Greenlightdistrict Literary Edit

Introduksjon

Greenlightdistrict – literary edit

1

Greenlightdistrict – literary edit publiseres i forbindelse med kunstfestivalen Greenlightdistrict 11.–14. mai 2017.

I mars 2017 ble syv forfattere og skribenter invitert til Grenland for å skrive sammen, bo sammen, spise sammen, diskutere sammen og oppleve Skien og Porsgrunn sammen. Kunstfestivalen Greenlightdistrict inviterte Mette Karlsvik til å lede arbeidet og kuratere forfatterutvalget. I løpet av fire hektiske dager bodde og arbeidet forfatterne på Ladegaarden på Klosterøya i Skien.

Angela Rawlings Gunstein Bakke Malmfrid H. Hallum Cecilia Hultman Aina Villanger Mette Karlsvik Hanne Ramsdal

s. 2–8

s. 9–10

s. 11–16

s. 17–19

s. 20–23

s. 24–33

s. 34–36

Det skriftlige resultatet er publisert i denne utgivelsen.

Kunstfestivalen Greenlightdistrict har som mål å sette fokus på Grenland som et område midt i det grønne skiftet. Området har ry på seg for å være dominert av prosessindustri og forurensning.

Samtidig er området preget av ny og fremtidsrettet industri, næring og kultur på gamle industritomter. Grenland har en av landets største industriparker på Herøya i Porsgrunn, men bærer også på en 1000 år lang historie om et av landets første nonneklostere på Klosterøya i Skien.

Redaktør/kurator: Mette Karlsvik Grafisk design: Elin Mejergren Utgitt i samarbeid med Spriten Forlag Utgivelsen er støttet av Norsk kulturråd, Fritt ord og Telemark fylkeskommune

Greenlightdistrict – literary edit

2

Angela Rawlings

å l B

l l e j sk

i

d i c e o : i b V å r se s work-in-progress

“The working language of the Industripark is English.”

–Heroya tour guide

Til alle

SURFACE 1. Seven writers met in Skien, Norway for a long March weekend to learn about the place in anticipation of the Greenlight District Arts Festival in May 2017.

We shared conversation and wrote.

2. Tom-Erik Lønnerød and Hanne Christensen generously provided dialectic spelling and English-language translation of these terms.

A friend1 relates another friend’s observation of Nordic cadence in proximity to landscape features. The mountain and fjord terrains of Norway produce an undulant sonority, while a flatter Swedish landscape pulls the national language’s lilt a bit more taut. Finland’s plains-landscape corresponds well to the near-monotone speech sounds, while Russia lifts intonation again to a choppier song—a nod to the gradual shift into hillier terrain.

Locals of Skien and Porsgrunn discuss recent history of the region’s dialectic trends. Newcomers were taught to drop their Northern dialects when they arrived to work industry in the first half of the 20th century. They traded the North for a broader Bokmål dialect to assimilate into southeast Norwegian society. Today, regional dialect is perhaps most notable for its application of slang and non-standardized grammar.

Koe (chewing gum), pælær (rubber boots), vårs (us), and vårses (ours) exemplify a Grenlandic slang2, a fact that elicits giggles from knowing locals.

Blåskjell i biocide: Vårses

Angela Rawlings

Greenlightdistrict – literary edit

3

Grenland boasts a remarkable list of industries and industrial processes from the last hundred years: aluminum, ammonia, calcite nitrate, carbon dioxide, concrete, fertilizer, flour, hydrogen, magnesium oxide, porcelain, power, pulp and paper, solar cell panels, shipbuilding, vinylchloride. During its earlier years, sawdust from Skien’s pulp and paper mill was dumped into the Skien River where it sedimented, causing the river to eventually become too shallow for larger sailing vessels.

Porsgrunn was then established with shipbuilding and port, spiraling into the industrial park it is today. That same paper mill produced such an odour that “The Stench of Skien” became an unfortunate nickname within the region, and the ammonia towers downstream gained notoriety through the moniker “The Yellow Smoke of Porsgrunn.” Stench and smoke.

From Norsjø, a sizeable lake northwest of Skien, 9,000 litres of water are pumped per second to cool plant production at Herøya.

The water travels via an underground tunnel, cools production, and the warmed wastewater is then used to heat the streets of Porsgrunn.

By comparison, the city of Oslo uses 4,500 litres per second for its municipal functions that support a population of 618,000 people.

Austrian company rhi produces magnesium oxide by processing sea water. Magnesium salts are removed from sea water, and then the salts are turned in large rotary kilns, eventually producing the powder magnesium oxide. The powder is then processed as a further component in products such as car tires, animal feed, and toothpaste.

Inovyn produces pvc at Herøya, a plastic of varying flexible uses depending on its thickness. Its thicker forms are processed into car interiors, pipes, and cables, while its thinner form is used for wallpaper and raingear (for its water resistance). Imagine Norsjø’s lake water transformed into wellies; that’s the kind of alchemy at play in Herøya.

SURFEITS Blåskjell, Norwegian for blue mussel, taxonomic name Mytilus edulis, remains unmentioned in personal conversation and professional tours, though the bivalve plays a significant role in indicating regional ecosystem health. Predators of blåskjell include starfish, crab, eider ducks, black scoters, snails, and humans. The mussels themselves live on natural populations of algae in the sea. Acting as ecosystem filters, these same algae regulate carbon and nutrient turnover in shallowwater coastal environments, especially in estuarine environments such as Grenland’s fjords.

But the fjords and their inhabitants suffer extensively from eutrophication, an increased rate of nutrients that the ecosystem is unable to effectively metabolize. The culprits of eutrophication, persistent organic pollutants (pops) do not break down normally in environmental degradation. Instead, they accumulate in biota. Private seafood consumers and commercial fishing in the Grenland fjords have been under food

Blåskjell i biocide: Vårses

Angela Rawlings

Greenlightdistrict – literary edit

4

advisories and restrictions due to severe levels of pops in the marine environment. Sources of pollution include dioxins from a magnesium plant (Naes et al., n.d.) and tributyltin (tbt) from anti-fouling hull paint.

Herøya receives nine hundred ships per year—roughly three per day. Tributyltin is a biocide painted on ship hulls to impede biofouling —attachment of algae, barnacles, mussels, and other aquatic biota to wetted surfaces. Its impact on marine life includes immuno-suppression and imposex (sex changes in whelks and bivalves) (Lah 2011). Tributyltin was prohibited as of 2001 according to the International Convention on the Control of Harmful Anti-fouling Systems on Ships (Crown 2012).

Thought ratified in 2001 by more than 70 signatories including Norway, the convention was not enforced until September 2010. To this day, local fishermen and mussel harvesters call Blåskjelltelefonen to receive advice on the edibility of local catch due to pollution persistence.

OURS A measurement of time.

in

PROCESSIONAL OF INPUTS AND OUTPUTS Sea water becomes magnesium. Magnesium, rotaried and kilned, becomes magnesium oxide powder. Magnesium oxide becomes car tires, animal feed, toothpaste. Toothpaste becomes spit. Spit becomes ground water. Ground water becomes clouds. Clouds become sea water.

Dyr fabrikk,

3. Phonetic excerpt and recyclage of textual utterance by Hanne Ramsdal.

Dyr fabrikk: som konsum kort gasmaske hoppe. Hoppe over på loftet eller ut trappa. Trappa, ammoniac, ha gasmasken klar.

Ikke, ikke, ikke, ikke ut spytt. Spytt til hus, spytt kompost. Snart: gamle hus komme en morgen og sag. Kommer ut av ammoniak og klorid. Kommer hit, for eksempel. Stolt. Opp. 3 Ikke, dioksin.

Sea water follows from clouds. Clouds follow from ground water.

Ground water follows from spit. Spit follows from toothpaste.

Toothpaste, animal feed, and car tires follow from magnesium oxide.

Magnesium oxide powder, rotaried and kilned, follows from magnesium. Magnesium follows from sea water.

PROCESSIONAL OF PROFESSIONAL Walk to the ship. Hull. Shell. Pull shells from the ship’s hull.

Pry open. Spill. Eat well.

Walk to the shore. Stones. Shell. Blue mussel. Blåskjell. Pick up the shell. You pick up the shell. Eutrophication.

Blåskjell i biocide: Vårses

Angela Rawlings

Greenlightdistrict – literary edit

5

There is a surveillance program. The United States of America has a surveillance program called Musselwatch. It is true. Norway has Blåskjelltelefonen. True. That surveillance program graphs persistent organic pollutants in bivalves. This public information system advises if to consume. Stand on the shore of a Grenlandic fjord. You stand in south Norway. You pick up two shells that archive Skien.

Porsgrunn.

Herøya.

PROCESSIONAL

4. These morphemes and meanings first spilled from the mind of Cissi Hultman.

Lots of small linje upp från till fabriks container fabrikens slangen vita stort litet och kammare den pumpar bara pumpar organen praktiken faller i produkt plasten den som hem som hör fabriken till in i systemet they came here to fabriksbruset energin till parts of it were damaged i skrift.4

PROFESSIONAL The human necessity. The human necessity to persist this human.

The human necessity in a surveillance program called Musselwatch. It all boils down to Blåskjelltelefon. Sleep out.

The human necessity in the blink of a bivalve. Two lids close.

Which. Phonate.

ACH EOLOGY

5. Mette Karlsvik wrote a story housing these words.

Frå fjord til sund, stein er fjell. Her er dagar, veker, år. Innst i landet reiser til Herøya. Fabrikkar nordvest søraust. Herøya Nordland Poland. Inflasjon. Industri og Skien ny by Porsgrunn og naturlandskapet. Time. Dag. Månen.5

MALECOLOGY Before industry invention, Fjell og Porsgrunn var stille. Magnesium, Before industry intervention, virker fjellet tunge elska bort Herøya Industripark was farmland and swamp. Farmland og whatever we becoming fertilizer production, swamp og whatever we becoming wastewater wait for will alt svart.6

6. Gunstein Bakke’s poem reduced and recycled here.

Blåskjell i biocide: Vårses

Angela Rawlings

Greenlightdistrict – literary edit

6

MALACOLOGY Eller ecotoxicology.

7. Aina Villanger pronounced this text.

Grunnmur og brønn mot øst. For syke og her. Her er store.

Fra brygge, fra fossen. For example. Ikke fins, får sove. Fri tilgang.7 Orgasm, for example. Persistent organic pollutants cause sea whelks to change their sex.

For example, vårs. And hen eller en eller hen eller en eller en hen eller en en For a vårs we imagine encompasses alle, that is more-than-human, that encompasses more than we can imagine to map, we map. We map.

