Hubro 2 - 2010

magasin fra Universitetet i Bergen

2/ 2010 17. årgang

TEMA: FRIHET

Stadig nærmere totalovervåking s. 6–8 s. 20–24

Google bak den kinesiske muren s. 16–19 Statens snille barn s. 20–24

TEMA

Venter på det store skjelvet s. 28–31 Levde med ørn s. 35–37

TEMA

TEMA FRIHET

6 Vår arkiverte hverdag

9

9 Kjønna krigsretorikk 13 Det frie mennesket 14

14 Smart fisk!

16 Kinesisk kontroll på nettet 20 I velferdstatens famn 25 I MOSEN Tidsånda går i daffedress 26 Lykkeforskning på Møhlenpris 28 Venter på skjelvet

25

32 Angsten stilnet 35 TILBAKEBLIKK Ørnemannen 38 Etiopia får malariavarsling 35

42 KRONIKK NRK i markedets makt

Abonner gratis på HUBRO. Send navn og postadresse til: hubro@uib.no eller ring 55 58 69 00

Fridomens tvangstrøye I Vesten reknar vi oss som frie menneske. Men er vi det? Mykje tyder tvert i mot på at vi nærmar oss totalovervaking. Om ein koplar saman alle data frå overvakingskamera, kortbetaling, trafikkdata og nettaktivitet vil ein kunne lage ein uhyre detaljert profil over våre liv. George Orwells roman 1984 liknar ein del på samfunnet anno 2010. Fridom er tema for denne utgåva av Hubro. Vi ser på fridom som omgrep, og fridom som praksis. I antikken tyda fridom noko ganske anna enn i dag, seier filosof Arild Utaker. I dag er det nesten ikkje grenser for kva me kan velje mellom. Men valet om å ikkje velje, er ikkje ein muligheit.

I Noreg har vi høg tillit til staten, og kanskje er det derfor vi tillet ei stadig meir omfattande overvaking. Vi er venner med staten. Den sikrar oss fridom frå svolt, gjev oss utdanning og høvet til å skape vårt eige liv. Men staten definerer også grensene for vår utfalding. Romfolket

som reiser av garde midt i skuleåret er til dømes eitt av velferdsstatens svarte får. Kor mykje staten skal bestemme over våre liv, er eit klassisk liberalistisk dilemma. Samstundes som mennesket i det store og heile er fritt i samfunnet vårt, vil vi også at resten av verda skal bli like frie som oss. Militære operasjonar i Afghanistan blir legitimert med at folket skal frigjerast. Men heller ikkje våre verdiar er nøytrale. Det føregår ei sivilisasjonsmisjonering i Afghanistan, påpeikar Randi Gressgård som forskar på kva som ligg bak måten vi omtalar «dei andre» på.

Kvar vert det eit jordskjelv neste gong? Det er kunnskap vi gjerne vil ha, og jordskjelvforskarar nærmar seg no ei oversikt over dette. Vi skriv om korleis ein kan bli kurert for angst og om ørneforskaren Johan Fr. Willgohs levde store delar av livet sitt blant havørn og hubro.

HUBRO Nr 2/2010 Magasin fra Universitetet i Bergen. Kommer ut med 4 utgaver pr. år / REDAKSJON Ansvarlig redaktør: Elin F. Styve / Redaktør: Hilde K. Kvalvaag, hilde. kvalvaag@uib.no / Journalister i dette nr: Walter N. Wehus / Kim E. Andreassen / Kjerstin Gjengedal / Eivind Senneset / Gudrun Urd Sylte / Jens H. Ådnanes / Grafisk form: Lars O. Haaheim / Christian Bakke, Formidlingsavdelingen, UiB / REDAKSJONSRÅD Post.doc. Mette Andersson / professor Tore Furevik / professor Ole Didrik Lærum / forsker Tone Hellesund / ADRESSE Nygårdsgt 5, 5015 Bergen, tlf: 55 58 69 00 / Besøksadresse: Nygårdsgt 5 / E-post: hubro@uib.no / Abonnementet er gratis / OPPLAG 19 400 / Trykk: Bodoni / Framsidefoto: Scanpix / Universitetet i Bergen har ca. 14 500 studenter og 3 200 ansatte / Rektor: Sigmund Grønmo / Universitetsdirektør: Kari Tove Elvbakken / ISSN 1503-9919 / For annonser, kontakt redaksjonen UiB er medlem av World University Network (www.wun.ac.uk), og Coimbra-gruppen (www.coimbra-group.eu), en samling av tradisjonsrike europeiske universiteter.

Hubro (lat.: Bubo bubo), den største av uglene våre. Den er en typisk vestlandsfugl, og en truet dyreart. Hubroen er klarsynt og klok, og er kjennetegnet i Universitetet i Bergen sin logo.

MANGEÅRIG FORSKING: UiB har lang tradisjon med forsking i Weddellhavet, alt i 1928 deltok professor Håkon Mosby frå Geofysisk institutt på «Norvegia» ekspedisjonen og det var han som først oppdaga det superkalde isbremvatnet. Isbremmen verker som ei motkraft for fastlandsisen i Antarktis, den held isen inne. Viss det blir endringar i forholdet mellom sjøvatnet, isen og isbremmen, kan det ifølge Svein Østerhus verte dramatisk for fastlandsisen. (Alle foto frå forskarteamet)

Den aller kaldaste havstraumen Under isbremmen i Antarktis målte Svein Østerhus det kaldaste sjø­vatnet og den kaldaste hav­straumen som nokon sinne er målt.

I februar i år var klimaforskar ved Bjerknes­ senteret, Svein Østerhus, på tokt til Antarktis saman med master­studentane Kjersti Strand og Lisbeth Håvik. Her gjorde dei målingar i verdens kaldaste sjøvatn. I sjø­vatnet under den tusen meter tjukke Ronne-isbremmen

i Weddellhavet, har Østerhus målt -2,6 grader som er det kaldaste sjøvatn som nokon gong er målt.

– Når sjøvatnet er så kaldt, legg det seg på botn. Vatnet dannar superkalde straumar som går langs havbotnen og kjem heilt opp til Irland, seier Østerhus.

Dei superkalde havstraumane blir rekna som den største drivkrafta i klimasystemet.

Dette toktet er ein del av (BIAC)-prosjektet, Bipolar Atlantic Thermohaline Circulation, eit prosjekt knytt til det inter­nasjonale polar­året 2007–2008, der forskarane skal sjå nærare på prosessane bak djupvass­danninga ved polane. I Antarktis er store hav­område dekka av flytande isbrear. Under isen som held mellom 20 til 25 minusgrader,

vert vatnet kjølt ned til ein temperatur som er lågare enn frysepunktet ved overflata.

Trykket gjer at vatnet er flytande sjølv med minusgrader. Når vatnet vert pressa ut over kontinentalsokkelen, renn det ned i havdjupet i stor fart.

Utanfor isbremmen i Weddellhavet henta forskarane opp og sette ut nye måle­riggar med overvakingsinstrument. Måle­instrumenta som er ankra opp på havbotnen, samlar data som blant anna vert brukt til å studere korleis den superkalde hav­straumen blandar seg med anna vatn når den renn ned i djup­havet som ei gigantisk elv. På fem hundre meters djupne henta forskarane opp data frå den kaldaste hav­straumen som nokon sinne er målt.

Havstraumen målte 2,2 minusgrader.

ISBREMMEN: Den delen av den antarktiske iskappa som flyt på havet kallast isbremmen. Som eit isfjell der berre ti prosent av isen stikk opp av havet, kan kan isbremmen gå tusen meter ned i djupet. Nede i djupet under den kalde isbremmen dannar det seg eit lag av superkaldt vatn.

DANSAR MED PINGVINAR: Masterstudent Kjersti Strand møter dei innfødde. I masteroppgåva si skal ho undersøke data frå toktet og finne ut om det har vore endringar i isbremvatnet i Weddellhavet.

Ho skal bruke data tilbake frå 1968, UiB har henta inn data frå isbremvatnet i fleire tiår.

RIGGARBEID: Fem måleriggar vart henta opp frå havbotnen i Weddellhavet, og fire nye vart sett ut.

– Det vil ta oss mange år før me har opparbeidd alt materialet me har samla inn i løpet av dette toktet, seier Svein Østerhus.

TEKST: Gudrun Sylte

HUBRO 2/2010 • 3

Fra ballong til radiostyrt fly

PÅ HØYDEN Medfødt hjertefeil er arvelig I en studie utført ved Statens Serum Institut i København har UiB-professor Nina Øyen vist at hjertefeil hoper seg opp i familier. Jo mer alvorlig hjerte­ feil, desto større er sjansen for at flere i familien får hjertefeil. Hvis et barn blir født med hjertet på feil side er risikoen hele åtti ganger større for at et fremtidig søsken har samme feil, sammenliknet med et barn fra familier uten disse komplikasjonene.

– Dette betyr sannsynligvis at nedarvede genfeil har mye mer å si for utvikling av hjertefeil enn tidligere antatt, sier Nina Øyen. Medfødt hjertefeil rammer rundt én prosent av alle nyfødte. Av disse regner man med at nærmere ti prosent skyldes kromosomfeil, og en femtedel andre syndromer.

Vanligvis blir værdata samlet inn ved hjelp av værballonger. Men førsteamanuensis Joachim Reuder ved Geofysisk institutt har avansert fra ballong til et radiostyrt fly. Ved hjelp av GPS og autopilot sendes flyet langs en rute som er forhåndsprogrammert. Værdata samles inn og lagres på flyet, samtidig som de blir trådløst overført til en datamaskin på bakken. Flyet kan også utstyrast med kamera, slik at forskerne også kan få visuell informasjon om meteorologiske situasjon, som isforhold når man flyr over havet i artkiske strøk. Reuders radiostyrte fly samler inn data i de lavere luftlagene, fra bakken og opp til 4000 meters høyde. Med alt utstyr koster flyet 20.000 kroner, og er billigere og enklere i bruk enn værballongene. Men Reuders tar ikke sjansen på å å styre flyet selv, det tar erfarne modellflygere seg av.

FOTO: Frode Ims

Christieprisen delt ut for første gang Marit Warncke, administrerende direktør i Bergen Næringsråd fikk Christieprisen for 2010 under Christiekonferansen 26.april.

Marit Warncke får prisen for sitt engasjement for å styrke samhandlingen mellom Universitetet i Bergen og omverden, i særdeles grad næringslivet i bergensregionen, samt hennes engasjement for å synliggjøre hvordan forskning og utdanning bidrar til nyskaping i regionen, heter det i begrunnelsen. Det het videre at den aller første gangen Christieprisen deles ut, går den til en person som i sitt virke og i sin posisjon meget klart fyller kriteriene for å motta prisen. Årets prisvinner har både personlig og i kraft av sin posisjon utenfor universitetet vist stort engasjement for universitetet, med vilje til å styrke båndene mellom akademia og samfunnet rundt, og til å synliggjøre universitetets egenart og kompetanse nasjonalt og internasjonalt.

FOTO: Paul S. Amundsen

Fant verdens dypeste varmekilde – Stemningen ombord var en blanding mellom ekstase og høytid, sier professor Rolf-Birger Pedersen ved UiB som var med på toktet da forsknings­ fartøyet James Cook fant verdens dypeste varmekilde. Det var i april i år at forskerne ombord på James Cook fant det de mener er verdens dypeste hydrotermale felt, eller varmekilde. 5000 meter under havoverflaten i Cayman­ grøften spyr flere etasjer høye vulkanske piper ut vann som er varmt nok til å smelte bly.

– Varmekilden finnes på en vulkansk spredningsrygg som har mange likheter med de vulkanske plategrensene vi studerer i norskehavet. Lokeslottet var det første hydrotermale feltet som er blitt funnet på denne type plategrense.

Feltet i Cayman Trough er det andre, forteller Rolf-Birger Pedersen.

De to feltene vil gi forskere ny kunnskap om geologien og biologien i dyphavene.

UBÅT: Rolf-Birger Pedersen sammen med den ubemannede ubåten av typen Autosub6000, som utforsker havbunnen på jakt etter varmekilder.

FOTO: Maaten Furlong

Landskapets svar på Finn.no

Grind.no er navnet på en ny nettportal som tar deg med på en historisk og geografisk reise rundt i vestlandsregionen. Nettstedet skal være et oppdatert, digitalt oppslagsverk for natur, landskap, kulturhistorie og miljø. For å få til dette, skal grind.no åpne for at alle kan legge inn aktuelle tema og kunnskap. For å ivareta kvaliteten skal tolv fagarbeidere fra ulike fakultet ved UiB være «portvoktere».

I dag ligger Kulturhistorisk vegbok ute på portalen. Neste år skal Naturhistorisk vegbok og Folgefonna og fjordbygdene digitaliseres.

Omvikdalen. FOTO: Svein Nord

Men planen er å bli enda større, forteller redaktør og primus motor Nils Georg Brekke, som sier at portalen skal bli landskapets svar på Finn.no.

Med artikler og luftige illustrasjoner får leseren anledning til å se landskapet med et nytt blikk. Alt fra populærvitenskapelig lokalhistorie til tunge akademiske forskningsartikler er med. Portalen er tiltenkt skoler, fagfolk og ellers den kunnskapssøkende delen av befolkningen.

Museet skifter farge Som en del av oppussingen av De natur­historiske samlingene, skifter museums­bygningen i disse dager farge fra gul til laksegrå. Den rehabiliterte fasaden ligger nå nærmere fargen som bygningen hadde på slutten av 1890-tallet, og fargevalget er utarbeidet av arkitekt Trine Neble i samarbeid med Riksantikvaren.

De naturhistoriske samlingene til Bergen Museum er stengt for publikum frem til oktober, på grunn av innvendig oppussingsarbeid. Blant

annet skal hvalskjelettene restaureres, og vinduene i hele bygget blir nennsomt restaurert av hånd­verkere som bidrar med internasjonal ekspertise.

Nordfløyen av museet var fremdeles innpakket da Hubro gikk i trykken, mens midtpartiet vil bli innhyllet i presenning fra juli av.

FOTO: Kim E. Andreassen

Kreftfare i kombinasjon Risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer kan være farlig på flere måter.

En ny studie viser at faren for livmorkreft kan øke med så mye som 70 prosent. Studien har tatt utgangspunkt i 290.000 kvinner i Norge, Sverige og Østerrike. Disse fikk målt høyde, vekt og blodtrykk, i tillegg til nivåer av glukose, kolesterol og triglyserider i blodet i forbindelse med helseundersøkelser. I løpet av oppfølgingsperioden ble det registrert over 900 tilfeller av livmor­kreft i denne gruppen, og 130 av kvinnene døde. Det viste seg at personer med metabolsk syndrom har økt risiko for å få livmorkreft. For en femti år gammel kvinne vil en enhets økning i den score-funksjonen vi bruker for å beregne metabolsk syndrom, medføre en 70 prosent økning i risiko over en 20-årsperiode.

Tone Bjørge som er professor ved Institutt for samfunns­medisinske fag,leder den norske delen av prosjektet, som er et samarbeid mellom Norge, Sverige og Østerrike.

– Man vet at fedme er ugunstig for kreftsykdommer, men få har sett på dette syndromet som en enhet i forbindelse med kreftfare før, sier Bjørge. Fra før vet man at livmorkreft i stor grad er knyttet til overvekt – rundt 40 prosent av sykdomsforekomsten kan tilskrives overvekt og fedme.

Dobbelkultur gir bedre helse Barn av vietnamesiske båtflyktninger har bedre psykisk helse enn norske barn, ifølge ny doktorgrad ved Institutt for klinisk medisin, UiB og Uni Helse. Studien viser at norsk-vietnamesiske barn av båtflyktninger lider mindre av hyperaktivitet, oppmerksomhetsproblemer og atferdsvansker enn norske jevnaldrende.

– Den selvrapporterte psykiske helsen hos barn av vietnamesiske flyktinger født i Norge er signifikant bedre enn hos deres norske jevn­aldrende, sier Aina Basilier Vaage. Hun har deltatt i en over tjue års langtidsstudie av vietnamesiske flyktninger og deres FOTO: iStockphoto barn. Basilier Vaage tror at den robuste psykiske helsen hos annen generasjons vietnamesere skyldes deres tokulturelle kompetanse. Barna er oppdradd av vietnamesiske foreldre med konfutsiansk kultur hvor en viser respekt, sitter stille og hører på hva de voksne sier. Båtflyktningene legger stor vekt på skolegang. De har sett at barna er nødt til å gjøre det godt på skolen for å klare seg bra i Norge.

Foreldrene vet av egen erfaring hvilken ny sjanse de har fått etter å ha bli plukket opp på åpent hav da de trodde alt håp var ute.

– De føler det som et livsprosjekt å videreføre den nye sjansen de har fått.

Hvilken suksess de har hatt som flyktninger hviler videre på barna, forteller Basilier Vaage.

FOTO: Walter N. Wehus

Flere nyheter på www.uib.no

TEMA: FRIHET

Stadig nærmere – Mobilen er et overvåk­ ningsapparat som til en hver tid forteller hvor vi er, men få bekymrer seg over at vi blir overvåket til nesten enhver tid, sier informatikk­ professor Kjell Jørgen Hole.

TEKST: Eivind Senneset

I dagene før Berlinmurens fall, var det hektisk aktivitet i arkivene til den østtyske etterretningsorganisasjonen STASI. Lastebillass med dokumenter gikk i skyttel­ trafikk til såkalte papierwolfs og reißwolfs – bokstavelig talt papir- og rivulver. Da presset tiltok, begynte organisasjonen å bruke arkivenes egne makulerings­maskiner, og da motorene brant ut begynte de å rive for hånd. Før arkivene ble forlatt, hadde Stasi rukket å destr­uere knappe fem prosent av sine hemmelig­stemplede dokumenter. Etterretnings­tjenesten hadde i den tid det var i drift generert enorme mengder dokumenter – kanskje opp mot en milliard enkeltsider om aktivitetene til

6 • HUBRO 2/2010

landets innbyggere. Og det var slett ikke alle innbyggerne som ble overvåket.

EUs datalagringsdirektiv – som pålegger lagring av all informasjon om hvem vi snakker med på telefon, sender og mottar sms og epost fra og all annen nettbruk – omfatter alle.

Datatilsynets direktør Georg Apenes er blant flere som i den opphetede debatten har påstått at STASIs strategi fremstår som mer moderat enn EUs. Direktivets tilhengere nekter på den annen hånd hardnakket for at det i det hele tatt er snakk om overvåkning.

– Man må definere seg ganske langt bort fra ordbok-forklaringen av begrepet for å komme til denne konklusjonen. Personlig mener jeg direktivet er et urimelig inngrep i privatsfæren til alle dem som ikke har gjort seg skyldig i noen kritikkverdige forhold, sier Eirik Stavelin, stipendiat ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i bergen.

1984 = 2010 Ikke overraskende dras det ofte paralleller til George Orwells roman 1984, når man snakker om et informasjonssamfunn ute av kontroll. Et kvart århundre etter 1984 har det imidlertid skjedd en betydelig utvikling

med tanke på overvåkning og registrering.

Vi etterlater oss elektroniske spor for omtrent hver eneste handling som involverer en data­maskin i et eller annet ledd. Hver gang vi tar ut penger i mini­bank eller bruker bank- eller kredittkort produserer vi også informasjon om hva, hvor og når vi har handlet. Våre aktiviteter på nett kan enkelt loggføres. En rekke nettsteder tilbyr målrettet markeds­føring basert på søkehistorie og besøkte sider. Vi blir filmet og lagret når vi kjører gjennom bomringen, og nye betalings­system på offentlig transport vil lagre hvor og når vi reiser. For ikke å snakke om alle overvåknings­kameraene vi passerer hver dag.

