Terrorismens vekst og fall: En historisk innføring by Universitetsforlaget

Torbjørn L. Knutsen

Terrorismens vekst og fall

En historisk innføring

Torbjørn L. Knutsen

TERRORISMENS VEKST OG FALL

En historisk innføring

universitetsforlaget

ISBN 978-82-15-03113-2

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Rune Mortensen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS

Boken er satt med: Adobe Garamond 11/13,2

Papir: 100 g Amber Graphic

Til kull 10

Kapittel 2

Avkolonisering.

Kapittel 3

Antiimperialisme.

Kapittel

FIGUR- OG TABELLOVERSIKT

Figurer

Figur 0.1: Terrorismens triangel ............................ 33

Figur 3.1: N-gram over bruken av ordet «liberation movement» (1920–2010) .................................. 104

Figur 3.2: N-gram over bruken av ordet «terrorism» (1880–2000) .. 118

Figur 3.3: Dødsofre etter venstreradikale terroraksjoner Vest-Europa (1970–2000) ........................ 124

Figur 6.1: Ideologiske nivåer .............................. 185

Figur 7.1: Verdens fire farligste terrororganisasjoner (1999–2017) (al-Qaida med allierte, Taliban, ISIL, Boko Haram) .... 209

Figur 7.2: Terrorisme og regimetype ........................ 213

Figur 8.1: Antall dødsofre i terrorangrep (verden 1980–2019) ..... 238

Figur 9.1: Antall gjennomførte og avvergede terrorhendelser i USA, 2009–2020 259

Figur 9.2: Antall gjennomførte og avvergede terrorhendelser i EU, 2010–2019 ................................... 260

Figur 9.3: Antall terrorofre i 2007–2021 etter land og regioner 264

Figur 10.1: Verdens enkleste kommunikasjonsmodell ............ 289

Figur 10.2: En enkel terrorismemodell ....................... 289

Tabeller

Tabell 0.1 Fem bølger i terrorismens historie .................. 31

Tabell 4.1 Noen av al-Qaidas terroranslag mot USA, 1992–1998 149

Tabell 9.1 En enkel kategorisering av terrororganisasjoner etter opprinnelse og nedslag .......................... 253

FORKORTELSER OG AKRONYMER

ANC African National Congress

AQI al-Qaida in Iraq

AQIM al-Qaida in the Maghreb

AQIP al-Qaida in the Arab Peninsula

AQAIS al-Qaida in the Indian Subcontinent

CCCT The Cabinet Committee to Combat Terrorism

C-REX Center for Research on Extremism; Senter for ekstremismeforskning

EOKA Ethniki Organosis Kyprion Agoniston

ETA Euskadi Ta Askatasuna

Fatah Harakat al-Tahrir al-Watani al-Filastini

FBI Federal Bureau of Investigation

FLN Front de libération nationale

FNL Front national de liberté

GCHQ Government Communications Headquarter

GTD Global Terrorism Database

IRA Irish Republican Army

IS den islamske staten

ISIL den islamske staten for Irak og levanten (eller «Daesh»)

Interpol The International Criminal Police Organization

IPC Islamic Peoples’ Congress

ITERATE International Terrorism: Attributes of Terrorist Events

JNIM Jama’at Nusrat al-Islam wal-Muslimin

KKK Ku Klux Klan

Lehi Lohamei Herut Israel («The Stern Gang»)

LRA The Lord’s Resistance Movement

MI5 Military Intelligence, section 5

MI6 Military Intelligence, section 6

MIPT Memorial Institute for the Prevention of Terrorism

NSA National Security Agency – USAs fremste militære etterretningsorganisasjon

OAS Organisation de l’armée secrète

PAC Pan-African Congress

PFLP Popular Front for the Liberation of Palestine

PLO Palestine Liberation Organization

RAND Research and Development (som i «R and D»)

SOE Special Operations Executive

SSB Secret Service Bureau

UAV Unmanned Aereal Vehicle («drone»)

FORORD

Plus ça change, plus c’est la même chose.