MAL ARCHIVE Eidangerfjord Langesund Langangsfjord Ormefjord Frierfjord Sandøya Breviksfjord Vårsfjord Gunneklevfjord Brevik Porsgrunn Skien

ECOLINGUISTOXICOLOGY eller alle

eller alle

hen eller alle

eller alle

en eller alle

THE WORKING LANGUAGE aluminum, ammonia, calcite nitrate, carbon dioxide, concrete, fertilizer, flour, hydrogen, magnesium oxide, porcelain, power, pulp and paper, solar cell panels, shipbuilding, vinylchloride Laminaria saccharina, lax, Mytilus edulis, snails, Solea solea, starfish, svartand, whelks, ærfugl

8. Aina Villanger pronounced this list.

morske roer, kjørvel, sverd kryp bønner, blomkarse, lange grønne agurker, vinter endivian8 dibenzofurans, polychlorinated biphenals, polychlorinated dibenzo-p-dioxins, polychlorinated naphthalenes, tributyltin irritated skin, dizziness, difficulty breathing, irritated mucous membranes, flu-like symptoms

Blåskjell i biocide: Vårses

Angela Rawlings

Greenlightdistrict – literary edit

7

SUSTAINABILITY Animal factory, From fjord, by bay, Stone is mountain. Here are days, weeks, years. The deep of the land travels to the island. Factories northwest southeast. Herøya, Nordland, Poland. Inflation, industry and Skien new town Porsgrunn town and the natural landscape. Time, day, the moon.

Expensive factory: as consumes card gasmask jump. Jump over onto the attic or out onto the stairs. The stairs, ammonia, have the gasmask ready. Do not, do not, do not, do not spit out. Spit to house, spit compost. Soon: old house will come one morning and saw. Come out of ammonia and chloride. Come here, for example. Proud. Up. Do not, dioxin.

Lots of small line up from towards factories container the factory’s tube white large small and aorta it pumps only pumps organs practice falls in product plastic it as home as here factory to in inside system they came here to factory-hum the energy to parts of it were damaged in writing.

Mountains and Porsgrunn were still. Magnesium.

Magnesium: working mountain, heavy, loved away, and whatever we wait for will Whatever we wait for will everything black.

Foundation and well towards east. For sick and here. Here are big. From brew, from the waterfall. For example. Doesn’t exist, can sleep. Free access.

Out of stone, angry sugar beets, chervil, sword creep beans, nasturtiums, long green cucumbers, winter endive, Out of town: woods, heather, saw, together rather it is out into to survive.

Blåskjell i biocide: Vårses

Angela Rawlings

Greenlightdistrict – literary edit

8

MYTILUS INCREDULIS Incredulous at the uptake.

Incredulous because emission and pathways of dioxins.

Ut av stein, ut av byen: The working language of the industripark is biocide. skogen, lyngen, sagen, sammen 9. Malmfrid Hallum wrote these words with many more words in Norwegian between them.

heller det uti å leve av.9 Toothpaste spat into the ocean.

INCREDULOUS Spat vårs,

vårses, vars,

varselet.

versus Spyttet us,

ours,

spring, warning

reverses

VÅR SELET Telefon 820 33 333.

Tjenesten koster 3,50 per minutt.

Works cited

Crown. 2012. “International Convention on the Control of Harmful Anti-Fouling Systems on Ships, 2001.”

Treaty Series No. 13. London.

Lah, Katarina. 2011. “Tributyltin.” Toxipedia. http://www.toxipedia.org/display/toxipedia/Tributyltin.

Naes, Kristoffer, Tuomo Saloranta, Morten Schanning, and Hans Christer Nilsson. n.d.

“The Norwegian Grenland Fjord Dioxin Story – Sediment Remedial Options and Consequences.”

Angela Rawlings

er ein interdisiplinær kunstnar som brukar språk som utforskningsmaterial. I sin PhD-oppgåve utforskar ho “to perform geochronology” (Glasgow universitet). Metoden hennar har dei siste 15 åra inkludert sensuell poesi, vokalkunst og kontaktimprovisasjon, ruralteater og samtalar med land-

skap. Rawlings har gitt ut bøkene Wide slumber for lepidopterists (Coach House Books, 2006), o w n (CUE BOOKS, 2015), and si tu (MaMa, 2017), og er også halve nymusikk-duoen Moss Moss Not Moss og polypoesiduoen Völva.

Greenlightdistrict – literary edit

r G

e n g n o ø

å l b

9

Gunstein Bakke

Parkprosa/sjiktdikt

l ys

Å omvises er også å avvises: å komme inn på en utside, innarbeide en serie av utsider, silo på silo, container på container, uten vinduer, uten innsyn, og her i det utsidige eller utestengte finnes det en form for bevegelse, sammenheng og flyt, mens alt det innsidige forblir gardert, kryptert, isolert. Men på disse innsidene oppstår forbindelser som inngår i produkter vi har på oss og med oss og i oss, som vi puster og gnir oss inntil, stoff som forandrer måtene vi ser hverandre på, nervesystemet vårt og fiskenes forplantningsevne og intervallene mellom hver gang vi tenker på behov eller spiser fisk og hvordan vi tenker på behov og hav og ikke å forglemme integrerer avstand, avvisning og dybdefornemmelse i kroppen: de innsidene vi her nektes adgang til, blir i neste omgang våre egne. Forplantning er vertikal og horisontal, skjev, traversal, egenskaper og erfaringer vandrer mellom slektsledd og over artsbroer, gjennom marg og bein, mens nye forbindelser nå har begynt å krysse disse egenskapene, erfaringene, kroppene, kanskje fordi selve måten ting forandrer seg på, også skal bli en annen.

Pors: latin Myrica gale, engelsk: bog-myrtle, sweetgale Ved et nesten blødmeaktig sammentreff er grunnen der det vokser pors, også blitt porselenets by. Porselen: av italiensk, ”venusmuslingen”.

Venus stiger ut i verden, hos Botticelli, men betrakteren vet at denne kvinnen ikke er noe bløtdyr, for på innsiden er hun fylt av bein, kjøttet således et sjikt mellom skjell og skjelett. Eller mellom tak- og beingrind, karosseri og knokler. Der vi fraktes rundt på Herøya er vi helt inntil og fullstendig utenfor, transportert i gangfart med en forsiktighet som ikke kan bety annet enn fare, safari kalles det med rette. Ute passerer eksemplarer av menneskeslekten med lysende vester, hjelmer og gassmasker, gjennom fortellinger om nattlige drønn og ildblaff, at grunnens endeløse giftmasser til slutt må ha fostret en drage, store prust midt på natten, faklede hyl, nervefeber, aurora mercurialis. Stoff som forandrer

Grønne og blå lys

Gunstein Bakke

Greenlightdistrict – literary edit

10

drømmers dna. Nålyset, et lys bare døende ser: det samme som det som brenner blått.

Park: av gml.fransk, ”inngjerdet skogs- eller sletteland for vilt” De ser på oss, de der ute, for innlysende nok er det vi som er på utstilling, vi som vises frem. Vi har et nummer vi kan ringe, vi ringer det: i dag er nivået vårt uforsvarlig. Ikke slipp oss ut. Ingen slipper oss ut.

Og vi har en kropp, den er to. Den er en stor følelse, som er det jeg mener når jeg mener meg; i denne følelsen er vi unike, rike, like. Den andre kroppen holder det gående for egen maskin, absorberer og utskiller, reagerer og arbeider, et slags værsystem. Vi har ikke stort med den å gjøre, men det samme kan ikke sies om alt dette vi busses gjennom.

Når de rette prosessene settes i gang vil vi uansett mudres til eller simpelthen synke, enkelt og konkret gå til grunne, bli til grunn. Alt inngår i forhandlingen mellom det myke og det harde, utsiden og innsiden og alt i et hav som kan slutte å flyte alt i et fjell som er rykter og luft alt som er Grenland dypt nede i grunnen alt i en luft som oppfyller alle krav til forsvarlig langsiktig deponi alt som blir lagret i tankeganger alt vi sier når vi glemmer å snakke alt som bare rører seg i helt lett søvn alt det vil si å være stille helt til alt er rekalibrert (lyset kan bære alt som er svart, mørke kan bare bære det hvite) alt som lever sitt liv stadig dypere sånn at øyepartiet sakte som en slags solnedgang dekkes av hud og et hav som i likhet med barndom, ernæring og død består av 0,13% magnesium silikatenes betydning for vår følsomhet bruken av mellom og gjennom ved analyse av berg- og foreldrearter

Gunstein Bakke

(det eneste vi vet: at vi virker) og elektrolyse gjort virksom i søvne langt forbi utspaltningsstrategiene der fjellet åpner seg og et skjelett veier én til to kilo: at aller innerst bærer vi vår letthet mens det fuktige og tunge det vi går inn i for å elske utenfra blir ryddet akkurat nok bort til å legge en grunn for annet liv og selvsagt misunner vi våre forfedre all deres grusomhet og uskyld (alt vi venter skal gå over, vil ta oss med) og de flyktigste forbindelsene er de som skjærer mest varig inn i de eldste drømmene der en skapning kryper ut av hulen og sier jeg er din kropp nå må du sovne og fornekte meg tre ganger før hanen galer så må du våkne

er en forfatter og poet fra Setesdal, bosatt i Oslo og på Gotland. Siden debuten i 2000 har han blant annet gitt ut romanen Maud og Aud (2011), som fokuserer på menneskets forhold til bilen og trafikkens rolle i samfunnet, dikt- og fotoboken Bok av tre (2012), som er viet trærnes liv og vesen, og fjorårets roman

og lete

Havende, som tar opp graviditet som kulturelt og eksistensielt fenomen gjennom historien til den meksikanske ’apekvinnen’ Julia Pastrana.

Greenlightdistrict – literary edit

t t r e t i t r e F A r b ei de Personen

Personen

gjennom sin status som ansatt i det teknisk/økonomiske system

gjennom sin status som arbeidskamerat i det kollektive system

og fire plan et sett av fire sameksisterende plan maktplanet kontrollplanet tilslutningsplanet virkelighetsplanet

t

Personen

som ansatt som arbeidskamerat som menneske

tive

Personen

rk

le k

som ansatt som arbeidskamerat som menneske

Malmfrid H. Hallum

ol

er et sett av sameksisterende statuser

Personen

som ansatt som underordnet som menneske

gjennom sin status som menneske i det menneskelige system

utfoldelse belønning straff

teknisk/økonomisk kollektivt menneskelig

Det heter at man må ta menneskelige hensyn

er et sett av sameksisterende statuser tre separate systemer et sett av sameksisterende systemer

11

Man er ansatt før man er arbeidskamerat før man er et menneske før man er et menneske å ta hensyn til

Greenlightdistrict – literary edit

12

Malmfrid H. Hallum

u B

l l a f n n

Skien, 02.–05.03.17 Glem 1989. Mer enn noe annet år i annen halvdel av det tjuende århundre, var det 1979 som innledet de forandringer vi lever under i dag, skriver Hans Fredrik Dahl i en kronikk i Dagbladet 23. Juni 2013.

Dahl skriver om en bok som bringer dette opp under tittelen «Strange Rebels», underlige opprørere, hvor Newsweek-veteranen Christian Caryl setter sammen de personskiftene som fant sted rundt 1979 og fortolker dem som innledningen til de dypere forandringer i tiåret som fulgte. Sjahen av Iran forlater landet og Khomeini kommer tilbake etter mange år i eksil, Saddam Hussein kommer til makten i Irak, Margaret Thatcher vinner parlamentsvalget i Storbritannia, Sovjetiske styrker rykker inn i Afghanistan.

