Malstrøm by Nord universitet

Nytt fra de kulturhistoriske formidlings og forskningsinstitusjoner i Nordland

VOL. I 2015

Stemmerett 1913 Hauges ferd til Nordland i 1803 Nytt fre de kulturhistoriske institusjonene i Nordland 1

MalstrĂ¸m Meldingsblad for kulturhistoriske formidlings og forskningsinstitusjoner i Nordland

Fra redaksjonen Velkommen til Malstrøm! Dette er første nummer av forskningsformidlingsbladet som museene og universitetet har blitt enige om å produsere i fellesskap. Hovedteamet for dette nummeret er de to forrige årenes store jubileer: Stemmerettsjubileet 1913-2013 og Grunnlovsjubileet 1814-2014. I anledning stemmerettsjubileet trykker vi artikler om kvinnepionerer i Nordland. Disse artiklene er et utvalg fra artikler produsert av museene i denne anledning. Vi gjør oppmerksom på at artiklene er skrevet i forkant av jubileet. Flere artikler vil publiseres i kommende utgaver av bladet. 1814 markeres ved reproduksjon av dokumenter angående valg av de første representantene til Stortinget fra Nordland. Vi er glad til å trykke en lengre artikkel av Linda Haukland om Hans Nielsen Hauge som var en viktig skikkelse i utvikling av demokrati og kvinners deltakelse i det norske samfunnet på 1800-tallet. For øvrig har de deltakende institusjonene fått plass til en presentasjon av saker de arbeider med. Vi takker alle bidragsytere og venter spent på tilbakemeldinger. Det er lagt opp til at bladet utgis to ganger om året og da trengs positiv oppslutning og bidrag fra institusjonene. I og med at Norsk Jektefartsmuseum endelig blir en realitet vil hovedtemaet for neste nummer dreier seg om jektefartshistorien.

Innholdsfortegnelse STEMMERETT 1913 Gjør din plikt – krev din rett

Nora Ebeltoft – Ildsjel i Narvik Røde Kors

Retten til å fly

Tok kvinnesaken til nye høyder

Fredrikke Tønder-Olsen – en kvinnelig pioner fra Helgeland

Inga Karlsen – tøff samekjerring slåss for mye verdier

Marit Alsaker Stemland – Kvinneuniversitetet i Steigen

Hans Nielsen Hauges Nordlandsferd i 1803 ved Linda Haukland, Universitetet i Nordland

NYTT FRA DE KULTURHISTORISKE INSTITUSJONENE I NORDLAND Museum Nord

Nordlandsmuseet 31

Helgeland museum

Narviksenteret med Røde Kors Krigsmuseum

Norsk Luftfartsmuseum

UNESCO-prosjekt på gang, ved Steinar Aas, Universitetet i Nordland

1814 dokumentene

Arkiv i Nordland 30 år, ved Inge Strand

Gjør din plikt – krev din rett

La vår stemme høres! Tekst: Wenche Spjelkavik. wenche.spjelkavik@nordlandsmuseet.no

Sjeiderne i Sulitjelma, som andre kvinner i Fauske, var blant de ivrigste da den allmenne stemmeretten endelig var vunnet. Valgdeltakelsen var høy i 1913, og over 60 prosent av de stemmeberettigede kvinnene avga stemme i Fauske! Også i nabokommunene var den kvinnelige deltakelsen stor.

ET VAR gruvebyen Sulitjelma som var senteret i den politiske oppvåkningen, og aktiviteten spredte seg raskt til gruvefolkets hjembygder. Sulitjelma ble jo skapt av ”en finn fra hver fjæring”, hele Norge hadde representanter på arbeidsplassene her. Sjeiderne i Sulitjelma var den eneste gruppen kvinner i industriproduksjonen på stedet. Gruveselskapets ledelse var selv mektig fornøyd med resultatet av den ”dristige” satsingen de startet i 1905. Før dette ble unge menn foretrukket i sjeidingen, men ungdommen var ustabil arbeidskraft, de fleste ble værende bare korte perioder før de for eksempel reiste til Lofoten på fiske. Sjeiding av malm var viktig for produksjonen av svovelkis og for tilførselen av kobberkis til smeltehytta. Verksledelsens usikkerhet og en smule skepsis til forsøket med å ansette kvinner i produksjonen, viste seg å være ubegrunnet. De var lærevillige, stabile og effektive. Sjeidernes arbeid var å skille ut ulike klasser av svovelog kobberkis fra gråberget. Kvinnene viste at det gjorde de med langt større nøyaktighet og effektivitet enn de unge menn og gutter før dem hadde klart.

I et samfunn uten velferdsordninger var familiefarens sykdom ofte en trist garanti for fattigdom.

Allerede to år etter at kvinnene ble industriarbeidere i Sulitjelma, trådte de til for å få innflytelse på egne arbeidsforhold. Da fagforeningene ble stiftet i 1907, gikk sjeiderne «mannsterke» inn i mennenes fagforeninger. Da tariffavtale ble inngått, fikk de også lovnad om 8-timers dag. Verket måtte først bygge husrom for det økende antall kvinner som måtte settes inn i sjeidingen. Fra 1909 var 8-timersdagen en realitet. Likevel, lønna var lavere enn det de ville oppnådd som menn. Kvinnene på sjeidehuset var nok fullverdige medlemmer av fagforeningen, men mennene var i flertall og så verden fra sitt ståsted. Kvinnenes lønn ble forhandlet som egen sak, og noe likelønn var det aldri snakk om. Deres arbeidsforhold, med iskalde arbeidslokaler og mange skader fra stein som falt på hender og føtter, ble ingen kampsak. Skiftformennene på sjeidingen satt i et oppvarmet rom og overvåket kvinnene, mens sjeiderne frøs seg helseløse. Hvordan så mennene på sine kvinnelige arbeidskamerater? Sjeideren Petrine Sørensen, født 1870 i Vefsn, var en av foregangskvinnene. Ugift, men voksen og myndig, må hun ha oppnådd respekt blant de faglige tillitsmennene. Da styret i samorganisasjonen i 1909 skulle velge 4 medlemmer til fabrikktilsynet, foreslo styret selv at ett medlem skulle være kvinne. Sjeider Petrine Sørensen ble valgt sammen med lokale faglige størrelser som O. K. Sundt, Peder Berntsen og Edvard Hofseth. Og nettopp den nye fabrikktilsynsloven i 1909 ble en av de første saker der sjeide-kvinnene tok i bruk sin stemme. De skrev et telegram til Stortinget og protesterte på det kraftigste

over at loven foreslo at kvinner ikke skulle få arbeide nattskift. Sjeiderne ville miste sitt arbeid dersom slike heftelser skulle henge ved voksne kvinners arbeidsliv. Deres argumenter ble hørt og fikk støtte fra uventet hold, nemlig de borgerlige kvinnesaksforkjemperne. Det ble likevel ikke sjeiderne som sto i fremste rekke for å etablere politiske arbeiderkvinneforeninger. Slike ble det fra 1909 og fremover mange av over hele Fauske kommune. I disse foreningene var flertallet hjemmeværende hustruer til politisk engasjerte menn. Kvinnene hadde allerede i 1910 fått stemmerett ved kommunevalg, og dette må ha påvirket den politiske aktiviteten. Diskusjonsklubber

Sjeidernes arbeid var å skille ut ulike klasser av svovelog kobberkis fra gråberg.

spratt opp, både i Sulitjelma og i bygdene rundt. Klubbene var oftest forbeholdt menn. Da diskusjonsklubben ”Fremad” i Sulitjelma skulle finne tema for sitt femte møte, ble stemmerett for kvinner satt på dagsordenen. Spørsmålene som skulle tas opp til debatt ble: ”Er det gavnligt at Kvinden har faaet stemmeret?” og ”Hva bør vi gjøre for at sikre mest mulig gavn af deres stemmeræt?” Diskusjonen var kort og ble protokollført som følgende: «Formanden Olaf Moen syntes at kvinden var bestemt for naaget høiere end at hun skulde deltage i alt. Han spurte om det ikke var rart

at manden maatte være hjemme og konen reiste paa kommunestyret. Eivind Angelsen syntes det var et skjevsyn af formanden og han trodde det var ikke nogen fare om dem blev valgt ind på Stortinget. Edvard Hofseth trodde det var intet ruin for manden om hun var valgt ind i Storting og kommune vis manden bare var godt vant at stelle hjemme.» Dermed var debatten endt. En «herr Pedersen» fikk godkjent en protokolltilførsel om at diskusjonsklubben burde åpnes for kvinner, da han trodde «at disse snart var i høide med oss». Ved folketellingen i 1910 var antall sjeidere 81 kvinner. Sjeidingen var en betydelig arbeidsplass, der 78 prosent av kvinnene kom fra de fleste herreder i Nordland fylke. Mange kvinner fra nabokommunene søkte seg hit, bare fra Bodin kom 10 kvinnelige sjeidere. Fra Helgelandskommunene kom 16 kvinner, fra Lofoten 10. Fra Sør-Norge kom 13 kvinner, også Sverige og Finland var representert. Sjeiderne var en sammensatt gruppe kvinner som alle grep muligheten til å forsørge seg selv i et samfunn der alternativene var få. Over halvparten av sjeiderne var ugifte i 1910, og bare én av 48 ugifte sjeidere hadde barn. Hun var finsk og kom til Sulitjelma via Kiruna. Den nest største gruppen var 16 gifte kvinner. Noen av dem var husmødre og hadde familie på stedet, men de fleste bodde borte fra heimen. I et samfunn uten velferdsordninger var familiefarens sykdom ofte en trist garanti for fattigdom. Sjeidingen var en mulighet for gifte kvinner til å kunne forsørge familien. Enkene sto i samme situasjon, og hele 15 sjeidere var enker. Bare tre av enkene hadde barn med seg på brakka, det innebar at mange barn ble satt bort til oppfostring mens mor var på arbeid i Sulitjelma. To av sjeiderne var fraskilte kvinner, en nokså uvanlig sivil status den gang. Disse to bodde på samme brakkerom, sammen med to ugifte kvinner og en enke. Hadde vi i dag kunnet høre samtalene mellom disse kvinnene, ville vi fått høre rystende fakta om kvinners kår for 100 år siden.

Sjeidere

Sjeidehuset lå helt øverst i den enorme trebygningen, som i tillegg rommet linebanestasjon og vaskeri. I forgrunnen det nye Elmorevaskeriet. Ca. 1910.

Formanden Olaf Moen syntes at kvinden var bestemt for naaget høiere end at hun skulde deltage i alt.

Stemmeretten endret ikke sjeidernes liv, de hadde tatt stemmen i bruk flere år før denne rettigheten kom. Men fagorganisasjonen og stemmeretten ga disse kvinnene en rakere rygg. De sto i en særstilling i Sulitjelma, som de eneste organiserte kvinner. I myldret av tjenestepiker og kokker var det sjeiderne som først viste at kvinner kunne bruke sin stemme og bli hørt.

Nora Ebeltoft

Ildsjel i Narvik Røde Kors Tekst: Lars Slettjord. lars.slettjord@museumnord.no

Da krigen kom til Narvik om morgenen 9. april 1940, møtte leder for den lokale Røde Kors avdelingen, 46 år gamle Nora Ebeltoft, en ny virkelighet.

ITUASJONEN VAR kaotisk. Vanskeligere oppgaver kunne knapt tenkes. Tyske invasjonsstyrker inntok byen. Panserskipene «Norge» og «Eidsvold» var senket med sårede og omkomne. Transport måtte ordnes til sykehuset. Klær trengtes. De omkomne måtte fraktes vekk fra havna. Hvor skulle de plasseres? Finske flyktninger ville hjem. Sammen med ektemannen Adolf kom Nora til Narvik i 1916. Han var maskiningeniør og hadde fått arbeid på jernbanen. Deres første opphold i malmbyen varte til 1922. Ekteparet flyttet da til Arendal, men to år senere var de tilbake. Samme år, i 1924, ble hun medlem av Narvik Røde Kors. En ung forening i en ung by, stiftet i 1917. Nora markerte seg snart i humanitært arbeid. «Circus Tuberkolowsky» som laget tilstelninger for tuberkulosesaken, ble en tidlig arena. Det er uklart når hun fikk tillitsverv i Røde Kors, men i 1938 var hun formann for Barnehjemmet. Med stigende internasjonal uro ble oppgavene flere. Etter initiativ fra Det sivile luftvernet ledet hun stiftelsen av Narvik Røde Kors hjelpekorps høsten 1938. Vinterkrigen i Finland skapte flyktninger. Nora ledet i 193940 den finske flyktninghjelpen i Narvik. Da krigen kom til Norge, var det 160 flyktninger i Ofoten fra nabolandet vårt.

Nora Ebeltoft. Foto utlånt av Narvik Røde Kors.

Nora hadde også de to barna sine å tenke på da Narvik ble invadert. På ettermiddagen 9. april var det satt opp tog til Sverige. De tre dro til Riksgrensen hvor familien disponerte en leilighet i vokterboligen på norsk side. Meningen var at Nora skulle dra tilbake til Narvik dagen etter, men da var togforbindelsen brutt. Major Omdal som hadde etablerte kvarter og stillinger for en norsk hæravdeling på Bjørnfjell stasjon, bestemte at alle sivile i området skulle evakueres til Kiruna. Nora Ebeltoft dro dit med barna og meldte seg der for Røde Kors og KFUM. De tyske styrkene kom stadig nærmere Bjørnfjell. Det kom meldinger til Kiruna om sårede norske soldater. 14. april fikk Ebeltoft opprettet en hjelpestasjon for Røde Kors i leiligheten sin på Riksgrensen, bemannet av en gruppe frivillige ledet av jordmor Kangas-Jensen. Sanitetsmateriell fikk de fra svenskene. Tidlig på morgenen 16.april angrep tyske styrker Bjørnfjell stasjon. De norske styrkene ble nedkjempet, seks mann falt. Deler av de norske militære flyktet nordover. Resten evakuerte over til Sverige sammen med frivillige og sivilt ansatte på jernbanen og Bjørnfjell Turiststasjon. Da kampene var over, dro Røde Kors-gruppen på Riksgrensen til Bjørnfjell, ga førstehjelp, og fikk de sårede fraktet til svensk side. Etter forhandlinger med tyskerne dro Nora og en gruppe på seks mann, til Bjørnfjell 18. april og hentet de seks falne norske soldatene. Hun ordnet med begravelse i Kiruna hvor de ble lagt i en fellesgrav. Nora kontaktet senere de pårørende, og i 1943 fikk hun sendt de falne hjem til Trøndelag. Der deltok hun i gravferdene deres.

Da krigen kom til Norge, var det 160 flyktninger i Ofoten fra nabolandet vårt.

Ei uke etter angrepet på Bjørnfjell stasjon erklærte svenske myndigheter hele Norrbotten som militært område. Alle utlendinger måtte forlate. De evakuerte fra Narvik ble sendt til Vindeln folkehøgskole i Västerbotten. Her ble en gruppe på 150 norske flyktninger samlet. Nora hadde vært leder for det finske hjelpearbeidet i Narvik før krigen, derfor ble hun valgt som tillitsmann tilknyttet den norske legasjonen i Stockholm. Da krigshandlingene rundt Narvik var over, dro hun tilbake til Narvik. Men oppholdet ble kortvarig. Ektemannen som var distriktssjef for Ofotbanen, falt i unåde hos den tyske okkupasjonsmakten. Han ble permittert på nyåret 1941 og forflyttet til Skien som trafikkinspektør. Da krigen var over, fikk Adolf Ebeltoft tilbake stillingen i Narvik. Han og Nora flyttet nordover. På nytt kunne hun sette kreftene inn i Røde Kors arbeidet. Etter ektemannens død i 1950, ble trolig arbeidet i foreningen enda viktigere for henne. Lenge var hun med i styret, i perioder nestformann. Hun engasjerte seg bl.a. i Barnehjelpen, og var med å danne den første pasientvenngruppen i 1956. Merittlisten hennes i Røde Kors ble lang. For sin innsats fikk hun Norges Røde Kors hederstegn og Kongens fortjenestemedalje i gull. Nora Ebeltoft døde 14. januar 1976. I nekrologen skrev Thomas Reinkjøp: «Hun gjorde seg bemerket og respektert for sin uslitelige arbeidsgiver, og jo mer man lastet på henne av oppgaver og gjøremål ved siden av den mengde hun selv fant frem til, jo mer tilfreds virket hun.

