Uia-magasin-2019-digital

MAGASINET U

2019-2020

Digitaliserer helse og omsorg

Gjør barn bedre i matte med ny undervisning

Forsker på en kyst i endring

De viktigste svarene finner vi

sammen

Utvikler maskiner med magefølelse

Tar offshoreteknologi ut i samfunnet

Legger tidlig grunnlag for sunt kosthold

Hvordan sove når sengen brenner?

Skolestreiker for klima utfordrer oss. Hvorfor har ikke voksengenerasjonen fulgt med i timen og stoppet opp før? Vi har visst det, men ikke tatt det på alvor.

Det er 32 år siden Peter Garrett i det australske bandet Midnight Oil ropte ut How can we sleep when our beds are burning?

Menneskeheten har over alt for lang tid overutnyttet naturressursene og vi er på vei til å gjøre verden ulevelig for kommende generasjoner. Vi må endre oss. Du og jeg som enkeltmennesker, vi som samfunn og UiA som universitet.

For oss alle betyr det endring på minst to områder. Vi må forstå mer og vi må gjøre mer.

For å forstå mer må vi fortsette forskningen i jakten på nye løsninger. I dette magasinet kan du lese om UiAs seks nye toppforskningssentre. Mange prosjekter har nettopp med bærekraft å gjøre. Her handler det om kysten vår, matvanene våre og hvordan vi kan utnytte ny teknologi på en mer miljøvennlig måte. Du kan også lese om forskningen på nye energiformer og vindmøller i norsk natur.

Studentene våre trenger mer kunnskap om bærekraft for så å føre denne kunnskapen ut i sitt arbeids- og yrkesliv.

Vi må også gjøre mer med vårt klimaavtrykk. UiA er en stor organisasjon med 13.000 studenter og 1.300 ansatte. Hva kan vi gjøre sammen med kommuner og bedrifter over hele regionen for å redusere klimatrykket? Og hva med hver enkelt husstand?

Dagens demonstranter er morgendagens ledere. Vi er stolte av våre studenter som setter miljøet på dagsorden. Sammen kan vi la oss inspirere av Midnight Oil-vokalisten Peter Garrett. I 2004 ble han parlamentsmedlem i Australia og i 2007 ble han miljøvernminister. For å gjøre noe, for å skape endring. Han tok teksten sin på alvor: How can we dance when our earth is turning?

Sunniva Whittaker, rektor

REDAKTØR: Paal Pedersen

PROSJEKTLEDER: Øivind Eskedal

INNHOLDSKOORDINATOR: Atle Christiansen

SKRIBENTER: Atle Christiansen, Sissel Eikeland, Øivind Eskedal, Arne Martin Larsen,

Jan-Arve Olsen, Kari Anne Røysland, Magnus Nødland Skogedal og Walter N. Wehus

FOTOGRAFER: Kjell Inge Søreide, Jon Petter Thorsen og Stian Herdal

DESIGN: Saara Ojanen

OMSLAGSDESIGN: Thomas Fiskå og Saara Ojanen

TRYKK: 07 Media

UTGIVER: Universitetet i Agder

OPPLAG: 10.000

INNHOLD

58

Det kan være 100 hoggormar under føttene våre

4

Utgjør snart ti prosent av Norges kraftproduksjon

9

Tidligere barnevernsbarn er mentorer på nytt masterstudium

4 Hva vil vi med vindkraft i Norge, og hvordan skal vi gjøre det?

9 Nytt masterstudium i barnevern i tett samarbeid med kommuner

13 UiAs nye toppforskningssatsinger

14 The Mathematics Education Research Group Agder (MERGA)

18 Mat og ernæring i et livsløpsperspektiv

22 Senter for marin forskning (CCR)

26 Senter for e-helse

30 Senter for forskning på kunstig intelligens (CAIR)

34 Top Research Centre Mechatronics

36 Portrett: Rektoren som ikke planla å bli rektor

40 Stadig flere toppidrettsutøvere studerer ved UiA

46 Handelshøyskolen ved UiA har rykket opp i eliteserien

48 Portrett: Robin Rolfhamre er en av Norges yngste professorer

52 UiA tar grep mot skjev kjønnsbalanse innen rytmisk musikk

55 Utdanner skriveføre økonomer med etisk sans

58 Naturmuseet kartlegger ormenes hemmelige liv

63 Slik ble Arendal Norges viktigste sjøfartsby på 1700-tallet

66 Undersøker hvordan konfliktfortellinger kan hindre at historien gjentar seg

70 Fakta om Universitetet i Agder

Utgjør snart ti prosent av Norges kraftproduksjon

Tekst og foto › Jan Arve Olsen

Norge trenger isolert sett ikke mer vindkraft. Spørsmålet nå er derfor hvorfor vi skal ha mer, og hva skal vi gjøre med verdien vinden skaper?

Iløpet av 2019 settes det rekord for norsk vindkraft med over 1.000 MW ny kapasitet, tilsvarende strøm til nær 200.000 husstander. Utbyggingstakten i norsk vindkraft har aldri vært høyere, selv om nye rekorder for kapasitetsøkning ble satt både i 2017 og 2018.

– Med dagens rammer er vindkraft lønnsomt i Norge, selv uten subsidier. Det ventes derfor fortsatt utbygging.

Det sier førsteamanuensis Mikaela Vasstrøm ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging. Hun leder forskningsprosjektet Windplan, et samarbeid mellom Universitetet i Agder og Danmarks Tekniske

Universitet (DTU).

– Det er ingen tvil om at vindkraft er kommet for å bli, og at vi vil se en videre utvikling og utbygging i overskuelig fremtid. I flere år vil dette først og fremst skje på land, med de utfordringer dette medfører, sier Vasstrøm.

I prosjektet ser forskerne på hvordan politiske rammer og planleggingsprosesser påvirker hvordan folk aksepterer vindkraftutbygging. I tillegg ser de på hvordan planleggingsprosessene åpner eller lukker for deltakelse på grasrot- og kommunenivå, og hvilke aktører som faktisk blir hørt i vindkraftutbyggingen i Norge.

Etterlyser verdivalg Forskerne ser nå en ny periode i historien om vindkraft i Norge. Tiåret fra 1998 til 2008 var på mange måter preget av tidlig teknologi og reguleringer fra samfunnet for å få det hele i bevegelse. I det neste tiåret, fra 2009 og til i dag, har klimafokuset vært ledende. Samtidig har det skjedd en markedstilpasning ved hjelp av el-sertifikatordningen, og en betydelig utvikling av teknologien.

– Vi er på vei inn i en tid som sannsynligvis kommer til å bli preget av diskusjoner omkring behov for vindkraft, verdivurderinger knyttet til natur versus klima og fordeling av goder fra vindkraft og styringsregimer, sier Mikaela Vasstrøm.

I tillegg har Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) laget et forslag til en nasjonal ramme for vindkraft på land på ▶

oppdrag av Olje- og energidepartementet. Forslaget består av et kunnskapsgrunnlag om virkninger av vindkraft og et kart over de mest egnede områdene i Norge for vindkraft. Det er sommeren 2019 ute til høring landet rundt.

Hvorfor mer vindkraft?

– Vi går inn i en tid der vi trenger en tydeligere politisk avklaring på hva vi vil med vindkraft i Norge, og hvordan vi vil gjøre det, sier Mikaela Vasstrøm.

Spørsmålet er hvorfor skal vi ha mer vindkraft i Norge. Utbyggingene fører ofte med seg svært betente konflikter. Flere av disse vil skape store splittelser over lang tid, særlig lokalt, men også mellom ulike interesser i samfunnet. Samtidig har vi mer enn nok fornybar kraft i Norge til å dekke landets behov.

Ulike hensyn

– I den pågående debatten står mange ulike verdisyn mot hverandre, sier professor Hans Kjetil Lysgård, en annen av forskerne i Windplan-prosjektet.

Klima står mot natur, lokale hensyn står mot nasjonale, og det nasjonale står mot det internasjonale. Professoren mener vi ville vært tjent med en tydeligere

verdiavklaring rundt hvorfor vi skal ha mer vindkraft i Norge. I andre land er konfliktnivået mindre.

– I både Danmark og Skottland, som vi ser særlig på, har de ikke nok fornybar energi i eget land fra før. I Danmark har man heller ikke uberørt natur. I forbindelse med miljøaspektet har de derfor et tydeligere hvorfor-svar enn det vi har, sier Lysgård.

Fordelingsspørsmålet

Store økonomiske interesser er involvert. Eierskap- og fordelingsspørsmål knyttet til verdiene i vindkraften synes derfor også å komme sterkt de nærmeste årene. Her har Norge sin en egen historie. Verdien i vannkraften ble i sin tid tatt ut først og fremst lokalt, og oljen nasjonalt. Ønsker vi å gjøre noe tilsvarende med vindkraften i forbindelse med nye konsesjoner, eller vil vi gjøre noe annet?

– I dag eier for eksempel utenlandske investorer, som tyske pensjonsfond og andre, i underkant av 80 prosent av vindkraftselskapene som er virksomme i Norge. Hvordan vi organiserer dette fremover er også et verdivalg, sier Lysgård.

Liten lokal innflytelse

Forskerne peker også på det juridiske rammeverket rundt planprosesser knyttet til vindkraftutbygging, som er annerledes enn i saker som angår annen arealplanlegging i en kommune. I de fleste utbyggingssaker har en kommune stor juridisk påvirkning på utfallet gjennom Plan- og bygningsloven, men i vindkraftsaker er konsesjonsprosessen frikoblet fra denne loven.

– Det er faktisk litt spesielt at det i vindkraftsaker er slik at NVE og Olje- og energidepartementet, altså sentrale myndigheter, har så stor formell makt i saker som fysisk sett angår enkeltkommuner så sterkt. Vi er vant med å ha større lokal innflytelse på arealsaker i Norge, og når en ikke har det, kan det virke mer konfliktfremmende enn muligens nødvendig, sier Lysgård.

Spennende år

Forskerne ser frem til høringsfristen for NVEs forslag til en nasjonal ramme for vindkraft på land går ut, og debatten som ventes å komme ut av det.

– Dette er kommunenes og fylkeskommunenes, ja, alles mulighet til å komme med sine innspill til hvordan vi skal gå frem i det videre arbeidet med vindkraft på land i Norge, sier Mikaela Vasstrøm. ▶

VINDKRAFT I NORGE I DAG

Norge har i dag 36 vindkraftverk med til sammen 625 turbiner.

• Disse har en samlet installert effekt på 1.749 megawatt (MW), og en årlig normalproduksjon på 5,5 TWh (milliarder kilowattimer). Det tilsvarer strømforbruket til over 340.000 husstander.

• I tillegg er det 16 nye kraftverk under bygging som vil mer enn fordoble dagens vindkraftproduksjon når de kommer i drift.

• Videre har myndighetene gitt konsesjoner for bygging av ytterligere 39 vindkraftverk i Norge.

Kilde: NVE

VINDKRAFTFORSKERE: De forsker på politiske rammer og planleggingsprosesser rundt vindkraftutbyggingen i Norge. F.v.: Førsteamanuensis Hanne Haaland, førsteamanuensis Mikaela Vasstrøm og professor Hans Kjetil Lysgård.

NVE har laget et forslag til nasjonal ramme for vindkraft på oppdrag fra Olje- og energidepartementet. Dette temakartet viser områdene NVE peker på som de mest egnede områdene for vindkraft på land i Norge. (Kilde: NVE)

Sterke på vindkraft

Når vindkraften i Agder skal høstes, vil den trenge teknologiske løsninger utviklet på UiA.

Det er den klare ledesnoren for vindkraftarbeidet i UiAs forskergruppe for energisystemer ved Fakultet for teknologi og realfag. Gruppen som arbeider med vindenergisystemer teller i alt 15 personer – fem fast ansatte og ti doktorgradsstipendiater.

Energiregionen Agder

– Agder er en særdeles spennende energiregion, og en av regionene i Norge der forholdene ligger best til rette for vindkraftproduksjon, sier professor Joao Leal som leder forskergruppen på UiA.

Målet er å være teknologisk ledende på enkelte områder som kan effektivisere vindkraftproduksjon og vindkraftrelatert teknologi. Det er særlig fire områder forskerne vektlegger:

Forutser vindkraften

– På UiA er vi særlig gode på å lage hybride modeller og bruke kunstig intelligens for å forutse produksjonen i et anlegg én dag frem i tid, sier professor Leal.

Jo mer nøyaktige prognosene er, jo bedre kan produsenten utnytte potensialet i vindkraften.

Pumper vannet opp igjen

Sentralt i tanken om fremtidens integrerte grønne energisystemer er gjenbruk av vannkraft. I praksis kan det betyr det at man bruker nattvindkraft til å pumpe vann fra et lavtliggende vannreservoar opp i et som ligger høyere. Slik kan fallkraften i vannet brukes om igjen – og tas ut når etterspørselen er størst. På UiA forskes det særlig på hvordan disse to systemene –vind og vann - kan arbeide sammen best mulig.

Vindfarmstyring med kunstig intelligens

UiA forsker også på hvordan større ressursstyringssystemer for vindindustrianlegg

Havvind kommer – om litt

– Havvind fra flytende industriparker er ennå ikke lønnsomt. Men det kommer, det er et spørsmål om tid.

Det mener professor Joao Leal ved UiAs Fakultet for teknologi og realfag. Han leder forskergruppen for energisystemer, og viser særlig til satsingen til det norske olje- og

gasselskapet Equinor (tidligere Statoil) på havvindkonseptet Hywind. Equinor drev i 2009 - 2019 verdens første havvindmølle, Hywind Demo, utenfor Karmøy.

I 2017 etablerte Equinor også Hywind Scotland, verdens første flytende havvindpark. Vindparken, som ligger 25 kilometer utenfor Peterhead i Aberdeenshire i Skottland, består av fem turbiner som yter 30 MW og kan levere strøm til om lag 20.000 husstander. Equinor planlegger elleve flytende

utnytter kunstig intelligens. Slike systemer kobler blant annet data fra inspeksjonslogger, meteorologiske data, kontrolldata og ulike overvåkingssystemer for å skape bedre ressursstyring og dermed økt effektivitet.

Kobler vindkraft til strømnettet Det fjerde området er hvordan man kobler vindkraft til strømnettet. Når kraften produseres, kommer den med varierende voltstyrke og frekvenssvingninger. Før strømmen lastes inn i nettet må den stabiliseres og kvalitetssikres. En egen vindturbinsimulator koblet til en mikrogrid-simulator er derfor etablert på Campus Grimstad slik at man kan foreta simuleringer i sanntid.

vindmøller i Nordsjøen gjennom prosjektet Hywind Tampen. Disse skal gi grønn energi til økt oljeutvinning på Gullfaks- og Snorrefeltene.

– Det er ofte slik at når de store begynner å røre på seg, kommer de andre etter. Slik tror jeg det vil bli når det gjelder flytende vindmøller. De kommer – men akkurat når er det selvfølgelig vanskelig å si, sier Joao Leal. ■

STORT MILJØ: Her er elleve av forskerne som arbeider med ulike vindkraftproblemstillinger samlet på ett brett. Fra venstre: Sandun Konara, Arvind Sharma, Mohan Kolhe, Sveinung Attestog, Joao Leal, Nils Johannesen, Jagath Senanayaka, Surya Kandukuri, Khang Huynh, Kjell Robbersmyr og Ahmed Salem.

Tidligere barnevernsbarn Kristine Nilsen

studenter ved UiA. Hun og andre med lignende erfaringer skal være mentorer for masterstudentene i barnevern.

Tidligere barnevernsbarn er mentorer på nytt masterstudium

Tekst og foto › Øivind Eskedal

Foto › Stian Herdal

veileder

Morgendagens barnevernsarbeidere har mastergrad, er utdannet av tidligere barnevernsbarn og har arbeidet et helt år med barn og barnevernssaker før de søker sin første jobb. Kan de redde et barnevern flere mener er i krise?

vordan var det for deg? Hva tenkte du da? Hvorfor ble det så ille?

Hun har fått mange av de samme spørsmålene mange ganger, men svarer åpent og utfyllende likevel. Hun har en hjertesak på vegne av utsatte barn og tåler kanskje litt mer.

– Jeg vil at barnas stemme skal bli hørt, slik min ikke ble, sier Kristine Nilsen. 23-åringen har selv hatt barnevernet i livet sitt fra hun var seks måneder til hun ble voksen. Som treåring kom hun i beredskapshjem. Fire år gammel gikk turen til fosterhjem. Etter en rettssak ble det bestemt at jenta, som da var blitt åtte år, skulle flytte tilbake til moren. Ingen spurte hva hun ville, så hun sa ikke noe heller.

– Jeg hatet barnevernet i mange år, sier Nilsen.

Strekker ikke til

Det blåser friskt rundt det norske barnevernet. Fra den ene siden angriper foreldreaksjoner i Norge. Utenlandske familier, spesielt fra Øst-Europa, fra den andre. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har ifølge Dagbladet 5. mai 2019 tatt hele ti norske barnevernssaker til behandling.

Innenfra varsler ansatte, blant annet

gjennom kampanjen #heierna, om sprengte fleksitidskontoer fulle av velvillige ekstratimer og stor ressursmangel. Ansatte jobber seg motløse og gråter over at de ikke strekker til, het det i en kronikk i Adresseavisen 22. mai 2019. Forebygging virker som en fjern drøm, når man bare har tid til å slukke branner.

Sterke stemmer i barnevernet ønsker at kontaktpersoner i barnevernet ikke skal ha ansvar for flere enn 15 barn. I så fall mangler vi 1.250 slike kontaktpersoner, ifølge tall barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad har fått fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Etterlyser kritisk sans

Barnevernstjenesten for Kristiansandsregionen er landets største. De 200 ansatte følger årlig opp over 2.000 barn i kommunene Søgne, Songdalen, Lillesand, Birkenes og Kristiansand. Deres viktigste jobb er å forebygge omsorgssvikt og beskytte barn.

Dette gjør de gjennom hjemmebesøk, fosterhjemsarbeid, miljøterapi, døgntilgjengelig barnevernsvakt og gjennom å drive Alarmtelefonen for barn og unge 116 111. Det særlige fokuset ligger på de minste barna. Nesten halvparten av meldingene de mottar handler om vold.

Det er tøffe dager. Mange sterke opplevelser og historier, ispedd forvaltningsoppgaver og samarbeid. Sakene som behandles er mer komplekse enn før, sier de. Det er vanskelig å ta riktige avgjørelser og lett å bli utslitt. Det er stor utskifting blant barnevernsarbeidere med kort ansiennitet. Barn og foreldre får nye personer å forholde seg til når den forrige enten blir sykmeldt, eller slutter.

– Nyansatte som kommer hit kan lett få praksissjokk, spesielt om de ikke har vært ute i felten, sier leder av barnevernstjenesten, Monica Brunner.

Det er behov for kompetanseheving i barnevernet. I tillegg til storsatsingen Kompetanseutvikling for barnevernet i Agder hvor 450 ansatte får hevet sin kompetanse, trenger de også tilførsel av nye, kompetente krefter. Brunner får ikke godt nok kvalifiserte søkere til utlyste stillinger.

– Vi trenger flere ansatte med oppdatert kompetanse, og som vet hva de faktisk skal jobbe med når de kommer hit. Evner til kritisk vurdering og analyse av meldinger som kommer inn er viktig, sier Brunner.