Jean-Baptiste Karr

bomber eksploderte i kafeer og teatre. Politiet la store ressurser inn i jakten på gjerningsmennene og uskadeliggjorde dem rimelig raskt. Media rapporterte om terrorhandlinger og holdt publikum løpende informert om terrorjakten. Dette var tilstanden i Paris på 1890-tallet. Den minner sterkt om situasjonen langs byens Boulevard Voltaire i november 2015, da terrorister angrep blant annet kaféteateret Bataclan – og St. Petersburg metro i april 2017, Manchester Arena måneden etter og Crocus City Hall utenfor Moskva i mars 2024 …

Bomber diskriminerer ikke. De rammer hvem som helst. De skaper frykt, inkludert fremmedfrykt. På 1890-tallet jaktet politiet i vestlige byer på unge, fremmede menn med lange og uvante navn – Hryniewiecki, Fornara, Czolgosz, Ravachol. Vel hundre år etter jaktet de på Salah Abdeslam, Mohammed Abrini, Farid Kharkhach, Abdellah Chouaa og et dusin andre terrormistenkte. De hadde skjegg og særegne forestillinger om samfunn og politikk.

«Jo mer det forandrer seg, jo mer forblir det det samme», sier franskmennene iblant. Både i det 19. og i det 21. århundre satte det franske politiet inn store ressurser for å etterforske og pågripe terrormistenkte, og den franske statens ordensmakt utviklet nye metoder for etterforskning; den organiserte spesialenheter hjemme og deltok i organisasjoner for internasjonalt antiterrorsamarbeid ute. Politikerne bevilget mer midler til politiets budsjetter og til forebyggende tiltak, herunder nye og strengere regler for innvandring som hadde til hensikt å identifisere suspekte personer før de kom inn i landet og gjorde skade. Terrorbølgen som skyllet over Vesten på 1890-tallet, ble etterfulgt av innvandrermotstand og strammere migrasjonsregler. Tilstanden er ikke så annerledes i dag.

Frykten for terrorisme er fremdeles knyttet sammen med mistanke overfor fremmede med uvante navn og særegne politiske ideer – som Osama bin Laden, Ayman al-Zawahiri, Abu Musab al-Suri, Abu Bakr al-Bagdahdi og Ubaydullah Hussein. På 1890-tallet bidro media til å forme forestillingen om den typiske terrorist med tegninger av skjeggete anarkister med intenst blikk og rykende bomber i hendene. Vel hundre år senere skapte Jyllandsposten furore med tegning av en muslim med bombe i turbanen. Likheten er slående, også når det gjelder reaksjonene: Bildene spredte frykt og innvandrermotstand.

Forskningsfelt og fenomen

Helt siden 1880-tallet har akademikere forsøkt å forstå terroristenes handlinger og forklare terrorismen som fenomen, men det var først på 1970-tallet at terrorismeforskning ble et eget forskningsfelt. Det var ikke bare fordi akademikerne ble mer interessert i terrorisme, men også fordi politikere og statsledere begynte å ta terrorisme mer alvorlig og øremerke forskningsmidler til studiet av ekstremisme og vold. Både interesse og bevilgninger blaffet opp i kjølvannet av terrorangrepet mot USA den 11. september 2001. Myndighetene i mange stater ønsket med ett å få vite mer om årsakene til terrorisme, og om hvordan ekstremistisk vold best kunne forhindres og bekjempes.

I årene etter vokste den akademiske terrorismeforskningen betydelig, men veksten har paradoksalt nok gjort forskningsfeltet mer utilgjengelig. For det første fordi deler av den har funnet sted i sikkerhetstjenestenes lukkede miljøer – som gjerne publiserer sine konklusjoner (PST 2023), men som er mer tilbakeholdne med sine metoder. For det andre fordi mer forskning har ført til en økning i informasjonsmengden – antallet bøker, artikler, rapporter og datasett har vokst til uhåndterlige proporsjoner. For det tredje fordi forskningen har delt seg opp i flere, spesialiserte felter. Og for det fjerde fordi mer forskning har gått hånd i hånd med økt akademisering og mer abstrakte debatter om forskningsmetoder og samfunnsvitenskapelige teorier.

