Sesongprogram Trøndelag Teater våren 2008

ANNONSEBILAG TIL ADRESSEAVISEN ANNONSEBILAG TIL ADRESSEAVISEN

Teateravisa REPERTOARET PÅ TRØNDELAG TEATER VÅREN 2008

Den siste viking av Johan Bojer

Cabaret av Masteroff, Ebb, Kander

Vente på Godot av Samuel Beckett

Kasimir og Karoline av Ödön von Horváth

Min största smärtas barn om Harriet Bosse og August Strindbergs dramatiske samliv

Løvebrøl

Silje Lundblad - gleder seg til rollen som Sally Bowles i Cabaret

Foto: Vegard Eggen

Gjestespill fra Cirka Teater

ANNONSEBILAG En innstikksavis i Adresseavisen og Trønder-Avisa 9. januar 2008 fra Trøndelag Teater

Teatersjefen intervjuer seg selv

Bestilling og kjøp av teaterbilletter

Bestilling av billetter Billettluka telefon 73 80 50 00 Gruppebestilling (fra 15 personer) telefon 73 80 50 50 Billettservice telefon 815 33 133 Åpningstider i billettluka Mandag - fredag 11.00 - 20.00, lørdag 11.00 - 18.30.

Hentefrist syv dager etter reservasjon.

Kjøp av billetter på internett www.trondelag-teater.no og www.billettservice.no TicketFast Til Trøndelag Teaters saler kan billetter kjøpes på internett og skrives ut på egen skriver. Kjøp billetter på vanlig måte på internett og velg betalingsmåte TicketFast. Du mottar først en bekreftelse på e-post. Etter kort tid får du tilsendt billettene på den e-postadressen som du har oppgitt.

Posten, Narvesen og 7-Eleven Nå er det mulig å kjøpe og hente ut reserverte teaterbilletter hos Posten, Narvesen og 7-Eleven.

Spilleplan På baksiden finner du spilleplan frem til og med juni 2008.

Rabatter • Grupperabatt fra 15 personer • Honnørrabatt • Grupperabatt honnør • Rabatt for skoleelever/studenter/vernepliktige

- Ligger det noen inngrodd mistro til journalister som gjør at du nok en gang intervjuer deg selv i Teateravisa?

Denne gang om repertoaret for våren 2008 på Trøndelag Teater?

- Egentlig ikke, men siden det var journalist jeg hadde mest lyst til å bli da jeg var ung, benytter jeg enhver anledning som teatersjef til å skrive. Og siden jeg er ansvarlig utgiver av Teateravisa kan jeg heller ikke bli refusert av noen, he-he. Det er et privilegium jeg må utnytte maksimalt så lenge jeg kan.

Dessuten prøver jeg desperat å finne en form mest mulig vekk fra typiske teatersjefartikler i programmer og årsbrosjyrer fylt med floskler og selvskryt som de er. "Aldri har sesongen vært mer spennende og samtidsorientert og nyskapende", - og bla-bla.

- I forrige avis uttalte du i en enquete i forbindelse med Ingen Nordmenn savnet om hva du gjorde i 2027 – det året stykket utspilte seg i – at du ville gjenoppstå fra de døde og nok en gang søke stillingen som teatersjef på Trøndelag Teater?

- Jeg har ombestemt meg. For det første ville jeg i en alder av 84 år muligens ikke få stillingen, men journalist kunne jeg kanskje bli – siden det er en jobb som i folks omdømme rangeres svært lavt, like over kriminelle har jeg hørt. Men journalister blir merkelig nok svært sjelden arrestert, og 84 åringer ville vel uansett slippe unna med en mild straff.

- Kunne vi nå et øyeblikk styre unna dine bisarre og selvopptatte ambisjoner og rette blikket mot Trøndelag Teater?

- Vær så god. Fyr løs!

Funksjonshemmede Vi har teleslynge for hørselshemmede på Hovedscenen, Gamle Scene og Studioscenen. Rullestolbrukere kan få egne plasser. Gi beskjed ved billettbestilling om du er hørselshemmet eller rullestolbruker, og henvend deg til en av våre teaterverter ved ankomst, så hjelper de deg til din plass.

- Hvorfor skal folk gå i teatret våren 2008?

- Nå skal ikke jeg her oppsummere og gjenta i kortformat alt det fine stoffet som står i denne avisen. Punkt 1 må ikke denne avisen kastes før eventuelt til sommeren. Punkt 2 bør den leses grundig for å skjønne alt det man går glipp av ved å la være.

Potetgull, fotball og TV er ikke alt her i verden.Teatret kan i sine beste øyeblikk gi deg en innsikt i ditt eget liv som du ikke kan få noe annet sted.

Ledsagerbevis Trøndelag Teater aksepterer ledsagerbevis. Innehaveren av beviset betaler vanlig pris (med eventuelle rabatter).

- Er du ikke farlig nær flosklene nå?

- Huff ja - men det er jo sant, for svingende. Personlig ville jeg dødd for lenge siden uten teater.

Teaterkortet 2007/2008 Ditt personlige teaterkort som gir rett til billetter til sterkt reduserte priser på inntil åtte av våre forestillinger.

- Du sa jo nettopp at du ville heller blitt journalist?

- Da hadde jeg sett masse teater og skrevet om det fra morgen til kveld. Jeg ville vært en ambassadør for ekte livsopplevelse og formidlet til leserne all den innsikt, medmenneskelighet og selvforståelse man kan få av å gå i teatret.

Du bestemmer selv når du vil se forestillingene. Kortet koster kr 400 (kr 200 for honnør/student). Gjelder for egenproduserte forestillinger til og med juni 2008.

Teaterkortet Bedrift Teaterkort for bedrifter: 20 klipp til kr 3 800. Kortet passer for bedrifter som ønsker å ta med kunder på teater eller som vil ha et teatertilbud for sine ansatte. Kortet kan brukes av flere personer, til en eller flere forestillinger, over flere sesonger.

Dere velger selv hva dere vil se og når dere vil gå.

Foto: Lasse Berre

Billettprisen er den samme uansett hvilken av disse tjenestene du velger:

Teatersjef Otto Homlung

- Det fins vel dårlige forestillinger også, til og med på Trøndelag Teater?

- Dårlig for noen kanskje, men aldri for alle. Og alltid formidlet med en høy teaterfaglig kvalitet på alle plan, og i alle teatrets yrkesgrupper. Høyere arbeidsmoral enn for eksempel blant våre skuespillere finner du ikke på noen arbeidsplass. Michelangelo er kanskje den eneste som nådde høyere.

- Er ikke dette å ta av litt vel mye?

- Sikkert, men det er vakkert å tenke på. At han lå på ryggen oppunder taket i det sixtinske kapell i fire år med en liten pensel og flikket på detaljer som bare Gud kunne se neden fra.

Han begynte forresten for nøyaktig 500 år siden.

- Vårens forestillinger på Trøndelag Teater vil vel ikke bli husket så lenge?

- Det vet ikke du noe om, din skarve bladlus. Men det er sant: Teatret er øyeblikkets kunst.Våre penslers kunst er som skrift i vann. Men noe blir sittende igjen i menneskehetens harddisk.

Det tror jeg på. Bare kom i teatret og finn ut av det selv.

- Da tror jeg vi sier takk til deg.

- Vær så god. Men kommer du ikke i teatret, så er du min fiende for livet. Husk kunsten er lang, men livet kort.

Otto Homlung teatersjef

Salkart Hovedscenen

Når Teaterkortet Bedrift benyttes til forstillingen Cabaret er det i tillegg en avgiftspris på kr 100,- pr. billett.

Trøndelag Teater Besøksadresse: Prinsens gate 18-20,Trondheim.

Postadresse: Postboks 3549, Hospitalsløkkan, 7419 Trondheim Telefon 73 80 51 00, telefaks 73 80 51 01 Mer informasjon om forestillingene på våre nettsider www.trondelag-teater.no

Våre samarbeidspartnere:

Salkart Gamle Scene

Utgiver: Otto Homlung Redaksjon: Otto Homlung, May Selmer, Sissel Grønlie, Geir Schønberg, Per Ananiassen, Bente Dyrseth Grafisk utforming: Heidi Strand Plakatuttrykk: Dialogue Reklamebyrå (Cabaret og Kasimir og Karoline) TIBE T: reklamebyrå (Den siste viking)

HOVED

SCENEN

STUDIO

SCENEN

GAMLE

SCENE

THEATER

CAFÉEN

TEATER

KJELLEREN

En scenetekst av Ragnhild og Terje Mærli basert på Johan Bojers roman Regi: Scenografi: Kostymer: Koreografi: Musikk: Lysdesign: Sangpedagog:

Terje Mærli Lars-Erik Lindén Lili Riksén Erlend Samnøen Henning Sommerro Eivind Myren Anne Kleivset

De som er med: Marianne Meløy,Trond-Ove Skrødal, Mads Bones, Kine Bendixen, Cici Henriksen, Marte Stolp, Kristofer Hivju, Gunnhild Sundli, Torgeir Reiten, Hallbjørn Rønning, Ole Martin Aune Nilsen,Tor Wibe, Jan Erik Berntsen, Arne O. Reitan,Tore B. Granås, Ivar Gafseth, Janne Kokkin, Helga Wendelborg, Jan Frostad,Trond Peter Stamsø Munch og statister

HOVED

SCENEN

Storslagen og gripende sceneversjon av et hovedverk i norsk litteratur

Bare ett hundre år tilbake i tid var Norge et utviklingsland, og for kyst-Norge var silda like viktig for drømmen om et bedre liv som oljen har vært i dagens velstands-Norge. Med Ragnhild og Terje Mærlis dramatisering og Henning Sommerros musikk vil 37 skuespillere og statister fremstille et rikt og frodig persongalleri.Vi følger Kristaver Myran og den nye båten hans Kobben sammen med andre båtlag på vei til Lofoten. De kjemper for sin rett mot den nye dampbåt-tiden i det dramatiske Trollfjord-slaget. Med blodslit slåss de mot naturkreftene, men våte støvler og vadmelsklær er glemt når garnene er fulle av skrei, som omgjøres til klingende mynt.

I rorbuene er det fest og glede og fyll - før man vender hjem til hustru, barn og kjærester.

Forestillingen er spennende i sin form. Kontakten mellom de der hjemme og de på havet forflytter seg i tid og sted. Ikke alle vender hjem og ikke alle får det livet de drømte om.

Den siste viking er en hyllest til kystbefolkningen i fattig-Norge. Det er også en hyllest til kvinnene som hadde eneansvaret for barn, hus og grunn. Men det er også en beretning om kjærlighet, lengsel, sant vennskap, hjelpsomhet og medfølelse.

Tekst: May Selmer PREMIERE PÅ HOVEDSCENEN 25. JANUAR 2008

Plakatillustrasjon:TIBE T: reklamebyrå, foto Geir Mogen

Johan Bojers Den siste viking kommer nå endelig på teaterscenen.

Kystbefolkningens slit i den nære fortid og hele storhavet der kampen for tilværelsen utkjempes både på vei til Lofotfiske, gjennom håpet om det store sildevarpet og veien hjem igjen, får nå plass i sin fulle teatrale bredde på teatrets Hovedscene.

ANNONSEBILAG

Gullgravere på havet - Det å komme tilbake til Trøndelag Teater er å vandre nedover "memory lane". Mange minner dukker opp. Så er det jo spesielt å komme tilbake til et hus som ble bygget da jeg var sjef. Det ble faktisk overlevert den dagen jeg sluttet, og i dag er det udelt gledelig å se det stå der og at det fungerer.

Terje Mærli har vært både teatersjef og regissør på Trøndelag Teater tidligere. Som teatersjef fikk han utfordringen med å holde teatret samlet under byggingen av nytt teaterhus. Det ble i byggeperioden spilt på diverse scener rundt om i byen. Femten produksjoner har det også blitt på Trøndelag Teater, man kan trygt si at han kjenner "huset". Og det kan komme godt med når han nå skal ta i bruk Hovedscenen og jobbe med nesten 40 skuespillere og statister for å gi liv til folk i Rissa og Lofoten.

- De sceniske mulighetene er store på grunn av de åpne løsningene på Hovedscenen. Kanskje er det bare Det Norske Teatrets hovedscene i tillegg til Trøndelag Teater som kunne klart å ta en så stor produksjon. Selvsagt er det mest nærliggende at Trøndelag Teater gjør Den siste viking siden det meste av miljøet er fra et sted rett over fjorden.

Ja, hvordan i all verden skal du klare å romme romanens Rissa og Lofothavet på en scene?

Det er i grunnen ikke det vanskeligste. Ikke etter vi fant ut hvordan vi skulle få til Staværingsbåter i en scenografisk sammenheng. Da fant vi også ut hvordan vi skulle få til seilasen. Utgangspunktet var å finne en løsning innenfor en teatral ramme.Vi fant grepet vi kunne bruke da Ragnhild og jeg dramatiserte boken. Man bør ikke dramatisere episke verk om man ikke finner et dramaturgisk grep.Vi må filleriste klassikerne til hemmelighetene kommer ut. Det betyr at vi ikke kan legge oss på en utvikling på scenen som er den samme som romanens. For vi lager ikke spel, men en dramatisk scenetekst med klare problemstillinger.

Det må være en sterk kjærlighet?