Tillit tar tid

Kristine Nilsen har blitt voksen og reflekterer godt rundt egne erfaringer. Nå påvirker hun fremtidens barnevern. Sammen med seks andre tidligere barnevernsbarn møter hun studenter på UiAs nye mastergradstudium i barnevern hver eneste måned. Første kull startet studieløpet i august 2019. Barnevernsproffene som de kalles, skal fungere som studentenes mentorer gjennom alle fem årene.

– Det viktigste jeg kan lære studentene er at det tar tid for et barn å bygge tillit til en fremmed voksen. Det krever at man behandler barnet med respekt, er ærlig og lar barnet få påvirke hvordan kontakten med barnevernet skal være, sier Nilsen.

Universitetsbarnevernet i utvikling

I tillegg til teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter, skal studentene også bli kjent med seg selv og hva de selv tar med inn i arbeidet. Dannelse er et nøkkelbegrep.

– Proffene forteller sine egne historier fra virkeligheten og tilfører på den måten viktig kunnskap til studentenes utdanning, sier Siri Merete Reisvaag Johannessen. Hun er koordinator for samarbeidet mellom Barnevernstjenesten for kristiansandsregionen og UiA. Reisvaag Johannessen er ansatt femti-femti ved UiA og i Kristiansand kommune. Samarbeidet er i utvikling, og den nye mastergraden er det

Vi får jobbe med de samme studentene

over lengre tid, de får mer praksis og vi får en tydeligere rød trød gjennom studiet.

nye fundamentet.

Satsingen kaller de Universitetsbarnevernet.

– Vi sikter på et utstrakt og smidig samarbeid gjennom studier, forskning og utvikling på linje med universitetssykehusene. Studiet er utviklet med midler fra Barneog familiedepartementet og UiA. Valget sto mellom en modell med treårig bachelor- og toårig mastergrad, eller én integrert femårig master.

– Vi valgte det siste og er ikke i tvil om at det vil gi de beste kandidatene for arbeid i barnevernet. Vi får jobbe med de samme studentene over lengre tid, de får mer praksis og vi får en tydeligere rød tråd gjennom studiet, sier Reisvaag Johannessen.

Etterlengtet mastergradsutdanning

De 35 studentene får smake rikelig på virkelighetens barnevernmeny. Totalt består ett av de fem årene av læring ute i praksisfeltet, primært i barnevernet, men også på skoler og i barnehager. De skal både observere og bidra i arbeidet. I det fjerde året har de refleksjonspraksis hvor de mer eller mindre løper mellom biblioteket og praksisfeltet. Teoriene skal utfordre praksis, og praksis skal utfordre teoriene.

– Møter mellom teori og praksis er uvurderlige i en profesjonsrettet utdanning, sier professor innen etikk i sosialt arbeid,

Siri

Merete Reisvaag Johannesen koordinator i samarbeidet Universitetsbarnevernet

Solveig Botnen Eide.

Hun er studieprogramleder og har sammen med både UiA-kolleger og samarbeidspartnerne arbeidet intensivt med å få på plass alt innholdet i studiet. Professoren løftet behovet for en femårig mastergrad allerede i år 2000 som medlem av Befringutvalget som leverte stortingsmeldingen Barnevernet i Norge.

– Siden har dette vært diskutert gjentatte ganger. Det er et misforhold mellom kompetansekrav og de alvorlige og komplekse spørsmålene ansatte i barnevernet er satt til å håndtere, sier Eide.

Sigrid Nordstoga er dosent ved UiA og har også vært sentral i utviklingen av studiet. Hennes spesialfelt er hvordan barnevernsarbeidere kan utvikle yrket sitt i samarbeid mellom praksis og akademia. Barnevernsansatte må være ydmyke og klare å sette seg inn i andre menneskers liv, levesett, verdier og kultur, mener hun.

– Noe av det vi må lære studentene våre er at de tar med seg sine egne erfaringer inn i yrkesutøvelsen. Vi har med oss en egen forståelse av hva slags oppvekst som er god nok, som kanskje ikke harmonerer med forståelsen i andre kulturer. Vi må være åpne for at andre former for oppvekstsvilkår enn de vi er vant med i den norske kulturen, også kan gi gode barneliv, sier Nordstoga. ▶

Dosent Sigrid Nordstoga (t.v.) og professor Solveig Botnen Eide er to av flere som har arbeidet for å få til en femårig mastergrad i barnevern ved UiA. Sistnevnte påpekte behovet allerede i år 2000 som medlem i stortingets Befring-utvalg.

To av to norske barnevernsprofessorer

Det er både dyp og bred barnevernskompetanse ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid, noe studentene nyter godt av. Det forskes blant annet på konsekvenser av flytting for barnevernsbarn, barnevernsetikk, tverrfaglig samarbeid, innvandrermødres bruk av digital teknologi og hvordan det går med fosterforeldres egne barn når et eller flere fosterbarn flytter inn. De fleste forskerne har arbeidet i barnevernet selv. I tillegg trekkes andre fagpersoner ved UiA inn i den tverrfaglige utdanningen, for eksempel innen juss.

Instituttet har også toppet undervisningslaget med nye, håndplukkede medspillere fra andre universiteter, både i Norge og i utlandet. Den største nysigneringen er den ene av Norges to barnevernsprofessorer. Reidun Follesø har ar beidet i 24 år med barne vernsforskning ved Nord universitet, men meldte ved studiestart 2019 overgang til UiA.

Hun merker presset fra omgivelsene for å prestere med det nye studiet.

– Det er mange som følger med oss. Det var ikke alle som ville ha den femårige modellen, men vi er mange som er med og kjenner eierskap til at dette skal bli bra. Om noen år kan vi si «det var det vi sa», sier professoren.

Den andre norske barnevernsprofessoren, Bjørn Øystein Angel, arbeider allerede ved UiA.

Tross i mange negative oppslag om det norske barnevernet, er det mange som ønsker å bli en del av løsningen. Det at 358 søkere knivet om de 35 studieplassene gjør studiet til en søkersuksess ved UiA.

– Universitetet i Agder har et spennende fagmiljø som kjennetegnes av engasjement, raushet og mye kompetanse innen barnevernsfeltet, sier Follesø.

I sin forskning har hun lagt vekt på det barnevernsproff Kristine Nilsen er så opptatt av: Barns medvirkning.

– Det norske barnevernet er for dårlig på dette området. Vi snakker og skriver mye om det, men det skjer lite i praksis. Det er avdekket mye svikt i barnevernet, og mye handler om akkurat dette, sier Follesø.

Unik kombinasjon

Da Kristine Nilsen var elleve fikk hun endelig flytte dit hun ville: Hjem til mormor, det tryggeste stedet. Hun måtte bli tenåring før hun fikk en barnevernskontakt hun virkelig kunne betro seg til.

Han satte seg inn i hva tenåringsjenta var interessert i og gikk aldri rundt grøten. Han kjempet for hennes sak. Nå holder Nilsen foredrag for barnevernsansatte, er med i forskningsprosjekter og bidrar i utdanningen av morgendagens barnevernsarbeidere på UiA.

– Jeg tror de som studerer her, med kombinasjonen av god teoretisk kunnskap, læring gjennom praksis og egen personlig utvikling gjennom studiene, kommer til å bli fantastiske til å jobbe med barn, sier Nilsen.

Hun ser selv for seg å ta masterstudiet på et tidspunkt. ■

UiAs nye toppforskingssatsingar

Seks forskingsmiljø er tildelt toppforskingsstatus ved Universitetet i Agder. Sentera skal vere blant UiA sine flaggskip for forskingsinnsats av nasjonal og internasjonal klasse.

Fleire av forskingsmiljøa siktar mot dei nasjonale prestisjeordningane: senter for forskingsdriven innovasjon (SFI), senter for framifrå undervising (SFU) og senter for framifrå forsking (SFF).

UiA har to slike senter frå før av. I 2015 blei UiA vertskap for SFI Offshore Mechatronics. SFI-en er Agders første senter for forskingsdriven innovasjon og utviklar offshore-teknologi i samarbeid med nasjonal og internasjonal industri.

UiA har òg MatRIC – eit senter for framifrå utdanning. Forskingsmiljøet fekk statusen i 2013, og arbeider med å heve undervisningskvaliteten i matematikk. Partnarar nasjonalt og internasjonalt samarbeider med MatRIC for å utvikle nye metodar for læring og undervising.

Senter for e-helse og CAIR har søkt Forskingsrådet om SFI-status i vår. Søknadane er til vurdering.

Dei seks nye toppforskingssentera er:

• The Mathematics Education Research Group Agder (MERGA)

• Mat og ernæring i et livsløpsperspektiv

• Senter for marin forsking (CCR)

• Senter for e-helse

• Senter for forsking på kunstig intelligens (CAIR)

• Top Research Centre Mechatronics

– UiA støttar desse miljøa slik at det vert enklare for dei å markere seg på ein nasjonal og internasjonal forskingsarena, seier Simone Heinz, forskingsdirektør ved UiA.

Du kan lese meir om alle sentera på dei neste sidene.

Læring oppstår i fellesskap og diskusjonen er viktig for å lære seg å forstå matematiske omgrep. Elevar frå Samfundet skule i Kristiansand er med på eit forskingsprosjekt ved UiA. Frå venstre Tiril Strand, Tobias Bueklev, Cecilie Håland og Fredrik Dean.

Alle kan bli gode i matematikk

Forskarane ved toppforskingssenteret MERGA arbeider med å utvikle nye undervisningsmetodar i matematikk.

Målet er at barn og unge skal bli betre i matte.

Tekst › Atle Christiansen

Foto › Kjell Inge Søreide

M

atte er ikkje magi, det er eit fag dei fleste kan lære seg, seier Martin Carlsen, professor i matematikkdidaktikk og leiar av MERGA (Mathematics Education Research Group Agder) ved UiA.

Ved MERGA arbeider 46 forskarar med å utvikle nye undervisningsmetodar i matematikkfaget for at elevar betre skal lære matte. På fagspråket heiter det matematikkdidaktikk.

Didaktikk er eit gresk ord som betyr å lære, undervise, bevise eller klargjere. Problemet med matematikken er at han er uklar for mange oss.

– Målet vårt er å finne fram til undervisningsmåtar som gir betre matematikklæring for elevar frå barnehage til vidaregåande skule, seier Carlsen.

Forskarane samarbeider nært med barnehagar, barneskular, ungdomsskular og bedrifter. På den måten koplar universitetet teoretisk forskarkompetanse med den praktiske erfaringa til lærarane i barnehagen og skulen og til næringslivet. Det gir ei praksisnær forsking.

– Poenget er å sjå matematikken i samanheng med den praktiske kvardagen til bedrifter, barnehagar og skular. Saman utviklar vi nye læringsmetodar og undervisningsopplegg, seier Carlsen.

Snakkar om tal

Heilt sidan tidleg på 2000-talet har matematikkforskarane ved UiA arbeidd etter eit syn på læring som legg vekt på

undring, diskusjon og bruk av ny teknologi. MERGA-forskaren droppar gjerne klassiske matematikkstykke som 2+2=4. I staden spør dei slik: Kva er 4? Slik får dei elevane sjølve til å involvere seg og utforske matematikken.

Forskarane kan nok la elevane sitje og putle med matteoppgåvene på eiga hand, men dei trur enda meir på å snakke høgt om matematikk og diskutere ulike vegar fram til riktige svar.

Frå stillearbeid til diskusjon

Grovt forenkla kan ein seie at desse forskarane har vendt ryggen til Jean Piaget og hans teori om at barn lærer best når dei oppdagar kunnskapen sjølv. Dei trur meir på teoriane til Lev Vygotsky, som meiner læring oppstår i fellesskap og samtale. – Vygotsky legg vekt på at språk og fellesskap er pedagogiske verktøy. Matematikk er eit abstrakt symbolspråk med 2-tal og plussteikn og x-ar og y-ar. Derfor er kommunikasjon og samtale ein viktig del av det å lære seg å forstå matematikken, seier Carlsen.

UiA-forskarane er leiande innan feltet matematikkdidaktikk i Norden. Ingen andre nordiske universitet har fleire forskarar, forskingsprosjekt og gjennomstrøyming av doktorgradskandidatar på dette feltet enn MERGA.

Senter for framifrå forsking

Martin Carlsen seier at statusen som toppforskingssenter er eit steg på vegen til å ▶

Eg trur samtalen om matematikk og matematiske utfordringar er den best eigna metoden for å lære matematikk.

har lært oppskrifta, kan du løyse ei rekke oppgåver av den same typen. Eg vart først fasinert av matematikk da eg vart introdusert for den meir spørjande og utforskande matematikkundervisninga ved UiA, seier stipendiaten.

Den metoden arbeider han no med til dagleg i sitt doktorgradsarbeid. Undervisningsmetoden er inquiry-basert med vekt også på digitale hjelpemiddel. Inquiry har vi fram til no omsett til undringsmetoden, som vektlegg ei spørjande og utforskande tilnærming til matematikken.

Anders Støle Fidje doktorgradsstipendiat ved UiA

verte eit Senter for framifrå forsking (SFF). Slike senter er ei nasjonal satsing på forskingsmiljø som held ein særleg høg kvalitet. Noregs Forskingsråd tildeler SFFstatusen og gir årlege tilskot til sentera.

Matematikkmiljøet ved UiA har allereie eit Senter for framifrå utdanning (SFU), tildelt av Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga). Det heiter MatRIC (Centre for Research, Innovation and Coordination of Mathematics Teaching) og har sidan 2013 vore eit nasjonalt senter for forsking og utvikling av nye metodar innan matematikkutdanning og -læring på universitetsnivå. Fleire av matematikkforskarane ved UiA arbeider i begge forskingsgruppene.

– MERGA og MatRIC forskar begge på nye undervisningsmetodar og er ute etter metodar som gir betre læring. Vi overlappar einannan, og det er ein styrke for matematikkmiljøet vårt, seier Carlsen.

Matte utan fasit

Ein av doktorgradskandidatane knytt til MERGA er Anders Støle Fidje. Han var ingen talknusar på barneskulen, men no tek han sikte på å verte professor i matematikk.

– Alle kan bli gode i matte, seier Fidje. Doktorgradsstipendiaten vart først interessert i matematikk da han fekk innføring i undringsmetoden ved lærarutdanninga på UiA.

– Klassisk matematikkundervisning dreiar seg om at du lærer ei oppskrift for korleis du løyser eit mattestykke. Når du

Frå repetisjon til tenking

Målet for Fidje er å utvikle undervisningsopplegg der diskusjon, undringsbaserte aktivitetar og teknologi står sentralt. Han undersøkjer korleis videoar laga av elevane vert brukte i undervisninga. Elevane gjer matteleksa via enkle videoar. Deretter bruker læraren videoen som utgangspunkt for diskusjon i klasserommet. – Poenget med videoane er å diskutere matematikk i klasserommet. Eg trur samtalen om matematikk og matematiske utfordringar er den best eigna metoden for å lære matematikk, seier han.

Stipendiaten understrekar at dette er ein læringsmetode som passar for alle.

Elevar arbeider som matematikarar – Mine funn så langt, og det vi veit frå før om den undrande og spørjande metoden, er at alle elevar lærer meir matte gjennom denne måten å gjere det på. Det er også slik matematikarar arbeider med tal, dei tenkjer seg om og prøver seg fram. Det er pedagogisk smart og lettare å lære når du sjølv finn ut av tinga i staden for å reprodusere oppskrifter. Dette er matte utan oppskrift, og det er vanskelegere enn matte med oppskrift, seier han.

– Korleis kan vanskelegare matte bidra til meir og betre læring enn vanleg og enklare undervisning?

– Matematikk beskriv verda rundt oss. Ved å følgje oppskrifta, repeterer du berre. Det vert keisamt, du tenkjer ikkje sjølv. Problemløysing gjer at eleven må involvere seg, og når du ikkje veit, må du tenkje.

I staden for å repetere ei oppskrift, får du problem å jobbe med over tid. Du går i djupna og tenkjer gjennom problemet, diskuterer det med andre og ser at det finst mange løysingar og metodar, seier han.

I forkant av læreplanen

Denne tenkjemåten er også på full fart inn i den nye læreplanen for skulen som skal gjelde frå 2020. Der vert det lagt meir vekt på djuplæring og å konsentrere seg om få heller enn mange oppgåver. Det er eit perspektiv matematikkforskarane ved Universitetet i Agder har arbeidd med i snart 20 år.

– Teorien om å konsentrere seg om enkeltproblem og gå i djupna er heilt etter tenkjemåten i undringsmetoden vår, seier Fidje.

Nøkkelen er diskusjon

Fidje har studert tre ungdomsskoleklassar med til saman 80 elevar, med vekt på inquiry og bruk av nyare teknologi i undervisinga. Den store utfordringa var at elevane måtte lære seg å forklare framgangsmåtane sine slik at dei sjølv, medelelevane og læraren forstod forklaringa.

– Dette er det viktigaste ved videoane. Kunnskapen om matematikk vert så å seie erobra i det du forklarer han for deg sjølv og dei andre, seier Fidje.

Det høyrer elles med til historia at desse elevane frå åttande til niande klasse fekk dobbel så stor framgang i matematikk som gjennomsnittet i Noreg. ■

Professor i matematikkdidaktikk Martin Carlsen (t.v.) leiar toppforskingssenteret MERGA. Doktorgradsstipendiat Anders Støle Fidje forskar på nye undervisningsmetodar i matte.

Heile klassen deltek når matteleksa vert diskutert. Frå venstre Tobias Bueklev, Tiril Strand, Cecilie Håland, Fredrik Dean, Jesper Korsmo, Josefine Lohna, Ida Bueklev,, Guro Aamodt, Evert Dean (læraren), Bendik Tvedten, Oliver Vabo, Silje Klungland og Linnea Mushom.

Jonas Lohna les inn kommentarar til videopresentasjon av matteoppgåvene.

Elevane diskuterer ulike matematiske løysingar. Frå venstre Ariel Kristensen, Oliver Vabo, Jonas Lohna og Silje Klungland

UTVALDE FORSKINGSPROSJEKT

Matheus-prosjektet

(MATHematics, Enterprise, University and School) Prosjektet er leia av professor Pauline Vos og dreiar seg om korleis ungdomsskuleelevar kan lære matematikk ved at undervisninga vert kopla mot industribedrifter og praktiske industrielle prosessar.

PLATINUM

(Partnership for Learning And Teaching IN University Mathematics) Professor Yuriy Rogovchenko leiar forskingsprosjektet som dreiar seg om å forbetre matematikkundervisninga på universitetsnivå ved hjelp av ei undersøkjande tilnærming.

Agderprosjektet

Prosjektet skal gjere betre undervisninga i barnehagen ved hjelp av ei leikbasert tilnærming til matematikk. Professorane Mari Rege og Ingunn Størksen fra Universitetet i Stavanger leiar prosjektet. Frå UiA deltek professor Martin Carlsen og førsteamanuensane Ingvald Erfjord og Per Sigurd Hundeland.

Gode matvanar som liten kan følgje deg heile livet. Toppforskingssenteret Mat og ernæring i eit livsløpsperspektiv konsentrerer seg om ernæring i viktige overgangsfasar i livet.