Denne boken gir en systematisk oversikt over et emne som det er stor interesse for i vår tid. På noen punkter søker den å bidra til den akademiske debatten: Det ene ligger i den innledende begrepsdannelsen, i forestillingen om at terrorismen er i uavlatelig endring, og at dens karakter til enhver tid bestemmes av et samspill mellom tre aktører: terroristene, mediene og ordensmakten. Det andre ligger i påstanden om at i det 21. århundre har digital kommunikasjonsteknologi gjort terroristene uavhengig av tradisjonelle nyhetsmedier, noe som har bidradd til at ordensmaktens terrorbekjempelse har blitt langt mer effektiv og fått terroristene til å organisere seg og sine ak-

sjoner på nye måter. Terrorismens karakter har følgelig endret seg betydelig. Det tredje ligger i slutningen om at selv om terrorstatistikk og -databaser er rike på voldshandlinger som har funnet sted i Vestens storbyer, så ligger terrorismens hovedimpulser andre steder: De ligger i et samspill mellom ekstreme grupper i verdenssystemets sentrum og i dets periferi, men først og fremst i periferien.

Bokens siste kapitler uttrykker en skepsis til deler av terrorismedebatten. Først og fremst til populære medier som ofte har en svært løs definisjon av begrepet terror, og som er raske til å kalle fryktelige voldshandlinger for terrorisme. I løpet av boken vokser det imidlertid også frem en skepsis til deler av den kvantitative terrorforskningen, som riktignok søker å definere begrepet terror nøyaktig, men som ofte overser terrorismens tilpasningsevne og mangfold. Denne doble skepsisen trekker på samme argument: at terrorisme er en kameleon. Den endrer karakter hele tiden. Handlinger som blir regnet som terrorisme i dag, ble ikke regnet som terrorisme for 50 eller 100 år siden – og omvendt: Handlinger som ble betraktet som terrorisme for 50 år siden, faller utenfor definisjonen i dag. Når et fenomen endrer seg over tid på denne måten, lar det seg vanskelig fange i varige, kvantifiserbare kategorier. Før boken begynner for alvor, vil jeg gjerne takke Luftkrigsskolen i Trondheim som i sin tid ba meg forelese om terrorisme, og som dermed utfordret meg til å tenke systematisk rundt fenomenet. En takk også til kull 10 ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap med Eline Aasheim i spissen: Deres ønske om et foredrag ved en jubileumsmarkering ble belønnet med et tidlig forsøk på å systematisere terrorismen som et historisk samspill mellom terrororganisasjoner, medier og ordensmakt. Et mer systematisk forsøk ble formulert til en konferanse i Toronto våren 2019. Jeg står i gjeld til Diane Maye Zorri, som organiserte et panel om terrorisme og ga oppmuntrende kommentarer til trianguleringskonseptet, og til fire ivrige kritikere: Brandon Boylan, Raphael Marcus, Jessica Stanton og Yannie Vieilleux-Lepage. En takk også til Per Robstad, som hadde tro på at prosjektets grunnleggende idé kunne bære en hel bok. Og til Universitetsforlagets redaktør Jenny Holmsen, som har loset boken trygt i havn. Av andre jeg står i gjeld til, vil jeg fremheve Tormod Heier, som har lest en tidlig versjon og bidradd med kommentarer og gode råd. Og til Bernt Hagtvet. Ja, den største takken går til ham, for han har lest flere versjoner av manus og gitt utførlige kommentarer – både over mobilnett og middagsbord – hvorav de siste har vært de morsomste og mest fruktbare.

Trondheim, oktober 2024

Torbjørn L. Knutsen

TERRORISME SOM

POLITISK FENOMEN

Students of terrorism … focus unduly on contemporary events, which makes us less sensitive to waves because the life cycle of a wave lasts at least a generation. Rapoport (2004:47)

terrorisme er en politisk aksjonsform, og terrorister ønsker å sjokkere. De har til hensikt å skremme og skape frykt for så å utnytte denne frykten til politisk gevinst, for eksempel ved å presse politiske ledere til å ta bestemte beslutninger eller skremme velgere fra å stemme på bestemte partier.

Frykt dukker ofte opp i kapitlene som følger, men det er viktig å presisere at det ikke bare er terrorister som skaper frykt. I opphetede diskusjoner om rystende voldshendelser kan andre handlinger som også skaper frykt, lett bli forvekslet med terrorisme, som når en historiker for noen år siden beskrev vikingenes herjinger langs Europas kyster og dvelte ved den frykten de skapte langs De britiske øyer og i Frankerriket. De gikk i land her og der, plyndret, tok gisler og krevde løsepenger. På 900-tallet tilføyde menigheten i Nantes en ekstra setning i kirkens søndagsbønn: «Herre, spar oss for normannernes vrede.»