Det er flere kjærlighetsmotiver. Marja er den oppofrende, hun som kommer fra innlandet til fiskermiljøet for å gifte seg med Kristaver.

Hun lengter sterkt hjem igjen, men blir hos fiskeren sin. De unge, pubertale, Lars og Ellen som står ved inngangen til kjærlighetslivet og skal prøve å klargjøre hva kjærlighet, sex og samliv kan være.Vi vil ha denne historien så rein og naiv at man tenker at de MÅ få hverandre. Og så er det en tredje, en brutal kjærlighetshistorie. Felles for dem alle er at den som venter der hjemme er den eneste forankring i livet til fiskerne.

Båten kan velte, sjøen kan knuse dem. Kjærestene er det faste punkt som holder dem oppe.

Hvilken plass har kvinnene ellers i dette dramaet om Lofotfiske?

Det spørsmålet begynte Ragnhild og jeg med da vi skulle lage dramatiseringen.

Bojer ville skildre fiskerens kamp.Vår forståelse for samfunnet hjemme er at det må ha vært attraktivt å reise hjem til. Kvinnene må ha vært sterke og selvstendige. De utførte like store mirakler, de som holdt familiene, jorden og gården i gang. De var limet i samfunnet.Vi vil gå mer inn i kvinnenes liv, deres stillingstagen til egne liv.

Derfor har vi lagt vesentlig større vekt på hjemmemiljøet. Gjennom kontrastene mellom Lofoten og hjemmet setter vi lyset på livet mellom mann og kvinne.

Likevel må det vel bli troverdig når båter skal kullseile, når sjømannskap skal utøves?

Vi kan ikke tenke realistisk, men stole på at teatrale grep fungerer. Gjør man det, kan man gjøre hva man vil. For eksempel lyder en av de flotteste sceneanvisninger jeg vet om slik: "En hval svømmer inn på scenen. Plutselig skifter den utseende og tøffer videre som et tog." Ja, finner vi tegnene for en trebåt, Kvinnene kan man til og med seile over kjølen må ha vært på en annen trebåt. Det ville vært en sterke og utfordring for film også. Det er den indre logikken i det ytre grepet som selvstendige. De teller. En dramatisk scenetekst med utførte like store klare problemstillinger, har andre premirakler, de som misser enn spel.

"

Hvor autentisk kan et miljø som i Den siste viking være?

Hva er autentisitet? Om man tror at det som er autentisk er realisme, har man tapt. En roman er fullstendig i sitt papirunivers.

holdt familiene, jorden og gården i gang. De var limet i samfunnet.

Den siste viking rommer flere kjærlighetshistorier, men det er bokstavelig talt et hav mellom de elskende. Hvordan skal du få det til i teaterversjonen?

For oss er det handlingen som er viktig. Kjærligheten kan bevege seg i tid og rom. Derfor kan de ulike personene på scenen bryte ut av det stedet de er og møte sin elskede et sted som ikke finnes.

Foto:Vegard Eggen

Med Den siste viking på Hovedscenen i januar er Terje Mærli tilbake på gamle tomter. Sammen med kona, Ragnhild Mærli, har han dramatisert Johan Bojers romanklassiker med handling fra Rissa.

Terje Mærli er tilbake på Trøndelag Teater der han tidligere har vært både teatersjef og regissør. I alt 15 produksjoner har han på merittlisten her på teatret

Det er en viktig tid i vår historie som skildres i dette verket. Du har flyttet handlingen fra 1890 til 1900.

Hvorfor? Å seile inn i et nytt århundre skaper store forhåpninger om at noe vidunderlig kan skje. Men så vet jo publikum at 1900-tallet var et av de verste i menneskehetens historie. Publikums kunnskaper ligger langt foran personene i stykket.

Derfor kan tilskueren vurdere berettigelsen av forhåpningene.

Dette at du vil starte handlingen med overgangen mellom 1900, minner om filmen 1900 av Bernardo Bertolucci hvor den gamle tiden går i graven og en ny tid, en tid som splitter folket blir født. Kan man forstå Den siste viking slik også?

Ja, den gamle fangstkulturen går nedenom og hjem. De som seilte i åpne, små trebåter med egne garnbruk møter dampbåter, fabrikktråleren. Siden vikingtiden har mennesker drømt om det frie liv, båten var uendret fram til begynnelsen av forrige århundre. For Bojer var det noe positivt med disse "vikingene", de var de siste tøffe og utholdende.

Men disse fiskerne var også eksponenter for en uhemmet bonanza-kapitalisme. Fangsten kunne gi dem en eventyrlig gevinst. På mange måter var det en rein macho-kultur hvor en av drivkreftene var å få tak i rikdommene i havet som kunne føre til en selvutslettende griskhet. Denne kulturen utfordres av den unge Lars, skårungen.

Er han den siste viking?

Han kan være det, fordi han er den som bryter med det gamle. Også Kristaver, faren, kan ses på som den siste viking, den siste av de som holdt ut det harde livet på havet. Det var en tusen år lang tradisjon som gikk dukken.

Dermed kan Den siste viking betegne en hel kultur, en kultur også med sterke, selvbevisste husfruer.

Tekst: Per Ananiassen

ANNONSEBILAG

Den store forvandlingen - fra fisk til olje

Et førtitalls år er gått siden den gang. Går vi drøyt 40 år den motsatte vei, er vi tilbake til den tid da Johan Bojer skrev de romanene som regnes som hans mesterverk, Den siste viking (1921), Vor egen stamme (1924) og Folk ved sjøen (1929), alle varige monumenter over det skapende arbeids anonyme slitere. Naturen og kystlandskapet slik det diktes frem i svart og hvitt av den folkekjære kunstneren Kaare Espolin Johnson og slik den gjenkjennes av alle enten de bor på Vestlandet eller Finnmark, er den samme, men levemåten og kulturen er helt, helt annerledes enn den er i vår tid. Her er det fiskere, fattige emigranter og andre småfolk ved sjøen vi først og fremst møter, stemt til stivsinn - eller like ofte til andakt – mot en rå og ytterst krevende natur. Og over det hele hviler en ufattelig tilpasningsevne - og som en del av den – den store, forløsende humor.

Fiske sammen med jordbruk – kombinasjonsbruket som samfunnsviterne kaller det – var det som preget kysten. Et klart flertall av brukene i Trøndelag var på under 50 mål, og minst var de i kyststrøkene. De fleste av oss har hørt om fiskerbonden, men få om kvinnene som egentlig sto for alt når mannen var på fiske, - for stell av fjøs, å få potet og annen avling i hus, matlaging, ta seg av barn og alt stell i huset, men også av økonomien. Få historikere og sosiologer har interessert seg for kystkvinnenes spesielle status. Det var et liv i slit, men også med en stor grad av selvstendighet. Når mannen dro til Lofoten eller på annet fiske, måtte han overlate alle avgjørelser til henne. Det fostret også sterke kvinner.Vi snakker ikke om et rent naturalhushold,

Sult er det vanskelig å snakke om, også fordi det er vanskelig å si hvor sultegrensen går. Men var 20-årene harde, ble det verre på 30-tallet. Om det ikke var direkte sult, så var det noen ganger ganske snaut med mat. Kontanter manglet og det kunne bli mangel på brødmel. Brød var ikke noe man fikk spise seg mett på. Men på kysten hadde man heldigvis fisk og sild, poteter også om det ikke ble uår. Kosten besto mest av fisk, sild og graut med kanskje en liten kjøttbit eller litt stekt flesk på søndagen. Det som var av kontanter, ble stort sett hentet fra havet, mens småbruket var en kilde til sjølberging når det gjaldt både mat og klær. Mellomkrigstiden var en tid full av uro og bekymring for den nærmeste fremtid, også på kysten. Selv der, langt fra de store industriarbeidsplassene, var det sosiale og politiske spenninger å spore. Nye ting var i emning, men den store omveltingen skjedde ikke før etter krigen.

Etter hvert kom traktoren og melkemaskina. Snurpenota og kraftblokka erstattet den gammeldagse måten å fiske på, det kom nye veier, lange broer mellom øysamfunnene – og folkestrømmen mot byene startet. De siste årene før verdenskrigen så man tegn på svikt i sesongfiskeriene, og takket være bedre låneordninger vokste det på forsiktig vis frem en havfiskeflåte. Men det var først på 1960-tallet at vi for alvor begynte å få en moderne trålerflåte.

Vi fikk nye og dramatiske kvoteordninger.

Den gamle fiskeren som "rodde heimsjøen" er nesten blitt helt borte.

Maleri: Gunnar Berg

I dag er Norge rangert som verdens tredje største eksportør både av olje og gass. Forvandlingen i samfunnsøkonomi og levesett er enorm, men ingen steder så tydelig som på kysten. I fjor kom 36 prosent av statens inntekter fra olje og gass. Milliardene fosser inn, i en grad hvor vi ikke riktig vet hvor vi skal gjøre av dem, men stabler mange av dem fornuftsmessig i et fond som skal komme nye generasjoner til glede. Men vi skeptikere fikk i første omgang rett. Ocean Traveler boret tørt. Funn ble gjort, men var i første omgang ikke lønnsomme. Men da oljearbeider Einar Grønlie Olsen en dag like før jul i 1969 krabbet ut på flammebommen på Ocean Viking med en brennende vaskefille ytterst på et kosteskaft og nesten ble blåst på havet da han tente den brølende gassen, da var oljealderen på mange måter innledet.

men ikke langt unna. Kontanter trengtes i det minste for å betale lån på båt og bruk, skatt og kanskje noe klær. Derfor spilte Lofotfisket og notfisket etter sild en så viktig rolle gjennom hele mellomkrigstida. Utover på 20-tallet kom det en del kjøpeklær i butikken. Noe fant veien også inn i "vanlige" hjem, men rokken og vevstolen hadde fortsatt en viktig plass i stua.

Trollfjordslaget

Den nye oppdrettsnæringen har bydd på en revolusjon.Trøndelagskysten har på ingen måte ligget etter. På Frøya ble det første oppdrettsselskapet startet allerede i 1970.

Fra Hitra og Frøya – to kommuner med drøyt 4 000 innbyggere hver – vil det i år bli fraktet 15 000 trailerlass med laks til ulike markeder i Europa! "Pinadø med litjfoten" er ikke lenger med i det moderne helteepos om Trøndelagskysten. Den rollen er overlatt til en polsk sjåfør som skal balansere en kjempestor trailer langs de kronglete, smale veiene gjennom Snillfjord.

Foto: Øyvind Hagen, StatoilHydro

Året var 1966. På en halv fotballstadion av et parkettgulv, i det som var landets fineste hotell den gang, Park Hotell i Sandefjord, satt vi en gjeng unge journalister og skulle informeres om olje – ikke den siste, men den første. Oljeboringsriggen Ocean Traveler var under tauing fra Mexicogulfen til et sted utenfor Stavanger der den skulle settes i drift. Under skipsreder Anders Jahres kjempedigre prismekroner på dagtid klarte vi å holde maska, men i baren om kvelden kniste vi lattermilde mot hverandre: Oljenasjon – liksom!

Norge...!!!

Og om nye 40 år? Vil vi fortsatt ha en gass- og oljeindustri? Ja, mener ekspertene. For svære teknologiske fremskritt gjør det kommersielt mulig å utnytte de enorme gassfeltene på store dyp gjennom såkalte "subsea-brønner" som med lange rørledninger knyttes til produksjonsplattformer, skip eller landanlegg (som Snøhvit og Ormen Lange som åpnet i Gullfaks A 2007.) Her hentes det gass opp fra 1 000 meters dyp (Ormen Lange), og det er funnet olje i en letebrønn på 1 800 meters dyp. Industrien er på vei ut til det gigantiske Vøringplatået der det skal bores ned til 2 500 meter. Norsk oljeindustri beveger seg utover på større havdyp i Norskehavet og lenger nord- og østover i Barentshavet. Alt er grensesprengende, men også ofte i konflikt med miljø og klima.

Tekst: Johan O. Jensen

Den siste viking på Stadsbygda Nora Evensen var ansvarlig både for ny dramatisering og regi da Den siste viking ble satt opp for fjerde gang på muséet Kystens Arv på Stadsbygda.

I tillegg til et kobbel med skuespillere fra Trøndelag Teater, var også Toralv Maurstad med som Jakob Pinade med litjfoten. I forbindelse med Trøndelag Teaters kommende oppsetning, hadde vi en liten prat med henne om utfordringene hennes. - På Stadsbygda er det et naturlig utendørsamfi med brygge, og elv som man kan seile

båter på, og med skog i bakgrunnen. Med så stort sceneområde, ble kanskje det vanskeligste å få til en flyt i forestillingen og raske nok overganger mellom scenene.

Det krevde mye logistisk tenkning. Derfor brukte vi filmatiske grep for å løse problemene. Og så prøvde vi å kontrastere realismen som lå i stoffet med teatrale grep.

Jeg synes det er fint å kunne bryte med forventningene til realisme innenfor speltradisjonen. Så selv om vi hadde Staværingsbåter, og flere av scenene foregikk på de tolv

båtene på vannet, flyttet vi for eksempel stormen der Kaneles dør opp på land. Siden den var den vanskeligste båtscenen, laget vi en stilisert versjon av den, ikke en realistisk, sier Nora Evensen. På Trøndelag Teaters Hovedscene får publikum en ny anledning til å oppleve Den siste viking, men på en helt annen måte.