Retten til å fly Tekst: Håvard J. Nilsen, Helgeland Museum

Det norske samfunnet Anette Sagen ble født inn i en januardag i 1985, var fjernt fra det som var arena for de store slagene om kvinnelig stemmerett ved begynnelsen av det 20. århundre. Likevel har den suksessrike hopperen fra Mosjøen selv vært nødt til å kjempe for sin selvsagte rett til å gjøre det hun brenner for, nemlig å hoppe på ski.

ET BEGYNTE tidlig for Anette. Via far og en syv år eldre storebror kom hun inn i hoppmiljøet i Mosjøen, og hun kan huske at hun allerede som fireåring var med i hopprenn. For de som har lest pressedekningen av hennes hoppbedrifter i ung voksen alder, er det nærliggende å tenke seg at det å være kvinnelig skihopper helt fra starten av opplevdes som en kamp mot fordommer og hersketeknikker. Slik var det ikke. Anette tenkte rett og slett ikke på at det var noe spesielt med at hun var jente og skihopper samtidig. Hun var tøff og gjorde det hun ville, og først da hun ble eldre, begynte hun å merke holdningene som skulle gjøre henne til et symbol for likestilling og kamp mot gubbeveldet i hoppsporten. Da hun oppdaget at det ikke fantes OL– og VM–tilbud for kvinnelige skihoppere, ble det en øyeåpner for henne. Men det var hopping hun ville holde på med, og hun husker at hun allerede som tolvåring bestemte seg for å flytte til Trondheim for å komme inn i et idrettsmiljø. Det var her hun gikk hoppog kombinertlinjen på idrettsgymnaset på Heimdal. 2004 – da hun var 19 år – spisset kvinnenes hoppkamp seg for alvor til og Anette ble løftet frem som likestillingssymbol. Da var hun allerede en merittert skihopper. Hoppuka for kvinner var blitt arrangert siden 1999, og etter å ha kommet på andreplass i Foto: Helgeland Arbeiderblad

Anette Sagen, en eksepsjonelt god skihopper og et fornuftig og godt menneske.

2002, hadde Anette vunnet den både i 2003 og 2004. Hun hadde likså godt også tatt to NM-gull i 2003 og ett i 2004. Vinteren 2004 ble det arrangert kontinentalcuprenn i skiflyging i Vikersund. Her nektet Torbjørn Yggeseth, som var leder i hoppkomitéen i Det internasjonale skiforbundet, kvinnelige utøvere å være prøvehoppere, som de i utgangspunktet hadde fått tilbud om. En måned tidligere, i februar, hadde Anette vunnet jenteklassen i Junior-VM på Stryn, men fordi jenteklassen ikke hadde offisiell status, var hun blitt nektet medalje og nasjonalsang. Da Yggeseth etter store protester snudde og likevel lot blant andre Anette hoppe i Vikersundbakken, gjorde hun til skamme hans bekymringer om at det var for farlig for jentene å hoppe. 6. mars svevde hun ned til 174,5 meter, og til dags dato er dette det nest lengste en kvinne har hoppet på ski. To uker senere tok hun NM-sølv i normalbakke i Bardu. Siden den gang har Anette Sagen forlengst vist hva som bor i henne. Så langt i sin karriere har hun vunnet Hoppuka for kvinner fire ganger, hun har tolv NM-gull, og fra 2004 til 2008 vant hun samtlige kontinentalcuper før hun vant vintercupen i 2009. Det har kostet av tid og krefter. Da hun ble nektet medalje i Junior-VM i 2004, uttrykte hun i et intervju med Dagbladet frustrasjon over at hoppjentene ”gang på gang [blir tråkket på]”. Situasjonen i dag er en annen – mye takket være den nybrottsjobben Anette og de andre kvinnelige hopperne har gjort. Hun beskriver seg selv som viljesterk og forteller at likestillingsverdier er noe hun har med seg hjemmefra. I huset Sagen var det en selvfølge at jenter og gutter var likestilte og skulle ha de samme mulighetene. Mange ser på henne som en likestillingsforkjemper, men selv regner hun seg først og fremst som hopper. Som en av verdens fremste kvinnelige skihoppere er det hun har fått være et forbilde for mange som kjemper for likestilling på ulike områder. Selv ønsker hun å være dette: ”En eksepsjonelt god skihopper og et fornuftig og godt menneske.

Tok kvinnesaken til nye høyder Tekst: Olav Gynnild, Førstekonservator, Norsk Luftfartsmuseum. olav.gynnild@luftfart.museum.no

Ser en på et bilde av den unge Gidsken Jakobsen (1908–1990), blir en snart klar over at hun var en særdeles elegant og sporty kvinne med et strålende smil. Hennes livsbane var trukket opp fra barnsben av.

UN SKULLE hjelpe faren i hans trelast- og fiskehandel som kontordame i Narvik. I 1920-årene ble det regnet som en utmerket stilling for en kvinne. Det skulle mye til for å bytte ut et trygt kontor med spinkle pionerfly. Men det var akkurat det Gidsken Jakobsen gjorde. I 1928, da hun var 19 år, landet et svensk sjøfly i Narvik. En gnist ble tent, og fra da av var ungjenta fast bestemt på å bli flyger. Foreldrene var til å begynne med uvillige til å støtte henne, spesielt moren, som fryktet ulykker. Flyet var ennå et sjeldent syn i Norge. Hæren og Marinen var på vingene, men sivil luftfart fantes knapt. Flygerne var selvsagt alle menn. Kvinner skulle helst gifte seg, være hjemme og stelle for mann og barn. Men Gidsken ga seg ikke, og til slutt fikk hun faren med seg. I Norge var det bare militære flyskoler, og de ville ikke ha henne. Så måtte hun til Stockholm og Aero Materiels Flygskola. Som eneste kvinne gjennomførte Narvik-jenta et tre måneders kurs. Hun gikk ut som beste elev i mars 1929. Gidsken ble den andre kvinne med flysertifikat i Norge, bare Dagny Berger var før henne. Veien videre var tornebelagt for en ”flyverske”. Dagny Berger hadde forsøkt å kjøpe fly, men

Sammen med kunstløperen Sonja Henie legemliggjorde Gidsken en ny generasjon ”sportskvinder” som i 1930-årene utfordret menn på nye arenaer.

kapitalen manglet. Skuffet hadde hun gitt opp og tatt post som husholderske. For Gidsken ble faren nok en gang redningen. Med hans penger kjøpte hun sommeren 1929 et lite toseters sjøfly, ”Måsen”, i Finland. Vinteren etter fløy hun maskinen fra Narvik til Oslo for registrering, ledsaget av en finsk flyger. De kom ut for stormer, og flyet viste seg skrøpelig. VG kalte flygingen en ”serie selvmordforsøk”. Det skapte allmenn forbauselse at en ”liten, søt pike” satt bak spakene. Gidsken ble likefullt den første som fløy Norge fra nord til sør vinterstid, og den første som krysset Filefjell. Da hun etter 35 dager og 1650 kilometer i lufta landet i Oslo, var hun blitt en nasjonal berømthet. Selv betraktet Gidsken ferden som en oppladning til enda større oppgaver. I løpet av seks år stiftet hun tre flyselskap og kjøpte fem fly – dels med støtte fra faren, dels med kapital utenfra. I flere somrer drev hun turistflyging på Vestlandet og nordpå. Men hun slet med dårlige fly, og greide aldri å tjene penger på det. I 1933 holdt hun på å miste livet da motoren rev seg løs fra flyskroget i 900 meters høyde over Sognefjorden. Gidskens endelige mål var å starte flyruter nordpå. Den drømmen ble knust i 1935 da Det Norske Luftfartselskap fikk enerett til ruteflyging i Norge. I en alder av 27 var flykarrieren over. Skuffet dro Gidsken hjem til Narvik hvor hun overtok ledelsen av farens firma. Høsten 1939 startet hun storeksport av fisk til Tyskland. Våren 1945 ble hun arrestert, mistenkt for økonomisk landssvik og spionasje. Saken ble henlagt etter bevisets stilling i 1948.

Foto fra 1929.

Gidsken drev deretter et konglomerat av ulike selskap inntil hun trakk seg tilbake i 1970-årene. Gidsken var forlovet flere ganger, men giftet seg aldri og stiftet ikke familie. Hun var livsglad, men bar på en bitterhet som med årene kom tydeligere frem. Som kvinnelig flyger kjente hun seg misforstått og nedvurdert. Mistankene om landssvik var tunge å bære. Og siden hun tilhørte en økonomisk elite, fikk hun aldri en høy stjerne i det røde Narvik. Gidsken Jakobsen døde i stillhet i 1990. I våre dager er Gidsken igjen aktuell. Hun er en av heltene som smykker Norwegians’ fly, og en kopi av ”Måsen” står

på Luftfartsmuseet. Det er også som flypioner hun blir interessant ved et stemmerettsjubileum. Sammen med kunstløperen Sonja Henie legemliggjorde Gidsken en ny generasjon ”sportskvinder” som i 1930-årene utfordret menn på nye arenaer. Det var kvinner som byttet ut det stive korsettet med sporty klær. De trosset gamle forbud, drakk og røykte på kafé, lot være å gifte seg og tjente egne penger. Som disse pionerene sto ikke Gidsken på barrikadene og kjempet for kvinners rettigheter. Hun var en individualist som begjærlig grep de sjanser livet ga henne, og som gjennom sine handlinger banet vei for sine søstre.

Fredrikke Tønder-Olsen - en kvinnelig pioner fra Helgeland Tekst: Ina Andreassen, Helgeland Museum

Gjennom hele sitt voksne liv slet Fredrikke Tønder-Olsen med svekket syn og hørsel. Da hun var 35 år gammel var hun nesten blind. På tross av det klarte den viljesterke kvinnen fra Helgeland å sette spor etter seg.

UN VAR ikke bare en pioner i forsikringsbransjen og transportnæringen, hun skapte også en ny næringsgren i Norge. Da hun fylte 70 år i 1926, fikk hun Kongens fortjenestemedalje for sitt virke. Fredrikke Tønder-Olsen ble født på handelsstedet Kopardal på øya Løkta i Dønna kommune, den 23. september 1856. Hun ble født inn i en velstående familie, hvor faren, Elias Olsen, var kjøpmann. Han hadde i sin tid kjøpt det tradisjonsrike handelsstedet Kopardal på Løkta. I tillegg til å drive med handel drev Elias Olsen også et gjestgiveri, poståpneri, fiskemottak og dampskipsekspedisjon - og var ordfører i Nesna og Dønnes i 17 år. De økonomiske kårene for familien var dermed gode. Arbeidsoppgavene på hjemstedet var mange for Fredrikke, eller Rikka som hun ble kalt. Foreldrene var strenge på at hun måtte arbeide og det viste seg raskt at Rikka var en allsidig jente som klarte det meste hun ga seg i kast med. Hun var både en initiativrik og oppvakt jente med sans for forretninger. Den første utdannelsen fikk Rikka av en guvernante. Etter det ble hun sendt til Bodø for ett års skolegang. Deretter gikk turen til Trondheim for å lære kjolesøm. Dette var ikke noe Rikka selv ønsket og fikk dermed også lov til å gå på Den kongelige tegneskole på kvelden, noe hun selv ønsket. På grunn av gode tegneferdigheter startet hun som lærling hos en gravør, men måtte slutte etter kort tid da synet ble for dårlig. Hun reiste så tilbake til Kopardal hvor hun startet med småhandel i farens butikk. Etter hvert søkte hun på et utlyst agentur i Nord-Norge for forsikringsselskapet ”Norden”. Mange mente at dette ikke var en passende jobb for en kvinne, men Rikka satte raskt sine mannlige konkurrenter i skyggen. Hun reiste langs kysten av Nord-Norge i syv år og solgte forsikringer helt til at synet på nytt gjorde det vanskelig

Fredrikk Tønder Olsen bak skrivebord: Hentet fra boken Kvinnelige pionerer i menns verden, s. 90. Skrevet av Gunnar Jerman (2009).

for henne å fortsette i arbeidet. Rikka sa opp jobben som forsikringsselger og flyttet etter foreldrene som hadde flyttet til Oslo.

Ved starten av første verdenskrig var KVK landets største transportfirma med opptil 200 medarbeidere, 50 hester og 32 damer som betjente firmaets 30 telefoner.

I Oslo startet hun å selge produkter fra Nordland, og oppdaget et sterkt behov for en raskere og billigere måte å få levert varer på. Slik kom ideen om å starte opp et viserguttkontor. Med de få pengene hun hadde, etablerte hun Kristiania Visergutkontor (KVK) i 1894. I starten var bare 3 gutter ansatt med hver sin lette vogn. Ingen kunne på dette tidspunktet vite at Visergutkontorets inntekter senere skulle danne det økonomiske grunnlaget for et langvarig og omfattende sosialt hjelpearbeid. Virksomheten økte raskt og omfattet etter hvert både transport og flytting. Det ble opprettet filialer og lagerrom syv steder i Kristiania. KVK fikk også eget kontor i Hamburg. Ved starten av første verdenskrig var KVK landets største transportfirma med opptil 200 medarbeidere, 50 hester og 32 damer som betjente firmaets 30 telefoner. I 1921 bestemte Fredrikke Tønder Olsen seg for å anskaffe biler til firmaet, og kjøpte like godt seks på en gang. I løpet av få år overtok de all tyngre transport. Som sjef var Fredrikke noe før sin tid. Hun var den første bedriftsleder i Norge som innførte vinterferie for sine ansatte, samt at hun utbetalte familietillegg. Når guttene i bedriften ikke hadde oppdrag oppholdt de seg på kontoret. Her serverte Fredrikke varm sjokolade og leste eventyr for dem.

Fredrikk Tønder Olsen med spaserstokk: Hentet fra boken Kvinnelige pionerer i menns verden, s. 84. Skrevet av Gunnar Jerman (2009).

Som en dyktig forretningskvinne kom Fredrikke Tønder Olsen med i styret for Kristiania Kvinnelig Handelsstandsforening, hvor hun bidro til å bedre forretningskvinnenes kår. I 1918 opprettet hun et legat på 30 000 kr for kvinner som ønsket å starte sin egen virksomhet. Fredrikke var også den som, i 1920, sto for finansieringen på 50 000,- for å få startet opp avisen ”Norske Kvinder”.

I avisen ble det drevet opplysning om viktige kvinnespørsmål og invitert til debatt. I tillegg gav hun pengebidrag til blinde og hørselssvekkede og skjenket Løkta bedehus med en vakker altertavle. Fredrikke Tønder-Olsen døde 30. desember 1931, 85 år gammel. Hun testamenterte da avkastningen av eiendommen knyttet til KVK til videre drift av ”Norske Kvinder”. I tillegg ble det opprettet flere legater for jenter fra Nordland som ville opp og frem i livet. Fire år etter Fredrikkes død ble det avduket en æresmedalje på hennes gravstein fra Oslo Kvinnelige Handelsstandsforening. Dette i dyp takknemlighet for hennes innsats for foreningen. Kvinnen, som levde etter livsmottoet ”Er du halt er du lam, har du vilje kjem du fram!”, satte virkelig spor etter seg og kom seg frem her i livet, på tross av hindringer. Kilder: Jerman, Gunnar (2009) Kvinnelige pionerer i menns verden s. 85-97 ”Mot alle odds”. Kolofon forlag AS Rogstad, Anna (1927) Kjente menn og kvinner. Fra deres liv og virke III. S. 59-68 ”Fredrikke Tønder-Olsen” Jacob Dybwads forlag Tåvær, Astrid (1997) Årbok for Helgeland 1997 s. 175-178 ”Fredrikke Tønder Olsen, høvedskvinnen fra Helgeland.” Helgeland Historielag Tønder-Olsen, Fredrikke (1920-tallet) Årbok for Helgeland 1997 s. 179-181 ”Da ”Amtmannens Døtre” kom til Nordland. Gamle minder.” Helgeland Historielag

Inga Karlsen tøff samekjerring slåss for myke verdier Tekst: Lars Børge H. Myklevold, Museum Nord

Inga Karlsen ble født i 1934, og trådte sine barnekommager i den samiske bygda Voudnabáhta/ Hellemobotn, innerst i Oarjjevuodna/Hellemofjorden. 22 år gammel ble hun valgt inn i sosialstyret i Divtasvuona suohkan/Tysfjord kommune, og siden har hun vært en aktiv samfunnsdebattant.