I Norge tar etterkrigsperioden slutt, likestillingsloven trår i kraft, Børre Knutsen sier opp sitt embete som prest i protest mot abortloven, og min mor føder sitt andre barn. Ifølge arbeidsmiljøloven av 1977 har hun rett til 18 ukers permisjon. Etter 18 uker er det bestefar Peder som må være mamma.

Glem 1989. Det er 1979, og Peder blir mamma. Peder blir mamma, etter 18 uker på Tidemands tobakksfabrikk blir han mamma, legger barnet på en sofa, en skinnsofa. Det er 1979 og han sitter i en lenestol, lent over bordet, lader en rød pistol med tomme winnertip-hylstre og tobakk, fyrer av 40 sigaretter hver dag. Ingen vinduer er åpne. Døren er låst. Herøya arbeiderforening fyller 50 år, og en bil med 200 kilo usikret sprengstoff eksploderer på Kanalbroa i Skien. Lufta er ikke helt god å puste i. Men Peder er mamma. Peder er en god mamma. Han har trening, han har vært mamma før. Han ble sin egen mamma da Elida dro.

Elida dro fra barna sine slik som hennes brødre dro fra henne, dro til usa, til glassverket i Corning, til et sagbruk i Canada, til første verdenskrig. Peder var mamma, som Elida skulle vært mamma, Elida, Nora,

Bunnfall

Malmfrid H. Hallum

Greenlightdistrict – literary edit

13

som dro fra barna sine, som ble funnet halvt ihjelfrosset den natten hun rømte hjemmefra, den natten hun dro fra barna. Peder blir mamma, mamma med angst, mamma med mørke solbriller, mamma som går med krum rygg forbi grunnmuren til huset som ikke lenger står, huset til hans egen far, hans egen far, som falt over en kokeplate i fylla og tok fyr. I Harrisburg, Pennsylvania, slippes det ut radioaktiv damp ved et kjernekraftverk. 50.000 mennesker evakueres. Men dette er ikke Amerika. Barnet ligger på sofaen og Stortinget går inn for prøveboring etter olje nord for 62. breddegrad.

Så slukker jeg taklampen, gulltrekanten med en lysende måne i, tar på Peders tøfler, Peders klær, går ut av byen, inn i skogen, om natten, om våren, om høsten, om vinteren, forbi små tjern, trår lett over hengemyrer i filttøfler, bukser med press, ullgenser, gjennom blodklubb, gjennom lungemos, gjennom smør, sirup, gjennom kalk, gjennom lyngen, blåbærlyngen. Og foran et vindfelt tre blir jeg et øyeblikk stående, før jeg begynner å slå, som en slår med øks. Ryggen bøyer og tøyer seg, hever og senker seg, mens armene går som et stempel, opp og ned, pumper blod ut i fingertuppene, vann gjennom systemet, brenner olje, legger asfalt, kokende varm stein som et belte gjennom skogen, lager plank av alle trestammene, drar sagen gjennom et hundre år gammelt tre, som drysser som snø, legger seg som et fuktig teppe over tjernet, senker seg ned i det. Og hendene pusser treet med sandpapir og støvklut, som en pusser sølv, som en pusser støvet av et glass, som en børster jord og møkk av et tastatur, som en skraper amalgamet av tyggeflaten, smelter det om i en støpeskje, heller det uti, og det synker som bunnfall, som et lodd mot grunnfjellet, bretter seg ut som et levende skjold. Frank-Caro, Haber-Bosch, sølvhvitt metall, flytende som vann, i et kjøkkenglass uten bunn, uten sidetetting, uten barrierer mot avrenning. Tillatelse innvilget 24. November 1989.

Eller glem 1989. Det er 1979. Peder er mamma, fyrer av 40 sigaretter hver dag. Tidemand. Kongevann. Platina. Noe må vi jo ha å leve av.

Malmfrid H. Hallum

er fødd i 1979, er dramatikar og forfattar, og var utdanna ved m.a. Rose Bruford College i London.

Hallum debuterte som dramatikar i 2009, og har sidan skrive for frigrupper og institusjonsteatre, har vunne m.a. Osloprisen (for beste sceneframsyning),

Amsterdam Fringe (silver award), Skien kommunes kunstnarstipend (2014) og var nominert til Ibsenprisen 2014.

Greenlightdistrict – literary edit

14

Malmfrid H. Hallum

h

Mors e t k a b e m m je

Forrest i kjøkkenskapet. En flaske i klart glass. Rød etikett. Hvit plastkork. Innskrift: rom essens, Gimsøy Kloster, Skien. Jeg vet ikke om den er ti, tyve, eller tredve år gammel, om godkjente løsningsmiddel, propylenglykol, vann, aromastoffer og farge går ut på dato, om smaken endrer seg. Forrest i kjøkkenskapet fra 50-tallet, som er spikret fast til veggen; en flaske i klart glass, rød etikett, hvit plastkork. Jeg vet ikke om plassbygde kjøkken koster mer enn før, om de går ut på dato, om smaken endrer seg, om det er derfor melisen behøver noen dråper smaksessens, fordi vannbakkels er egg, luft, smør og vann. Vannbakkels er kakene noen alltid lykkes med, mens andre aldri får det til. Vannbakkels spises best med kakegaffel, servert på tynne porselenstallerkener, med en kopp kaffe til, med smak og lukt av klart glass, rød etikett, hvit plastkork, essensen av fransk patisserie, som erstatning for det som er ekte.

Det eneste sikre er at essensen ikke har vært i berøring med rom.

Vannbakkels er kakene noen alltid lykkes med, mens andre ikke får pene. Egg, luft, smør og vann, propylenglykol, aromastoffer og farge.

Kakegaffel. Porselenstallerken. En kopp kaffe.

Greenlightdistrict – literary edit

15

Malmfrid H. Hallum

* The city is taken down Windswept snow has made its way through every open window The doors have fallen in The faint twittering of birds roped and hanged echoes from within The office buildings left desolate

Th e

No flecks of light At the smell of horses and archery every town takes to flight at the smell of brain-rot The buildings perform somersaults

Iron barricades Strongholds

The cars collapse

The lone walker

into shake holes

turns her head

The dark passenger

when the cold wind blows

bows his head when the cold wind blows The radio has crackled into Christmas mode The boy choir sings the self-same songs

The stereo

Drop

of four birds and rings of gold and a cold wind blows * The Union has closed its borders The train terminal shut down

has crackled into decoy mode Son of dawn plays a riff on his guitar shine on light bearer morning star and a cold wind blows *

The Prime Minister is a feeble character the master of shadow play The best government is that which governs least Some say it’s a puppet state

The gates are without exits

A red giant force-feeds a white dwarf

The court orders

causing 100 storms sooty smoke and total war

ten million outlaws on the run Guards armed with shields and shades take a nap in the sun The job’s not finished till the paper works done Razor wires Concrete walls

Burned-out quarters Blackened walls Bricked houses Freeholds The fireflies bow their heads and a cold wind blows

The Drop

Malmfrid H. Hallum

Smoke rises From the touchholes

Greenlightdistrict – literary edit

* Frost flowers grow on sea ice

Low-burning fires

thirteen inches thick

align dead-end roads

Snow lies deep

Girls crackle into hooking mode and a cold wind blows * Acid rain eats away at the buildings shrouded in grey A deadly blanket overlay the city The newspapers report Nuclear winter may be on its way shortly The tv has crackled into bedtime mode

and the night wind howls through the barren trees Noontime darkness shadow land The light has passed away Mask of gloom the lord will come as a thief in the day *

The lady on the pleasure wheel shouts

Four airplanes move through the Earth’s atmosphere

‘Enough! Enough!’

a soundless tidal wave

My dream to be a movie star has faded Day of reckoning Crack of doom

My finger follows the drop of

No one knows

hun stuff

the day

schwefel lost

the hour

yellow cross

fat man little boy

liquid iprit lost

when the moon clouds over Last judgment Trumpet of doom

yellow blue ci2

The day

cx

the hour

cnoh

brought about

Yellow brown

big Bertha long Max

Tabun b Tabun a faint

The Sun will fade

fruity

burn out

GA GB GD over the city

16

C

Greenlightdistrict – literary edit

n i a t r e hoe s

17

Cecilia Hultman

type

Certain shoe types. Pennan var i handen. Tankarna kom just till att höra. Power from waterfalls. Det var vad Odd Fredrik hade pratat om. Att kraften kom från fallen. Inte som i Sverige från elektricitet. Lots of small companies. Vi körs in på området i taxibuss med engelsk guide.

Ledgångarna är gula. Rörliknande. Linjer. Vågräta och lodräta, mellan cisternerna. Var det alls rätt att kalla dem så, cisterner.

Guiden pekar och talar. Om del efter annan. En lära som får delarna att hänga ihop, likt organ. En fabriksanatomi. Med pipor och broar. Med transportleder emellan. Och rök ut ur väggarna. Med riktning uppåt.

Då var den visst gul; röken. Liksom mittlinjerna på vägen är nu. Här, där blodomloppet förflyttar flerfärgade containrar med lastbilar. Som kroppar, celler, blodplättar; inuti, där vi är som läkarslangen. Den som körs ner i halsen och direktsänder cementklädd innerkropp för vinterklädd ytterkropp.

Jag medger, jag minns inte riktigt … plättar, kroppar. Vita, röda. Stora, små. Förmak, kammare. Anatomi… Vi tycks närma oss hjärtat. Största muskeln. Den som pumpar och pumpar. Liksom benen som kommer trampandes med reflexuniform och hjälm, i riktning bortåt.

Har han mask? Han som trampar. Han som underhåller apparaten.

Systemet. Organen. Anatomin – i praktiken. Medan 9000 liter vatten per sekund faller. Faller! Eller vad hände. Med vattnet. Det vattnet.

De 9000 liter som nämns på vår genomresa. Innanför reklamstripad taxiruta, varifrån vi bara nästan kan nå. På riktigt in i. I, som i inuti.

Och jag tänker på musklerna. Tänker på blodet. Tänker på allt som ska kretsa. Till och från hjärtat. Som pulserande rörelser, som hör fabriken till. Som inte handlar om kroppen. Men likväl rör sig. Liksom vi. Nu, när vi stiger ur. En efter en. Likt fallskärmshoppare – rakt in i systemet.

Där kameraförbud råder och vi ikläds hjälm. Gul, även den.

Certain shoe type

Cecilia Hultman

Greenlightdistrict – literary edit

18

They came here to see a doctor. Guiden pekar på det lilla huset. Det första och även minsta. Jag undrar om jag hör rätt. Fabriksbruset kletar märkligt samman orden. Som en sinnesdimma under gula hjälmen.

Hjälmarna. Vi har hjälmar, men inga masker. Vi har ögon, mot renrakade väggar. Och vi hålls, som grupp, inom vitmålad asfaltslinje.