Tekst: Per Ananiassen

ANNONSEBILAG

Om teater, musikk - og "litt tå kvart"

Johan Bojer

Foto:Vegard Eggen

lærer på konservatoriet. Stas å bli spurt, men jeg sa nei.

På 80-tallet sa jeg JA til alt..."sprang roinnt og gapa med tongå ut tu kjefta som æn anna gælning." Sprang fra teatre til platestudio, holdt på med film og TV. Det ble på tide å gjøre opp status og tenke litt på meg selv. I de siste 15 årene har jeg for det meste konsertert, skrevet for orkester og kor – og blitt egoist.

Henning Sommerro er komponist, utøvende musiker, sanger og musikkpedagog, og allestedsnærværende i norsk musikkliv fra 70-tallet. Han debuterte på orgelet i Nidarosdomen i 1974, 22 år gammel. Han er hedret med de priser som finnes i bransjen. Nå er han aktuell med musikken til Den siste viking, som har premiere 25. januar. Han er på kjente trakter hos oss. Han har hatt en finger med i spillet på over 40 forestillinger ved Trøndelag Teater, hvor han også var musikalsk leder i noen år. Han er ansvarlig for flere musikaler som ble spilt på trønderscenen, hvorav An-Magritt er den mest kjente og mest spilte. Hjertelig velkommen tilbake, Henning, nå på Hovedscenen.Vi gir ordet til en klangens tryllekunstner, en eksentrisk humorist av format: - Som unge begynte jeg å spille piano, trekkspill og gitar, og mitt første forsøk på å starte band var som 11-12-åring hjemme på gården Sommerro i Surnadalen. "Mor song, og ho ha absolutt gehør, så det va nok æn lidels å hør på bråkje vårt.Vi spælla Beatles så stua ressta og mor fekk migrene, men ho song me." I bygda var det også stor amatørteateraktivitet, og det ble satt opp lokale revyer.

Der fikk jeg prøve meg. Mitt første møte med det profesjonelle teatret var ved Teatret Vårt i Molde. Havnet vel der fordi jeg var potet-musiker, fikset forskjellige stilarter og slikt.

Musikken er min verden og min hjerne og mitt liv. Ikke noe beveger meg mer enn musikk. Den er så abstrakt – noe som står over alt annet. Alle andre kunstuttrykk er mer konkret i sitt vesen. Når musikken settes i rammer, som på scenen, må man tilpasse seg og bli konkret. De fleste oppgavene jeg har hatt i teatret har gitt meg noe. Som teaterkomponist er man en illustratør, og jeg har lært mye om scenisk musikk. Det handler om å forsterke en stemning, gå inn i helheten og være med på lasset som alle andre elementer i en forestilling – og dra i samme retning. Å jobbe med andre yrkesgrupper fascinerer meg. I teatret møtes mange forskjellige mennesker som alle vil være med på å arbeide mot et felles mål. Det kan ikke være noe sololøp for å vise hvor flink du er. Kirkemusikken, som er min egentlige skolebakgrunn, har mye felles med teater og film.

Det handler også om å bære frem en "story".

Terje Mærli er trolig den regissøren jeg har jobbet mest med. Han er ryddig og erfaren. Har vært med på bl.a. hans Ibsen-oppsetninger i Sverige,Tyskland og Danmark. Nå ser jeg frem til samarbeidet med Terje og Den siste viking. Hva det blir til er det alt for tidlig å si. Fredag den 23. november var den første leseprøve..., sier Henning, den standhaftige tvileren, og gir seg ut i vintermørket.

Tekst: May Selmer

Foto:Vegard Eggen

På slutten av 70-tallet måtte jeg finne ut hva jeg skulle bli.

Jeg var artist, men det var så begrensende – å komme på hit-lister. Musikken i seg selv sto meg nærmest. Jeg ble på denne tiden også spurt om å flytte til Trondheim og bli

Jeg er knyttet til konservatoriet i en "mystisk stilling". Alle faste jobbene mine er mystiske, jeg hadde en sånn en i NRK også. "Men e må ha frihæt! Vil ikkje ha noinn te fortæl me ka e ska gjærra!" Er jeg håpløs, er det bare å gi meg sparken. Jeg er redd for store meninger som alltid omgir oss. "E e æn ænfoldig individualist!" Det er så mange kloke som har svaret på alt, jeg har ikke svar på noen ting. Jeg vil helst leke, og får jeg ikke det, trives jeg ikke. Når det gjelder musikk, hører jeg stort sett bare på såkalt "plingplong-musikk". Det er mest lærerikt. Hører lite på noe som ligner min egen, eller klassiske verker som jeg er vokst opp med. Det er som å se en norsk film, få overraskelser, bare de samme fjesa som går igjen og igjen.

Johan Bojer var i 20-årene den mestselgende norske forfatter. Det mange kanskje ikke er klar over, er hans internasjonale popularitet, og hans mange og lange utenlandsopphold. Med svippturer innom Norge reiste han til Italia, Frankrike,Tyskland, Hellas, England og til flere andre europeiske land - og andre kontinenter.

Den siste viking ble hans største suksess i hjemlandet, og de dramatiske kvalitetene har gjort verket verdensberømt. Han var 49 år da han skrev det.

1872: Johan Kristoffer Hansen ble født på Orkanger.

Faren ville ikke vite av barnet, men hans navn sto på fødselsattesten.To år gammel ble han bortsatt til Randi og Elias Fætten i Rissa.

1887-88: Dybdahls amtsskolen i Selbu. Penger til utdannelse, mat og klær fikk han av faren.

1892: Handelsskolekurs.

1892-95: Butikkbetjent i Hommelvika. Handelsreisende i symaskiner. Kontorbetjent hos fiskegrossist Borthen i Trondheim. Forretningsreise til Lofoten, hvor han deltok i fisket sammen med rissværinger.

1893-94: Debuterte med Unge tanker. Skuespillet hans, En moder, ble oppført her på teatret av et svensk selskap på gjennomreise.Tok etternavnet Bojer etter sin far.

1896-98: Skrev Et folketog, som ble hans gjennombrudd som forfatter. Studier ved universitetet i Oslo. Dro til Frankrike og Italia, og skrev artikler for Morgenbladet.

1899: Giftet seg med Ellen Lange. Dro på en to år lang bryllupsreise til Roma.

1902-07: Arbeidet som journalist i Frankrike. Fikk her barna Thora (1902), Randi (1903) og Hallvard (1905).

Skrev eventyrbok, flere skuespill og romanene En pilgrimsgang, og Troens makt, som ble prisbelønt av franske akademiet.

1907-09: Familien bodde på Gjøvik, mens Johan Bojer var på flere sanatorier pga. neurasteni, kronisk belastningssyndrom, som vi i dag ville kalt utbrenthet.

Kjærlighetens øyne ble utgitt. Skuespillet gjør stor lykke i Danmark, Sverige, Finland og Tyskland. I Norge valgte de fortsatt å overse ham.

1911-15: Bosatt på Harpefoss. Ellen underviste barna i de fleste fag, og ektemannen i engelsk. Krigen hindret ham i å utgi bøker. Ble tilbudt jobb som teaterkritiker i Aftenposten. Han tok i mot den.

1916: Flyttet til Asker, hvor de bygget villaen "Plassen".

Skrev Den store hunger. Romanen kom i mange og store opplag, og ble oversatt til flere språk.

1920-40: Hans glansperiode. Studier over Bojers forfatterskap kom ut i Frankrike, Danmark og England.

Dro på foredragsturné i Minnesota og Dakota i forbindelse med utgivelsen av Vår egen stamme. Flere utenlandsreiser.

1953: Johan Bojer fikk, i en alder av åtti, Statens kunstnerlønn. Han døde i 1959, og etterlot seg i alt 44 verker: Romaner, skuespill, fortellinger artikler og erindringer.

Tekst: May Selmer

23. november 2007 gikk startskuddet for produksjonen av Den siste viking Tilstede var: Cici Henriksen, Helga Wendelborg,Trond-Ove Skrødal, Gunnhild Sundli, Kine Bendixen, Ivar Gafseth,Torgeir Reiten, Marte Stolp, Marianne Meløy,Tore B. Granås, Harald Brenna, Jan Frostad, Kristofer Hivju,Trond Peter Stamsø Munch, Ragnhild Mærli, Mads Bones, Erlend Samnøen, Ole Martin Aune Nilsen, Per Ananiassen,Terje Mærli, Lars-Erik Lindén, Jan Erik Berntsen, Henning Sommerro og Arne O. Reitan

Foto: GT

*K REKLAMEBYRÅ H

��� �����

������ �� ����� ��� �� �������� � �� �������� � ����� ���� ���� � ����������������

HOVED

Cabaret - en musikal av Jo Masteroff, Fred Ebb og John Kander Oversatt av: Regi/bearbeidelse:

Finn Ludt Otto Homlung og Tomas Glans Tomas Glans Per Kristian Solbakken

Koreografi: Scenografi: Musikalsk ledelse/ orkesterarrangement: Åsmund Flaten Lysdesign: Eivind Myren

De som er med: Sally Bowles SILJE LUNDBLAD, Konferansieren SVEIN TINDBERG, Cliff Bradshaw OLA G. FURUSETH, Ernst Ludwig PÅL CHRISTIAN EGGEN, Fräulein Schneider HELLE OTTESEN, Fräulein Kost GRETHE NORDBERG, Herr Schultz JOHN YNGVAR FEARNLEY, Max OLE MARTIN AUNE NILSEN Dansere: KRISTIN BERG (dansekaptein), SOLVEIG ANDSNES (understudy Sally Bowles), KATHRINE STRUGSTAD,TONJE WESTBYE, ANNE GURI TVEDT, MARTHA STANDAL-KNUTSEN, JOHAN EKLUNDH (understudy konferansieren), BENJAMIN NORDIN, MATS BRATTLIE og TOR IVAR HAGEN I orkestret: ÅSMUND FLATEN,TROND KOPPERUD,TORGEIR ANDERSEN, OVE BJØRKEN, MATTIS KLEPPEN, JOVAN PAVLOVIC, ESPEN ANDERSEN, ERLEND EIDE OG KÅRE KOLVE

LIFE IS A CABARET...

Etter den sagnomsuste mottagelsen av Broadway-premieren på Cabaret i 1966, ble musikalen satt på spilleplanen på scener i Europa og verden forøvrig, over alt med stor suksess. Cabaret har gjort seg fortjent til status som klassiker – en av tidenes beste musikaler. Og har gått for fulle hus i de siste årene blant annet i Berlin, London og på de største skandinaviske scenene.

Bli med oss på en reise bakover i tid – til Berlin året 1930. En liberal, dekadent by med et heftig natteliv. Her kan du kan more deg til døde om du vil, eller få med deg en avantgardistisk kabaret som du finner omtrent på hvert gatehjørne.Vi velger å følge i fotsporene til forfatteren Cliff Bradshaw og tar deg med til Kit Kat Club.

Ikke det mest velrenommerte etablissementet, men med yrende liv hver natt, stappfult av gjester og artister. En strålende opplagt konferansier ønsker deg velkommen til flott, suggererende musikk – "her inne er livet vakkert, pikene er vakre og til og med orkestret er vakkert!". Du møter en gjeng med ikke bare pene, men sprelske jenter. Rosie, Frenchie, Lulu – hva de nå heter alle sammen.

SCENEN

Den største attraksjonen er Sally Bowles – kabaretsangerinnen med litt av hvert annet på repertoaret. Som du vil erfare, faller vår venn Cliff pladask for Sally, og Sally flytter inn til ham. Det er et stormende kjærlighetsforhold – på godt og vondt – i motsetning til harmonien du aner mellom Fräulein Schneider og Herr Schultz – begge passert livets middagshøyde - men så forelsket.

Atmosfæren på scenen forandrer seg nærmest alarmerende ubemerket. Plutselig sitter du der med gåsehud på rygg og armer. Sorgløsheten avløses av frykt. De mener blodig alvor, nazistene, noe man ikke trodde kunne skje. Livet blir livsfarlig.

Noen klarer å flykte. Andre går en uavvendelig skjebne i møte.

Tekst: May Selmer PREMIERE PÅ HOVEDSCENEN 2. APRIL 2008

ANNONSEBILAG

Jakten på Sally Bowles

Den 27 år gamle skuespilleren Silje Lundblad kom til Trøndelag Teater i høst, rett fra endt utdanning ved Statens Teaterhøgskole. Hun forteller at det var med både glede og en viss lettelse at hun mottok jobbtilbudet fra teatersjef Otto Homlung for et knapt år siden. - Etter å ha gått to år på Bårdar og tre år på Teaterhøgskolen, så jeg frem til å komme ut i jobb. Samtidig var jeg veldig spent på om det ville komme noen tilbud, det er jo tross alt ganske mange om beinet i dette yrket, sier Lundblad.

Men hun hadde ingen grunn til bekymring, og endte altså opp i Trondheim og med to års ansettelse ved Trøndelag Teater. - Jeg har bodd i Oslo hele livet, med unntak av et år på Romerike Folkehøgskole, og hadde faktisk aldri vært i Trondheim tidligere.