Virksomheter som benytter videoover­ våkning har melde­plikt til Data­tilsynet og skal etter reglene sette opp skilt som informerer om over­våkningen. En kontroll fra Bergen i fjor viste at at 95 prosent av virksom­hetene med video­overvåkning hadde avvik knyttet til brudd på melde­ plikten, mens 83 prosent hadde manglende varsling – et resultat Datatilsynet omtalte som nedslående.

Store inngrep, lite debatt I de landene hvor datalagringsdirektivet er innført, lagres også alle data om trafikken

totalovervåking på våre mobiltelefoner, epost-kontoer og internettbruk. Men knapt noe av dette har avstedkommet særlig med debatt.

– Det fokuseres veldig lite på over­ våkning i det norske samfunnet i dag.

Sett bort fra en sporadisk debatt om data­lagrings­direktivet, snakker vi sjelden om at vi blir filmet hver gang vi passerer bomringen eller at det nye billett­systemet på bussene registrerer både hvem vi er og hvor vi reiser. Kanskje skyldes dette at det

er lett å tenke tanken at det ikke er noe problem så fremt vi ikke gjør noe som er galt. Overvåkning er noe som angår kriminelle og terrorister, tenker man gjerne, og dette er utrolig fjernt fra vår hverdag, sier Eirik Stavelin.

EUs datalagringsdirektiv kom i stand i 2006 i kjølvannet av terrorbombingene i London og Madrid. Opplysningene som samles inn skal etter planen være til hjelp i bekjempelsen av terrorisme og

« Dersom alle dataene fra over­ våknings­­­kameraer, kortbetaling, trafikk­data og nett­aktivitet blir koblet sammen, ville man kunne lage en uhyre detaljert profil over vår gjøren og laden.

»

Kjell Jørgen Hole

annen alvorlig kriminalitet. Norge har enda ikke avgjort hvorvidt direktivet skal implementeres her hjemme, men Arbeider­ partiet og organisasjoner som Kripos, Politidirektoratet og Finansnæringens Fellesorganisasjon har signalisert støtte til forslaget. Desto flere har markert sin opposisjon. Selv om dataene som lagres ikke omfatter innholdet av telefon- og e-postkorrespondansene – og det som lagres kun skal gjøres tilgjengelig for «kompetente nasjonale myndigheter» ved mistanke om alvorlig kriminalitet, i følge forordningen – har direktivet blitt beskrevet som norgeshistoriens potensielt største enkeltinngrep i lovlydige borgeres privatliv.

– Debatten er steil og tidvis lite nyansert. På den ene siden er motstanden ledet an av folk som jobber tett med teknologi og personvern, mens tilhengerne i mindre grad tar hensyn til de ideologiske aspektene og anser direktivet som et rent verktøy, sier Stavelin.

Han forsker selv på datastøttet journalistikk og ser potensielle konsekvenser for kildevernet i kjølvannet av datalagrings­ direktivet.

– Når all telefon- og datatrafikk blir loggført, kan det bli vanskelig for journalister å beskytte identi­teten til sine

HUBRO 2/2010 • 7

infor­manter. Dette ville vært enda mer betenkelig hadde vi hatt et skumlere politisk klima i Norge. I land med en under­ trykket opposisjon eller ufri presse, ville det for eksempel ført til svært vanskelige arbeidsforhold, sier han.

– Foruroligende Nettopp vår tillit til statsapparatet kan for­klare hvorfor vi nord­menn er så lite skeptiske til de mange fasettene av over­våknings­samfunnet, mener Kjell Jørgen Hole, professor ved Institutt for informatikk: – At vi ikke har noe å frykte fra myndig­ hetene våre er imidlertid et dårlig argument for ikke å jobbe for et bedre personvern.

Vi bør innta en føre var holdning og ikke utvikle systemer som lar seg misbruke i stor skala. Dessverre har vi til en viss grad allerede gjort nettopp dette, sier Hole.

Han jobber med tema knyttet til sikker­ het i ulike data­systemer. Mange nye nett­ applikasjoner har data­baser i bak­grunnen

Eirik Stavelin

med en rekke sensitive person­opplysninger, for eksempel hentet fra folke­registeret. For noen år siden så man at flere teleselskaper som skulle automatisere prosessene sine benyttet automatiske skjemaer, som fylte inn rubrikkene når du tastet inn personnummeret.

– Problemet var at hvem som helst kunne taste inn en annens person­nummer og få fri tilgang til folke­registerets data.

8 • HUBRO 2/2010

MER OMFATTENDE ENN STASI: Vi overvåkes hvor vi går. (Foto: Scanpix)

Tele­selskapene har riktignok skjerpet seg i dag, men problemstillingen er typisk når nye typer data gjøres tilgjengelig på nettet, sier Hole.

Et eksempel på den type data som lagres i bakgrunnen av våre aktiviteter, er historien om alle sidene vi har besøkt når vi surfer på nettet. Allerede i dag lagrer internettleverandørene våre denne type informasjon i et gitt antall måneder. Dersom datalagringsdirektivet blir innført, utvides tiden disse dataene blir lagret til en horisont på mellom 6 og 24 måneder, avhengig av visse faktorer.

– Datalagringsdirektivet er kun en pusle­ spillbit i en kompleks problemstilling. Vår personlige sfære blir stadig mindre. Dersom alle dataene fra overvåkningskameraer, kortbetaling, trafikkdata og nettaktivitet blir koblet sammen, ville man kunne lage en uhyre detaljert profil over vår gjøren og laden, sier han.

Hver for seg utgjør disse overvåkningspunktene ingen krise. Ofte er det gode, pragmatiske argumenter som ligger bak, og aktørene som samler inn informasjonen har sjelden skumle hensikter, ifølge Hole: – Men summen av all denne dataen er foruroligende. Plutselig står vi overfor en aktør som ønsker å koble all denne informasjonen – og da kan vi virkelig snakke om totalovervåkning.

Kilder: Wired - Piecing Together the Dark Legacy of East Germany’s Secret Police, Dagbladet, Nettavisen, Datatilsynet, Vox Publica

Positive til terrortiltak Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste publiserte i 2008 resultatene fra en under­ søkelse om nordmenns holdning til offentlige myndigheter. Funnene viste at et flertall av nordmenn er positive til å gi myndighetene utvidede fullmakter under visse forhold.

Dersom det var mistanke om at et terror­­angrep var nært forestående, mente 53 prosent av spurte nordmenn at myndighetene burde ha rett til å holde personer i forvaring så lenge de vil uten å stille dem for retten. 86 prosent var positive til telefon­avlytting og 58 prosent til tilfeldig ransaking på gaten. Disse tallene var høyere enn verdensgjennomsnittet.

– Det er oppsiktsvekkende at en så stor andel er positive til disse sterke virke­ midlene. Selv om viljen til å opprettholde rettsstatens prinsipper generelt er svært sterk i Norge, ser det altså ut til at frykten for terrorisme gjør at et flertall av nordmenn er villige til å gi avkall på grunnleggende rettsstatlige garantier, sa Jan Oskar Engene, terrorforsker og førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk ved UiB i anledning publiseringen.

Kilde: Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste

TEMA: FRIHET

Då militæret vart feministar FRIDOM SOM VESTLEG EKSPORTVARE: Kjønn, demokrati og fridom fungerer som mobiliseringsgrunnlag og målsetting i vestleg krigsretorikk, meiner UiB-forskar.

(Foto: Scanpix)

HUBRO 2/2010 • 9

F

eministiske verdiar var ein del av retorikken då krigen mot Afghanistan skulle legitimerast, meiner minoritet­s­forskar Randi Gressgård. Ho har eit kritisk blikk på den vestlege fridoms­­­­retorikken som også møter innvandrarar til Vesten.

– USA sin retorikk i krigen mot terror er mest slåande, men ein ser det også i Noreg på korleis demokratiske verdiar, ytringsfridom og kvinnefrigjering både er grunnlag og mål for integreringspolitikken.

Då militære tanks rulla inn i Afghanistan i oktober 2001, skulle Taliban og terror­ aktivitetar reinskast ut av Afghanistan.

USAs krig mot terror var i gang, med den skulle folket – og særleg kvinnene, frigjerast frå det undertrykkande Taliban-regimet.

Operasjonen som framleis er i full gang, heiter Operation Enduring Freedom. I dag er det på papiret demokrati i landet, og jenteskular er opna igjen, men likevel meiner mange at krigføringa verken har skapt reell fridom eller demokrati.

– Som i krigsretorikken før invasjonen av Afghanistan, er omgrepa demokrati, fridom og kjønn ei sterk kopling i vestleg politikk, meiner Randi Gressgård, sosiolog ved Senter for kvinne- og kjønnsforsking ved UiB. Ho er med i det tverrfaglege forskingsprosjektet «Thought as Action: Gender, Democracy, Freedom» som starta opp i fjor.

Homotoleranse I integreringsdebattane kjem det fram korleis ein ønskjer å påverke inn­vandrarar til å bli ideelle stats­borgarar med dei rette verdiane. Gressgård viser spesielt til Nederland, der ein har ein statsborgar­ skapstest av innvandrarar. I eit av spørs­ måla vert ein vist et bilde av to kyssande menn, og innvandrarane vert så spurt om reaksjonane sine på dette. For å bestå testen må ein vise toleranse for homoseksualitet.

– Liberal toleranse for homoseksualitet blir ein syretest på om ein kvalifiserer for stats­borgarskap og er ein integrert innvandrar.

Våren 2008 vann Mohammad Usman Rana Aften­postens kronikkonkurranse med kronikken «Den sekulære ekstremismen».

Rana meiner at meiningar basert på gudstru ikkje vert tolerert i den offentlege debatten i Noreg, og argumenterer for at det sekulære hegemoniet trugar eit mang­ fald og degraderer truande. I medie­debatten som følgde vart fridom diskutert nettopp gjennom islam og homo­seksualitet. Rana vart blant anna skulda for å være ein islamist som ikkje har tatt klar avstand frå døds­straff for homoseksualitet i Iran.

– Rana har elles tatt klar avstand frå dødsstraff. Men det som er mest interessant i denne samanhengen, er at ein ventar at etniske og religiøse minoritetar, spesielt muslimar, skal tilslutte seg visse normer og verdiar i storsamfunnet. Det er ikkje nok å følgje lova, seier Gressgård.

Eksport av vestlege verdiar I forskinga si granskar Gressgård ramme­ verket for dei vestlege verdiane som blir eksportert til «dei andre», anten desse «andre» definerast innanfor eller utanfor den vestlege nasjonalstaten.

– Dei tre orda kjønn, demokrati og fridom fungerer både som mobiliserings­ grunnlag og målsetting for utanriks­politikk og militære operasjonar. Det føregår ei sivilisasjonsmisjonering blant anna i Afghanistan, seier Gressgård.

Der ein tidlegare snakka om usiviliserte land og primitive, ikkje-rasjonelle folke­ slag, er «dei andre» i dag snakka om meir som udemokratiske og illiberale, meiner Gressgård.

Oss og dei Forskaren meiner at den normative fri­ domen vert brukt til å definere kven som er innan­for og utanfor når det er snakk om nasjonal identitet og medborgarskap, og at ein i vesten universaliserer og nøytraliserer eigen kultur. Den vestlege, sekulære kulturen framstår som inkarnasjonen på humanisme, med liberal fridom og demo­ kratiske prinsipp i spissen.

– Mens nokre hevdar at liberal humanisme og likestilling mellom kjønna er universelle verdiar avhengig av kultur, påstår andre at vestleg kultur rett og slett er best.

I begge tilfelle vert det fremma ei bestemt forståing av fridom, demokrati og kjønn som om den var allmenngyldig. Poenget

TEKST: Gudrun Urd Sylte

10 • HUBRO 2/2010

mitt er at dei tre omgrepa ikkje er nøytrale, men får si tyding frå ei spesifikk kulturell og politisk forståing, i opposisjon til «andre» kulturar, seier Gressgård.

Alternative tydingar av demokrati Saman med kollega Christine M. Jacobsen ved IMER (Internasjonal migrasjon og etniske relasjonar) har Gressgård forska på den norske debatten om toleranse, islam og homoseksualitet.

Ho peiker på at etniske og religiøse minoritetar, særleg muslimar, blir framstilt som motstandarar av fridom og demokrati, og då særleg kvinnefrigjering og seksuell fridom. Det blir danna eit bilde av «dei andre» som styrt av sin kultur og religion, i motsetting til «oss», som tilsynelatande fritt vel kva kulturelle og religiøse normer og verdiar vi vil tilslutte oss. Ikkje minst blir «vår» valbare kjærleik sett opp mot «deira» tvangsekteskap og intoleranse mot homoseksualitet.

– Vi som forskarar er sjølvsagt ikkje motstandarar av demokrati og fridom. Men det er viktig å synliggjere ramma som disse omgrepa vert brukt og får si tyding innafor.

Då kan vi samstundes drøfte alternative tydingar av fridom og demokrati, seier Randi Gressgård.

NY BOK: I mai kom Randi Gressgårds bok Multicultural Dialogue: Dilemmas, Paradoxes, Conflicts ut i USA og Europa. (Foto: Kim Andreassen)

TALSKVINNE FOR ISLAM. Journalisten Yvonne Ridley var fanga i ti dagar av Taliban like før Operation Enduring Freedom tok til i 2001. Nokre år seinare konverterte ho til islam. I dag er ho ei frittalande talskvinne for islam, og angrip vestlege forestillingar om islam og muslimar. (Foto: Scanpix)

Kvinner i krysseld – Kvinnefrigjeringa var vikari­erande motiv i Afghanistan, seier britisk journalist.

TEKST: Gudrun Urd Sylte

– Før invasjonen i Afghanistan stod Laura Bush og Cherie Blair og lova frigjering av kvinnene i Afghanistan. Er det nokon som vart utnytta av sine menn var det vel desse to.

Det sa Yvonne Ridley under Nordiske Mediedager i Bergen i mai. Ho meiner frigjeringa av kvinner i Afghanistan vart brukt som tvilsame, vikarierande motiv for den amerikanske invasjonen. Ridley vart i 2001 fengsla av Taliban i Afghanistan.

Seinare, tilbake i Storbritannia konverterte ho til islam. Når ho dei siste åra har reist rundt i Afghanistan, ser ho lite til kvinnefrigjeringa.

– I realiteten lagar britiske og amerikanske styrkar saman med Nato

avtalar med ei gruppe menn i Afghanistan, som har motbydelige haldningar til kvinner.

RAW, the Revolutionary Afghan Women’s Association, vart forskrekka då NordAlliansen vart invitert til å vere med å skape den midlertidige regjeringa etter Talibans fall. Bisart nok vart eit moteshow med ei Miss Afghanistan spankulerande i bikini langs ein catwalk haldt fram som eit stort steg fram for kvinnefrigjering i landet, seier Ridley til Hubro.

Ærefulle maktmenn At maktmennene i Afghanistan er langt frå ein fredselskande diplomat frå Vesten, kan Tor Halfdan Aase, professor i geografi ved UiB stadfeste.

– Ein fredselskar frå vesten hadde ikkje hatt stor sjanse til å komme i maktposisjon i Afghanistan. I jirgaene, som styrer på ulike nivå frå landsby til parlament, sit det innflytelsesrike menn. For å bli det, må ein ha samla opp mykje ære. Det tyder igjen at ein til dømes må ha vist styrke og mot i blodfeider. Dei fleste jirga-medlemmene har vore ganske voldsame i ungdomen. Dei som er krigsherrar og lokale leiarar har derfor

ganske dramatiske personlege karrierar bak seg. Det tenker gjerne ikkje vestlege diplomatar over, seier Aase.

Tor Halfdan Aase kjenner godt områda i grenseområdet mellom Pakistan og Afghanistan, der han deltok i eit Noradprosjekt for nokre år sidan. Fjell­områda i det nordvestlege Pakistan er såkalla «tribal areas», der staten har avgrensa innflytelse og folket lever etter sine gamle tradisjonar. Der er omsynet til familie og slekt viktigare enn individet sjølv. Den same for­pliktinga utover individet, som gjer at ein ikkje er fri i vest­ leg forstand, finn ein også i fleire kulturar.

I hinduistisk tradisjon er det til dømes om å gjera å følgje sin ’dharma’, som er individet sin kosmiske lagnad og dermed si plikt som samfunnsborgar.

– Den totale individuelle fridomen vi snakkar om i vesten, den vil dei ikkje ha. Den individuelle forma for fridom er ikkje eit ideal, men snarare eit skremsel.

Vår individuelle fridom blir oppfatta som einsemd. Ein skal ha for­pliktingar til familie og slektningar og til sam­funnet rundt seg, seier Aase.

HUBRO 2/2010 • 11

Endringen kommer nedenfra Uheldige idear Når Tor Halfdan Aase snakka med menn og imamar om kvinneundertrykkinga, kom det fram at dei mest fundamentalistiske imamane har eit medvite forhold til under­ trykkinga av kvinner. Argumentet mot utdanning for jenter var at kvinner kan få idear som ikkje passa med kulturen, dersom dei kan lese og skrive.

FRIDOM = EINSEMD. Ifølge Tor Halfdan Aase, professor i geografi ved UiB, vert den vestlege totale individuelle fridomen oppfatta som eit skremsel mange stader i verda. (Arkivfoto: Kim. E. Andreassen)

– Då kan dei skrive til kvarandre og lese aviser. Dei kan forstå kva for situasjon dei er i. Dess meir analfabetisme det er, dess meir makt får fundamentalistiske imamar, seier Aase.

Aase erfarte at styresmaktene på den pakistanske sida av grensa bygga jente­skular, som vart brukt til under­visning av gutar.

I Afghanistan er det no igjen opna jente­ skular, men dei er under stadige angrep frå lokalt væpna grupper. Skulane vert angripne med gass og dei vert forsøkt brent.

Får lite å seie for folket Professor i juss, Henriette Sinding Aasen, peiker på at Afghanistan har som dei fleste land i verda ratifisert FNs konvensjon mot undertrykking av kvinner. Men sjølv om eit land har ratifisert avtalen, er det naivt å tro at den utan vidare blir implementert og gjennomført i praksis. Afghanistan er eit godt døme på dette. Ho peiker vidare på at menneskerettskonvensjonar som blir pådytta folk som oftast ikkje vert implementert i særleg grad.

– Så lenge rettane som vert innført vert opplevd som noko eksternt, noko som ikkje vert opplevd som relevant i den spesielle kulturen eller samfunnet, då får det lite å seie for folket, seier Aasen.

12 • HUBRO 2/2010

– Grasrotbevegelser må til for å realisere menneske­ rettene i et land, mener Henriette Sinding Aasen.

TEKST: Gudrun Urd Sylte

– Mødredødelighet globalt tilsvarer omtrent tre flykrasj hver dag i løpet av et år. Dette er virkelig opprørende, fordi de medisinske løsningene er velkjente. Men helsehjelpen kommer ikke på plass, blant annet fordi kvinners status er svært lav, sier Henriette Sinding Aasen, professor i juss ved UiB. Henriette Sinding Aasen er nå i gang med et prosjekt der hun sammen med forskerkollega i Oslo, Anne Hellum, ser på den internasjonale ratifiseringen av kvinnekonvensjonen rundt om i verden.

Ett av spørsmålene de ser på er statenes gjennomføring av ratifiserte avtaler.