Historikerens poeng var dette: Vikingene var ikke representative for befolkningen i datidens Skandinavia. Det var bare en liten del av befolkningen som dro ut, og av denne lille delen var det enda færre som var voldsmenn og skapte frykt. De aller fleste var handelsmenn snarere enn vikinger, eller de var bønder som reiste til Island, Grønland eller De britiske øyer for å søke

jord. Nei, vikingene var et bitte lite «mindretall som dro ut ene og alene for å plyndre, skaffe seg rikdom og sin egen form for ære». De spredte frykt og terror hvor enn de dro – også i Skandinavia selv. Vi har ingen grunn til å være stolte av dem og deres herjinger, men bør betrakte dem som det de var, slo forfatteren fast: en skamplett på vår historie. «Vi burde skjemmes over å forherlige slike terrorister.»

Teksten ga et godt innblikk i hvordan middelalderens skandinaver kunne reise både vidt og bredt. Den ga også en verdifull påminnelse om at slike voldshandlinger er sjeldne, at de begås av et mindretall, og at det meste av volden rammer den folkegruppen som voldsmennene selv tilhører. Når det gjelder påstanden om at vikingene var «sin tids terrorister», var derimot teksten misvisende. Den inneholdt tre misforståelser som er så vanlige i den populære diskusjonen om terrorisme at de bør takles med én gang.

Den første misforståelsen er av semantisk art og gjelder ordet «terror». Ordet er avledet av det latinske terrere, som betyr «å ryste eller skremme». Rystende, skremmende og fryktelige handlinger kan riktignok betegnes som terror. Alle terrorister skaper frykt. Men ikke alle handlinger som skaper frykt, er «terrorisme».

Den andre misforståelsen er av historisk art. Riktignok har terror vært brukt som politisk virkemiddel i uminnelige tider, men terrorisme er verken universell eller tidløs. Terrorismes historie er kort, og fenomenet hører hjemme i moderne tid. Flere forfattere kaster sitt begrepsmessige nett for vidt, slik at de fanger opp grupper og handlinger som hører hjemme i en førmoderne epoke – mange tar med den jødiske sikari-sekten, de muslimske assassinerne, de indiske thuggene og andre voldsgrupper fra historien som eksempler på tidlige terrorister. Denne boken er uenig; drap, vold og trusler er alminnelige maktmidler som har vært benyttet i politiske sammensvergelser og spill siden tidenes morgen.

Terrorismen er derimot en politisk aksjonsform som finner sted i en moderne, internasjonal kontekst. Terrorisme oppsto på en tid da store folkemasser ble aktivisert økonomisk og politisk i moderne sosiale institusjoner og knyttet sammen på nye måter av nye medier og kommunikasjonsmidler. Terrorister benytter seg av virkemidler som er produsert av moderne teknologi – av revolvere, pistoler eller dynamitt (virkemidler som for øvrig har holdt seg påfallende konstante over tid). Terrorister er motivert av det moderne samfunnets idealer – av forestillinger om frihet, likhet og en form for kollektiv tilhørighet – men de har en ekstrem fortolkning av disse prinsippene. De har som regel drevet forestillinger fra moderne nasjonalisme eller politisk ideologi inn i voldelige og utopiske ytterligheter. De er med andre ord ekstremister.

Det er imidlertid den tredje misforståelsen som er den mest fatale: Historikeren som skrev om vikinger, hadde ikke fått med seg at begrepet ikke bare er moderne, men også politisk. «Terrorisme» er ikke bare bruk av vold, voldsbruken er også drevet av en idé om at vold fører til politisk endring, og da som regel til en mer rettferdig verden. Terrorisme skaper frykt, men er knyttet opp mot et politisk program. Vikingene hadde ikke noe slikt program; de var stort sett ute etter rikdom og ære. Når de skremte livet av folk langs Europas kyster, så var det ikke for å påvirke beboernes politiske adferd, men for å berike seg selv. Vi kan kanskje si at vikingene terroriserte folk der de fór frem, men vi kan ikke kalle dem terrorister – like lite som at kommunalt ansatte kan kalles «kommunister».

