Barnehagehefte veileder

Veileder til foreldreheftet: Til deg som jobber i barnehagen:

DU ER VIKTIGERE

ENN DU TROR - OGSĂ… FOR ANDRES BARN

REFERANSER OG ANBEFALT LITTERATUR: Bae, Berit: ”Det interessante i det alminnelige”, en artikkelsamling.

Pedagogisk Forum, 1996 Bae, Berit: ”Dialoger mellom førskolelærer og barn”, HiO-rapport 2004 nr. 25 Berg, Nina B. J.: ”Psykisk helse i skolen”, Skoleforum 0507 Brunstad, Paul Otto: ”Behovet for anerkjennelse” i ”Å være voksen”, (Brunstad og Evenshaug, Trude (red), Gyldendal akademisk, 2005 Devold, Simon Flem: ”Hvem skapte Gud?”, Verbum Forlag, Oslo 2001 Hagen, Nils Morten: ”Barna som ingen vil ha”. Upublisert manus, 2007 Holmsen, Merete: ”Samtalebilder og tegninger”, N.W. Damm og Søn, 2004 Juul, Jesper og Jensen, Helle: ”Fra lydighet til ansvarlighet”, Pedagogisk Forum 2003 Juul, Jesper og Jensen, Helle: 3Videoer, ”Fra lydighet til ansvarlighet”.

Utgitt av Pedagogisk Forum, 2004 Kinge, Emilie: ”Empati hos voksne i møte med barn med spesielle behov”, Ad Notam Gyldendal 1999 Kinge, Emilie: ”Barnesamtaler”, Gyldendal Akademisk, 2006 og 2007 (2. opplag) Kinge, Emilie: ”Hvor er hjelpen når det trengs”, Gyldendal Akademisk, 2009 Kinge, Emilie: ”Sorg”, Impuls, tidsskrift for psykologi 1 - 2011 Raundalen, Magne og Schultz, Jon Håkon: ”Krisepedagogikk”, Universitetsforlaget 2006 Raundalen, Magne og Schultz, Jon Håkon: ”Kan vi snakke med barn om alt?”, Pedagogisk Forum, Oslo 2008 Schibbye, Anne Lise Løvlie: ”Den gode dialogen”, Skolepsykologi nr. 2, 2004 Schibbye, Anne-Lise Løvlie: ”Livsbevissthet”, 2006 Øiestad, Guro: ”Feedback”, Gyldendal Akademisk, 2004 Øvreeide, Haldor: ”Samtaler med barn”, Høyskoleforlaget AS 2002

DENNE VEILEDEREN og tilhørende materiell handler om to ting: • •

betydningen av deg som voksenressurs for barn som sliter hvordan foreldregruppen kan bidra til å skape et godt barnehage- og nærmiljø for alle barna i barnehagen

Materiellet består av: inspirasjonsfilm, PowerPoint-presentasjon, tips-plakat, foreldrehefte og dette veiledningsheftet. Her gjør vi rede for hva som ligger til grunn for Den ene-tankegangen og viser eksempler på hvordan materiellet kan brukes. Sist, men ikke minst, inneholder det et praktisk eksempel på hvordan et foreldremøte med Den ene som tema kan gjennomføres.

Vi ønsker å motivere alle voksne til å ta et ansvar for de barna som faller utenfor - på den måten kan vi oppnå at alle barn blir sett, hørt og verdsatt av minst én trygg voksen.

Lykke til med arbeidet!

UNICEF Norge

Utgiver: UNICEF Norge Opplag: 2000 Produksjon: Pro-X Illustrasjoner: André Martinsen Grafisk utforming: UNICEF Norge

NORGE ER KÅRET til et av verdens beste land å bo i. Likevel vokser et urovekkende stort antall barn opp under tøffe forhold.

Over 85 000 norske barn vokser opp i fattigdom, og det antas at 70 000 barn og unge i Norge har psykiske lidelser som krever behandling. Det estimeres at mellom 50 000 – 150 000 barn bor sammen med personer med et risikofylt alkoholkonsum. Slik kan vi fortsette å liste opp utfordringer barn utsettes for. På tross av utfordringer i barndommen er det likevel mange barn som klarer seg bra. Erfaring og nyere forskning viser et fellestrekk hos barn som har hatt det vanskelig i oppveksten, men likevel klarer seg godt i voksenlivet: De har hatt et bånd til minst én trygg voksen.