Vår tillfälliga ståyta. Vår rörelsefrihet i systemet. Ändå handlar det inte om systemet. Eller linjen. Linjerna. Handlar inte om anatomi. Handlar inte, eller kanske, om säkerhet. Inga risker får tas. Det är ett förhållande som saknar handskar men i förtäckt symbolik talar om handens misstag. Riskerna. Avfallet och relationen till vattnet.

Havet. Det som flödar. Höjs och sänks. I älven mellan städerna. I dammarna, mellan högt och lågt. Med in- och utflöde. Och spillvärme till gatorna.

Doctor… hörs guiden säga. Osammanhängande, trots att allt så tydligt hänger samman. Bokstavligt. Byggnadsmässigt. Faktabaserat, ordnat.

I slowmotion passerat. Som kropp. Kroppar inför fabriken. Vi:et. Taxibussen. Containerlastbilarna och tanken om cellerna.

And through the war parts of it were damaged. Det kunde ha blivit ett slut där. Det blev inget slut. Muskler, celler, liv, fabriker: återuppstår.

Fortsätter. Trots att både himlen och kretsloppstanken klär illa i beigebruna fabrikskulörer och grå cement. Kanske vänjer man sig. Man. Jag. De, som på fabrikernas alla verkstadsgolv bär certain shoe types och vita – inte gula – hjälmar.

När vi tittar upp ser vi sluten. De fysiska. Tornens. Cisternernas. Organens. Fabrikskroppens sista utpost efter hjälmen. Hjälmarna. De som till sist samlas in. I sopsäck. Som restavfall i gult, innan guiden avslutar med ett svårhärmat kroppsljud. Ett avslut till fabriken. Det är punkt, av kroppen uttalad. Svår att formulera, i skrift.

a i V n e k i r b fa

Cecilia Hultman

Det pågick i tre dagar plus en kväll. Och du var inte med. Men det gör inget. Det blev mat över. Det fanns kaffe. Det var mars. Gråväder.

Och ingen egentlig lust att gå ut. Ingenstans hade vi våra rutiner, men det fanns ett schema att följa. Vi följde. Ändrade. Släppte. En del sprang på band. Tror att det var det de gjorde, på gym. Mest levde vi. Besökte fabrik och pratade text. Titlar. Barn. Att ha eller inte. Utsläpp. Avfall.

Kommers och gröna titlar på goda handlingar.

Via fabriken

Cecilia Hultman

Greenlightdistrict – literary edit

19

Vi talade sällan i mun på varandra. Lyssnade inte på musik. Bara till och från, morgon och kväll, hörde jag musik. I lurar. I småsnöigt väder.

Klädd i smidig epileptisk klädkombination, i vilken jag under ett tillfälle skrattade och grät. På en och samma gång. En till gjorde detsamma.

Samtidigt som jag. Med mig. Som jag inte visste att man kunde. Göra ihop. Det är få som kan det. Skratta och gråta samtidigt. Tillsammans.

Som vi. Kan, kunde. Där och då i köket. Till brinnande sneda ljusstakeljus. Skarvade i sin egen stearin, under samtal om symbolik, språkkoder och tarotkort. Det fungerade som en fog. En som stadgar sig, snarare än växer. I takt med grytan i köket. Via blicken. Tanken. Magen som äter och sleven som rör. Gör. Medan vi tänker. Smälter. Maten och fabriken.

Texten i huvudet och alltings gröna symbolik.

Sen, senare, kom rösterna in. Var och ens. Språk. Dialekt. Tal. Tempo.

Rytm och ordval. Framför levande eld. Där bara tändarna var tröga.

Svåra. Som fabrikstermerna på engelska. Som fällan i vilken tanken lätt fastnar, när den tror sig behöva lösa en uppgift. Svara på en fråga.

Frågan. Finns det en uppgift? Jo. Visst finns det en uppgift. Det finns alltid en uppgift. Liksom det finns syftningar i språket och stegar till cisternerna. Bakom grindar i staketen. Bakom och under tankar vi redan tänkt, antytt. Med enkla gester och färgkodat språk. Så som allting kan ledas. Leds. Framåt. Via möten och måltider, och tre dagars intensivt umgänge.

Medan högläsningen pågår övergår språket till norska. Allt blir så vackert. Vackert till elden. På norska. I Norge. Till och med fabriker, eskalerande köpcentrum och fallande fabriksbyggnader, i gråaste grått.

Lever. Som fabriks-djur på rymmen. Liksom vi. Fria från den asfaltsgång genom vilken vi leddes. I taxibuss genom fabriken. På fredagen.

Där vi blev ett vi.

En fog. En tätning. En uppsättning jag som håller samman. Likt fabriker går i skift. Genom krig. Genom århundraden. Genom generationer och länder. Håller vi samman. Glider samman. Ibland i taxibuss, på safari, halvt inuti en industri: #####()´´||≤≤//| -||_||-~~~~`_`/ ()_|/~~~/|’ ()()=()()!_|| ||#####. ____ En, den som blir vår gemensamma nämnare. Så som skiljetecken ger ett flöde. Håller samman. Bildar vi kultur. Blir produktion. Fabrik utan rök. Nu, här.

När mars blivit maj – och du är med!

Det blir grönt med tiden, vill orden gärna säga. Som svar på frågan, we! eller en mening i sig. Och kulturen den bubblar. Lever, som fogen. vi Med ordet som kärna. Stor, större, störst – i dagar fler än tre. jag

Cecilia Hultman

er en tecknar, från Sverige, som med nyfiken blick uppmärksammar detaljer, linjer och symboliska möten, som ett slags visuell poesi. Oftast i form av teckningsinstallationer, men även i ren textform.

Mottaker av Skien kommunes kunstnerstipend 2017.

Greenlightdistrict – literary edit

20

KL

Aina Villanger

A Y Ø R E T t n i l U S r e O rev o F Th e E nd?

Om Gimsøy Kloster 1161 Benediktinerklosteret er plassert på høydepunktet av Gimsøya.

Klosteret er bygd av engelske munker i angelsaksisk stil, med kvadratisk grunnmur og et åpent gårdsrom i midten med brønn og hage. Rundt brønnen er det murt opp anlegg til prydhage med de fire slagene roser ethvert benediktinerkloster må ha. Klokketårnet og kirkeskipet med kor og alter ligger mot øst. I andre etasje, i enden av samme fløy, ligger abbedissens residens. Parlatoriet og nonnenes celler ligger i den sørlige fløy, og i andre etasje ligger sovesalen for legesøstre og noviser. Nonnenes sovesal og vevstue ligger i andre etasje i vestre fløy, og i forlengelsen av denne ligger hospitset for syke og eldre, med ti sengeplasser.

I hele den nordlige fløyen ligger refektoriet, med forrådsrom og lager i et eget tilbygg. Her er også fjøset og stallen. Rundt klosteret er det flere uferdige hageanlegg. En jordflate på sørsiden skal bli grønnsakshage og urtebed. Det er bærbusker på et lite platå langs kanten av åkeren. På vestsiden av bygget er det enda et anlegg under planlegging, fire store kringleformede bed som skal bli blomsterhage. Hovedveien til klosteret er en sti fra brygga nedenfor fossen på nordsiden av øya, som vender mot kaupangen Skidan. Alleen opp til hovedhuset består av små, nyplantede almetrær. I klosteret er det rom til trettitre søstre, ti gjester, to stallkarer, en prest og en abbedisse.

KLOSTERØYA Forever Until The End?

Aina Villanger

Greenlightdistrict – literary edit

21

Om Klosterøya 2017 I omtrent 400 år står klosteret på den grønne, fredelige Gimsøya, hvor gymberne, ungsauer, går og beiter. Klosteret, som ga navnet til dagens Klosterøya, Skiens kraftsentrum og historiske hjerte, fins ikke lenger. Nå fins det kun som en del av flere stedsnavn i området: Klosterfossen, Klosterskogen Travbane – og Klosterøya Næringspark, som ligger på øya og huser over 80 virksomheter innen IT, innovasjon, bioteknologi, helse, kunst og kultur. Her fins enorme lagerhaller, eldre kontorbygg i teglstein, en trespritfabrikk i jugendstil bygd om til kunstsenter, et cateringfirma, et teater, et treningssenter, et mikrobryggeri, en eventyrpark, det fins leilighetskomplekser med elveutsikt og store rivningsområder i ferd med å bygges opp igjen – men ikke et sandkorn fra klosterruinene, eller en ulldott fra sauene.

Ærnæringsråd for fabrikkarbeidere under industritida på Klosterøya (urter og grønnsaker fra Gimsøy klosters gamle urtehage) Morske Roer: Kørvel: Røde Maaneds Ræddiker: Guul Saføykaal: Blomkarse: Lange grønne Agurker: Vinter Endivian: Sildige Sabelsukkerærter: Sværd Krybbønner:

forsterker arbeidslyst og motvirker tretthet ved tendens til gjentagende mekaniske bevegelser også utenfor fabrikkhallen når turbinstøyen blir for invaderende til følsomhet overfor visse farger, stank eller voldsom romklang ved opplevelse av at maskinene aldri blir ferdig med produksjonen når gassen forstyrrer arbeidsroen ved hjerteklapp når små eksplosjoner inntreffer tas til nattskifte under opptakt til sterk følelse av meningsløshet når beskjeden om fabrikknedleggelse er i ferd med å bli et faktum

Klosterøya. Forever until the End? Stanken fra papirfabrikken Union.

En søtlig, vammel lukt av opptygd, kjemikalieutvanna treflis.

En cellulosepust skjøvet gjennom milelange rørsystem, fra fabrikkmagens indre tømmertyggende kvern, en maskinell munnrap klemt ut gjennom piper, og spredt ut i vindbåren, rein friluft over Skien by.

Klosterøyas industrielle ånde satt seg i hukommelsen min, ikke i tøyet.

Hver lørdag på 80-tallet kjørte vi over Klosterøya, forbi Ladegården og den stive herremannen med tomme hender på en stol utafor – Unions grunnlegger – og gjennom fabrikkstanken, den inntrengende Skiensfisen,

KLOSTERØYA Forever Until The End?

Aina Villanger

Greenlightdistrict – literary edit

22

på vei til byen og skolebolla på epa.

Vi tenkte det ikke, vi kjente det: Denne byen stinker.

Den gulgråe fabrikkrapen lå rolig og trygt over Klosterøya i godt over 100 år, som en innkapsling av øya, en bevaring? Av hva.

Av et samfunn? En epoke.

En moderne beskjed, et kunstverk på taket av en av bygningene, manifesterte paradigmeskiftet: forever until the end. union blei etablert ca 1873, nedlagt 2006, revet 2016.

Fabrikken varer til turbinene slutter å snurre.

Arbeiderne jobber til lønna uteblir.

Union for alltid, helt til slutten.

Og beskjeden formidles inntil bygget rives: Kunstskiltet er også borte nå, som et bevis på det midlertidige – også ved en slik beskjed.

Stanken blei borte, og Klosterøya har begynte å puste ut en annen type luft.

De gamle historiene om Klosterøya ligger ikke lenger på Klosterøya, men i bøkene, på papiret som Union produserte.

Som om Union forutså sin egen endelikt og oppmuntra ettertida ved å produsere store mengder blanke ark.