«Terrorisme» viser med andre ord ikke til en hvilken som helst form for fryktskapende virksomhet. Det viser til en moderne, politisk aksjonsform som har vold som virkemiddel.

Terrorisme som forskningsfelt

Helt siden de første terroraksjonene skapte frykt og debatt mot slutten av 1800-tallet, har de fanget stor interesse. Et lesende publikum har kastet seg over avisenes reportasjer om drap på statsoverhoder og bomber som har eksplodert i kafeer og teatre. Allerede på 1890-tallet søkte kriminologer, sosiologer og skjønnlitterære forfattere å forstå og forklare terroristenes handlinger. Var aksjonene et utslag av galskap (Bérard 1892; Gouzer 1894), av misforstått idealisme (Labori 1894) eller begge deler (James 1886; Dostojevskij 1871)?

Interessen for terrorisme dabbet av etter første verdenskrig, men var likevel stor nok til at førsteutgaven av Encyclopedia of the Social Sciences (som kom ut på 1930-tallet) inkluderte en fin oversiktsartikkel om «terrorisme». Artikkelen ga stor plass til anarkistene, konkluderte med at terrorismen hadde nådd et klimaks før verdenskrigen, og at fremtidens politikk ville bli dominert av større sosiale grupper – av «klasser», «masser» og nasjoner – ikke av små, voldelige sammensvergelser (Hardmann 1934). Den dalende interessen understrekes av at andreutgaven av Encyclopedia of the Social Sciences (som kom ut i 1968) ikke inkluderte noen artikkel om terrorisme.

Terrorforskningen er ny

Interessen for terrorisme blusset opp igjen på 1970-tallet, etter at kriger hadde rystet Midtøsten og fått akademikere og statsmenn til å spørre seg om volden fra Midtøsten kunne smitte over på Vesten. Plutselig ble det skrevet flere artikler og bøker om terrorisme, og det ble til og med etablert egne

spesialtidsskrifter som drøftet terrorismens historie og natur. Blant de første var Studies in Conflict and Terrorism, som så dagens lys i 1978, og Terrorism, Violence and Insurgency, som kom i sin første utgave året etter.

De tidlige tekstene var som regel skrevet av journalister og samtidshistorikere som stort sett produserte oversikter og redegjørelser basert på tradisjonelle historiske metoder. De var som regel fattige på samfunnsvitenskapelig teori, men støttet seg ofte til litteratur om opprør, revolusjoner og geriljakriger for å drøfte terroristenes motiver. Walter Laqueurs Terrorism fra 1977 er en klassiker blant denne tidlige litteraturen; den har kommet i flere oppdaterte oppgaver siden og er fremdeles en god innføringsbok.

I løpet av årene som fulgte, utviklet litteraturen seg raskt. Særlig etter at terrorforskerne, i første omgang hos CIA og tenketanken RAND, tok i bruk nye samfunnsvitenskapelige metoder. Disse betraktet terrorisme som en ny og særegen form for væpnet konflikt og begynte å spore dens tidslinjer og kartlegge utviklingstrender. Forskerne bygget datasett som de analyserte med nye metoder for elektronisk databehandling (Jenkins 1974; Wilkinson 1974; Fowler 1980; 1981), og kunne for eksempel vise at antallet internasjonale terroraksjoner steg fra midten av 1960-tallet til midten av 1970-tallet; at i første halvdel av 1970-tallet steg antallet kidnappinger voldsomt, mens antallet gisseltakinger steg i andre halvdel (Jenkins et al. 1977). Forskerne sammenlignet land – hvorfor var Vest-Tyskland plaget av terrorisme, mens Øst-Tyskland ikke opplevde en eneste terrorhandling? De sammenlignet også individer – var det systematiske forskjeller mellom medlemmene av røde brigader i Vest-Tyskland og røde brigader i Italia (Kellen 1979; Jäger et al. 1981)? De skilte mellom terroraksjoner som var rettet mot sivile, økonomiske, statlige og militære mål, og utviklet typologier, blant annet ved å sortere terrororganisasjoner ut fra motivene som drev dem (var de sekulære eller religiøse?), metodene de brukte (var volden tilfeldig eller målrettet?), nedslagsfelt (var operasjonene nasjonale eller internasjonale?) og en rekke andre variabler (Cordes et al. 1985).