DERFOR STARTET UNICEF Norge prosjektet ”Du kan være den ene” (Den ene). Målet er å inspirere voksne til å ta aktivt ansvar for barn i nærmiljøet, slik at flere barn kan oppleve å ha en trygg, god voksen å støtte seg til. Alle ansvarlige voksne kan være Den ene, og vi har fått tilsendt flere historier fra voksne som forteller at en ansatt i barnehagen var den betydningsfulle voksne for dem i deres barndom. Det er stor sannsynlighet for at du i ditt arbeid allerede har vært Den ene for barn, eller at du kan bli den betydningsfulle ene for barn som har det vanskelig.

3

KARIN (5) var uvanlig stille og tilbaketrukket i barnehagen. Det var vanskelig å få henne til å si noe, selv om de voksne spurte henne. En dag ble de informert om at foreldrene hadde tatt ut separasjon. Dette kunne forklare Karins tristhet. Avdelingslederen nærmet seg Karin forsiktig og forsøkte å innlede en samtale om det vanskelige som foregikk rundt henne. I en skjermet situasjon sa avdelingslederen ganske enkelt at hun visste at foreldrene hennes hadde flyttet fra hverandre, og hun fortalte henne at hun hadde opplevd det samme med sine egne foreldre da hun var på Karins alder. Hun delte noen av sine minner og følelser fra den gang. Karin var svært oppmerksom og lydhør. Hun sa ikke så mye tilbake, men avdelingslederen registrerte at Karin fra denne stund ikke vek fra hennes side. Det at avdelingslederen hadde delt sine egne erfaringer med Karin fikk henne sannsynligvis til å føle seg litt mindre ensom og litt mindre spesiell. Hennes tilstand ble legitimert, normalisert og forstått. Hun var ikke lenger alene!(Kinge 2006) TRINE (5) oppholdt seg på sykehus. Dette skjedde i en tid da foreldre ikke fikk være sammen med barnet ettersom dette opprørte barn. Trine opplevde at alt som var trygt hadde forlatt livet hennes. Det hun selv husker fra dette oppholdet var at hun gjemte seg under et bord og følte seg fortapt og alene. Hun ble ikke sett. Hadde noen satt seg ned til henne på gulvet og sagt: ”Jeg ser at du er lei deg, derfor vil jeg gjerne sitte litt her hos deg. Er du lei deg, skal du ikke være alene”, kunne dette gitt henne en opplevelse av redusert ensomhet, en opplevelse av å bli sett i sine følelser. (Kinge 2006)

VI KAN OPPNÅ Å BLI DEN ENE for barn gjennom å skape et klima i barnehagen som fokuserer på følelser og trivsel. I tillegg kan vi benytte hverdagssamtaler og gjentagne barnesamtaler.

Spørsmål til drøfting blant dere som jobber i barnehagen: • Hvordan tror jeg at barnet opplever seg sett av meg?

• Hvordan tror jeg at barnet opplever seg hørt av meg?

• Hvordan tror jeg at barnet opplever seg forstått av meg?

• Hva gjør jeg som gjør at barnet opplever seg sett, hørt og forstått av meg?

• Kan det være sånn at jeg hører det jeg vil høre?

Lytter jeg lenge og grundig nok?

• Er jeg ydmyk nok i forhold til hvorvidt jeg har forstått riktig, eller trekker jeg forhastede slutninger?

Det kan være nyttig å stille barn disse spørsmålene: • Hva synes du at jeg/vi voksne skal gjøre for å høre ordentlig på deg?

• Hva synes du at jeg/vi voksne skal gjøre for å vise at vi forstår hvordan du har det?

• Hva synes du at jeg/vi voksne skal gjøre for å bli flinkere til å snakke med dere?

Disse spørsmålene kan også løftes inn til foreldregruppen på foreldremøter eller i foreldresamtaler der det er aktuelt å få foreldre til å reflektere rundt og ”se” barn.

HVORFOR ER DETTE TEMAET SÅ VIKTIG? BARN SØKER KONTINUERLIG å forstå det som skjer i livene deres, men de har ikke forutsetninger til alene å finne mening og sammenheng. Der de ikke forstår sammenhengen, fyller de på med egne forestillinger. Virkeligheten kan sjelden måle seg med de forestillingene barn selv gjør seg. Fantasien kan blande seg inn og gi en dramatisk effekt. Små barn kan heller ikke alene finne ut av og forstå sine egne følelser og reaksjoner.