RA OPPVEKSTEN husker hun at de voksne ofte diskuterte politikk og samfunnsspørsmål, særlig det som berørte det samiske samfunnet i Tysfjord. Barna ble opplært i alle slags arbeidsoppgaver. Guttene kunne bli satt til å bake, melke kyrne eller til rundvask, like godt som at jentene kunne skjære tang i fjæra eller være med far i skogen. Det var Ingas bror, Mikal Urheim, som lærte henne å strikke selbuvotter. Inga lærte tidlig å være selvhjulpen. Første året etter at hun var konfirmert, søkte hun om å få hogge i Statsallmenningen. Inga saget og kvistet, og onkelen hjalp henne å kjøre stokkene til sjøen med hest. Faren tilbudte seg å selge for henne, men hun ville ordne det sjøl. Da Inga kom i skolepliktig alder, måtte hun til Musken lengre ute i fjorden, og måtte bo på internat. Hennes drøm var å bli sykepleier. Av forskjellige grunner ble det ikke sykepleierskole, men Inga reiste til Bodø og gikk først Husmorvikarskole, og utdannet seg etterpå til hjelpepleier og fotterapeut. 19 år gammel begynte hun å jobbe som husmorvikar forskjellige steder i kommunen. Da hun søkte hjelpepleierjobben i kommunen opplevde hun å bli forbigått blant annet fordi hun var «lapp». Inga hadde ikke vært Inga om hun hadde slått seg til ro med dette. Etter å ha klaget både til kommunen, Nordland fylke og Sosialdepartementet, fikk hun til slutt jobben. Hun kom i kontakt med mange folk, og det var ikke til å unngå at hun også kom i berøring med mennesker som sleit med utfordringer de fleste andre ikke hadde. Hun ble stadig mer opptatt av folk som stod litt utenfor samfunnet. I dag sitter hun i brukerutvalget i Samisk nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsevern. Hun ble medlem av Senterpartiet i 25-årsalderen, kom tidlig med i styret og ble leder i mange år. Hun satt i kommunestyret fra 1986 til 1994 og hadde i alt 13 verv denne tiden. Inga fortsatte i styret helt fram til 15. november 2012 da hun gikk av som nestleder. Hun har dessuten vært med i kirkelig foreningsarbeid på alle nivå; menighetsråd, Kommunenes Kirkelige Fellesråd, samisk representant i Sør-Hålogaland

bispedømmeråd, vara til Kirkerådet og vara til Norges Kristne Råd. Inga har arbeidet for de eldres sak i lang tid, blant annet gjennom Demensforeninga, der hun også fikk ærespris for sitt arbeide. Fra 1998 til 2006 var hun samisk representant i Statens seniorråd. I dag er hun leder i Sametingets eldreråd.

Noen ganger må man ned til detaljnivå, til lokalplanet eller enkeltmennesket, ja helt ned til kommagtuppene, for å se hvor skoen trykker.

Inga trives best bakerst i salen, og har ingen ønsker om å være i rampelyset. Når hun likevel ofte gjør seg bemerket, er det på grunn av hennes mot og hennes engasjement. Hun var til stede på Kirkemøtet som skulle avgjøre hvor preses («erkebispesetet») skulle lokaliseres. Kirkerådets journalist var imponert over at hun var så åpen og dristig og stod så urokkelig på sitt valg om å støtte Trondheim fordi byen har større nærhet til de samiske områdene. På samme møtet mottok hun også ungdommens ærespris for sitt mot og engasjement. Inga har ikke hengt seg så mye opp i bagateller, men som hun sier har hun aldri glemt sine kommagtupper. Noen ganger må man ned til detaljnivå, til lokalplanet eller enkeltmennesket, ja helt ned til kommagtuppene, for å se hvor skoen trykker. Hun forteller at hun ofte ser seg tilbake og spør seg: «Inga, hvordan var det du lærte å gå?». Det er viktig for henne å ha med seg erfaringene på veien videre. Inga angrer ikke på noe og er fornøyd med det jeg har fått til. Hennes samiske bakgrunn har alltid vært til stede i hennes arbeid. En kjernesak for henne er å øke forståelsen for samisk kultur og språk. Eldre folk, funksjonshemmede og pasienter har behov for å snakke med noen på sitt eget morsmål – på hjertespråket, ikke minst om helsespørsmål. Det hører med at hun har skrevet tre barnebøker på lulesamisk, og laget en salme som er utgitt i Lulesamisk salmebok. Og enda er Inga på langt nær ferdig. Foruten foreningsarbeidet planlegger hun enda ei barnebok.

Marit Alsaker Stemland Kvinneuniversitetet i Steigen Intervjuet av Barbro Laxaa. Barbro.Laxaa@nordlandsmuseet.no

«I dag er det jo nesten sånn at jeg ikke kan forstå at det går an å bo noe annet sted enn i en liten utkantkommune i Nord-Norge. Det er godt å bo her!»

A MARIT Alsaker Stemland kom til Steigen på 1970-tallet for å bli lærer på den nye ungdomsskolen i det nokså ferske kommunesenteret, kunne hun ikke tenke seg å bli her lengre enn to, tre år. For Marit, som var en skikkelig byjente fra Bergen, skulle det bli ei utfordring å venne seg til livet på bygda: - Hver vår måtte jeg ta meg en tur hjem til Bergen for å gå i høyhælte sko på asfalten, forteller Marit fra stua i Leinesfjord. Kommunesenteret besto den gangen ikke av mye mer enn skole og rådhus. Men jo bedre Marit ble kjent i Steigen, jo flere utfordringer skulle hun få – og jo bedre skulle hun trives i bygda. Der var blant annet flere engasjerte og relativt nyutdannede lærere, og det var en god del folk i Steigen som var opptatt av et levende kulturelt og politisk miljø. Istedenfor å flytte fra Steigen etter tre år, kjøpte Marit og mannen Bjørn seg tomt og bygget hus i Leinesfjord. Sammen med en gjeng andre mødre som også jobbet og hadde behov for barnepass, engasjerte hun seg i å etablere en privat barnehage. I det nye huset hadde hun god plass. Kommunen ble søkt om tilskudd. Marit ble pedagogisk leder, og to ansatte var raskt på plass. Barn var det i hvert fall nok av.

Jeg føler at jeg har hatt et rikere liv enn det jeg ville hatt om jeg hadde trippet rundt på mine høyhælte sko i Bergen.

- I kommunestyret og også ellers i bygda fikk barnehageprosjektet vårt en nesten hånlig omtale, forteller Marit. Vi ble møtt med argumenter som at «vi har ikke gått i barnehage, men det er nå blitt folk av oss allikevel» og «Dyrene tar vare på ungene sine selv, det burde vel vi også klare» – vi refererte jo selvfølgelig til kvinnfolkene. Barnehage ble det allikevel. Som fersk Steigværing ble hun spurt om å være leder for markeringen av Det internasjonale Kvinneåret i Steigen. - Jeg vet egentlig ikke hvorfor de spurte meg, men kanskje hadde jeg markert meg på en eller annen måte og vist at jeg var interessert i likestillingsspørsmål. Senterpartiet ønsket at jeg skulle melde meg inn og stille til valg

til kommunestyret. Godt nok kunne jeg tenke meg å ha innflytelse på kommunens fremtid, men partiet matchet ikke helt mitt politiske ståsted. Snart var en lokal SV-gruppe dannet. Møtene ble avholdt blant batikk og makramé i stua til familien Stemland. Som medlem av kommunestyret på 1980-tallet var hun med på å jobbe frem det såkalte Steigenprosjektet. Ungdom, kvinner og identitet skulle stå i fokus, og kommunen skulle lære å sette tæring etter næring for å snu den negative trenden av utflytting og økonomisk nedgang. Et at Marits hjertebarn fra denne tida ble et bakeri, Steigen Bakst AS. Fem dyktige kvinner sto for at det endelig kom ferskt, deilig brød i butikkene i Steigen. Som leder for likestillingsutvalget i kommunen deltok Marit på en kvinnekonferanse i Bodø i 1989, og hørte Berit Ås fortelle om Kvinneuniversitetet på Løten. - Dette er noe for oss, tenkte jeg umiddelbart, vi trenger virkelig muligheter for utdanning og kompetanseheving her i distriktet. Vi skal etablere Kvinneuniversitet Nord (KUN) i Steigen!

Kvinneuniversitetet Nord har siden den gang utviklet seg enormt. Kvinneuniversitetet jobber for at kvinners bidrag i samfunnet skal bli mer synlige og verdsatt. Til å begynne med var det mye fokus på utdanning, kursing og kompetanseheving – i et kvinneperspektiv der det var mulig. Tanken var at kvinner kunne bo på KUN i perioder, og ta utdanning kombinert med jobb eller omsorgsoppgaver som de måtte ha hjemme. Etter hvert er oppgavene blitt mer flerfoldige, og Marit har også fått bruke sine erfaringer på internasjonalt solidaritets- og utviklingsarbeid. - Det går an å etablere kvinnearbeidsplasser i en utkantkommune som blir både regionalt, nasjonalt og internasjonalt viktige. Det er jo Kvinneuniversitet Nord, som nå heter KUN senter for kunnskap og likestilling, et bevis på. Og det har vært utrolig givende å jobbe med prosjektutvikling i forhold til likestilling i utkanten. «I en by ville vi kanskje ikke fått mulighet til å bruke oss selv på samme måte som her. Jeg tror ikke at jeg hadde vært politisk aktiv i Bergen, jeg hadde ikke etablert barnehage, bakeri eller Kvinneuniversitetet Nord. Det er en av fordelene med å bo i en mindre kommune. Du må ta initiativ selv. Du blir sparket ut i ting som du tror at du ikke kan, men som det viser seg at du kan allikevel.

Dette ble Marits urokkelige overbevisning. Til å begynne med møtte ideen mye skepsis. Men hun fant også dyktige medspillere. Uten Berit Woie Berg hadde ikke KUN blitt til, sier Marit. Det ble jobbet intenst med prosjektsøknader og drevet stor lobbyvirksomhet. Egnede lokaler fant de i den gamle kroa i Nordfold. Midler til kjøp av huset ble bevilget av Fylkeskommunen, og en stiftelse ble opprettet. - Det er egentlig ganske utrolig. Tanken på å etablere et Kvinneuniversitet i lille Steigen var en nokså vill idé. Men til og med kommunen, som den gang virkelig hadde det trangt økonomisk, lot seg overbevise og gikk enstemmig inn med en million kroner til etablering av Kvinneuniversitetet. «Vi forstår ikke helt hva dette skal bli,» sa ordfører og rådmann til meg og Berit, «men vi forstår at det er noe bra». Sommeren 1990 reiste Marit med familien til Afrika, til Kongo, for å jobbe på en flyktning skole. - Da overlot jeg prosjektet til Berit og sa: det her får du gjøre ferdig! Og Berit var utrolig dyktig! Da jeg kom tilbake til Steigen to år senere var Kvinneuniversitetet Nord en realitet! Jeg har jobbet der i over 20 år nå.

Hans Nielsen Hauges Nordlandsferd i 1803 Tekst: Linda Helén Haukland, stipendiat, Universitetet i Nordland

Norges mest beryktede person på vei nordover. Året er 1803. Bondesønnen, lekpredikanten og kjøpmannen Hans Nielsen Hauges besøk hos bønder over det ganske land resulterte i en vekkelse som fikk store ringvirkninger.

ER ER mange som vil være med meg til Nordland,” skrev Hans Nielsen Hauge fra Trondheim til vennene sine i Sunnfjord den 21. januar 1802. Nordlands amt hadde ingen egen kjøpstad på denne tiden, ingen felles identitet som bant befolkningen sammen og fikk dem til å løfte i flokk, ingen samlende institusjoner. Nord-Norges kirker lå fremdeles under Trondhjems stift. 6 prosent av landets befolkning og 66 prosent av Nord-Norges innbyggere bodde i Nordland.11 Her fantes ikke engang ladesteder med avgrenset rett til handel. Nordlandshandelen holdt fiskebøndene i et avhengighetsforhold til Bergen som førte overskuddet fra fisket ut av amtet.

seg. I Trondheim virket biskop Schøneyder, som hadde trodd han kunne stanse bondepredikanten ved å prekivere ham i tukthus over nyttår i Trondheim i 1800. Han og sogneprest Jacob Parelius von der Lippe ivret for å etablere en kjøpstad – en by – i Bodø-området i Nordland som skulle ”bli et kraftig middel til å sette de bergenske handlere en tomme på øiet til å behandle nordlendingene på muligst bedre måte.”3 Nå hadde Hauge anlagt samme program som dem selv. Han var ustanselig på så mange måter, denne stadig nyfrelste kjøpmannen fra Bergen.

Målet med Hauges besøk til Nordland i 1803 var todelt; dels ville han forkynne, og dels ønsket han å bidra til å bekjempe fattigdom. Bondesønnen og lekpredikanten Hauge var nettopp blitt kjøpmann i Bergen med tre jekter og en slupp og var ”lykkelig i handelen”.2 Ifølge ham selv var rikdommens hensikt at den skulle komme hans landsmenn der nord til gode. Den minste jekta hans gikk ned på vei nordover, men folkene berget

Willum Stephanson, redaktør av avisa Trondheims Adressecontoirs Efterretninger, bekjentgjorde under overskriften ”Ankommet” den 27. januar 1803: «Hans Nielsen Hauge er indkommen med 334 Tønder havre, hvoraf 20 Tønder bedste Sædehavre. 24 Tønder Rug, 10 Tønder Byg, 12 Tønder Malt og 100 Boger tørret Kiød; og siden reist til Nordland med to Fartøier …»4 Stephanson listet så opp hva Hauge forlot byen med på vei nordover; «… cirka: 250 Tønder med Byg, Meel og Sædehavre, 100 Boger Rugbrød, m.m., foruden Salt og andre Fornødenheder».5 Kornet var fattighjelp. Under

1 Folketellingen 1801, s. 82, publisert på https://www.ssb.no/a/histstat/ nos/nos_b134.pdf. 2 Hauge, Hans Nielsen ved H.G. Heggtveit og Oluf Kolsrud. Hans Nielsen Hauges Reiser og vigtigste Hændelser. Kristiania, Grøndal, 1914. § 62 (heretter HNH’s reiser).