Trøndelag Teater er kjent for å ha et godt miljø, og har også ord på seg for å være et av landets beste institusjonsteatre, med dyktige og kreative fagfolk i alle ledd. Dette var avgjørende for at jeg valgte å flytte nordover, sier hun, og legger til at hun trives utrolig godt i trønderhovedstaden. – Jeg føler meg veldig godt mottatt på teatret. Her har jeg funnet nytt nettverk og nye venner, og har faktisk kjøpt meg leilighet.

Jeg har til og med fått meg kjæreste. Det siste halve året har gitt meg mange voksenpoeng, ler hun.

"

og mange forbinder kanskje Sally Bowles med sangeren og skuespilleren Liza Minelli. En av utfordringene blir å finne min Sally, sier hun, og forteller at hennes inngangsport til teaterverdenen var nettopp gjennom sangen. – Jeg er veldig glad i å synge, og har vel derfor en viss forkjærlighet for musikkteater.

Det jeg derimot synes er veldig synd, er at rollene i mange musikaler ofte blir svært karikerte. Jeg mener det må være mulig å ta karakterene på alvor, selv om de synger og danser innimellom. Sally Bowles, for eksempel, er så absolutt et helstøpt menneske med både gode og dårlige sider, og jeg vil søke å gjøre henne til noe mer enn bare en lettvint karikatur av en kabaretartist.

Jeg har alltid vært en guttejente, og liker å kle meg i lag-på-lag klær. Det blir med andre ord veldig uvant å danse rundt i korsett og forsøke å være "femme fatal".

Helstøpte karakterer I løpet av høsten spilte hun en rekke ulike, litt mindre roller i både Ingen nordmenn savnet og Et juleeventyr, begge på Hovedscenen, men nå venter altså en hovedrolle på Lundblad. Den 21. januar er det tid for første leseprøve på Cabaret, og skuespilleren Silje skal forvandles til nattklubbsangerinnen Sally. - Jeg setter veldig pris på at Otto har tillit og tro på meg. Cabaret er jo en godt kjent musikal,

Foto:Vegard Eggen

Når teppet endelig går opp for musikalen Cabaret på Hovedscenen 2. april, er det med Silje Lundblad som en av hovedrolleinnehaverne.

Hun skal spille nattklubbsangerinnen og artisten Sally Bowles, og skuespillerens jakt etter karakterens sjel er allerede i gang.

Silje Lundblad skal spille nattklubbsangerinnen Sally Bowles på Hovedscenen

Rollelisten til Cabaret er gjennomgående preget av dyktige og rutinerte skuespillere, med Otto Homlung og Tomas Glans i spissen som instruktører. Silje gleder seg til å jobbe med dem alle sammen. – Det er mange jeg knapt nok har møtt foreløpig, så det skal bli fint å bli kjent med flere kolleger, både de som allerede er her på huset og de som kommer tilreisende. Ola G. Furuseth skal for eksempel spille den amerikanske forfatteren som Sally får et nært forhold til, og så kommer jo Svein Tindberg hit for å gjøre konferansieren. Det er alltid inspirerende å jobbe med flinke folk, sier hun.

Prosessen Lundblad er allerede godt i gang med jakten på selve kjernen i Sally Bowles, men innrømmer at hun foreløpig har litt problemer med å skjønne hvorfor Sally handler slik hun gjør. – Sally og hennes verden er, naturlig nok, totalt

forskjellig fra meg og min egen hverdag. Jeg ville trolig valgt helt motsatt fra det hun stort sett gjør, så jobben min fremover blir å finne mange nok grunner til at jeg kan forsvare henne. Skuespilleryrket innebærer en del "detektivarbeid", man må grave og lete etter motiver for karakterens handlinger. Dette synes jeg er veldig interessant og spennende. Man blir blant annet kjent med sider i seg selv som man ikke trodde var der, forteller Silje, og legger til at det ellers blir litt krevende å skulle fremstille en karakter som spiller så mye på sin seksualitet. – Jeg har alltid vært en guttejente, og liker å kle meg i lag-på-lag klær. Det blir med andre ord veldig uvant å danse rundt i korsett og forsøke å være "femme fatal". Jeg må nok jobbe litt for å føle meg hjemme i Sallys verden. Men det er lenge til premieren, og prøvene har jo heller ikke startet, så jeg skal nok finne både henne og motet til å innta hennes verden med overbevisning før teppet går opp for Cabaret, lover Silje, og håper at publikum finner veien til Hovedscenen i april.

Tekst: Vibeke Harper

Cabaretdanserne Etter gjennomført audition både i Oslo og Trondheim har teatret håndplukket ti fremragende og sjarmerende dansere, både fra Norge og Sverige. Kanskje kjenner du noen av dem igjen fra tidligere oppsetninger ved ulike teatre eller fra TV-program som Skal vi danse og Dansefeber? Det syngende og dansende ensemblet lover fengende rytmer og forførende dansetrinn på Hovedscenen fra 2. april.

Cabaretdanserne: Første rad fra venstre: Kristin Berg Anne Guri Tvedt Martha Standal-Knutsen Benjamin Nordin Tor Ivar Hagen Andre rad fra venstre: Mats Brattlie Solveig Andsnes Kathrine Strugstad Tonje Westbye Johan Eklundh

ANNONSEBILAG

Come, Hear the Music Play...

Berlin var på 20-tallet kjent for sin frisinnede livsstil, et samlingssted for de meget fordomsfrie, hvor dekadanse, dop, kriminalitet og prostitusjon (i alle varianter) florerte i et heftig natteliv.

Hit kom en ung mann i 1929 for ved "selvsyn" å verifisere byens rykte som den sjofleste siden Sodoma. Han var kommet til et Berlin "der mennesker led under politisk vold og levde på sultegrensen". Og hvor mange kom til å lide under den gryende nazismen. Hans navn var Christopher Isherwood, en Cambridge-student med forfatterambisjoner.

To av bøkene han skrev under det ti år lange oppholdet skulle år senere resultere i et skuespill, I am a Camera, en dramatisering av forfatterens Mr. Norris bytter tog og Farvel til Berlin. Mottagelsen var noe lunken blant publikum og kritikere, men vakte stor interesse hos tre drevne karer i teaterbransjen: Joe Masteroff, Fred Ebb og John Kander. Frukten av samarbeidet ble til musikalen Cabaret.

Masteroff var velstudert, og hadde skrevet en rekke skuespill. Han er ansvarlig for musikalens manus. Ebb slo

gjennom som tekstforfatter til sangene i Cabaret. Sammen med komponisten Kander har de to senere "begått" en mengde musikaler med stor suksess. Chicago er en av disse.

Isherwoods bøker var "befolket" av personer han hadde møtt og hadde et nært forhold til. Sally Bowles, et "bedårende barn av sin tid", er den store attraksjonen på Kit Kat Club – en 19-åring med en høyst grumsete moral.

Isherwoods vertinne Fräulein Schneider hadde sett bedre dager, men innfunnet seg med sin skjebne. Fräulein Kost, en av de andre leieboerne, livnærte seg ved utøvelse av verdens eldste yrke. Og Mr. Norris, som Isherwood møter på toget, er modellen til musikalens Ernst Ludvig. Selv har han gitt seg rollen som Fortelleren – som har fått navnet Cliff Bradshaw – et menneske sammenlignet med "et kamera med åpen utløser, helt passiv, registrerende, ikke tenkende".

Som så mange andre som lukket øynene for det som holdt på å skje.

Musikalen Cabaret ble en overveldende suksess etter premieren på Broadway i 1966. Prisbelønt og populær spredte ryktet seg om den fantastiske mottagelsen nykomlingen hadde fått. Og i de påfølgende årene var det i Europa utbrutt cabaret-feber. Siden har musikalen stadig dukket

opp på repertoaret rundt om på teatre verden over.

Cabaret er en musikal som få er sammenligningen verdig.

Scenefigurene er ikke endimensjonale stereotyper som i musikkspill flest. Her møter vi skuespillere i roller som vi kan tro på, føle med og forskrekkes av. Den er ikke bare stor underholdning, men har noe så sjelden i genren som en spennende, gripende og meningsbærende handlingsgang.

Riktignok fiktiv, men med rot i en virkelighet vi aldri vil ha tilbake. Budskapet sniker seg lydløst inn, og gradvis skifter musikalen stemningsleie. Alt innhyllet i et fascinerende musikkutrykk som går som hånd i hanske med tidsepoken stykket henter sin historie fra. Komponisten John Kander har latt seg inspirere av Kurt Weill, som sammen med Bertolt Brecht i 20-årenes Berlin skapte en egenartet musikkprofil. Konferansierens åpningsvelkomst til publikum er blitt karakterisert som en direkte musikalsk etterkommer av Weills Mac The Knife fra Tolvskillingsoperaen.

Unge Cabaret har allerede fått status som klassiker.

Gå ikke glipp av en av tidenes beste musikaler!

Tekst: May Selmer

"Verden går ikke under for det" Kunst lever sitt eget liv. Ofte til makthavere, borgerskapet og selvoppnevnte autoriteters rasende fortvilelse.

Mennesker uten egenskaper I Klaus Manns roman Mefisto portretteres skuespilleren og teatersjefen Hendrik Höfgen.

Denne figuren er bare i små nyanser ulik den virkelige skuespilleren Gustaf Gründgens som gjorde stor karriere i Hitler-Tyskland ved ikke å ta stilling til politikk og moral. Klaus Mann kalte sin romanfigur "en mann uten egenskaper". Virkelighetens Gründgens ble venn både med Goebbels og Göring og fikk derfor framskutte posisjoner i tysk teater. Som homofil brukte han ekteskapet med skuespillerinnen Marianne Hoppe som et skalkeskjul.

Degenerert kunst Det året handlingen i Cabaret utspiller seg vokste Hitlers nazi-parti fra å være det minste til å bli det nest største i riksdagsvalget. Det var fire millioner misfornøyde arbeidsløse i Tyskland, året etter var det blitt hele seks millioner. I 1932-valgene ble partiet Tysklands største. Og i 1933 vant de makten i Riksdagen, noe som straks medførte endringer i kulturlivet. Rikskulturkammeret ble opprettet av Joseph Goebbels med det mål å sikre ensretting av kunsten. Blant annet ble de som ikke kunne bevise at de tilhørte den ariske rase nektet å utøve sin kunst. Dermed fikk jøder yrkesforbud, sammen med kunstnerne som sto for den såkalte "entartete" eller degenererte uttrykksformer. Moderne kunst ble avskaffet og fjernet.

Det folkelige, sunne og naturlige var Goebbels ideale. Ren underholdning var helt på sin plass, satire og moderne kunst ikke. Den kjente gruppen The Comedian Harmonists ble tvangssplittet fordi kun halvparten av den kunne regnes som ariske.

Zarah Leander som propaganda Evnen til opportunt å tilpasse seg skiftende omstendigheter, kom også den svenske divaen Zarah Leander til gode. Fra hun kom til Berlin i 1937 til 1943 var hun en av nazi-Tysklands største stjerner både innenfor film, teater og musikk. I Goebbels ånd leverte hun folket muligheter for å flykte fra virkelighetens store problemer. Indirekte bidro hun til å smøre det nazistiske propagandamaskineriet. I filmen Die grosse Liebe, Den store kjærligheten, kan vi se henne synge for hundrevis av Wehrmacht- og SS-soldater. Sangen heter Davon geht die Welt nicht unter,Verden går ikke under for det. Det som kan ha lokket Leander til Tyskland var gode tekster og melodier av de fremste komponister, i tillegg til meget høye gasjer for sine opptredener og roller.

Avarter Sara Stina Hedberg, den svenske diva, kjent under navnet Zarah Leander og herostratisk Paradoksalt nok fant nazistene begrepet berømt i Hitler-Tyskland "entartet" og begrunnelsen for sitt hat mot Nazistene fant støtte for sin vilje til å fjerne dens utøvere hos en jødisk forfatter. Max Tilpasningsevne det de ikke ønsket i kunsten og kulturen i det tyske borgerNordau ga i 1890 årene ut bokverket Entartung. Der setDen kjente artisten Trude Hesterberg, som hadde drevet skapet. Max Nordau, som har blitt hedret for sin kamp mot ter han ord på tidens borgerlige forakt for bohemer og med politisk, satirisk revy og kabaret, evnet å omstille antisemittismen, ble ufrivillig et nyttig redskap for Hitler, moderne kunstnere. Hans mål var å kurere det dekadente seg til den nye situasjonen. Hun søkte om, og fikk, dessverre også når det gjaldt raseproblematikken. ved det urbane samfunnet. I denne hensikt var han ikke Rikskulturkammerets velsignelse til å danne sin egen uvillig til å henge ut og fjerne de frihetsdyrkende og indivigruppe som skulle skape underholdning i tråd med Tekst: Per Ananiassen dualistiske, kort sagt det "antisosiale pakket". retningslinjene som gjaldt.

Kabareten i Cabaret Den tyske kabareten hadde sin storhetstid i en mismodig og misfornøyd atmosfære, med sterke motsetninger og sosial uro. Kabareten dukket opp over alt, spesielt i Berlin, som ble kalt dens "hovedstad". Økonomien var ofte dårlig, og mange hadde ikke penger til å annonsere engang. Dette forklarer hvorfor så få utlendinger fant veien til dem. Forestillingene startet vanligvis utpå natten, da aktørene var skuespillere som måtte gjøre seg ferdig på teatret først.