Blant annet undersøkes hvilke sosiale forutsetninger som må være tilstede for at menneskerettskonvensjoner skal få virkning.

Hva skal til av lokal mobilisering for at kvinnekonvensjonens bestemmelser får fotfeste blant folk, og ikke blir et papir i en skuff.

Fri til å organisere seg Det at et land ratifiserer en FNkonvensjon, behøver altså ikke å bety at den blir gjennomført. Det trengs mer enn konvensjoner for å sikre menneskerettigheter og endrede holdninger. Man må også få en endring på grunnplan.

– Sosial mobilisering er som regel nødvendig for å få gjennomført endringer.

Det handler om å føle eierskap til det som skal endres og til løsningene, å føle at dette angår en selv og andre man kjenner. Og at endringen oppleves som rettferdig, sier Henriette Sinding Aasen.

Realisering av kvinnekonvensjonens målsetting er avhengig av innsats frå nasjonale og lokale kvinneorganisasjoner.

Sosial mobilisering krever også at folket, eller kvinnene, har frihet både til å ytre seg og organisere seg.

I FNs kvinnekonvensjon står det nettopp at når fattigdom råder, er det kvinnene som har dårligst tilgang til mat, helsestell, utdanning og opplæring.

Henriette Sinding Aasen ser spesielt på kvinners rett til helse, og særlig nødvendige helsetjenester.

– Frihet, for eksempel i form av handleog ytringsfrihet, er betinget av at man har mulighet for å overleve og har tilgang på nødvendige helsetjenester, for eksempel i forbindelse med graviditet og fødsel. For mange mennesker handler ikke manglende frihet nødvendigvis om politisk forfølgelse, men fravær av grunnleggende goder som hindrer menneskelig utvikling og sosial deltakelse, sier Sinding Aasen

Kvinnehelse neglisjeres Henriette Sinding Aasen peker på at mødre­dødelighet spesielt, og kvinners helse generelt, neglisjeres globalt. Tallene på mødredødelighet, det vil si dødsfall i forbindelse med fødsel, viser at dette er tilfellet i mange land, særlig i Afrika sør for Sahara, og i deler av Latin-Amerika og Asia.

Det kan for eksempel være tre dagsreiser for å komme seg til sykehuset.

Mange kvinner kvier seg også for å dra på sykehuset, fordi de ut fra erfaring eller rykter forventer å bli behandlet dårlig. Dette henger sammen med kvinners lave sosiale status. Mange er også fattige, de har ikke penger verken til transport eller til å betale for seg på sykehuset.

Men noen fattige land har likevel klart å få til endringer. Henriette Sinding Aasen viser til Sri Lanka, der mødredødeligheten har gått drastisk ned etter at myndighetene satte i gang konkrete prosjekter med fokus på gode helsetjenester for kvinner og på familieplanlegging.

Henriette Sinding Aasen er leder for den tverrfaglige forskningssatsningen Demokrati og rettsstat.

Hennes forskningsfelt er helse- og sosial rett i tillegg til internasjonale menneskerettigheter.

(Foto: Paul Erik Rosenbaum)

FAKTA FNs kvinnekonvensjon trådte i kraft i 1981. I dag har 174 land, 90 prosent av FNs medlems­land, ratifisert konvensjonen. Det betyr at den er en av de menneske­rettighets­konvensjonene som har størst tilslutning.

TEMA: FRIHET

Det finnes mang slags frihet I Vesten er frihet knyttet til selve det å være menneske.

Men hvilken frihet er det snakk om?

TEKST og foto: Kim E. Andreassen

Det er et fellestrekk i vår liberalistiske kultur å se mennesket som absolutt fritt til å velge. Frihet betyr det samme som å ha valgmuligheter. Jo flere valg en foretar, jo friere er man.

– Det som kjennetegner denne typen frihet er at den er innholdsløs. Det er selve det at en velger, snarere enn hva valget er, som er det hovedsakelige. Å måle friheten betyr det samme som å måle sine valgmuligheter, sier Arild Utaker, professor i filosofi, ved UiB. Problemet med ordet «frihet» er at det tenkes som å ha én betydning eller noe som tilhører én bestemt sfære. I Vesten er denne friheten knyttet til selve det å være menneske, påpeker han.

– Vi skal være så frie alle sammen. Men ordet frihet har ganske forskjellig mening når det sirkulerer blant folk, sier han.

Selvrealisering i antikken Arild Utaker viser til historien for å vise at det finnes flere former for frihet.

– Frihet er langt på vei oppfunnet i det greske bysamfunnet, og er knyttet til demokrati og frie borgere.

Men dette var en helt annen frihet enn vår frihet. Her ble ikke mennesket ansett som fritt i seg selv. For eksempel var ikke slaver og kvinner frie. Friheten var begrenset til den frie mannlige borger av Aten. Frihet var knyttet til å være med å styre staten, sier Utaker.

Målet for den greske borger var å utvikle seg selv, å lage seg selv et fritt rom. Det var snakk om en form for selvrealisering som dreide seg om ære, bragder og innsats.

– I dag skal alle «realisere seg selv». Men frihet, demokrati og ære var elitistisk i antikken. Det handlet om å frigjøre tid til selvrealisering, mens andre måtte arbeide hele tiden. Tiden som ble frigitt, ga rom for at demokratiet skred frem og den greske borger oppstår.

ENDRET FRIHETSBEGREP: – Frihet i antikken var noe ganske annet enn dagens selvrealisering, sier filosof Arild Utaker.

HUBRO 2/2010 • 13

I følge Utaker sto den greske selvrealiseringen ganske fjernt fra det en tenker på som selvrealisering i dag, som handler om å bli rik, berømt og kjendis, uansett hva en blir det for.

Mennesket som fritt, slik vi kjenner det i dag, ble ikke en realitet før den franske revolusjon. Men det var da snakk om politisk frihet og juridiske rettigheter.

Frihet som illusjon Å tenke at mennesker i utgangspunktet er absolutt frie, er en illusjon.

– For å ta et enkelt eksempel: På ungdomsskolen kan elevene velge om de vil ha fransk eller tysk som fremmedspråk. Skolen forutsetter at eleven er i stand til å foreta valg. Disse valgene er ikke reelle, men tas ut fra hvilke valgmuligheter som presenteres og hvilke råd de får fra andre. Elevene tillegges enn kunnskap som de ikke har forutsetninger for, sier Arild Utaker.

– Det finnes snart ingen grenser for hva en kan velge. Men valget om å ikke velge, foreligger ikke som en mulighet. Vi er fanget av et bestemt frihetsregime, som tvinger oss til å velge, mener filosofen.

Våre tanker om frihet er nært knyttet opp til dagens marked og markedstenkning. Individet blir sin egen lykkes smed og er selv ansvarlig for å investere med hjelp av sine valg livet gjennom.

– Det som lider under denne formen for frihet er fellesskapets goder og felleskapsordninger. En blir mer utsatt som individ.

Mennesket er som atom i en ensom masse. Et paradoks i dag er at friheten må beskyttes mot seg selv av juridiske rettigheter. For eksempel er den akademiske friheten, som er frihet til å kritisere det bestående, lovfestet.

Det foreligger en illusjon om at friheten øker jo mer du velger.

Flere og flere områder av livet blir gjenstand for valg.

– Men denne friheten kan betraktes som en tvangstrøye, særlig når din vellykkethet blir definert ut fra den listen av valg du er i stand til å foreta. Mennesket har blitt en aktør som stadig må velge sitt eget

« mennesket har blitt sin egen bedrift, hvor en må styre sin egen kapital, med en stadig mer tidkrevende bokføring av eget liv.

»

Arild Utaker liv. Et paradoks er at mennesket har blitt sin egen bedrift, hvor en må styre sin egen kapital, med en stadig mer tidkrevende bokføring av eget liv.

Kulturen er schizofren Forestillingen om at mennesket er absolutt fritt og herre over sin egen skjebne, er likevel ikke alltid konsekvent etterfulgt. Da Utaker var i USA for noen år siden, oppdaget han for eksempel at det var to måter å være menneske på. Idealet er det frie mennesket, som er sin egen lykkes smed og velger fritt sitt eget liv. Den andre typen menneske er de som er determinerte enten av arv eller miljø.

– Kulturen var så å si schizofren. Men disse forestillingene fungerte imidlertid glimrende sammen. Når en hadde suksess og gjorde det bra, så sa en at en gjorde det ut av fri vilje, som et grunnleggende fritt menneske. Fattige mennesker hadde valgt å være fattige, og hadde seg selv å takke. Gjorde man det derimot dårlig på skolen, skyldte man på dårlige gener, eller dårlig miljø og kunne ikke noe for det.

14 • HUBRO 2/2010

TEMA: FRIHET

Fisken Om den frie viljen finnes, er den felles for både mennesker og fisk, mener biologi­ professor Anders Fernø TEKST og foto: walter wehus

– Mange av våre moralske valg kan fortone seg som frie valg, men vi ville blitt straffet av gruppen om vi ikke hadde handlet riktig.

«Hvordan ville det tatt seg ut om vi gjorde sånn og sånn?»

Anders Fernø liker ikke ordet «instinkt».

For, som han sier, forklarer det ingenting. Han er ikke helt sikker på uttrykket «fri vilje» heller, med alt som spiller inn av arv, miljø og læring på valgene vi tar. Men han er klar på én ting: Om mennesker har fri vilje, så har dyr det også.

– Det er mer komplisert hos mennesket, det blir som å sammenligne guttefotball og Champion’s League, men vi kan muligens kalle det fri vilje hos begge sider selv om valgfriheten er liten og ofte illusorisk. Om man bare tenker på seg selv, vil det ramme en selv og kan også gå ut over gruppen, sier han.

Fisken lærer og husker For fisken har blitt underkjent. Den har rykte på seg for å være dum og glemsom, og knapt noe mer enn refleksmaskin. En gullfisk har en hukommelse på tre sekunder, blir det ofte sagt.

Foto: iStockphoto

og den frie vilje « fisken har blitt underkjent. Den har rykte på seg for å være dum og glemsom » Anders Fernø Men sannheten er at fisken lærer raskt.

Om den blir eksponert for et rovdyr én gang, husker den. Og en fiskekrok kan den huske ett år etter.

– Fisk lærer. Om en fisk ser to andre fisker som slåss, kan den gjøre seg opp en mening om hvor sterke de er. De har også kulturer av atferdsmønstre som blir overført mellom generasjoner, forteller Fernø.

SMART FISK: –Fisken er smartere enn vi tror, sier Anders Fernø ved Institutt for biologi, UiB.

Sosial kontroll – De fleste forskerne i dag mener at fisk tar bevisste valg. Det kan være vanskelig å bevise, for hva er egentlig bevissthet? spør Fernø, som gjerne kommer med noen eksempler på hvordan fisk og mennesker ikke egentlig skiller seg så mye i oppførsel.

En av fiskene han forteller om, er en art av siklider som lever i Tanganyika-sjøen i Afrika. Hannen og hunnen forsvarer yngelen mot fiender, men yngre fisk hjelper også til. Tidligere trodde forskere at det dreide seg om eldre søsken, som hadde interesse av å hjelpe genene videre, men slik var det ikke.

– Så hvorfor hjelper de? Det er fordi de står i kø for å arve territoriet, men for å gjøre det må man hjelpe til. Det er nøyaktig det samme som i en bedrift ledet av mennesker. Du må hjelpe til om du vil være en av oss, sier Fernø.

Det samme viser seg hos guppyer, som gjerne svømmer i flokk for å undersøke mulige rovfisk i nærheten. De fiskene som

ikke vil hjelpe til i flokken, er ikke ønsket av gruppen.

Et moralsk og «fritt» valg forsåvidt. Men man må ta sin straff om man handler feil.

Fri vilje – en konstruksjon?

– Den frie viljen er kanskje en konstruksjon.

Om en tenker seg en helt fri vilje, får du et ufunksjonelt monster som ikke er bundet av sitt adaptive biologiske fundament og samfunnets konvensjoner. På samme tid er fri vilje en veldig god arbeidshypotese, som bevisstgjør folk sitt ansvar, sier Fernø.

Han mener mennesker ikke skjønner hvor like vi er dyrene, selv om vi reagerer akkurat som dem, og har de samme grunnleggende motivasjonssystemene.

Mennesker tar gjerne beslutninger på magefølelsen, og rasjonaliserer valgene i ettertid.

– Det er ikke alltid vi tåler å høre sannheten. Vi tåler kanskje ikke å høre at viljen ikke er fri, sier han.

HUBRO 2/2010 • 15

Google

bak den kinesiske muren I mars bestemte Google seg for å slutta å sensurera søka sine i Kina. Kva tyder det for den kinesiske nettbrukaren?

TEKST og FOTO: Jens Helleland Ådnanes

I desember 2009 vart Google og 20 andre selskap angripne av hackerar. På Google sin eigen blogg vart angrepet skildra som «highly sophisticated and targeted», og retta mot gmail­kontoane til menneske­retts­ aktivistar i Kina. Ein skal ikkje ha lukkast i å få informasjon frå kontoane.

Sidan Google vart etablert i Kina hadde selskapet sensurert søka sine på nett, i tråd med krava frå den kinesiske regjeringa. Eit søk på «tiananmen massacre» i google.cn resulterte i eit fåtal artiklar og «ufarlege» treff.

16 • HUBRO 2/2010

Som ei følgje av angrepet vart det andre tonar frå Google. I eit nytt blogginnlegg den 22. mars skriv Google: We (…) made clear that these attacks and the surveillance they uncovered—combined with attempts over the last year to further limit free speech on the web in China including the persistent blocking of websites such as Facebook, Twitter, YouTube, Google Docs and Blogger—had led us to conclude that we could no longer continue censoring our results on google.cn.

Alle søk på google.cn vart flytta til google.com.hk, og dermed flytta til Hong Kong. Ei veke seinare vart alle søk på Google blokkert frå Kina, med kun ei feilmelding som resultat.

Kinesisk nettundersøking Guo Liang er direktør ved Centre for Social Development at the Chinese Academy of Social Sciences (CASS), som er ein statleg tenketank.

Han har vore leiar for fire større under­­­­­søkjingar ved­rørande bruken av og konsekvensen av inter­nett i Kina. Den første var finansiert av eit kinesisk internett­­ selskap, seinare kom større organisasjonar med. Under­­søkjinga i 2007 spurde to tusen brukarar om deira vanar på nettet.

Entertainment highway Undersøkjingane viser store skilnadar mellom bruken av internett i vesten og Kina, mellom anna i kva type menneske som er på nettet.

– I Vesten snakkar ein om «The digital divide», eit digitalt skilje. PC-ar kostar pengar, og ein meiner at fattige ikkje har dei same høva til å bruka internett som dei rike.

Slik er det ikkje i Kina. Dei fleste brukar internett-kaféar til å koma seg på nettet, og tilgangen er ikkje dyr. I vestlege land er det derimot dyrt, meiner Guo Liang.

Sjølve bruken av internett skil seg også frå Vesten, meiner han.

TEMA: FRIHET – Internett vert ofte skildra som ein «Information Highway». I Vesten bruker folk flest internett til å sjekka e-post.

I Kina vil ein lesa under­haldnings­­nyheiter, spela spel og leika seg. I Kina er internett ein «Entertainment Highway». Under­ søkjingane viste også at folk ikkje stoler på inter­nett som informasjons­­­kanal, og ser på kinesisk fjernsyn som meir påliteleg. Det overraska meg.

Ja til kontroll på nettet Undersøkjingane syner også at dei spurde trur at internett kan gje dei meir påverknad over det politiske livet, enn folk i andre land. Fleir­talet av dei spurde i den siste under­­søkjinga svarte at dei ynskjer at nettet skal kontrollerast, med rangeringa pornografi, vald, søppel-epost, og reklame.

På femte plass svarar dei at politisk innhald skal kontrollerast.

– Me har også spurt kven dei ynskjer skal utføra kontrollen. Men eg visste kva svaret

ville verta: Staten, seier Guo Liang.

Guo Liang under­strekar at han ikkje er nokon politikar, men filosof og forskar.

Han under­streker også at sjølv om han jobbar for ei statleg tenketank, er ikkje under­søkjingane gjort for staten. Han var ansvarleg for utføringa av under­søkjingane, som er finansiert frå ein amerikansk organisasjon.

– Sjølv om somme sider er blokkerte i Kina, er ikkje alle det. Om folk vil ha informasjon, kan ein finna det ein vil. Dei som står ansvarlege for kinesisk sensur, er ikkje av internett­generasjonen. Blokkeringa av visse sider, og ikkje alle, er for å visa at ein gjer noko, seier han.

Nyleg publiserte Google ei oversikt over statar som sensurerer innhald eller bed om personopplysningar. Brasil og USA ligg på toppen i slike krav. Kina er ikkje med på lista, sidan dei ser på sensurkrav som statsløyndomar, i følgje New York Times.

Liang meiner at vestleg media manglar

forståing for kinesisk kultur. Han er skeptisk til Google sine val etter hacking-angrepet.

– Eg skal vedda på at folk i Vesten ikkje veit at dei aller fleste i Kina kan bruka både den ufiltrerte google.com og google. cn. Kvifor oppretta då Google eit kinesisk domene, som er filtrert? Det er deira måte å visa at dei ville følgja kinesiske lover.

Han er også skeptisk til Google si skildring av hacker-angrepet, og viser til at det er vanskeleg å bevisa at det var staten som sto bak.

Google tapte mot Baidu Med sine 23 millionar innbyggjarar er Kina ein potensielt stor marknad. Fleire større vestlege selskap har oppnådd suksess i republikken. Derimot har dei store internettselskapa feila, i følgje Guo Liang.

Til dømes var Amazon, eBay og Yahoo seine med å etablera seg i Kina, noko som førte til at kinesiske selskap kom dei i forkjøpet, hevdar han.

HUBRO 2/2010 • 17

– Google var også for seine. Deira konkurrent i Kina, Baidu, er no den største søkje­motoren. I våre første under­søkingar var Google nummer to på lista over mest brukte søkje­motorar med 30 prosent.

Då hadde Baidu berre rundt 5 prosent.

Men etterkvart som det har kome til fleire brukarar, har Baidu vunne krigen. No har dei rundt 60 prosent av brukarane.

Han meiner Baidu har vore flinkare til å nærma seg det kinesiske publikummet, gjennom tenestene dei tilbyr og ikkje minst marknadsføringa, som har tiltrekt seg dei unge.

– Google kunne ha vunne denne krigen, men no er det for seint. Personleg likar eg godt å bruka Google, og brukar sjelden Baidu. Likevel er eg kritisk til at Google seier ein ting, og gjer ein annan. Om google.cn var så «evil», kvifor lanserte dei tenesta då, spør han og viser til Google sitt uoffisielle slagord «Don’t be evil».

– Eg trur ikkje Google si avgjerd er bra for dei eller demokratiet. Eg er ikkje sikker på om avgjerda deira er politisk eller økonomisk motivert. Å gjera det til ei politisk sak kan føra til at Google mister det kinesiske folket si støtte, avsluttar nettforskaren.

FAKTA Ytringsfridom på nett L ista over «Fiendar av internett» 2010 i følge Reporters Without Borders (RSF): Saudi-Arabia, Burma, China, Nord-Korea, Cuba. Iran, Usbekistan, Syria, Turkmenistan og Vietnam.

