokalsamfunnets mer ydmyke og selvbygde omgivelser, som er frembrakt av alminnelige mennesker.

Han betegner disse henholdsvis som ”det politiske landskapet” og ”det bebodde landskapet”. Selv om disse utvikler seg side om side nyter de som står bak det politiske landskapet langt større makt. Samtidig skriver han at det som utstyrer den vernakulære levemåten (folkearkitekturen) med vitalitet og evne til å vare ved, er at den makter å tilpasse seg omgivelsene, ytre faktorer som ligger utenfor dens kontroll, forutsatt at det i omgivelsene finnes en institusjon av permanent karakter og med et langsiktig mål (Zukin, 1997).

Mens flytende kapital gir opprinnelse til et postmoderne urbant landskap, så er det daglige aktiviteter og samfunnsmessige ritualer som utgjør det vernakulære, uløselig forbundet til stedet.

Det Postmoderne Urbane Landskap: Gentrifisering og Hyper-rom

I Zukins artikkel trer to arketypiske former for postmoderne landskap frem: gentrifisering og hyperrom.

Gentrifisering er en prosess der gamle byområder går gjennom en transformasjonsprosess hvor den merkantile opprinnelsen gis ny mening. Aktørene innenfor gentrifisering er mennesker, gjerne middelklassen, som ”fascineres av kombinasjonen av alder og skjønnhet, av autensitet og design, som har vansmektet i årevis under arbeiderklassen.” Videre at ”Deres estetiske følsomhet reagerer på at den merkantile og industrielle maktens historiske landskap så å si har blitt kapslet inn av samtidens vernakulære forretninger, av

Landskap er en samfunnsmessig konstruksjon; en romlig orden lagt ned over de bygde eller naturlige omgivelsene. Et landskap er bygd rundt de mest fremtredende samfunnsinstitusjonene som eksempel kirken, den største jordeieren, fabrikken, kjøpesenteret, og er ordnet i samsvar med deres makt (Zukin, 1997).

Eksempler på to “politiske landskap”: stavkirker (gjenværende) og kjøpesentre. En romlig orden, en samfunnsmessig konstruksjone som er lagt nedover det bebyggede og det naturlige, som utgjør politiske landskap i samfunnet.

lavstatusboliger og simple butikker” Denne prosessen er en form for ’kulturell appropriering’ hvor fortidens trygghet kombineres med det nyes kontinuitet (Zukin 1997: 169-71).

Eksempler på gentrifisering vil være Grünerløkka i Oslo, et tidligere arbeiderstrøk med noen fabrikker som er blitt restaurert og nyutviklet. En så spesifikk utvikling er ikke å finne i Sandvika sentrum. Beveger vi oss noe utenfor sentrum til den gamle Hamang Papirfabrikk ser vi at denne mursteinsbygningen er omformet fra sin merkantile opprinnelse til butikkdrift. Denne trenden kan bare merkes i små stikk i kjernen i Sandvika. Vestsiden av elva med kjøpesenteret ble i stor del bygget etter 80-tallet, og vil muligens vil bli kategorisert som et postmoderne tettsted. På østsiden av elva kunne man se gentrifisering mer spesifikt i den nå revne linoleumsfabrikken. Etter produksjonen ble avviklet skiftet romprogrammene, og før den ble revet fant man butikker, spillhall og treningssenter. Noe storstilt gentrifisering kan man ikke kalle det da dette var en liten fabrikk på et lite sted med lite innbyggere. Men det illustrerer avindustrialiseringen og at nye romprogrammer ble tatt i bruk. I dag er bygningen revet og erstattet med et leilighetskompleks.

Den andre arketypiske formen for postmoderne landskap er det Zukin beskrivers som forskjellige ansamlinger hyper-rom. Hyper-rom, som med sofistikerte tekniske hjelpemidler gir plass til svermer av kontorarbeidere, turister og forbrukere. Disse tre brukergruppene fordrer det nybyggede postmoderne urbane landskap. Det er denne romform som om mulig er mest uttalt postmoderne, siden det er den vi bygger i dag, i motsetning til gentrifisering der det er en omforming av tidligere bygget, ofte kvalitets-arkitektur.