3 Coldevin, Axel, Bodø bys historie, Bodø kommune, 1937, s. 35. 4 Trondhjems borgerlige Skoles allene privilegerede Adressecontoirs Efterretninger, no 8, 1803, fredag den 28. Januar, publisert på http://www. nb.no/nbsok/nb/be29d3783bd31d38adc07d27105205f4?index=2. 5 Trondhjems borgerlige Skoles allene privilegerede Adressecontoirs Efter-

skrev Hauge til sine venner at både folk og fe led sultedøden: «Ellers er her en stor Hunger, da og nogle Mennesker og mange Kreatur dør af Hunger …»8 Koppe-epidemien herjet også over hele Nordland på denne tiden.9 Noe senere reiste Hauge lenger nordover.

et vitneavhør i forbindelse med Hauges sak i Trømsø i 1807, vitnet Otte Ingebrigtsen om at en haugianer ved navn Ole Iversen Findsætter som han aldri hadde sett verken før eller senere, gav ham korn for en og en halv riksdaler uten å kreve noe tilbake på handelsstedet Kløven i Nordland.6 Hauge skrev senere om sin ferd nordover: På Gjeslingene ble jeg ved den fiskende allmue vel kjent med dette lands forskjellige folkekarakterer, nesten fra ethvert sogn kunne det merkes forskjell på uttale, skikker og seder. De fra Namdalen og Brønnøy Prestegjeld syntes jeg allikevel best om, da blant disse finnes både beleste og tenkende bønder, som i tillegg viste flere naturlig gode dyder, slik som tjenstvillighet og høflighet, dette treffer man også på flere andre steder i Nordland, og ikke så få her fant interesse for de religionssannheter jeg la frem for dem.7 Etter en kort tid gikk turen enda lenger nordover. Det var tidlig mai og det eneste enkelte av bøndene i Brønnøy hadde, var tang til dyreforsiden våren var sen dette året. Fra Brønnøy retninger, no 8, 1803, fredag den 28. Januar, publisert på http://www.nb.no/nbsok/nb/be29d3783bd31d38adc07d27105205f4?index=2. 6 Forhør i saken mot Hans Nielsen Hauge, Håløygminne, hefte 2/3/4, 1926, s. 310. 7 HNHs reiser, § 69.

På vei mot Hundholmen i 1803 stanset Hauge ifølge nåværende gårdeier Per Arne Mathisen i Kvandal i Skjerstad. Det er typisk for hans virkelyst at han bidro til at denne kornmølla ble etablert ved bekken som rant forbi gården. Foto: Privat

Her er mange som vil være med meg til Nordland.

I Bindal var lensmann Halfden Ingebrigtsen Gaupen selv haugianer. Sammen med kona Ragnel Gjestsdatter ble hjemmet deres et haugiansk sentrum i Bindal.10 Nordvest for Bindal, i Vik, var det nok en lensmann som var leder for det haugianske fellesskapet. Han het Tarald Iversen Stene, og samlet stua full da Hauge nå kom på besøk. Også ved kirka på Vik stimlet folket seg sammen for å høre Hauge – både før og etter gudstjenesten. De var så mange ”begjærlig lyttende mennesker” at Hauge måtte entre låvedøra utendørs for at alle skulle kunne se og høre ham.11 En søndag han hadde samlet ”den samlede kirkealmue” og skulle til å forkynne, var de plutselig en mann han ikke hadde sett før som avbrøt ham. ”Er Hans Nielsen Hauge her?” Det var prestens sendebud som forbød samlingen, Hauge fikk beskjed om å komme seg vekk, og dermed måtte ”skaren” av folk vende hjem uten så mye som et bibelvers.12 Siden lensmannen både i Bindal og i Vik var dem som ledet an vekkelsen lot den seg vanskelig stoppe; da Hauge var dratt, fortsatte de å forkynne ved kirka og samlet bøndene til samling i hjemmene sine. De to haugianske lensmennene i Nordland var ikke snauere enn at de også påtok seg å formidle Hauges skrifter. Det var en sann glede for dem å se hvordan ”den fiskende almue” fikk nye perspektiver. Prestene var i harnisk. Når 8 Hauge til Bacherud, 02.05.1803. Skrevet i Brønnøy, postet fra Steine i Nordland. Gjengitt i Kvamen, Ingolf, brev frå Hans Nielsen Hauge, Bind 1, A/S Luther forlag, Furuset, 1974: 188. 9 Døssland, Atle, Norges fiskeriog kysthistorie, bind II, s. 257. 10 Halsten Ingebrigtsen Gaupen (1761-1836), Ragnel Gjestsdatter (1763-1836). Heggtveit, bind 1, s. 287. Deres utseende beskrives på side 288-289. 11 Heggtveit, H.G. Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede : et Bidrag til dens Historie. Bind 1. Haugianismens Tid : første Halvdel, 1796-1820. 1905 s. 288. (heretter Heggtveit, bind 1) 12 Heggtveit, bind 1, s. 288.

lensmennene tok i hus ”omstreifende svermere” istedenfor å sette dem i arresten, når de ”pranget innpå folk Hans Hauges skrifter”, hvem skulle da sørge for at Konventikkelplakaten ble overholdt? Myndighetens vrede viste seg i trusler om at de to lensmennene skulle avsettes. Men siden det ikke var noen ”duelige Subjecter” som kunne erstatte dem, fikk de begge beholde sine embeter.13 Før han kom til Mo i Rana, holdt Hauge oppbyggelser i Korgen og på Hemnesberget, begge steder ble det mobilisert noen til bevegelsen. Han fkk en røffere mottakelse lengre nord.14 I Nord-Rana var det ikke godt stelt med gårdsfolkene. Hauge ble servert barkebrød, noe han aldri før hadde smakt: «… i Nord-Rana var atskillige grove mennesker, likevel fantes også her en og annen tjenstvillig og godtgjørende person, især opp under fjellet, men de fleste var svært fattige.»15 Vinteren satt ennå i fjellene, han la merke til Røssåga, ei elv han aldri hadde sett maken til på sine reiser rundt om i landet. Dette var virkelig et godt utgangspunkt for den industrien han hadde lyst til å reise, skrev han. Nå når handelen var i gang, kunne kapitalen bli stor nok til å temme slike elver. Han hadde snakket med folk som hadde vært i England og som fortalte ham om industrialiseringen der, og i København hadde han fått tak i tegninger over ulike anlegg. I Norge var det vanskelig nok å få i gang papirmøller for å skaffe nok papir til bokproduksjonen han drev. Hauge registrerte også at det fantes malm i området: «I Nord-Rana ble jeg også kjent med en jernmalmgruve, og ikke langt derfra et beleilig vannfall, samt en betydelig skog på flere mils strekning. Her syntes det meg at det med tiden kunne være gjørlig å anlegge jernverk.»16 Da Hauge skulle krysse Saltfjellet, kom han opp i vanskeligheter. ”Jeg hadde ikke fullkommen øvelse i å gå på ski, især opp bakkene,

13 Heggtveit, bind 1, s. 288. 14 Heggtveit, bind 1, s. 289. 15 HNHs reiser, § 69. 16 HNHs reiser, § 64.

Når lensmennene tok i hus ”omstreifende svermere” istedenfor å sette dem i arresten, når de ”pranget innpå folk Hans Hauges skrifter”, hvem skulle da sørge for at Konventikkelplakaten ble overholdt?

derfor ble dette vanskelig for meg før jeg nådde høyden på fjellet,” skrev han senere.17 Han hadde med seg veivisere som hele tiden måtte vente på ham og til slutt visste de ikke veien. Hauge, som var blitt febersyk, tok seg nordover ved hjelp av et kompass han hadde med seg. Ved midnatt den tredje reisedagen kom de fram, og klokken to våknet han av at gårdsfolket gjorde seg istand til å dra til gudstjeneste fordi de hadde så lang reisevei. Hauge ble med til kirken på Saltnes i Saltdal. Han skrev senere at folket i Saltdal var dyktige båtbyggere. Skogen stod tett og tilbød godt materiale til Nordlandsbåter og jekter som skulle frakte folk og varer sørover. Han planla å etablere et ”byggeri” selv for å få ned kostnadene på Nordlandshandelen sin.18 Han holdt en tale for ”en stor skare mennesker” i Saltdal før han satte kursen for neste handelssted, det som i dag er en del av Bodø sentrum; Hundholmen.19 Hauge gjorde en kort stopp her. Om han og kjøpmann Sverdrup møttes personlig, vet vi ikke, men Hauge forkynte og folk ville høre.20 Presten Erik Schytte, kunne ikke få ham av gårde fort nok. Byhistoriker Axel Coldevin skriver at ”Det må være blitt en vekkelse, for Erik Schytte optråtte usedvanlig hissig mot ham.”21 Etter kort tid dro han videre til Løvøy i Steigen. Reisen dit var et mareritt han aldri glemte. Han beskriver selv hvordan han ble mottatt på gårdene: På denne reise fikk jeg prøve de mest slettenkende mennesker jeg har funnet i Norge, de var ikke bare fattige på formue, men også på menneskekjærlighet. For selv om jeg ikke krevde noe uten mat og hus mot betaling, så var det likevel mange som helt nektet 17 HNHs reiser, § 65. 18 HNHs reiser, § 78. 19 Heggtveit, bind 1, s. 291. 20 Støver, Arvid, Personalhistorie for Hundholmen, 1966, s. 5. Publisert på nett av Arkiv i Nordland. issuu.com/arkivinordland/docs/personalhistorie. Sverdrup solgte Hundholmen i oktober dette året til Trondhjemske Handels- og Fiskerietablesement og kjøpte Kjerringøy i stedet. I 1816 fikk Bodø bystatus og etter hvert ble sentrum for handel, utdanning og helsetjenester i regionen. 21 Coldevin, Axel, Bodø bys historie, Bodø kommune, 1937, s. 258. Mye arkivmateriale er gått bort som gjelder Bodø på grunn av at byen ble bombet i mai 1940.

meg disse livets første nødvendigheter, selv om ingen kjente meg enten etter ondt eller godt rykte. Deres uvilje kunne kanskje unnskyldes ved det at mange slette mennesker reiser omkring der og ofte beviser dem slette streker.22 Hauge skrev senere at det var en gåte for ham hvorfor disse menneskene var så lukket her nordpå. Hva var det som gjorde dem så likegyldig overfor livets viktigste spørsmål? Hvorfor stemte de ikke i sangen? Litt senere i hans reiseberetning utdyper han dette enda mer, og skriver at folket mellom Namdalen og Hamarøy ikke var spesielt interessert i hans oppbyggelser. Det vil si at hele Salten var likegydig med noen unntak. Hauge var vant til at folk stimlet seg om ham hvor han enn kom. Her oppe hadde folk knapt sett en avis, og om de fikk en bok, var det mange som ikke kunne lese. Lengre nord syntes jeg langt mindre om folket. Et sted som jeg kom til, hvor der var mange hus, men ingen kjente meg eller hadde hørt noen rykte om meg, og jeg fikk ikke engang lov å sitte på en stol om natten. Endelig traff jeg til sist en som tillot meg å ligge på det bare bord. Treghet og uvillighet traff jeg ofte her, og ingen som viste noen sans for min oppbyggelsestale, før enn jeg kom på grensene imot Løvøy og Hammerøy, hvor der fantes enkelte.23 Etter noen døgn kom han fram til Steigen.24 Det kjente handelsstedet Løvøy på Engeløya var konkurs, det lovet godt for prisen. Hauge satte seg med en gang ned og skrev til sin bror Ole, som nå var kjøpmann i Christiania. Ole sendte bud til Christopher Brateng i Snertingdalen om at Hauge hadde funnet et handelssted her nord som han kunne kjøpe. Brateng, som ledet vekkelsen i hjembygda etter at Hauge hadde vært der i 1800, var villig til å flytte. I 1803 var han en kjent haugianer-predikant på Østlandet.

22 HNHs reiser, § 66. 23 HNHs reiser, § 70. 24 HNHs reiser, § 70. Heggtveit, bind 1, s. 291.

I Nord-Rana ble jeg også kjent med en jernmalmgruve, og ikke langt derfra et beleilig vannfall, samt en betydelig skog på flere mils strekning. Her syntes det meg at det med tiden kunne være gjørlig å anlegge jernverk.

Med kjøpet av Løvøy kom to handelssteder i nord på haugianske hender i 1803. Spesielt ble Løvøy en realisering av drømmen om å hjepe bøndene økonomisk, og Brateng nøt stor respekt viden rundt etter hvert som han slo seg opp i handelen. I 1804 var gjestgiverbevillingen i boks, og to år senere var han den største skattebetaleren i Steigen prestegjeld med 16 riksdaler i skatt. Han var da jekteskipper, handelsmann og gjestgiver – i tillegg til at han drev ”en intens kristelig virksomhet” med mange besøk av ulike lekpredikanter som reiste forbi. Han og kona Kari Olsdatter delte også Guds ord med dem som kom. Løvøy var blitt akkurat det Hauge hadde drømt om; et haugiansk sentrum i nord.25 I forhøret som ble foretatt i Tromsø i 1807 i forbindelse med Hauges sak, kommer det fram en del opplysninger om Brateng på Løvøy.26 Reinholth Torlevsen og Guren Olsdatter på gården Dahlsletten i Bardu ble blant annet spurt om deres forhold til det nordlandske handelsstedet. Hvorfor i all verden leverte de varene sine 20 mil borte når de hadde handelsmenn i Troms å handle med? Reinholt og Guren forklarte dommeren som det var; på Løvøy fikk de alltid mer for varene sine og fikk kjøpe varer de trengte for en mye bedre pris enn ”noget annet sted”.27 Det var de tre siste årene at kolonistene i Bardu og Målselv hadde handlet på Løvøy, de årene som haugianeren Christopher Brateng hadde eid stedet. De samme årene hadde Hauge vært i fengsel og forferdelige rapporter nådde hans venner både i Nordland og Troms om at lederen deres var iferd med å råtne bort på cella.28 Men de var ikke skvetne, haugianerne på Løvøy. Da Hauges bøker ble inndratt og 25 Jacobsen, Rolf O., Løvøy handelssted blir haugianer-sentrum under Christoffer Olsen Brateng, i Jacobsen, Rolf O. (red.), Årbok for Steigen 1998, Steigen historielag, 1998, s. 70, 75. 26 Thorvaldsen, Gunnar, Koloniseringen av Bardu og Målselv, s. 66. I folketelling gjennom 200 år, ssb.no. Guren og Thorleiv opptrer som vitne 2 og 3 i avhøret i Tromsø i 1807 i forbindelse med Hauges sak. 27 Forhør i saken mot Hans Nielsen Hauge, Håløygminne, hefte 2/3/4, 1926, s. 302. 28 Thorvaldsen, Gunnar, Koloniseringen av Bardu og Målselv, Folketelling gjennom 200 år. Publisert på ssb.no. Her framgår det at tilflyttingen til bardu og Målselv stoppet opp mellom 1804 og 1820.

erklært ulovlig eiendom i 1805, satte Brateng seg ned og tok avskrift av Hauges bok Grundregler, i tillegg til Paamindelse til Eftertanke og Betenkning om den rette Vej, fornemmelig af Christi Lære og Exempel, i kopiboken sin.29 Dermed kunne man lese hans tekster på Løvøy hele perioden fram til 1816, da Hauges bøker ble lovlig lesestoff igjen. Han var fremdeles i fengselet da grev Vargas Bedmar besøkte Brateng i 1810 på sin reise for å gjøre geologiske undersøkelser i Norge på vegne av kongen.30 Han skrev følgende om oppholdet sitt: Løvøy er et behagelig rastested på denne turen til Lødingen. Her bor herr Brateng, en aktverdig, flittig man, en av de stille i landet, hengiven tilhenger av Hauges sekt … I herr Bratengs hus bodde dyp fred og stille arbeidssomhet – tegnene på et velordnet liv …31 Løvøy var da det tredje største handelsstedet i Salten og Ofoten, ti år senere det nest største.32 Den største av de to jektene sine, ”Lykkens Prøve,” lot Brateng seile to ganger i året til Bergen med tørrfisk, klippfisk, tran og skinn. Han drev også russerhandel, og fikk mel tilbake for fisken han leverte til russerne i Tromsø.33 I 1818 ble han valgt som vararepresentant på Stortinget for Nordland amt.34 Brateng beholdt både humoren og glimtet i øyet til han var langt opp i årene. I alderdommen kalte han blant annet hunden sin for ”Kaseidu”, noe som gjorde at mange trodde 29 Se Ording, bind V, s. IX. 30 Jacobsen, Rolf O., Løvøy handelssted blir haugianer-sentrum under Christoffer Olsen Brateng, i Jacobsen, Rolf O. (red.), Årbok for Steigen 1998, Steigen historielag, 1998, s. 76. Om grevens oppdrag: http://runeberg.org/ dkfu1911/1/0060.html. 31 Sitert i Jacobsen, Rolf O., Løvøt handelssted bir haugianer-sentrum under Christoffer Olsen Brateng, i Jacobsen, Rolf O. (red.), Årbok for Steigen 1998, Steigen historielag, 1998, s. 76. 32 Jacobsen, Rolf O., Løvøy handelssted blir haugianer-sentrum under Christoffer Olsen Brateng, i Jacobsen, Rolf O. (red.), Årbok for Steigen 1998, Steigen historielag, 1998, s. 70. 33 Jacobsen, Rolf O., Løvøy handelssted blir haugianer-sentrum under Christoffer Olsen Brateng, i Jacobsen, Rolf O. (red.), Årbok for Steigen 1998, Steigen historielag, 1998, s. 71. 34 Stubberud, Arvid, ”Hans Nielsen Hauge og haugianerne i Snertingdal”, i Årbok for Gjøvik – Tverrdalene, Gjøvik Historielag, 1996, s. 91 – 94. (borgerskolen.no)

Hellig ville for Hauge si å være ”vel fornøyet” i alle ting. De skulle investere og ikke samle til seg selv, gi frivillig og ikke tilbe mammon, være ydmyke og ikke vokse i seg selv etter hvert som dalerne rullet inn.