I Burma, Nord Korea, Cuba og Turkmenistan er det tekniske og finansielle barrierar for nettbruk, i tillegg til store samanbrot. I periodar med uro er det vanleg at tilgangen til internett vert stengt eller farten sett ned. Internett som ein direkte portal til resten av verda står som ein motpol til desse regima sin tendens til å isolere sine innbyggjarar. I Burma vert opposisjonen sine nettsider blokkert.

Det blir tatt «screen shots» av skjermane på alle internettkafear i landet kvart femte minutt for å overvake kva sider brukarane nyttar.

I Iran er over ti millionar «umoralske» nettsider blokkert. Pornosider saman med politiske og religiøse sider er mest blokkert, i tillegg til sider om kvinner sine rettar. I Kviterussland har regjeringa monopol på all telekommunikasjon, og blokkerer opposisjonen sine nettsider, gjerne kring valtider.

I Saudi-Arabia og Usbekistan er nettbrukarar utsett for så kraftig filtrering av nettsidene, slik at nettbrukarane vel å sensurere seg sjølve. I Kina, Egypt, Tunis og Vietnam har styresmaktene ein stram kontroll over det politiske og sosiale innhaldet på nettet, i tillegg til at styresmaktene er svært intolerante overfor kritiske meiningar.

F leire demokrati er den siste tida sett under overvaking, deriblant Australia som innfører eit utvikla filtreringssystem. I Russland er ytringsfridomen på nettet utfordra ettersom fleire bloggarar den siste tida har vorte arrestert og rettsforfølgt. Det er ein reell risiko for at nettet vert eit verkty for politisk kontroll. I Tyrkia vert emne som omhandlar Ataturk, militæret, minoritetar (kurdarar og armeniarar) blokkert. Bloggarar og nettbrukarar som uttalar seg fritt om desse tema vert stilt for retten.

Kjelde: ung.no og Reporters Without Borders, www.rsf.org

FORSKAR PÅ INTERNET: Kinesiske Guo Liang er ytringsfridomsprofessor ved Institutt for informasjons- og medievitskap denne våren.

I byrjinga av juni forelas han på eit fredagsseminar i forskingsatsinga Demokrati og rettstat

18 • HUBRO 2/2010

– Handlar om integritet Dag Elgesem, instituttleiar ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, er vert for Guo Liang medan han er ved Universitetet i Bergen.

– Å ha han her er svært interessant frå eit fagleg perspektiv, seier Elgesem.

Han understrekar at han ikkje har detaljkunnskapar om kinesisk sensur og kultur, men trur Google har vald å stoppa sensuren ut frå verdimessige grunnlag.

– For Google sin del handlar dette om deira merkevare og integritet. Det har nok ikkje vore eit lett val for dei. Eg trur også at dei var alvorlege med sine betenkelighetar rundt å sensurera søkja sine i utgangspunktet. Valet deira har både teknologiske og integritetsmessige årsaker. Dei vart krenka i hacker-angrepet, som dei med ganske stor sikkerheit kan visa kjem frå offisielt hald i Kina. Sjølv om det ikkje er lett å bevisa, trur eg ikkje dei ville lyga om dette, seier han til Hubro.

Sjølv om undersøkjingane viser at fleire kinesiske nettbrukarar vil nytta internett til underhaldning, trur han likevel internett er eit viktig verktøy i politisk arbeid.

– Den siste undersøkjinga er gjort i 2007, og ein må hugsa på at dette ikkje er heilt ferskt. Eg trur nok også at det er eit skilje mellom masse og elite her. Somme er nok opptekne av å bruka nettet som kanal for politisk diskusjon og opposisjon.

Mjølkeskandalen er eit døme på det, seier han.

I 2008 kom det fram at morsmjølk­erstatning produsert i Kina var tilsett det kjemiske giftstoffet melamin.

Han trur ikkje Kina vil gå vekk frå sensur på nettet.

– Det er lite truleg at sensuren av visse tema i det kinesiske samfunnet vil forsvinna, til dømes Falun Gong. Eg trur også ein vil fortsetja å begrensa tilgangen til vestlege media.

Men det er ikkje mogeleg å blokkera alt. Dei første bileta frå jordskjelvet i Sichuan nådde vestleg media gjennom Twitter, seier Elgesem.

Den offentlege stemma Institutt med nettavis for ytringsfridom

Ved hjelp av midlar frå Fritt ord, stiftinga med formål å styrke og verne ytringsfridomen i Noreg, eksisterer to ytringsfridomsprosjekt på Institutt for informasjons- og medievitskap. Det eine er nettmagasinet Vox Publica, det andre er eit eige ytringsfrihetsprofessorat.

Eit forskingsmiljø som ville sjå nærare på demokrati, ytringsfridom og media si rolle i informasjonssamfunnet, oppstod då instituttet vart etablert i 2004. Med midlar frå Fritt ord kunne instituttet engasjere ein redaktør i halv stilling for å få Vox Publica, latin for «den offentlege stemma», opp og gå.

Redaktørmidlane har ikkje instituttet lenger, men redaktøren er der framleis i ei lita stilling.

– Me bruker Vox Publica for å kaste lys på og skape debatt kring spørsmål knytt til demokrati og ytringsfrihet, med utgangspunkt i forskinga ved instituttet. I vår har me lagt vekt på å følge to tema, mediestøtte og tilgang til offentlege data, seier Dag Elgesem, instituttleiar og ansvarleg redaktør.

Det andre Fritt ord-støtta prosjektet på instituttet er eit ytringsfridomsprofessorat, eit gjesteforskarprogram som i år går på det fjerde og nest siste året. Denne våren er det kinesiske Guo Liang som er gjest. Sandra Braman som hadde ytringsfridomsprofessoratet i 2008, forskar på statleg kontroll av ytringar i kjølvatnet av 11. september 2001. I løpet av sitt gjesteopphald arrangerte ho eit eige seminar der forskarane samanlikna reguleringar som har oppstått i ulike land, frå Patriot Act i USA til reguleringar i asiatiske land. Ifølge Dag Elgesem er det norske forslaget om norsk datalagringslov er ein del av ei global rørsle i retning av meir omfattande overvaking for å førebyggje blant anna terrorisme.

FAKTA Demokrati og rettsstat Universitetet i Bergen etablerte i 2008 Demokrati og rettsstat som strategisk satsingsområde.

Ei rekke institutt, deriblant Institutt for informasjonsog medievitskap, fleire sentre og program ved UiB er med i satsinga, i tillegg til eit samarbeid med Christian Michelsens institutt, Uni Global og Rokkansenteret.

Henriette Sinding Aasen, professor i juss ved UiB er fagleg koordinator og leiar for programstyret.

Sentrale spørsmål i forskingssatsinga er blant anna: Kor levedyktige er våre demokratiske institusjonar?

Kan demokratiet overleve utan ytringsfridom?

Korleis balanserer vi mellom rettsvern for individ og demokratiske styreformar?

SKAL FRAMLEIS FORSKE PÅ YTRINGSFRIDOM: Ytringsfridomsprofessoratet ved Institutt for informasjons - og medievitskap går ut neste år, og vert ikkje finansiert vidare. – Men professoratet har stimulert til ny forsking ved instituttet som vil halde fram, seier Dag Elgesem, leiar ved Institutt for informasjons- og medievitskap.

(Foto: Åse Johanne Roti Dahl)

Kjelde: uib.no

HUBRO 2/2010 • 19

Statens snille barn Velferdsstaten legg føringar for korleis me kan leve våre liv. Veldresserte nordmenn skårar likevel høgt på FNs lykkeskala.

TEKST: gudrun sylte

20 • HUBRO 2/2010

illustrasjon: tank/jens

TEMA: FRIHET

N

år krokusen sprett, rykker det i reisefoten til romfolket.

Dei pakkar sakene sine og legg ut på tur. Ferda går i rundt om i Norden, eller nedover Europa. «Uten reising er vi ikke rom», sa Jan Jansen til Aftenposten i juni 2008. For romfamilien Jansen er det vanskeleg å kombinere eit fritt, reisande liv med skulegang for barna. Jan Jansen seier vidare: «Og når vi reiser halve året, er vi nødt til å ha med barna. Reising kan vi ikke slutte med. Den sitter i blodet».

Romfolket ønsker seg ein annan type fridom enn den fridomen velferdsstaten kan gi. Den klassiske fridomstanken innan velferdsstaten er fridom frå fattigdom, svolt, sjukdom og elende. Og fridom til å forme sitt eige liv til dømes gjennom utdanning.

Men skulesituasjonen for rombarna rommar eit dilemma i velferdsstaten. Kvar går grensa for individ og grupper sin fridom til å velje sin eigen levemåte?

– At barna må gå på skule kan seiast å innebere ei avgrensing av romfolket sin levemåte. Men det er også ei avgrensing for barna å vere låst til ein århundrelang tradisjon, utan høve til å velje det bort gjennom utdanning, seier Astri Andresen, professor i historie ved UiB.

som ein hadde før andre verdskrigen. Det er ikkje det at universiteta var formelt lukka for kvinner, barn av bønder, arbeidarklasse og minoritetar, men ei enkel sak som personleg økonomi kunne stenge den smartaste industriarbeidarson ute frå utdanning. I 1947 kom Statens lånekasse for studerende ungdom og med det vart eit eventuelt økonomisk hinder fjerna.

– På dei hundre åra er det ein enormt stor skilnad, også i forhold til minoritetar.

Tidlegare hadde ein til dømes ikkje nokon med medisinutdanning som brukte samisk språk og som identifiserte seg som same, seier Andresen.

Alle skal med I 1894 vart den aller første trygdeordninga banka gjennom på Stortinget. Det var lova om ulykkesforsikring for fabrikkarbeidarar.

Den sytte for at industriarbeidarar og familiane deira vart sikra økonomisk dersom arbeidaren vart råka av ei ulykke. Fram mot 1920-talet vart ordningane gradvis utvida.

Samfunnet sitt ansvar for sosial tryggleik var

Politikarane i Noreg og Norden lèt seg inspirere av ordningar særleg frå Tyskland og England. Ifølge historikarane Øyvind Bjørnson og Inger Elisabet Haavet i boka Langsomt ble landet en velferdsstat, er åra mellom 1880 til 1920 rekna som ein sosialpolitisk etableringsfase. Gjennom desse åra vart det vedteke ordningar som gradvis vart utvida til å gjelde stadig fleire, og stadig betre ytingar. I denne perioden er mønsteret frå Bismarcks Tyskland ei hovudstrømming.

Etter krigen legg Beveridgerapporten i England grunnlaget for det politiske programmet i etterkrigs-Noreg.

– I Noreg er alle parti samde om velferdsutvikling, alle ser det som ein fordel med sosial tryggleik. Velferdsstaten kviler på ein konsensus om at ulike samfunnsmessige og geografiske lag er med og bidreg. Denne villigheten er unison i Norden gjennom historia, seier Andresen.

Då velferdsordningane vart innlemma i den nordiske politikken, var universalisme ei gjeldande tanke. Stein Kuhnle, professor i samanliknande politikk ved UiB, og ein nestor innan velferdsforskinga, ser nettopp universalismen som noko som kjenneteiknar den nordiske velferdsstaten.

Universalisme tyder at det er velferdsordningar som ikkje er behovsprøvde, det er ordningar som gjeld for alle innafor ei bestemt gruppe. Eit døme er barnetrygda.

Ein lege som talar samisk Astri Andresen har dei siste åra arbeidd Vår ven staten saman med andre nordiske forskarar – Det er lettare å styre eit om ei undersøking av land og hente inn skattar barndommen i den når folk har tillit til staten, nordiske velferdsstaten seier Stein Kuhnle. over dei hundre åra Kuhnle peiker på frå 1900 til 2000. undersøkingar som viser VELFERDSSTATENS ENFANTS TERRIBLES: Når våren kjem festar romfolket vognene på Ikkje overraskande har at i nordiske land har bilane og drar. (Foto: Scanpix) norske barn av i dag folk stor tillit til staten, til langt større muligheter enn eit norsk barn av i vinden hos politikarane. Over heile Europa politi, til forvaltning og byråkrati, og ikkje 1900, ikkje minst når det gjeld utdanning. fekk ein ulike variantar av velferdssystem, minst tillit til kvarandre som menneske.

I dag er nordmenn bortskjemde med Andresen peiker på at ein i dag ikkje i Norden vart velferdsstatane utvikla i takt velferdsordningar der staten passar på oss frå har dei samme stengslene for utdanning, og følgje. vogge til grav.

HUBRO 2/2010 • 21

22 • HUBRO 2/2010

Fa br ik

Ul yk k

19 15

19 11

Ul yk k

es fo rsi k

19 09

19 08

Ul yk k

es fo rsi k

rin g

fo r fi sk kt er ils rin e yn es g slo 19 fo fo rsi rs v gj 19 kr jø en O in fo no slo g l k m k fo ri in om nd nf m ør u us in ne tri g ar v av a be try rt e id er gd ur e o p til e en isk sli p ge io 1 fo 935 m ner rt H ød re o re pa vu rti da sy vt ste al m en et m 19 i a ell 35 rb om eid L So sli O o cia ve g llo ts N vk H o 19 om 19 m O, i 1 46 m 3 l ité 7 94 L e f egg L op o 4, v ov ra g pr m ru ta om o tt lei nn et m ta bo ba s h la ar g r t rn be a e r i 1 et t i i d da 94 ryg slø g.

5o d ys e g , (fø in rs nf t v ør e t a dt 1 tt att 95 19 år av 7 58 et N Be Yr et Sh ke te re ov r) g ss sp jer ka r øv de in i ga n try g gd ia l de fo ra rst lle ry gd lø ns fe ta ll b ka or ra t r

1 6 v 892 ek Fa 1 er br s a ik fo 894 rb ktil rf D ab e eid sy n rik f sfo nslo ka ørs 1900 rb va rb te ud g eid tr ir ba er ygd e rse elo lkv ve in n ne va r ru 19 lyk 06 ke Lo sfo vo rsi kr m in sta g 19 ts09 og Lo ko ve m ro m m un 19 sy eb 13 k id ef 1 So ra or re 915 g s s i i ald tt D til kr in til e no ep g far Ca rsk ar s n st te ea b m am er rb en eid n gsk t og e et sle b f ør ar ar di v) n s gh t eg elo et on ve sk r( as g ba se op r rn pr et ut ta an om ek te 1 sk in 930 ap du L et str ov ha iar om r be u 19 i l d 34 19 ar ykk ar, es 35 Ba 1 sjø fo rn Kr ald 936 et m rsik ise ry en rin er Al f o g str de n g rli d og fo ko ke yg rs m tB d) try fis r i gd té on ka lo o ra d pp ep v( r be re ar tta tie ho to vs g pr Ar øv be d id er pa 1950 rti et ns lo vg jev in g fø rst eb ar ne ve r De n 18 96

– Det er litt spesielt i Norden at me ser på staten som ein ven, nokon som hjelper deg og som ordnar opp, seier Astri Andresen.

Andresen forklarar det tette forholdet til staten med velferdsstatens historiske utvikling. At velferdsordningane langsamt vart utvida til å gjelde fleire og stadig betre ordningar. At det på tvers av politiske parti var ei unison stemning for å trygge kvardagen til folket. I Tyskland til dømes, finn ein eit skjørare forhold mellom individ og stat, med Hitler-Tyskland som eit historisk bakteppe. Stein Kuhnle peiker på det same. Me har ikkje ei historisk erfaring med diktatoriske og undertrykkande regime.

– I Noreg er ordet stat nesten synonym med samfunn. Me kan seie velferdsstat og velferdssamfunn med samme meininga. I forhold til andre land er me kan hende meir pragmatiske. Me finn løysingar, og er ikkje så opptatt av ideologi, seier Kuhnle.

Det pågår ein forskningsmessig og samfunnsmessig diskusjon om velferdsstaten styrkar og tilrettelegg for individet, eller om velferdsstaten kneblar individet i forhold til

« Det er litt spesielt i Norden at me ser på staten som ein ven, nokon som hjelper deg og som ordnar opp.

»

Astri Andresen

Astri Andresen. (Foto: Jan Kåre Wilhelmsen)

majoriteten. Eit svar på dette spørsmålet kan vere farga av politisk valør. Astri Andresen meiner svaret er ja takk, begge deler.

– I dag er det rett å seie at ein ikkje har nokon av dei to posisjonane så tydeleg.

Velferdsstaten inneheld begge deler, den er som ein organisme i stadige endringar, seier ho.

Utanfor eller innanfor –I kor stor grad ein aksepterer eit skattetrykk av den norske typen, heng

saman med kva ein får att. Det handlar om at ein over lang tid har utvikla eit system som fungerer, seier Andresen.

Men likevel. Samstundes som ein har like rettar for alle innan velferdsstaten, finnest det sosiale skilnader. Astri Andresen peiker på at dette særleg gjeld for etnisitet.

– I dei nordiske statskonstruk­sjonane finnes det barn som er på grensa mellom å vere innafor eller utanfor velferdsstaten.

Ordningane er bestrebelsar på likhet og frihet. I praksis vert det danna eit sentrum

Ob lig 19 at 59 or 19 isk Fe 60 lle sy sa ke Al try rb lm eid en gd n slø fo uf ra y ør se lle 19 et f o ry r Al 66 s i g k l d av me D rin g sy nn en kd s st o om ikr re , u ing fol fø av ke rh b tr et ef yg , a ol dr ld kn ef er in or og ge m ta n m a Lo p 19 av ot v o 7 lø 7 fo inn m f nn A rsø te ol a s rb rg kts ket e va id er ta ry ng sm p gd er ilj so , sk øl m ap ov fø sp a v lg er er e m t isj inn on fø rt, kv 19 in ne ta 88 rf r N. iffo O år A. p rd re F ( p ni tt g n No jø g til rsk ret en 18 Ar me me ve be ll d ke r id om Av sg L ta ive O lef e ( rfo La st 2000 re nd et 1 ni so pe m 998 ng rg n ell K ) an sjo om on isa n i t sjo nn et an t t tst ne gå 20 i ø l n) es tre tte sju 02 20 og i ke Sj å – in 03 r hu uk nf K so utb eh ør va s m e bl u in lit ikk tal ir sre g e ov fo av tsr je ing er rm br ti ba efo fø a uk l fo ch rm rt , L 20 er re e a f o l r ba ldr 09 or , re åf v - o fo rn e m ylk om Fe eh e g r es h dr m ma ag d ko el ek a ep ba ste v h m sef vo m or las rn øg te r g u e ,s r s a t n a ikr ds re an ak, ar sy utd e t al ste a l far il s e o m nn 10 ta ffe in te n ve g n tle ke m ge ra ed vd en to ta le fo re ld re pe rm isj on en

19 56

Lo 1 vo og 971 m in yr Sy so sia en klu kes ke lh sli de sk try jel ge re ad gd p fo r og etr , ar rsø så yg b rg sk d. eid er ilt Fo slø e e lk sh og et e se ryg tstr pa de yg re n d ca rte bl . 19 i m r st 85 ad ed erk Tr op fød t b yg sjo se yg de ns lsp d u ret pe en t tan ng ge frå e er r, s m ve va idt d g ng en ra er av vid sk 1 ite 19 ap 98 t ut 94 sp 0- og da R en åra fø nn efo ge , ds in rm el ro g fo 94 g 20 r S a 01 lle ikr Av m ar r ell et ta le om t t i om 20 16 l vid i 0 (N 6 nk og are lu Ri AV N 19 gå de ks ) o AV try m -r år and re e nd gd fa fo e ea ev tta rm er r b a, r b ke åd A eid t e a rbe sli i v( d n 2 sv s – iaar o ov 009 av s g o e ta i s rt Lo m v len os ar v e r åd lfe ial d om ) a t rds te ele ne r so il t fo id rva sta av sia leg lt ko le m ten ar nin m e eA g un st et a an er, at N es A og in V-k eo o n pp to gå ra ve r

19 64

Kjelder: regjeringa.no, nav.no, snl.no, Øyvind Bjørnson og Inger Elisabeth Haavet, Langsomt ble landet en velferdsstat

Velferdsstaten består og ein periferi. Dette gjeld til dømes innvandrarar, seier Andresen.