Arkitekturen er formet gjennom brukergruppene av kontorarbeidere og forbrukere, i form av kontorkomplekser og kjøpesenter. Det er her den postmoderne erfaringen blir mest tydelig, da både form og innhold er fordret av det postmoderne. Hyper-rommet er nybygget og befinner seg i norske tettsteder like mye som i Disney World. Disney World som postmoderne erfaring utdypes mer om senere.

Der hyper-rom er mer uttalt postmoderne i sin funksjon med konsum som endemål, gjelder det samme også for gentrifisering: eldre områder som tas ut av sin merkantile eller industrielle sammenheng, skjult bak fordums mursteins- eller støpejernsfasader står frem i fornyet drakt som arenaer for konsum fullt på høyde med tidens trender (Zukin 1997). Gentrifisering er mest vanlig i eldre byer med gamle bykjerner: New York, London og Paris. I andre og nyere byer derimot, er det behandling av de nye brukerne kontorarbeidere, turister og forbrukere som formgir byen. Dette skjer i postmoderne byer som Los Angeles og Miami, og også i norske tettsteder der det ikke er mye bebyggelse fra før.

Postmoderniteten handler om, ifølge Zukin, den omvending av sosio-spatiale identitet mellom landskap og vernakulært rom som impliseres av endringer i byen gjennom gentrifisering og hyper-rom. Som en følge av gentrifisering og nybygging i eldre bysentre, blir det som er igjen av det vernakulære rommet, især forfalne familiehus, sett på en ny måte: de blir til ”landskap” og dermed utstyrt med kulturell makt (Zukin 1997). Zukin forklarer i dette fenomenet at etter den økonomiske restruktureringen som begynte omkring 1973, har en slik omvending av forholdet mellom det vernakulære og landskapet skapt en postmoderne erfaring i nesten alle moderne byer. Denne erfaringen finner vi i Sandvika, sammen med andre norske tettsteder.

Den postmoderne erfaringen er synlig i Sandvika ved at den gamle og nye delen er så forskjellige.

Man kan erfare det når man beveger seg fra den gamle bebyggede delen til den nylig anlagte. Det er en fantastisk stor forskjell på bebyggelsene som kan beskrives på mange måter. Vestsiden med kjøpesenteret er laget for kontorarbeidere og forbrukere, men ikke turister. Snøhettas kulturhus tilfredstiller dog denne funksjonen som i andre postmoderne byer- et forsøk på en liten, lokal Bilbao-effekt. Disse brukerne kjennetegner

Postmoderne erfaringer i byer og tettsteder

Hyper-rom og Gentrifisering: Skøyen i Oslo. Området bygget ut for kontorarbeidere. Tidligere verksteder fra industri-tid omgjort til butikkdrift.

Gentrifisering: Grünerløkka i Oslo. Tidligere arbeiderstrøk, bygningen var tidligere stall, vognhall og verksted. Idag har romprogrammet skiftet til butikkdrift og serviceytelser.

Hyper-rom: Bilbao, Spania. En bygning/romprogram gjort mulig/ tillagt for turister.

Hyper-rom: Sandvika. By rettet mot kontorarbeidere og forbrukere.

postmodernismen- Sandvika Vest blir det arkitektoniske formsvaret på disse brukernes romprogram. Bygningene til Poulsson på østsiden av elva har mer langsiktige programmer- ideen om et rådhus som et selvbilde på en moderne handelsby og handelsbyens folkevalgte med kunstneriske fortellinger om identitet.

En karakteristikk av postmoderne rom er et slags grenserom der den moderne bys særlige og bestemte bokvaliteter fra det stedlige dels faller imellom, dels medierer, mellom det lokale og verdensmarkedene. Om dette grenserommet brukes begrepet liminalitet, navngitt av sosialantropologen John-Christophe Agnew.