De er prisgitt de voksne rundt seg.

MÅTEN VI MØTER BARN PÅ er av betydning for hvorvidt hendelser fører til belastninger og hemmer livsutfoldelse og livskvalitet, eller om de leder til vekst og styrke. For barn vil det være avgjørende å bli sett og forstått i sin tilstand og situasjon. Ofte kan det være nok med Den ene voksne som vet, som ser, som forstår. Mange barn mangler et støttende oppvekstmiljø i hjemmet, enten gjennom hele eller deler av barndommen. De er prisgitt alle oss som møter dem i deres hverdag, for eksempel i barnehagen.

HVA SKAL VI SE ETTER? Barn har, som oss alle, behov for å bli sett - ikke bare for sine handlinger, reaksjoner og prestasjoner, men trenger å bli sett i sin følelsesmessige tilstand.

Når noen ”ser” at vi er lei oss, bekymret, redde, fortvilet eller opprørt, føler vi oss noe mindre alene. Vi får litt mer å gå på.

Håkon kom ofte opp i konflikter med andre barn og gjorde en del rare ting. Han var også den første til å bebreide seg selv. I en periode beskrev han ifølge mor seg selv som ”gæren i huet” og sa bl.a. ”Det er ingen andre som oppfører seg sånn som meg. Jeg kan bare dø og fortjener ikke å leve. Og jeg fortjener ikke å være ungen deres.”

(Kinge 2006) Håkon fikk hjelp. Han er i dag diagnostisert og blir medisinert for ADHD og Aspergers syndrom. I en lang periode, både før og etter diagnostisering, hadde han gode samvær og samtaler med læreren sin. Læreren ble den som hjalp ham med å endre fokus. Hun snakket om de vanskelige situasjonene han kom opp i og rettet oppmerksomheten mot Håkons opplevelse av en situasjon som ”da ble det vanskelig for deg”, og «å ha det vanskelig» ikke ”være vanskelig”. Det ”å ha det vanskelig ” ble som et mantra for læreren og dette

ble det språket de brukte seg imellom. Med dette ble fokuset flyttet fra alt det rare Håkon gjorde, hvordan han var, handlet og oppførte seg, til å snakke om hvordan Håkon egentlig følte det, opplevde og hadde det. At et barn blir sett, blir avgjørende for hvordan han eller hun opplever seg selv og gir forutsetninger for hvordan utfordringer håndteres videre.

Noen så Håkon i hans strev, hans vansker og behov og hjalp ham dermed til å se på seg selv med mildere øyne. Å VÆRE DEN ENE I BARNS LIV INNEBÆRER AT: • vi ser barnet og formidler våre observasjoner og vår forståelse til barnet, slik at det opplever seg sett og ikke oversett.

• vi formidler til barnet en forståelse av hvorfor ting skjer og hvorfor noen situasjoner blir vanskelige.

• vi bare er der og gjør oss tilgjengelige for barnets følelser, reaksjoner, tanker og behov.

• vi har en nærværende tilstedeværelse som forhindrer at barn blir overlatt til seg selv med sine tanker og forestillinger.

• vi ikke venter til barnet selv kommer og forteller, men oppsøker det for å undersøke hvordan han eller hun har det.

• vi gir det ekstra klappet på kinnet, den ekstra oppmerksomheten, den ekstra lille samtalen, den ekstra lille gesten for å inkludere dem i aktiviteter.

• vi møter barnet med en holdning basert på empati og anerkjennelse. ”Kjære Simon. Pappa har kjøpt ny bil. Før gikk vi tur.” (fra ”På Skråss”/Aftenposten) På denne henvendelsen responderte Simon på barnets mulige underliggende emosjonelle budskap: ”Savner du turene med pappa? Er du lei deg for at pappa er så opptatt av bilen? Syns du han skulle være mer opptatt av deg?”

Dette er et eksempel på empatisk kommunikasjon ettersom det vil hjelpe barnet til å registrere seg selv og bli kjent med seg selv. Dersom vi anerkjenner barnets fortvilelse og redsel i et raseriutbrudd, kan dette hjelpe barnet ut av den opprørte situasjonen med selvrespekten og verdigheten i behold.