Forsøk med omreisande lærarar og fjernundervisning for rom­barn har vore gjort tan at det har vore nokon suksess.

Ifølge Aften­posten har det den seinare tida vore avdekka eit paradoks, der vaksne rom har fått erstatning frå staten for manglande skule­gong. Men likevel går ikkje deira eigne barn på skulen. Utdannings­forbundet trekk fram den sterke kulturelle identiteten hos rom­folket som ei med­verkande årsak til at barna ikkje vert sendt på skulen. Det er ei utbreidd frykt at barna vert «for norske», det finnest til dømes ikkje norske lære­bøker på romanès. «Her har skolen en stor oppgave overfor foreldrene og miljøet generelt.

Hvordan inkludere rombarna og samtidig være åpen for deres kultur – og også la den spille en rolle i undervisningen?», spør Utdannings­forbundet på sine nettsider.

Mange har spådd velferds­ statens fall, men den blir verna av alle politiske parti.

TEKST: gudrun sylte

Mange av velferdsordningane i dei nordiske velferdsstatane finn ein att i andre land i verda. Men Stein Kuhnle, professor i samanliknande politikk ved UiB, meiner det er tre komponentar som gjer at ein kan tale om ein nordisk velferdsstat.

For det første speler det offentlege systemet ei stor rolle i den nordiske velferds­ staten, ei større rolle enn i mange andre land. Ein har offentleg ansvar for sosiale tenester, helsevesen og skulevesen. Ein har ordningar prega av universal­isme, dei

gjeld for alle i dei sær­skilde gruppene, utan behovs­prøving.

Tillit og samarbeid Den andre komponenten som særmerker dei nordiske velferdsstatane, er resultata av den. Dei nordiske landa skårar samla høgt på alle punkta i FNs Human Development Indeks. Det er lite fattigdom i Norden og små skilnader i inntekta til folk. Kuhnle viser til undersøkingar som viser liten skilnad i den disponible inntekta til folk når skattar er trekte frå og trygdeytingar delte ut. Me har lite kriminalitet og dermed mindre utgifter til politi og tryggleiksorgan.

For det tredje er det måten det vert laga politikk på, der stikkorda er tillit, samarbeid og konsensus.

– I Noreg har me mange fleire politiske parti enn mange andre land, likevel er det prega av konsensus. Me snakkar meir

HUBRO 2/2010 • 23

MIN METODE

Kari Espolin Fladmark Professor Molekylærbiologisk institutt, UiB

saman, møtes på ulike arenaer, me er flinke til å organisere oss, seier Kuhnle.

I det politiske systemet møtest og diskuterer partane før det er fatta endelege vedtak i Stortinget. Avgjerda vert gjennom­arbeidd og drøfta i eit breitt lag, høyring går ut til vedkommande partar. Når ein har ein reform på gang, vert det sett ned ein breitt samansett komité for å få eit felles forslag.

Kuhnle peiker på at dette skapar ein langsiktig politikk. Han meiner nettopp tillit og samarbeid er ein viktig årsak til at ein har lukkast så godt i Norden.

– I land der regjeringa i stor grad trumfar gjenn­om sine vedtak, får ein ofte ei ny regjering fire år etter som går inn og endrar på det. Av slikt vert det ikkje lang­siktig politikk. Ein kan ikkje endre pensjons­systemet kvart fjerde år, seier Kuhnle.

Mor stat på sotteseng?

Kring 1980 kom det eit skilje i utviklinga av velferdsstaten.

Velferdsordningane var omfattande og byrja å bli dyre.

Med inntog av New Public Management, privatisering og effektivisering av offentleg sektor, har det dei siste tiåra stadig versert spådommar om velferdsstatens fall.

Jan Heiret, førsteamanuensis i historie ved UiB, byrja for nokre år sidan på eit forskings­prosjekt som stilte det retoriske spørsmålet: «Det nordiske sosial­demo­kratiet ved veis ende?»

Både Heiret og Kuhnle peiker på at velferds­staten i dag er større enn nokon gong. Heiret meiner det norske sosial­demokratiet lever i beste vel­gåande, om ein ser på den historiske lina med ein stor offentleg sektor. Spå­domane for ti-femten år tilbake om at nasjonal­staten ville forvitre har ikkje slått til.

– Me hadde eit høgrepopulistisk parti i Noreg. Men Frp vil i dag sikre offentlege rettar på individnivå, Anders Langes tanke om å bygge ned staten er det ikkje mykje att av. Einar Førdes utsegn «Vi er alle sosial­demokratar» er meir gyldig no enn nokon gong. Berre sjå på den siste valkampanjen til Rødt, dei gjekk inn for å opprett­halde uføretrygda. Det er ikkje mykje revolusjonært i det, å bevare og styrke staten, seier Jan Heiret.

Stein Kuhnle viser til økonomiske kriser som råka til dømes Finland tidleg på nittitalet etter Sovjet­ unionens fall. Landet kom seg vel gjennom den, i dag er det nye økonomiske vanskar etter den internasjonale finanskrisa.

– Min hypotese er at land med ein godt utvikla velferds­stat vil komme seg greitt gjenn­om økonomiske kriser utan større sosiale skil­nadar og auke i fattig­ dom som resultat, seier Stein Kuhnle.

Stein Kuhnle. (Foto: Njord V. Svendsen)

24 • HUBRO 2/2010

Parkinsons hos sebrafisk Jeg arbeider med signalveier i celler, og spesielt med hvilke signaler som dreper eller beskytter celler fra å dø. Nå fokuserer jeg på et protein som heter DJ-1, et protein som blant annet er assosiert med Parkinsons sykdom, og som finnes i økt mengde i en del kreftformer. DJ-1 beskytter celler fra å dø, men vi kjenner ennå ikke mekanismen for hvordan dette skjer.

For å finne funksjonen til DJ-1, ser vi på hvilke andre proteiner i cellen DJ-1 kommuniserer med, det vil si binder seg til. Vi trekker ut DJ-1 fra celler, sammen med alle partnerproteiner som henger fast på det, og så bruker vi massespektrometri til å identifisere disse partnerne. Det er en teknikk hvor man kan identifisere proteiner og også bestemme endringer i proteininteraksjoner.

I dag arbeider vi med cellelinjer, men snart skal vi gå videre til en dyremodell. Jeg skal på forskningsopphold til et senter i USA hvor de bruker sebrafisk som modell for Parkinsons sykdom. Her skal jeg framkalle Parkinsons-lignende symptomer i fisk som har fått introdusert genet for en modifisert form av DJ-1 i to ulike typer hjerneceller, hvorav den ene typen er skadet hos Parkinson-pasienter. Kommer jeg til å finne de samme DJ-1 partnerproteinene i begge celletypene, og i hvilken mengde vil jeg finne dem?

Sebrafisk har i de senere årene blitt veldig populære som modellsystemer for ulike humane sykdommer.

De basale cellebiologiske mekanismene som er forstyrret i humane sykdomsbilder finnes også i sebrafisk, sebrafisk er forholdsvis lette å manipulere genetisk, og de lager mange avkom som i tillegg er gjennomsiktige og lett kan studeres ved hjelp av mikroskopi. Dessuten har vi en fasilitet for sebrafisk her i Bergen, slik at når oppholdet mitt i USA er over, kan jeg ta med transgene fisk hjem og arbeide videre med dem her.

Molekylærbiologisk forskning er veldig ressurs­ krevende både når det gjelder drift og utstyr. I dag har vi ikke optimalt utstyr for å kjøre massespektrometri ved UiB, og dette gjør at vi kjører prøvene våre på maskiner i utlandet. Der er det ofte trangt om plassen, og det bregrenser helt klart mulighetene våre. Til gjengjeld produserer en kjøring enorme mengder data. Dataanalysen er veldig omfattende, og tar mye tid. Etter de bioinformatiske analysene må vi gå tilbake tilbake til modellene våre for celle- og molekylærbiologiske analyser.

TEKST: kjerstin gjengedal

– Ja, eg ser på det som veldig typisk. Det er eit uttrykk for den individualiteten som pregar tidsånda. Det er viktig å uttrykkja seg gjennom klede, og daffedressen skildrar kan hende den store variasjonen og valfridomen me har i dag. Det intellektuelle aspektet ved vår tidsånd kjem til uttrykk i empirien på denne måten.

I MOSEN

Tidsånda går i daffedress

– Men ein kan jo lura på kvifor i all verda somme vel å gå i daffedress ute blant folk. Kven er premissleverandørane for tidsånda?

– Eg meiner media speler ei viktig rolle i dag, dei har eit stort ansvar. Det er ikkje sikkert at det vert slik i framtida, derimot.

Folk har ei svært kritisk haldning, både til media, politikarar og i det heile teke. Det er også ein del av tidsånda. Dette er ikkje noko eg har forska på primært, men gjennom intervju mine merkar eg ei djup kritisk haldning i grasrota.

Gjennom tidene har det nok alltid vore dei øvre sjikta i samfunnet som har byrja nye trendar. Likevel har folk flest teke impulsane dei har fått ovanfrå, vald somme av dei og gjort dei til sine. Folk gjer slik dei vil, det er viktig å vera klar over i ein kulturhistorisk samanheng. Det er mykje tydelegare i dag enn før.

Tidsånda set individet i høgsetet. Er det difor me går i daffedress?

TEKST: Jens Helleland Ådnanes illustrasjon: TANK/jens

– Først og fremst; Kva er tidsånda?

– Det er eit svært omfattande omgrep, og svært viktig, slik eg ser det. Eg vel å sjå på tidsånda som folk sine reaksjonar på korleis samfunnet er og korleis samfunnet endrar seg. Å sjå på tidsånda som tema har vore nedprioritert i etnologisk forsking dei siste åra, seier etnolog og amanuensis ved AHKR ved Universitetet i Bergen, Wigdis Espeland.

– Kva kjenneteikner tidsånda på 2010-talet?

– Det viktigaste kjenneteiknet i dag er globaliseringa. Tidsånda i dag er totalt global, og me må sjå på oss sjølve i ein global kontekst. Me er lausrivne frå tidlegare kontekstar som familie, vener og fellesskapet, og set ein det på spissen kan ein seia at me står heilt åleine. Dei yngre er flinkare enn dei eldre til å takla dette, og er i høg grad individualistar. Faren med det er at ein vert egoistisk. Eg meiner me må finna ein ny type fellesskap, me kan ikkje berre tenkja på oss sjølve. Restane av dei gamle fellesskapane finst framleis, men dei har ikkje den same tydinga som før.

– No nemnde du den intellektuelle dimensjonen ved tidsånda. Har du døme på korleis ho manifesterer seg i konkrete uttrykk?

– Eg har ikkje nokon særleg empiri på dette, men sidan du spør skal eg prøva. Uttrykk for tidsånda finn me på svært mange felt, til dømes korleis folk kler seg. Der er det store variasjonar i dag. Ein finn både svært konservative uttrykk, somme kler seg nesten med eit middelaldersk preg, andre fargerikt og sprekt. Samstundes varierer det mykje korleis folk kler seg frå dag til dag.

– No til dags går jo folk rundt i daffedress, ein slags pysjamas som gjer at folk ser ut som overdimensjonerte ungar i pysjamas. Er det eit uttrykk for tidsånda me lever i?

– Kvifor og korleis endrar tidsånda seg?

– Då må me gå attende til samfunnet. Det vert stadig etablert nye premiss for å leva og tenkja, og dermed må også tidsånda endra seg. Slik må det vera, me må alltid tenkja på nye måtar. For femti år sidan hadde me ikkje sms, internett og sosiale medier, tenk på kva det har gjort med måten me tenkjer og handlar på i dag. Tidsånda er vår reaksjon på samfunnet rundt oss, og samfunnet endrar seg. Sidan det er eit stort mangfald i reaksjonar, er det vanskeleg å få ei oversikt over dei totale biletet. I dag skal kvart menneske ha si tidsånd, sine eigne verdiar.

Idealet i det postmoderne samfunnet er individet.

Sånn til slutt; kva tykkjer du om daffedressen, reint estetisk?

– Eg må vel innrømma at eg ikkje tykkjer så mykje om dressen. Eg tykkjer folk skal få kle seg nett slik dei vil, men det der er ikkje heilt min stil.

HUBRO 2/2010 • 25

Organisert og lykkelig Av den internasjonale lykke­ forskningen kan det gro en ny kulturpolitikk.

TEKST: Gudrun Sylte

«I thought I could organize freedom, how Scandinavian of me», synger islandske Björk.

– I Norden møtes vi ikke på torget eller i deltar i familiefellesskap ved langbordet i nabolaget, vi møtes som enkeltindivider i organiserte lag, sier Jill Loga, statsviter og forsker II ved Uni Rokkansenteret.

Det sosiale fellesskapet i Norge og Norden er ikke likt det sør-europeiske eller det amerikanske fellesskapet. Sammen­ lignet med andre land er sivilsam­funnet i Skandinavia gjennom­organisert, til og med på fritiden.

Ifølge Jill Loga blir omfanget av den frivillige-, eller non-profit-sektoren i Norden ofte knyttet til de særegne og sterke tillits­strukturene i disse landene.

Nordmenn har for eksempel svært stor tillit til myndighetene, andre lands­menn og også fremmede de møter. Hun tror dette er muligens hva man i andre sammen­ henger karakteriseres som godtroenhet eller naiviteten ved skandinaveren.

– Jeg tror det er viktig å belyse sam­ handlingsformer i sivilsamfunnet også dersom man vil forstå hvorfor for eksempel sosialdemokratiet står sterkt i Norge, legitimiteten til den universalistiske velferds­ modellen eller for eksempel nærheten mellom myndigheter, forsking og frivillige organisasjoner, sier Loga.

Møteplasser på Møhlenpris Bydelen Møhlenpris i Bergen er et lokalsamfunn som andre i Norge, med en gammel idrettsforening med et vell av lag fordelt på idrettsgrener og alder. Det finnes flere velforeninger som arrangerer dugnad og parkdager, et buekorps og en aktiv frivillighetssentral som blant annet tilbyr yoga, leksehjelp, kurs i pc-bruk for eldre og internasjonal matlaging.

26 • HUBRO 2/2010

Ifølge Loga har man på Møhlenpris til en viss grad lyktes med å inkludere innvandrerne på de sosiale møteplassene.

I Norge er innvandrerbefolkningen i liten grad med i majoritetens organiserte sivilsamfunn – med unntak av deltakelse i trossamfunn og delvis i fagforeninger og idrett for gutter.

Som forsker ved Senter for forsking på sivilsamfunn og frivillig sektor er Jill Loga engasjert i et forskningsprosjekt på Møhlenpris om kulturpolitikk i et fler­ kulturelt lokalsamfunn. I dette prosjektet skal hun undersøke kulturelle terskler for deltakelse i organisasjonslivet i bydelen.

Flere steder i landet finner man i dag kommunale satsninger for å tilrette­legge for flerkulturelle møteplasser.

– Møhlenpris er et eksempel på en såkalt «gentrifisert» bydel med en blanding av kulturelle, klassemessige, aldersmessige, etniske og økonomiske faktorer, sier Loga.

Møhlenpris-prosjektet er et av flere prosjekt der Jill Loga undersøker samhandlingsformer i sivilsamfunnet.

I januar leverte hun en rapport som belyser den såkalte «lykkeforskningens» relevans for temaene kultur og frivillighet. I denne sammenhengen er hun også utnevnt som medlem av det offentlige Inkluderingsutvalget som inkluderingsminister Audun Lysbakken nylig har nedsatt.

Lykke på politisk nivå Det er en økende interesse for å forske på forholdet mellom god helse og kultur både internasjonalt og her hjemme. Denne forskningen er knyttet til det tverrfaglige forskningsfeltet som blir kalt lykkeforskning.

– Om jeg skulle oppsummere hoved­ budskapet i forsknings­feltet, ville det være at mennesket er et sosialt dyr og at dets opplevelse av trivsel henger sammen med tilhørighet i mange og gode sosiale fellesskap, sier Loga.

Hun legger til at dette i grunnen høres ganske selvsagt og trivielt ut. Det gjør også et annet «funn», fra salmebøkene vet vi at «den største glede du kan ha, det er å gjøre andre glad». Men i lykke­forskningen

FAKTA Lykkeforskning L ykkeforskningen har de siste tiårene vokst fram som et eget tverrfaglig felt, bestående av ulike fagfelt som medisin, psykologi, nevro­biologi, hjerneforskning, økonomi, stats­vitenskap, sosiologi, antropologi, kultur­vitenskap og filosofi.

F orskningsfeltet opererer med ulike tilnærminger og begrep, men i hovedsak lykke (happiness), livskvalitet (quality of life) og trivsel (subjective well-being). Avhengig av fagdisipliner vektlegges samfunnsnivået i noen fag og individet i andre. åling av lykke og livksvalitet hos befolkningen M i verdens ulike nasjoner, begynte på 1990-tallet.

Den mest kjente er FNs Human Development Index (HDI). Mange tilsvarende indekser har kommet til senere, de søker å utvikle mål av psykiske og emosjonelle aspekt (BNL), og ikkje kun bruttonasjonalproduktet (BNP) for å kunne si noe om et lands velstand og menneskelige utvikling.

ORGANISERT OG TILLITSFULL: I Idrettslaget Djerv på Møhlenpris kommer barn og voksne sammen utenfor familiene. Slike organisasjoner fungerer som en skole i demokrati. (Foto: Peter Klasson)

går man vitenskaplig til verks, og finner at nettopp slike uegennyttige og kollektive handlinger ikke er uegennyttige, men snarere nyttig også for den som gir.

I lykkeforskningen står begrepet livs­ kvalitet sentralt. Men livskvalitet er ikke kun noe som omhandler enkeltindividet, som et resultat av medfødt gemytt eller evnen til å arbeide med egne holdninger, eller å organisere sitt eget liv på en gunstig måte.

Forsking om lykke og livskvalitet vektlegger at mange forhold befinner seg utenfor eller over enkeltindividets kontroll. Det må håndteres på et politisk nivå.

Her kommer statsvitenskapen inn og hevder blant annet at lykke til en viss grad kan organiseres knyttet for eksempel til spørsmål om sosial og økonomisk utjevning, inkludering og tilrettelegging for deltakelse og tillitskapende samhandling.

– Høy grad av tillit fungerer som olje i maskineriet. I fritidsorganisasjonene går barn går ut av hjemmet, de møter andre jevnaldrende og voksne man ikke er i familie med. Organisasjonene produserer sosial kapital, og fungerer som en skole i demokrati. Her lærer man å bli en lagspiller, sier Jill Loga.

Smile or die Nobelprisvinner i økonomi, Amartya Sen er en sentral teoretiker i dette forskningsfeltet.

På 90-tallet deltok han blant annet i utformingen av FNs utviklings­indeks, sammen med filosofen Martha Nussbaum, og han har nylig også deltatt i den franske Stieglitz-kommisjonen som bygger på lykke­forskning. Sen snakker om det politiske ansvaret for å tilrettelegge for «mulighetsstrukturer». Hvorvidt det finnes

mulighets­strukturer som tillater at den enkelte kan realisere sitt potensial, er for Sen nettopp et spørsmål om frihet.