Som arkitekt ser jeg tendensene Zukin beskriver, også her i hjemlige strøk, i norske tettsteder. Kategoriene til Zukin oppleves dog noe bastante, som når hun skriver: ”Når liminalitet krysser profittjag med non-profittsteder, hjemmet med arbeidsplassen, nabolag med offentlige kjøpesentre, setter det alltid våre tillærte læremåter på spill” (Zukin 1997:160). Her er det ikke mye rom for nyanser: grensene mellom hjem og arbeidsplass har for eksempel til alle tider ofte vært noe flytende- i middelalderbyen var disse integrerte.

Men en slik liminalitet, f.eks. mellom profittjag med non-profittsteder er dog synlig i Sandvika Vest der Bærum Kulturhus, tegnet av Snøhetta, ligger side om side med Sandvika Storsenter. Men det virker mer nyansert å betegne det slik som E.L. Doctorow gjør det der han i The book of Daniel beskriver hvordan liminale rom kan resultere i ontologisk forvirring mellom individuell selvransakelse på den ene siden og en kommersialisert kollektiv fantasis frembringelser på den andre (Zukin 1997). Det er unyansert å fremstille handel og resulterende profittjag som noe utelukkende negativt, da handel er en naturlig del av en by, og har vært det siden byers grunnleggelse.

Postmodernismens arkitektur er ikke en fordrer, men ofte et resultat postmodernitetens tendenser og nye mønstre fra brukergrupper. Det er, ifølge Zukin, en strukturell prosess som handler om en innskriving av kapital i romlige former som samtidig tar høyde for produksjonslogikkens reduserte innflytelse. Hun skriver selv av disse to formene for urbant landskap absolutt ikke er representativt for alle vanlige transformasjoner.

Allikevel har jeg noen problemer for Zukin undererkjenner konseptet med byplanlegging, og byplanleggingens evne til å tilrettelegge for en fleksibel og kvalitetsbevisst form, om det er konsum som er endemål for et sted eller ikke. Samtidig har hun rett i at det er den sterkeste kulturen for øyeblikket, og de to landskapene hun beskriver er også representative for Sandvika og andre norske tettsteder, om enn ikke til samme grad og bastanthet som hun fordrer: teksten er åpenbart skrevet i en amerikansk kontekst. Hun har forøvrig en god pekepinn når hun benevner ”den helhet av motiver som disse to typene landskap representerer, deres synlige betydning i en felles og verdensomspennende kultur rettet mot konsum” (Zukin, 1997), kan også sies å være sant for de fleste norske byer og tettsteder.

Hyper-rom og Disney World: fordrere av postmodernisme

Hyper-rom tar mange former, en av de mange romlige identitetene finner vi i Disney World.

Å bygge en Disney World, sier planleggerne, er å skape en Disney-realisme hvis vesen på sett og vis er utopisk, og hvor de omhyggelig sørger for at alle de negative, uønskede elementene utprogrammeres, samt at de ønskede elementene innprogrammeres. På tilsvarende vis erstatter Disneys landskap den

fortellingen som er ethvert samfunnsmessig sted iboende, men en slags fiksjonskjerne avledet av Disneystudioets markedsprodukter (Zukin, 1997: 172). Zukin forklarer videre: ”her utvinnes fra den vernakulære kulturen et bilde av begjær og barndom som projiseres ved hjelp av fornøyelsesparkens landskap, med konsum som sluttmål. Men for Walt Disney stod planene om å bygge dette landskapet for et større ideal: det rasjonale i folkearkitekturen og et imaginært fremtidslandskap.

Walt Disney planla i 1958 en ny by: EPCOT – The Experiemental Prototype Community of Tomorrow. Denne byen fordret en teknologi så kostbar og kompleks at den ikke ble gjennomført før på 80tallet. Men det EPCOT som Walt Disney planla skiller seg betraktelig fra det som ble bygget. W. Disneys versjon for en by var dette:

”En by som sørger for folk som en servicefunkjson. Det vil være et planlagt og kontrollert samfunn, et utstillingsvindu for Amerikas industri, forskning og skolevesen og for landets kulturelle og utdanningsmessige muligheter. I EPCOT vil det ikke finnes eiendomsbesittere og derfor heller ingen kontroll av stemmene. Det vil ikke eksistere slum fordi vi ikke vil la den vokse frem. Folk vil leie hus i stedet for å eie dem, og leien vil være lav. Det vil ikke finnes pensjonister. Alle må være ansatt” (Pawley 1988:39).