Gode matvanar startar før du blir fødd

Ved toppforskningssenteret Mat og ernæring i eit livsløpsperspektiv jobbar forskarane med å lære norske barn og foreldra deira å ete bra.

ordmenn snakkar mykje om kosthold, men kunnskapen kan vere vanskeleg for oss å omsetje i praksis. Vi et meir pizza enn fisk. Vi et berre halvparten av grønsakene vi treng. Fleire et for mykje sukker, mens jenter generelt får i seg for lite jern, jod og folat.

– I Noreg kappast kosthald og tobakk om å vere den viktigaste faktoren for tidleg død og sjukdom. Det er milevis til den tredje og fjerde risikofaktoren på lista. Nordmenn har generelt god helse, men vi treng å ete betre, seier Nina Cecilie Øverby.

Ho er professor ved Institutt for folkehelse, idrett og ernæring ved UiA, og leiar toppforskningssenteret Mat og ernæring i

eit livsløpsperspektiv. Der forskar dei på det mat betyr for god helse og korleis heile generasjonar i Noreg skal få opplæring i matlaging.

Barnemat på video

Eit av dei største problema for folkehelsa er at sju av ti vaksne i Noreg er overvektige. Ifølge den mangeårige helseundersøkinga Hunt auker vekta mest blant unge vaksne. Mellom 15 og 20 prosent av norske barn kan no kallast overvektige. Det å etablere gode matvanar tidleg kan førebyggje overvekt og fedme hos barn. Forskar Christine Helle har funne at barnefamiliar fekk betre kostvanar etter å ha følgt ein serie med opplæringsvideoar på ▶

Tekst › Walter N. Wehus

Det er klare sosiale mønster i kosthaldet vårt. Grupper med lav sosiøkonomisk status et mindre grønsakakar og frukt, og meir sukker. Dei ammar mindre òg.

Cecilie Øverby professor og leiar for toppforskingssenteret Mat og ernæring i eit livsløpsperspektiv

nett. 700 foreldre med barn på seks månader deltok i prosjektet BarnE-mat.

Ei gruppe (intervensjonsgruppa) fekk tilgang til nettsider med informasjon og tips om kosthald som var tilpassa alderen til barnet. Kontrollgruppa fekk inga oppfølging, og heldt fram med å ete som vanleg. Undersøkinga følgde barna i eit halvt år, fram til dei var 12 månadar.

80 prosent av intervensjonsgruppa såg alle eller dei fleste videoane. Barna i den gruppa blei servert frukt og grønsakar oftare, og hadde smakt eit breiare utval av grønsakar enn barna i kontrollgruppa. Dei åt også oftare frukost og middag saman med familien, og så mindre på nettbrett eller skjerm under måltida enn barna i kontrollgruppa.

– Barn lærer når dei ser andre ete. Det er viktig å vektleggje gode rutinar, at familien

har måltid saman og at barna kan sjå foreldra kose seg med maten, seier Helle.

Dei kritiske livsfasane

Mat og ernæring i eit livsløpsperspektiv konsentrerer seg om ernæring i viktige overgangsfasar i livet. Ein av desse er dei første tusen dagane, frå befruktinga til barnet er to år. Da blir grunnlaget for helsa lagt. Gode matvanar som liten kan følgje deg heile livet.

– Vanane til foreldra er viktige for barnet, også før fødselen. Vi har snakka mykje om mors ernæring før graviditeten, men det er like viktig med til dømes kor mykje folat far har i kroppen ved befruktinga,

Nina

Nina Cecilie Øverby, leiar for toppforskingssenteret. (Foto: Jacob Buchard)

seier senterleiar Øverby.

Ungdomstida er òg viktig: Ein gjer seg klar til å flytte frå foreldra og får nye kosthaldsvanar. Men dette er òg tida før ein sjølv stiftar familie.

– Jo tidlegare vi startar, jo betre. BarnEmat har hatt ein effekt som påverkar heile familien. Det gir ein stor vinst for barnet, men om vi klarar å gjere dette meir tilgjengeleg, kan det gi ein stor vinst for heile folkehelsa, seier senterleiar Øverby.

Noreg kunne spart 154 milliardar kroner i helseutgifter kvart år om vi betra kosthaldet vårt, ifølgje Helsedirektoratet. Samstundes har profesjonelle påverkarar tatt mykje av merksemda i den offentlege

samtalen om mat og helse.

– Når alt i verda skal vere nytt og spanande, vil den gylne middelvegen som dei norske nasjonale kosthaldsråda er, tape. Sjølv om dei er baserte på forsking. Ernæringsforskarane er ikkje synlege nok i debatten, seier Øverby.

Sosiale forskjellar

Det er viktig for Mat og ernæring i eit livsløpsperspektiv å kommunisere digitalt. Tida for brosjyrar er forbi, det går igjen i dei fleste prosjekta deira.

I prosjektet BarnE-mat var videoar med kosthaldsråd tilgjengelege på nett for foreldra under heile prosjektet. Christine Helle trur dette førte til at dei trefte fleire med informasjonen enn dei ville gjort med ein tradisjonell kampanje.

– Ei utfordring med brosjyrar er at mange ikkje les dei, og dei kan vere vanskelege å forstå. Filmane var korte og med eit enkelt språk som gjorde bodskapen lett tilgjengeleg. Foreldra kunne ta seg tid til å sjå dei sjølv i ein travel småbarnsperiode, seier ho.

Helle trur at videoformatet kan nå ut til fleire enn dei som er høgt utdanna og som er tilstrekkeleg interesserte i kosthald og ernæring til å ta med ein brosjyre frå helsestasjonen heim. For sosial ulikskap spelar òg ei rolle for helsa, og det uroar forskarane.

– Det er klare sosiale mønster i kosthaldet vårt. Grupper med lav sosiøkonomisk status et mindre grønsakakar og frukt, og meir sukker. Dei ammar mindre òg, og det har ikkje med pris å gjere, seier Øverby.

Matvanar går i arv. Så for den kommande generasjonen bør vi kanskje planlegge ein ekstra fiskemiddag denne veka. ■

UTVALDE PROSJEKT FRÅ MAT OG ERNÆRING I EIT LIVSLØPSPERSPEKTIV

Saman med BarnE-mat er dette nokre av forskingsprosjekta til senteret:

Barns matmot 2.0: Korleis få eitt år gamle barn til å prøve ny mat og ete meir grønsakar. Nettbasert, med pedagogisk opplegg og lunsjmenyar. 46 barnehagar i Telemark, Oppland, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal deltok. Foreløpige resultat viser effekt av tiltaka.

Kosthald i ungdomsalderen: Ei kartlegging av kosthaldet til over 500 14-åringer på Agder for å sjå på samanhengen mellom kosthald og andre variablar. Prosjektet fann at jenter et sunnare enn gutar. Dei som hadde foreldre med høg utdanning åt meir grønsakar og fisk. Der ein laga mat heime, åt ungdommane meir frukt og grønsakar.

Skulemat-prosjektet i AustAgder: I 2014 og 2015 fekk 55 elevar i Birkeland gratis skulemat i eit heilt år. Dei som fekk mat hadde eit sunnare kosthald enn dei som ikkje fekk gratis skulemat.

Christine Helle, administrativ leiar for toppforskingssenteret. (Foto: Jacob Buchard)

Foto© Kjell Magnus Norderhaug, Havforskningsinstituttet

Forskarar går i djupet

Utbygging, overfiske og klimaendringar truar kystsona. Forskarane overvakar kystsona for å forstå korleis artar og økosystem reagerer på endringane. ▶

Tekst › Sissel Eikeland

ei siste tiåra ser vi at kystsona, meir enn noko anna økosystem, er trua av menneskeleg påverknad. Avrenning frå landbruket, klimaendringar, urbanisering og forureining er nokre av årsakene, seier professor Halvor Knutsen, leiar av Senter for marin forsking (Centre for Coastal Research - CCR) på UiA. Knutsen og 30 forskarkollegaer ved senteret forskar på det som skjer i havet langs kystsona. Torsk, leppefisk, hummar, aure, flått, krypsiv, vitamin, ernæring og taredyrking er nokre av temaa. Forskarane håper resultata kan hjelpe til å løyse nokre av utfordringane i kystsona.

– Utbygging øydelegg sårbare livsmiljø langs kysten. Overfiske reduserer artar, biologisk mangfald og endrar økosystemstrukturen i havet. Klimaendringar fører til eit forsterka press frå dei andre meir direkte menneskelege påverknadene, seier Knutsen. Målet for forskarane er å auke innsikta om korleis endringar langs kysten påverkar organismar, artar og økosystem.

– Samstundes må vi forske på korleis vi kan restaurere økosystemet, eller reversere og redusere effektane av klimaendringar, seier Knutsen.

Torsk er viktig

Dei marine forskarane kallar torsken ein nøkkelart. Dersom den blir borte, vil det kunne få store konsekvensar for andre artar i havet.

Forskarane har sett på oppdeling av bestandar av torsk i Skagerrak. Dei har funne at nordsjøtorsken og den lokale fjordtorsken ikkje kryssar fritt med kvarandre. Dei har testa DNA og merka torsken og andre artar for å følgje med på korleis dei oppfører seg og kven som fiskar på dei. Nokre artar held seg i eit mindre område, mens andre har større område dei bevegar seg mellom.

Færre torsk langs Sørlandskysten Dei siste åra har både havforskarane og mange sørlendingar vore opptekne av torskebestanden langs Sørlandskysten. Det blir stadig færre kysttorsk, og forskarane forsøker å finne ut kvifor han blir borte.

– Det kan vere fleire grunnar til at det blir mindre torsk. Havet blir varmare og det liker ikkje torsken. Klimaendringar gir ein havtemperatur på 16-17 grader og oppover om sommaren. Det gjer at torsken trekker nedover i djupet. Der finst det ikkje like mykje mat som nærare overflata, seier Knutsen.

Temperatur og mattilgang endrar seg også for småtorsken når planktonsamfunnet blir endra.

– Når livsgrunnlaget er litt redusert for torsken, blir torskebestandane i sørlandsfjordane sårbare for fiske frå yrkes- og fritidsfiskarar, seier Knutsen.

– På svenskekysten er det dei siste 20 åra blitt drastisk færre torsk langs kysten. Liknande tendensar er observert i austre deler av kysten på Sørlandet, seier Knutsen.

I enkelte område i Kragerø er det nå blitt restriksjonar på fritidsfiske på torsk i gytetida.

Lang forskingshistorie

Senter for marin forsking blei etablert av UiA i 2012 og blir drive i samarbeid med Havforskingsinstituttet i Flødevigen i Arendal. Havforskingsinstituttet har støtta senteret over fleire år.

UiA og forskarane har tilgang til både data, fasilitetar og laboratorium ved Havforskingsinstituttet. I tillegg til data frå eigne feltarbeid, har dei tilgang til data som forskarar frå Havforskingsinstituttet har samla inn i ei årrekkje.

Mellom anna har forskarar i Flødevigen heilt sidan 1919 og fram til i dag samla inn data på artar langs kysten i Noreg ved hjelp av ei strandnót. Nóta har form som eit stort garn, og er trekt frå Vest-Agder og heilt til svenskegrensa. Den hentar inn artar frå over 20 område langs kysten, og er ei unik informasjonskjelde om det som finst i havet og endringar som går føre seg over tid.

Ved å samanlikne funn i strandnóta frå år til år, ser forskarane no endringar i mangfaldet av artar langs kysten.

– I nóta ser vi til dømes no fleire varmekjære artar og artar frå sørlegare strøk som vi ikkje har sett tidlegare. Endringar i artssamansetnaden i havet kan føre til at enkelte artar ikkje får maten dei treng for å overleve. Då kan vi risikere at samansetnaden av artar i kystsona blir endra, og at dagens sentrale artar blir reduserte eller heilt borte, seier Knutsen.

Tett samarbeid med studentar

Mange av studentane ved masterstudiet i kystsoneøkologi på UiA koplar praksisen til havforskingssenteret og Flødevigens

fasilitetar. Der har dei ein DNA-lab for genetisk analyse, og utstyr som kan seie noko om korleis artar bevegar seg og korleis dei oppfører seg.

Studiet blei sett i gang hausten 2018. Med 50 søkarar til 20 studieplassar første året er det ingen tvil om at studiet har slått bra an. Studentane lærer mellom anna korleis menneskelege aktivitetar påverkar økosystema langs kysten.

UiA, næringslivet i regionen og forskingsmiljøa knytt til senteret samarbeider tett med masterstudiet.

– Utdanninga har vore ein føresetnad for at forskingsmiljøet innan havforsking på UiA skal kunne utvikle seg, seier Knutsen.

Alliansebygging

Dei siste åra er det lagt ned mykje arbeid i å etablere eit sterkt nettverk innan kystsoneforsking på Sørlandet. UiA, Havforskingsinstituttet i Flødevigen, Universitetet i Oslo, Norsk institutt for vassforsking, GRID-Arendal og fylke og kommunar på Sørlandet er sentrale aktørar. No har senteret tatt posisjon som regionens knutepunkt innan kystsoneforsking.

– Vi har medlemmar frå alle relevante institusjonar i Sør-Noreg. Havforskingsinstituttet skal levere kunnskapsbaserte råd for framtidas kystsoneforvaltning. Då er det viktig at vi samarbeider godt og leverer solid forsking som hjelper dei, seier Knutsen.

Ekstra tyngde

Hausten 2018 vedtok universitetsstyret på

Endringar i artssamansetnaden

i havet

kan føre til at

enkelte artar ikkje får maten dei treng for å overleve.

UiA at fem forskingssenter får status som toppforskingssenter. Senter for marin forsking er ein av dei. Med statusen føljer ei finansiering over 5 år. Dei kjem godt med, ifølge leiaren.

– Status som toppforskingssenter gir oss ekstra tyngde. I tillegg får vi no sjansen til å utvikle meir generell kunnskap om korleis det går med kyst- og havområda rett utanfor vindauga våre, seier Knutsen.

Halvor Knutsen professor og leiar av Senter for marin forsking

Saman med forsking på torsken i kystsona er dette nokre av senteret sine forskingsprosjekt:

Professor Nils Chr. Stenseth frå UiO er styreleiar for senteret. Han fortel at satsinga frå UiA betyr mykje for vidare utvikling av senteret innan marin forsking og utdanning i Agder.

– Senteret er ei kraftsatsing frå UiA og inneber eit glimrande grunnlag for utstrekt samarbeid med mange institusjonar i regionen, inkludert UiO. Forskingsmiljøet har eit høgt ambisjonsnivå på forsking og publisering, seier Stenseth. ■

Forskaren Even Moland frå Senter for marin forsking byter batteria og lastar ned data frå ei såkalla lyttebøye. Bøya kan seie noko om korleis artane oppfører og beveger seg (Foto: CCR).

Strandnota er ei god informasjonskjelde om det som finst i havet (Foto: CCR).

Ecogenome: Ei genetisk kartlegging av ei rekke kystartar i Noreg (tare, fisk, skaldyr). I prosjektet undersøker dei kva som styrar oppdelinga i bestandane og kva tilpassing dei gjer i det marine økosystem.

MarGen II: Prosjektet er nyleg finansiert og skal i samarbeide med svenske og danske forskingsnettverk og marine næringar arbeide med problemstillingar som næringslivet i landa er oppteke av. Til dømes hjelpe oppdrettsnæringa med kunnskap om lønnsemd og sikre berekraftige løysingar.

Life History, Genetics and Sustainability of Atlantic Cod: Genererer kunnskap om artars tilpassingar til klimaendringar. Torsk blir brukt som modellart. Metodane dei brukar er avanserte DNA-analysar og statistisk verktøy.

In For Care er et internasjonalt innovasjonsprosjekt som ledes av Universitetet i Agder. Målet er å gjøre det enklere å jobbe med frivillighet og uformell omsorg.

Digitalisering gjør helse og omsorg bedre

Senter for e-helse samarbeider internasjonalt med ambisjon om at Agder skal bli best på e-helse i Europa. Et av prosjektene er å gjøre det enklere å drive med frivillig arbeid.

Tekst › Walter N. Wehus

Foto › Kjell Inge Søreide

å Vennesla frivilligsentral har hverdagen blitt enklere. Tidligere ble de over 200 faste frivillige organisert i permer og excel-ark. Nå er alle registrert i appen Frida. Det gjør kommunikasjon og organisering mye lettere.

– Det er veldig bra å ha fått et verktøy som passer oss. Nå kan vi registrere frivillige ut fra interesser, og det er lettere å koble pårørende, kontaktpersoner og frivillige. Og det er godt å vite at alt blir gjort riktig i forhold til personvernet, sier leder for frivilligsentralen Jorunn Sagen Olsen. Norge er verdensledende på frivillighet. Ifølge Kulturdepartementet engasjerer halvparten av befolkningen seg i frivillig arbeid – det kan være alt fra å være besøksvenner for flyktninger til å arrangere festivaler og å hjelpe eldre naboer med ukeshandelen. Det er også en uttalt politikk fra regjeringen at flere frivillige og pårørende skal bli aktive på helse- og omsorgsfeltet.

– Frivilligsentralene dukket opp for å skape møteplasser for de frivillige utenfor organisasjonene. Vi er opptatt av å finne ressursene i enkeltmennesket, og mobilisere nettverk for at folk skal mestre frivillig arbeid, sier Olsen.

Utveksler erfaringer og løsninger

At Frida-appen har blitt tatt i bruk i Vennesla, er takket være In For Care, et internasjonalt innovasjonsprosjekt som blir ledet av Universitetet i Agder (UiA).

Frivillighet og uformell omsorg – å ta seg av sine nærmeste når de trenger hjelp – er et viktig tema i hele Europa, forteller Ragni MacQueen Leifson, prosjektleder for In For Care og administrativ leder ved Senter for e-helse på UiA.

In For Care er et samarbeid mellom ti partnere i seks land. Landene har hver sine utfordringer knyttet til frivillighet, og gjennom prosjektet utveksler de erfaringer, ▶

resultater og løsninger. Finansieringen kommer fra EU-programmet Interreg North Sea Region.

– Kommunene sitter gjerne med lange lister av frivillige, men det er vanskelig å systematisere dem. Når vi kartla behovene til brukerne, så vi at Frida-teknologien ville kunne dekke mange av dem, sier Leifson.

Et av målene i prosjektet var å identifisere en digital løsning for å håndtere frivillige. Frida, som allerede var utviklet av det norske teknologiselskapet Evry, skal nå også prøves ut av nederlandske og skotske partnere i prosjektet.

Internasjonalt samarbeid om teknologi og helse

Internasjonale samarbeid er viktig for Senter for e-helse. Mange land i den vestlige verden deler de samme utfordringene, og å dele kunnskap kan gjøre det lettere å finne løsninger.

– I Norge har vi en stadig eldre befolkning som vi ikke har nok ressurser til å ta godt vare på. Det gjelder i hele den vestlige verden. Når vi jobber med internasjonale partnere kan vi overføre erfaringer til det norske systemet, sier professor Andreas Prinz, senterets faglige leder.

Senteret samarbeider mye med partnere i for eksempel Skottland og USA. Skottland har et helsevesen som ligner det norske. I USA er helsevesenet mer privatisert, men fordelen er at de raskere tar i bruk ny teknologi som Norge kan lære av.

Teknologi kan være svaret på mange av utfordringene i helsevesenet. Senter for e-helse jobber blant annet med teknologi som gjør det enklere for helsepersonell å følge opp eldre som bor hjemme. Ved å legge til rette for at folk kan gjøre målinger av for eksempel blodtrykket sitt selv, kan de få bedre kontroll over sin egen helse.