Samtidig som lykkeforskning påvirker politikken både inter­nasjonalt, i Norge og på Møhlen­pris, blir den også kritisert. Stats­ administrert lykke klinger ikke særlig bra i ørene. Jill Loga minner om planleggings­ optimisme i både kommunismen og nazismen som to skremmende eksempler på det.

– Man ser for seg et statlig lykkepoliti, eller et normalitets- og smakspoliti som strømlinje­former ut fra økonomiske hensyn eller medisinske bevis om god helse. Men jeg vil ikke avfeie all lykke­forskning på grunn av slike bekymringer. Den offent­lige ut­ formingen av gode samfunn og det gode liv har jo fra antikkens tider vært politikkens mest grunnleggende spørsmål, sier Jill Loga.

HUBRO 2/2010 • 27

FRA JORDSKJELVET I WENCHUAN, KINA I 2008. BILDET ER TATT FEM MÅNEDER ETTER SKJELVET: – Når vi har å gjøre med områder der vi vet at jordskjelv før eller siden vil skje, er det helt irrelevant når de kommer. Det viktige er hva som vil skje, og hva man kan gjøre for å forebygge, sier Kuvvet Atakan. (Foto: Mathilde B. Sørensen)

Venter på Hvert nytt jordskjelv kan virke som om det kommer over­raskende, men jord­ skjelv­forskerne blir sjelden forundret over hvor jorden revner. Tyrkiske Izmir er et sted der man venter på et jordskjelv man vet vil komme.

TEKST: Kjerstin Gjengedal

Jordskjelvforskningen er nå kommet så langt at man har identifisert de viktigste aktive områdene i verden. Man vet med ganske stor sikkerhet hvor de store jord­skjelvene vil

28 • HUBRO 2/2010

komme, og hvordan de vil forløpe. Basert på kunnskap om tidligere skjelv er det også mulig å utarbeide statistiske sannsynlighets­ beregninger hvor man angir sannsynligheten for at et jordskjelv av en viss styrke vil inntreffe i løpet av en viss tids­periode over et bestemt geografisk område. Det forteller professor Kuvvet Atakan ved Institutt for geovitenskap.

– Slike beregninger blir likevel ufull­ stendige hvis man ikke tar hensyn til de fysiske prosessene. Derfor gjør vi mange scenariebaserte jordskjelv­beregninger.

Dersom vi vet hvor skjelvet vil komme, kan vi beregne rystelsene på overflaten og ta forholds­regler, sier Atakan.

Nettopp denne typen arbeid holder Louise Wedderkopp Bjerrum på med i sitt doktorgradsarbeid. Hun studerer byen Izmir, en by med rundt tre millioner innbyggere på Tyrkias vestkyst. Tyrkia er svært utsatt for jordskjelv, og sist

katastrofen rammet Izmir, var i 1778. Den neste kan godt inntreffe i nær framtid. Til sammenligning skjedde forrige store skjelv på Haiti i 1770.

Simulerer jordskjelvforløp – Izmir ligger i et område hvor det er flere aktive for­kastninger som kan produsere jordskjelv, og som har gjort det tidligere.

Fordi byen ligger oppå tykke lag med løse sedimenter som kan forsterke rystelsene, vil et jordskjelv her kunne få dramatiske følger, forteller hun.

Ved hjelp av data­simuleringer prøver Bjerrum å beregne hva som vil skje hvis et skjelv inn­treffer. Data­grunnlag for simuler­ ingene får hun blant annet fra geologiske kart over området, og fra kunn­skap om historiske skjelv og om liknende skjelv andre steder.

I tillegg måler hun seismisk bakgrunns­ støy på stedet, for å identifisere hvordan

skjelvet FAKTA N orges første seismograf ble installert i kjelleren på Bergen Museum i 1905.

U iB overtok registreringene av jordskjelv fra opprettelsen i 1946.

Siden ble jordskjelvstasjonen et eget institutt, før det ble en del av det som i dag er Institutt for geovitenskap.

M ed tiden er det etablert et nasjonalt nettverk av seismiske stasjoner i fastlandsnorge og på de arktiske øyene. Nettverket driftes av Institutt for geovitenskap.

løsmassene vil reagere på seismiske bølger i grunn­fjellet under. Særlig frekvensene i rystelsene er viktige. Hvordan løsmassene forflytter seg, avhenger av frekvensen. Det samme gjør effekten på bygningsmassen.

Derfor er det viktig å vite på hvilken frekvens de seismiske bølgene vil bli mest forsterket de ulike steder i byen.

Ødeleggende resonans – Bygninger beveger seg alltid med en viss frekvens, og hvis jordskjelvbølgene inneholder en frekvens som svinger i takt med bygningens egenfrekvens, går det galt. I Izmir har vi gjort målinger slik at vi kan si ganske nøyaktig hvilke frekvenser de forskjellige bygningene er mest sårbare overfor.

Dette er grunnen til at enkelte bygninger kan stå nærmest uskadet igjen etter et jordskjelv, mens andre ramler sammen som korthus. Det er også en viktig del av

forklaringen på hvorfor enkelte land, som Japan og USA, takler sine jordskjelv bedre enn andre. Fattige og politisk ustabile land har mindre overskudd til å tilpasse infra­ strukturen til å tåle jordskjelv. Og dersom det går mer enn en generasjon mellom hvert store skjelv, er det lett å tenke at tiltakene kan vente til i morgen.

– Er man ikke forberedt på forhånd, er det lite man kan gjøre når jord­skjelvet kommer. Skjelvet på Haiti i januar hadde en styrke på 7, og mer enn 220 000 mennesker mistet livet. Til sammenligning var det et skjelv av omtrent samme styrke i Düzce i Tyrkia i november 1999, hvor et par tusen mennesker ble drept, sier Kuvvet Atakan.

Gjenskaper tidligere skjelv For å teste påliteligheten i simuleringene, har Bjerrum også studert det store jord­ skjelvet i Kina i 2008. Dette jord­skjelvet ble målt av flere forskjellige seismografstasjoner,

HUBRO 2/2010 • 29

« Sist katastrofen rammet Izmir, var i 1778. Den neste kan godt inntreffe i nær framtid. Til sammenligning skjedde forrige store skjelv på Haiti i 1770.

»

Kuvvet Atakan I FELT: Mathilde Bøttger Sørensen og Louise Wedderkopp Bjerrum (t.h.) måler seismisk aktivitet i Izmir.

(Foto: Kuvvet Atakan).

blant annet i Bergen, hvor de første signalene ble mottatt omtrent 10 minutter etter at jord­skjelvet inntraff. Både Bjerrum og Atakan har også vært på stedet og sett skadene med egne øyne.

– Her har jeg brukt vårt simulerings­ verktøy til å simulere jordskjelvet for å bekrefte at vi klarte å gjenskape jord­ bevegelsene som ble målt, forteller hun.

Slike retrospekt-studier gir en bedre for­ståelse av prosessene knyttet til jord­ skjelv, samtidig som de brukes til å kalibrere

forskernes simulerings­verktøy.

Jordskjelvstasjonen i Bergen har registrert jordskjelv siden 1905, og er i dag blitt til et nasjonalt nettverk av måle­ stasjoner som dekker fastlands­norge, de seismisk aktive sonene i Nordsjøen og de arktiske områdene. Norge opplever gjennomsnittelig et par skjelv om dagen, men disse er for små til at vi merker dem.

De fleste skyldes spenningsoppbygging som stammer fra den midtatlantiske ryggen, hvor to kontinentalplater beveger seg fra

hverandre. Det er denne bevegelsen vi kan takke for de siste ukenes vulkanaktivitet på Island.

Vulkaner skaper jordskjelv – Jordskjelv og vulkaner går ofte hånd i hånd, fordi de bakenforliggende prosessene er de samme, nemlig spenningsoppbygging i jordskorpen forårsaket av platebevegelser.

Det trengs jordskjelvekspertise i forbindelse med vulkaner, fordi vulkansk aktivitet ofte er forbundet med mikro-jordskjelv knyttet

Den anatolske plate

Hellas He

Tyrkia

ke ols en t a an ng Øst astni k for

lle

ni sk

ea rk

Kypriot

iske ark

I PRESS: Tyrkia ligger i press mellom en rekke tektoniske plater.

30 • HUBRO 2/2010

Den afrikanske plate

Den arabiske plate

til endringer i magmakammeret. Disse måles med seismografstasjoner, forteller Atakan.

Seismografene registrerer oppsprekking som skjer når trykket under vulkanen er i ferd med å bygge seg opp. Det gjør at vulkanutbrudd er mye lettere å varsle på forhånd enn det jordskjelv er. På Island overvåkes vulkanene av et nettverk av seismografer, slik at myndighetene rekker å evakuere befolkningen når man registrerer at et vulkanutbrudd er på vei. Vulkaner finnes

også på norske territorium: Jan Mayen er en vulkansk øy som neppe har hatt sitt siste utbrudd, og derfor måles det kontinuerlig jordskjelvaktivitet der.

UiB har en nesten overraskende god og langvarig ekspertise på jordskjelv når man tar i betraktning hvor lite jordskjelvutsatt landet vårt er. Men ekspertisen har kommet til god nytte likevel: Da de første oljefunnene ble gjort i Nordsjøen på slutten av sekstitallet, var det jordskjelvstasjonen

i Bergen som hadde den nødvendige kunnskapen om seismikk som trengtes for å gjøre funn. Folk med denne typen utdanning er fortsatt nøkkelpersoner i oljeindustrien.

– Jordskjelvforskning er et godt eksempel på at noe som begynte som ren grunnforskning, fikk en uventet nytteverdi flere tiår senere, sier Atakan.

JORDEN SKJELVER: I Izmir venter man på neste skjelv. Det vil komme, men ingen vet når. I området med rød ring har jorden hevet seg for hvert skjelv.

(Foto: Louise Wedderkopp Bjerrum)

Tyrkia

Hellas Izmir

MANGE SKJELV: Kart av vestkysten av Tyrkia som viser tidligere jordskjelv med styrke seks eller høyere på Richters skala.

HUBRO 2/2010 • 31

TEMA: FRIHET

32 • HUBRO 2/2010

Angstalarmen stilnet Merete Botnedal var i mange år lammet av angst. Tolv uker tok det å bli frisk da hun ble med i et forskningsbasert behandlingsopplegg.

TEKST: Kim E. Andreassen FOTO: Thor Brødreskift

– Anfallene kommer som lyn fra klar himmel. Hjertet hamrer og jeg svetter mye.

Det føles som at kroppen har sluttet å virke og jeg ikke klarer å bevege meg. Jeg tror at jeg er i ferd med å dø. I tillegg får jeg en ut av kroppen-opplevelse, sier Merete Botnedal.

I dag har Botnedal på seg smykke, flere armbånd og ringer. For bare et år siden hadde det vært utenkelig. I tillegg til tre lammende panikkangstanfall, har Botnedal slitt med en rekke fobier de siste årene. Hun kunne ikke ha på seg ringer, smykker eller trange klær, fordi hun følte at hun holdt på å kveles. Hun liker heller ikke å oppholde seg i trange rom, og hun har aldri klart å ha på seg hjelm.

– Å ha angst er som om kroppens alarm­ system slår seg på uten grunn. Det er som en ventil som har kilt seg fast på «åpen», som gjør at en blir redd for små­ting.

Det var først etter at hun deltok på et behandlingstilbud videre­ført av et forsknings­prosjekt ved UiB at hun litt etter litt har begynt å bruke smykker og ringer igjen.

Behandlingsopplegget ved Dagavdel­ ingen ved Solli distrikt­psykiatriske senter var gruppe­basert. Pasienter med liknende lidelser møttes etter at alle først ble kartlagt individuelt.

– Det var en befrielse å møte personer med liknende lidelser som en selv. Jeg så at jeg ikke var alene om å ha disse problemene.

Men også følelsen av at noen forsto hvordan jeg hadde det føltes som en lettelse, forteller Botnedal.

Faktabasert behandling I tillegg til å møte likesinnede fikk pasientene i angst­programmet mange fakta­ opplysninger om hva som skjer med kroppen under angst­anfall. Hjertet begynner å slå

raskere fordi kroppen trenger mer oksygen når kroppens forsvars­system slås på. I tillegg settes svette­kjertlene i høygir.

– Å følge med på reaksjonene etter hvert som de kommer, gjør at en får noe annet å tenke på, og er noe som i seg selv gjør at angsten gir seg. Det kan til og med være interessant å følge med på de kroppslige reaksjonene når en har lært hva som skjer, forteller Merete Botnedal.

En gang i uken i tolv uker møttes gruppen for å snakke om hvordan de hadde hatt det siden sist, om de hadde hatt en god uke eller dårlig uke, om de klarte å gjennom­føre øvelsene de hadde fått forrige gang. Pasientene fikk nemlig hjemme­ oppgaver for sine fobier. Litt etter litt måtte medlemmene i gruppen presse seg selv til å nærme seg gjen­stander eller situasjoner som de har angst for, som er essensen i såkalt kognitiv atferdsterapi.

« Det kan til og med være interessant å følge med på de kroppslige reaksjonene når en har lært hva som skjer.

»

Merete Botnedal – Jeg tvang meg til først å bruke en, så to og så tre ringer og så videre. Jeg har aldri klart å gå med hjelm heller. Så en stund måtte jeg sitte med hjelm på hodet under gruppeterapien.

Behandling var alfa og omega Botnedal mener at dette behandlings­ opplegget har vært alfa og omega, og hun kan ikke få rose behandlerne nok.

– I stedet for at de syntes synd på deg, som kan føles som en ekstrabelastning, ga de istedenfor faktabasert veiledning. Jeg følte at jeg ble tatt alvorlig.

LYKKELIG OG KURERT: Merete Botnedal er kvitt angsten og kan igjen pynte seg med ringer.

Hun har også gått til psykolog tidligere.

– Det var greit å ha noen å snakke om problemene med, men jeg følte ikke jeg ble kvitt angsten. Psykologen var veldig opptatt av hvordan jeg hadde det i barndommen.

Problemet er at jeg har hatt en fin barndom.

Handler om menneskers liv Anders Hovland var med på å utvikle og gjennomføre forskningsprosjektet som ble videreført på Solli. Det er behandling som ble utviklet og evaluert i dette prosjektet som nå videreføres, og som Merete Botnedal deltok i. I studien sammenlignet han ulike behandlingstilbud for panikkangstpasienter.

Mens den ene gruppen fikk kognitiv atferds­ terapi, gjennomførte den andre gruppen strukturert kondisjons- og styrketrening.

Pasientene ble sammenlignet rett etter behandling og tolv måneder etterpå.

Resultatene er enda ikke klare.

– Helsearbeid dreier seg om menneskers liv. Som forsker med klinisk bakgrunn føles det riktig å drive forskningsprosjekter som er direkte relevant for behandlingen som tilbys innenfor psykisk helsevern, sier han.

Hovland mener at det beste er at noen med både klinisk erfaring og forsknings­ erfaring jobber på de forskjellige helse­ foretakene og er integrert i dem. På denne måten kan forskningen være en del av den ordinære driften ved helseforetaket.

Ser ikke skogen for bare trær For fem år siden begynte han på Prosjekt dobbelkompetanse, ved Det psykologiske fakultet. På syv år skal han fullføre doktor­ grad og spesialisering innen klinisk psykologi. Dette gir både klinisk erfaring og forskningskompetanse.

– Som kliniker er det lett å bare se de individuelle forskjellene blant pasientene, sier Anders Hovland. Han mener at psykologer også må se på felles­trekkene mellom pasientenes problemer, for å videre­ utvikle og forbedre behandlingen som tilbys.

Slik kan behandlingsmetodene spisses mot pasientenes konkrete problemer og lidelser.

– Ved å gå systematisk til verks med forskningsprosjekter og klinisk evaluering, er det mulig å se om pasientene virkelig får den behandlingen som virker best. Dette er viktig, først og fremst for pasienten som opplever belastningene ved å være syk, men også for forvaltningen av ressursene på dette området, sier Hovland.

HUBRO 2/2010 • 33

På bedringens vei I dag kommer angstanfallene til Merete Botnedal sjeldnere og hun klarer å forholde seg til angsten. Det var da hun en dag sto på trappen og så katten komme mot henne med en mus i munnen at hun virkelig forsto at angstlidelsen hadde tatt en annen vei.

Botnedal har alltid vært livredd for mus, og har ikke tålt synet av dem en gang. – Da katten kom, sto jeg og ventet på at angsten skulle komme, men ingenting skjedde. Den dagen forsto jeg at jeg at jeg har kommet langt på vei. Neste mål er å tørre å holde en mus.

Et annet mål Botnedal har er å bli kvitt flyskrekken.

– Det har blitt en del bilferier til Sverige og Danmark gjennom årene, kan du si.

Forskningsbasert behandling:

En rettighet Evaluerer behandling: Anders Hovland får både klinisk erfaring og forsknings­kompetanse gjennom dobbelkompetanse­programmet til Det psykologiske fakultet. Kunnskapen får han brukt som forskningsleder ved Solli distriktpsykiatriske senter.

Bedre klinikk med forskning Med forskningsbaserte terapi­metoder blir pasientene raskere friske enn før.

TEKST: Kim E. Andreassen

– Da jeg begynte å jobbe klinisk på 1990-tallet tok jeg kontakt med andre klinikere hvis det var noe jeg lurte på.

Mange psykologer tenkte ikke på å kontakte universitetet hvis det var noe en ønsket å drøfte, sier Trond Sjøbø, leder av Dagavdelingen ved Solli DPS. Han forteller at det først er de siste årene han har begynt å ta kontakt med universitetet hvis han ønsker hjelp med noe. For eksempel har dobbelkompetanse­ prosjektet som Anders Hovland har vært med på vært av stor betydning for å knytte kontakt med universitetet.

Sjøbø mener at han som avdelingsleder har fått veldig mye igjen for kontakten med forsknings­kompetansen som finnes på universitetet. Klinikerne får muligheten til raskt å oppdatere seg på et område, og får raskt svar på hvilke evaluerings­verktøy som egner seg best for en behandlingsmetode.

– Når en først har opprettet denne kontakten, er det umulig å gå tilbake til 34 • HUBRO 2/2010

klinisk virksomhet som ikke er basert i forskningsbasert kunnskap. Den kliniske praksisen har blitt bedre, uten tvil.

I forskningsprosjektet til Anders Hovland har Trond Sjøbø og kollega Birthe Birknes utviklet en egen manual for gruppeterapi mot panikkangst. Denne manualen ble implementert i den kliniske hverdagen ved Solli Dagavdeling. Siden forskningsprosjektet ble utviklet i nær relasjon til den kliniske hverdagen, var det bare å videreføre manualen uten å gjøre vesentlige endringer i ettertid. Sjøbø forteller at kvaliteten på behandlingen og kvaliteten på kvalitetssikringen har blitt bedre etter forskningsprosjektet. Klinikerne blir mer bevisst på hvordan en skal drive kvalitetssikring, hvilke spørsmål som bør stilles i spørreskjema og så videre.

– Vi har sett at pasientene har blitt friske mye raskere, og vi har hatt mer kontroll på bedringen. Vi vet mer hva vi skal se etter, og blitt bevisst på hvilke tiltak som er riktig til rett tid.

– En annen viktig side med god evaluering er muligheten til å slutte med eller endre behandling som ikke fungerer.