Kabareten, med sin direkte og ofte spontane kontakt med publikum i en populær og slagkraftig form, fungerte mer som en "sikkerhetsventil" enn som et slagkraftig politisk våpen. Men den kunne selvsagt være opinionsdannende. Det alle tekstforfattere og aktører kunne enes om, var håpet om fred – kampen for pasifismen som ikke alltid ble sett på med blide øyne i et Tyskland som var opptatt av revansj for oppgjøret etter 1. verdenskrig. Slagferdige

konferansierer kommenterte på sparket dagens aviser, sangere fremførte treffende tekster, med en fengende melodi som forsterkende virkemiddel. I 1933 tok alt slutt. I Hitlers hode fantes det ingen plass for frittalende kunstnere. Bare unntaksvis overlevde noen av de mer tilpasningsdyktige – frem til 1938. Da var det definitivt slutt.

Tekst: May Selmer

ANNONSEBILAG

Kunstnerne bak Cabaret

Foto:Terje Skåre

Bak alle forestillinger står det et kunstnerisk team som alle skal samordne sin kompetanse og sitt spesialfelt til en kunstnerisk helhetlig forestilling.

Dette medfører tett oppfølging og dialog under hele planleggings- og prøveprosessen der alle bidrar med den erfaring og kunnskap de har.

I teamet rundt Cabaret har vi stilt en scenograf, en skuespiller, en medinstruktør og koreograf noen spørsmål som kan belyse hvordan hver enkelt av dem nærmer seg denne verdensmusikalen fra 1930-årenes Berlin.

Svein Tindberg, skuespiller

Svein Tindberg gjester oss som Konferansieren.

Han er en kjent og kjær skuespiller for teatrets publikum.

Og ikke minst er han svært allsidig. Sist vinter var han her med en formidabel innsats i tittelrollen i Kong Lear.

Konferansieren er svært langt fra Shakespeares verden selv om begge samfunnene har en brutalitet i seg som ligner.

- Det er med ærefrykt, glede og ren angst jeg går til denne oppgaven. Det er en fantastisk rolle i en utrolig musikal.

Per Kristian Solbakken er mangeårig ansatt

- Hva er så problemet?

-Jeg er jo ikke akkurat kjent for mine tolkninger av musikalroller, men jeg kunne bare ikke si nei. I denne bransjen må man gå de veiene man er reddest for, og når andre har tro på meg så...

- Hvordan gjør du det?

- Jeg prøver å lage et ujålete, nøkternt rom som likevel skal være rikt og forsoffent. Et rom som skal lage illusjoner av flere ulike rom. Jeg har et bilde på dette. Min tante Hildur pudret seg så mye at når hun smilte brast eller rettere sagt krakellerte pudderet, og det sto som en sky rundt henne.

Det er lukten og smaken av Cabaret for meg. Den glatte overflate, den krakellerte og den oppløselige.

Foto:Vegard Eggen

- Liker du Konferansieren?

- Han er ikke en jeg ville ønsket som venn. Et farlig menneske som snur kappen etter vinden, en mephisto-figur, men all hans gjerning i ondskapens og verdioppløsningens tjeneste er pakket inn i sjarme, eleganse og musikk.

Tomas Glans, medinstruktør og koreograf

- Hvilke utfordringer vil du møte?

- Jeg må kvitte meg med bildene på netthinnen av alle de "store" som har gjort rollen før. Jeg må finne min vei. Jeg er verken en ung fantastisk danser eller en glitrende sanger, men livserfaring har kanskje gitt meg et innblikk i dypere lag i karakteren.

Foto:Turid Bjørnsen

- Har du i det hele tatt noen erfaring som musikal-artist?

- For å si det sånn: Det er ikke den musikal jeg ikke har snakket meg igjennom.Tull og tøys – jeg er musikalsk, gjorde den første Johannes i An-Magritt, en syngende narr i Helligtrekongers-aften. Da jeg var ansatt her i 1985 lå jeg på kne foran Otto Homlungs sjefspult og tryglet om å få slippe å spille Elvis i Klaus Hagerups Heartbreak Hotel, men det ble gøy. Jeg spilte Elvis og publikum spilte at de var på Elvis-konsert.

- Hvorfor velger du Trøndelag Teater når du skal ut av Oslo?

- Jeg har mange gode minner og gode venner herfra. Det er et fantastisk hus som kombinerer det moderne og funksjonelle med det beste fra det som var. Dessuten er kona mi fra Trondheim. Det betyr at jeg har familie i byen og det er deilig å ha et miljø også utenfor teatret.

- Hva er den største utfordringen med scenografien til Cabaret?

- Å koke ned det hele til en essens som skal inneholde det meste man trenger for å fortelle historien

- Bortsett fra tante Hildur, hvor får du ellers din inspirasjon fra?

- Fra bøker, internett, filmer og ikke minst fra instruktør og koreograf. Og det liv man har levd og lever.

- Du er ansvarlig for kostymene også?

- Og det har vært spennende og krevende. 1930-årene er en fin tid for å skape lukt og frodighet.Tidens dekadanse og forsoffenhet bør også ta bolig i kostymene.

Åsmund Flaten er vår musikalske leder på Cabaret.

Han har vært ansvarlig for mange store oppsetninger, ikke minst Les Misérables.

Hvor har Cabaret har funnet sin musikalske inspirasjon?

- Det er en herlig blanding av amerikansk jazz, tysk ompa, litt Kurt Weill og en dose god gammeldags sirkusmusikk.

Og i åpningstaktene fra Willkommen er det et frekt og herlig plagiat fra Tsjaikovskij`s Eugen Onegin. Siden har Cabaret vært inspirasjon for nyere musikaler.

- Er det stort orkester?

- Jeg har fått tak i en fantastisk gjeng av landets beste musikere som alle bor i Trondheim. Det er treblåsere, messing, trekkspill, fiolin, banjo, trommer, piano og kontrabass. Så her skal det virkelig svinge.

Tekst: Otto Homlung

Per Kristian Solbakken, scenograf

Tomas Glans er medinstruktør og koreograf. Han var her med Markus og Julie og kommer rett til oss etter Chicago på Hålogaland Teater.

Foto:Vegard Eggen

- Var musikal-genren et utgangspunkt for din interesse for dans?

- Cabaretfilmen var en av de første musikalfilmene jeg så, og den var en stor inspirasjon til at jeg i det hele tatt begynte med dans. Den store koreografen Bob Fosses dansespråk har alltid tiltalt meg.

Åsmund Flaten, musikalsk leder

scenograf ved Trøndelag Teater med en lang rekke store scenografioppgaver bak seg.

- Hvilket koreografisk språk har Cabaret med tanke på det miljøet det utspiller seg i?

- Det har jo et vaudeville-preg, hvor dansenumrene skal være lette, ledige og underholdende, uten at det blir platt, klisjefylt og ufarlig. Dansen skal formidle hvilken tidsepoke vi befinner oss i, hvilket miljø Kit Kat Club var en del av, og menneskeskjebnene som befant seg der.

- Hva blir den største utfordringen din?

- Å bruke dansen til å underbygge historiene til karakterene som er med, og samtidig, siden jeg har gjort Cabaret før, å ikke gjenta meg selv.

Løvebrøl

TEATER

Familieforestilling av Cirka Teater for barn fra 4 år.

KJELLEREN

For små mennesker og små dyr er verden ny.

Alt skal oppdages. I denne forestillingen blir vi med på Løvens oppdagelsesreise.

Circa Teater har latt seg fascinere av det utømmelige pågangsmotet barna viser gjennom leken.

De små har en stor evne til å la seg oppsluke, leve her og nå, plutselig finne noe nytt og dermed slippe alt de har mellom hendene eller tennene og følge det nye sporet.

Like intenst og konsentrert. Dette er en ordløs forestilling om de rare oppdagelsene og de skumle katastrofene.

Om å falle gang på gang, riste værhårene på plass og reise seg igjen. Gjenkjennbart for de minste.

Morsomt for de mellomste, og kanskje også inspirerende for de største. Dersom voksne hadde fått låne den lille løvens nysgjerrighet for en dag, så ville de kanskje oppdage alt de ellers går glipp av, og funnet tilbake til noen av deres tapte leke-evner?

Medvirkende: Anne Marit Sæther - Manus / Figurfører Anna Leyman - Figurfører Ragnhild Faanes - Musiker Kjersti Haugen / Anne Marit Sæther - Regi Gilles Berger - Scenografi / lysdesign Tatjana Zaitzow - Dukkemaker / kostymer Martin Smidt - Komponist Nicolas Goussef / Gilles Berger - Figurførerinstruksjon Jorunn Dugstad - Produksjonsansvarlig

Spilles i Teaterkjelleren fra 25. februar

D E N T O TA L E

OPPLEVELSEN P Å T E AT R E T

TA E N K O P P K A F F E E L L E R E T G L A S S F Ø R F O R E S T I L L I N G

H VA M E D E T M Å LT I D P Å T E AT R E T FOR SMÅ OG STORE SELSKAPER

T R Ø N D E L A G

T EL EF O N

9 8 8

7 0

0 0 6

T E A T E R

k af e@ t r on de l a g- t e at er. n o

GAMLE

SCENE

av Samuel Beckett

Dagen i dag er den første i resten av ditt liv To underlige skikkelser har slått seg ned ved en øde landevei like ved et tre. Ikke vet vi hvem de er, eller hvor de kommer fra - disse kumpanene Estragon og Vladimir. Det vi vet, er at de har en diffus avtale med den mystiske Godot. Han har nemlig deres fremtid i sine hender. Alt vil ordne seg når han dukker opp. De er spente på hva han har å tilby. Men Godot kommer ikke. Hvorfor er han så forsinket? Er de på feil sted, feil årstid, feil dag?

Han hadde sagt lørdag, men hvilken lørdag? De kan ikke gå. Godot sa de skulle vente ved treet - så hva er vitsen med å gi opp nå, når de burde tenkt på det for en million år siden, ved århundreskiftet...

Å Vente på Godot er ikke bare en spennende utfordring, men også utstyrt med en god porsjon humor. Det er forfatterens første skuespill, og det markerte et klart skifte i omverdenens syn på Beckett. Stykket ble raskt spilt på en rekke scener, og hans posisjon som dramatiker i verdenssammenheng var etablert og har senere aldri vært rokket.

Bentein Baardson har satt seg fore å lage en underholdende forestilling full av humor, vemod og menneskelig innlevelse.

Tekst: May Selmer

Beckett har uttalt at han ville følt seg overlegen overfor verkene sine hvis han forsøkte å forklare dem. Nøkkelordet til skuespillene er "kanskje". Han nekter bastant på at Godot har noen forbindelse med Gud. Hvis han visste hvem Godot var, ville han ha gjort det klart i stykket. Javel. Så er det opp til hver enkelt å ta det innover seg – en fornemmelse av hva det dreier seg om: Å overleve i en usikker fremtid, kanskje? Vår manglende evne til å leve i nuet, hvor dagen i dag er uten betydning fordi vi venter på at noe annet skal skje, kanskje?

I morgen, kanskje, om et år? Noe i fremtiden som vil innfri våre håp, drømmer, forventninger, og gi oss en mening. Slik går dagene - uten at vi visste at de var selve livet.

PREMIERE PÅ GAMLE SCENE 12. FEBRUAR 2008

Vente på Godot - en tragikomedie i to akter av Samuel Beckett Regi: Oversettelse: Dramaturg: Scenografi: Lysdesign:

Bentein Baardson Jan Erik Vold Bodil Kvamme Milja Salovaara Torkel Skjærven

De som er med: Vladimir HILDEGUNN EGGEN, Estragon HILDE OLAUSSON, Pozzo MONA JACOBSEN og Lucky RAGNHILD SØLVBERG

ANNONSEBILAG

Samuel Beckett

-blir det noe moro av det?

"Man må lage seg sin egen verden for å få tilfredsstilt behovet for viten, forståelse, behovet for orden. Her ligger teatrets verdi for meg. Man presenterer en liten verden med sine egne lover, lar handlingen utspilles som på et sjakkbrett – ja, selv å spille sjakk er egentlig for komplisert."

Foto:Vegard Eggen

Bentein og Beckett

Scenograf Milja Salovaara, regissør Bentein Baardson og dramaturg Bodil Kvamme

Bentein Baardson er helt i toppskiktet blant norske sceneinstruktører og har gjestet Trøndelag Teater mange ganger: Sist med

Kristin Lavransdatter og Taube. Det blir stort sett publikumssuksess av det han tar borti, men kan det bli det denne gangen?

Vi spør ham – ikke uten en viss skepsis.

- Dette har jeg tro på - som en magisk teateropplevelse for alle aldersgrupper. Fullt av humor, vemod og menneskelig innlevelse.

- Er Beckett en svart og destruktiv forfatter?

- Nei. Da han fikk Nobelprisen i litteratur i 1969 representerte hans absurde univers og enkle formspråk noe nytt. Men for ham var det ikke nytt at den menneskelige tilværelse var hjelpeløs og håpløs, men nytt var det å se på dette med en god porsjon svart humor. Og hvilken varme og forståelse har han ikke for sine karakterer, uansett hvor meningsløs de oppfatter tilværelsen. Beckett er en stor humanist og fortjente sin Nobelpris!

- Hvorfor spilles han fortsatt og hva er det som egentlig kjennetegner en klassiker?