5

For deg som jobber med små barn hver eneste dag vil det meste av dette sannsynligvis fremstå som selvfølgeligheter. Vi ber likevel om forståelse for at vi her løfter frem noen viktige punkter for å tydeliggjøre Den ene-budskapet.

HVORDAN SNAKKER VOKSNE MED BARN? Å HA INNLEVELSE i barns situasjon handler om å fange opp barns følelsesuttrykk, at vi ser ”bakenfor” handlinger, ord og væremåte. Det handler om å ta barnets perspektiv og å se barnets virkelighet gjennom deres øyne. Deretter deler vi våre observasjoner og tanker om det vi ser med barnet.

DIALOGEN ER et godt virkemiddel for å få reell medvirkning fra barn. Barn er som regel vant til en samtaleform på voksnes premisser, der den voksne spør og venter svar fra barnet. Vi intervjuer barn. I dialogen, eller den gjensidige samtalen, er det plass til både barnets opplevelser, interesser og tanker og den voksnes formål.

I DIALOGSAMTALEN BØR • barnet styre samtalen, men få hjelp til å uttrykke følelser og opplevelser.

• vår egen trang til å forklare, informere og begrunne reduseres. Vent til barnet har fått tenkt og snakket seg ferdig.

• den voksne forstå når barnet ønsker å bli spurt og når det ønsker å få være i fred.

• tilnærmingsformen være gjettende, undrende og søkende.

• den voksne lytte aktivt og interessert til det som blir sagt.

• utfallet være åpent og den voksne villig til å la det uventede skje.

• tempoet i samtalen tilpasses barnet. Kanskje finner barnet selv fram til en løsning hvis vi venter litt lenger.

• den voksne klare å se forbi barnets væremåte. Barn kan streve med mange ting inni seg, selv om de utad later som om alt er bra.

• vi tolerere barns innblanding av fantasi og overdrivelse, og unngå å korrigere dem i deres fortellinger.

UTFORDRINGEN ER å møte barn med åpenhet og engasjert nysgjerrighet: Hvem er du, egentlig? Hvordan har du det, egentlig? Hvordan ser verden ut fra ditt ståsted?

IKKE UNDERVURDER betydningen av tid, plass og ro, slik at barnet får anledning til å dele bilder og forestillinger som lever på innsiden. Vær genuint til stede og ikke stress.

HVORDAN OPPNÅ STØRRE ÅPENHET I BARNEHAGEN? • Invitere til hverdagssamtaler.

• Sette av tid til den gode dialogen, både med enkeltbarn og i grupper.

• Invitere til reflekterende og filosofiske samtaler med barna og skape innsikt og forståelse for hvordan barn kan ha det forskjellig.

• Legitimere og normalisere barns reaksjoner når de opplever vanskeligheter og tryggheten rokkes.

CARL, gift og far til to barn, strevde med en bipolar lidelse og kunne være svært nedtrykt i perioder. I en av disse periodene lyktes han nesten å ta sitt liv. Jenta i familien, Julie, var 5 år og opplevde det hele på nært hold. Det var i barnehagen Julie ble sett og ivaretatt i denne vanskelige tiden. De voksne sa til henne at de visste om det som hadde skjedd, og nå skulle de ta ekstra godt vare på henne framover.

Barnehagepersonalet viste både ansvar og handlekraft. I en av de gjentatte fortrolige samtalene med en av de voksne i barnehagen fikk Julie anledning til å dele sine vanskelige tanker og forestillinger omkring det som hadde skjedd. (Kinge2011)

7

KAN VI SNAKKE MED BARN OM ALT MELLOM HIMMEL OG JORD? “VÅRT SVAR er et betinget ja. Men du skal tilpasse ganske nøye for tid, sted og barnets alder,” svarer barnepsykolog Magne Raundalen og spesialpedagog og forsker Jon-Håkon Schultz. De sier også: ”Den vanskelige samtalen har som mål at barnet skal forstå og bli roet av å snakke om det.

Da må vi forsikre oss om at de virkelig blir det”. Ett aktuelt tema er barns bekymringer som knytter seg til hendelser i nyhetsbildet, for eksempel katastrofer eller terrorhandlinger der barn og voksne lider stor nød eller omkommer.