Portrett av Johan Nordhagen, Store Norske Leksikon.

han var tunghørt og ikke hørte at de spurte ham om hva hunden het. Hauge skrev fra nord til vennene i Bergen under sin Nordlandsreise i 1803 og bad dem om å seile til fiskeværene i Lofoten og dele ut bøker. Han skrev til sin svigerbror Loose i Bergen og bad ham snakke med kjøpmennene der om at det var viktig at kjøpmennene tenkte nytt, at de etablerte kornlagre i Nordland for å hindre at sultedøden rammet flere. De fikk jo uansett betaling for kornet i form av fisk, og om det ble uår måtte man gjøre ”den nøgne Tjeneste” å dele ut kornet uten betaling så folk ikke svalt i hjel.35 På veien tilbake, etter å ha vært helt nord til Troms, skrev han til vennene i Trondheim.36 Det er tydelig at Hauge tenkte Trondheim som et nytt brohode for Nordlandshandelen, noe som ble virkeliggjort da Sverdrup solgte Hundholmen til Det Trondhjemske Fiskeriog Handels- Etablissement i april 1803, like etter at Hauge hadde vært i Trondheim på vei

35 Hauge til vener (i Bergen), 1803?. I Kvamen, Ingolf, Brev frå Hans Nielsen Hauge III, Lutherstiftelsen, 1974. 36 Hauge til vener i Trondheim, juni/juli 1803, i I Kvamen, Ingolf, Brev frå Hans Nielsen Hauge I, Lutherstiftelsen, 1971. Hauge skriver fra Bindal.

nordover. Etablissementet etablerte da også et kornlager på Hundholmen.37 Det var åpenbart for alle at Hauge var full av pågangsmot for å få i gang næring der nord. Nå gjaldt det bare at vennene i Trondheim dro på markedet den 14. juli og fylte jektene med ”korn, hamp, strig, salt, jern, stål, vadmel og lerret”.38 Varene skulle nordover, og han så for seg at de lastet opp smør, ost og skinn i tillegg til fisken på sørgående. Det var like mye gudsfrykt, dette, som å folde hendene. Men Trondhjemmerne måtte huske at det ikke var deres egen vinning de skulle søke når de handlet med nord. ”… den vinning og lønn som byen får, skal være hellig for Herren,” siterte han fra Jesaja. Hellig ville for Hauge si å være ”vel fornøyet” i alle ting. De skulle investere og ikke samle til seg selv, gi frivillig og ikke tilbe mammon, være ydmyke og ikke vokse i seg selv etter hvert som dalerne rullet inn. Det ble heller ikke slik at nordlandshandelen ble en stor kassasuksess for de av Trondhjems-kjøpmennene som satset nordover. Samme året som Hauge døde, i 1824, måtte de selge ut store deler av eiendommene i Det Trondhjemske Fiskeri- og Handels- Etablissement på Hundholmen. Et spørsmål som står ubesvart er hvorvidt disse kjøpmennene var inspirert av Hauge til å ta fatt på nord? Vi vet at haugianer-kjøpmannen Arent Solem gjorde kontrakter med ”Etablissementet” på Hundholmen. Det er påfallende at Trondhjemsborgernes kjøp av Hundholmen skjedde rett etter Hauges besøk i Trondheim på vei til Nordland. I arkivet etter Etablissementet ligger det brev skrevet på papir fra haugianernes papirmølle på Eiker; den karakteristiske logoen med en bikube kommer fram om man holder brevene foran en lyskilde. Her ligger det også en ”Befragtnings Contract” inngått mellom Solem og 37 Statsarkivet i Trondheim. Hoem. Det Trondhjemske Fiskeri- og Handels- Etablissement. 1800-1816. Stiftelsesmøtet ble holdt den 2. april 1803. Coldevin, Axel, Bodø bys historie, Bodø kommune, 1937, s. 40. http:// www.trondheim.no/content/92936304/Handel. 38 Hauge til vener i Trondheim, juni/juli 1803, i I Kvamen, Ingolf, Brev frå Hans Nielsen Hauge I, Lutherstiftelsen, 1971. Hauge skriver fra Bindal.

Kanskje var hans kristendomsforståelse som forfeket at fattigdommen ikke var et resultat av en straff fra Gud, men av overtro, mangel på kunnskap og uvirksomhet, den viktigste impulsen han brakte med seg nordover i 1803.

Kjøbmann Herman Hoe, som ledet Etablissementet på Hundholmen, på 280 riksdaler. Her er også dokumenter som viser at Solem var med en jekt på Hundholmen i 1809.39 Etablissementet ble viktig på Hundholmen også i uårene under Napoleonskrigene. Da selskapet skulle invitere nye aksjeeiere inn i 1809, påpekte de dette i innbydelsen: … dette etablissements opprettelse og dets store opplag av levnetsmidler har man å tilskrive de mange menneskers frelse som alene derved blev reddet fra hungersnød og død … 40 Det sydet da av liv på kaia på Hundholmen. Mellom 200 og 300 fartøyer kom sørfra i året, i tillegg til at kornhandelen med Arkangelsk stadig økte på grunn av krigen. Stedet Hauge kom til, var ikke til å kjenne igjen bare få år etter hans besøk. Haugianernes felttog i Nordland åpnet øynene på tusenvis av haugianere sørpå for verden nord for Trondheim. Det medvirket også til en lese- og skrivekultur blant fiskebøndene som ble viktig for å løfte landsdelen ut av fattigdom.41 I tillegg bidro han til å etablere ulike virksomheter langs nordlandskysten, med Løvøy handelsted som det viktigste. Kirkehistoriker Heggtveit skriver at det ble ”vekkelse på mange steder” etter Hauges og hans venners besøk.42 Kanskje var hans kristendomsforståelse som forfeket at fattigdommen ikke var et resultat av en straff fra Gud, men av overtro, mangel på kunnskap og uvirksomhet, den viktigste impulsen han brakte med seg nordover i 1803. Denne forståelsen la grunnlaget for en ny mentalitet hvor fatalisme ble byttet ut med troen på å skape en bedre framtid.

39 Hoems arkiv. Usortert. 40 Coldevin, Axel, Bodø bys historie, Bodø kommune, 1937, s. 43. 41 For Hauges påvirkning på lese- og skriveferdigheter blant bøndene: Haukland, Linda, ”Hans Nielsen Hauge: A Catalyst of Literacy in Norway”, Scandinavian Journal of History, Vol 39, No 5, 2014, 539-559. 42 Heggtveit, bind 1, s. 287.

Fra museene i Nordland

Museum Nord Museum Nord er ansvarlig for drift av de 21 museene i Ofoten, Vesterålen og Lofoten som får driftsstøtte over Kulturdepartementets tilskuddsordning for museer.

SITT VISJONSUTTRYKK skal museet formidler «Ei mangfoldig historie i nord – som overrasker, engasjerer og forbløffer!» med en fokus på arkeologi, eldre og yngre historie, etniske relasjoner, og områdets naturgitte ressursgrunnlag og immaterielle kulturarv. Museet vektlegger disse tematiske områder: – Fiskeri, fiskerbondesamfunnet, fiske industri og våre marine ressurser – Vikingtid - Bergverksindustri – Sjøfart og handel

SKREI Lofotfiskets kulturarvsenter Tekst: Audun Aanes SKREI er et av de store tiltakene Museum Nord arbeider med å realisere i løpet av inneværende planperiode (2016-2019). Prosjektet ble overtatt av Museum Nord fra årsskiftet 2014/15, og man gjennomfører nå et forprosjekt med en kostnadsramme på 5,6 mill. kroner. Det har så langt i forprosjektet vært arbeidet med organisering, milepælplan, innleie av konsulenter og forberedende tiltak i forbindelse med arkitektkonkurransen som skal gjennomføres i første halvår 2016. Bakteppet er fiskeriene, og Lofotfisket etter skrei i særdeleshet. Vestfjordens rikdom ga grunnlag for et rikt og sammensatt samfunn i steinalder og jernalder, og de økologiske og klimatiske forholdene i Lofoten gjorde regionen perfekt for produksjon av tørrfisk, og mye tyder på at her har bodd mennesker kontinuerlig her gjennom de siste 10 000 år. Dannelsen og organiseringen

Foto: Kjell Ove Storvik, Museum Nord

Fra museene i Nordland av Middelalderbyen Vágar med permanent bosetting og sine 500 innbyggere fra 1100-tallet, var et svar på den tidlige markedsøkonomiens behov, og her startet det kommersielle Lofotfisket. Vágar og Vågan representerer også et historisk unikt eksempel på samfunnsdannelse og samfunnsendring med basis i fiskeri, og området ble høvdingers og stormenns møtested i Hålogaland. Verdiene som ble skapt gjennom Lofotfisket og eksporten av tørrfisk utgjorde mer enn 80% av nasjonens samlede eksportinntekter gjennom flere hundre år. Denne eksporten ga oss finansielle muskler, og verdiskapingen hadde også betydning for bygging av nasjonen Norge. Tørrfiskhandelen bidro i betydelig grad også til å bygge Bergen som ble eksportsentrum for tørrfisken. Erkesetet i Nidaros hadde også viktige inntekter av handelen, og den bidro derfor til finansieringen av Nidarosdomen. ”Tørrfisk fra Lofoten” er i dag en beskytta geografisk betegnelse i EU. I 2010 ble det utarbeidet en mulighetsstudie og i 2014 ble skisseprosjektet lagt frem. Begge disse dokumentene slår fast at SKREI er et viktig prosjekt der en kombinerer kultur og næring i noe større grad enn man tradisjonelt har sett i museene. Det stilles derfor betydelige forventninger til det videre arbeidet med forprosjektet. Pr dags dato arbeider man etter visjonen ”Lofotfisket – havet, torsken og mennesket” der hovedgrepene er Fangsten, Familien og Forvaltningen. Målene med SKREI er: • Bygge identitet og stolthet • Bidra til at Lofotfisket også i fremtiden blir viktig for verdiskapingen langs hele norskekysten • Være med på å utvikle gode lokale og regionale samfunn for innbyggere og besøkende • Styrke SKREI og Lofoten som merkevare • Styrke reiselivet i landsdelen • 150 000 besøkende første hele driftsår

Arbeidet er videre delt i tre hovedbolker som alle har egne delprosjektledere: – Faglig innhold – Bygg & anlegg – Produkt & marked

SKREI er et viktig prosjekt der en kombinerer kultur og næring i noe større grad enn man tradisjonelt har sett i museene.

Museum Nord mener at SKREI er et nasjonalt anliggende og i april 2014 uttalte fiskeriministeren Elisabeth Aspaker: ”Sett med mine øyne er SKREI fantastisk, og har alle muligheter til å bli et statlig prosjekt”. Både Vågan kommune og Nordland fylkeskommune har i betydelig grad bidratt økonomisk til at prosjektet er kommet så langt at man nå ser muligheter for å få det realisert. Etableringsmålet er at det skal være prøveåpning av SKREI høsten 2018 og offisiell åpning våren 2019.

Historia om Mennesket og rovdyra Tekst: Lene Karlstrøm I høst står utstillinga Mennesket og rovdyra på Galleri Espolin. Utstillinga er produsert av Museum Nords biolog Morten Halvorsen og har tidligere vært vist på flere museer. Den viser blant annet utstoppa muflon, jerv, bjørn, ulv og moskus, som menneskene har møtt på ulike måter opp gjennom historia. Mennesket har aldri stilt seg likegyldige til de store rovdyrene. Gjennom folkeeventyrene og andre historier er vi blitt oppdradd til å betrakte dem som farlige fiender. Men er dette et korrekt bilde av forholdet mellom mennesket og store rovdyr? Selv i dag er det rester av fortiden mer positive syn på rovdyr; vi bruker gaupe som navn på snøskutere eller bilde av ulver på vinflasker og kommunevåpen. Utstillingen «Historien om mennesket og rovdyra» tar for seg flere spørsmål som relaterer seg til disse to konkurrentene i matveien; mennesket og rovdyra. Vi stiller spørsmålet: Hva skjedde med miljøet da det moderne mennesket kom til Europa for ca. 40.000 år tilbake? Videre: Når oppsto det problematiske forholdet mellom mennesker og rovdyr, og er løsningen på problemet å utrydde disse dyrene som vi gjennom årtusener har sett

Fra museene i Nordland

opp til? Vår behandling av de store rovdyrene forteller mye om hvordan vi ser på og behandler naturen, og den nære fortidens og dagens forvaltning blir også fokusert. Har vi egentlig grunn til å være så stolte av bjørnejegerne? Bjørnen er viet spesielt fokus, bl.a. blir det forklart hvordan det er mulig å ligge 6 måneder i hi uten mat og drikke, og uten å gå på do. Til slutt blir spørsmålet om ulv og bjørn er farlig for mennesker kommentert, og blant annet vises en film om emnet.

Formidlingsstrategi ved Lofotr vikingmuseum Tekst: Marion Fjelde Larsen Lofotr vikingmuseum har en overordnet målsetning med formidlingen. Vi skal formidle forskjellige aspekter ved

vikingtiden til en så bred målgruppe som mulig. I disse aspektene inngår blant annet; makt, politikk, handel, håndverk, lokal ressursutnyttelse, religion, etikk, de store begivenhetene og ikke minst dagliglivet. Vårt mål er å presentere en solid kunnskap om vikingtiden på en måte som gjør at publikum og gjester finner det spektakulært og interessant. De historiene vi forteller ved museet er basert på, og forankret i solid arkeologisk og historisk kunnskap om perioden, men måten dette presenteres på kan variere. Vi kombinerer moderne teknologi i den arkeologiske utstillingen, med autentiske rekonstruksjoner og menneskelig kontakt med de «ekte» vikingene som holder til i og rundt høvdinghuset på Borg. Akkurat denne

Fra museene i Nordland kombinasjonen ser ut til å treffe et bredt publikum på en god måte. Å besøke Lofotr vikingmuseum skal være en opplevelse, men en opplevelse som innebærer mye læring. Når vi utvikler en opplevelse, eller et formidlingsopplegg er alltid læringsprinsippet i førersetet. Vi har som tidligere nevnt alltid et klart mål for oss, men veien til målet kan variere. For at alt vi gjør skal bidra til læring hos våre gjester er det alltid noe spørsmål vi stiller oss selv under utviklingen: – Hva skal gjestene lære? – Hvordan skal de lære det? – Hvorfor ønsker vi at de skal lære om akkurat dette? – På hvilken måte kan de lære dette best? For å nå vår målsetting I formidlingen har vi flere ulike metoder og verktøy å bruke. Vi har ikke mange spesifikke og skreddersydde programmer, men en variert meny av opplevelser som våre gjester kan ta del i, noe av dette kan skreddersys til spesielle grupper, men gjestene har og mulighet til å skreddersy sin egen dag ved museet ved selv å velge hvilke poster de skal innom. Vår erfaring tilsier at man enklere kan imøtekomme et bredt publikum om de selv får muligheten til å skape sin egen opplevelse. Men alle disse menyaspektene har en ting til felles. Alle følger vårt grunnprinsipp og mantra: – Delta, lek og lær.