- Et stykke kan godt være tusen år gammelt bare det handler om våre eksistensielle valg og fundamentale væremåter. Egentlig er det tragisk at ingen av de store klassikerne blir umoderne. Det betyr jo at mennesket ikke klarer å forandre seg. Så spiller vi disse stykkene om og om igjen, uten at menneskeheten bringes nevneverdig videre. Egentlig er jo det i seg selv absurd.

- Så verken Vente på Godot eller teaterkunsten er brakt nevneverdig videre etter at det ble skrevet?

- Neida.Vi sitter fortsatt og venter på Godot. Og poenget er jo at det kommer vi til å gjøre til evig tid.

- Hvem er Godot?

- Beckett sa at hadde han visst det, hadde han ikke behøvd å skrive stykket.

- Men du kan kanskje gi oss et lite tips om hvem han er?

- Nei, Gud vet – hadde jeg nær sagt. Og det er jo godt at Godot forblir et stort mysterium, hva skulle vi ellers ventet på?

- Stykket er et hovedverk innenfor den genren som kalles "absurd teater" på 50-tallet. Har verden og teatret forandret seg siden da?

- Verden er blitt mer absurd - i den forstand at mennesket, til tross for en global kommunikasjonsrevolusjon, er blitt enda mer ensomt eller isolert. Logisk sett skulle det vært motsatt!

- Men alvorlig talt – er det noe humor i dette?

- I massevis. Håpløshet og lidelse kan bare overleves med hjelp av humor - og det er akkurat det Beckett viser oss på en genial måte.

- Hva er det som trigger deg mest ved dette stykket?

- Den moderne iboende skyldfølelse, leting etter egen identitet og mening med livet. Ingen "riktige" svar finnes på de ytterste spørsmål vi stiller oss selv og hverandre, det at det ikke finnes noen "løsninger". Det er så dypt menneskelig sant, både i tragisk og komisk forstand.

- Det meningsløse har en mening?

- Ja. Det ER selve meningen, selv om det selvsagt kan være temmelig brysomt å leve med...

- Hvilke aldersgrupper har utbytte av å se Godot - Alle. Jeg så stykket selv for første gang som fjortenåring, jeg verken gråt eller lo - men jeg glemte det aldri.

- To landstrykere møtes i et veikryss under et tre.

Blir dette settingen i din forestilling også?

- Rammen rundt stykket må være enkel og naken hvis Becketts tekst skal leve. Hans egne sceneanvisninger er selve fundamentet i dramaturgien. Men selvfølgelig har vi et grep, en visuell antydning om en vri – sett med våre øyne i 2008.

- Og hva er det?

- Kom og se.

- Vi har ofte en kanskje altfor stor oppfatning av at man skal ha lært noe eller sett noe nyttig for våre liv når man har sett en teaterforestilling. Er dette et mål også for deg i ditt arbeid?

- Teaterkunsten har vel aldri kunnet skryte på seg at den har forandret selve verdenssituasjonen, men teatret har vært en sosial møteplass i en del århundrer - og det sier ganske mye.Vi vil altså se oss selv, i alle våre fasetter, på godt og ondt.Teatret er blitt spådd nedenom og hjem etter hvert som nye media kom – men like fullt strømmer publikum til teatret. Det handler om det direkte møte, uten filter mellom utøvere og publikum. Da opplever vi noe menneskelig ærlig, om det så er klosset og ubehjelpelig eller suverent profesjonelt. Det at vi i teatret har en mulighet til å speile vår virkelighet og se oss selv i andre eller andre i oss. Det kan være nyttig. Det bringer oss ikke lenger pr. forstand, sier Beckett.

- Så vi er like dumme når vi går som da vi kom?

- Kanskje det, kanskje ikke. Beckett gir oss ikke noe svar, og ikke jeg heller... Bentein smiler lurt. Alle som har et snev av nysgjerrighet i sitt sinn, kan jo bare ikke la være å gå og se dette.

Tekst: Otto Homlung

Den irske romanforfatteren og dramatikeren Samuel Beckett (1906-1989) ble født inn i en irsk protestantisk middelklasse-familie i Dublin. Han ble sendt på kostskole, og utmerket seg både i teoretiske fag - og sport. Han studerte fransk og italiensk på Trinity College i hjembyen og leste Dante, som kom til å påvirke mange av hans tidlige arbeider.

Beckett-karikatur av David Levine Høsten 1928 starter hans livsvarige tilknytning til Frankrike. Han fikk en stilling som gjesteforeleser ved École Normale Supérieure i Paris, hvor han etter kort tid fikk innpass i det litterære miljøet. I Paris møtte han blant annet James Joyce. Det noe turbulente vennskapet varte til Joyces død. De førte samtaler som oftest besto av taushet rettet mot hverandre - ladet av tungsinn som Beckett hovedsakelig følte for verdens skyld, og Joyce for sin egen! Etter perioden i Paris, flyttet han tilbake til Dublin. Etter to år ved Trinity var han møkklei av det meste, og bega seg ut på vandring rundt i Europa for å vie sitt liv til diktekunsten. Underveis møtte han mennesker som senere hjalp til å formidle hans arbeid til et publikum, og han møtte sin elskerinne, og senere kone, Suzanne Dechevaux-Dumesnil.

Da krigen brøt ut var han tilfeldigvis i Irland. Han var så forferdet over Hitlers regime, brutalitet og antisemittisme at han reiste sporenstreks til Paris og sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen - en kilde til heftig uoverensstemmelse med Joyce. Hans mest produktive periode som skulle gi ham virkelig seier ble innledet med Vente på Godot. Riktignok var fiffen i Paris ikke særlig begeistret for stykket etter premieren i 1953. Formen var kanskje uvant og overraskende ny, men det gikk ikke lang tid før det hadde sin fortjente plass på verdensscenene. Vente på Godot er det mest kjente av stykkene Beckett har skrevet, og det mest spilte.

Forfatteren var lite villig til å gi en "oppskrift" på hva stykkene hans handlet om. Han svarte sjelden på henvendelser. Da var det heller ikke snakk om å dra til Stockholm for å motta Nobelprisen i litteratur i 1969. Beckett fortsatte å skrive, men stoppet ved 80-tallet. De siste årene av livet brukte han til å se på rugby, besøke gamle venner og drikke. Beckett døde 22. desember 1989. På dødsleiet ble han spurt hva han fant verdifullt ved livet, hvorpå han svarte: "Precious little" - fint lite.

Skuespill: Waiting for Godot 1953, Krapp’s last tape 1959, Endgame 1958, Happy days 1962, All that fall 1957 Embers 1960, Play 1964, Breath 1969, Film 1969, Not I 1973, Footfalls, 1976, Rockaby, 1982 og What where, 1984. Han har skrevet en rekke romaner og diktsamliger.

Tekst: May Selmer

ANNONSEBILAG

Min största smärtas barn En duft av storhet Strindbergs muse – den begavede, vakre og fascinerende Harriet Bosse som skulle bli svensk teaters store skuespillerinne på 1900-tallet og en kvinne som menn bokstavelig talt gikk i døden for, hvordan var hennes liv med Strindberg? Var hun den kalde og hjerteløse primadonna?

Og August Strindberg – var han virkelig den kvinnehateren, den grusomme ektemannen og til tider den halvgale mystikeren som ville lage gull - et bilde ettertiden har av ham?

NEI, sier Wenche Strømdahl.

NEI, sier også Hallbjørn Rønning.

Skuespillerparet skal spille Harriet Bosse og August Strindberg.

Wenche om Harriet Bosse - Jeg forstår Harriet Bosse. Det skjønte jeg med en gang jeg så og si fikk hennes livshistorie i fanget. Jeg tenkte: Den damen forstår jeg. - Jeg har vært gift en gang før og jeg kjenner den følelsen Harriet sitter med som nygift.

Hun føler seg fanget i et bur.

- Tenk bare, Harriet er 22 år, Strindberg 30 år eldre. Hun vil ut i livet. Han har levd sitt liv, en enstøing som har gjennomgått alt og er trett av det meste. Hun sitter der i stuen han har innredet til henne og skal være lysstrålen som kunne forsone ham med menneskeheten og kvinnen.

Det maktet hun ikke. Hans krav og forventninger til henne gjorde at hun hele tiden levde på kanten av nervesammenbrudd.

- Det ble til slutt for meget. Etter tre måneder gikk hun fra ham for første gang, selv om hun var gravid. Om kvelden skulle hun spille Eleonora i Påsk, forestillingen måtte avlyses. Men tross dette var båndet mellom dem så sterkt at de hadde både åndelig og fysisk kontakt i hele åtte år inntil hun forlovet seg med Gunnar Wingård.

Ingen primadonna - Strindberg skrev også sine vakreste kvinneroller for henne og hun ble jo den store Strindbergskuespilleren. Har hun ikke ord på seg for å ha vært en skikkelig primadonna?

- Slik opplever ikke jeg henne, sier Wenche. - Dess mer jeg har lest om henne ser jeg hvordan hun hele tiden slet for å leve opp til forventningene som ble stilt henne. Hun hadde vanskeligheter med språket og selv følte hun at hun aldri strakk til. Hun var en ny type skuespiller i Sverige.

Hun spilte rett ut fra hjertet. Allerede fire år etter at hun begynte på Dramaten våget hun å skrive et brev til teatersjefen hvor hun klaget over at hun ikke fikk de roller hun var forespeilet. Hun gjorde det som andre skuespillere ikke turde. Så sa hun opp på Dramaten og gikk over til Stadsteatern. Hun ble nok en bitter dame mot slutten av

Foto:Vegard Eggen

Wenche Strømdahl har i hele høst gått dypt inn i Strindbergs og Harriet Bosses dramatiske og tragiske kjærlighetshistorie. Resultatet er forestillingen Min största smärtas barn basert på Harriet Bosses håndskrevne erindringer og de utallige hjerteskjærende brev fulle av kjærlighet, smerte og hat som dikteren og skuespilleren skrev til hverandre gjennom mange år i deres bittersøte samliv.

- Da jeg i fjor vinter laget et miniutdrag om deres samliv for Kunstmuseet (i forbindelse med at Anne Marie Schrøder forærte en byste av Harriet Bosse til muséet) skjønte jeg at dette stoffet hadde kvalitet og dramatikk til noe større.Teatersjef Otto gav meg klarsignal til å lage en helaftens forestilling.

- Det er bloddryppende dramatikk som alle teaterfolk liker, sier Hallbjørn.

- Det er en annerledes kjærlighetshistorie fordi den handler om et bånd mellom to mennesker som aldri ble brutt, selv om de gikk fra hverandre gang på gang. For Harriet var samlivet hennes livs avgjørende opplevelse. For Strindberg var hun hans siste store glede - en kilde til foryngelse og fornyelse, men også til stor smerte, sier Wenche.

sin karriere fordi hun ikke fikk gode roller lenger. For i det hele tatt å få pensjon måtte hun gå tilbake til Dramaten for elevlønn. - Det har vært en stor opplevelse for meg å bli kjent med Harriet Bosse. Det er en duft av storhet over henne.

Hallbjørn om Strindberg - Herregud, for ei kjerring! Det var min første tanke da jeg leste brevene mellom Strindberg og Harriet Bosse, sier Hallbjørn. - Strindberg, derimot, har jeg fått et annet syn på enn det som de fleste har. Kvinnehater? Nei! Ingen har vel elsket en kvinne mer enn det han gjorde. Han dyrket jo Harriet som en avgud. Grusom ektemann? Nei, han gjorde alt for at hun skulle ha det bra, kjøpte møbler og et flygel til henne. Han gjorde det som få menn gjorde på den tiden.

Han tok hånd om deres barn til og med etter skilsmissen så Harriet kunne reise og spille teater. Hans sinn er så selvmotsigende og omskiftelig og han har en vanviddets humor som jeg synes er morsom. - Derimot synes jeg Harriet er urimelig. Nå bryter Wenche inn. - Synes du virkelig ikke at Strindberg er urimelig når han i siste øyeblikk avlyser turen til Berlin, som Harriet har gledet seg til, og i stedet gir henne en reisebok om Berlin og slik slippe det besværlige med å reise?

- Vi må huske på at Strindberg nærmest var folkesky, sier Hallbjørn. Bortsett fra sin ensomme morgentur gikk han ikke ut. Ikke engang på premierer.

- Han hadde en mytisk posisjon i Sverige. Hans eneste omgang var hans Beethoven-venner som kom og spilte hjemme hos ham. Han følte seg misforstått.Trodde at alle hatet ham. Særlig Svenska Akademien som var rasende på ham fordi han skrev som han snakket. Det var ikke høyverdig nok.

Min största smärtas barn - Hvorfor har dere gitt forestillingen denne tittelen?

- Det henspeiler på Strindbergs Et drømspel som han skrev på 40 dager i vanvidd og fortvilelse etter at Harriet forlot ham, sier Wenche. Den største utfordringen har vært å skape en balanse mellom Bosse og Strindberg så ikke den ene blir mye sterkere enn den andre.

- Hvordan har det vært for dere som ektepar å spille et annet ektepars vanskelige samliv som de ikke lyktes med?

- Vi er i hvert fall gift ennå, sier Hallbjørn - Sønnen vår pleier å si at mamma spiller bare triste roller, men pappa spiller bare morsomme, sier Wenche.