De første datasettene var basert på finlesning av store aviser. Utvalget kunne være tilfeldig, tallene usikre og analysene famlende og overfladiske. Sjelden har så mange konklusjoner vært trukket på så tynt grunnlag, kommenterte Schmid og Jongman (1988:179). Etter hvert ble imidlertid datasettene mer raffinerte, hvilket gjorde det mulig å teste hypoteser, og dermed også å motvise flere antagelser om terrorismens årsaker. Forskere fant for eksempel at sammenhengen mellom fattigdom og terrorisme var svak; det var ikke slik at terrorister kom fra fattige kår, men snarere at de tilhørte samfunnets privilegerte lag.

Forskerne la også merke til at ordensmaktens reaksjoner lot til å påvirke terrorgruppenes adferd. Når for eksempel myndighetene skjerpet kontrollen på flyplasser for å hindre flykapringer, gikk antallet kidnappinger i været. Når store, flernasjonale selskaper skjerpet vaktholdet, lot det til at antallet aksjoner mot tilfeldige, sivile mål økte (Enders & Sandler 1993). Når USA introduserte sterkere vakthold rundt ambassadene, falt antallet ambassadeangrep, men til gjengjeld ble flere diplomater angrepet i hjemmene sine (ibid.). Det var med andre ord ikke bare slik at ordensmakten flyttet ressursene dit hvor terrorfaren var størst – terrororganisasjonene tilpasset seg også ordensmaktens disposisjoner.

To begivenheter endret terrorforskningen ytterligere. Den ene var etableringen av nye, omfattende datasett. Ett av disse tok utgangspunkt i en oversikt over terrorhendelser som det amerikanske detektivbyrået Pinkerton hadde begynt å samle allerede rundt 1970. Byrået håndskrev opplysninger om terrorhendelser på indekskort og hadde mot slutten av 1990-tallet et arkiv med over 67 000 terrorhendelser fra hele verden. I 1997 ble hele kortsamlingen overført til University of Maryland, hvor opplysningene ble dobbeltsjekket og digitalisert gjennom et møysommelig arbeid som først sto ferdig i desember 2005. Resultatet var The Global Terrorism Database (GTD) (Dugan et al. 2008), som hadde flere opplysninger enn alle de andre databasene til sammen – og dessuten var åpent tilgjengelig for alle.

Den andre begivenheten var terrorangrepet på USA den 11. september 2001. Politikere og statsledere tok med ett terrorisme mer alvorlig, og en rekke land innførte terrorlover som utvidet ordensmaktens mandat til å overvåke og spore innbyggerne. Flere regjeringer økte bevilgningene til de nasjonale sikkerhetstjenestene, og USA opprettet til og med et eget sikkerhetsdepartement like etter 11. september – Department of Homeland Security (DHS). Økte bevilgninger gjorde ordensmakten i stand til å øke antallet ansatte og oppdatere utstyr for overvåkning og analyse.

Angrepet utløste nye, betydelige forskningsmidler. Forskningsinstitutter i forsvarssektoren fikk finansiering til å undersøke årsakene til terrorisme. Forskerne stilte nye spørsmål, ikke bare om terrorisme, men også om terrorbekjempelse – om hvordan terrorisme best kan forstås, og hvordan terrorhandlinger kan forhindres. Både militære og sivile forskningssentre var enige om at politiske ideer var en drivkraft bak terrorisme, og de nye midlene satte dem i stand til å undersøke radikalisme og radikalisering mer generelt. Særlig ble de interessert i samspillet mellom radikale ideer og religiøs tro.

Dette var et tema som flere terrorforskere hadde observert lenge. David Rapoport (1984) var for eksempel tidlig ute med å spore en endring i terroris-

mens retorikk og motiver, og han hadde påvist en utvikling bort fra sekulær radikalisme i retning av religiøs ekstremisme. Det samme hadde Bruce Hoffman (1993). Begge rettet oppmerksomheten i retning av Midtøstens radikale islamisme, og terrorangrepet på USA den 11. september 2001 førte til at flere terrorforskere finstilte fokuset på politisk islam og jihadistiske forestillinger.