– Teknologi må passe til den enkeltes livssituasjon, og til reglene i det norske helsevesenet. På senteret legger vi opp til at informasjonssystemer, juss, etikk og helse jobber godt sammen, sier Prinz.

Agder kan bli mønsterregion

Senter for e-helse samarbeider på tvers av UiAs fakulteter. Toppforskningssenterne Mat og ernæring i et livssløpsperspektiv og Senter for forskning på kunstig intelligens er to av partnerne. Utenfor UiA samarbeider senteret mye med Sørlandet sykehus, kommuner og næringsliv.

Mye av samarbeidet om nyskaping kommer til å skje gjennom universitetets

nye samskapsingsarena for nyskaping og tjenesteutvikling innen helse og omsorg, I4helse, som står klar på Campus Grimstad høsten 2019.

Agder har også blitt valgt som et referanseområde for Europakommisjonens innovasjonspartnerskap for aktiv og sunn aldring. Det betyr at regionen er eksepsjonell innen e-helse i Europa, og statusen er mye takket være Senter for e-helses arbeid. – Vi har et godt grunnlag for å gjøre Agder til en mønsterregion innen e-helse. Vi har mulighet til å bli en mønsterregion ikke bare i Norge, men i Europa, sier Prinz. Han trekker spesielt frem telemedisin og avstandsoppfølging som områder hvor senteret er på topp i Norge. Dette er løsninger som gjør det mulig for eldre å bo hjemme lenger, mens helsepersonell kan følge dem opp uten at de eldre trenger å komme til sykehuset.

Praktisk løsning

Landene i nordsjøregionen har mange felles utfordringer, men også noen særegne. Det merker de også i In For Care-prosjektet. Partnerne fra Nederland er for eksempel opptatt av at arbeidsgivere skal legge til rette for ansatte som jobber med uformell omsorg.

Nordmenn jobber mye frivillig, men mest i forbindelse med barnas fritidsaktiviteter eller egne interesser. Mye frivilligarbeid er knyttet til spontane aksjoner som for eksempel under flyktningekrisen.

– Folk vil ikke binde seg til timeplaner og bindende avtaler. Dette ønsket om fleksibilitet er en stor utfordring for helsevesenet, som er avhengig av kontinuitet, sier In For Care-prosjektleder Leifson.

På Vennesla frivilligsentral har de også merket at folks engasjement er mer spontant. Jorunn Sagen Olsen tror Frida-appen virker lovende i så måte.

– Nå kan vi legge inn arrangementer og skrive at vi trenger ti frivillige, så kan de selv gå inn og melde seg på. Dette vil hjelpe oss med å rekruttere dem som er mer spontane når de melder seg frivillig. Mange frivillige forplikter seg ikke for ti år lenger, sier hun.

Hun forteller at måten man kan loggføre frivilligtimer på i appen, gjør at folk kan bli oppmuntret til å legge inn noen ekstra timers arbeid.

– Det har vært nyttig å være med i In For Care-prosjektet. Vi skal jobbe for at alle organisasjonene i Vennesla kan få ta i bruk det nye verktøyet, sier hun. ■

Ragni Macqueen Leifson er administrativ leder ved Senter for e-helse.

Andreas Prinz er faglig leder ved Senter for e-helse.

UTVALGTE PROSJEKTER

Telma: Telemedisinsk tjeneste for pasienter med kroniske sykdommer som diabetes, kols og hjertesvikt, og for personer med psykiske problemer. Et samarbeid med kommunene Kristiansand, Farsund og Risør, Sørlandets sykehus og Siemens Healthcare.

InnArbeid: Utvikler innovative tjenester og teknologi for at personer med utviklingshemming kan finne, skaffe og holde på et arbeid. Det innebærer en ny tjenestemodell med ulike former for teknologi, som vil støtte overgangen fra skole til arbeid og videre deltakelse i arbeidslivet.

eCoach: Personlig helsestøtte gjennom kunstig intelligens og samling av data. For eksempel kan informasjon fra blodbanken, legen og sportsklokken din kombineres for å gi deg bedre råd om din egen helse. Et paraplyprosjekt koblet til flere av prosjektene ved senteret.

Jorunn Sagen Olsen leder Frivilligsentralen i Vennesla, og jobber for at frivillighet skal være noe hele samfunnet kan bidra i. – Det er så mange arenaer i samfunnet hvor folk faller utenfor. Da skal de ikke falle utenfor det frivillige også, sier hun.

TOPPFORSKING PÅ UIA

Forskarane forsikrar seg om at datamaskinene med gigantisk datakraft er riktig programmert for å gjennomføre nye forsøk med kunstig intelligens. Frå venstre doktorgradsstipendiatane

Saed Rahimi Gorji og Darshana Abeyrathna og professor Ole-Christoffer Granmo ved UiAs toppforskingssenter CAIR.

UiA-forskarar utviklar som har magekjensle

Tekst › Atle Christiansen Foto › Kjell Inge Søreide

maskiner

Kunstig intuisjon kjem fortare fram til svaret og bruker mindre datakraft enn kunstig intelligens. Kjensler er på full fart inn i maskinene.

Ved UiAs toppforskingssenter for forsking på kunstig intelligens prøver dei no ut kunstig magekjensle.

– Vi har gjennomført fleire studiar og publisert artiklar om bruk av kunstig intuisjon i Tsetlin-maskina, seier Ole-Christoffer Granmo, professor og leiar av CAIR, UiAs Senter for forsking på kunstig intelligens.

Utviklinga har gått fort sidan CAIR vart etablert i 2017. Eitt av gjennombrota var da Granmo lanserte Tsetlin-maskina i april 2018. Det er ein ny metode for bruk av kunstig intelligens. Metoden har vist seg å vere enklare, raskare og meir presis enn dei etablerte metodane som bruker prinsippa om djuplæring (deep learning) for å utvikle kunstig intelligens.

Stadfestar Tsetlin-suksess

Forskarar i inn- og utland har seinare stadfesta funna til Granmo, anten i nye forsøk eller ved å gjenta forsøka med Tsetlinmaskina. Forskaren Migda Wojciech ved Gdansk University of Technology har gjenteke og stadfesta alle funna til Granmo.

Eit problem med djuplæringsmetodane er at forskarane ikkje veit kvifor dei fungerer. Det er så mykje data og så mange operasjonar involvert at dei rett og slett ikkje kan forklare korleis kunstig intelligens med djuplæringsmetodar kjem fram til løysingane.

Det anerkjente tidsskriftet Science publiserte nyleg ein artikkel der kunstig intelligens med djuplæring vert sett på som ein slags moderne alkymi, der ein lagar gull av gråstein utan å kunne forklare korleis det går føre seg.

– Eit grunnleggjande vitskapleg prinsipp er at forskaren skal forklare korleis ein kjem fram til eit resultat. Når vi ikkje alltid kan forklare korleis kunstig intelligens med djuplæring får resultat, vert vi forlegne. Tsetlin-maskina nyttar ein annan metode, og der er vi i stand til å forklare korleis vi får resultat, seier Granmo.

Fleire bruksområde Kunstig intelligens er algoritmar, også kalla oppskrifter, maskinlæring eller berre datasystem. Ved hjelp av store datamengder

er oppskriftene sjølvlærande.

Ved å sjå titusenvis av røntgenbilde, kan ein algoritme lære seg å forstå korleis eit røntgenbilde som ikkje viser sjukdom, kan kome til å utvikle seg i framtida. Slik kan algoritmen sjå inn i framtida. Og på den måten kan algoritmen, i motsetning til legen, oppdage sjukdommar hos pasienten ut frå eit røntgenbilde der sjukdommen enno ikkje har brote ut.

Når du først har utvikla ein metode som Tsetlin-maskina, kan du stadig utvide løysinga ved hjelp av nye oppskrifter og tilpassingar.

Eit anna døme er algoritmen doktorgradsstipendiat Geir Thore Berge ved UiA, overlege Tor Tveit ved Sørlandet sykehus og Granmo har utvikla til å kunne lese pasientjournalar. Algoritmen har lært seg å kjenne igjen teikn på allergi og leverer hurtige og presise diagnosar. Løysinga har vore ein suksess og har attpåtil oppdaga nye allergiformer hos enkelte pasientar.

– Når du først har utvikla ein metode som Tsetlin-maskina, kan du stadig utvide bruksområda for løysinga ved hjelp av nye oppskrifter og tilpassingar, seier Granmo.

Tsetlin-maskina er eit verktøy forskarane kan tilpasse til bruk for kunstig språk, bildeforståing, mønstergjenkjenning, resonnering, planlegging og diagnostikk.

Som Magnus Carlsen

No ønskjer forskarane at Ttsetlin-maskina skal utvide repertoaret. Kunstig intelligens som sansar seg fram intuitivt, er hurtigare enn løysingar som berre er intelligente. Tenk berre på sjakkverdsmeister Magnus Carlsen. Sjakkekspertane meiner han er best når han flyttar brikkene på sjakkbrettet intuitivt. Da er han også raskare enn motstandarane.

Eit slikt kvikt og intuitivt handlingsmønster vil professor Granmo og hans kollegaer no tilføre Tsetlin-maskina. Målet er at algoritmen skal bruke færre operasjonar før han kjem fram til svaret. Da må han lære seg å sjå samanhengar intuitivt. Tsetlin-maskina skal få sansen for tal. Da kan ho utan vidare sanse at 9 kjem før 10 og etter 8 – utan å rekne på det og utan å bruke tid og datakrefter.

Ole-Christoffer Granmo professor og leiar av UiAs Senter for forsking på kunstig intelligens (CAIR).

Og da er maskina ikkje berre kunstig intelligent, men har fått kunstig intuisjon. Eller magekjensle, som det også heiter.

– Dess færre operasjonar den kunstige intelligensen må gjennomføre, dess fortare kjem han fram til riktig resultat. Dessutan vert det brukt langt mindre datakraft når vi reduserer oppgåvene for maskina, seier Granmo.

Forbetrar Tsetlin-maskina

– I prinsippet kan Tsetlin-maskina lære alt av mønstergjenkjenning og diagnostikk, men metoden er enno ei ny oppfinning og stadig under utprøving, seier Darshana Abeyrathna.

Han er doktorgradsstipendiat ved CAIR og arbeider saman med Granmo med å forenkle og utvide bruksområda for Tsetlinmaskina. Trass i at maskina er enklare enn djuplæringsmetodane, må Tsetlin-maskina enno gjennomføre mange operasjonar før ho kjem fram til ei løysing.

Viss forskarane lykkast med å redusere talet på kommandoar og operasjonar, vil maskina verte enda raskare. Dessutan vil ho trenge mykje mindre datakraft for å levere.

– Kontroll- og styringsparameter går frå å vere sett av brukaren til at Tsetlinmaskina lærer seg å setje dei sjølv, seier Abeyrathna.

Færre kommandoar

For Abeyrathna dreiar det seg om å redusere arbeidsoppgåvene til Tsetlin-maskina.

Poenget er å gi maskina intuisjon.

Doktorgradsstipendiat Saed Rahimi Gorji arbeider også med å utvide bruksområdet for Tsetlin-maskina.

– Det er tre framgangsmåtar ein algoritme må beherske for å vere ein komplett versjon av kunstig intelligens, og eg arbeider med å få Tsetlin-maskina til å lære seg forsterkingslæring, seier Gorji. Kraftige maskinlæringssystem utnyttar alle dei tre formene for læring:

1. læring ved rettleiing (supervised) der algoritmen hermar etter ein fasit og lærer seg å generalisere og kjenne igjen bilde av den same typen

2. læring utan rettleiing (unsupervised) der algoritmen ser etter samanhengar i informasjonen og lærer ved observasjon

3. forsterkingslæring (reinforcement) der algoritmen lærer utan fasit ved hjelp av straff og belønning, og der poenget er å lære seg å minimalisere talet på straff og maksimere talet på belønningar

Internasjonal pådrivar

Tsetlin-maskina er berre eitt av fleire høgdepunkt for CAIR etter etableringa for snaue to år sidan. Ein milepæl var det også da senteret i februar i år opna sitt House of CAIR i Grimstad, ein forskingsarena for forskararar frå heile verda. Forskarar frå universiteta i Edinburgh, Newcastle, Groningen, Luleå, Ottawa og Pittsburgh er blant partnarane i CAIR-huset og gjesta UiA da CAIR-huset opna tidlegare i år.

Bakgrunnen for at toppforskarar frå leiande universitet legg vegen til Agder og investerer i eit samarbeid med CAIR kjem enkelt sagt av tre forhold: Dei vil samarbeide med internasjonale toppforskarar ved senteret i Grimstad, dei vil prøve si eiga forsking på Tsetlin-maskina og dei vil låne dei unike datamaskinene hos CAIR.

– Det er få andre som sit med fire av den typen gigantmaskiner som vi har investert rundt 20 millionar kroner i. Vi kjem til å skaffe oss ytterlegare fire, og da er vi blant dei største i Europa på reknekraft som kunstig intelligens er så avhengig av, seier Granmo.

Maskinene går desse dagar døgnet rundt og prosesserer data for Tsetlin-maskina.

Senter for forsking på kunstig intelligens har allereie formulert og levert ei skisse til søknad om å få status som Senter for forskingsdriven innovasjon (SFI). Den endelege søknaden vert levert i september. Granmo har god tru på at CAIR vert ein del av Noreg Forskingsråds satsing på forskingsmiljø som held ein særleg høg kvalitet.

UTVALDE FORSKINGSPROSJEKT

Evakuering under brann

Doktorgradsstipendiat Jivitesh Sharma forskar på sjølvlærande kunstig intelligens som under naudsituasjonar er oppdatert og føreslår relevante evakueringsplanar.

Kunstig moral

Professor Einar Duenger-Bøhn leiar eit forskingsprosjekt som utviklar sensitiv kunstig intelligens som tar moralske val basert på årsakssamanheng.

Draumealgoritmen

Stipendiaten Per-Arne Andersen arbeider med ein algoritme som skal drøyme opp moglege utviklingstrekk i eit spel og slik lære seg å sjå føre seg alle framtidige utviklingstrekk som ligg i spelet.

UiA har investert i datakraft som få andre har maken til Europa. Her diskuterer professor Ole-Christoffer Granmo (t.h) korleis ein best kan utnytte datakrafta med sine doktorgradsstipendiatar Saed Rahimi Gorji og Darshana Abeyrathna.

– Magekjensla er god, seier Granmo. ■

Kunnskapsoverføring fra Nordsjøen til eldrehjemmet

Top Research Centre Mechatronics vil overføre teknologi fra oljebransjen til nye områder på land. Det kan gi et løft til alt fra byggebransje til helsevesen i årene som kommer.

Universitetet i Agder har stor ekspertise på offshore-mekatronikk, og fikk status som nasjonalt Senter for Forskningsdrevet Innovasjon (SFI) av Norges forskningsråd i 2015. Nå skal kunnskapen og teknologien tas i bruk på nye områder.

Tekst › Walter N. Wehus

fra eldrehjemmet

ekatronikk er et ord som kan høres fremmed ut, men egentlig er det bare en sammentrekning av «mekanikk» og «elektronikk». Det inkluderer disipliner som maskindesign, industriell IT, intelligent maskinovervåkning og robotikk.

Dette skjæringspunktet hvor digitalisering og kunstig intelligens møter automatisering, har blitt kalt den nye industrielle revolusjonen. Gjennom et utstrakt samarbeid med industrien har UiA vært en banebryter for mekatronikk i Norge. Forskningen universitetet har gjort sammen med oljenæringen har vakt internasjonal interesse.

han utviklet en teknologi for kraner på skip som gjør det lettere å flytte last stabilt selv under dårlige værforhold.

I det nye toppforskningssenteret skal Motion lab også brukes til å utvikle og teste utstyr av en helt annen type, for eksempel hjelpemidler til mennesker med

FORSKNINGEN BRUKES TIL:

bevegelseshemninger.

– Dette er et godt eksempel på at forskning i samarbeid med UiA kan tas i bruk som nye produkter i industrien, sier Tørdal.

Forskningsdrevet innovasjon

Robbersmyr og kollegaene har utviklet programvare som gjør at de kan fjernovervåke drift av maskiner. Slik kan forskning innen intelligent maskinovervåkning blant annet gi tryggere drift av vindmøller til havs.

– Mekatronikk er uavhengig av bransjer. Vi vil bruke det vi har utviklet sammen med offshorebransjen til å løfte den landbaserte industrien. Både industrien og offentlige servicenæringer kan bli bedre ved å ta i bruk mekatronikk, sier professor Kjell G. Robbersmyr, leder for UiAs Top Research Centre Mechatronics.

UiA var det første lærestedet i Norge som kunne tilby både et bachelor- og et masterstudium i mekatronikk. Nå tilbyr universitetet også ph.d.-grad på området.

Fra lastekraner til benproteser – Overføringsverdien fra offshore mekatronikk til for eksempel helsevesenet er stor. Hele poenget er å gjøre denne teknologien anvendbar på et bredere område, sier Robbersmyr.

Motion lab er ett av tre laboratorier ved det nye toppforskningssenteret. De to andre er Mekatronikklaben og Tilstandsovervåkningslaben.

I Motion lab er det blant annet plattformroboter som kan simulere et bevegelig underlag. Disse blir vanligvis brukt til å simulere skip i grov sjø.

Sondre Sanden Tørdal tok doktorgraden i mekatronikk ved UiA i 2018. Da hadde

Velferdsteknologi: Systemer som lar eldre og hjelpetrengende bo hjemme lengre. Dette kan være alt fra smarthus med stemmestyrte assistenter, roboter og smarte maskiner som gjør rutineoppgaver, til aktive proteser og rullestoler.

Resirkulering: Det er både miljøvennlig og økonomisk å for eksempel gjenvinne kobolt og litium fra elbilbatterier. Til nå har lite blitt gjort for å automatisere disse prosessene.

Fleksibel produksjon: I fremtiden må industrien tilpasse seg fleksibel og skreddersydd produksjon. En automatisering av dette vil kreve alt fra intelligente roboter til systemer for å overvåke og korrigere feil.

Konstruksjon: De internasjonale trendene går mot digitalisering og robotisering, og senteret ønsker å gjøre Norge ledende på området.

Offshore mekatronikk: Det er økende interesse for blå næringer, inkludert vindkraft, havbruk og mineralutvinning under vann. Disse industriene har mange av de samme utfordringene som oljeindustrien, og senteret skal bidra med kunnskapsoverføring.

– Det som gjør senteret spesielt, er at vi har et spenn som går fra maskindesign til robotikk og kunstig intelligens. Sørlandet skal være et fyrtårn innen mekatronikk både nasjonalt og internasjonalt, sier Robbersmyr. ■

Rektoren som ikkje planla å bli rektor

Sunniva Whittaker er utdanna språkforskar og litteraturvitar, men har fylt på med økonomi- og leiarfag. Som ny rektor vil ho ha studenten i sentrum og UiA fram i lyset. ▶

Tekst › Atle Christiansen

Foto › Stian Herdal

– Vi er eit universitet og må bli enda synlegare i det offentlege rom med vår kunnskap og kompetanse, seier UiAs nye rektor.

Sunniva Whittaker står med eitt bein i den humanistiske tradisjonen og eitt i den økonomiske.