- Men denne gang får han i hvert fall se pappan sin trist og fortvilet på scenen.

Tekst: Gerd Isern

ANNONSEBILAG

Når Wenche Strømdahl og Hallbjørn Rønning i vår skal gi liv til den legendariske norsk-svenske skuespillerinnen Harriet Bosse og diktergeniet August Strindberg på Gamle Scene, så skyldes det faktisk en diskusjon om Knut Hamsun.

Den fant sted i en villa på Byåsen hos Anne Marie Schrøder.

- For en skrekkelig ektemann disse store dikterne ofte var, sa jeg. - Se bare på Strindberg! - Han var gift med min farmor, sa Anne Marie Scrøder stille. Et øyeblikk var jeg pusteløs. - Hvem var din farmor, spurte jeg. - Harriet Bosse, sier Anne Marie. - Jeg ble enda mer pusteløs. - Var din farmor den store Harriet Bosse! Og det har du aldri fortalt!

- Dere har aldri spurt, sier Anne Marie.

Det måtte sterk oppfordring til før Anne Marie Schrøder åpnet skatollskuffer og loft hvor hun oppbevarte minnene om sin berømte farmor: Harriet Bosses håndskrevne erindringer om sitt skuespillerliv fra hun var var pur ung, hennes møte med Strindberg og deres fireårige ekteskap som ble innledet med teaterhistoriens mest originale frieri: Den femtiettårige dikter som tar hånden til toogtyveårige Harriet og spør: Vill ni ha et barn med mig, frøken Bosse?

Halvveis bedøvet av den store ære, neier den unge skuespillerinnen og sier: Ja takk!

Harriet Bosse er en myte innen teaterverdenen.

Men hvordan var hun i virkeligheten?

- Hun var ingen vanlig bestemor, sier Anne Marie. - Vi fikk ikke lov å kalle henne farmor. Det fikk henne til å føle seg gammel. "Snings" ville hun vi skulle kalle henne. Hun var distansert og ganske kjølig. Min far sa aldri du til henne.

Vi barn var der, men vi vedkom henne ikke. Hun var mest opptatt av seg selv. En gang for spøk kalte min far henne en primadonna. Hun ble rasende. Men hun var en primadonna som forventet oppvartning, og det var ikke lett å være moren min når hun i perioder bodde hos oss under krigen.

- Hvordan husker du henne?

- Jeg var bare tre-fire år da hun kom første gang. Jeg kan se henne foran meg i stuen. En vakker kvinne med sort hår og store mørke øyne. Hun så nesten østerlandsk ut.

Hun kunne være enormt sjarmerende når hun var i godt humør og hun hadde et stort fortellertalent. Hun kunne fortelle fantastiske historier om sitt spennende teaterliv på Dramaten og sine triumfer på scenen. Men det var alltid seg selv hun snakket om. Jeg tror aldri jeg satt på fanget hennes. Hun hadde to ringer som jeg beundret. Særlig en som dekket nesten halve fingeren hennes og besto av 18 lysende akvamariner. Jeg så på den og tok på den, men hun pekte på den andre ringen med diamanter og safirer.

Den var den fineste, mente hun. Jeg fikk den ringen.

- Jeg slukte hennes historier. Særlig en som gjorde voldsomt inntrykk på meg. - Hun fortalte en gang om en av hennes mange beundrere som arrangerte en stor bankett til hennes ære i en av Stockholms fineste saler. Han hadde tapetsert veggene med røde roser. Jeg syntes det var så romantisk og spurte hvordan det var å bli feiret slik. Da sa farmor kaldt. - Åh, de rosene duftet så gyselig.

- Snakket hun om sitt liv med Strindberg?

- I hvert fall ikke så vi barn hørte det. Etter Strindberg giftet hun seg med Gunnar Wingård som var min farfar.

Han var førsteelsker på Dramaten og det sies han var Sveriges vakreste mann. Han ble gal av sjalusi da hun forlot ham og truet i telefonen med å skyte seg hvis hun ikke kom tilbake. – Javel, svarte min farmor. Så gjorde han det.

Skuddet falt mens han sto i telefonen.

- Hvordan var livet hennes i Oslo etter at hun forlot Sverige.

- Hun oppførte seg fremdeles som den feterte skuespiller som var vant til å få det som hun ville. Etter krigen var det

Foto: Jens Søraa, Adresseavisen

Harriet Bosse var min farmor

Anne Marie Schrøder med bysten av Harriet Bosse. vanskelig å få telefon. Det var lange ventelister. Men hva gjorde farmor? Hun sendte et brev til statsminister Einar Gerhardsen: Snälla herr statsminister, kan inte herr statsministern søka i sine papper for å finne min ansøkning om telefon.

- Dagen etter ble det installert telefon i hennes leilighet.

- Når døde hun og hvor ble hun gravlagt?

- I l961. Jeg var da 22 år og besøkte henne ofte. Jeg husker godt reaksjonen hennes da jeg viste henne min nyfødte lille datter. Hun så ikke på barnet, men på meg og sa: - Var det inte jäkligt? Men siden viste hun plutselig varme følelser for barnet og ville ha henne i armene i sengen. Hun ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. En enkel begravelse hvor bare familien og noen få mennesker fra teatermiljøet deltok, sier Anne Marie Schrøder.

Tekst: Gerd Isern

Bli en av over 1000 teatervenner som får: • • • • •

20 % rabatt på Teaterkortet Vennetreff hvor du møter teatersjef, skuespillere og instruktører Reserverte forestillinger med gode plasser og rabatt Teaterbladet “På første rad” 4 ganger i året Teaternyheter tilsendt på e-post

Alt dette får du for 200 kroner pr. år! (par kr. 300) Du kan også bli teatrets “Bestevenn” (kr 500 pr år) Som “Bestevenn” får du eksklusiv tilgang til å kjøpe 2 stk billetter til dagen etter premieren på alle Trøndelag Teaters oppsetninger for kun kr. 100 pr. stk!

Mer informasjon får du i billettluka eller på www.teatervenn.no

www.teatervenn.no

Kasimir og Karoline av Ödön von Horváth Regi: Oversatt av: Scenografi: Musikalsk konsulent:

Catrine Telle Øivind Bergh Ingvild Rømo Grande Ivar Gafseth

STUDIO

De som er med: Kasimir HERMANN SABADO, Karoline MARTE STOLP, Rauch ARNE O. REITAN, Speer JAN ERIK BERNTSEN, Utroperen / karaokesjefen HANS PETTER NILSEN, Schürzinger ØYVIND BRANDTZÆG, Frantz Merkl KRISTOFER HIVJU, Erna, hans kone CICI HENRIKSEN, Elli GUNNHILD SUNDLI, Maria / serveringsdame på tivoli / legen KINE BENDIXEN og Sykepleier mm MADS BONES

"Stykket handler om den arbeidsløse sjåføren Kasimir og hans kjæreste Karoline – en ballade full av taus sorg – dempet og mildnet av humor..."

Vi er på Oktoberfest i München. En stor folkefest som arrangeres hvert år. Hvor innhøstingen feires og ølkranene åpnes. Høy og lav, fattig og rik sitter rett overfor hverandre for en enkel natt. Stedet hvor man kan slå ut håret og kanskje få oppfylt en drøm eller to - hvis man er heldig. Her treffer vi kjæresteparet Kasimir og Karoline. Han har nettopp mistet jobben, og er lite lysten på å feste. Det tar ikke Karoline noe hensyn til – hun har bestemt seg for å more seg denne dagen. Det dårlige humøret til Kasimir går henne på nervene. Et skjevt ord ender i misforståelser og krangel. De skiller lag, og prøver å forlyste seg på hver sin kant.Tivoli. Karuseller, berg- og dalbaner, spøkelseshus, boder som frister med den store gevinsten. Og det evig tilbakevendende ølteltet hvor det synges søte

SCENEN

melodier og blikk veksles over bordene. Det er den verden Kasimir og Karoline utspiller seg i. På hver sin måte blir de kastet ut i morskapen og før de vet ordet av det har de fått seg noen skrammer på veien.

Horváth guider oss gjennom et konglomerat av episoder, kostelige som vemodige. Han tar oss med på galeien med masse musikk, underholdning og sangglede. Kort sagt er Kasimir og Karoline en skikkelig folkekomedie og noen vinner jo alltid en kjempebamse å ta med hjem.

Tekst: May Selmer / Catrine Telle

PREMIERE PÅ STUDIOSCENEN 29. MARS 2008

ANNONSEBILAG

Markedets makt over kjærligheten...

Er det kanskje slik at kjærligheten, stor eller liten, allikevel er en slags handelsavtale? Noe for noe. Hvis jeg får så og så mye av deg, så får du tilbake av meg. Det er jo så underlig praktisk dette livet, når det kommer til stykket. Og inne i hodet har vi alle en kalkulator.

Hun orker ikke Kasimirs tungsinn. Hun er tross alt kontordame med fast jobb og kjenner en plutselig irritasjon over at Kasimir er så tung i sessen på en slik vakker og løfterik aften. Det ene ordet tar det andre, og før de vet ordet av det er de uvenner og skiller lag.

Hvordan det går for vårt unge uformulerte par, i den karusellen de virvler seg inn i, mens de hele tiden tenker på hverandre, skal vi ikke røpe. Kom heller å se forestillingen som enten er en tragisk komedie eller en komisk tragedie.

Til tonene fra et bulgarsk danseband og en karaokemaskin.

Så kaster de seg ut på livet. Karoline får plutselig sosiale ambisjoner og begynner å flørte seg oppover på samfunnsstigen. Hun åpner ballet med en tilskjærer og svinger seg helt opp til en dommer. Mens Kasimir mere nødtørftig omgåes Franz Merkl, som er hans beste venn, og hans oppofrende kone Erna. Dessverre er Franz kriminell og kommer opp i bråk. Det er slike slag livet gir. Kasimir

Tekst: Catrine Telle

Foto: Ingvild Rømo Grande

Vi møter altså det forlovete paret Kasimir og Karoline en oktoberkveld hvor de er gått på tivoli for å more seg.Tivoli er drømmenes og mulighetenes verden. Her kan alle bli berømte eller vinne den store gevinsten for en natt. Det er

Kasimir er trist og tung fordi han har mistet jobben sin som sjåfør og det går på selvfølelsen løs, selv om han deler skjebne med mange i Tyskland på dette tidspunktet.

Karoline kjenner det rykker i dansefoten. Hun vil more seg.

kommer seg i hvert fall unna og da er jo veien duket for å trøste Erna. Rundt dem snurrer et persongalleri som består av Elli og Maria, to elleville gladjenter. Rauch og Speer, to fine herrer i høye stillinger. Den før nevnte tilskjærer Schurzinger, og ikke minst de allestedsnærværende tivoliarbeiderne, som kan alt fra å lede karaoken, til å selge brennevin under bordet. Og som skaper et festlokale ut av ingenting. Dessuten er det is, det er pølser, det er fyrverkeri og det er øl til å mildne sinnet.

et møtested for høy og lav, hvor sosiale og klassemessige forskjeller oppheves. Stuepiken kan danse med høyesterettsadvokaten. Og det gir jo utsikter til en munter og begivenhetsrik fest.

Foto: Ingvild Rømo Grande

"Og kjærligheten tar aldri slutt" har Horváth satt som motto på stykket om kjæresteparet Kasimir og Karoline. Og visst varer kjærligheten evig. Noen ganger. Men utholder den virkelig alt, og hvor store prøvelser kan vi utsette den for, før den bukker under, blir borte eller plutselig kjennes feil?

Bildene er fra den årlige martnan i Namsos. Et svensk tivoli på hjul har rullet inn på parkeringsplassen foran Rema.

Med utgangspunkt i disse og andre bilder fra samme sted, har scenografien tatt form.Vi befinner oss i den grad på gateplanet, på klissvåt regnværsasfalt. De grelle pangfargene fra tivoliet lyser opp i landskapet, og gir forventning som står i tydelig kontrast til gråfargen.

Tivoliets karuseller, er tilsynelatende krympet til det usynlige.

I stedet velter det utallige kjempebamser med store sorryøyne ut av lastebilene. De omringer plassen og danner en myk ramme om begivenhetene. "I love U" står der skrevet på bamsehjertet. Man kan vinne bamsen ved å skyte ned blikkbokstårnet.Værsågod prøv lykken. En bamse i menneskestørrelse kan kanskje elske?

"Ingenting gir i så høy grad en følelse av uendelighet som dumheten." Ödön von Horváth Bak dette imponerende navnet, Ödön Edmund Josef von Horváth (1901-1938), finner vi en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i forrige århundre. Edmund Josef og von´en arvet han etter sin far, som ble adlet i 1909, samme år som familien ble stasjonert i München. Som diplomatsønn ble det en noe flyktig tilværelse for gutten. Han karakteriserer seg selv som typisk østerriksk/ungarsk – en blanding av magyarsk, kroatisk, tysk og tsjekkisk. Fra han var 16 skrev han på tysk. Studietiden ble tilbrakt ved Ludwig-MaxmiliansUniversität i München. Sammen med Bertolt Brecht innehar han posisjonen som den viktigste dramatiker i deres samtid. I motsetning til Brecht, var Horváth lenge glemt. På 60-tallet ble han oppdaget på nytt, og er en av de mest spilte dramatikere i Tyskland, Sveits og Østerrike, med skuespill som Tro, håp og kjærlighet, Kasimir og Karoline - og Historier fra Wienerskogen – som regnes som hans mesterverk.