Nye midler, kombinert med tilgangen på de nye, åpne datasettene, bidro til et oppsving i terrorforskningen i deler av den vestlige verden. Universiteter og tankesmier opprettet egne institutter og programmer for terrorstudier, mens antallet spesialtidsskrifter skjøt i været. Kort sagt: Terrorforskningen etablerte seg som et eget samfunnsvitenskapelig felt, samtidig som forskningen ble mer selvbevisst analytisk, mer kritisk og spørrende. Noen av dem er beskrevet under.

Viktige prosjekter og databaser fra terrorismeforskningens historie

Det amerikanske sikkerhetsdepartementet (Department of Homeland Security, DHS) ble opprettet i 2003 som en direkte følge av terrorangrepet 11. september 2001. DHS fikk raskt over 240 000 ansatte og ble et av USAs aller største departementer. Det finansierer flere prosjekter for terrorforskning.

START (The National Consortium for the Study of Terrorism and Responses to Terrorism) ble åpnet i 2005 og får det meste av sin støtte fra DHS.

GTD (Global Terrorism Database) er en åpen database som ble utviklet av START med tunge bevilgninger fra DHS, og er en av verdens mest omfattende terrordatabaser. START/GTD brukes blant annet av det internasjonale Institute for Economics and Peace (IEP) til å lage det populære Global Terrorism Index (GTI).

MIPT (Memorial Institute for the Prevention of Terrorism) ble opprettet i 1995 etter at 168 mennesker mistet livet i et terrorangrep på en kontorbygning i Oklahoma City. Etter 2001 fikk MIPT store bevilgninger fra DHS og andre føderale kilder. Det utviklet en av terrorforskningens største, åpne databaser før det ble avviklet i 2008.

RAND overtok databasen til MIPT og fortsatte å utvikle denne til en av verdens ledende databaser for internasjonal terrorisme. Men RAND er en privat stiftelse; databasen er delvis lukket, men forskere får tilgang til den gjennom et abonnement.

ITERATE (International Terrorism: Attributes of Terrorist Events) er en annen stor, privat database som er drevet av Vineyard Software og dekker internasjonale terrorhendelser fra 1968 og frem til i dag. Den kommer både i en numerisk kodet (kvantitativ) versjon og en rent kronologisk (kvalitativ) versjon. Det finnes flere andre databaser. En av dem tilhører Dragonfly, som introduserte en ny database, TerrorismTracker, i 2007. Den globale tenketanken Institute for Economics and Peace legger Dragonflys datasett til grunn for sin årlige Global Terrorism Index.

Det finnes en rekke forskningsinstitutter som har laget egne databaser om terrorisme. Blant de fremste er Center for Terrorism and Security Studies ved University of Massachusetts (som bl.a. publiserer Perspectives on Terrorism). I tillegg til disse amerikanske databasene må The Centre for the Study of Terrorism and Political Violence (CSTPV) ved St. Andrews-universitetet i Skottland nevnes. Også Skandinavia har forskningsinstitutter som er internasjonalt kjent. Blant dem er fredsforskningsinstituttene i Oslo og Uppsala, som bruker Uppsala Data Conflict Program, som omfatter data om terrorisme. I tillegg er det nødvendig å nevne Senter for ekstremismeforskning (C-REX), som ble opprettet ved Universitetet i Oslo som en respons på terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. C-REX har et tett samarbeid med Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og er ett av verdens ledende forskningsinstitutter på terrorisme og ekstremisme.

Datasettene er enige om hovedlinjene i den moderne terrorismens historie: Tallet på terrorofre var først lavt på 1970-tallet, deretter steg det merkbart rundt 1980. Antallet terrorofre holdt seg så rimelig stabilt frem til slutten av 1990-tallet, før det steg igjen. Ifølge GTD mistet rundt 250 000 mennesker livet som følge av terrorhandlinger over de 40 årene mellom 1972 og 2012, hvilket tilsvarer litt over 6000 menneskeliv i et gjennomsnittlig år. Antallet

terrordrepte per år svingte mellom 5000 og 10 000 gjennom 1980-tallet og første halvdel av 1990-tallet, før årene mellom 1996 og 1998 viste en økning i antallet terrorofre – samtidig med at al-Qaida trappet opp aktiviteten i flere land.1

Definisjoner og begreper

Denne boken legger en enkel, bred definisjon til grunn: Terrorisme er ulovlig bruk av vold for å skremme en befolkning eller legge press på myndigheter for å oppnå politiske mål. En bred definisjon er god å ha, for terrorismens karakter endrer seg over tid.