Av økonomane har ho mellom anna lært å snakke om kunnskap og marknadsverdi i éi og same setning. Det er nok ei setning mange av hennar kollegaer ved Fakultet for humaniora og pedagogikk ikkje er heilt fortrulege med. Historisk har det i alle fall ikkje vore vanleg for humanistar å kople kunnskap og marknadsverdi.

– Dette er i endring i våre dagar, men før var det nok slik at humanisten sat i si eiga bobla i eit elfenbeinstårn og forska på ting som var interessante utan å tenkje mykje på etterspørselen etter humanistisk kunnskap, seier Whittaker.

Ho sa verkeleg «boble» og «elfenbeinstårn», men ho understrekar at ho her snakkar i store bokstavar for å få fram eit poeng. Ho har sjølv kjent på kropp og tenkjemåte at det er forskjell på humanistar og økonomar.

– Eg snakkar mest om fortida no, men eg kom til ei heilt anna verd og ein heilt ny tenkjemåte da eg gjekk frå språkforsking ved universitetet til å jobbe ved Norges Handelshøyskole i Bergen. Der lærte eg mykje av å arbeide tett på økonomar, seier Whittaker.

Kunnskapen og marknadsverdien

På Handelshøyskolen fekk ho første gong høyre forskarar som snakka om kunnskap og marknadsverdi. For språkforskaren var det gresk. Og i dette tilfellet hadde nok ikkje hennar latin- og greskkyndige far kunne hjelpt henne heller.

Den vordande rektoren lærte seg sjølv å omsetje økonomisk talemåte til menneskespråk. Ho hadde ikkje noko val. Ho arbeidde på Norges Handelshøyskole i 21 år frå 1996-2017. Deretter kom ho kom til UiA

og vart dekan, vitskapleg sjef for forskarane ved Fakultet for humaniora og pedagogikk og frå hausten 2019 rektor.

– At kunnskap har høg marknadsverdi betyr at kunnskapen vert etterspurt i samfunnet. For å skape etterspurnad må du synleggjere relevansen av tilbodet, eller marknadsføre tilbodet, for å bruke eit økonomisk omgrep, seier Whittaker.

Hybrid-rektor

No er ho sjølv eit levande bevis på at fagblanding kan vere av det gode. UiAs nye rektor er akademias svar på hybrid-bilen. Ho koplar inn humanistiske fag der det trengst og økonomifag der det er nyttig.

– Eg har kvar dag både nytte og glede av menneskekunnskapen eg har lært via humanistiske fag og den kompetansen eg har fått gjennom fag på Handelshøyskolen, seier ho.

Engelsk og norsk

Ho er fødd i Trondheim, oppvaksen i Canada. Norsk og engelsk er morsmåla hennar. Etter kvart vart det studiar og bustad i Frankrike og det som den gong heitte Sovjetunionen.

Ho har fransk, litteraturvitskap og russisk som fag, og er utdanna konferansetolk. Ho les Tolstoj på russisk og Houellebecq på fransk. Austerrikaren Thomas Bernhard les ho på norsk. Grunnen er ikkje berre at tysken frå gymnaset er rusten, men også at omsetjaren Sverre Dahl er ein fryd å lese.

Doktoravhandlinga hennar er skriven på fransk og dreiar seg om lingvistiske problem, mellom anna om korleis argumentasjon er integrert i språklege strukturar.

Men så kom ho altså til denne handelshøgskulen i Bergen, og der studerte ho fag som makroøkonomi, marknadsføring og organisasjonsteori ved sida av jobben.

– Mange tek økonomisk-administrative fag for å verte leiarar, men eg tenkjer at humaniora godt kan verte tydelegare på at menneskekunnskap og kulturkompetanse

frå humanistiske fag også gir relevant leiarerfaring, seier ho.

Vennleg og bestemt

UiAs nye rektor er ein vennleg sjef. Dei som kjenner henne frå den sida, meiner ho er ein open og real sjef. Ho kan lytte og lytte litt til. Ho er interessert i det du seier og vil gjerne involvere alle. Forankring, forankring, forankring, seier ho.

Ho kan tenkje sjølv og meine motsett av det folk seier også, men altså ikkje på nokon brå og sjølvhevdande måte. Sunniva Whittaker er ein smidig sjef. Du skulle nesten tru ho hadde gått på leiarkurs ved Norges Handelshøyskole og lært å dosere perfekt mellom å lytte og bestemme.

– Eg har aldri tenkt eg skulle verte sjef, eller rektor for den del. Eg har aldri tenkt at eg har hatt talent i den retninga, seier ho.

Kanskje er det nettopp denne avslappande haldninga til å sjefe som har gjort henne kapabel som rektor?

Krig og fred

Ho er oppteken av universitetets rolle i samfunnsdebatten. I fjor arrangerte ho ein konferanse der UiA-forskarar og fagfolk frå inn- og utland diskuterte kva for rolle forskarar frå filosofi, litteratur, historie og andre humaniorafag skal ha i det offentlege rom.

Bakgrunnen for konferansen var stortingsmelding nummer 25, 2017, Humaniora i Norge. Der vart det peikt på at dei humanistiske faga må markere seg tydelegare i det offentlege ordskiftet.

«Vi må alltid vere bevisste på at forskinga og undervisninga skal vere samfunnsrelevant og bidra til å forstå og løyse samfunnsproblem», sa ho den gongen.

Ein av hovudførelesarane ved konferansen var den amerikanske professoren Gary Saul Morson, spesialist på russisk litteratur. Det passa bra for Whittaker som har Tolstoj som favorittforfattar.

Whittaker hadde dessutan lese boka til

Morson, Cents and Sensibility. Boka gir uttrykk for eit perspektiv på samarbeid som Whittaker stiller seg bak. Morson skriv saman med ein økonom og professorane er opptekne av det økonomar og humanistar kan lære av einannan.

Whittaker ønskjer verken krig eller fred mellom ulike fag og vitskapstradisjonar. Ho vil ha diskusjon. Målet er at UiA skal involvere seg enda meir i den offentlege debatten.

– Vi studerer oss ikkje fram til kunnskap vi skal halde for oss sjølve. Vi er eit ope og inkluderande universitet og vil delta i diskusjonen om det gode samfunn på fleire arenaer. Universitetet har samskaping som visjon, og den visjonen var ein av grunnane til at eg i første omgang flytta til Kristiansand og vart dekan på UiA, seier Whittaker.

Studenten i sentrum

Som rektor vil ho styrke studenten, og skal mellom anna tilsetje ein studentmentor som sin personlege rådgjevar. Mentoren skal halde henne orientert om det som er viktig for studentane. Ideen har ho frå næringslivet.

– Studentane skal kome på høgde med faga dei studerer, men som universitet må vi også kunne forstå ståstaden til studenten. Eg ser fram til å samarbeide tett med studentane, seier Whittaker.

Ho vil leggje vekt på å vidareutvikle samarbeidet mellom næringslivet og offentlege institusjonar i landsdelen, ikkje minst for å sikre gode praksisplassar for studentar frå alle dei ulike faga ved universitetet.

– Praksis og anna arbeidslivstilknyting er ei viktig sak for meg. Der har tidlegare rektor Frank Reichert lagt eit godt grunnlag for vidare satsing. UiA er ein hjørnesteinsorganisasjon i regionen og vi skal markere oss enda tydelegare i tida framover, seier Whittaker. ■

Rektoratet ved UiA 2019-2023

Sunniva Whittaker, rektor

Professor med doktorgrad i fransk lingvistikk frå UiB. Kom frå stillinga som dekan ved Fakultet for humaniora og pedagogikk. Har tidlegare vore både instituttleiar og prorektor ved Norges Handelshøyskole.

Morten Brekke, viserektor for utdanning

Dosent med bakgrunn frå Institutt for ingeniørvitskap. Tilsett ved UiA sidan 1993. Utdanna cand.scient i teoretisk astrofysikk ved UiO. Fekk i 2018 utnemninga merittert undervisar ved UiA.

Hans Kjetil Lysgård, viserektor for forsking og tverrfaglege satsingar

Professor med bakgrunn frå Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging. Doktorgrad i samfunnsgeografi frå NTNU. Arbeidserfaring frå NTNU og NORCE (tidlegare Agderforskning).

Gøril Hannås, viserektor for samfunnskontakt og nyskaping Førsteamanuensis med bakgrunn frå Institutt for arbeidsliv og innovasjon der ho også har vore instituttleiar. Doktorgrad i logistikk frå Høgskolen i Molde. Arbeidserfaring frå konsernleiinga i National Oilwell Varco Norge.

Studier gir ekstra energi

Det er viktig å ha noe meningsfullt ved siden av toppidretten og ha en utdanning å falle tilbake på etter idrettskarrien er over. Rekordmange toppidrettsutøvere tar utdanning ved UiA. ▶

Tekst › Arne Martin Larsen

To OL-gull, ett VM-gull og fire EM-gull i håndball. Nå er Viperskeeper Katrine Lunde til stadighet å se i gangene på UiA der hun tar en bachelor i sosialt arbeid. (Foto: Terje Refsnes)

OL-vinner på skøyter Simen Spieler Nilsen er toppidrettsutøver og student samtidig. På UiA tar han en bachelor i økonomi og administrasjon i Grimstad. (foto: Saara Ojanen)

– D

et kreves mye trening når man er skadet, sier håndballmålvakt Katrine Lunde noen uker etter bronsefinalen i Champions League i håndball.

Laget hennes, Vipers Kristiansand, vinner kampen mot franske Metz og er dermed Europas tredje beste lag i sesongen 20182019. Men ett kvarter ut i kampen ødelegger Lunde korsbåndet og blir båret av banen.

Veterankeeper Katrine Lunde har to OLgull, ett VM-gull og fire EM-gull. Hun har også vunnet Champions League fire ganger og både serie, cup og sluttspill i Norge de to siste årene.

Vi møter henne sammen med lagvenninne og landslagskollega Emilie Hegh Arntzen. Begge har toppidrettsstatus på UiA og tar en bachelor i sosialt arbeid.

– Toppidrettsstatusen gir oss mulighet til utdanning parallelt med idretten, selv om det er utfordrende å få det til å gå opp, sier Lunde og Hegh Arntzen.

– Skaden gjør det ikke noe lettere. Mye trening må til for å komme tilbake, og det tar mye tid, sier Lunde.

Lunde og Hegh Arntzen er to av en rekke toppidrettsutøvere som studerer ved UiA. Her finner vi individuelle utøvere og lagutøvere i både sommer- og vinteridretter. De

fleste studerer ikke idrettsfag, men fag som passer til deres interesser utenfor idretten.

Skøytegull i Pyeongchang

På universitetets idrettslaboratorier i Kristiansand finner vi Simen Spieler Nilsen. OL-vinneren på skøyter tråkker hardt på en ergometersykkel, mens både oksygenopptak og blodverdier overvåkes nøye. Han har vært skadet store deler av sesongen, men er nå på full fart tilbake. Spieler Nielsen er også student ved

Toppidrettsstatusen

–

gir oss mulighet til utdanning parallelt, Hegh Arntzen og Katrine Lunde. De tar begge to en bachelor

Studier gir meg energi og tilfører meg noe som idrettsutøver.

Handelshøyskolen ved UiA. Der tar han en bachelorgrad i økonomi og administrasjon ved Campus Grimstad. Som toppidrettsutøver får han et spesialtilpasset og tilrettelagt utdanningsløp.

– Uten tilretteleggingen hadde det ikke vært mulig for meg å studere. Det er jeg ganske sikker på, sier Spieler Nilsen.

På lagtempoøvelsen under OL i Pyeongchang i 2018 stilte han i finalen sammen med lagkompisene Håvard Bøkko og Sverre Lunde Pedersen. Tvers over banen i den fullsatte OL-arenaen stod hjemmefavoritten Sør-Korea klar. Norge hadde allerede slått ut Nederland med Sven Kramer på laget i semifinalen. Tre minutter og drøye 37 sekunder senere er Norge OL- mestre.

– For meg er det først og fremst litt mindre forelesninger siden jeg reiser veldig mye, og litt mindre studiebelastning, slik at det skal være overkommelig. Samtidig er det viktig å lese selv, sier Spieler Nilsen.

Tilpasning

– Som studenter hos oss får de mulighet til å tilpasse sin utdanningsplan slik at studiene lettere lar seg kombinere med satsing på idrett, sier Geir Torstveit, koordinator for toppidrettssatsingen ved UiA.

Det skjer gjennom fleksibilitet i studieløpet der de eksempelvis kan bruke lengre tid enn vanlige studenter.

– De får også mulighet for tilrettelegging i forbindelse med obligatorisk undervisning, prøver og eksamener, sier han.

– Tilretteleggingen har vært svært viktig for meg. Uten den kunne jeg ikke ha brukt tre år på det de andre har gjort på ett år. Helt gull å få det til, både fra UiA og fra Start, sier Espen Børufsen.

Start-veteranen er nå ferdig utdannet sosionom etter å ha brukt fem år på en tre-årig bachelor i sosialt arbeid. På den måten har han fått gjennomført alt det ▶

sier Vipers- og landslagvenninnene Emilie i sosialt arbeid. (Foto: Magnus Skogedal)

Erlend Segberg kaptein på Start

– Jeg vil jobbe med mennesker, sier Start-veteran Espen Børufsen som er ferdig utdannet sosionom. (Foto: Magnus Skogedal)

Studier gjør at jeg kommer meg litt ut av fotball-bobla, sier Start-spiller Erlend Segberg. (Foto: Magnus Skogedal)

Uten tilretteleggingen hadde det ikke vært mulig for meg å studere.

obligatoriske i studiet, men brukt flere år for å få tid til trening og kamper.

Andre impulser

En toppidrettsutøver bruker svært mye tid på idretten –til trening, konkurranser, restitusjon og reiser. En studiehverdag ved siden av idretten gir også nye og annen type inspirasjon og opplevelser.

– Det er deilig å ha et nettverk utenfor idretten, slik at håndballen ikke blir alt i livet ditt, sier Emilie Hegh Arntzen.

Kan ikke fire på kravene

– Det er viktig med realisme i sitt forhold til studiene. Det tar tid og krefter å studere ved siden av idretten, sier Torstveit og forteller at enkeltutøvere, trenere og ledere ofte kan be om at de får slippe lettere gjennom studiene fordi at de er toppidrettsutøvere.

– Som framtidige arbeidstakere skal de ha samme yrkesmessige kvalifikasjoner som alle andre med lik utdanning. Derfor kan vi ikke fire på kravene – men vi kan tilrettelegge, sier Torstveit.

Dette støttes av utøverne vi har snakket med. De er vant med å sette tøffe krav til seg selv, og ønsker ikke snarveier. Vi må forholde oss til frister og krav, men vi trenger systemer som muliggjør at vi kan studere, sier de.

Spieler Nilsen OL-vinner på skøyter

Det samme understrekes av Start-kaptein Erlend Segberg (22). Han tar en bachelor i politisk filosofi og holder på med studier i statsvitenskap.

– Studier gir energi og tilfører meg noe som idrettsutøver, sier Segberg da vi møter han i ei fullsatt UiA-kantine.

– Det er viktig å komme ut av fotballbobla og tenke på noe annet. Jeg er også opptatt av å tilhøre et miljø utenfor fotballen. Jeg studerer fordi jeg nysgjerrig av natur og interessert i samfunnet og hvordan det fungerer, sier han.

Dobbel karriere

Noen utøvere har lange idrettskarrierer og andre får den avbrutt på grunn av skader eller manglende motivasjon. Etter endt karriere venter jobbhverdagen.

– Jeg ønsker å jobbe med mennesker, sier Børufsen.

Startspilleren har blitt inspirert til dette etter å ha vært med som trener i Start Life Support. I samarbeid med Kirkens Bymisjon har Børufsen i flere år trent en gjeng mennesker som ikke har det så lett i livet.

– Det er viktig å ha utdannelse når idrettskarrieren er over. Det er fint å kunne utdanne seg innen et område jeg brenner for, sier han.

– Det er mulig å finne løsninger med god dialog, sier Katrine Lunde.

FAKTA

Universitetet i Agder legger til rette for toppidrettsutøvere som ønsker å kombinere idrett med studier. Målet er å bidra til å utvikle toppidrett på Sørlandet.

Det er to måter å få status som toppidrettsutøver mens du studerer og UiA samarbeider med Olympiatoppen Sør i behandlingen av søknadene.

Dagens toppidrettsutøver: Du er allerede på et toppidrettsnivå og trener på linje med de beste i verden. Arbeidet fører til jevnlig prestasjoner på internasjonalt toppnivå. Idretten er for deg en hovedbeskjeftigelse.

Morgendagens toppidrettsutøver: Du sikter mot et internasjonalt toppidrettsnivå og driver kvalitetsutvikling gjennom en langsiktig progresjonsplan. Planen vil normalt føre til internasjonalt toppidrettsnivå.

Gulltrenerens råd

Studier hjelper utøveren til å bli selvstendig, samtidig som hun lærer fag.

– Vi trener hele mennesker og først når det fungerer i alle ledd kan vi få det beste ut av utøveren.

Det sier Sondre Skarli, Norges gulltrener fra skøyteøvelsene i OL i Sør-Korea i 2018. Under Pyeongchang-lekene tok Norge to gull, én sølv og én bronse på skøyteløp. Det var Norges første skøytegull siden 1998 og Håvard Holmefjord Lorentzens gull på 500 meter var det første på distansen siden Finn Helgesen tok OL-gull i 1948.

32-åringen fra Dølemo i Aust-Agder arbeider i Olympiatoppen Sør i Kristiansand med fagansvar for utholdenhet og talentutvikling. Han har selv en masterutdanning i idrettsvitenskap fra UiA.

Viktig underveis

Skarli forteller at karriereslutt for en utøver kan være vanskelig. Karrieren kan vare i mange år, men også ta slutt på dagen på grunn av sykdom eller skader.

– Mange opplever en sorgprosess når de legger opp. De har viet hele livet til ett prosjekt som opphører.

Det er som om de har lagt alle egg i en kurv og alle eggene knuser samtidig. Det er stor fordel for en toppidrettsutøver å ta en utdanning underveis, fordi utøveren trenger noe å falle tilbake på når idrettskarrieren er over, sier Skarli.

Skarli mener at studier også betyr noe for utøverne mens de er aktive, både i gode perioder og når det butter imot.

– I dårlige perioder er det viktig å ha noe annet å tenke på så ikke alt går i grus når resultater uteblir. For dem som virkelig lykkes i idretten kan et studium ved siden av hjelpe utøveren til å holde begge beina på bakken, og samtidig være i angrepsposisjon, sier Skarli.

Ta gode valg

Struktur er viktig for en toppidrettsutøver. Trening og restitusjon, kosthold og hvile – alt må gjøres etter nøye uttenkte planer.

– Ved å studere ved siden av kan en utøver lære seg struktur. Struktur i studier og i treningen kan bli en vinn-vinn-situasjon, sier Skarli og legger til at mange kan bruke fagkunnskap de får gjennom studiene i idretten, hvis en for eksempel tar fag med psykologi eller fysiologi. ■

Utdanning hjelper toppidrettsutøvere til å holde perspektiv på egen satsing, sier Sondre Skarli, tidligere masterstudent i idrettsvitenskap ved UiA. Nå er gulltreneren fra vinter-OL ansatt i Olympiatoppen Sør.

Handelshøyskolen ved UiA har rykket opp i eliteserien

Handelshøyskolen ved UiA har blitt invitert inn i et eksklusivt nettverk av handelshøyskoler over hele verden. Den 21. februar 2019 ble fakultetet akkreditert av The Association to Advance Collegiate Schools of Business (AACSB).

eg vil gratulere UiA med denne viktige milepælen.