I 1938 flyktet han fra nazistene til Paris. Der kom han ut for et tordenvær, og Horváth søkte ly under et tre på Champs-Elysées. Lynet slo ned i treet, en gren falt ned og traff ham med dødelig kraft i hodet. Det er blitt sagt at måten han døde på godt kunne ha vært hentet ut av hans egne stykker – og til og med at det sier noe essensielt om egenarten ved skuespillene. De er betegnet som "Volksstücke" – en form av østerrikske folkekomedier. Sceneskikkelsene hans har det med å snakke over seg, og ty til store ord og vendinger de slett ikke behersker. Dermed glipper det mellom språk og virkelighet – mellom samfunn og individ – og slik oppstår det også en medfølelse med tilværelsens stebarn.

Tekst: May Selmer

ANNONSEBILAG

Treffes før

NYE FORESTILLINGER HVER DAG - OGSÅ SØNDAG!

TEATRET? Kom innom før forestillingen og ta en kopp kaffe eller prøv vår smakfulle meny Jordbærpikene Trondheim Torg Tlf. 73 92 91 80 www.jordbarpikene.no

Åpningstider: Hverdager: 09 - 20 Lørdager: 09 - 18

Søndagsåpne butikker: �������� � ������� ��������� � �������� � ������� ������ �������� ��������� � �������� ���������� � �������� �������� � �������� ����������� �������� ��� � �������� ����� � �������� ������� � �������� ������ �������� �������� � �������� �������� � �������� ������� � �������� ����

Kjøp Teaterpakken hos Britannia Hotel og få stimulert alle sansene.

Teaterbillett og overnatting i dobbeltrom med stor frokostbuffet i Palmehaven fra kr 905,- pr. pers.

(Enkeltrom fra kr 1205,-) Besøk også våre restauranter for gode opplevelser.

Før eller etter teaterbesøket kan du nyte et 3-retters gourmetmåltid i Palmehaven til kr 495,- eller kjellerbiff og karamellpudding i Jonathan Mat & Vinkjeller for 355,-

...en opplevelse i seg selv.

Bestilling av Teaterpakken: Britannia Hotel Postboks 191, 7401 Trondheim Telefon: 73 800 810, telefax: 73 800 801 E-post: britannia@britannia.no Internett: www.britannia.no

www.trondelag-teater.no

ANNONSEBILAG

The Sound of Musicals - et humoristisk skråblikk på de vakreste perler i musikalrepertoaret Gjestespill av og med Stephen Brandt-Hansen Spilles på Gamle Scene 5., 6. og 7. juni kl 19.00 Stephen Brandt-Hansen er en velkjent skaptrønder og har gjort flere store roller på Trøndelag Teater.

Denne gangen har han med seg tre musikere og noen syngende overraskelser.

Lørdagscafé Lørdagscaféen har i mange år vært - er - og skal fortsatt være den scenen ved Trøndelag Teater som gir publikum "det lille ekstra" og det uventede.

Forestillinger, konserter og show som fremføres kun en gang, nemlig lørdager klokken 14.00 - altså et meget eksklusivt tilbud!

Theatercaféen er vår faste scene, men større matinéarrangementer vil bli satt opp på Gamle Scene.

På programmet i vår står blant annet Strikkecafé, konsert for barn i alle aldre,The Making of musikalen Cabaret,The Kinks og komponisten Stephen Sondheim.Vårens siste caféforestilling går av stabelen lørdag 31.mai, og arrangeres i samarbeid med Trondheim Jazzfestival.

Opplysninger om de enkelte forestillingene finner du på teatrets nettside www.trondelag-teater.no eller ved teatrets billettluke.

Nevnte jeg Anne Lise Berntsen, Gluntan, Andreas Lunnan og Ulf Risnes...?

Ja, jeg gjorde visst det.

Velkommen til Lørdagscafé våren 2008!

Ivar Gafseth cafégeneral

Den Kulturelle Spaserstokken

BOKEN KJØPER DU HOS ARK BRUNS

Den Kulturelle Spaserstokken er et samarbeid mellom Kulturenheten og Helse og velferd i Trondheim kommune, for å garantere at alle innbyggere i Trondheim har mulighet til å delta i kultur- og fritidsaktiviteter.

Den Kulturelle Spaserstokken har over 250 arrangementer i året, spredt på mer enn 100 arenaer i byen.Trøndelag Teater er en av disse arenaene.

For våren 2008 inviterer Trøndelag Teater og Trondheim kommune til to forestillinger: Den siste viking onsdag 13. februar kl 12.00 på Hovedscenen Storslagen og gripende sceneversjon av et hovedverk i norsk litteratur.

Scenetekst basert på Johan Bojers roman.

Saxofonist John Pål Inderberg, skuespiller Ragnhild Vannebo og pianist Erling Aksdal forbereder seg til forestillingen Songen frå Rambuku.

Billetter til Den siste viking Du trenger ikke ringe og reservere billetter, det er reservert 150 gode plasser til Den kulturelle spaserstokken (DKSS). Billettene hentes og betales i Trøndelag Teaters billettluke innen mandag 4. februar 2008, henvis til DKSS. Billettpris kr 170,Theatercaféen ser gjerne at det reserveres bord for servering i pausen.Ta kontakt med caféen ved ankomst.

299,-

Songen frå Rambuku torsdag 6. mars kl 13.00 i Theatercaféen Songen frå Rambuku en forestilling om alderdom, knuste drømmer og nye drømmer.

Teksten er skrevet av Jon Fosse. Med skuespiller Ragnhild Vannebo, saxofonist John Pål Inderberg og pianist Erling Aksdal.

Billetter til Songen frå Rambuku Det er reservert 100 billetter til Den kulturelle spaserstokken (DKSS). Billettene hentes og betales i Trøndelag Teaters billettluke innen 21. februar 2008, henvis til DKSS. Billettpris kr 120,- Theatercaféen er åpen en time før forestilling for servering.

VELKOMMEN TIL BYENS BOKHUS

Ark Brunhjørnet tlf. 73 87 93 00

Nyt forestillingen - den starter og slutter på bussen Over 2.500 avganger daglig til og fra sentrum Rutetidene finner du på www.team-trafikk.no eller send SMS til 1939. Begynn alltid med Team.

SMS-tjenesten koster kun kr 1.

P-hus

Leüthenhaven P-hus er nærmeste nabo til Trøndelag Teater og rommer hele 400 parkeringsplasser.

Ved å vise teaterbilletten din i Trondheim parkerings lokaler på Leüthenhaven før du går i teateret, får du stemplet p-billetten, og dermed trukket 25% fra p-avgiften.

Mand - Fred: 0630 - 2300 Lørdag: 0630 - 2100 Søndag: Åpent for utkjøring Tlf 72 54 09 00 / 72 54 09 10

TIBE T: reklamebyrå

Få 25% rabatt på parkering rett utenfor teateret!

ANNONSEBILAG

Skuespillere våren 2008 Kine Bendixen Ingrid Bergstrøm Jan Erik Berntsen Mads Bones Øyvind Brandtzæg

Harald Brenna Hildegunn Eggen Pål Christian Eggen Jakob Margido Esp John Yngvar Fearnley

Jan Frostad Ola G. Furuseth Ivar Gafseth Tore B. Granås Cici Henriksen

Kristofer Hivju Mona Jacobsen Janne Kokkin Silje Lundblad Marianne Meløy

Tone Mostraum Trond Peter Stamsø Munch Hans Petter Nilsen Ole Martin Aune Nilsen Grethe Nordberg

Hilde Olausson Helle Ottesen Arne O. Reitan Torgeir Reiten Hallbjørn Rønning

Hermann Sabado Trond-Ove Skrødal Marte Stolp Wenche Strømdahl Gunnhild Sundli

Ragnhild Sølvberg Svein Tindberg Helga Wendelborg Tor Wibe

FEBRUAR MARS APRIL MAI JUNI

Billettbestilling: 73 80 50 00, www.trondelag-teater.no (Med forbehold om endringer)

Spilleplan våren 2008

JANUAR

HOVEDSCENEN onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag

09.01 10.01 11.01 12.01 14.01 15.01 16.01 17.01 18.01 19.01 21.01 22.01 23.01 24.01 25.01 26.01 28.01 29.01 30.01 31.01

19.00 18.00 19.00 19.00 19.00 19.00

Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking

fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag

01.02 02.02 04.02 05.02 06.02 07.02 08.02 09.02 11.02 12.02 13.02 14.02 15.02 16.02 18.02 19.02 20.02 21.02 22.02 23.02 25.02 26.02 27.02 28.02 29.02

19.00 18.00 19.00 19.00 19.00 19.00 19.00 18.00 19.00 19.00 NB! 12.00 19.00 19.00 18.00 19.00 19.00 19.00 19.00 19.00 18.00 19.00 19.00 19.00 19.00 19.00

Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking Den siste viking

lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag Påskeferie onsdag torsdag fredag lørdag mandag

01.03 03.03 04.03 05.03 06.03 07.03 08.03 10.03 11.03 12.03

18.00 19.00

Den siste viking Den siste viking

tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag

01.04 02.04 03.04 04.04 05.04 07.04 08.04 09.04 10.04 11.04 12.04 14.04 15.04 16.04 17.04 18.04 19.04 21.04 22.04 23.04 24.04 25.04 26.04 28.04 29.04 30.04

torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag

01.05 02.05 03.05 05.05 06.05 07.05 08.05 09.05 10.05 12.05 13.05 14.05 15.05 16.05 17.05 19.05 20.05 21.05 22.05 23.05 24.05 26.05 27.05 28.05 29.05 30.05 31.05

mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag

02.06 03.06 04.06 05.06 06.06 07.06 09.06 10.06 11.06 12.06 13.06 14.06 16.06 17.06 18.06 19.06 20.06 21.06

26.03 27.03 28.03 29.03 31.03

19.30 19.30 19.30 18.00 19.30 19.30 19.30 19.30 19.30 18.00 19.30 19.30 19.30 19.30 19.30 18.00 19.30 19.30 19.30 19.30 19.30 18.00 19.30 19.30 19.30

Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret

19.30 18.00 19.30 19.30 19.30 19.30 19.30

Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret

19.30 19.30 19.30

Cabaret Cabaret Cabaret

19.30 19.30 19.30 19.30 19.30 18.00 19.30 19.30 19.30 19.30 19.30 18.00

Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret

19.30 19.30 19.30 19.30 19.30 18.00 19.30 19.30 19.30 19.30 19.30 18.00 19.30 19.30 19.30 19.30 19.30 18.00

Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret Cabaret

GAMLE SCENE

19.30 19.30 19.30 19.30 18.30 19.30 19.30 19.30 19.30 19.30 18.30 19.30 19.30 19.30 19.30 19.30

Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot

18.30 19.30 19.30 19.30 19.30 19.30 18.30 19.30 19.30 19.30

Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot

20.00 20.00 20.00 18.30

Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot Vente på Godot

STUDIOSCENEN

17.30 18.30

Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline

14.00

Lørdagscafé

18.30 19.00 19.00 19.00 17.30

20.00 20.00 20.00 18.30

Min största smärtas barn Min största smärtas barn Min största smärtas barn Min största smärtas barn

19.00 19.00 19.00 19.00 17.30

Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline

20.00 20.00 20.00 NB! 12.00 14.00

Min största smärtas barn Min största smärtas barn Min största smärtas barn Min största smärtas barn Lørdagscafé

19.00 19.00 19.00 19.00 17.30

Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline

20.00 20.00 20.00 20.00 14.00

Min största smärtas barn Min största smärtas barn Min största smärtas barn Min största smärtas barn Lørdagscafé

19.00 19.00 19.00 19.00 17.30

Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline

20.00 20.00

Min största smärtas barn Min största smärtas barn

19.00 19.00

Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline

20.00 20.00 20.00

Min största smärtas barn Min största smärtas barn Min största smärtas barn

19.00 19.00 19.00 17.30

Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline

19.00 19.00 19.00

Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline

19.00 19.00 19.00 19.00 17.30

Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline

19.00 19.00 19.00

Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline Kasimir og Karoline

14.00

Lørdagscafé

19.00 19.00 19.00

The Sound of Musicals The Sound of Musicals The Sound of Musicals

THEATERCAFÉEN 20.00 20.00

Nu går det over egg og stokk Nu går det over egg og stokk

14.00

Lørdagscafé

NB! 13.00

Lørdagscafé

14.00

Lørdagscafé

14.00

Lørdagscafé

14.00

Lørdagscafé

14.00

Lørdagscafé

13.00

Songen frå Rambuku

14.00

Lørdagscafé

14.00

Lørdagscafé

14.00

Lørdagscafé

14.00

Lørdagscafé

TEATERKJELLEREN

11.00/18.00 11.00/18.00 11.00/18.00 11.00/18.00 11.00/18.00

Løvebrøl Løvebrøl Løvebrøl Løvebrøl Løvebrøl

11.00/18.00 11.00/18.00 11.00/18.00 11.00/18.00 11.00/18.00 11.00/18.00

Løvebrøl Løvebrøl Løvebrøl Løvebrøl Løvebrøl Løvebrøl