Hvis man ikke evaluerer på den rette måten, har man en tendens til å fortsette med det man vanligvis bruker av metoder.

– En person med dobbel­ kompetanse er til syvende og sist gull verdt for pasientene, sier Kvale.

TEKST: Kim E. Andreassen

Prosjekt Dobbelkompetanse som Hovland er en del av startet i 2004 på oppfordring fra helseministeren og kunnskapsministeren og administreres av Det psykologiske fakultet. Programmet ble opprettet for å sikre ettervekst i de kliniske stillingene på universitetet. Denne typen stillinger krever både doktorgrad og spesialkompetanse i følge Gerd Kvale, dekana ved Det psykologiske fakultet.

– Parallelt med utbyggingen av programmet har det blitt et krav at helse­ foretakene skal drive forskning, noe som betyr at det er stort behov for dobbel­ kompetente kandidater også her, sier Kvale.

Pasienter i Norge har rett på behandling som er evidensbasert. Det betyr at det er vitenskapelig dokumentert at den virker.

– Jeg tror dobbelkompetansen gir bedre forskere og klinikere, sier Kvale.

Kvale mener at både klinikere og forskere har blitt flinkere de siste tjue årene. Hun tror dette har sammenheng med kravene som stilles til å levere kunnskapsbaserte helsetjenester, og å utdanne fagfolk som har spisskompetanse både på klinikk og forskning.

– Nå er det utviklet gode psykologisk baserte behandlinger for de vanligste psykiske lidelsene, for eksempel depresjon og de fleste angstlidelsene.

Kvale forteller at de nye tilnærmingene ofte er mer fokuserte og gir hjelp på kortere tid.

– For noen år tilbake gikk for eksempel de som led av fobier eller tvangstanker til langvarig behandling for å bli kvitt plagene sine. Takket være klinisk forskning fra de siste ti til femten årene kan noen fobier, som sprøyteskrekk, kureres på noen timer.

For mange pasienter kan det være god hjelp å bruke internettbaserte selvhjelpsprogram for å kunne mestre problemene, i følge Kvale. Ulike lidelser krever ofte ulik inngripen, av ulik varighet og intensitet. Klinisk forskning lærer oss hva som hjelper for hvem.

TILBAKEBLIKK

Levde med ørn

HUBRO 2/2010 • 35

Når havørna fortel godnatthistoriar til ungane i reiret om kvelden, er det kanskje ørneforkjempar Johan Willgohs dei får høyre om.

TEKST: kjerstin gjengedal

Ein måtte sjå nøye etter om ein ville finne zoologen Johan F. Willgohs (1915–1991) når han låg ute og speida etter havørn om somrane på femti- og sekstitalet. Skjula han bygde seg langs vestlandskysten var så godt kamuflerte at han vart lurt sjølv. Ein gong kom han attende til ein plass der han var sikker på at han hadde eit skjul liggande, men han fann det ikkje før han trakka gjennom taket. Om havørna let seg narre, skal ikkje vere sagt.

Kanskje skjøna ho at mannen som kom tilbake kvart år for å kike på reiret hennar, var den mest lojale våpendragaren ho hadde.

Motstand mot havørn – I dag ville vi kalla han ein lobbyist. Han var oppteken av naturvern og var tidleg ute med eit framlegg til styresmaktene om å frede ørnene. Den gongen var ikkje naturforvaltninga veletablert som i dag, og private initiativ hadde mykje å seie, fortel Ingvar Byrkjedal, som er etterfølgjaren til Willgohs i stillinga ved Bergen Museum.

Det trongst, for ørnefreding var ikkje sjølvsagt. Kvar gong havørna prøvde å få ein fot innanfor på sørsida av Sognefjorden, som var sørgrensa for utbreiinga, vart ho utsett for jakt og reirplyndring.

Lokale storheiter skreiv lesarinnlegg i vestlandsavisene og agiterte kraftig mot alt med krumt nebb.

– Det var ei heilt anna haldning enn i dag. No verkar det som folk flest tykkjer det er storarta med ørn. Willgohs skreiv lesarinnlegg sjølv og, han, og jobba både mot allmennheita og styresmaktene, seier Gunnar Langhelle ved Bergen Museum. Han var ein periode assistent for Willgohs og var med han på mange ørnetokt. Ørnetokt langs kysten Å reise på ørnespeiding med Willgohs var ikkje noko latmannsliv.

Han brukte sin eigen båt, og visste nøyaktig korleis han ville ha det.

– Tokta starta gjerne med å pakke båten kvelden før. Då var eg handlangar, medan han pakka i alle hol og krokar. Alt vart vekke, og han var den einaste som kunne finne det att. Når vi så la ut, var båten definert som stove, så der skulle ein på med tøflar. Han ville ikkje ha ombord rusk og skit utanfrå.

Oppvasken besto av ein plastpose kvar, som inneheldt tallerk, bestikk og kopp. Etter måltidet vart tallerken tørka godt med papir og lagt tilbake i posen, klar til neste måltid. I lag med assistenten kunne Willgohs overvinne den medfødde sjenansen som ofte hemma han i lag med framande, og den lune humoren hans kom til sin rett.

– Ørnesesongen starta gjerne rundt påsketider. Vi reiste rundt med båten til vi fann ein høveleg plass å gå i land. Willgohs hadde nokre reinskinn som vi brukte til å ligge på medan vi observerte ørnene. Ein gong stakk vi innom slaktehuset i Sandviken og fekk

36 • HUBRO 2/2010

MERKAR HUBRO: Johan Fr. Willgohs og sonen Dag merkar hubro på Vestlansdkysten. (Alle foto: Privat)

med oss ein gris som ikkje hadde passert matkontrollen. Den la vi ut som ørneåte oppover kysten, og så observerte vi åtferda til ørnene ved åtet, minnest Langhelle.

« Eg var to år første gong eg låg oppi eit havørnreir » Jan Erik Willgohs Ørna kan telje til tre Også familien fekk sin del av ørnespeiding.

– Eg trur eg må ha vore to år første gong eg låg oppi eit havørnreir, seier sonen Jan Erik Willgohs.

Kvar sommar var familien med ivrige Johan på ringmerking av havørn og hubro. Dei var gjerne på sjøen ei veke og budde i båten.

– Eg hugsar særleg ei stor havørn på øya Ospa i Ytre Solund. Det var eit eldre ørnepar som budde saman. Hoa var ei moden kvinne, nesten kvit i drakta. Kvart år drog den kjensel på båten til pappa.

Når den såg at vi kom, kunne vi sjå på lang avstand at den letta og kom flygande mot oss. Alle dei andre båtane som passerte lea den ikkje på ein augnelok for, fortel Jan Erik Willgohs.

Av faren lærte han også noko om ørnas tilhøve til matematikk.

Ei ørn kan telje til tre. Dette nytta Johan Willgohs seg av. Om fire personar gjekk inn i eit telt, og tre av dei gjekk ut att, medan den fjerde vart att for å kikke på ørna, ville ørna tru at teltet var tomt. Tre var så langt som den kunne telje.

Et ikkje husdyr Alle dagane og nettene i kalde og våte telt langs kysten sette sine spor på kroppen, og det hende ein sjeldan gong at han klaga seg over gikta etter som åra gjekk. Men speidinga gav resultat. Då Willgohs fekk publisert doktorgraden sin i 1963, vart det grundig dokumentert at havørna ikkje var nokon fare for småfeet. Det var fisk og sjøfugl som sto på menyen.

– Han noterte alt om ørnene, forekomstar, hekkeplassar, ernæring. Han registrerte tusenvis av byttedyr i reira, fann beinrestar og identifiserte dei, og eg trur ikkje han fann eit einaste husdyr. Det var ein studie i tidas ånd, eit grundig, deskriptivt arbeid utan dei markerte hypotesane som gjerne er grunnlag for eit slikt arbeid i dag.

Til gjengjeld har ein god deskriptiv studie lang levetid, og Willgohs sine arbeid står seg framleis godt som bakgrunnsinformasjon, seier Byrkjedal.

Doktorgradsarbeidet om havørn vart publisert på engelsk, og fekk dermed rimeleg god spreiing. Og det er framleis aktuelt: Studien er kjeldemateriale i Handbook of the birds of the world, det første verket som vil dekke alle fuglar i verda når det sekstande og siste bindet kjem ut i 2011.

Avspora av krigen Willgohs starta med å studere forplantningsbiologien hos trasten, men vart avspora av krigen. Då var han aktiv i motstandsrørsla – Han og dreiv, såvidt eg veit, arbeid i illegale aviser. Så vart han arrestert og sendt til Espeland, og seinare Grini, fortel Langhelle.

– Sidan han var utdanna, vart han ikkje sett til slavearbeid, men måtte gjere reint på kontora til tyskarane. Willgohs fortalde at når det var tomt der, brukte han å stå vakt medan andre fangar nytta høvet til å lytte på London på tyskarane sin radio.

Først etter krigen kunne arbeidet med hovudfaget takast opp att. Då avanserte Willgohs gradvis, frå trast til sjøfugl, før han fekk interesse for ørn – og for hubro.

Tid for hubro – Mange veit ikkje at det finst ein bestand av hubro i skjergarden langs kysten, ein tenker som regel på hubro som ein innlandsfugl, ei mystisk kjempe som held seg i dei djupe skogane. Willgohs kom nok borti ei og anna hubro på havørnturane, og så byrja han studere dei meir systematisk. Han samanlikna mellom anna dietten til kysthubroen med dietten til innlandshubroen, og fann store skilnader, seier Byrkjedal.

Det viste seg at kysthubro, som havørn, et store mengder sjøfugl, medan innlandshubroen rimeleg nok et meir smågnagarar og mindre pattedyr. Willgohs oppdaga også at hubroen er ein svært fleksibel jeger.

– Ein gong såg han ein hubro som landa i eit havørnreir og forsynte seg med ein nesten flygedyktig unge. Han hadde eit triks med å kappe hovudet av byttet med ei kjapp rørsle med nebbet. Så tok han ungen heim og fòra han til sine eigne ungar.

I 1968 vart havørna freda. I dag er havørna fjerna frå den norske raudlista, og er å finne langs heile kysten.

– Det artige er at når havørna reetablerer seg, så oppsøker ho gjerne dei same reirplassane som vart brukte av havørn hundre år tidlegare, fortel Langhelle.

Kanskje ventar ho framleis på at Johan Willgohs skal kome tøffande med båten sin for å helse på.

FAKTA Havørn en største rovfuglen i Europa, med eit vingespenn på opptil to D og ein halv meter.

Vart freda i 1968 agens bestand er estimert til kring 3500 par. Noreg har omlag D 50 prosent av den europeiske havørnbestanden. ekkar langs kysten frå Finnmark til Vest-Agder, og er stadig i H utbreiing.

BUDDE I BÅTEN: Dette var heimen til Johan Fr. Willgohs då han reiste opp og ned langs kysten. Natthamn i Solund 1958. Johan Fr. Willgohs sin assistent.

HUBRO 2/2010 • 37

LITEN OG FARLEG MYGG: Fekadu Masebo jobbar for å avdekke kva faktorar som spelar inn for spreing av den dødelege malariamyggen.

Skal varsle sjukdomsfare Snart kan du slå på TV i Etiopia og få vite om du må beskytte deg mot malaria.

På UiBs supercomputer blir det prøvd ut nye modellar for malariavarsling.

TEKST og foto: Hilde Kvalvaag

TV-værvarslar, Diriba Korecha Dadi, er eit kjend andlet i Etiopia. Korecha Dadi varslar tørke, flaum, vind og regn til folket i eit land fullt av høge fjell, regnskog og sletteland.

Korecha Dadi og kollegene hans driv også med sesongvarsling av sommernedbør i Etiopia. Nokre månader i forveien prøver dei å forutseie om årets sommarsesong vil bli våtare eller tørrare enn normalt. Håpet 38 • HUBRO 2/2010

no er at han snart også skal kunne varsle malariafare. Det vil seie at han i tillegg til «vanleg» ver, også kan varsle når ulike faktorar som fuktigheit og varme gjev gode kår for formeiring hos malariamyggen.

Korecha Dadi er ein av forskarane på malaria­varslingsprosjektet i Etiopia, EMAPS (sjå faktaboks). Inititativtakar er professor i internasjonal helse ved Universitetet i Bergen, Bernt Lindtjørn.

Etiopia blir kalla Afrikas vasstårn, og alt vatnet gjer det mogleg å dyrke jorda, baksida av medaljen er mykje vassrelaterte sjukdommar. På 75 prosent av Etiopias landoverflate er det risiko for malaria, og to tredelar av befolkninga er utsette for å få sjukdommen. Korecha Dadi tek doktorgrad på klimamodellering av malaria og skal sjå på korleis WRF-modellen (The Weather Research and Forecasting) også kan nyttast til å varsle malaria. Han jobbar mellom anna med å legge inn regnfall-data frå den

nasjonale vervarslinga i Etiopia og simulere malariautbrot. Sjølve berekninga blir gjort på supercomputeren til Universitetet i Bergen. Det er doktorgradsstipendiat Torleif Markussen Lunde ved Senter for internasjonal helse som her jobbar med modellane. I følge Markussen Lunde, som har ingeniørbakgrunn, ligg resultata av arbeidet med å bygge opp modellar heile 20–30 år fram i tid. Men enkle modellar kan vi håpe på i ganske nær framtid.

Manglar lokal varsling Etiopia nyttar same modell for vervarsling som i europeiske land. Problemet for meteorologane og klimaforskarane er korleis ein skal gå frå varsling av ver/klima til malaria. Og dei treng også eit system for å vise kva som er usikkert i modellen.

– Det store problemet vårt er varsling på lokalt nivå. Der er vi framleis altfor dårlege, fortel Diriba Korecha Dadi under

ei workshop i Addis Abeba for deltakarane i forskingsprosjektet i januar i år. Manglande lokal varsling får følgjer for korleis bønder passar avlingane sine. Til dømes er regnet i Etiopia veldig lokalt. Det kan vere tørke ein stad og god avling 60 kilometer borte. Dermed blir også malariautbrota lokale og det blir ekstra komplisert å varsle malaria. Mangelen på eit system for tidleg varsling har vore katastrofal under tidlegare malariaepidemiar. I 1958 døydde tre millionar etiopiarar av malaria, og også epidemiar i 1998 og 2003/2004 var katastrofale. Det trengs meir kunnskap om korleis malariamyggen opererer, og korleis folk kan verne seg mot den. Malariaen hindrar også sosioøkonomisk utvikling.

– Eit konkret døme på det er at malaria kjem samstundes med innhaustingssesongen og dei som skulle hauste blir liggande sjuke, med påfølgande økonomiske tap. Det seier Bernt Lindtjørn, som leiar prosjektet der åtte doktorgrader er under arbeid.

Held verdata hemmeleg I prosjektet ser ein mellom anna på hydrologiske prosessar. Om ein kjenner den nøyaktige mengden vatn i jorda pluss lokal vegetasjon og jordtype, kan dette hjelpe til å forutseie malariautbrot. Det trengs meir detaljar om jordtype, og korleis desse responderer på fuktigheit. Å ha slike data tilgjengelege ned på lokalt nivå er imidlertid svært krevjande, for ikkje å seie umogleg.

I følgje klimaforskar Asgeir Sorteberg som har ansvaret for klimadelen av prosjektet er hydrologi-biten unik. Slike studier er ikkje gjort før. Ei av hindringane er å få tak i data.

– Etiopisk meteorologisk institutt har mykje data, men vil ikkje gje dei frå seg.

Dette kan vere politisk, dei vil ikkje at andre land skal vite kor mykje det regnar her. I

MALARIA-ALARM: Diriba Korecha Dadi varslar vêret på etiopisk TV. Her saman med Torleif Markussen Lunde og Ellen Viste i Addis Abeba. Alle forskar på eit prosjekt der målet er å varsle malaria.

Europa er mykje meir data offentleg, og Etiopias restriktive haldning gjer prosjektet vanskelegare.

Det forskarane ønsker å gjere mogleg er sesongvarsling av malaria. Sesongvarsel er heilt avhengig av at ein kan varsle vatn, både fuktighet i jorda og overflatevatn som sjøer, elver og sumpar.

– Å varsle vatn er det viktigaste her.

Statistikk har vore ein måte å gje prognose for kommande års forekomst av malaria, men no er det matematiske modellar som gjeld. Vi er kome lengre, men det er ein lang veg å gå, seier Sorteberg.

For å styrke modelleringsforsøka i Etiopia har prosjektet også starta samarbeid med ein matematiker ved Arba Minch Universitetet.

Om etiopiarane så fekk optimal malariavarsling, ville dei då vere berga frå denne lumske sjukdommen?

Smitte frå dyra Hubro vitja den eine delen av malariaprosjektet i Arba Minch, Sør Etiopia i januar 2010. Der fekk vi sjå kor vanskeleg det kan vere for folk å beskytte

EMaps: Det etiopiske malariavarslingssystemet (EMaPS) er eit tverr­ fagleg forskingsprosjekt. Forskarar frå Addis Abeba universitetet, Den nasjonale værvarslinga og Arba Minch og Aklilu universitetet i Etiopia og Universitetet i Bergen har samla seg om eit program for å inkorporere klimavariasjon og varslingsinformasjon for malaria­ epidemiar. Programmet er finansiert av NUFU og koordinert av Addis Abeba universitet.

FAKTA

Malaria: Kvart femte til åttande år er det store malariaepidemiar i Etiopia. Det etiopiske høglandsplatået er det einaste som er malariafritt. Kvart år er det mellom 600 000 og fem millionar tilfelle. Malaria står for 9 prosent av dødsfall på sjukehus. Talet på malariatilfelle har gått ned dei siste åra. Det kan skuldast medisinsk og annan intervensjon, men også endringar i klima, i form av mindre nedbør.

seg mot malaria. I Arba Minch hadde det regna mykje i det siste. Sølepyttane på den gjørmete bakken blenka i solskinnet då vi følgde Bernt Lindtjørn og to stipendiatar i felt for å lære om malariamyggens åtferd.

Alle i denne kommunen bur i jordhytter, der dei søv meir eller mindre rett på bakken.

Folk bur tett saman med husdyr, og nettopp dyra er ei vanleg og farleg smittekjelde.

Flokkar med barn strøymer til når vi går gjennom nabolaget. Mange av barna har kronisk malaria som hemmar dei mykje i dagleglivet, fortel Bernt Lindtjørn. I Arba Minch samla forskarane inn data over eitt år. 1212 hushald med 7039 personar er med i prosjektet. Ut frå dette materialet skal dei undersøke kvar veke om det er nye tilfelle av malariapasientar. Ein del av arbeidet som blir gjort på malariaprosjektet er eit samarbeid med helsestyresmaktene i Arba Minch. Ein helsearbeidar med ansvar for om lag 5000 menneske i ein kommune skal kartlegge og få i behandling folk ein mistenker har malaria. Om ein visste at malariautbrot kom, kunne folk gjere mykje for å førebu seg på epidemier. – Dei kan sprøyte insektsmiddel i hus, dele ut

HUBRO 2/2010 • 39

myggnett, og lagre medisinar i dei aktuelle områda og slik hindre at folk blir smitta, seier Bernt Lindtjørn.

Regn = mygg Doktorgradsstudent Fekadu Massebo har i materialet sitt frå Arba Minch funne eit sterkt samanfall mellom talet på mygg og månadleg regnfall. Heile 94 prosent av myggen vart funnen i regntida. Han studerer samansetninga av ulike typar mygg i ein myggpopulasjon, korleis den kviler og kven dei foretrekk å stikke.