Dette er en anerkjennelse av det langsiktige arbeidet med internasjonalisering ved Handelshøyskolen ved UiA, og deres vektlegging av kvalitetsarbeid i alle ledd. En slik akkreditering har stor betydning for institusjonen, studentene og de ansatte, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø.

– En anerkjennelse

For å bli akkreditert av AACSB kreves det blant annet en grundig ekstern gjennomgang av handelshøyskolenes undervisning, doktorgradsprogrammer, forskning, finansiering og samarbeid med næringslivet. I tillegg til en omfattende dokumentering av hva Handelshøyskolen ved UiA driver med, har det vært to besøk fra AACSB for å forsikre seg om at ting er

som handelshøyskolen sier. – Jeg opplever at vi har mange dyktige forelesere og forskere rundt oss, som virkelig er opptatt av at vi etter fem år skal sitte igjen med mye kunnskap og et vitnemål vi kan være stolte av. Denne akkrediteringen blir en anerkjennelse av dette. I tillegg medfører prosessen at Handelshøyskolen ved UiA hele tiden må utvikle seg for å forsvare akkrediteringen. Dette tjener vi studenter på, sier Kristina Ågedal, masterstudent i regnskap og revisjon. Etter akkrediteringen i februar 2019 har Handelshøyskolen ved UiA tatt nye grep for å videreføre den positive utviklingen. Kvalitetsstemplet har også vært en døråpner for nye internasjonale samarbeid.

– Det har vært en meget positiv respons fra våre nåværende partnere, med invitasjon til å delta i videre samarbeid og nye nettverk. Vi får også henvendelser fra

– J

Tekst › Magnus

Nødland Skogedal

Foto › Kjell Inge Søreide

aktuelle nye og spennende partnere på grunn av at vi nå er akkreditert, sier lederen for fakultetet, dekan Kristin Wallevik.

Viktig for studentrekruttering Medlemskapet i AACSB åpner dørene for spennende samarbeid verden over. Mange institusjoner har krav om at deres samarbeidspartnere må være akkrediterte. Arbeidet er ikke over ved oppnådd akkreditering i 2019, men må fornyes hvert femte år. Fra før av er det kun BI som er akkreditert i AACSB i Norge. Handelshøyskolen ved UiA har nå for alvor tatt steget opp i eliteserien blant norske handelshøyskoler.

– For Handelshøyskolen ved UiA betyr det mye for fremtidig rekruttering av både studenter og ansatte, og videre samarbeid med anerkjente partnere. Det vil også bety mye for våre doktorgradsstudenter og deres

muligheter etter endt grad, sier førsteamanuensis Stina Torjesen, som har vært sentral i arbeidet.

– Vi opplever at studentene er stoltere av å studere hos oss fordi vi jobber med å forbedre deres utdanning. Flere har sagt at de er opptatt av denne akkrediteringen, og noen melder at de nå velger videre studier her på grunn av denne akkrediteringen, sier hun.

Mellom akademia og næringsliv

AACSBs visjon er at handelshøyskoler skal drive frem endring ved å dyrke en posisjon i krysningen mellom akademia og arbeidslivet. Handelshøyskolene skal gjøre mer enn bare å levere talent til bransjen. Et tett samarbeid med næringslivet er viktig, for å skape kunnskap og nye ideer.

AACSB er opptatt av at handelshøyskolene skal kunne gi et tilbud til sine studenter gjennom hele deres karriere. Derfor

er Handelshøyskolen ved UiA med som en av pilotene i UiAs Alumni-satsing.

Målet med alumniordningen er å holde kontakt med tidligere studenter, og å arrangere faglige treffpunkter for uteksaminerte studenter. Slik kan Handelshøyskolen ved UiA dele kunnskap og knytte tettere bånd til sine alumner.

Nå er første milepæl nådd, men arbeidet mot neste vurdering av akkrediteringen er i gang.

– Vi arbeider med planleggingen av reakkrediteringen, der vi jobber med de tilbakemeldingene komiteen gav oss i denne første godkjenningen. En slik akkreditering er en kontinuerlig og langsiktig prosess, med krav om stadige forbedringer, sier Wallevik. ■

Dekan Kristin Wallevik (t.v.) og førsteamanuensis Stina Torjesen har vært sentrale i arbeidet med akkreditering.

Nøtteknekkeren

Da han var liten var Robin Rolfhamre så syk at han knapt kunne gå på skolen. I en alder av 32 ble han en av Norges yngste professorer. Nå er luttspilleren og tidligmusikkeksperten på jakt etter nye problemer å løse.

Iet musikkstudio på Lund

i Kristiansand hører Robin Rolfhamre og Per Kjetil Farstad gjennom dagens innspillinger. De to har spilt sammen siden 2014, nå spiller de inn et album med luttmusikk fra renessansen.

– Det er ikke bare et lærer-student-forhold lenger. Vi har utviklet et vennskap, og det er veldig fint, sier Farstad mens Rolfhamre plukker opp et av de pæreformede instrumentene.

Lutten kom til Europa med araberne på 900-tallet, men populariteten skjøt fart først på 1500-tallet. Nå er et helt forskningsfelt viet til strengeinstrumentet og musikken som ble skrevet for det.

Farstad er en av forskerne. Han startet å undervise på Musikkonservatoriet i

Kristiansand i 1976, og fortsatte da konservatoriet ble en del av Høgskolen og deretter Universitetet i Agder (UiA). Rolfhamre rykket opp til professor på Institutt for klassisk musikk og musikkpedagogikk på tampen av 2018. Når Farstad pensjonerer seg er det Rolfhamre som skal ta over luttforskningen – blant mange andre ting – på universitetet.

– Jeg husker da jeg fikk studieplass på UiA i 2005. Per Kjetil ringte meg i Stockholm og sa «hei, jeg skal være læreren din, og jeg gleder meg til å bli kjent med deg». Da merket jeg at det var her i Kristiansand jeg ville være, sier Rolfhamre. Farstad drar litt på det, sier han ikke helt kan huske samtalen. Rolfhamre er sikker i sin sak: ▶

Tekst › Walter N. Wehus

Foto › Petter Sandell

Robin Rolfhamre har vært på UiA siden 2005, først som student, nå som professor. – Jeg liker at UiA er stort nok til å utrette ting, men lite nok til at man blir sett, sier han.

ROBIN ROLFHAMRE

Født i Sverige, april 1986.

Professor i musikkpedagogikk ved Universitetet i Agder.

Har mottatt bl.a. Agder

Videnskapsakademis forskningspris for unge forskere; Vest-agder fylkeskommunes kunstnerstipend; Kunstrådets kunstnerstipend.

Valgt som medlem av Agder vitenskapsakademi.

Leder av forskningsgruppen

Reconfiguring Early Modern Performance.

Tidligere dirigent og musikalsk leder for Det norske fløyteensemble.

Utvalgte album:

• Baroque Lute Music (2010)

• Lo e lei (med Roy Eriksen og Therese Winther Hagir, 2015)

• Alfonso X (2016), Ego Sum (2017) og Renaissance Duets & Solos (med Per Kjetil Farstad, 2018)

– Jo, jeg husker det godt. Like etter gikk jeg inn på en platebutikk og fant albumet ditt Classic Guitar Music from four centuries Og jeg hadde på meg røde joggesko!

Wow-effekten

For Rolfhamre er det likhetstrekk mellom tidligmusikken han spiller og moderne popmusikk. I den romantiske perioden står den geniale komponisten og den udødelige musikken i sentrum. I tidligmusikken var det musikalske verket mer et utgangspunkt for fremføringen.

– Mye av tidligmusikken er dansemusikk. Den var et verktøy mer enn et høyere mål i seg selv. Det blir feil om vi forsøker å tilnærme oss tidligmusikken med det romantiske synet på verket, sier Rolfhamre.

For ham spiller retorikk en stor rolle i musikken, elementer som kan skape en wow-effekt og få alt til å henge sammen.

– I slutten av operaer fra denne perioden er det ikke uvanlig med danseformer som gjentar seg igjen og igjen. Det kunne skje at kongen steg opp fra gulvet med en heis, kledd i gull og akkompagnert av fyrverkeri, og står som en sol på scenen mens artistene danser rundt ham. Det er et retorisk grep for å bygge opp kongen politisk. Men det er heller ikke så ulikt noe som kunne skjedd på en Beyoncé-konsert, sier Rolfhamre.

Han vet at sammenligningen er drøy, men det er en mulighet for å rekruttere et nytt publikum til tidligmusikken: Å snakke publikums språk, i stedet for å forfølge den romantiske ideen om det høyverdige verket lytteren må lære seg å forstå.

– Samtidsmusikk høres ut som plingplong for mange, for de vet ikke hva de skal lytte etter. Men setter du den samme typen modernistisk musikk som lydspor på en film som Apenes planet er det råfett. Fordi du vet hvilken funksjon musikken skal ha.

Ambisjoner fra sykesengen

Da Robin Rolfhamre var tre år gammel, hadde han hatt lungebetennelse tjuesyv ganger. Han ble født med en mangel i immunforsvaret. Når han ikke var på sykehuset, var han stort sett hjemme i sofaen og så på film. I første klasse var han bare på skolen rundt tjue dager i løpet av skoleåret.

– Da jeg begynte på musikkskolen, hadde mange avskrevet meg. Men jeg hadde ambisjoner og en drivkraft som skolen heldigvis så, sier Rolfhamre.

Gitarlæreren ga ham hjemmeundervisning på sykesengen, en annen lærer filmet undervisningen i klasserommet med VHS-kamera. Da Rolfhamre ble seksten, kunne han være på skolen halvparten av tiden. Siden ble det enda bedre. Han sier fortsatt at han er selvlært på store deler av grunnskolepensumet.

– Jeg har alltid hatt det slik: om jeg ikke gjør det selv, så blir det ikke gjort. Og når jeg har bestemt meg for noe, skal det gjøres ordentlig, sier han.

Da han som barn gikk gjennom dinosaurfasen, lagde han sine egne dinosaurbein av ståltråd, lakk og leire. Så gravde han dem ned sammen med faren, før han gravde dem opp igjen et par dager senere og hadde arkeologisk utstilling.

– Slik hadde jeg det med doktorgraden og opprykket til professor også. Det er ikke anerkjennelsen som driver meg, den er litt flau. Men det å knekke nøtten er en stor drivkraft for meg, sier Rolfhamre.

Kunst og forskning

På UiA får Rolfhamre knekke en del slike nøtter. Han liker å skrive søknader om ekstern finansiering til Norges forskningsråd og EU, en byråkratisk øvelse som mange forskere nærmest ser som et nødvendig onde. Han går så langt som å kalle søknadsskriving sitt andre hovedinstrument, ved siden av lutten. Rolfhamre engasjerer seg også i måten universitetet blir drevet på, og vurderer å stille til valg for universitetsstyret.

– Jeg liker at UiA er stort nok til å utrette ting, men lite nok til at man blir sett, sier han.

Kontoret hans ligger på Fakultet for kunstfag. Der kan han snu seg bort fra tastaturet, plukke opp et instrument og trykke «record» når han vil.

En av kjerneidéene hans er noe han kaller informed play. Alle som spiller musikk fra tidligere tider vil iblant lure på om de spiller musikken slik den skal spilles. Spesielt i tidligmusikken har dette vært svært viktig for mange utøvere. Rolfhamre er mer opptatt av å ha en pragmatisk tilnærming til musikken.

– De som har prøvd å spille musikk rett fra kildene får gjerne ikke noe stort publikum. Uansett hvor mye vi vet om historien, skal vi spille noe som folk skal høre på nå, sier han.

Dermed er det ikke nødvendigvis slik at noe er riktig eller feil, så lenge musikeren har kunnskapen på plass og kan argumentere for hvorfor reglene eventuelt skal brytes.

– Det går veldig mye kunnskap tapt i musikkforskningen. Musikkforskere er sjelden utøvende musikere på et internasjonalt nivå. Og mange internasjonale utøvere skriver ikke ned tankene sine, sier Rolfhamre.

Selv prøver han bevisst å posisjonere seg i midten.

– Alt jeg gjør av kunstnerisk produksjon kan jeg bruke i forskningen min. Og det jeg forsker på har praktisk verdi for hvordan jeg utøver musikk.

Høyt press

Rolfhamre stiller store krav til seg selv, og det høye indre tempoet har vært krevende. Da han var atten år, fikk han angstanfall ved tanken på at han ikke hadde platekontrakt. Uten noen rundt seg etter flyttingen til Kristiansand gikk han inn i en dyp depresjon som han måtte i terapi for å få hjelp til.

Det siste skuddet for baugen kom i desember 2016, da han fant ut at han har diabetes type 1.

– Jeg har ikke lyst til å være noe av det foruten, det har gjort meg til den jeg er i dag. Men jeg kan ikke presse meg slik jeg gjorde før. Før målte jeg alt i livet etter hva jeg presterte, men det finnes en annen Robin som jeg lærer å kjenne nå. Jeg er egentlig veldig introvert, sier han med et smil.

I studioet snakker Per Kjetil Farstad om hvordan Rolfhamre har en teknikk på instrumentene som andre kan misunne ham, og en akademisk karriere som ikke står tilbake for det musikalske.

– Han er en viktig ressurs for fakultetet vårt. Han har et vidt syn på musikk, tenker klart og har jobbet jevnt og trutt i alle år. Nå er du der du skal være, Robin. Nå begynner livet. ■

Før målte jeg alt i livet etter hva jeg presterte, men det finnes en annen Robin som jeg lærer å kjenne nå.

Robin Rolfhamre professor i musikkpedagogikk ved Universitetet i Agder

Robin Rolfhamre spilte i metalband på starten av 2000-tallet

En tre år gammel Robin Rolfhamre i 1989.

Gunn-Hilde Erstad Haugen opplever ofte skepsis når hun entrer scenen, men overbeviser publikum når hun begynner å spille. Hun tror jenter må jobbe hardere enn gutter for å bevise at de er gode nok.

– Må bevise at vi er gode nok

Institutt for rytmisk musikk ved UiA har utdannet noen av de fremste musikerne i landet, men blant de uteksaminerte studentene er det få kvinner. Nå tar UiA grep for å utjevne kjønnsbalansen på kunststudiene.

vinner må ofte jobbe hardere for å vise at de er gode nok. Jeg opplever at mange blir overrasket når de ser at bandet mitt har en kvinnelig bassist, sier Gunn-Hilde Erstad Haugen.

UiAs tidligere bachelor- og masterstudent er ett av unntakene i en musikkbransje med stor kjønnsskjevhet. Erstad Haugen spiller bass i bandet Rendezvous-Point. At hun blir vurdert annerledes fordi hun er kvinne kommer stadig vekk til uttrykk i musikkanmeldelser.

Heavymetal.no skrev i 2015 at de var imponert over «den utrolig habile snerteberta på bass». Nettstedet Time for metal opplevde på en konsert året etter at mange menn ikke kunne unngå å plystre da hun entret scenen.

Det skulle vise seg at hun også hadde godt grep om instrumentet sitt.

Ble oppmuntret av læreren

Erstad Haugen var heldig og fikk en lærer som introduserte henne for bassgitaren, og oppmuntret henne gjennom hele

skolegangen på musikklinja.

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt tanken på å begynne å spille bass. Jeg spilte tverrfløyte, men begynte etter hvert å interessere meg for mer rocka musikk som for eksempel Metallica, sier Erstad Haugen.

Hun tror at holdninger må endres fra tidlig alder for at flere jenter skal begynne å spille rytmiske instrumenter.

– Helt fra barna er små velger gjerne foreldrene tradisjonelt sett maskuline instrumenter til gutter og feminine instrumenter til jenter, akkurat som jenter får rosa tøy og gutter blått. Det krever en bevisstgjøring for å snu dette.

Hun mener både skolen og kulturskolen bør ta ansvar når det gjelder å oppmuntre jenter til å velge utradisjonelt.

– Dessuten er de fleste lærerne, og dermed også forbildene menn, sier Erstad Haugen som i dag er doktorgradsstipendiat ved universitetet.

Frynsete bransjerykte Øyvind Nypan er universitetslektor ved UiA, og er i tillegg musikklærer på ▶

– K

Tekst › Kari Anne Røysland Foto › Jørgen Freim

Gunn-Hilde Erstad Haugen mener det må en holdningsendring til for å få flere jenter til å spille instrument, og man må begynne mens barna er små.

Kulturskolen i Kristiansand. Selv har han spilt gitar i mange år, og kjenner seg igjen i mange av utfordringene Erstad nevner.

– Av gitarelevene mine på Kulturskolen er nå 40 prosent jenter. Mitt inntrykk er at det er økende interesse blant jenter for å spille gitar, men derfra er det langt til at de velger en karriere innen musikk, mener Nypan.

Han legger ikke skjul på at det profesjonelle livet som musiker er tøft, og at det kan være utfordrende å være eneste kvinne i et så mannsdominert miljø.

– Musikkbransjen har et litt frynsete rykte, så noen foreldre kan kanskje ha sperrer for å slippe døtrene sine inn i dette miljøet, sier Nypan.

Aksept blant medstudentene

Emilia Lindblom er finsk utvekslingsstudent ved UiA, og begynte å spille bass fordi faren spilte samme instrument.

– Jeg hadde en kvinnelig lærer som oppmuntret meg gjennom skoletiden, så jeg var nok heldig. I tillegg har jeg alltid opplevd å bli akseptert blant guttene i klassen og i miljøet jeg spiller i, men jeg forstår at det kan være utfordrende for mange kvinner å bevege seg inn i et så mannsdominert miljø, sier Lindblom.

Tar grep

– Det er altfor få jenter som spiller instrumenter. Unaturlig få, sier Hilde Nordbakken. Hun er studieprogramleder ved bachelorprogrammet i utøvende rytmisk musikk ved Fakultet for kunstfag. Der gjennomføres det nå konkrete tiltak for å skape kjønnsbalanse i utdanningene.

I mars 2019 ble den første av tre GENUSkonferanser arrangert i Kristiansand. Konferansene samler musikkbransjen og er et samarbeid mellom UiA, Musikkhøgskolen i Malmø og Jyske Musikkonservatorium i Danmark.

– Vi ønsker å se på egen organisering og profil for å få flere jenter til å ønske å

studere hos oss. Dette krever konkrete tiltak, sier Nordbakken som også involverer studentene selv i arbeidet.

Student Mathias Degnepoll Øren er en av dem som nå utvikler en verktøykasse med konkrete tiltak for å snu trenden. UiA må først og fremst ta tak i egne rekker, mener han.

– Lærerne må bli mer bevisste på hvordan de henvender seg til studentene. Talent og utvikling må vektlegges. I tillegg skulle vi gjerne hatt flere kvinnelige ansatte, sier Degnepoll Øren.

UiA samarbeider også med AKKS, en idealistisk organisasjon som jobber for å få flere jenter inn i musikkbransjen. De arrangerer blant annet kurs for jenter i elektrisk gitar, trommer, bass og elektronisk musikk.

Mange kvinner på kunst og håndverk Samtidig som det er overvekt av menn som spiller rytmiske instrumenter, er det overvekt av kvinner på kunst og håndverkstudiene. På års- og bachelorgradsstudiene i kunst og håndverk er kun hver femte student mann. Tre av fire masterstudenter i kunstfag er kvinner.