På grunn av lovmessigheter ble ikke denne byen noe av. I stedet ble byen omdannet til et turistmarked. Det som opprinnelig var planlagt som et samfunn ble til en midlertidig havn for hotellgjester, campingturister, time-share eiere og pensjonister. James Rouse, mannen bak restaureringen av Faneuil Hall og den nye byen i Columbia, Maryland, lovpriste i 1963 Walt Disney som byplanlegger. (Zukin 1997).

EPCOT var en fortsettelse fra Disneys paviljong på The World of Tomorrow, verdensutstillingen i 1939. Andre firmaer som deltok på samme utstilling var blant annet General Motors, General Electric, AT&T som la frem sine fremtidsvisjoner om vitenskapens og teknologiens rolle i det hjemlige konsum. De lyktes med å påføre et landskap som var herjet av depresjon, tørke, mekanisering og migrering, et koherent perspektiv: Teknologi = Fremskritt. Selv om automatisering var den viktigste grunnen til arbeidsløsheten i USA, møtte de som besøkte verdensutstillingen, maskiner som hadde tatt steget ut av produksjonssfæren og inn i konsumsfæren (Zukin 1997).

Noen tall som indikerer størrelsen av planleggingen kan vi se at på EPCOT senteret i Orlando idag har Disney opparbeidet seg 115.000 mål. De har bygd husvære for 150.000 gjester som parkerer på 20.000 parkeringsplasser. Hver natt sover 30.000 gjester inne i Disney World i hotellkomplekser som i seg selv utgjør temaparker. Hotellene the Dolphin og the Swan har til sammen over 200.000 kvadratmeter avsatt til konferanser, og utgjør et midlertidig samfunn på 10.000 mennesker. Disse tallene gjør Disney til det største hotell og konferansesenter i det sørøstlige USA. Mens områdene og tallene indikerer bystørrelser er kundegruppen til Disney World homogen – en abstraksjon hentet fra et mangfoldig og konfliktfylt amerikansk samfunn (Zukin 1997).

I kraft av at Disney World på samme tid er et strukturerende og strukturert element i postmoderniteten, bruker den symboler for å skape virkelig økonomisk verdi. Landskapet i Disney World er forbundet med to av den kulturelle kapitalens kretsløp. Zukin bemerker imidlertid at dette ikke er ”kulturell kapital” i

den betydning man finner hos Pierre Bordieu, nemlig som et uttrykk for besittelse av smak og sosial prestisje, men derimot i betydningen varer og tjenester, bilder og verdier, som konstituerer kulturelle kategorier og som, idet de konsumeres, faller sammen med og inngår i produksjonssystemet (Zukin 1997: 177-8).

Zukin konkluderer at Disney World er verken et rent forretningsforetak eller et banalt feriested; det abstraherer et bilde av trygghet fra den vernakulære Main Street og tegner dette inn på kartet til et urbanisert samfunn hvor kriminalitet, forbrytelser og mangelfull forretningsmoral har blitt til en av de dominerende levemåtene. Disneys eiendomsutvikling og investering i turistvirksomheten har skaffet arbeidsplasser og gitt økt skattetilgang for et offentlige. Disneys aktiviteter imploderer i landskapet som vekstsentre for eksurban tjenesteytende virksomhet (Zukin 1997: 177). Det illustrerer de postmoderne prinsipper, som skaper postmoderne urbane landskap: byer laget på tjenesteyting, en bygningside som visker ut lokal egenart og et overordnet mål om konsum kulissert gjennom abstraherte bilder av den folkelige arkitekturen.