Forever until the end?

Hva skjer etter industrien?

Hvilken historie har begynt på Klosterøya nå?

Dagens gåte blir løst på gårsdagens ruiner.

Et av svarene kan være å gå i inn i navnet: Klosterøya. Én metode kan være å lytte til en for lengst forsvunnet abbedisses råd.

Abbedisse Baugeid.

Hva ville abbedisse Baugeid ha svart på spørsmålene våre?

Om det å knytte tidene sammen.

Om arbeidet som nå pågår, gravinga, rivinga og bygginga på den gamle klosterjorda, om begynnelsen på den nye historien.

Klosterøya fortsetter, for alltid?

Til den slutter.

Helt til den begynner igjen.

Om abbedisse Baugeid Baugr – ring, armbånd av stål eller gull.

Baugeidr – eden man svor ved den hellige stålringen, stallahringr, som lå på pallen i hedenske gudehov.

KLOSTERØYA Forever Until The End?

Aina Villanger

Greenlightdistrict – literary edit

23

Baugeid Dagsdatter var datter til lendmannen ved Bratsberg, jorsalfareren Dag Eilivsson. Historien forteller at Dag Eilivsson bygde Gimsøy kloster etter hjemkomsten fra korsferden i 1111, og Baugeid skal ha vært klosterets første abbedisse. Baugeid var søster til den modige, ærgjerrige og viljesterke Gregorius Dagsson, som Snorre skriver utførlig om i Håkon Herdebreis saga. Og med en halv setning har Snorre foreviget Baugeid, den eneste kilden til abbedissens eksistens: I 1161 ble Gregorius Dagsson gravlagt ved Gimsøy Kloster, hvor hans søster, Baugeid, var abbedisse.

En død abbedisses ernæringsråd for næringsparkarbeidere på Klosterøya i 2017 (urter og grønnsaker fra Gimsøy klosters gamle urtehage anbefales) Røde Melder: ved sinne når gravemaskinene har borret og hakket i bakken tretti dager i strekk utenfor kontorvinduet. (Brukes som spinat) Rød holl Løg: ved motløshet når rivningsarbeidet stopper opp og store mengder murstein, jernstenger, knust glass og diverse bygningsavfall fremdeles, etter to år, ligger strødd bak inngjerdete områder, og fabrikkbygningene står igjen som ropende skjelett.

(Hakkes og stekes, inntas for eksempel til fiskekaker) Havrerødder: ved redsel for å se en gammel nonneånd i de tomme, halvrevne bygningene. (Tygges rå, gjerne sammen med et glass juice for å forsterke vitaminopptaket) Hornske Carotter: kan forsterke konsentrasjonen om papirarbeidet og dempe forstyrrelse fra omgivelsene. (Om de spises på tom mage om morgenen) Cichorie: når gråten sitter fast i brystet etter en elendig juleferie og nytt år med uferdig bygningsområder, samt stadig borring og hakking i bakken. (Til salat) Stor plat brunsviger Hovedkaal: i forkant av dragning mot fossen. (Kan fermenteres) Guule underjordiske Kaalrabi: ved følelsen av målrettethet og fremtidstro når en av bygningene endelig står ferdig, og det kjøres store grønne planter og kontormøbler inn gjennom glassdørene. (Knaskes rå)

Aina Villanger

født 1979, er poet og forfatter, født og oppvokst i Skien. Debuterte med langsang, et flytans habitat i 2012 (Oktober forlag).

Utkommer med sin andre bokutgivelse, Baugeids bok, i disse dager.

Greenlightdistrict – literary edit

24

Mette Karlsvik

Fr i

t t

etter d i s e g u a bok B i.

Søstre har brente koppar for te og pokalar for vin. Vin av grønt og vin av raudt. Vin for frø og muskelkraft.

Søstre kjem ikkje for å ta, kjem ikkje for det som finst, men kjem likevel for å finne.

Søstre siglar vest i leiet, langs strand og berg; siglar til dei finn le.

Båten går ut og inn baug og bukt, fyller inn der berg manglar.

Dei glattar over der berg er ru, legg til der nes manglar og kjem tørre der det er nok fukt.

Strandlina blaumar. Vekstar grør sjølv utan jord; graset står stivt sjølv på vindblåsne øyer.

Oppetter Oslofjorden ofrar søstre færre urolege tankar. Oftare er lufta lun, og frå vide fjorden finn dei mindre fjordar. Havet opnar seg ikkje lenger, men byrjar å bli oversiktleg. Frå fjord til tronge sund til vide elvar til vågar, viker; leie å sigle opp.

Søstre får vevnfulle netter og dagar med le, kvile og nok mat og drikke. Dei har overskot til utforske, og held fram fjord blir vatn, vatn kaupang og ved kaupangen ei øy. Øya er eit lite kongerike i det som søstrene er et rike av mange kongar.

Søstrene gjer kvilestaden til ein kvardagsstad. Dei gjer fritid til dagleggliv. Leiv og sonen Dag, Gregorius og Baugeid undrar seg over søstrene som arbeider hardt men som óg kan det med kvile. Kvile, lese, lese, jobbe, og slik går dei, dag etter dag til Dag Leivsson får kloster bygga. Bygget gror liksom opp ur jorda, kring søstre og berg og skapnad frå kjærleik.

Søstre flyttar inn i hus, kring ein hage, og dyrkar, bakar, kokar, lagar såpe, spriten og salva, trekk folk til staden. Det blir til Skidan, driv garden og skogen og steinen og jorda; driv elden og lufta og lagar ein heim for seg og for sjuke; sjukestove strekk som opp vatnet, opp elva, over dal og berg; går i le og i leie, finn folk som treng pleie.

Fritt etter Baugeids bok

Mette Karlsvik

Greenlightdistrict – literary edit

25

ii.

Her er hus av stein og hagar med jord; her er fjell av salt som ein gong var fjord. Her er jord rik på osceanisk mineral, her er abeddisse Baugeid, er kalkjord og urtar som gror godt. Her er abrot og salvie, dei som liker det vått. Her er bonderoser og åkermåne, dei som liker det tørt: Tørke i sæd løyser dei med taklauk. Den som slit med å gravid bli; eller som har bekkenproblem, dei spis dette, og spis vinrute mot melankoli! Dei har urtar for dei med gikt eller vondt i magen eller gikt. Det er ingen grenser for kva han kurerer, denne blaumande hagen. Med lyst og hunger grev Baugeid i jorda; blir brun på hendene, saftig i kroppen. Ho drar i ugraset og haustar det spiselege, og blir grøn, frisk og sevjemjuk gjennom heile kroppen. Men ei abbeddisse får ikkje alltid vere der ute; urtehagen er først og framst søstrenes arbeid. Abbeddisse Baugeid sit ofte over kalveskinn og pergament, med det svarte blekket, og kjenner lukta av olje, terpentin. Skrivesaftene tørker Baugeids safter inn. Dei sterke skrivemidla gjer Baugeids kropp veikar.e Ho skjelv. Det kjennest heilt inn i skjellettet og knoklane. Ei monotom knaking, som musikk; som om heile kroppen er i opprør mot skrift og stillesitjing, som om kroppen manar fram ein annan kunst; ein som er skapt av heile kroppen.

Men søstrene ser ikkje noko kunstnarisk i tromminga frå Baugeids bein.

Dei spring ut i hagen og hentar abrot og salvie. Dei kokar urtene i vin og heller i Baugeid. Dei bind ei bonderose kring halsen for å gi kraft. Mellom tennene hennar legg dei rota av ei kvannjoll. Ho har det grøne og det feite, det som får væskene igong att i Baugeids kropp. Det kjennest først som ei varme gjennom kroppen. Varma gir ny varme og startar denne brannen der ein gneist tenner den andre tenner den tredje.

iii. Om berekraft Søstre har ei makelaus kraft. Kraft til å bere. Berekrafta deira blir verande. Ho er i steinen i veggen i golvet i taket. Krafta blir planta i jorda i hagen og står opp frå bakken som blomar og urtar og gras; som godt, som medisin. Munkekraft blir til ny kraft. Ei kjedereaksjon av munkeenergi blir sett i gong og krossar Klosterøya og Grenland, i dagar, veker, år, hundreår. Krafta bær søstrene gjennom dagar, veker, år, hundreår. Søstrene bær kraft vidare, plantar kraft i bakken og skapar sevje som fyller stilkar og får vekster til å strutte. Struttar veks og sevje stilkar. Bakken kreftar og krafta munkar. Hundreår dagast og hundreår vekest. Grenland kjedereagerer og medisin gjærast. Gjere, gjere, er munkar sin messing. For messa messar og maker lausast. Laus kraft finn feste i tid, i fortid, i framtid.

Gjennom jorda til berget til Hjellevatnet sig sevja og krafta; trua på skaparevna og evna til å tenkje store tankar. Frå Søstrene får klosterøyfolk kraft til å tenkje stort, til å samle folk kring idear og fellesskap og inspierer til å løfte i flokk; til å reise fabrikkane, møllene, båtane,

Fritt etter Baugeids bok

Mette Karlsvik

Greenlightdistrict – literary edit

26

slusane; grave ut kanalar, byggje veggar og demningar, reise verdas åttande underverk. Vi hadde ikkje fått det til aleine. Ingen av oss hadde fått dette til kvar for oss. No har vi alle fått det til; kvar og ein av oss har bygd Bandakkanalen, seier ordføraren i Ulefoss i talen under opninga av den siste slusa.

Men før båtar blir heisa og senka i slusene må vatn demmast opp. Å demme vatn opp blir blant dei viktge oppgåvene langs Bandak kanalen. Den som styrer dammen har den verkelege makta i Ulefoss; er den som bestemmer kven som får komme kor, når, og kor brei eller høg lasten på båten kan vere.

Dei som styrer dammane styrer storleiken på dette og hint, og har kontroll over vatna og kanalane og elvar heilt til innlandet. Innst i landet ligg Rjukan rjukar og ryk og ryker og reiser til Herøya: Heile fabrikkar, heile Hydro flyttar til Herøya; hestar og kjerrer og lastebilar tar kvar sine etappar av vegen nordvest mot søraust. Hydro heiser stein på stein til det høgste bygget i landet; blandar byggambisjon med produksjonambisjon, til produkisjon og byggambisjon; blir kreative og reiser bygg som er for høge til å vere så smale. Dei er for smale til å finnest; iallfall til å vere så høge.

Herøya treng herrar og hestar, treng kjerrer med hestekrefter. Hit kjem dei, arbeidskraft frå Hordaland, Nordland, Tyskland, Poland, altså Polen. Ein kjem i kvit hatt og kallar seg målar, Han målar det finaste porselenet med gull og det grove med tjukkare pensel. Porsenelet står i over tusen gradar til gods og glasur har smelta og hardna og gjort Porsgrunn til ein smeltedigel av dialektar, heite typar, typete typar, karakter og kunnskap. Skapar heimar, skapar offentlege hus; her kjem sjukehus og sjukesøstre, treningsvaner og medisinurtar og urtar for mat og uttrekk i vatn. Og kring alt er dette vatnet; det sterkaste naturlege løysemiddelet. Det sterkaste middelet ein har for å reinske dei som råka er av gift. Gifta som tar livet av flest er likevel ikkje løysemiddel og asbest men tobakken. Så kan ein spørje seg kva som kjem først av røykinga og plasseringa lågt på sosiale hiearki.