– Vi har satt i gang flere tiltak for å få flere mannlige søkere, sier instituttleder for visuelle og sceniske fag, Merete Elnan. Det første de har tatt tak i er markedsføringsmaterialet.

– Vi vektlegger mangfold i bildene våre og snur oftere om på de tradisjonelle kjønnsrollene, sier Elnan.

Kjønnsbalanse i toppstillinger

Det er ikke bare blant studentene det finnes skjevheter. UiA fullførte i 2018 et treårig balanseprosjekt for økt kjønnsbalanse i toppstillinger og forskningsledelsen.

Det har for eksempel ført at andelen kvinnelige professorer har steget fra 19 til 27 prosent, men det er fortsatt mer å hente. Arbeidet med bedre kjønnsbalanse blant både ansatte og studenter fortsetter. ■

Vil utdanne skriveføre økonomar med etisk sans

Økonomane John A. Hunnes og Torunn

Skåltveit Olsen meiner det må meir enn økonomi til for å førebu økonomistudentar på framtidas utfordringar. ▶

Tekst › Magnus Nødland Skogedal Foto › Jon Petter Thorsen og Kjell Inge Søreide

– Anten du skal investere eller drive ei bedrift, må du tenkje berekraft og stadig vurdere etiske dilemma knytt til grøn utvikling. Arbeidsgivarane er interesserte i arbeidstakarar som evnar å reflektere og ta gode etiske avgjersler, seier førsteamanuensis John Arngrim Hunnes.

held på med, og gjerne formulere seg omkring det også. Etikk skal sitje i ryggrada på framtidas økonomar, seier førsteamanuensis John A. Hunnes ved Handelshøgskulen ved UiA.

Han minner om at berekraft er det nye inn-ordet som også gjeld for økonomifaget.

– Anten du skal investere eller drive ei bedrift, må du tenkje berekraft og stadig vurdere etiske dilemma knytt til grøn

utvikling. Arbeidsgivarane er interesserte i arbeidstakarar som evnar å reflektere og ta gode etiske avgjersler. Samtidig ser vi at studentar ønskjer å arbeide for miljøbevisste bedrifter som tar etisk ansvar. Det må utdanningsinstitusjonane ta innover seg, og det er det vi har gjort, seier Hunnes.

Etisk bevisste økonomar

Saman med førstelektor Torunn Skåltveit Olsen har han lagt om på eksamen, undervisning og pensum i etikk.

– I fleire år har etikk vore ein liten del av økonomiutdanninga. Det er typisk noko ein er innom mot slutten av økonom-

Hunnes og Olsen valde å byrja etikkundervisninga allereie i første semester. Målet var mellom anna å innarbeide etikk som ein grunnleggjande del av faget, og ikkje som eit tillegg til økonomifaget.

– Vi vil at etikk skal danne ein basis som studentane tar med seg i løpet av utdanninga. Vi forbetra undervisninga mellom anna ved å diskutere aktuelle etiske problem og reflektere saman med studentane. Oppgåvene vi laga til studentane tok gjerne utgangspunkt i dagsaktuelle avisartiklar,

Undervisninga gjekk frå einvegs-kommunikasjon til seminar basert på dialog og refleksjon. Førelesningane blei spelte inn på video, og det blei lagt opp til eigeninnsats og innleveringar frå studentane.

Emnet «Etikk og bedrifters samfunnsansvar» består nå av tre delar: akademisk skriving, etikk og bedrifters samfunnsansvar i norsk og internasjonal samanheng.

undervisingsopplegg

Hunnes og Olsen prøver stadig å finne den optimale undervisningsforma og har gjort seg fleire erfaringar undervegs. Tidleg i omlegginga av faget dukka det opp eit behov for å læra studentane akademisk skriving.

– Alle skriveferdigheiter vi som akademikarar og økonomar tek for gitt må lærast, til dømes det å bruke kjelder, kunne drøfte ei sak og bruke teori når du skriv. Vi tok

dette inn i vårt emne fordi det ikkje var andre stader studentane kunne lære dette. I samarbeid med biblioteket får studentane nå seks timar med plenumsførelesningar om akademisk skriving, seier Olsen.

Og det stopper ikkje der. Ein av dei mest omfangsrike arbeidsoppgåvene dei to økonomane har teke på seg, er å gi grundige tilbakemeldingar på oppgåvene studentane skriv.

– Den mest ambisiøse delen av opplegget vårt er at vi gir individuelle tilbakemeldingar til våre 350 studentar. Vi får dei inn i grupper på tre, og bruker 45 minutt på kvar gruppe. Dette gjer at vi får høve til å snakke med kvar enkelt student om skriving, økonomi og etisk refleksjon allereie første semester. Det blir ein god ballast for studentane å ta med seg vidare, seier Hunnes.

Han understrekar at det er heilt avgjerande å ha ei leiing av Handelshøgskulen ved UiA som er med på nye undervisningsopplegg og støttar forskarane med ressursar undervegs.

– Vi har fått den støtta vi har behov for heile vegen, seier han.

Dagsaktuelle oppgåver

Andreas Mosvold Salvesen er ein av studentane som har gjennomført det nye etikk-emnet.

– Vi fekk ikkje mange oppgåver, men dei vi fekk var svært dagsaktuelle og dermed relevante og interessante for oss studentar. Dei dagsaktuelle oppgåvene bidrog til konstruktive diskusjonar i gruppearbeida, seier han.

Studenten trur at ein styrking av etikkfaget vil gi framtidige økonomar meir legitimitet.

– Vi veks opp i ei verd der vi må læra oss å ta meir omsyn til både miljø og menneske. Difor er det viktig å vektlegge kva vi som økonomar kan bidra med. Eg trur også at legitimiteten til økonomen blir styrka av at vi kan meir om etikk, seier han.

Fekk pris for omlegginga Universitetet i Agder deler kvart år ut ein pris til nyskapande undervisings- og

utviklingsprosjekt. Utdanningsprisen 2018 gjekk til Hunnes og Olsens arbeid med etikk og skriving i økonomifaget.

Dei prisvinnande forskarane ligg ikkje på latsida, men held stadig på med å utvikle emnet. Dei har allereie publisert ein internasjonal artikkel om det pedagogiske opplegget, og har planar om å skrive fire nye, to av dei i samarbeid med kollegaer frå ingeniørvitskap og pedagogikk. To bøker er også på veg.

– Vi ser for oss å gi ut kvar vår vitskaplege bok i løpet av 2020. Mi bok dreier seg om etikk og økonomi, mens Torunn skriv om bedrifters samfunnsansvar, seier Hunnes. ■

Torunn Skåltveit Olsen er førstelektor ved Handelshøgskulen ved UiA, og forskar blant anna på problemstillingar knyta til unge uføre, deltidsarbeid, sjukefråvær og bedrifters samfunnsansvar.

Nakkeflekkar i gult og kvitt er typisk for buormen. Ormen lever i det same området som hoggorm og slettsnok. Zoolog Beate S. Johansen forskar på slettsnok, men registrerer også andre typar slangar når ho kjem over dei på feltarbeid.

Det kan vere 100 hoggormar under bakken der vi no står

Vi er på jakt etter slettsnok, den mest folkesky slangen vi har her i landet. Kvelarslange er han også. Men slangeforskaren stoppar like gjerne for å registrere buorm og hoggorm.

– S Tekst og foto ›

Atle Christiansen

jå der, no kryp han ned i det holet eg viste deg i stad, seier Beate S. Johansen.

Men han gjer ikkje det. Han ormar seg framover i graset og mot holet Johansen peiker på, men han når aldri heilt fram.

Brått stikk hoggormen hovudet rett ned i bakken og vert borte.

Søkk vekk er han, saman med han andre. For dei var to, rundt 60 centimeter lange var dei og kolsvarte. Dei låg der i sola og lata som ingenting. Det må sjølvsagt ha vore eit anna hol der. Slangen grev seg ikkje rett ned i jorda, men eg har ikkje behov for å leggje meg ned på knea for å sjå nærare etter. Holet fører lukt til hoggormland. Og viss eg skal tru anslaga til turkameraten min, kan det vere 100 hoggormar under bakken der vi no står.

Omringa av orm

Når éin av dei kan dukke under jorda i eit hol vi ikkje kan sjå, kan fort 1, 2, 3 eller 100

av slektningane dukke opp gjennom andre usynlege hol i bakken. Når eg ser meg rundt, er det gras, lyngtuster, stein og hol i bakken overalt omkring meg. Vi er omringa av ormehol.

Du skal ha gode tursko og stødige nervar når du seier ja til å dra på feltarbeid med Beate S. Johansen. Det med skoa har eg ordna. Støvlar er best, men ifølgje slangeforskaren held det med gode tursko som er litt høgare enn vanlege joggesko.

Ho er zoolog ved UiA Naturmuseum og botanisk hage og elskar alt som kryp og buktar seg fram gjennom lyng og kratt.

Reptil og amfibium

Zoologen forskar på reptil og amfibium, men denne gongen handlar det ikkje om amfibiar som salamander, frosk eller padde. Det dreiar seg om reptila våre, hoggorm, buorm, stålorm og slettsnok. Johansen forskar på slettsnok, men ho registrerer også hoggorm og buorm når ho kjem over dei.

Her i landet finst slettsnoken på søraustlandet frå Oslo-fjorden og nedover langs Sørlands-kysten mot Rogaland. Han kan verte opp mot 90 centimeter lang, og han held seg gjerne saman med andre reptil.

Både reptil og amfibium er freda. Dei står alle på den internasjonale raudlista over trua dyreartar og er verna av Bernkonvensjonen og Viltloven.

Nasjonalt forskingsprosjekt

Johansen er mellom anna med i eit landsomfattande prosjekt i regi av miljøorganisasjonen Sabima, som har hovudkontor i Oslo. Arbeidet går ut på å registrere slettsnokbestanden og finne ut meir om korleis denne sky slangen lever. Ho byrja å registrere slettsnok i 2014.

Nyleg har ho også radiomerka seks slettsnokar.

– Eg skal observere korleis dei lever og få meir kunnskap om kor store område dei bevegar seg på og kor langt og ofte dei flyttar på seg, seier ho.

Treng meir kunnskap

Det er mykje vi antar om slangar, men dei

lever omtrent halve året frå september til april i dvale og er vanskelege å studere.

– Målet med dette forskings- og utviklingsarbeidet er å skaffe oss meir grunnleggjande kunnskap om slettsnoken, kva han et, kvar han jaktar, når han jaktar, kor mange ungar slangen får, når dei parer seg og når ho føder, seier Johansen.

Frå før veit forskarane ein heil del om dei norske slangane, til dømes at dei gjerne held til i det same området. Dei veit at slettsnoken gjerne føder ungar i august og september, men berre annakvart år. Dei veit også at mykje varme gir raskare fosterutvikling, og at slettsnoken som andre norske slangar føder levande ungar. Dei veit også at buormen er eit unntak, fordi han legg egg, og at buormen ikkje alltid veit sitt eige beste. Slettsnoken kan gjerne finne på å ete han opp.

Mens dei fleste av oss prøver å unngå slangar, prøver Johansen å finne dei. Ho finn dei gjerne i open skog, i solvendte lier og bakkar. Område med jordgangar, lyngmarker, myrer og steinrøyser med buskar og kratt er ideelt. Slangane trivst der dei kan gøyme seg unna, verne seg mot sol og

Forskaren tek DNA-prøve av buormen.

Her ligg buormen på ryggen og viser fram undersida.

innsyn i buskaset og liggje på varme steinar og verme seg opp.

Slangar er bufaste og held seg gjerne 3-400 meter frå overvintringsplassen sin. Antakeleg er dei slike heimfødingar fordi dei rett og slett kjenner heimplassen sin og veit kvar dei i full fart kan gøyme seg.

Svarte hoggormar

Det gjekk kanskje eitt til to minutt frå vi såg hoggormane til dei smatt ned i sine usynlege hol.

Mens eg står stiv som ein pinne, kjenner pulsen stige og held pusten for å late som eg er eit tre i vinden, er Johansen framme med kamera og fotograferer hoggormane. Ho bøyer seg over dei og måler kroppstemperaturen deira med ein handhalden infraraud temperaturmålar. Heldigvis for henne kan målaren registrere temperaturen frå 20-30 centimeters avstand.

– 18 grader, kroppstemperaturen er 18 grader. Sjå kor han utvidar kroppen for at sola skal verme han opp, seier ho.

Eg ser fort på slangane, men berre for å følgje med på om dei bevegar seg. Svarte er dei begge to, og heilt utan det synlege sikksakkmønsteret langs ryggen som er

vanleg på hoggormen andre stader i landet. Enkelte stader på Sørlandet er hoggormen gjerne heilt svart.

Ho måler lufttemperatur og bakketemperatur. Med ein lysmålar sjekkar ho lys- og skuggeforhold. Alt vert notert i feltboka. Ho set seg halvegs ned på ormebakken og noterer dato, vertype, sol, skylag og klokkeslett for observasjonen.

Hemmeleg liv

Eg står og ser på. Nokon må følgje med og seie frå når slangane vender tilbake frå det underjordiske igjen. For dei er litt underjordiske, slangane. Store deler av året held dei seg i jordgangane og steinrøysene sine. Det gjeld alle reptila våre: buormen, stålormen, hoggormen og slettsnoken.

Dei går under jorda rundt september og kjem ikkje ut igjen før det vert varmt. – Særleg slettsnoken er sky, og vi veit ikkje heilt korleis han lever, seier Johansen.

Feltarbeid

Feltarbeidet hennar dreiar seg om å finne ut meir om denne sky typen. Sjølv om ho registrerer både buorm og hoggorm undervegs, er det slettsnoken ho eigentleg er ute etter.

No er vi på eitt av områda ho følgjer med på for å registrere slettsnok. Vi røper ikkje akkurat kvar vi er. Slangeforskaren vil ikkje ha meir renn til observasjonsplassane sine enn det allereie er. Folk er ofte så redde for slangar at dei i vanvare eller med fullt overlegg kan finne på å slå dei ihel, eller verte ståande stokk stiv av skrekk som meg, eller leggje på sprang vekk, vekk frå alt som kryp.

– Slettsnoken har eit mønster på ryggen og eit utrent auge kan fort tru han er ein hoggorm, seier Johansen.

Etterliknar hoggormen

Slettsnoken er litt av ein luring og må sjølv ta noko av ansvaret for at folk tek han for ein hoggorm. Han kan nemleg finne på å etterlikne hoggormen ved å løfte på hovudet, smatte med tunga og sjå ut til å ville bite.

Den vesle slettsnoken er ein kvelarslange som tyner lufta ut av ofra sine i det han et dei. Slettsnoken set gjerne stålorm og firfirsle på menyen. Det same med rotteungar, spissmus og buorm. Han et hoggorm også. ▶

Forskaren måler lengda på buormen.

Notatbok og blyant er viktige arbeidsverktøy når forskaren er ute på feltarbeid. (Foto: Jon Petter Thorsen)

Slettsnoken er ein sky slange, og eg vil finne ut meir om korleis han lever.

Beate S. Johansen zoolog ved Naturmuseum og botanisk hage ved UiA

– Forskarane har oftare observert at han et hoggorm enn buorm, seier Johansen.

Bitemerke av slettssnoken

Ho skal absolutt løfte på slettsnoken og har bitemerke etter han på fingre og armar. Slettsnoken er heilt ufarleg for folk, også når han bit. Johansen er forskar og må løfte dei opp. Ho skal vege dei, måle lengda deira og ta spyttprøve. I siste tilfelle held ho rundt halsen på slangen og får han til å gape opp. Så er det inn med

ein spyttprøve-pinne og vips har ho fått enda ein dose DNA frå slettsnoken.

DNA-prøver kan ho også sikre seg ved å sanke inn hamen etter slangar som har skifta skinn. Hamskiftet føregår annakvar månad eller ein gong i halvåret.

Det er midt i april månad da vi er ute og leitar opp orm i eitt av dei tre områda Johansen driv feltarbeid. Ho har fleire bachelorstudentar i biologi som hjelper til med observasjonsarbeidet.

Studentane overnattar ute på feltet og leitar opp slettsnokar frå morgon til kveld i periodar på våren. Dei skriv bacheloroppgåvene sine knytt til funn og observasjonar frå feltarbeidet.

Frå spyttprøver og slangeskinn har slangeforskaren så langt samla inn i underkant av 60 DNA-prøver frå slettsnoken.

Ormen speler død

Vi kjem over tre hoggormar på dagens ekspedisjon, men ser ikkje noko til slettsnoken. Det kan enno vere for kaldt for han, eller han er berre sky og held seg unna. Eg har endeleg fått noko i nærleik av normalpuls igjen da slangeforskaren bykser inn i krattet. No skal ho til med å løfte på slangar igjen.

Ho har funne ein buorm i slettsnokland. Den må ho også registrere. Fram med kamera. Knipse, knipse. Og knipse enda ein gong. Fram med ein pose, leggje buormen oppi og måle vekta, 54 gram. Fram med målbandet, strekkje ut ormen og måle lengda, 73,5 centimeter. Fram med spyttprøve-pinnen og halde ormen rundt halsen, opp med gapet og hente spytt.

Så legg ho ormen ned igjen og viser fram det vakre mønsteret han har på undersida av kroppen, men så vert han berre liggjande der.

– Buormen speler død for at vi skal miste interessa for han. Når han føler seg trua, kan han også utsondre ei liklukt som skal få byttedyra til å forlate han, seier ho.

Johansen ber buormen inn i krattet igjen og legg han der ho fann han.

Vi finn ikkje meir i dag. Men Johansen har notert tre hoggormar og ein buorm i feltdagboka. Utover våren og sommaren finn ho fleire. Det gjer også studentane. DNA-prøver vert sikra, og når resultata frå dei radiomerka slangane vert analyserte, kan bachelor- og masterstudentar i fleire år framover skrive oppgåver basert på desse funna. Mens slangeforskaren leitar etter fleire orm og skriv sine studiar om slettsnokens hemmelege liv. ■

Beate S. Johansen bruker ein infraraud temperaturmålar for å måle kor varm hoggormen er. (Foto: Jon Petter Thorsen)

Mirakelet i Arendal

Nytt historieverk avslører den uformelle makta i Arendal og viser kvifor byen vart den største sjøfartsbyen her i landet på 1700-talet. UiA-professor kallar Arendal for indrefileten i norsk byhistorie. ▶

Tekst › Atle Christiansen Foto › Kjell Inge Søreide

Arendal med Tyholmen i bakgrunnen av John William Edy, frå Boydells picturesque scenery of Norway, Nasjonalmuseets bildekunstsamling.

rendal er historisk sett den viktigaste byen langs Agderkysten, seier Knut Dørum.

Han er professor i historie ved Universitetet i Agder (UiA). Saman med arkeolog Eirin Holberg har han skrive det første fagfellevurderte og vitskaplege historieverket om Arendal og stadene rundt, Arendal før kjøpstaden, fram til 1723.

– Med historievitskaplege grep avslører vi den uformelle makta i Arendals historie. Vi set søkjelyset på dei usynlige nettverka og viser korleis byen veks så å seie frå ingenting til Noregs fremste handelsby, seier Dørum.

Professoren samanliknar historieforsking med politiarbeid.