I slike situasjoner vil barn ha behov for samtaler og trøst for å forstå og bearbeide opplevelser og inntrykk. Her er noen gode råd (som også kan videreformidles til foreldre/foresatte): • Vær rolig. Bruk god tid på å snakke med barna om det som har skjedd, og forklare dem at det er greit å stille spørsmål og fortelle om det de er opptatt av.

• Ærlig og forståelig informasjon er viktig. Sjekk at barna har forstått ved å spørre dem om deres mening og tanker.

• Forsikre barna om at de er trygge, og tilbring mye tid sammen (utendørs aktiviteter, lesestunder eller lignende).

Vis omsorg og kjærlighet.

• Fortell barnet positive ting om hjelpearbeidet og alt som gjøres for å hjelpe rammede.

• Samtaler mellom voksne kan i unødvendig grad skremme barn, vær oppmerksom på hva barn overhører.

Viktige spørsmål å stille seg (uavhengig av sak): • Er jeg forberedt på det barnet forteller meg?

• Hvordan responderer jeg?

• Hvordan mottar jeg det som kommer?

• Er jeg i stand til å håndtere det?

• Hvor går grensene for meg, og hvem henvender jeg meg til dersom jeg blir usikker?

• Hvor mye tør jeg/vi egentlig å bry oss?

DETTE ER HELT VESENTLIGE spørsmål å drøfte i barnehagen, ettersom den enkeltes trygghet på egen håndtering er avgjørende for hvorvidt vi våger å se og bry oss. Dette betyr at

vi møter andre slik vi selv blir møtt. For at vi skal kunne fremtre som trygge voksne for et utrygt barn, må også vi føle trygghet.

Miljøet rundt oss bør derfor ha en tilgjengelig pedagogisk leder/ styrer og/eller tilgjengelige hjelpetjenester som barnevern, barne- og ungdomspsykiatri eller psykisk helsevern. Vi voksne må ikke holde bekymringer eller utrygghet for oss selv. Akkurat som vi vil at barn skal dele med oss, så må vi dele med andre for å stå støtt i kontakten med barnet. Egen uro må vi ta ut i fagmiljøet/-ene rundt oss. Vi må også være tilgengelige for foreldre når de kommer med sin usikkerhet.

HVIS BARNET FORMIDLER NOE ALVORLIG, er det først og fremst viktig å lytte uten å påvirke det som blir sagt. Ikke lov at du ikke skal fortelle noe videre. Lov heller at du ikke skal gjøre noe uten å informere barnet. Hvis du ikke vet hva du kommer til å gjøre, så si at du må tenke deg om. Si at du vil komme tilbake når du har funnet ut hva du gjør og at du vil gjøre det du kan for å hjelpe barnet. Ikke bruk for lang tid før du finner ut hva du skal gjøre. Sannsynligheten er stor for at barnet er vant til at voksne ikke bryr seg. Han eller hun trenger derfor å se at du faktisk handler. Svært mange som har levd med omsorgssvikt, sier senere at de føler seg sviktet av voksne som kjente dem som barn, men som unnlot å handle på deres vegne.

DU HAR MELDEPLIKT til barnevernet hvis du får kunnskap om at barn utsettes for omsorgssvikt. Det er nok med mistanke om omsorgssvikt (for eksempel i form av vold, seksuelle overgrep, skadelig rusmisbruk fra foreldrenes side) for at meldeplikten skal utløses. Barneverntjenesten har i neste omgang plikt til å undersøke om det er grunnlag for mistanken. Melderen behøver ikke å gjøre den vurderingen.

Din oppgave er å sørge for at barnevernet får vite om barn som har det vanskelig. Dersom foreldre forteller at de vegrer seg for å henvende seg til barneverntjenesten, bør det informeres om at de som privatpersoner kan melde fra anonymt.

Dette gjelder ikke for offentlige meldere, men dere har mulighet til å drøfte en sak anonymt.

9

SAMARBEID BARNEHAGE - FORELDRE SAMARBEID MELLOM barnehage og foreldre handler om å skape klima for fortrolighet og åpenhet om ALLE BARNS trivsel og utvikling. Det er viktig å ha samtaler med fokus på barnas følelser og reaksjonsmønstre, og hva de forstår av det som skjer rundt dem. Barnehagen bør ha en tiltaksplan for hva som må gjøres når dere merker at et barn ikke har det bra.