I menneske går det inflasjon. Samtidig blir krona styrka. Dei som ein kan takke for den styrka, norske økonomien i etterkrigstida, er arbeidarane.

iv. Flyt Skip siglar frå Oslofjorden opp Brevikfjorden opp Skienfjorden til Hjellevatnet. Tømmer flyt i kanalar til Hjellevatnet til sagbruka over Skiensfjorden. Frå sagbruka kjem sagmugg. Mengdar sagmugg slepp frå papirfabrikken til Hjellevatnet til Skienfjorden. Fjorden blir tett av sagmugg blir tett av breiddane som sagmuggen lagar i indre fjorden. Sag-

Fritt etter Baugeids bok

Mette Karlsvik

Greenlightdistrict – literary edit

27

mugg gjer det som fjord var til brei elv og det som brei elv var til smal elv. Skipa som pleidde sigle opp fjordane til Skian kjem seg ikkje lenger enn til staden der fjord blir til elv. Her byggjer dei ei hamn for skipa.

Kring hamna kjem handel og menneske og industri og ein ny by. Porsgrunn blir til ein konkurrent for Skien. Skien skapar fjord til elv, sagmugg til elvebreidder og endrar naturlandskapet. Byen lagar seg ein naturleg konkurrent til handel, industri, til penger frå fylket og staten og turistar og kundar frå Oslofjorden i sør, frå industribyane kring kanalane i nord.

v. Porsgrunds Porselæn v.i.

Mor krinsar kring bordet. Den første runden er for fat. Taktfast sirklar mor; mot klokka, med tikka frå bestefarsklokka, set mor fat på rette punkt. Porsgrunds porselæn på plass etter plass. Asjett for asjett arbeider mor seg gjennom dette: dette er hennar domene, hennar glede i dagar som elles er tunge løft av søster og tørrhøy, av klede frå vatnet og vatn over golva. Mor dansar, no, og set tefat ved fata. Taktfast, også det; det, det, det; ikkje rett ved men litt over: Som der visaren står på to over heil time.

Mors sirklar blir mindre og rolege. Ho bær koppar og stoppar: står ei stund ved kvar stol og ser det framfor seg an: Kva fat som der er, kva kopp der skal vere. Frå den som utanfor står, ser mor ut til å miste taket. Døtrene stirrar, held pusten, ser frå klokka til mor si, frå søster stor til søster lita: Blikka dei imellom går ein runde, før veslejenta spør Skal eg hjelpe deg?

Nei, seier mor så, set kopp på fat og kopp etter kopp: Ho gjer siste runde med glans og består: Fat Rose får kopp Rose, kopp Kamille får fat Kamille, og slik står dei i perfekte par; koppar og kar: Alle sett heile, og bordet dekka komplett.

Bestefars klokke slår. Dørklinka slår. Mor hjarte slår, og eit sekund er det som om eit kaos igjen oppstår.

Når mor hentar gjestar spring døtre til bordet. Dei finn bordkort og fat, finn namn til kopp og på koppar og fat: sin blome, sin urt, sin rot, sin knopp: Store søster får Stanksnorkenebb. Blome og rot teikna sirleg, snirklande storkenebbtrådar; blome blå mot blå mage. Mariaurt til søster lita: Liebfrauenhandschuch, les ho, og lar seg ikkje lure. Aquilegia Vulgaris kjenner ho godt, og frøa mot kvalme, avkok mot skurv, men den best løynte løyndom; impotenshjelp i rot, frø for mannskraft.

Det kviskrar søster stor til søster nestenstor. Mor kjem så og seier Spis no så vi friske blir og snart hungrige att. Det blir mange rundar i dag.

Det er ikkje kvar dag nokon har rund dag.

Fritt etter Baugeids bok

Mette Karlsvik

Greenlightdistrict – literary edit

28

v.ii.

Søster søt vaskar koppar. Ho les skuggeskrift; snirkla bokstavar over glasur: Søster lita les Drikk din drikke, finn ein skugge. Drikk brygget ditt opp, gå ut, opp på månen sjå.

Så lys er den lauk at han veks av månens skin, drikk berre dugg. Du skal ete han slik han tar til seg lys og saft; med matehald og alltid rå. Elles renn ditt blod så tynt. Din eld blir blå.

Ai n

Væska vil hit. Månen trekk vatnet ditt dit. Slik finn de fred med kvarandre; medisinmannen og månen.

s a

m a

a l ta

Mette Karlsvik

Ho delte ein hybel i København med ein femtiårig iransk frisør før ho gjekk kunstskule i Kabelvåg i Lofoten. Så delte ho bustad og liv med ein gjeng kvinnelege kunstnarar på Kampen, og var med på store kollektivkunstprosjekt. Så skjedde det noko som endra på alt.

Klosterøya, mars 2017: Aina Villanger hentar ein kandelaber frå spisestova. Ho set den på eit lite trebord i eit mindre kjøkken, og tenner lysa.

Frå ganske små vindauge skimtar vi Hjellevatnet. Villanger er i Skien, i fødebyen sin, men på eit kjøkken i eit hus ho aldri før har vore. Ladegaarden er det eldste huset på Klosterøya. Villanger har køyrt forbi tusenvis av gongar. No bur ho her med seks andre forfattarar. Dei skriv tekst frå eit Grenland i post- og nyindustriell tid. Tidlegare på dagen var ho på køyretur gjennom industriområdet Herøya. Villangers kommande prosaverk Baugeids bok skildrar distriktets første «fabrikk», Gimsøy kloster.

– Det kjennest veldig rett, og litt magisk, å vere her no. Alt kjem liksom saman, seier Villanger.

Baugeids bok er Villangers første etter Langsang; eit langdikt som vart mykje oppskatta for å vere skrive på grenlandsdialekt. No skriv Villanger historia om Bratsberg, Klosterøya og lendmann Dag Eilifson.

Villangers utgåve er frå perspektivet til Baugeid. Ho er berre nemnt med ei leddsetning i Kongesagaene.

– Er dette eit feministisk prosjekt?

– Utan tvil. Det har tatt meg mange år å tørre å kalle meg feminist i Norge. Men det som kan ha losna ting for meg, var å jobbe med tidsskriftet

Ainasamtala

Mette Karlsvik

Greenlightdistrict – literary edit

29

«Utflukt» i tre år. Ein forsøkte å finn ein kjerne i korleis vi var eit feministisk tidsskrift. Ingen av numrene har feminisme som uttalt tema. Det er feminisme i praksis. Det same tenkjer eg om arbeidet med Baugeids bok. Eg grov fram ei kvinne.

– Du har skrive ein roman frå ei halv setning?

– Ja, eg visste ikkje noko om henne. Eg skulle i utgangspunktet skrive om Klosterøya. Det begynte med det. Eg forsøkte noko essayistisk.

Forsøkte dikt, brev, dramatikk. Så blei det eit prosaverk. Då eg slutta å tvinge mine eigne idear om hva teksten skulle bli fekk teksten sin eigen form. Det har finni seg sjølv.

FINNE SEG SJØLV Aina Villanger kjem til verda på sjukehuset i skogsbrynet av Skien. Ho er yngste søster av tre, tolv år yngre enn eldste søstra si, og ein atpåklatt. Ho veks opp i eit byggefelt ein liten køyretur mot Ulefoss. Åfoss er ei samling Block Watne-hus på ei høgd over byen, berre nokre minutt frå Geitryggen flyplass. Seks år gamal mønstrar Villanger kanalbåten Victoria og blir med over Hjellevatnet, forbi Lunde, Ulefoss og vidare heilt til Dalen. Det blir eit sterkt minne som ho hugsar klårt også som vaksen.

Villanger tar teikning-, form- og fargelinja ved vidaregåande skule i Porsgrunn, og tar bussen kvar dag til Porsgrunn heilt til ho atten år gamal får lappen og ein kvit kadett med leopardseter og så mykje rust at grenlandsvêr og -væte står inn frå front og sider og understellet. Ho fer frå åttitalsbyggefeltet til byen og tilbake. Men ho lengtar etter Europa.

Kadetten varar berre eitt år. Då har Villanger allereie kjøpt billett til København og har plass på kunstlinja ved ein folkehøgskule.

– Eg skulle studere kunst i Storbrittania eller København. Det stod mellom dei to stadene. Så fekk kjærasten min plass i København.

Villanger flyttar med kjærasten. Men det er ikkje i tankane hennar å flytte inn med ein kjærast – nitten år gamal. Han bur på eit lite rom i eit kollektiv. Villanger får ein hybel til ein grei pris i ein bustad som ho deler med ein iranar i femtiåra. Han kan ikkje engelsk og skal starte frisørsalong. På deira felles bad øver han seg til å bli frisør; klipper venner og familie. Villanger vassar i hår og bakverk.

– Men han var kjempesnill og sette store fat med søte kaker utanfor døra mi kvar dag. Han og søstera lagde mat kvar laurdag, alt for mykje mat, det var særs generøst.

PÅ KJØKKENET Samtidig går Villanger kunstskule og tener til livets opphald som tilkallingsvikar for eit vaskebyrå.

– Eg blei veldig godt kjent med København og københavnarar og inn-

Ainasamtala

Mette Karlsvik

Greenlightdistrict – literary edit

30

vandarar gjennom den jobben. Eg møtte mange slags folk og kom inn i mange slags bustadar.

– Kven og kva blei du kjent med, til dømes?

– Ein dag vart eg sendt for å vaske på ein kokkeskule. Den var fleire etasjar høg med eit apparat av mellomleiarar og leiarar. Eg vaska i øvste etasje den første dagen, med ein sjef frå Uganda. Andre dagen vart eg sendt til etasjen under, med ein sjef frå Irak. Han frå Uganda kalla meg opp att til seg og han frå Irak kalla meg ned til seg, fleire gonger i løpet av dagen måtte eg opp og ned mellom etasjane. Sjefen frå Uganda ville sykle meg heim. Han gjorde det, og så sa han at han kom og henta meg måndags morgon. Han ville passe på at eg kom meg trygt til jobb. Eg tykte dette var litt masete. Før det blei måndag sa eg ifrå til vikarbyrået at eg helst ikkje ville tilbake dit. Det vart for mykje kamp om assistenten.

Noko anna som Villanger blir kjent med i København, er seg sjølv.

– Eg lærte mykje om kva eg vil og ikkje vil. Eg veit at eg ikkje kjem til å flytte inn med ein iransk, vaksen frisør igjen, eller til ein bustad der det er bad på kjøkkenet, dusj i gangen og slike upraktiske ting. Men det er rart kva ein klarar og kan stå i når ein er så ung. Eg hadde ikkje planer om å vere der så lenge.

Villanger blir i København i fire år før ho flyttar til Kabelvåg i Lofoten og tar kunstskulen der.