Massebo fangar mygg for å undersøke dei for to ting, kva blod dei drikk og kva malariaparasitt dei har. Det finst i hovudsak tre malariaparasittar. Desse ulike parasittane må behandlast med ulike medisinar. Kvar enkelt mygg blir studert for å finne ut om den har vore i kontakt med menneske og/ eller dyr. Forskarane har kartlagt noko av bevegelsesmønsteret til myggen, mellom anna at den kviler ute i groper på visse tider av døgeret. Fleire tusen mygg har blitt samla i såkalla lysfeller.

– Langt frå alle mygg har malaria, faktisk er infeksjonsraten hjå myggen heilt nede i 0,4 prosent, medan den oftast er på 2–3 prosent. Ein mygg med malaria kan likevel spreie sjukdommen til mange.

Malariaparasittens egg og sperm møtest i myggen. Dette blir omdanna til eit blodfortynnande middel som blir sprøyta inn i dyret eller mennesket når myggen stikk, forklarar Massebo.

Hindrar malaria hos dyr 85 prosent av alle etiopiske hushald har vasskjelder innanfor ei tre kilometers distanse og er dermed utsett for malariasmitte. Nærleik til husdyr aukar også risikoen. Data frå andre forskingsprosjekt viser at å behandle dyr har same effekt som myggnett. Bernt Lindtjørn og Fekadu Massebo er i gong med eit forsøk på å smøre dyra, for å sjå om talet på folk som vert smitta med malaria minkar. Eit fleirtal av myggen hadde sugd blod frå dyr heller enn menneske, og det er difor grunn til å tru at dersom ein hindrar dei i å ta blod frå dyr vil talet på malariatilfelle synke.

– Denne forskinga er så viktig at eg kan ikkje få sagt det, seier Bernt Lindtjørn.

Hans rolle er å binde saman dei ulike bitane.

Han står for detaljane, som å importere plater med DDT frå Malaysia, sørge for finansiering og vere rettleiar for fleire av stipendiatane. Som mangeårig forskar på ulike tropesjukdommar og med lang røynsle som lege i Etiopia veit han alt om den farlege sjukdommen.

40 • HUBRO 2/2010

ETIOPISK NEDBØR: Ellen Viste har funne ut at regnet i Etiopia kjem frå Det indiske havet.

Ny kunnskap om regn Mesteparten av regnet i Etiopia kjem frå Det indiske hav. Dette funnet kan bidra til betre sesongvarsling.

TEKST og foto: Hilde Kvalvaag

Ellen Viste, stipendiat i meteorologi ved Geofysisk institutt, har forska på «opphavet» til etiopisk regn. I følgje Viste har det vore ei alminneleg oppfatning i Etiopia at mykje av sommarregnet («den store regntida») skyldast fuktigheit som kjem vestfrå, frå Guineabukta og Sør-Atlanteren.

– Når eg seier «alminnelig oppfatning», er det fordi det visstnok står i etiopiske geografibøker at det er slik. Det er også ein vanleg tanke ved National Meterological Agency, og det nevnast i vitenskaplege publikasjonar. Imidlertid er det, så vidt eg kan sjå, ingen tidlegare studie eller data som verkeleg indikerer at det skal vere slik.

Resultata mine viser uansett at det aller meste av fuktigheita kjem i ein luftstrøm som beveger seg frå Det indiske hav og i ein sving

over det afrikanske kontintentet, før den når Nord-Etiopia frå sørvest. Denne lufta plukkar opp fuktigheit langs heile ruta, både over havet og over land, seier Viste.

Viste trur at oppfatninga om at fuktig­ heita kjem vestfra, kan ha si årsak i at mykje av vinden i lavare nivå kjem sørvestfra inn mot det etiopiske høylandet.

– Fordelen med den metoden eg har brukt, er at det er mogleg å følge lufta bakover i tid, slik at ein får med seg heile bevegelsen før lufta når det området ein studerer, og ikkje berre vindretninga lokalt.

– Korleis kan denne kunnskapen gje betre vervarsling?

– Sesongvarslinga til det meteorologiske instituttet i Etiopia er statistiske varsel basert på observerte samanhengar mellom nedbør og havets overflate­temperatur, både rundt det afrikanske kontinentet og i Stillehavet (El Niño). Havtemperaturen påverkar sirkulasjonstilhøva i atmosfæra over Afrika, og det er her mitt bidrag kjem inn. Eg jobbar med å forstå dasse sammenhengene betre.

Korleis fuktigheit blir frakta til Etiopia, og kvifor denne transporten er større i enkelte år enn i andre.

Der også studenten produserer forskning På et forskningsuniversitet er også studentene med å utvikle ny kunnskap. I juni leverer masterstudent Ragnhild Schrøder Hansen sitt bidrag til rom­ forskningen.

TEKST og foto: Gudrun Sylte

Universitetet i Bergen har satt seg som mål å være et internasjonalt synlig forskningsuniversitet. Vi har stilt rektor Sigmund Grønmo fem spørsmål om hva det å være et forskningsuniversitet egentlig innebærer.

Det er i første rekke omfanget av forskning og forskerutdanning. Dersom Universitetet i Bergen ble slått sammen med en eller flere høgskoler, kunne vi ikke lenger opprettholde vår profil som forskningsuniversitet, fordi vi ville få mange fagmiljøer med hovedsakelig profesjonsutdanning på bachelornivå, uten forsking og forskerutdanning. Etter min oppfatning er det viktig at Vestlandet har et internasjonalt synlig forskningsuniversitet som Universitetet i Bergen, og at Universitetet i Bergen får muligheter for å videreutvikle seg som det. Samtidig er det viktig at norsk høyere utdanning bygger på et mangfold av ulike institusjoner, inkludert gode høgskoler.

Sigmund Grønmo, hvordan definerer du forskningsuniversitet?

Hvordan får man idealet om den frie forskningen til å passe med det samfunnet rundt ønsker av forskning og utdanning?

Et forskningsuniversitet har stor faglig bredde, og det har forskning og forskerutdanning i alle sine fagmiljøer. All utdanning ved et forskningsuniversitet er forskningsbasert, i den forstand at alle som gir undervisning og veiledning, selv er aktive forskere.

Ifølge ordboka er et universitet en institusjon for både forskning og høyere utdanning i flere vitenskapsgrener. Hva skiller et forskningsuniversitet fra andre universitet?

I Norge har vi fått en del universiteter som har forsking og forskerutdanning bare i noen av sine fagmiljøer, og som derfor ikke er forskningsuniversiteter ut fra definisjonen ovenfor.

UiB ønsker ikke å slå seg sammen med andre høgskoler. Hva er det som skiller universitetet fra høgskolene?

UiB har et mål om å være forankret i den humboldtske tradisjonen, der forskningsidealet er å søke fritt etter nye sannheter uten at det blir stilt krav til samfunnsnytte. Hva er det som gjør denne tradisjonen viktig?

Det viktige ved denne tradisjonen er blant annet at det er nettopp den frie sannhetssøkende forskningen som fører til nye oppdagelser og uforutsette innovasjoner. Disse kan ha stor betydning for samfunnsutviklingen. Den langsiktige samfunnsmessige betydningen av den frie forskningen er altså stor, selv om denne forskningen ikke er orientert mot kortsiktig nytte. En annen svært viktig side ved den humboldtske tradisjonen er at den legger vekt på at forsking og undervisning skal kombineres, slik at studentene utvikler sin kompetanse gjennom å delta i utviklingen av ny kunnskap.

SKAPER NY VITEN: Det finns i dag få observasjoner av jordiske gammaglimt. Ragnhild Schrøder Hansen undersøker mulighetene for å observere gammglimt ved bruk av værballonger eller radiostyrte fly.

Masteroppgaven hennes blir et nyttig bidrag til forskningsgruppen for romfysikk.

Her kan det være et spenningsforhold, men det er viktig å utvikle gode samarbeids­ relasjoner mellom universitetet og omverdenen. Universitetet i Bergen har en egen handlings­plan for dette formålet og et eget kontor for samfunns­kontakt.

Universitetets kontakt og samarbeid med omgivelsene kan forbedre forskningen og utdanningen ved universitetet og samtidig legge til rette for bedre utnytting av kunn­ skapen og kompetansen i samfunnet.

Det viktige er at universitetet og de ulike samarbeidspartnerne har en gjensidig forståelse av hverandres ulike roller, og at samarbeidet bygger på en felles forståelse for universitetets behov for uavhengighet og langsiktighet i sin faglige virksomhet.

HUBRO 2/2010 • 41

KRONIKK

AV Hallvard Moe Førsteamanuensis Institutt for informasjonsog medievitenskap, uib

Lovfester markedets innflytelse over NRK Yr.no ville kanskje ikke blitt realisert med det nye regelverket som trådte i kraft 1. mai, skriver Hallvard Moe. For Regjeringen vil bruke nettet til å frigi offentlige data, men samtidig innføre markedshensyn i utviklingen av nye, offentlig finansierte medietjenester.

Midt i april lanserte Rigmor Aasrud nettstedet data.norge.no som skal samle informasjon om offentlige data, gjøre disse tilgjengelige for allmennheten, og være en møteplass for alle som arbeider med viderebruk av slikt materiale. Aasrud er minister for kirkesaker, samer og nasjonale minoriteter – og for IKT-politikk og fornying av offentlig sektor. Visjonen hennes er å gi deg tilgang til nyttig informasjon samlet sammen for statlige midler. Arbeidet med å få til et nettsted ala data.norge.no har pågått en stund også utenfor departementskontorene. Ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB har Olav Anders Øvrebø allerede gjennomført et prosjekt som blant annet samlet tilgjengelige data fra statlige og kommunale etater og pekt på at mens enkelte virksomheter er flinke til å legge ut sine data for nedlasting. Andre etater, derimot, mangler tilsynelatende både kunnskap og interesse. Det er altså et ubrukt potensial der ute, og behov for nye ideer.

Eksempelet yr.no I lanseringen av det nye nettstedet trakk Aasrud fram noen tjenester som skulle illustrere potensialet for nytenking. Et av eksemplene var yr.no.

I følge eierne – NRK og Meteorologisk institutt – kjenner 95 % av norske nettbrukere til nettstedet. Fra det først dukket opp i foreløpig versjon midt i 2007 har yr.no vokst til å bli blant de mest

42 • HUBRO 2/2010

brukte nettressursene i landet. I juli i fjor var 6,4 millioner unike brukere i følge NRK innom for å lete etter sola eller sjekke om vinden var gunstig for en seiltur. I tillegg til å melde været formidler også nettstedet nyheter og ymse statistikk. Nyhetssidene alene hadde opp mot 200 000 brukere per dag i 2009, og de som vil kan også laste ned frigitte meteorologiske data gratis.

Yr.no er altså en suksess. Og det er et godt eksempel for Aasruds initiativ for datafrigivning. For de to statlige institusjonene NRK og Meteorologisk institutt handler yr.no om en naturlig videreføring av et 70 år langt samarbeid innen radio og senere tv, som nå er tatt videre til internett. Målet er det samme: å gi flest mulig gratis tilgang til data samlet inn og systematisert for offentlig midler.

« Fra 1. mai i år har nemlig regjeringen innført et nytt moment i styringen av NRK. Det momentet er konkurransebegrensning

»

Men yr.no neppe hadde eksistert hvis det var blitt påtenkt i dag. Det ville Aasruds kollegaer i Kulturdepartementet trolig sørget for. Fra 1. mai i år har nemlig regjeringen innført et nytt moment i styringen av NRK. Det momentet er konkurransebegrensning.

Poenget med NRK NRK eksisterer for å oppfylle mediepolitiske mål. Institusjonen skal nå alle med kvalitetstjenester som bidrar til at de som bor

SUKSESS: 6,4 millioner unike brukere var i følge NRK innom yr.no i juli i fjor. (Foto: Jan Kåre Wilhelmsen)

i Norge kan fungere best mulig som borgere i et demokratisk samfunn. Dette overordnede målet passer like godt i dag som da radiokringkasteren ble grunnlagt for over 75 år siden. Mye annet har forandret seg. Omveltningene NRK har opplevd de siste 15 årene sorteres gjerne under stikkordet «digitalisering». Digital medieteknologi muliggjorde en grundig omlegging av radio og tv fra 1990-tallet. De vante grensene rundt kringkastingsmediene ble uklare, noe som påvirket alle deler fra regulering, via organisering og produksjon, til distribusjon og bruk. NRK begav seg også ut på nye medieplattformer, først og fremst internett. Her lanserte institusjonen en rekke ulike tjenester tilsynelatende fjernt fra kringkastede radio- og tv-program. Yr.no er en av disse tjenestene.

En annen omveltning har konkurransen stått for. I rundt 50 år møtte ikke NRK noen konkurranse i det hele tatt, og når den kom så smått utover på 1980-tallet var det som et tillegg til det grunnleggende og dominerende offentlig finansierte tilbudet. Her skiller altså radio og tv seg fra trykte medier. Norske aviser og ukeblad har alltid vært basert på privat eierskap og kommersiell finansiering. Den offentlige støtten er lagt inn som et tillegg. For radio og tv har det vært omvendt. Og enn så lenge har NRK kunnet forholde seg til Internett på samme måte.

Press fra EU I løpet av de siste årene har nemlig også internett og andre nymotens ting blitt lagt til beskrivelsen av institusjonens samfunnsoppdrag.

I fjor høst foreslo imidlertid Kulturdepartementet, som både eier NRK og er landets utøvende mediepolitiske myndighet, at den samfunnsmessige verdien av nye tjenester som NRK planlegger skal veies opp mot potensielle konkurransebegrensende effekter.

Det innebærer at når NRK vil lansere et nytt tilbud skal planen sendes til Medietilsynet. Tilsynet skal sørge for at de som vil mene noe om planen kommer til ordet, og så vurdere verdi mot konkurransebegrensende effekt.

Dette er et resultat av EØS-avtalen som binder oss til å følge EUs regler for offentlig støtte til mediene. Når EU tenker på medier er startpunktet markedet. Det frie markedet skal være normalen, og inngrep må begrunnes godt. For EU er NRK et sånt inngrep i markedet. Og aktivitetene til NRK kan begrense mengden kommersielle konkurrenter. Det har vært OK innen radio og tv, mener EU, men for den videre ekspansjonen på nettet må verdien av hver enkelt nye tjeneste forklares og måles. Det høres kanskje ikke urimelig ut, men ordningen kan endre det norske medielandskapet.

Da NRK og meteorologisk institutt utviklet yr.no gjorde de først tilgjengelig en uferdig variant av nettsiden. Etter noen måneder kom den offisielle lanseringen høsten 2007. Hvis ideen skulle realiseres etter det nye opplegget måtte NRK sendt en beskrivelse av planen for yr.no til Medietilsynet før nettstedet overhodet fantes. Denne beskrivelsen måtte inneholde kostnader, forventede brukertall og en begrunnelse for samfunnsverdien. Først etter at potensielle konkurrenter hadde vurdert planen, og eventuelt protestert, og tilsynet hadde sagt sitt, kunne nettstedet blitt åpnet. Kommersielle aktører hadde vært ganske sløve hvis de ikke fattet interessen for en slik tjeneste.

Markedet er utgangspunktet Denne ferske endringen i reguleringen av NRKs nye tjenester synliggjør ikke bare utfordringene med å koordinere arbeidet i ulike departement. Endringen innebærer også et grunnleggende skifte for begrunnelsen av ny offentlig støtte til elektroniske medier her i landet: nå skal markedet uttrykkelig være normalen.

Det er langt fra sikkert at NRK bør starte opp med alt selskapets strateger eller individuelle medarbeidere finner på. Men det er gode grunner til å la offentlige midler brukes til å frigi alskens samfunnsnyttig informasjon og til å eksperimentere med ulike innovative formidlingsmuligheter. Da kreves det at en ser tidligere adskilte politikkområder i sammenheng.

HUBRO 2/2010 • 43

B-BLAD RETURADRESSE: Formidlingsavdelingen Universitetet i Bergen Nygårdsgt. 5 N-5015 BERGEN

Stamceller reparerer skadde knoklar Ved hjelp av stamceller blir skadd beinvev rekonstruert. Slik kan kroppen lækje seg sjølv.

TEKST: Kjerstin Gjengedal

Det å miste beinvev, kanskje som følgje av ein skade eller ein omfattande operasjon, kan medføre store plager for pasienten. Ved mindre skader er det vanleg å transplantere bein frå andre stader i kroppen, men det medfører ein ekstra operasjon, med den risikoen og smertene det inneber. Difor er såkalla regenerativ behandling med stamceller eit svært interessant alternativ. To nye EU-prosjekt har som målsetting å utvikle metodar for dette.

Unngår transplantasjon – Lat oss seie at ein pasient må ha eit tannimplantat.

Plantatet skal forankrast i kjevebeinet, men nokre gonger er det for lite beinvev att til at ein kan feste eit implantat til det. I dag blir beinstrukturen bygd opp anten ved hjelp av eit syntetisk beinsubstitutt eller ved å transplantere beinvev frå ein annan stad i pasienten sin kropp, før implantatet kan settast inn. I staden ønskjer vi å bruke stamceller frå pasienten. Då unngår vi både transplanteringskirurgi og dei moglege komplikasjonane som kan oppstå ved transplantasjon, seier førsteamanuensis Kamal Mustafa ved Institutt for klinisk odontologi.

Komplisert prosess Det er mange utfordringar knytt til å bruke stamceller til å generere nytt beinvev.

– Stamceller får vi frå pasienten sjølv, men vi treng gode teknikkar for å auke volumet slik at det blir

nok celler til at dei kan danne nytt beinvev. I tillegg trengst det ein struktur som kan tene som underlag og «skjelett» for stamcellene når dei skal førast inn i kroppen. Og ein må syte for at det blir danna blodkar i denne strukturen, slik at det nye vevet blir forsynt med blod. Prosjekta skal ta for seg alle desse utfordringane, fortel Mustafa.

Nytt vev med nanoteknologi Han og kollegaene ved Institutt for klinisk odontologi er største partnar i eitt av prosjekta, VascuBone.

Forskarane frå klinisk odontologi samarbeider dei med miljø ved Gades institutt. Miljøet der skal sjå etter moglege sjukdomsframkallande bieffektar av materiala som blir utvikla, og oså professor Jim Lorens og hans forskingsgruppe ved Institutt for biomedisin er involvert i prosjektet. Dei har allereie lang erfaring med å bruke nanoteknologi til å lage og studere kunstig vev og blodårar. No skal dei bruke kunnskapen til å sikre blodkardanning og blodforsyning ved rekonstruksjon av beinvev.

Vascubone: Målet med prosjekta er å utvikle ei verktøykasse for oppbygging av beinvev, med ulike teknikkar som kan tilpassast pasienten i kvart enkelt tilfelle. Verktøykassa skal innehalde fleire forskjellige biomaterial og vekstmedium, i tillegg til simuleringsog visualiseringsverktøy til bruk i diagnostikk. I første del av prosjekt­perioden på fem år skal nye material utviklast og analyserast grundig, før dei blir utprøvd på ulike dyre­modellar.

Det er meininga å starte kliniske utprøvingar mot slutten av perioden.

Flere nyheter på: nyheter.uib.no EU-PROSJEKT: Dei to prosjekta som no har fått løyvingar gjennom det 7. rammeprogrammet, er eit samarbeid mellom ei rekkje partnarinstitusjonar i Europa, også industrielle.

Illustrasjon: iStockphoto