Deltakelsesprinsippet står sterkt i alt vi gjør. Om vi klarer å få publikum og gjester til selv å delta i sin opplevelse har vi en mye større sjanse for å begeistre dem, og slik klare å produsere en kunnskap som sitter. Vi vet at våre utendørsaktiviteter er svært populære blant våre gjester, og mange av disse kommer tilbake år etter år.

Å besøke Lofotr vikingmuseum skal være en opplevelse, men en opplevelse som innebærer mye læring.

Selv om utstillingen er moderne, med moderne formidlingsteknologi står gjestene fritt der inne til å se og lære hva de vil, i den rekkefølgen de vil, og de har muligheten til å fordype seg noe mere enn annet, alt etter egen interesse. Allikevel er ikke denne utstillingen hva gjester flest husker. Med en gang man kommer ut av den arkeologiske utstillingen er deltakelsesprinsippet toneangivende. Den viktigste delen av museet befinner seg fremdeles i høvdinghuset, og nede i uteområdene, nemlig vikingene du møter, historiene de forteller og de tingene gjestene gjør med dem. Ved å videreutvikle oss selv, og våre produkter med disse prinsippene til grunn, håper vi at Lofotr vikingmuseum kan stå som et fyrtårn og være et lokomotiv i utviklingen av moderne museumsformidling.

Hurtigrutemuseet på Stokmarknes: Vernebygg over MS «Finnmarken» og nye utstillinger Tekst: Sten Magne Engen

Vi forsøker som best vi kan gi våre gjester en morsom opplevelse, om vi klarer dette, og slik får en læringssituasjon som innebærer lek og moro, tror vi at vi vil vekke en sterkere interesse for vikingtiden og vikinger. Om ikke gjesten nødvendigvis sitter igjen med så mye direkte kunnskap, håper vi å få skapt et referansepunkt for dem, som gjennom en styrket interesse gjør det enklere for dem å henge ny informasjon på denne knaggen når de kommer over det.

I Statsbudsjettet for 2015 innvilga staten sin del av kostnadene til et nybygg rundt hurtigruteskipet MS «FInnmarken» (1956), som er en del av Hurtigrutemuseet på Stokmarknes. Nordland fylke og Hadsel kommune står for resten av byggesummen. Museum Nord er nå i full gang med å planlegge de nye utstillingene i skipet. I planprosessen har museet engasjert utstillingsarkitekturog designfirmaet SixSides. Integrert i det nye museet blir også en seksjon av DS «Finmarken» (1912) der Hurtigrutemuseet nå har

Fra museene i Nordland arbeidet intenst med å restaurere interiøret tilbake til sin opprinnelige jugend-stil. «Finmarken» ble bygd samtidig som «Titanic» og har litt av den samme overdådige stilen i sin innredning, sier direktør for hurtigrutemuseet, Sten Magne Engen i et intervju med Vesterålen Online. Sixsides er kommet godt i gang arbeidet. Her er deres målsettinger: Hurtigrutemuseet skal formidle historien om Hurtigrutas på en opplevelsesrik måte og inspirere til reiselyst! Det skal bli et levende samtidsmuseum som best belyser Hurtigrutas betydning for både reisende, lokalsamfunn og for Norge som nasjon. Museet skal inspirere til ny kunnskap om vår unike natur og kystkultur ved å fokusere på utforskertrang, reisevirksomhet og eventyrlyst! Utstillingen skal formidle sammenhengen mellom samfunnet sitt behov for kommunikasjon og reiselivet, med Hurtigrutas evne til å tilpasse sitt tilbud. Den skal vekke nysgjerrighet og skape engasjement rundt naturkreftene langs kysten og få innblikk i hvordan vi som sjøfartsnasjon har lang tradisjon i å reise langs kysten og håndtere svært varierte farvann og værforhold. Gjennom Hurtigrutas historie og utstillingen generelt skal vi gi innblikk i viktige utviklingstrekk ved vårt velferdssamfunn og inspirere til fortsatt interesse og bruk av Hurtigruta som kommunikasjonsvei langs kysten, slik at Hurtigruta kan bestå som ”livsåre” i fremtiden. Utstillingen skal ikke bare ha fakta og dokumentasjon, men bestå av problemstillinger som evner å stille spørsmål, reflektere og skape engasjement!

MS «Finnmarken» (1956) skal inn i nytt museumsbygg. Foto: Trond Gansmoe Johnsen.

Fra museene i Nordland

Nordlandsmuseet Tekst: Morten Steffensen, morten.steffensen@nordlandsmuseet.no

Stiftelsen Nordlandsmuseet er et konsolidert museum med 20 museumsanlegg i 9 kommuner i Salten. Stiftelsen Nordlandsmuseet skal samle inn, bevare og forske i kulturhistoria i Salten.

DENNE SAMMENHENG skal museet arbeide med bevaring av kulturminner og fysiske miljøer av kulturhistorisk betydning og vern av gjenstander, skrevne kilder, bilder og muntlig tradisjon. I strategiplanen for 2015-2020 pekes det på disse tematiske, faglige og strategiske satsningsområder: Kyst- og fiskerikultur, Bodø bys historie, industrihistorien i Salten, Krigshistorie med vekt på krigsfangenes historie, det samiske Salten og litteraturarven etter Knut Hamsun.

Inviterer verden til Hamarøy En revitalisering av bygningsmassen på handelsgården Breidablikk (Hamarøy bygdetun) er nå godt i gang. Målsettingen for oppussingsarbeidet er at gården skal bli bolig og tilholdssted for kunstnere, akademikere og kulturarbeidere som ønsker å bo og arbeide i Hamarøy for en periode forklarer Arne André Solvang ved Hamsunsenteret og prosjektleder for AIR Hamarøy (Artists in residence/researchers in residence). – Tanken er å gjøre Hamarøy til en internasjonal møteplass, der kreative krefter fra hele verden kan møte lokalsamfunnet til erfaringsutveksling og skapende samhandling. Det er anleggets våningshus fra 1850 som i første omgang vil gjennomgå en forsiktig oppussing. Her er oppholdsrom, soverom, spisestue og kjøkken tilrettelagt for selvhushold for inntil 10 personer. På sikt vil også Kappelangården, et nordlandshus fra 1700-tallet, gjennomgå en varsom renovering. Her er det en liten leilighet med plass for enkeltpersoner, eventuelt et par. – Vi merker at interessen for å besøke Hamarøy er stor. Hamsunsenteret genererer tilbud som forutsetter overnattingsplasser, og lav overnattingskapasitet er en flaskehals for oss. Å omdefinere uutnyttet areal til opphold, er en strategi vi ønsker å utvikle videre. Det er utfordrende å finne gode

løsninger i gamle bygg, der vi må ta antikvariske hensyn, men vi tror at å bo i disse byggene gir en ekstra opplevelse for gjestene, sier Arne André Solvang. På Skogheim, Knut Hamsuns bolig fra 1911 til 1917, som ligger 150 meter fra Breidablikk, vil man kunne tilby kontorplass/atelier for AIR. – En slik ordning er viktig og svært fruktbart for Hamsunsenteret og Hamarøy, sier direktør Bodil Børset. Hun viser til hvordan AiR-ordningen muliggjør internasjonal kunstner- og forskerutveksling, slik at det rundt Hamsunsenteret kan utvikles sterke, levende fagmiljø som kan tiltrekke seg forskere, kulturarbeidere og samarbeidspartnere fra hele verden. I tillegg har vi også stort behov for innkvartering av kolleger fra andre deler av Nordlandsmuseet, sesongansatte, studenter, skoleelever og samarbeidspartnere som skal være her over tid. Økt aktivitet på Breidablikk og samarbeid mellom

Arne André Solvang ved Hamsunsenteret er prosjektleder for AIR-prosjektet.

Fra museene i Nordland kultur - og næringsaktører vil også være positivt for lokalmiljøet, sier hun. AIR Hamarøy eies av Hamsunsenteret og Hamarøy kommune. De to partene kommer til å dele vertskapsfunksjonen.

Restaurering på Kjerringøy handelssted Restaureringsarbeid i unike interiører Kjerringøy handelssted er i gang med et stort restaureringsprosjekt i hovedbygningen fra 1834. I samarbeid med Heinz Kusch/Kulturminner i Nordland, restaureres interiører og tapeter. Papirtapetene som pryder finstue, kabinett og finstusal er fra 1840-tallet, og er unike i europeisk sammenheng. Tapetekspert Lutz Walter har det faglige ansvaret for denne delen av prosjektet. Walter hadde nylig ansvaret for tapetene i forbindelse med den prisbelønte restaureringen av Eidsvollsbygningen. I tillegg til tapetene skal vegger og tak i flere rom restaureres, med god hjelp av praktikanter fra konservatorstudiet ved Universitetet i Erfurt i Tyskland. Rommene gjennomgår retusjering, en teknikk mest kjent fra malerikonservering. Resultatet fra kjøkkenet, som er det første ferdigstilte rommet, er over all forventning.

Lilli Birresborn fra Universitetet i Erfut med den nyrestaurerte veggen på kjøkkenet. Foto: Erika Søfting, Nordlandsmuseet

Fotografi Nordlandsmuseet har de siste årene gjort fotosamlingene mer tilgjengelige for publikum. På DigitaltMuseum kan man bla i over 23 000 av våre historiske fotografier. Mye av dette er publisert under såkalt «fri lisens», slik at alle kan bruke bildene fritt. Neste steg er å legge ut foto i trykkekvalitet på Wikimedia. På den måten bidrar Nordlandsmuseet i den globale kunnskapsallmenningen. Opplastingen av samlingen etter Svolvær-fotografen Kristian Kanstad (1907-1983) i 2014 ble raskt snappet opp av ivrige «wikipedianere» og lever nå sitt eget liv der kategoriseringer og bruk skjer utenfor det museale. Det pågående prosjektet heter «Synlig på Wikipedia» og er et samarbeid mellom Nordlandsmuseet, UiN og Nasjonalbiblioteket. Nordlandsmuseet bidrar særlig med illustrasjoner til fagbøker, tidsskrifter og annet kulturhistorisk virke. Desto flere bilder vi makter å legge ut under fri lisens, jo mer tid sparer vi på bildeadministrasjon. Dessuten får de gode kreftene rundt oss bruke bildene våre vederlagsfritt.

Ungdommer på en skøyte. Foto: Kristian Kanstad, Svolvær.

Anna Karoline Nordlandsjekta «Anna Karoline» er den eneste originale nordlandsjekten. Den har vært i Nordlandsmuseets eie siden 1954, og ambisjonen er å sikre denne verdifulle kulturskatten for framtida. Et nytt museum skal etter planen være ferdigstilt i 2018.

Fra museene i Nordland

Slik ser arkitektene Rintala/Eggertson for seg det nye Jektefartsmuseet.

Etter at midler ble bevilget i statsbudsjettet for 2016 har vi planer om å legge ned grunnsteinen ved kyststevnet i juli neste år. Museet skal anlegges i Bodøsjøen friluftsmuseum, og settes i et miljø med autentiske bygg fra 1800 – tallet. Friluftsmuseet skal videreutvikles og vise hvordan folk arbeidet og levde i jektefartsepoken. Historiene skal fortelles gjennom utstillinger, lek og aktiviteter med jekta Anna Karoline som fokus og omdreiningspunkt.

som fremmet vår søknad overfor Riksantikvaren, og vi ser frem til et fortsatt tett samarbeid videre i prosjektet. I Nordlandsmuseet gleder vi oss nå til å ta fatt på oppgaven, der vår målsetning vil være å vekke interesse for krigens historie i vår region, og gjøre kulturminner knyttet til dette tilgjengelig.

«Krigens Kulturminner 2015» - et prosjekt med støtte fra Riksantikvaren I Nordlandsmuseet er krigshistorien av stor interesse. Vi ønsker frem mot 2020 å ha et spesielt fokus på historien omkring den tyske jernbaneutbyggingen, Organisasjon Todt, og de tusener av krigsfanger som var i vårt område. Dette er en sterk og omfattende bit av krigshistorien i Nordland. Nordlandsmuseet har for 2015 /2016 fått til sammen kr. 100 000,- i støtte til skilting av et utvalg krigsminner. Riksantikvarens begrunnelse for tildeling er at: «Kulturminnene fra utbyggingen av den arktiske jernbanen under 2. verdenskrig er viktige kulturminner som forteller om nasjonalt viktig, og underkommunisert, historie knyttet til okkupasjon, utbygging av infrastruktur og bruk av krigsfanger under den andre verdenskrig.»

Tur til krigsminnene ved Gyltviksjøen i Sørfold. Rester etter den tyske jernbaneutbyggingen. Foto: Finn Rønnebu/Nordlandsmuseet

I arbeidet med å få gjennomført prosjektet er vi avhengig av gode samarbeidsparter, både offentlige og private. Det var Kulturavdelingen i Nordland Fylkeskommune

Fra museene i Nordland

Helgeland – ett museumsrike Tekst: Espen Andresen, fagsjef Helgeland Museum

Ny museumsplan under arbeid

ELGELAND MUSEUM er i gang med en prosess som skal resultere i en ny museumsplan for Helgeland. Den gjeldende planen fra 2011 ble til etter at museet hadde eksistert i åtte år, og bærer preg av det var et nytt museum, som søkte å etablere seg som en institusjon på Helgeland. Museets første periode ble ikke bare preget av at eksisterende museer skulle slå seg sammen. Konsolideringsprosessen førte også til at det ble etablert flere museums avdelinger på Helgeland. Dette er nå en ferdigstilt prosess, i 2015 hadde Helgeland Museum museums aktivitet i alle de 18 Helgelands kommunene. Mosjøen 1964; moderniseringen og industrialiseringens lykkelige høydepunkt?

I den museumsplanen som nå er under arbeid, arbeides det videre med en konsolidering av museumsvirksomheten på Helgeland. Konsolidering vil i dette arbeidet defineres som; forsterking. Det vil si sikring av faglig kvalitet og faglig utvikling. Dette vil legge et grunnlag for et sterkere museum, der våre mål og strategier forankres godt ut i vår organisasjon. Samtidig skal Helgeland Museums avdelinger fortsatt ha en rolle som formidler av lokalkultur og lokalhistorie fra det enkelte lokalsamfunn. Et forsterkningstiltak kan være at det velges ut noen konkrete temaer som klart defineres og konkretiseres, og som hele organisasjonen arbeider med. Et slikt overordnet tema kan være moderniseringsprosesser. Det kan her fokuseres på endringer over lang tid, 10 000 år, eller en kan velge å se på de endringer som skjedde i moderne tid eksempelvis etter 1840. Det kan også være aktuelt å velge ut et knippe

av undertemaer som belyser hovedtemaet; modernisering. Slike tema kan være; høsting av marineressurser, skog og industrialisering.

Nye formidlingskonsept under arbeid

I 2015 hadde Helgeland Museum museums aktivitet i alle de 18 Helgelands kommunene.

I perioden 2012-14 ble det tatt i bruk tre nye museumsanlegg på Helgeland. Disse er bygd etter transformasjonsarkitektur konseptet; eksisterende bygg som ble ombygd til museumsformål. Arbeidet med basisutstillingene ved disse nye museumsanleggene i Lurøy, Bindal og Velfjord er nå i en avsluttende fase. Grønsvik kystfort i Lurøy er Helgeland Museums krigshistoriske avdeling. Det nye besøksanlegget ved fortet ble åpnet i 2012. Den nye basisutstillingen Grønsvik – mellom varm og kald krig, vil være ryggraden i den videre utviklingen av Grønsvik som et sted der vi perspektiverer og reflekterer over hva krig

Fra museene i Nordland gjør med mennesker, hvordan folkemord blir muliggjort og hvordan det kan forhindres. Tittelen henspeiler på Grønsvik kystforts rolle som en del av Atlanterhavsvollen under annen verdenskrig, og Lurøy som arena for en Omega-base i den kalde krigen. Denne dobbeltheten gjør stedet godt egnet til å formidle både ideologienes rolle i konfliktene på 1900tallet og sammenhengene mellom ideologi og synet på menneskeverd slik de utspilte seg i Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Målet med utstillingen er dels å formidle Grønsviks historie som fort og fangeleir og dels å dissekere det tredje rikes rasetenkning og ideologi. SS og Himmler vies derfor stor plass, i tillegg til innblikk i livet på Grønsvik for de som satt her som slavearbeidere. Et nøkkelpoeng å formidle er hvordan menneskeverdet brytes ned når folk går over fra å være verdifulle individer til kun å være numre i en masse. I en tid med stor migrasjon og økende fremmedfrykt i Europa, er det spesielt viktig å løfte frem hvordan menneskets frykt for det og de ukjente, på sikt kan gi seg forferdelig utslag, for eksempel hvis den brukes som politisk verktøy av autoritære ledere.