– Det var ein viktig ting for meg å begynne på ein god kunstskule, og gjere eit skifte som var mitt val. Eg var glad for å komme meg vekk frå København. Eg oppdaga då at eg liker å dra frå ting.

– Tålte du eit utrygt liv i København fordi du hadde hatt ein trygg oppvekst i ein stabil heim?

– Ja, det kan godt hende. Livet i Skien var trygt.

Døra inn til kjøkkenet i Ladegaarden opnar seg sakte. Forfattar Hanne Ramsdal stikk hovudet inn og kviskrar: «Orsak, kan eg lage omelett?»

Ramsdal listar seg forbi oss ved kjøkkenbordet og kakkar egg i ein bolle.

Det går ikkje mange sekunda før Villanger er tilbake i samtala, akkurat der vi slapp, om at etter to år i Lofoten, og to år på Blindern, flyttar ho til Berlin. Ho studerer der eitt år på den tida då Simen Hagerup, Edy Poppy, Audun Lindholm, Øystein Vidnes, Liv Kristin Holmberg, Tone Avenstroup og fleire er der. Etterpå tar Villager Skrivekunstakademiet i Bergen. I 2010 kjem ho tilbake Oslo og flyttar rett inn eit kollektiv av kvinnelege kunstnarar. Her ferdigstiller ho eit manus som ho sender til læraren sin frå Skrivekunstakademiet, Mona Høvring. Høvring sender det vidare til Oktober forlag, der boka blir anteke. Forlaget skildrar Langsang – et flytans habitat som «ein dobbel genesis der historia til universet og eit ru (altså et du) sin vei mot skriving, blir fortalt i eit lydleg, munnleg og overdrive visuelt språk med røter i Grenlandsdialekta.»

Ainasamtala

Mette Karlsvik

Greenlightdistrict – literary edit

31

LYDEN AV LITTERATUR Porsgrunn, hausten 2014: Aina Villanger, Astrid Borchgrevink, Per Erik Buchanan Andersen og Edy Poppy kjem frå ymse stasjonar; togstasjonen, ein busstopp, og går opp gjennom eit bustadsområde, til eit forsamlingshus. Her står døra oppe, og lydar kjem ut. I ein sal sit jazzmusikarar og stemmer instrument, varmar opp. Forfattarane drar fram tekstar som dei har skrive og les høgt. Blant jazzmusikarane er slike som Stig Sjøstrøm, som har spelt med Jan Erik Vold. Han og dei andre musikarane skal legge seg etter opplesningane, skal følgje på og gjere det meir musikalsk. Men så kjem Villanger ut på golvet, og er både tekst og musikk, i eitt. Heksetekster og En julefortelling har både rytme og forteljing, musikk og tekst, hjarte og hjerne. For Villanger byrjar litteratur som noko ein les høgt. Debuten Langsang… blir til fordi Villanger skriv som ho ville ha lese teksten høgt. At ho set grenlandsdialekt på trykk blir også tema for mykje av resepsjonen.

– Det blei ei overveldande og overraskande stor mottaking av den boka.

Eg blei invitert til å lese mykje. Eg var nok på vegen, på opplesningsoppdrag, i to år.

Villanger blir også invitert inn i prosjekt. Ofte store prosjekt, som Itonje Guttormsens Eden Oslo. Saman med Liv Kristin Homberg, Maria Grazia og andre kunstnarar går dei, over lang tid, inn og ut av ein tilstand av det lillithske. Det tar utgangspunkt i kvinna Lillith som i jødisk mytologi vart vist ut av Edens hage. Utanfrå ser det ut som eit prosjekt dyrkande dikotomia vakkert og stygt, ondt og godt, autonomt og heteronomt, og forskar på ulike måtar å bu og virke ilag. Det blir scenekunst og film.

Itonje Guttormsen er ein av dei seks kvinnelege kunstnarane som Villanger bur med. Dei kallar det familieliv. Deira kvinnekollektiv er ope også for andre enn familien. Dei inviterer til legendariske 17. maifestar i huset og hagen, med mat, opplesning og framsyningar. Her syng, les, speler kunstnarkollegaer og -venner for kvarandre. Men korleis var kvardagen?

– Vi hadde sjeldan avtalar om felles måltid eller møte. Men eg trur vi var naturleg dregne til kvarandre, vi likte og blei styrka av kvarandre.

Desse felles tinga oppstod berre av seg sjølv fordi nokon laga noko.

Ein annan hadde ost og ein tredje ein slant vin. Men det var óg vanleg at folk var på reise eller på kontor utanfor huset. Når nokon endeleg kom heim kunne desse møta oppstå igjen, spontant. Dei deler nye tankar og opplevingar.

– Liknar det i det heile tatt på måten vi bur saman her i Ladegaarden?

– Ja, det er ikkje ei dårleg samanlikning. Vi hadde med oss eigne kunstnariske preferansar då vi flytta inn saman. Mykje oppsto også etter at vi kom saman. Her på Ladegaarden har vi ei forståing av at vi har kvart vårt å jobbe med. Det liknar óg at vi er kunstnarar som bur saman og møtest i samtalar og i ein form for samarbeid.

Ainasamtala

Mette Karlsvik

Greenlightdistrict – literary edit

32

– Du har vore involvert i fleire av Itonje Guttormsens store kunstprosjekt.

Oppstod noko av det arbeidet gjennom møte og samtalar kring kjøkkenbordet dykkar i kollektivet?

– Det har nok vore viktig for Itonje å bu med folk som snakkar same språket som hennar. Lillith-prosjektet er hennar idé. Men ho seier også at ho ikkje kunne ha gjennomført dette utan oss. Det er eit prosjekt om og av kollektiv tenkning.

Og kor blei det av ho som lagde omelett? Villanger fer opp og sjekkar steikepanna. Der ligg laukbitar og blir blanke og fine i smør. Varma står på det lågaste. Frå der borte ser Villanger ut over heile Hjellevatnet.

Ladegaarden ligg på det høgste av Klosterøya. Akkurat som klosteret var. Villanger skildrar det slik: «Klosteret er bygd av engelske munker i angelsaksisk stil, med kvadratisk grunnmur og et åpent gårdsrom i midten med brønn og hage. Rundt brønnen er det murt opp anlegg til prydhage med de fire slagene roser ethvert benediktinerkloster må ha.»

Villanger ser i retning av men ikkje heilt til sitt barndoms byggefelt.

Kor interessert var ho, den gongen, i Gimsøy og klosterhistoria?

– Ikkje i det heile tatt. Eg visste ikkje eingong at det fanst eit kloster her då. Ikkje medvite, iallfall.

– Du gjekk skule i Porsgrunn, ein by der franske nonner kom til byen for å sørgje sjelene til utanlandske arbeidsinnvandrarar. Var dét noko du var interessert i, som avgjorde at du fordjupa deg i Baugeid?

– Heller ikkje dette veit eg noko om. At eg skulle skrive boka til Baugeid var heller tilfeldig. Eg oppdaga henne då eg begynte å lese om Klosterøya. Eg blei umiddelbart fascinert berre av namnet hennar.

Baugeid. Eit heidensk namn. Som i tillegg blei kristen abbedisse. Det er noko med dei kontrastane og dei skjæringspunkta, både i hennar historiske tid, og i henne som person, det å bli nonne, og også klosterstyrar, som interesserer meg.

– … Litt som Greenlight districts tematikk; om det som oppstår i krossen mellom post- og nyindustrialisme. Men korleis er det å vere tilbake her?

– Det er ein luksus å få komme hit og så bu i dette huset som eg har sett og beundra så mange gongar, seier Villanger.

KONFIRMASJON Itonje Guttormsens prosjekt Eden Oslo er ein iscenesett konfirmasjon; ei kunstnarisk utforskning av ymse form for ritualitet. Det er eit langvarig prosjekt, over år, med eit klimaks hausten 2016; ein konfirmasjon. Konfirmasjonen er eit kunstprosjekt som rokkar ved Villanger.

Det skjer store endringar i henne.

– Konfirmasjon er jo ei førebuing til noko. Og det er mange hendingar som inntreffer.

Ainasamtala

Mette Karlsvik

Greenlightdistrict – literary edit

33

Villanger treffer ein mann og flyttar etter kvart ut av kollektivet.

Ei stund etter får ho beskjed av redaktøren om at teksten ho har strevd med i nokre år er ei bok. Ei bok som kan komme ut om ei stund, kanskje åtte-ni månadar. Og er det kunsten som følgjer livet, eller livet som oppstår av kunsten? Mange tråder blir samla og slutta denne våren.

Blant anna debut som dramatiker og omsetjar, bokutgiving og så ein barnefødsel. Med avslutningar kjem alltid byrjingar.

Før babyen kjem, kjem altså Baugeids bok, som Villanger kallar “hovudarbeidet sitt”. I grunngjevinga for eit stipend ho fekk frå Skien kommune, heiter det at Villanger «skal skrive ein diktsyklus». Men når teksten no er ferdig, kallar ho det ikkje dikt, men prosaverk. Villanger blandar her allmenngyldige reglar med benediktinarreglar og -liste over gjeremål og døgnrytme, døgnenes rytme gjennom året, og konkrete råd til korleis få åra til å vare eller om ein må; til å gå fortare. Heri ligg noko av romanens spenning: kven står over Baugeid og Bratsberg. Kven ser både Baugeid og Klosteret og fortel så klokt og kyndig?

– Alt om Baugeid er rein fantasi. Eg har mykje frå Hildegard von Bingen, noko flyttar eg over. Som når ho snakkar om “grønheit” i kroppen.

At ein får det ved å ete grønsaker. Når ho skriv om kopling mellom sjel og kropp, så tolkar eg inn orgasmen i det. Dét har blitt til ein tekst i min bok som handlar heilt konkret om det.

– Du skildrar ei scene av der Baugeid set seg inntil bror sin, og ei seksuell hending skjer. Er dét greitt å dikte inn utan å ha kjelder for slike hendingar?

– For min del handlar den scena om den seksuelle drifta som oppstår når folk bur som dei gjorde på den tida: heile familiar kunne sove i same senga: nakne, tett på kvarandre, under same fellen. Kva drifter blir vekt på kva måte, hos kven? Dette trur eg er individuelt og ganske tilfeldig. Det kjem an på kor ein er plassert i ein søskenflokk, til dømes.

Så det at det dei er nær kvarandre reint kroppsleg i forteljinga mi handlar meir om intimiteten som eg trur at menneska i middelalderen levde saman i.

– Dette, som alle andre narrativ og handlingar er skildra i eit makelaust presist og poetisk språk. Men du vil ikkje kalle det poesi?

– Det er ikkje poesi som følgjer den strenge sjangernemninga.

Utan at vi har merka det, har Ramsdal helt egga over lauken. Det luktar snart steikt egg, smør, før ho deler omeletten i sju bitar. «Det er berre å ta,» seier Ramsdal, og tar sin bit. Snart knakar det i ei trapp, og så går det i døra. Ein etter ein av kunstnarane på Ladegaarden kjenner lukta av varm mat og kjem trekkande. Snart er vi mange samla kring panna, på kjøkkenet, på tuftene av Gimsøy kloster.