Hvordan dere snakker med barnets foreldre/foresatte og hvordan dere skal informere resten av foreldregruppen hører også med.

• Hva kan skjule seg bak negative atferdsuttrykk som grensetesting, konfliktsøking, løgnaktighet? Bygg en felles forståelse for at ”ingen er bare det du ser” – det gjelder også barn, vær raus og la barn få vise seg fra flere sider.

• Hvor lite skal egentlig til for at barn opplever seg sett?

• Hvordan støtte hverandre som foreldre i sårbare situasjoner som skilsmisse, sykdom, dødsfall i familien, arbeidsledighet – eller ved alvorlige naturkonflikter som rammer oss i større eller mindre grad?

Informasjon, bevisstgjøring, aktiviteter, idédugnader, diskusjonskvelder, ekstra foreldremøter eller foreldregrupper kan skape møteplasser for samarbeid om temaet Den ene.

Hva kan gjøres i barnehagens regi? Hva kan foreldrene gjøre utenom barnehagen, på fritiden? Mulighetene er mange.

Vår materiellpakke skal være en hjelp i dette arbeidet. Dere kan starte med å skape en felles forståelse med foreldrene om hva som skaper best mulige forutsetninger for trivsel og utvikling for alle barna i barnehagen. Dette kan gjøres ved å arrangere et foreldremøte med Den ene som tema.

Disse spørsmålene kan sees sammen med Den ene-tipsene (s.9) og spørsmålene (s.10) i foreldreheftet. Hjelp foreldrene med å se viktigheten av å jobbe videre med disse problemstillingene. Hva kan barnehagen bidra med? Hva kan foreldrene gjøre seg i mellom?

MANGE FORELDRE tenker ikke over hvor viktige de kan være for andres barn. Ved å arrangere foreldremøte om Den ene, vil barnehagen kunne få flere foreldre til å forstå sin egen betydning og komme frem til mange eksempler på hvordan de kan være Den ene i praksis. Når foreldre snakker seg i mellom, vil det komme opp forslag og ideer som de ikke hadde kommet på alene.

SENTRALE SPØRSMÅL som kan drøftes, er ”Hvorfor trenger barn Den ene?” og ”Hva betyr det å være Den ene?”, ”Hva kan den enkelte voksne konkret gjøre?”, ”Hvilken forskjell kan dette utgjøre for barnet?” og ”Hvilken forskjell kan dette utgjøre for trivselen i barnehagen?”. Utgangspunktet er at alle kan gjøre noe og at det ikke behøver å ta mye tid eller krefter.

Foreldregruppen bør snakke sammen om at de er viktige rollemodeller og om hvordan foreldre som bryr seg om andres barn også påvirker egne barn positivt. Det er viktig å få foreldregruppen til å forstå at alle barn kan være sårbare i en periode, også deres eget barn. Å la foreldrene tenke gjennom hvordan de hadde ønsket at andre foreldre skulle vært mot deres barn i en slik periode, er et godt utgangspunkt for å snakke om hva de selv kan gjøre overfor andre barn.

ANDRE KONKRETE PROBLEMSTILLINGER ER: • Tenk deg at andre foreldre snakker negativt om barnet ditt.

Hvordan hadde det vært for deg? Hvordan snakker vi om andres barn ved middagsbordet? Hvordan kan vi på hjemmebane forholde oss til konflikter som skjer mellom barn? Bygg en felles forståelse for at vi som foreldre snakker positivt om barna i barnehagen og deres foreldre.

• Tenk deg at andres barn ble invitert med hjem til barnehagevenner, men at ditt barn aldri ble invitert. Hvordan hadde du opplevd det? Bygg en felles forståelse for at alle barna i barnehagen skal inkluderes og at en aldri unnlater å be en eller to.

10

FORSLAG TIL INNHOLD FORELDREMØTE: Den som leder møtet ønsker velkommen, sier noe kort om UNICEF-prosjektet Den ene og går gjennom agendaen for møtet. Deretter viser dere inspirasjonsfilmen ”Gutten med pinnen” (last ned fra denene.no/foreldrepakke-barnehage, på link ”Inspirasjonsfilm”). Etter filmen kan det være lurt å be foreldrene snakke to og to i fem minutter om hva de synes er tankevekkende med filmen.