Formålet med formidlingen med utgangspunkt i Nasjonalparken vil for det første være å opplyse og veilede besøkende og bidra til å kanalisere ferdselen på en naturvennlig måte. For det andre å formidle viten og innsikt, om Lomsdalens sårbare naturmiljø og det økologiske samspillet spesielt med vekt på menneskenes bruk av området i ulike perioder. For det tredje å skape forståelse for behovet for naturvern generelt og spesielt for vernetiltakene i Lomsdal-Visten. Videre har vi som ambisjon at for turister som planlegger et besøk i parken, vil museet i Hommelstø være et naturlig sted for å søke informasjon og kunnskap. I Bindal er det under arbeid ei basisutstilling om skog og bruk av tre i et natur- og kulturhistorisk perspektiv. Utstillingen skal gi innsikt i skogen og treets kvaliteter og egenskaper, dernest om hvordan mennesket gjennom tidene har tatt vare på og utnyttet skogens verdier. Mennesket har slik formet skogen til et kulturlandskap. I Bindal har skogen – og særlig grantreet – vært ei lokal forutsetning for både utviklingen av båtbyggertradisjoner og sagbruks-/treindustri. I dag er det i de lokale skogene flere registrerte forekomster av sterkt truede boreal regnskog.

I Velfjord tar formidlingsopplegget utgangspunkt i temaet; bruk og vern. Konseptet ser på forhold rundt Nasjonalparken; Lomsdal-Visten, og tre næringer som har hatt utfordringer med temaet bruk og vern; bergverk, oppdrett og Vannkraftproduksjon/vassdragsregulering.

Gjennom båtbyggertradisjonene og næringslivsutviklingen i kommunen har man gjennom århundrer utviklet en bred ktompetanse på tre og bruk av tre – en kompetanse som i dag fortsatt er levende i dette området.

Museet har over lang tid samlet inn omfattende kunnskapsmengder og verdifullt materiale om verneområdet. Det gjelder bygninger, gjenstander, fotografier, folkeminnemateriale, arkivalia, herbarium. Dette representerer helt unike muligheter til å formidle et riktig og spennende bilde av nasjonalparkens natur- og kulturhistorie; når det gjelder gårdsdrift og andre former for bruk av naturressursene, ikke minst den samiske bosetting.

Videre arbeides det med en jernutstilling ved Rana museum, der vi belyser gruvedrift og industrialisering over en 100-årsperiode. Det arbeides også med et nytt byhistorisk konsept ved Vefsn Museum, der forhold rundt småbylivet settes i fokus; både innenfor rammen av historisk dokumentasjon og skjønnlitterær refleksjon. Vi søker i dette arbeidet å se byhistorie og bygningshistorie i sammenheng.

Med utgangspunkt i dette tas det sikte på å lage formidlingsopplegg rundt fem registrerte kulturminner i parken: - Strompdalsgården der folkeminnesamleren, botanikeren og politikeren Knut Strompdal bodde. Lomsdalsgården som ødemarksboplass, med refleksjon rundt marginale bosettinger på Helgeland. - Ferdselsveier mellom Velfjord og Vefsn, Børja og Visten, Børja og Tosbotn. - Samisk boplass Finnsteinen ved Bjønnstokkvatn og kåte ved Breivatn.

Fra museene i Nordland

Narviksenteret med Røde Kors Krigsmuseum Tekst: Joakim Arnøy, Narviksenteret

Narviksenteret er en ideell stiftelse som skal fremme kunnskap om og forståelse for fred og menneskerettigheter gjennom dokumentasjon og formidling av blant annet krigsog okkupasjonshistorien til Nord-Norge.

ARVIKSENTERET ER en av syv fredsog menneskerettighetssentra som mottar driftsstøtte over egen post i Statsbudsjettet og det eneste i Nord-Norge. Røde Kors Krigsmuseum ble etablert i 1964 av Nordland Røde Kors. Fra 1.1.14 overtok stiftelsen Narviksenteret driften av museet som i 2014 hadde ca. 22.000 besøkende. Muséet har en unik og rikholdig krigshistorisk samling. Vår viktigste målgruppe er barn og unge. Samtidig har krigsmuseet vært (og er) en viktig turistattraksjon som er besøkt av et internasjonalt publikum. Dette gjør at vi samtidig er bevisst vår formidling ovenfor disse gruppene.

Nytt bygg Prosjektet ”Nye Narvik Torv - Det fjerde hjørne” er et samarbeid mellom flere aktører for å videreutvikle biblioteket, Narviksenteret og sentrumsstrukturen. Prosjektet inkluderer blant annet nytt kommune- og fylkesbibliotek samt nye lokaler for Stiftelsen Narviksenteret med Røde Kors Krigsmuseum. Arbeidene med det nye bygget startet i juni 2014 og total byggetid vil være ca. 20 måneder, med en planlagt ferdigstillelse av bygget ved årsskiftet 2015/16.

Narviksenteret del av bygget er finansiert gjennom statlig bevilgning på kr. 92,2 millioner og et tilskudd fra LKAB på kr. 5,0 millioner og er på ca. 3000 kvm. Totalt utstillingsareal er ca. 1400 kvm og i tillegg kommer auditorium, magasiner, øvrige publikumsarealer og kontorer.

Vil vi gi en oversikt over status for krig og konflikt i dag og gi den besøkende mulighet og verktøy til å reflektere over noen av dagens problemstillinger knyttet til krig og fred.

Et samlet politisk miljø har stilt seg bak utvidelsen av Narviksenteret gjennom Stortingets vedtak om finansiering av nybygg, Nordland fylkeskommunes vedtak om status som regionalt kulturhus for bygget som helhet, støtte fra de nordlige fylkeskommuner og lokal politisk støtte. Dette medfører et nasjonalt løft for ivaretakelsen av vår nordlige krigsog okkupasjonshistorie og et nytt kapittel i formidlingen knyttet til fred, menneskerettigheter og krigens regler. Det er et ambisiøst og viktig bygg som vil stå ferdig ved inngangen til 2016. Gjennom de vedtak og bevilgninger som er gjort vil dette utgjøre et nasjonalt utstillingsvindu. Bygget skal være i full drift med åpning av ny utstilling i Narviksenteret i løpet av første halvår 2016.

Fredsfront De nye utstillingene er planlagt etter et

Fra museene i Nordland Også i formidlingen av menneskerettigheter og krigens lærdommer jobber vi i samme ånd. En egenopplevd erfaring med disse emnene utstyrer primærmålgruppen vår – ungdom mellom 12 og 19 år – med mye godt tankegods. Heldigvis er det beste vi kan tilby en simulering, som for eksempel et spill. Men et spill gir kort vei fra opplevelsen til den læringsrike refleksjonen. Og det virker.

Modell av det nye bygget sentralt i Narvik

helhetlig konsept som har tittelen Fredsfront. Fredsfront er et nytt begrep som tar Narviksenterets mandat på alvor: å benytte landsdelens erfaringer fra andre verdenskrig til å belyse vår egen tid. Gjennom å kombinere vår unike gjenstandssamling med moderne fortellerteknikk, akademisk kunnskap, bilder, film og digitale virkemidler vil vi fortelle landsdelens krigsog okkupasjonshistorie. Samtidig vil vi gi en oversikt over status for krig og konflikt i dag og gi den besøkende mulighet og verktøy til å reflektere over noen av dagens problemstillinger knyttet til krig og fred. Utstillingen vil få et unikt design og visuelt uttrykk som vi håper vil inspirere den besøkende og gjøre dette til en arena for forskningsformidling og læring for tilreisende og landsdelens egen befolkning.

Siden september 2014 har vi koordinert prosjektet «Borderline Boardgames» som omfatter organisasjoner fra 10 europeiske land. Prosjektets hovedmål er å utvikle nye læringsverktøy for ungdomsarbeid. Med ulike erfaringer og spisskompetanser jobber prosjektgruppen med å utvikle interaktive brettspill som tar sikte på å tilby læringspunkter innen to av de mest sentrale temaene for unge mennesker i Europa i dag; personlig økonomisk styring og konflikthåndtering. Prosjektet løper til mars 2016, og er godt underveis med testing av begge spill. «Real Ideal» simulerer et økonomisk livsløp og gir de unge deltakerne (målgruppen er 13-18 år) muligheten til å håndtere sin egen økonomiske skjebne. Men spillet tar også høyde for ulike forutsetninger og uforutsette hendelser underveis i livsløpet. Narviksenteret har testet opplegget med 6 separate grupper på totalt 120 elever i alderen 13-16. Tilbakemeldingene har vært svært positive.

Å lære gjennom lek og spill Narviksenteret er aktivt engasjert i EU-kommisjonens ungdomsprogram Erasmus +/Aktiv Ungdom. Vi gjennomfører hvert år korte og lange utvekslingsprosjekter for norsk og utenlandsk ungdom. Slik ungdomsmobilitet er holdningsskapende i positiv forstand ved at de utfordrer stereotyper og fordommer om andre nasjoner og folk. Det oppmuntrer til bevisstgjøring av egen og andres kultur og historie, og øker deltakernes interkulturelle sensitivitet og forståelse av mangfold. Metoden er ikke-formell læring. Ikke-formell læring innebærer i korte trekk at det er et uttalt mål om å lære, men at læringen skjer etter deltakernes ønsker, behov og interesser. Vi underviser ikke. Vi guider, da alle stiller likeverdig og bidrar til, og drar nytte av gruppedynamikken. Interaksjon, aktiv frivillig deltakelse og flerveis dialog er nøkkelord.

Spill-opplegget «Mission Z» utspiller seg på et kart over en verden bestående av jordlige geologiske egenskaper, foruten noen spesielle ressurser. En deltakende gruppe deles inn i 5 nasjoner og gis hvert sitt oppdrag som må utføres simultant under betydelig tidspress. Opplegget gir kort vei fra gjennomføring til en rekke samtalepunkter som gjennomgås etterpå, som for eksempel ressurskappløp, maktbruk, diplomati, behandling av minoriteter og annerledes livsførsel, og mye mer. Hver gruppe lager sin egen dynamikk med ulike muligheter for grupperefleksjon. Og potensialet for en sterk opplevelse er tilstede for tenåringen så vel som godt voksne. Våre første tester av «Mission Z» har vært vellykkede. Lek og spill er svært matnyttige virkemidler i vår formidling. Vi ser at det gir oss mange strenger å spille på, og vi jobber videre med finstemmingen.

Fra museene i Nordland

Norsk Luftfartsmuseum Tekst: Karl L. Kleve, klk@luftfartsmuseum.no

Norsk Luftfartsmuseum ble etablert som Norsk Luftfartssenter Bodø AS og åpnet av HM Kong Harald V 15. mai 1994.

ORSK LUFTFARTSMUSEUM har i oppdrag å formidle den norske sivile og militære luftfartshistorien og er et nasjonalt museum for luftfartshistorie. Museet er et teknisk og kulturhistorisk museum, og arbeider med innsamling, forskning og formidling knyttet til alle aspekter av luftfartshistorien. Sammen med Avinor museum og Luftforsvarsmuseet, gir museets utstillinger en oversikt over Norges sivile og militære luftfartshistorie. Ved etablering av museet ble utstillingen til gjennom et samarbeid mellom Norsk Luftfartsmuseum, Luftforsvarsmuseet og Luftfartsverket (AVINOR museum i dag). Teknisk museum var prosjektleder for utstillingen, som ble finansiert gjennom restmidler fra byggebudsjettet og omfattende frivillig innsats fra flere aktører. I tillegg bidro sentrale aktører som Luftfartsverket, SAS og Widerøe med tematiske deler av utstillingen for å formidle egen virksomhet. Det forelå ingen overordna plan for etableringen av utstillingen, og den var ikke kuratert med en helhetlig formidlingsplan. Utstillingene utgjør totalt 10 000 m2, med 42 fly/helikopter. Formidlingen av sivil luftfart er etablert i rundt 3000 m2 av det totale arealet. Museet har hatt rundt 40 000 besøkende hvert år (avhengig av hvor attraktive gjesteutstillingene har vært hvert år.

Prosjektbeskrivelse For å holde på museets attraktivitet som opplevelsesprodusent for ulike målgrupper, er det nødvendig med en ny og kurratert utstilling som imøtekommer dagens og fremtidens publikumsforventninger. Utstillingen har en

forventet levetid på rundt 20 år, noe som er normalt for basisutstillinger, men vil bli tilrettelagt for jevnlig oppdateringer slik at den ikke stivner i uttrykksformen i perioden. Det er også lagt opp til fornying underveis med innpassing av nye fly etterhvert som disse blir utrangerte og tilgjenglige (feks Sea King i 2017). Siden museet ble åpnet i 1994 har det skjedd en vesentlig utvikling innen luftfarten med kommersialisering av selskapene, etablering av lavprisselskap og ikke minst den teknologiske og trafikkmessige utviklingen. Dette er ikke en del av formidlingen i dagens utstilling. Ny utstilling vil bli bygd opp omkring 5 hovedtema: – drømmen om å fly – fremveksten av en nasjon – et forent folk  – vår felles velstand  – hvorfor går det ikke galt? Utstillingen vil gi en helhetlig besøksopplevelse, hvor det er satt fokus på ulike berøringspunkter for målgrupper i alle aldre. Utstillingen består av landets største samling av store gjenstander og det er en krevende prosess bare det å demontere eksisterende utstilling, omrokkere og sette gjenstandene inn i nye sammenhenger. Norsk luftfartsmuseum har inngått samarbeid med Freeman Ryen Design Ltd (FRD) fra Sydney, Australia, som er ledende innen museumsutvikling i verden og spesielt innenfor luftfartsmuseer. Sammen med FRD skal

Fra museene i Nordland

museet utarbeide den nye basisutstillingen basert på en faglig forankret konseptplan. Utstillingen vil innholde et mangfold av gjestander, film, opplevelsesmoduler, digitale stasjoner, læringsmoduler og ikke minst den store flysamlingen satt inn i en narrativ sammenheng. Gjennom dette arbeidet skal vi bidra til å fortelle luftfartshistorien i en helhetlig sammenheng, få med utviklingen de siste 21 årene og ikke minst fokusere på fremtidens utfordringer og utvikling innen luftfart. En viktig del av utstillingen vil også være å bidra til å nå de nasjonale museumsmålene om formidling som skal bidra til skapende innsikt og kritisk refleksjon. Vi vil sette kritiske søkelys på problemstillinger knyttet til sikkerhet, miljø, teknologisk utvikling og passasjerutvikling. Utstillingen om norsk sivil luftfart skal formidle luftfartens betydning for hver enkelt av oss i like stor grad som samfunnet som helhet og skal løfte museet opp på den internasjonale arenaen!.

Norsk luftfartsmuseum har inngått samarbeid med Freeman Ryen Design Ltd fra Sydney, Australia, som er ledende innen museumsutvikling i verden og spesielt innenfor luftfartsmuseer.