Mette Karlsvik

kjem frå Nordmøre, og har jobba som forfattar sidan 2005, då ho fekk Tarjei Vesaas Debutantpris. Karlsvik skriv i alle disiplinar (skjønnlitteratur, sakprosa, dramatikk) og mange sjangrar (roman, poesi, essay),

og har fått prisar som Stig Sæterbakkens litteraturpris, Sigmund Skardstipendet, Skien kommunes kunstnerstipend og Bokhandlerprisen.

Greenlightdistrict – literary edit

34

Dyre

ne

Hanne Ramsdal En by. Og en by til i nærheten. En elv. En gruve. Et kjøpesenter.

Og fabrikkområdet nede ved vannet ligner en kropp eller et dyr uten kontroll over åpningene sine, ut av alle sprekkene og tarmtottene med hull i enden, ut av alle nesebor og rompehull og munnhuler, drypper det og renner det og siver det ut væske og damp og røyk og ild, og dyret er egentlig mange dyr og alle har sine navn og eies av mange, noen av dem bor i kina.

Og noen dager kommer det mer lyd ut av fabrikkområdet enn fra nede i sentrum i en av byene, for litt utenfor sentrum ligger kjøpesenteret, den trettitusen kvadratmeter store strandede hvalen med parkeringsplass på ryggen. Gratis. Kom inn! Stig på! De beste kundene belønnes med de beste tilbudene, og hvalen vokser, eser, og ut av hvalen kommer det fornøyde kunder med en pose, kanskje to, for ut av lommeboka kommer det kort tilknytta en konto med penger, og inn i kortmaskinen kommer det betaling knytta til den samme kontoen, og jeg kjøper meg gummistøvler for det er ikke vits med vintersko mer, det er bedre med gummistøvler med pels inni, til bruk i snø og slaps og regn, men inne i fabrikken som lager plasten til støvlene, holder det ikke å gå med vanlige gummistøvler, inne i fabrikken er det andre sko som gjelder, og hjelm og gassmaske og kanskje til og med hansker, og rundt fabrikkene er det et gjerde. Det er nesten alltid et gjerde rundt en fabrikk. Strengt forbudt for uvedkommende. Men under krigen hoppet noen over gjerdet og inn. Har jeg fortalt den historien om de som hoppet over gjerdet? Som ble oppdaget og gjemt oppe på loftet og skulle fraktes videre med en båt? Men noe skar seg og de måtte bare bli på loftet, i mange måneder, gjemt på loftet, og da de endelig kom ut hadde de farget håret sitt hvitt og øyenbrynene sine hvite, så de skulle se nordiske ut, for de hadde enda ikke fått vite at krigen var over.

Farget håret og øyenbrynene med hva?

P-phenylenediamine (ppd) og toluene-2,5-diamine (ptd) kanskje, for ut av hårfarge kan det komme blondiner, men i de gule tankene på fabrikkområdet er det gult innhold og i de blå er det blått innhold. Og ut av det blå havet kommer det magnesium og ut av magnesium kommer det papir, viskelær og tannpasta, og fyrverkeri, blitzlamper, lysbomber og lyssignaler og ut av sæd kommer det barn og proteiner og kjønnssykdommer, og fra miljøgifter kommer allergier, utslett, hevelser.

Ut av døra og ned trappa til benken.

Kan man bade i havet her?

På bilder tatt fra byen ser man den gule røyken fra fabrikkpipene, men inne bak gjerdet rundt fabrikken er det ikke lov å ta bilder, ikke røyke, ikke gå uten hjelm, ha en gassmaske klar, briller, vernesko, og ikke telefon der inne, og ikke, ikke, ikke, ikke.

Bare ett trekk?

Nei, ikke, ikke, ikke, ikke.

Her? Herøya? Øya? Øya her?

Dyrene

Hanne Ramsdal

Greenlightdistrict – literary edit

35

Jeg gjentar: Kan man bade i havet her?

Hva gjør en benk inne på fabrikkområdet? Som om jeg vil sitte her og vente på doktoren som pleide å holde til i bygningen bak benken.

Kan man gå til doktoren her?

Eller sitte her og tenke over at ut av mislykka forsøk kan det komme gjødsel, ut av utvandring kom det pakker hjem med Amerikabåten, ut av innvandring kommer det mulatter og andre blandingsbarn og nettroll kommer, gentrifisering kommer, og har jeg fortalt at ut av sagmugg de kastet i vannet i gamle dager kom det en elveseng, så båtene kom ikke gjennom mer. Og derfor kom det en ny havn, kom det båter andre veier, kom det et nytt sted, og ett menneske, og ett til, og enda ett, helt til det ble en by.

Men hvis jeg bader her? Blir jeg gul som røyken på bildene? Blir jeg gul som nikotinflekker på gamle fingre, blir jeg gul som en solsikke, gul som galle, som sola, som døden når den kommer med morgenen, med et farkt?

Også på sagen kan det komme sagmugg og da kan sagen miste tenner, men dette skjer ekstremt sjelden. Og ut av munnen kommer stein, saks, papir, kommer det ord og spytt og kyss og sinne og edder og galle og latter, og ut av en spyttklyse kommer det fukt ned til musene under bakken som bygger seg et hus, og ut av rompa kommer det du vet og nummer to kan også bli til gjødsel, til poteter for eksempel, man dyrker dem om våren og høster dem om høsten og koker dem og spiser dem med torsk eller kjøttkaker og ertestuing, det kan anbefales, og ut av restematen kan det komme kompost og ny jord og nye poteter, og ut av munnen kan det komme ord man aldri har sagt før som pælær, for ut av ordet gummistøvel kan det komme et uttrykk som bare de som bruker det forstår, og det knytter kanskje en person til en annen fordi noen deler et ord, det som bare finnes her, og noen bor her og lever her og snakker sånn, hælær og pælær, og tar en kaffe sammen, spiser et egg, og ut av et egg kan det komme en kylling, et barn eller en omelett, en plomme, eller en abort, og ut av solgule ammoniakktanker kan det komme vinylklorid og ut av natriumhydrogenkarbonat kan det komme bakepulver og ut av pvc fabrikken kan det komme kabler og piper og gulvbelegg og tapet og tekstiler til gummistøvler og regnjakker, og alt det de lager plasten ut av, selve plastens råmaterialet, kommer gjennom en ledning under fjorden, og ut av Nordsjøen kommer det ni tusen liter vann i sekundet, inn i et rør, inn i fabrikken, og vannet, det kalles coolingwater, på engelsk, for det er det de snakker og skriver, selv om det er i Norge, og ut igjen renner det de kaller wastewater som varmer opp gatene i en av byene, for ut av glatte gater kommer det mange på legevakten, kommer det høye sykehusregninger, og vannet fins jo og kan brukes til noe, for alltid er det noe på gang i fabrikken, en lavfrekvent lyd og ildfakling opp av piper, som fra, ja, som fra et et dyr som aldri sover, og det smeller og drønner, og som bambus skyter i været, sånn

Dyrene

Hanne Ramsdal (født 1974) er utdannet litteraturviter og tar en master i teater ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun jobber med tekst for bok, film, teater og kunstrelaterte prosjekter, senest utstillingen ”Celledeling” kuratert av Munchmuseet og UKS. Våren 2017 vises hennes siste stykke ”Svømmerne” ved Dramatikkfestivalen i Oslo.

Hanne Ramsdal

Greenlightdistrict – literary edit

36

fort vokser fabrikken, at de kaller det for the bamboo project, som når noen tar med seg en krokodille hjem fra ferie og putter den i badekaret, men før de vet ordet av det er krokodillen stor og tar over hele badet, og ut av det som vokser og tar over kommer det nye arbeidsoppgaver, staben økes, kontoene fylles, og av og til inviteres en kunstner inn for å tagge på en vegg, ikke langt fra salpetersyretanken og magnesiumskiltet og fullgjødselområde, så det grå blir fargelagt, og etterpå kan kunstneren sende en faktura til Yaraland hvor de lager karbondioksid som blir til Coca Cola, og på ildsfarlige steder må man unngå gnistdannelser, for ut av ild kommer det brann og ut av brann og gass kommer det eksplosjoner, som da de allierte bombet fabrikken fordi så mye av den allerede før krigen var eid av tyskere som ville lage flydeler så de kunne fly andre steder og bombe andre steder og lage branner andre steder. Men noen stoppet dem. De allierte stoppet dem. Noen kan stoppes. Men kan jeg bade her? Hvis jeg tør da. Hvis det er sol da. Hvis det er varmt nok da. Hvis jeg har med badetøy da. Hvis jeg ikke er for sulten. Hvis jeg har tid. Hvis jeg har gått på svømmekurs og kan svømme. For ut av svømmekurs kommer det svømmere. Og ut av fjerten kan det bli ild og ut av skogen kan det komme papir og ut av flaggstangen kommer det en vimpel og ut av kua kommer kalven og ut av hansken kommer hånda, og hvem vet hvem som tok hverandre i hendene da avtalen om giftdepoet ble inngått. Da gruven her ble inntatt. De nedlagte gruvene hvor det bor drager, sier barna og ut av drager kommer det også ild, og ut fra livet som leves kommer det avfall. Og noen må jo ta seg av avfallet. Noen må gjøre det også. Som vinrankene ved stedet der det er konserter om sommeren, de vinrankene vokser som bare det, selv om det er kaldt, for de står ved et gjerde der mange spyr og tisser, når det er konserter, og ut av spy og urin kommer det også gjødsel, og akkurat der blir gjødselet en slags sol, men ut av gjødsel fra fabrikken kan det komme en bombe, som den han vi ikke orker å si navnet på lagde på den gården uten at noen visste noe, og en av dem som satt på ferje på vei til øya, ved siden av ham, hun tenkte at til politimann å være er det rart at skjorta stikker opp av buksa, pleier det å være sånn? Men ut av frykt kommer det en rar sær form for høflighet, den er vanskelig å styre, og ut av et maskingevær kommer det kuler, og hvis kulene ikke fjernes fra kroppen vil de gi utslag i en metalldetektor, på vei inn i en rettsak for eksempel, eller på en flyplass, for man kan ikke kle av seg kulerester sånn som man kan ta av seg et par sko med ståltupp, eller kaste søpla, eller gjemme vekk giftdepoet i en nedlagt gruve, og selv om doktoren klarte å fjerne alle kulerestene, ville noe kanskje henge igjen i kroppen, som et inniarr, en fantomkule, som når det hvite håndkle aldri mer blir noe annet enn mørkehvitt, som i halvskyggen, for ut av sol kommer skygge og ut av sol og en oppreist stav kommer det et solur, for skygger i sollyset peker alltid bort fra sola, og skyggen faller kanskje i vannet med en fot, et bein, og resten av kroppen, for om en går foran, kommer det flere etter, og ut av vannet som går, kommer det et barn, og jeg tørker meg, jeg kler på meg og sier her er jeg, og jeg er et menneske, for jeg kom ut av et menneske, og ut av meg kan det komme enda flere, akkurat som hos dyrene.