– Historikaren er detektiv. Vi granskar arkiv, samanliknar historier og analyserer kva som ligg under tal, nemningar, rettssaker, handel og familienamn. Målet er å kome oss bak kulissene og avsløre korleis historia eigentleg har falda seg ut, seier han.

By utan privilegium

Boka tek for seg tidsspennet frå istida og fram til Arendal er på høgda som den store sjøfartsbyen i Noreg.

– Det er eit mirakel at denne vesle byen vart eit økonomisk kraftsenter og den største sjøfartsbyen her i landet mot slutten av 1700-talet, seier Dørum.

Det har vore eit poeng for Dørum å vise at Arendal i realiteten vart by og handelssentrum lenge før den formelle statusen som kjøpstad frå og med 1723.

– Arendal by operererte som om han hadde alle handelsrettar lenge før han fekk dei formelt. Byen rådde over mykje kapital og mange skip, hadde full kontroll på bøndene og var sentrum i eit imperium lenge før 1723, seier Dørum.

Arendal mot Kristiansand Arendalittane brukte mange pengar på å drive utstrekt lobbyverksemd overfor sentraladministrasjon og kongens hoff.

Målet var å få kjøpstadrettar. Her låg noko av utgangspunktet for rivaliseringa mellom Arendal og stiftsstaden Kristiansand. Sistnemnde var kjøpstad allereie frå 1641. Med statusen som kjøpstad følgde ei rekkje med handelsrettar og privilegium, velsigna av kongen sjølv. Derfor var det viktig for arendalittane å få status som kjøpstad, mens det for kristiansandarane var viktig å hindre dei frå å få det. – Kristiansand gjorde attpåtil eit vedtak i 1680-åra om at arendalittar måtte flytte til Kristiansand. Slik ville Kristiansand i realiteten avfolke Arendal og hindre at byen vart kjøpstad, seier Dørum.

Kongen støtta vedtaket fordi han ønskte å leggje ned ladestader som Arendal og samle handelen i kjøpstader som Kristiansand. Arendalittane var på dette tidspunktet så mektige og velståande at dei berre kjøpte seg eit husvære i Kristiansand, melde flytting, men heldt fram med å bu og drive handel i Arendal.

Tømmer og vassdrag

Vassdraget Nidelva og forgreininga av elver og bekkar i Telemark og Aust-Agder var veileigna til å frakte tømmer ned til Arendal. Dette er ein av dei viktigaste grunnane til at arendalittane vart så velståande.

Kjøpmennene batt bøndene til seg med gjeld, tømmerkontraktar, handel og skatteforskot. Byborgarane lånte ut pengar til folk så dei kunne betale skatten sin, men slik vart dei også gjeldsbundne.

Kjøpmennene hadde monopol på å selje brennevin, sukker, kaffi og klede til bøndene. Bøndene gjorde alt arbeidet med tømmeret. Dei felte tre, frakta tømmeret til elva, fløytte det til byen og leverte til kjøpmennene til låge prisar.

– Her gjer arendalittane det same som dei gjer i Risør og Kristiansand. Det er det same systemet med utnytting av bøndene ved monopolisering av varer frå kjøpmennene og så vidare. Men Arendal har også

andre fordelar. Dei har det store vassdraget og dei har kjøpmenn som er råare og flinkare enn i dei andre sørlandsbyane, seier Dørum.

Borgarskapet i Arendal bygde eit handelsimperium på 1600-talet. Ved hjelp av gjeldsbinding, kontroll, tvang og monopol overfor bønder og arbeidarar fekk dei kontroll over eit stort omland.

Familiedynasti styrer byen

– Det er få, men viktige familiar som gjer Arendal til landets viktigaste sjøfartsby. Dei bankar Kristiansand, slår ut Risør og Christiania og set attpåtil Bergen i skuggen etter kvart, seier Dørum.

Det er opp- og nedturar, men jamt over dominerer Arendal norsk handels- og sjøfartsliv i hundreåra frå 1650 og fram til 1880-åra.

Tre familiar styrde byen politisk, sosialt og økonomisk på 1600-talet. Det var familiane Brinch, Ellefsen og Anders Sørensen og Søren Andersen.

Herren i Arendal

Laurits Pedersen Brinch har kontroll over byen i 30 år i perioden 1680-1702.

– Han er rå. Han og andre arendalittar lurer bøndene trill rundt, triksar med rekneskapa, sel dei dårlege varer og kjøper rimeleg arbeidskraft og tømmer frå dei, seier Dørum.

Brinch vart kalla Herren i Arendal. Folk bøygde seg i støvet når dei møtte han på gata, og den gang var klasseskilnadene store. Den som gløymde å bukke og skrape låg tynt an overfor storkarane. Dørum skriv i boka om bonden som måtte sende tenesteguten med gåve til Brinch for å orsake seg.

– Han hadde nok sagt god dag til den store Brinch, men hadde ikkje bukka djupt og beundrande nok, seier Dørum.

Brinch eig byen. Han er den nest rikaste i Arendal og blant dei fem-seks rikaste i heile landet. Formuen hans svarer til 40 store gardsbruk. Også dei andre familiane som

Arendal er indrefileten i norsk byhistorie.

styrer Arendal i denne tida er uhorveleg rike, ifølgje Dørum.

Historiefaget og lokalhistorie

Professoren meiner by- og lokalhistorie er noko av det viktigaste ein historikar kan arbeide med. Han er skeptisk til utviklinga i historiefaget der inngåande kunnskap om norske forhold vert borte i globale perspektiv.

– Som norsk historikar, kan eg bidra med inngåande kunnskap om norsk historie. Det kjem av at eg kan norsk, eg kan lese gammalnorsk, eldre dansk og gamal skrift, og eg veit korleis viktige norske ord

og omgrep om mål, vekt og andre saksforhold har skifta meining opp gjennom tidene, seier Dørum.

Eit historieverk om Arendal by i tre band er planlagt til 300-årsjubilleet for byen i 2023. Band éin er skrive av arkeolog Eirin Holberg og professor Knut Dørum. Band to og tre vert skrivne av andre forfattarar. ■

Historieprofessor Knut Dørum med Arendal og Tyholmen i bakgrunnen. Bildet er teke på Fløyheia.

Knut

Dørum professor i historie ved Universitetet i Agder

Undersøker fortellingens makt

To tiår etter krigen i Kosovo står en ny generasjon klar til å ta over. På UiA har forskere tatt et europeisk initiativ for å få frem hvordan fortellinger om krig og konflikt kan hindre at historien gjentar seg.

Tekst › Jan Arve Olsen

tter 20 år er det mange som nå ønsker å bli hørt. De vil at noen skal fortelle hvordan det var før og under krigen.

Det sier dosent Kenneth Andresen ved UiAs Institutt for nordisk og mediefag. Sammen med forskerkollega Abit Hoxha har han stått sentralt i det felleseuropeiske forskningsprosjektet RePAST det siste året. Prosjektet setter søkelys på hvordan gamle konflikter i Europa blusser opp igjen med ujevne mellomrom og splitter mer enn samler menneskene som berøres av dem.

– Mange er skuffet. De ser at folk som utførte ugjerninger mot familiemedlemmer eller dem selv, går rundt ustraffet, mange i samme maktposisjoner som før. De vil ha rettferdighet. Men om de får det de ønsker,

er høyst usikkert, sier Andresen.

Fortidens konflikter i dag

Det treårige prosjektet støttes med 2,5 millioner euro av Horisont 2020, verdens største rammeprogram for forskning. Konsortiet består av 26 forskere fra ni universiteter i åtte land i Europa. En større ekspertgruppe av diplomater, EU-byråkrater, tidligere FNarbeidere og tids- og stedsvitner fra land med interne konflikter bidrar også. Sammen ser de nærmere på hvordan konfliktdiskurser, altså fortellinger og samtaler om fortidens konflikter, hentes frem og påvirker dagens konflikter. De ser også på hvordan dette påvirker den europeiske integrasjonen som står sentralt i tanken om et europeisk fellesskap. Initiativet til prosjektet kommer fra nettopp Kenneth

Andresen og Abit Hoxha.

– Vi gjør det ikke for å skape en felles forståelse av fortiden, men for å skape et bedre klima for å forstå hvordan fortiden både skiller og forener. Og vi ønsker å gjøre det slik at ikke minst den oppvoksende slekt bedre kan se hvordan fortidens konflikter ikke alltid må være med på å skape konflikter i dag, sier Kenneth Andresen.

300 000 drept i Balkan-krigene

RePAST studerer Kypros, Tyskland, Polen, Hellas, Bosnia, Kosovo, Irland og Spania. Disse er eksempler på land som opplever konfliktdiskurser av typen forskergruppa ser nærmere på. Her har politisk og økonomisk uro potensial til å splitte mer enn å samle både de enkelte landene og den europeiske unionen. ▶

Amerikanske KFOR-soldater i Zegra i Kosovo i 1999. KFOR (Kosovo Force) er en NATO-ledet internasjonal fredsbevarende styrke med ansvar for å skape og vedlikeholde fred og sikkerhet i Kosovo. Styrken er fremdeles til stede i den tidligere serbiske provinsen, mens barna på bildet er voksne i dag. (Foto: Wikimedia commons)

Et særlig sterkt eksempel på hvordan gammelt grums blir brukt om igjen er Bosnia og Kosovo. I krigen mellom 1991 og 1999 i det tidligere Jugoslavia grep partene til historier fra så langt tilbake som middelalderen i sin hat-retorikk. Anslagsvis 300 000 menneske ble drept i konflikten, og over en million ble drevet på flukt.

Drap i Londonderry i april

Et annet eksempel er Nord-Irland og drapet på den 29 år gamle journalisten Laura McKee i april 2019. Hun ble skutt under en demonstrasjon i Londonderry. En republikansk gruppe kalt Nye IRA mistenkes å stå bak. Drapet kom 20 år etter at Langfredagsavtalen fra 1998, der partene inngikk fred etter 30 år med borgerkrigslignende tilstander med flere tusen døde.

– Både Kosovo og Nord-Irland viser hvor galt det kan gå. Vårt mål er derfor å undersøke hvordan land i Europa håndterer konflikthistoriene fra fortiden når disse dukker opp igjen og påvirker samhold og integrasjon i nåtiden. Vår forskning vil selvsagt ikke løse alt, men er et bidrag til mer kunnskap og økt forståelse som kan dra i en positiv retning, sier Kenneth Andresen.

– Folk vil ikke høre om det

Så langt er kartleggingsundersøkelser i de albanske og serbiske delene av Kosovo gjennomført.

– Noe av det første som slår en, er at mennesker som har opplevd krig, vold og konflikter - som i Kosovo - synes å ha noen generelle felles holdninger og syn når det har gått en viss tid. Blant annet føler mange som ble utsatt for vold og redsler under krigen i Kosovo, at det er vanskelig å snakke om det de har opplevd. De oppfatter det også slik at folk flest ikke vil høre om det heller, sier Kenneth Andresen.

Unge mindre tolerante

Forskerne har også funnet ulikheter i hvor nyansert det snakkes om konfliktfylte tema, basert på krigshistorien i Kosovo.

– Generelt sett synes det som om det går et skille mellom de som opplevde krigen direkte, og de som er første generasjon etter den. De eldre er – i den grad de snakker om krigen og det de opplevde da - mer opptatt av å få frem nyanser, samt å søke forståelse av det som skjedde. De unge, som i hovedsak har indirekte kjennskap til hendelsene, er mer bombastiske og sort-hvitt i sin oppfattelse av det de mener skjedde.

– Det viser hvor viktig det er å få frem

synspunktene til begge sider i en konflikt, for på den måten å forsøke å skape forståelse og mindre hat, sier Andresen.

Få fortellinger om kvinner Av andre foreløpige funn fra Kosovo er det kjønnsaspektet som stikker seg frem. Kvinnenes fortellinger, historier og stemmer er underrepresentert.

– De som er spurt sier at de ikke hører historier om hva kvinner opplevde under krigen. Det er først og fremst menns historier som fortelles, og som bidrar til nasjonshistorien i dag, sier Abit Hoxha.

UiA – journalistikk og sosiale medier Selve forskningsarbeidet er organisert i syv arbeidspakker som er knyttet opp mot hvert sitt europeiske universitet:

• Prosjektledelse - Det teknologiske universitetet på Kypros (CUT)

• Konfliktfylt fortid i offisiell og muntlig historie – Aristoteles-universitetet i Thessaloniki

• Konfliktfylt fortid i journalistikk og sosiale medier – Universitetet i Agder og Ludwig-Maximilian-universitetet I München

• Konfliktfylt fortid i kunst og kultur –Universitetet i Waszawa

• Konfliktfylt fortid i politiske diskurser, holdninger og beslutninger –Det autonome universitetet Madrid (UAM)

• Formidling, innovasjon og anbefalinger – Versalius-universitetet i Brussel

• Etiske vurderinger – Det teknologiske universitetet på Kypros (CUT)

– På Universitetet i Agder arbeider vi først og fremst med å kartlegge hvilke roller journalistikk og sosiale medier har når det gjelder å formidle fortellinger fra fortiden, og hva det kan ha å si for integrasjon i EU. Vi er gode på denne type forskning, og det er her vi kan gjøre en forskjell og bidra godt inn i det samlede prosjektet, sier Kenneth Andresen.

Muntlige historier viktige

I Kosovo viser intervjuundersøkelser av fokusgrupper at historien fra krigen som

fortelles via medier som avsier og TV, er mindre viktig for folk flest enn muntlige historier og tradisjoner.

– De fleste som er spurt har hørt om hendelser og tolkninger fra familie og venner. Det er også det som legger grunnlaget for deres forståelseshistorie av krigen, av det som skjedde og dens årsaker og virkninger. De lytter til familie og venner i langt større grad enn til medier og andre kilder, sier Abit Hoxha.

Gir anbefalinger til EU-kommisjonen

Forskerne arbeider ennå med å samle rådata i sine respektive arbeidspakker. Men mot slutten av året går de over i en mer analyserende fase. Neste år er det ventet at flere og mer gjennomarbeidede resultater vil bli presentert.

– Det blir spennende etter hvert som de første resultatene kommer. Men enda mer spennende blir det når prosjektet rundes av i 2021. Da får vi et helhetlig bilde og svar på mange av våre spørsmål - og kanskje bidrar vi også til at barn og unge i Europa vil kunne leve bedre sammen når deres generasjon blir voksne, sier Kenneth Andresen. ■

PÅ TV: Interessen for prosjektet er stor i Kosovo. Her blir dosent Kenneth Andresen intervjuet på TV. (Foto: RePAST)

EU-PROSJEKT UTVIKLET PÅ UIA

RePAST er et treårig prosjekt som undersøker hvordan europeiske land håndterer urolig fortid i dag gjennom analyser av konfliktdiskurser som er forankret i fortiden.

Prosjektet er finansiert gjennom EUs Horisont 2020, verdens største rammeprogram for forskning.

26 forskere fra ni universiteter i åtte land i Europa er med.

Kypros, Tyskland, Polen, Hellas, Bosnia, Kosovo, Irland og Spania er land som opplever konfliktdiskurser forankret i fortiden.

Fire områder belyses særlig: Det offisielle og det muntlige kollektive historieminnet; hvordan diskursene fremtrer i journalistiske og sosiale medier; hvordan diskursene fremtrer i kunstverk og kulturbegivenheter, og hvordan diskursene fremtrer i den politiske debatten.

UiAs hovedrolle i prosjektet er å kartlegge hvilken rolle journalistikk og sosiale medier har i utbredelsen av gamle konflikter i Europa dag.

Prosjektet skal, når det er ferdig i 2021, foreslå strategier, både på politisk og samfunnsmessig nivå, som kan styrke europeisk integrasjon.

Prosjektet er utviklet av og på UiA etter en grunnidé av dosent Kenneth Andresen i samarbeid med UiA-forsker Abit Hoxha.

FELLESMØTE: Forskerne i RePAST møtes hvert halvår og deler sine funn med hverandre. Prosjektet er delt opp i sju arbeidspakker, som sammen dekker et beredt spekter av fokusområder. (Foto: RePAST)

RESULTATER: Fra halvårsmøtet i Ljubljana i vår, der de første midlertidige resultatene av intervjuundersøkelsene i Kosovo ble presentert. F.h.: Dosent Kenneth Andresen og forsker Abit Hoxha. (Foto: RePAST)

Bli kjend med Universitetet i Agder

UiAs visjon: Samskaping av kunnskap Vi samskapar kunnskap når tilsette, studentar og andre samfunnsaktørar går saman og utfordrar einannan. Regionale, nasjonale og globale samarbeid skal bidra til nye perspektiv og løysingar for samfunnet. UiA skal være ein pådrivar for utviklinga av samfunnsliv, kulturliv og næringsliv.

Våre satsingsområde fram mot 2020: læring og utdanning for framtida globalt mindset samfunnsengasjement og nyskaping

held vi til

Campus Kristiansand: Bygd etter ein amerikansk campusmodell med alt samla på ein stad. Kompakt, men open. Stor, men oversiktleg.

Naturmuseum og botanisk hage: Starta i 1828, og det einaste naturhistoriske museet på Sørlandet. Du finn det på Campus Kristiansand.

Campus Grimstad: Nytt og moderne. Opent og imøtekommande. Høgt under taket, og med korte avstandar mellom studentar, tilsette og arbeidsliv.

Metochi: Ein del av Limonos-klosteret på Lesvos, Hellas. Sidan 1993 har Metochi vore eit studiesenter for Universitetet i Agder.

Fakultet

Fakultet for helse- og idrettsvitskap

Fakultet for humaniora og pedagogikk Fakultet for kunstfag Fakultet for samfunnsvitskap Fakultet for teknologi og realfag Handelshøgskulen ved UiA

Avdeling for lærarutdanning

Samla på fakulteta er det 22 institutt. Alle fakulteta bidrar inn i lærarutdanningane som vert koordinert i ei eiga avdeling.

Toppforskningssenter

• CAIR Senter for forsking på kunstig intelligens

• CCR

Senter for marin forsking

• Senter for e-helse

• MERGA

Mathematics Education Research Group Agder

• Mat og ernæring i et livsløpsperspektiv

• Top Research Centre Mechatronics

Kortfatta historie

1839-1976

Dei seks høgskulane som seinare vert slått saman til Høgskulen i Agder (HiA) etablerer sine verksemder på Sørlandet

Sentre for forskningsdrevet innovasjon

• Offshore Mechatronics

Sentre for fremragende utdanning

• MatRIC

Research, Innovation and Coordination of Mathematics

Teaching

1828

Kristiansand museum vert etablert (forløpar til Naturmuseum og botanisk hage ved UiA)

Her

13.195 studentar

1,5 mrd. kr. i årleg budsjett 792 poeng for forskingspublikasjonar

Studentutveksling

UiA-studentar på utvekslingsopphald lengre enn 3 månader. Tall frå haust og vår 2018.

Samarbeid med UiA

Samskaping av kunnskap er Universitetet i Agders visjon.

Vi skal være et forbilde for hvordan utdannings- og forskningsinstitusjoner kan være en aktiv medspiller i egen region.

UiA har bygget opp et utstrakt samarbeid med de regionale klyngenettverkene, forskningsinstitutter, offentlig og privat sektor.

Noen muligheter for samarbeid er:

• Studentoppgaver

• Studenter i praksis

• Forskningssamarbeid

• Videreutdanning av ansatte

• Sosial innovasjon

• Entreprenørskap

Les mer om hvordan vi kan skape noe sammen på uia.no/samarbeid