UNESCO -prosjekt på gang ved Universitetet i Nordland Tekst: Steinar Aas, steinar.aas@uin.no

Det samfunnsvitskaplege miljøet ved Universitetet i Nordland har fått tilskot for å utvikle eit prosjekt saman med blant anna Universitetet i Bergen, Havforskingsinstituttet, museumssektoren i Nordland og fylkeskommunane i Hordaland og Nordland om Lofoten og Nordre Nordland. Kunnskapsutvikling i høgsetet

ÅLET MED prosjektet er å utvikle kunnskap om bærekraftig utvikling av skreifiske og tørrfiskhandel, bærekraftig verdensarvturisme og formidling av eit verdsarvområde i Nordland fylke. Ei side av prosjektet handlar dessutan om kunnskapsutvikling og formidling om immateriell samisk og norsk kulturarv. Bakgrunnen for prosjektet er at ein har sett for seg ei vidareutvikling av fleire område av Nordland som del av UNESCOS verdsarv etter at Vegaøyan fekk slik status i 2004. Også den norske regjeringa har peikt ut fleire tentative stader for slik status, som Tysfjord, Hellemobotn, Rago. Her hadde ein tenkt å kople regionen på det svenske verdsarvområdet Laponia. I tillegg har også Lofoten vore framme i planane.

Forsking nødvendig Norge ratifiserte konvensjonen for vern av den immaterielle kulturarven i 2007. Denne konvensjonen har som siktemål å sikre kulturverdiar som fell utafor den materielle kulturarven. For å sikre arbeidet med kulturog naturvern tar Universitet i Nordland sikte på å opprette eit forskingsprogram som kan sikre forsking, kunnskapar og formidling om kultur og naturverdiar. Forskingsprogrammet er tenkt å vere eit partnarskap /

Bakgrunnen for prosjektet er vidareutvikling av fleire område av Nordland som del av UNESCOS verdsarv etter at Vegaøyan fekk slik status i 2004.

samarbeidsavtalar mellom Nordland fylkeskommune, Fylkesmannen i Nordland, Helgeland museum, Salten museum og Museum Nord, det Norske sametinget og Arran lulesamiske senter i Tysfjord kommune. Eit forskingsprogram ved Universitetet i Nordland er tenkt å hjelpe til med å forske, greie ut og nominere samisk og norsk immateriell kultur i Nord-Noreg som ledd i Unescos immaterielle kulturarv.

Lofoten og fiskeria sentral Handelen med tørrfisk frå Lofoten via bryggene i Bergen til byene i Europa har vore eit viktig nasjonalt økonomisk fundament, og ein formar og utviklar av kystkultur. I fleire hundreår har skreifiske i Lofoten og eksport av tørrfisk vore ein av landets viktigaste eksportartiklar og inntektskjelder både for nasjonen og for folk i hushald og bygdelag langs Norskekysten. Lofotfisket og tørrfiskhandelen frå Lofoten har dessutan vore eit viktig kulturhistorisk og økonomisk system, og er framleis del av ei intakt, levande, bærekraftig og økonomisk levedyktig europeisk næringskjede.

Bergen utan Lofoten I 1979 fekk Norge lista Bryggen i Bergen som verdens kulturarv og i 2002 fremja regjeringa Lofoten som ein kommande kandidat til verdas kombinerte kultur og naturarv. Det var mangel på heilskapleg tenking ikkje å ta med Lofoten som del av Bryggen som verdsarv. Miljøverndepartementet gjorde sin søknad for Lofoten ferdig i 2009 og regionen er framleis på lista over kommande søknader frå Norge. Også seks kommunar i Lofoten og Lofotrådet vedtok å ferdigstille søknaden til UNESCO i 2011 og 2014. Nordland fylke er Norges største fiskeriog oppdrettsfylke. Tradisjonar med handel og bruk av fisk står framleis sterkt i dei regionane av verda der marknaden for produkta i dag er, både i Europa, Afrika og

Foto: Steinar Aas

Sør-Amerika. Det har også medført kulturelle band, som kan vidareutviklast og forskast på med eit samfunnsfagleg og historisk perspektiv. Universitetet i Nordland har blå næringar, miljø- og ressursforvaltning i nord og turisme som strategiske satsingsområde. Eit samarbeid mellom Universitetet i Bergen og Universitetet i Nordland kan derfor stryke den maritime satsinga og kulturforskinga i Noreg. Forskingsmiljøa innafor samfunnsforsking og historie samarbeider alt om kyst- og fiskeriforsking, og historisk forsking om fiskeri og fiskeriforvaltning, og det er samfunnsvitaren professor Allan Sande og historikar professor Steinar Aas som er Universitetet i Nordland sine ansvarlege i utviklinga av prosjektet. Dessutan er historikar og professor Alf Ragnar Nielssen med. Nils-Georg Brekke ved Universitetet i Bergen er leiar for prosjektet, som inngår i eit større nettverk knytt til tema som berekraftig forvaltning av miljø, natur og kulturarv. Det er førebels gitt 170 000 til utvikling av forskingsprogrammet i regi av Universitetet i Nordland, der musea etter alt å dømme vil få ein viktig plass.

Lofotfisket og tørrfiskhandelen frå Lofoten har vore eit viktig kulturhistorisk og økonomisk system, og er framleis del av ei intakt, levande, bærekraftig og økonomisk levedyktig europeisk næringskjede.

Dokumenter fra 1814 Tekst: Alan Hutchinson, alan.hutchinson@uin.no

Verken Nordlandenes eller Finnmarks Amt ble representert ved Eidsvollforsamlingen som både forfattet Norges Grunnlov og valgte danske prinsen Christian Fredrik til Norges konge i mai 1814.

E AVBILDEDE dokumenter gjenspeiler den dramatiske utvikling i 1814 da Eidsvollmennene skapte grunnlaget for Norges selvstendighet og gir et innblikk i hvordan utviklingen utspilte seg på lokalt plan. Dokumentene angår tiden etter mai, etter at det, i samsvar med forutsetningene i Grunnloven ble satt i gang forberedelser for det første ordentlige Storting i februar 1815. Grunnloven forutsatte at Stortinget skulle holdes hvert tredje år og åpnes første søndag i februar. Det første dokumentet, skrevet i juni 1814, er en instruks fra kong Christian Fredrik. Det ble sendt i juli/august til fogder og sogneprester i landet med instruks om at de skulle ihht Grunnloven av 17 mai gjøre opp manntaller over stemmeberettigede, at disse skulle” sverge troskap til konstitusjonen” ved tingsmøter og at det skulle foretas valg for valgmenn. Grunnloven foreskrev at dette skulle foregår innen seks måneder etter at et valg ble vedtatt. Det ble tillat å bruke noe lengre tid i Nordlandene.

Dokumentet viser til både deltakere og resultatene av avstemningen.

Innholdet i disse dokumentene tyder på at valgene av valgmenn i Nordland hadde foregått utover høsten uforstyrret av de rikspolitiske begivenheter som utspante seg sørpå.

Forutsetningene ble imidlertid endret da svenskekongen gjorde krav på Norge i henhold til Kieltraktaten av 14. januar 1814. Når forhandlinger dro ut gikk svenskekongen til angrep på Norge 26. juli. Krigen var kortvarig og ved konvensjonen i Moss 14. august godtok den norske regjeringen stilltiende forutsetningen etter Kieltraktaten om at Norge skulle overdras fra Danmark til Sverige. Samtidig godtok den svenske kronprins Karl Johan at Norge skulle beholde sin selvstendige grunnlov. 7. oktober 1814 møtes den første overordentlige Storting (d.e. Storting utenom de faste angitte tidspunkter) for å revidere grunnloven i samsvar med den nye unionen. Christian Fredrik abdiserte 10.oktober og svenske Kong Karl 13. ble valgt til Norges konge 4. november.

Valg av valgmenn skulle foregå i distriktene ved kirkene, og være tilendebrakt innen utgangen av desember. En valgmann for inntil hver hundre stemmeberettiget innvåner. Valgmenn skulle samles innen en måned av amtmannen for å foreta valg av representantene.

Nye valg av representanter hadde vært, eller ble foretatt før Stortinget møttes, men heller ikke nå ble de nordlige amtene representert. Stortingen ble oppløst 26. november. Det ble forutsatt at den første ordentlige Storting nå skulle holdes i juli 1815, men i tilfelle uforutsette hendelser, skulle valgene til denne første ordentlige Storting foretas umiddelbart.

Det andre dokumentet er en protokoll over valgmøtet som amtmannen holdt i desember 1814, da valgmennene ble samlet for å velge representanter til førstkommende Storting.

Innholdet i disse dokumentene tyder på at valgene av valgmenn i Nordland hadde foregått utover høsten i henhold til instruksen fra Christian Fredrik, uforstyrret av

de rikspolitiske begivenheter som utspante seg sørpå. Amtmannen var da i stand til å gjennomføre valg av representanter til Stortinget i 1815, straks etter at den overordentlige Storting ble oppløst. Det tredje dokumentet er en kopi av fullmakten (nevnt i det andre dokumentet) som hver av de fire valgte representantene fikk med seg til Stortinget. Den er delvis en repetisjon av det andre dokumentet og inneholder samme liste over valgmenn (her som underskrifter) med unntak av at en ekstra person har sneket seg inn for Brønnøy. Fullmakten presiserer i tillegg fire saker som forsamlingen ønsker at representanter skal fremme på Stortinget. Disse var 1. Skolevesenets forbedring, finansiert ved salget av kirkegods. 2. Forbedringer innen fiskeriene 3. Anlegg av en kjøpstad 4. Et bedre helsevesen

De tre først av disse saker ble snart fulgt opp. Forutsetningen for salg av kirkegodset ble forordnet i 821 med lovfestning av Lov om benefiserte gods. Med Lofotloven av 1816 ble lofothavet åpnet for fritt redskapsbruk. Bodø fikk byprivilegier i samme år. Ingen snarlig handling ble imidlertid tatt i henhold til bedring av helsevesenet.

Arkiv i Nordland 30 år Tekst: Inge Strand

Arkiv i Nordland vart formelt etablert 22. mars 1985, då styret i Nordlandsforskning gjorde vedtak om at Nordlandsarkivet kunne inngå som ei avdeling i forskingsstiftinga. Men Nordlandsarkivet, seinare Arkiv i Nordland, har ei lang forhistorie …

oppgåver, og slett ikkje i Nordland. Pilotprosjektet fekk fullmakt frå Statsarkivaren om å opptre på hans vegner i Nordland, og prosjektleiaren, amanuensis Bjørn Bjørnstad, inspiserte kommunearkiv, prestearkiv og lensmannsarkiv rundt om i fylket. Det hende òg at perifere statlege arkiv vart tatt hand om av Pilotprosjektet.

Men ei etablering av statsarkiv i Nordland ville ta tid. Først skulle det byggast statsarkiv i Tromsø og Kongsberg, og så kunne det bli Nordland sin tur. Då prosjektperioden var over, var alt uvisst om statsarkiv, og miljøet rundt Pilotprosjektet såg seg om etter andre alternativ. Arbeidet kunne ikkje halde fram i regi av NDH, men skolen ville framleis vere med ved å stille lokale og annan infrastruktur til rådvelde i nybygget som no reiste seg på Mørkved. Nordland fylkeskommune løyvde driftsmidlar, og Nordlandsforskning sa seg viljug til å administrere det nye arkivet. Statsarkivet i Trondheim vart framleis med som fagleg instans og samarbeidspartar, og nyskapningen fekk namnet «Nordlandsarkivet». Og Bjørn Bjørnstad vart første leiar.

ET STARTA på slutten av 1970-talet. Nordland distriktshøgskole (NDH) var blitt etablert i 1971, og i 1974 kom det ein seksjon for historie – der det kom tre unge historikarar. Dei hadde – i tråd med 1970-talets ideal – ønske om å forske på lokale forhold, på Nordlands historie. Men dei opplevde raskt at kjeldematerialet mangla. Statsarkivet i Trondheim hadde dei statlege arkiva, men det var vanskeleg for dei som ønskte å forske på privat sektor, som Jan Vea som interesserte seg for lofotfisket, og Nils Henrik Fuglestad som ville forske på industrialisering og arbeidarrørsle. Saman med mange andre gode krefter fekk dei to historikarane i gang eit prosjekt med oppgåve å samle inn og bevare verdfullt kjeldemateriale i Nordland. Prosjektet, som fekk det nette namnet Pilotprosjektet for bevaring av historisk-dokumentarisk materiale i Nordland, skulle legge til rette for eit framtidig statsarkiv i Nordland. På dette tidspunktet, i 1980-81, var det ingen idear eller planar om ein regional, ikkje-statleg arkivinstitusjon i Nordland. Pilotprosjektet vart finansiert ved midlar frå NDH og ei treårig løyving frå Kyrkje- og undervisningsdepartementet. Parallelt med arbeidet i prosjektet gjekk det ein prosess med sikte på å få statsarkiv til Nordland. Både departementet, riksarkivaren og statsarkivaren i Trondheim støtta planane om eit nytt statsarkiv; Statsarkivdistriktet til Trondheim var for stort, og det fekk ikkje gjort alle pålagte

Ekspedisjonar rundt om i fylket med varebil ble utført for bokstaveleg talt å banke på dørar hos folk og spørje om dei hadde arkiv å avstå.

I prosjektperioden hadde 100 hm arkiv blitt ordna, og eit velfungerande nettverk hadde blitt etablert. Grunnlaget for eit endå meir omfattande arbeid for bevaring og formidling av arkiv og anna viktig kjeldemateriale var lagt. Bjørnstad døydde i mai 1985, og etter ein interimsperiode med sivilarbeidar Wilhelm Karlsen kom historikaren Svein Fygle til Nordlandsarkivet. Han heldt fram det litt uortodokse bevaringsarbeidet frå prosjektperioden, med ekspedisjonar rundt om i fylket med varebil for bokstaveleg talt å banke på dørar hos folk og spørje om dei hadde arkiv å avstå. Avtalar og vilkår kom i neste runde. Her var det om å berge det som bergast kunne.

Både i prosjektperioden og seinare var verksemda bemanna med mellombels arbeidskraft i tillegg til leiaren. Det var sivilarbeidarar, «rettedølar» og anna tiltakspersonell. Slik var det utover heile 1980-talet, også etter at arkivet fekk auka løyvingane frå fylkeskommunen og kunne tilsette ein ny arkivar i 1988. Ekstra personell vart også finansiert gjennom ekstern finansiering av ymse slag; frå Kulturrådet, næringslivet og gjennom oppdragsforsking.

Beate Blix Storeide gjennomser nyankomne saker på arkive. Foto: AIN

Slik gjekk det fram til 1995 då Nordlandsarkivet vart til Arkiv i Nordland. Men det er ei anna historie.

Museum Nord starter egen skriftserie Den første boka i serien har arbeidstittelen På fileten. Fiskeindustrien på Melbu fra Neptun i 1910 til Norway Seafoods i 2015, og Roald Hansen er forfatter. Roald Hansen, opprinnelig fra Narvik, kom til Melbu 1. juli 1963. Han fikk jobb med ansvar for det elektriske anlegget ved bedriftene Melbu Fiskeindustri og Neptun Sildoljefabrikk. Oppgavene ble større etter hvert, og Hansen har gjennom en årrekke vært teknisk sjef ved filetfabrikken på Melbu. I denne boka har han skrevet om bedriftens historie og om sitt arbeidsliv ved anlegget. Hovedperspektivet er den teknologiske

utviklingen og hans egne opplevelser, men øvrige forhold ved å drive filetindustri på et lite tettsted i kyst-Norge har også fått sin plass i framstillingen. Det er likeledes tatt med stoff om oppkomsten av Melbu som industristed og filetfabrikkens historie før Roald Hansen begynte sin karriere der. Fiskerihistoriker og tidligere direktør i Museum Nord, Pål Christensen, har fungert som fagkonsulent for boka.

Melbu Fiskeindustri 1972. Foto: Gunnar Grindstein/ Sortland museums arkiv.

kr 400,-

Boka selges på følgende steder: Telegrafruta.no Leselysthuset Saltdal Rana Museum

Ark Glasshuset Ark Fauske Amfi Fauske Ark Mo Amfi Mo i Rana

Saltfjellet hotell Nordland Nasjonalparksenter Fotograf Holst Fauske Kommune

Turistforeningene Mo og Bodø

NORDLANDS HISTORIE

kr 1199,ISBN 978-82-321-0317-1

Bestill verket p책 www.fagbokforlaget.no eller hos din lokale bokhandel.