Oppsumerende om postmoderne erfaringer i norske byer og tettsteder

Norske tettsteder og Sandvika finner sin opprinnelse og form i det postmoderne. Formene av hyperrom og gentrifisering finner sted på en annen måte, under andre forhold enn det Zukin beskriver, men prinsippene er de samme. Selv om jeg til stor grad ser de tendenser Zukin beskriver, har jeg noe problemer med at hun skriver som om det ikke finnes bra byplanlegging i denne tiden- at postmodernismens prinsipper på å omhandle byer er altomfattende, der må jeg være noe uenig. Til tross for at det er visse likhetsprinsipper og tendenser som finnes overalt, finnes det også lokalt styre og planlegging som til varierende grad ville funnet gode løsninger, eller mindre gode løsninger. Hvis kjøpesenter i Sandvika er et postmodernistisk prinsipp når dens mål er rettet for å behandle forbrukere er dette for så vidt ikke et problem for meg som arkitekt.

Problemet for meg er måten det gjøres på og måten det bygges på. Hvis en befolkning ønsker en handelsby er det greit, men innpakningen på den byen er av viktighet. Det er ikke greit måten kjøpesenteret i Sandvika er bygget ut, sammen med omliggende bygninger med tanke på bymiljø. Det er et kjent faktum at mange i Sandvika og Bærum er flaue over Sandvika, og helst ikke ville vise det til gjester. Dette forteller om mangelen på bymiljø, et sted man er stolt av å vise fram, et sted man kan nyte å være. Mest av alt et sted man drar også når man ikke trenger handle noe. Der skulle kjøpesenteret i Sandvika med sine 200 butikker vært bygget ut annerledes. Alle butikkene kunne vært der, men selve formen er feil. Enhver arkitektstudent som hadde lagt frem tegninger lik de av Sandvika Storsenter ville strøket på sitt prosjekt. Det sier noe om nivået på arkitekturen i Sandvika.

I Zukin sine begrep om postmoderne urbane landskap, faller Sandvika Vest med storsenteret under kategorien hyper-rom. Den tilfredstiller brukerne som frembringer det postmoderne: kontorarbeidere, turister og forbrukere. I Sandvika er det så som så med turister, bortsett fra muligens noe til kulturhuset og hotellet utenfor sentrum som kan bedrive konferansevirksomhet. I det postmoderne tettstedet Sandvika Vest kommer det enda en brukergruppe inn: pensjonistene. Disse kommer inn som innbyggere og de nærmeste brukerne.

Deres motivasjon for å bo der er ikke rettet mot forbruk per se, men av å kunne ha tilbud og service-tjenester i nærområdet. Dette bidrar til at den dominerende gruppen på stedet bærer preg av et lavt aktivitetsnivå. Det er en underfundig sammensetning i det postmoderne landskapet i Sandvika, da det er en gruppe som ofte er veldig sparsommelige, som tilbringer mye tid hjemme. De blir som et bastardinnslag i det postmoderne

tettsted. Hadde det i stedet vært barnefamilier som bodde i Sandvika ville disse sannsynligvis stått for langt mer aktivitet og konsum. Sånn sett får bildet av det postmoderne norske tettstedet, hvertfall Sandvika, en slags bastardform, med tanke på innbyggerne.

Forvitring av det lokale – Ensartethet

Zukin beskriver at disse postmoderne tendensene fører til at det lokale uthules, og til at det arketypiske stedsbaserte samfunnsfellesskapet forvitrer. Hun setter spørsmålstegn ved at om landskapene blir mer abstrakte, vil da ideen om institusjoner med langsiktige formål gå tapt? Videre føyer hun til at en implikasjon av Disney World er at mennesker blir tilfredse med å leve med kun et abstrahert historisk bilde av den vernakulære arkitekturen. Dette er ikke tilfellet for problemstillingen i Sandvika. Storsenteret og omkringliggende bygninger er på ingen måte et abstrahert bilde av Sandvikas tidligere arkitektur. Dette er en problemstilling som er mer aktuell for den norske hyttebyggingen. Der velger mange en byggestil som er et abstrahert historisk bilde av den tidligere folkearkitekturen. I USA tar dette abstraherte bildet form av Main Street (1800-tallets nordamerikanske småbyer), i Norge av laftehytta. Tilbake til Sandvika skimter vi ikke et slikt historisk bilde i den nye arkitekturen. Ideen er heller at mennesker skal bli tilfredse av det abstrakte landskapet av konsum og tjenesteyting, formet i en lavkvalitets arkitektur.