Det er laget en PowerPoint-presentasjon som dere kan velge å bruke som støtte når dere informerer foreldregruppen om Den ene. (Last ned fra denene.no/foreldrepakke-barnehage, på link ”PowerPoint-presentasjon”.) Betydningen av Den ene må formidles på en enkel og engasjerende måte. Det er viktig å vise til at Den ene-tankegangen er godt forankret i nyere forskning om hva som fremmer barns psykososiale utvikling.

Etter presentasjonen deler foreldrene seg i grupper på femseks personer for å snakke videre om tematikken. I gruppene skal foreldrene jobbe med de sentrale spørsmålene og problemstillingene, og komme med konkrete forslag til hva de kan gjøre for å være Den ene: ”Hva kan foreldre generelt gjøre for å støtte sårbare barn?”. I den drøftingen skal foreldrene tenke fritt, ikke ta utgangspunkt i akkurat denne barnegruppen. Dette er en sentral del av foreldremøtet, da det er her foreldrene kan bli engasjert i forhold til hva de selv kan gjøre.

Kort oppsummering av forslag i plenum. Det er drøftingene i gruppene som er sentrale, men en kort oppsummering kan føre til spredning av ideer på tvers av gruppene. Barnehagen kan skrive opp alle ideene og gjerne lage et ark med tips som deles ut i etterkant av møtet. Tipsarket kan fungere som en påminner i hverdagen.

Til slutt er det viktig å påpeke at voksne som bryr seg er viktige støttespillere for barn - i tillegg til det offentlige hjelpeapparatet, som er avhengig av at vi varsler dersom vi tror barn blir utsatt for omsorgssvikt. Gå gjennom hva foreldre må gjøre ved mistanke om at barn har alvorlige problemer.

om , ders od tid g i n e . et jyr remøt rebros foreld ut på foreld le il t s en å be dele d Husk ker å s n ø dere

DETTE ER MATERIELLPAKKEN: • • • • •

Inspirasjonsfilm (6 min) PowerPoint-presentasjon Foreldreheftet : ”Du er viktigere enn du tror” Veileder til Foreldreheftet Tips-plakat

Bestill gratis på tlf: 24 14 51 00 eller last ned: denene.no/foreldrepakke-barnehage

MANGE BARN I NORGE SLITER I HVERDAGEN. Disse barna trenger minst én voksen som ser dem og bryr seg. Derfor har UNICEF Norge tatt initiativet til prosjektet ”Du kan være den ene” (Den ene) - der vi retter søkelyset mot hvordan vi som enkeltmennesker kan utgjøre en forskjell i barns liv. Den ene» er et samarbeid mellom UNICEF Norge og en rekke frivillige organisasjoner og fagmiljøer. Prosjektet er finansiert med midler fra Gjensidigestiftelsen.

DETTE HEFTET HANDLER OM hvordan du, som jobber i barnehagen, kan være Den ene og hvordan du kan få foreldrene med på laget. Heftet er en del av en materiellpakke for hjem-/barnehagesamarbeidet. Materiellet er utviklet i et samarbeid mellom UNICEF Norge, Barnehagestiftelsen Kanvas (kanvas.no) og Emilie Kinge. Kanvas er en non-profit organisasjon som bl.a. har som formål å bedre barns oppvekstvilkår i Norge. Emilie Kinge er førskolelærer med embetseksamen i spesialpedagogikk, lang fartstid i PP-tjenesten og nå kursholder og veileder i bruken av samtale med barn.

Mer informasjon om dette materiellet finner du på denene.no/foreldrepakke-barnehage, og mer om prosjektet finner du på denene.no. Du kan også følge Den ene på facebook.

HEFTET ER UTGITT AV UNICEF Norge. UNICEF er FNs barnefond og verdens største hjelpeorganisasjon for barn. UNICEF arbeider i nærmere 190 land for å bidra til at barn overlever og får et godt liv. UNICEF arbeider for barns rettigheter både i og utenfor Norge. Prioriterte oppgaver er trygt drikkevann, helse og ernæring, god grunnleggende skolegang, og å beskytte barn mot vold og utnyttelse. UNICEF mottar ingen midler fra FN og er helt avhengig av økonomisk støtte fra enkeltpersoner, organisasjoner, bedrifter og regjeringer.