Samtidig synes jeg det er viktig å understreke at handel i seg selv er viktig i en by. Handel er grunner til at byer ble grunnlagt, og handel har alltid vært en viktig aktør i alle byer. Sånn sett, for meg som arkitekt, trenger ikke de postmoderne tendensene være motsetninger til god byplanlegging. Men de postmoderne tendensene, som er resultat av en ny type økonomi, trenger en ny innpakning hvis de skal overleve, skulle tendensene de er bygget på forsvinne. Kjøpesenter er en form som oppstod i en spesiell etterkrigs-økonomi, og når kjøpekraften forsvinner, forsvinner også kjøpesentrene. Dette er man i dag vitne til i USA, hvor fler og fler kjøpesentere går konkurs- hvor for 10 år siden et kjøpesenter åpnet hver 4. dag, til at de i dag går konkurs og stenges i hopetall (400 av de 2000 største kjøpesentrene i USA stengte i tidsrommet 2007-2009*) .

Individuell identitet bestemmes av sosio-spatiale forhold på et sted. Et resultat av det postmoderne, skriver Zukin, er at når servicesektoren institusjoner omdanner landskapet i så stor grad som de gjør, kan man også forvente at steder blir mer ensartede (Zukin 1997). Det nye kravene fra livsstil-fokuset i senere tiår har fordret stadig nye og mangfoldige tilbud. En merkelig tvist er at det bidrar til å gjøre byene og kjøpestedene våre mer standardiserte og ensartede. Den nye viktigheten av urbant konsum leder også til økt konkurranse mellom byer og tettsteder som fungerer som forgreninger av den internasjonale distribusjonen av samme standardiserte, masseproduserte varene (Zukin 1998). Urbane særegenheter og identitet blir redusert, og opplevelsen av hvor man kommer til blir mer lik. Et paradoks med tanke på at det er kommet av et krav til mangfoldige tilbud.

Postmoderniteten tilbyr oss valget mellom identiteter fra massekommunikasjonens elektroniske bilde, fra hjemmekonsumets produserte bilde, og fra folkearkitekturens projiserte bilde. I disse bildene konsumerer vi det vi forestiller oss, og vi forestiller oss det vi konsumerer Zukin 1997). De sosio-spatiale forhold i postmoderne byer og tettsteder som f.eks. Sandvika Vest er tilegnet spesifikke brukere av kontorarbeidere og forbrukere, og skaper en kultur og identitet med et sluttmål rettet mot konsum.

Spørsmålet om å bygge en by er spørsmål om hva slags livsstiler, sivile rom og sosialt liv vi ønsker å forme. For 30 år siden stilte Jane Jacobs spørsmålet hvordan kan byer oppmuntre til tillit mellom fremmede.

Hva våre byer skal inneholde av program, og hva slags form de skal ha, kan være forskjellige spørsmål.

Byplanlegging trenger ikke nødvendigvis være et enverktøy for et styrende ”politiske landskap”, men kan mediere mellom ”det politiske landskap” og ”det bebyggede landskap”. Byplanlegging er i seg selv et langsiktig mål- God byplanlegging sørger for størst sjanse til overlevelse av programmatisk innhold, gjennom hva som kan skje av skiftende tendenser innenfor økonomi, konjukturer, smak og strukturelle betingelser.

Litteraturliste Zukin, Sharon. Postmoderne urbane landskap: Ă… kartlegge kultur og makt. PĂĽ sporet av byen: Lesninger av senmoderne byliv, 159-191, 1997 Zukin Sharon. 1998. Urban Lifestyles: Diversity and Standardisation in Spaces of Consumption. Urban Studies, Vol. 35, Nos. 5-6, 825-839, 1998