Terrorismens faste elementer

Definisjonen har fire meningsbærende begreper. Det første er ordet «ulovlig», som må forstås ut fra ideen om at det er statens ordensmakt som har monopol på legitim bruk av vold. Andre aktører som utfører vold – slik terrorister gjør – bryter dette monopolet og begår dermed en ulovlig handling.

Definisjonen vektlegger ordet «vold». Dette viser først og fremst til faktisk bruk av dødelig vold, men omfatter også trusler om voldsbruk. De to går hånd i hånd. Det er ganske vanlig at terrorgrupper først begår en voldshandling og deretter truer med å gjenta den. Dessuten er det slik at trusler om vold mister troverdighet dersom de ikke følges opp med faktisk bruk av vold en gang iblant.

Slik kan vi si at volden har en dobbel hensikt: Den skal ikke bare ødelegge, straffe eller drepe, den skal også «skremme». Dette er det tredje meningsbærende ordet, som henspiller på at volden er ment å ha en psykologisk effekt. Den skal vise at terroristene mener alvor. Volden gir terrortruslene troverdighet. Tidligere terrorforskere la stor vekt på denne psykologiske effekten; på 1970-tallet var det vanlig å betrakte terrorisme som en form for psykologisk krigføring. Forestillingen om at terrorisme er en form for krigføring, har senere blitt tonet ned. Denne nedtoningen innebærer to poenger som det er verd å ta med videre: Det ene er at definisjoner og tolkninger av terrorisme endrer seg over tid. Det andre er at den brede forestillingen om at voldshandlingene har til hensikt å sjokkere eller skremme, har ligget fast. Ordet «terrorisme» kommer, som sagt, fra det latinske verbet terrere, som betyr «å ryste».

Hensikten med å skape frykt er, til syvende og sist, å bruke frykten for å «oppnå politiske mål». Terroristene bruker vold, trusler og frykt som pressmid-

1 Tallene til GTD er gjengitt som en kurve i figur 8.1.

del for å få en befolkning eller politikere til å oppføre seg på bestemte måter – til å ta bestemte beslutninger eller la være å ta dem. Dette er definisjonens fjerde meningsbærende begrep, som understreker at terrorister vil oppnå «politiske mål» med voldshandlingene og truslene sine. En sentral påstand i denne boken er at frykten er terroristenes fremste politiske ressurs, og at den politiske effekten av frykt og trusler kan være betydelig.2

Terrorismens mange variasjoner

Terrorismen har flere konstante kjennetegn. Det er bred enighet om dem i litteraturen om terrorisme. De går også igjen i antiterrorlovene i vestlige land. I den norske straffelovens kapittel 18, § 131 – den såkalte terrorparagrafen – heter det for eksempel at terrorisme er en straffbar handling som har til hensikt å forstyrre en viktig samfunnsfunksjon, presse myndighetene til å begå bestemte handlinger og/eller skape alvorlig frykt i befolkningen. Terrorisme dreier seg i bunn og grunn om ulovlig bruk av rystende vold for politisk effekt. Volden er bevisst iscenesatt, vanligvis ved hjelp av sprengladninger. Aksjonene er som regel ikke-diskriminerende – sprengstoffet er ofte plassert på offentlige steder hvor en eksplosjon vil drepe og kveste tilfeldige personer. Det hersker imidlertid noe tvil om disse siste kjennetegnene.

Det kan for eksempel innvendes at i terrorismens tidligste tider – det vil si på slutten av 1800-tallet – var ikke volden tilfeldig, men snarere rettet mot politikere og statsoverhoder i form av likvideringer. Det var først rundt 1900 at volden ble ikke-diskriminerende. Det er heller ikke alle terrorhandlinger som er utført med sprengladninger.

Her støter vi på et analytisk problem: Terrorismen har flere konstante kjennetegn, men den har samtidig endret seg. For det første har den endret seg over tid: fra å likvidere ledere til å ramme tilfeldige mennesker; fra å være drevet av sekulære ideologier til å bli mer drevet av religiøse forestillinger – slik Rapoport (2004) viser. For det andre har den endret sted, og terroristenes geografiske nedslagsfelt har forskjøvet seg. På slutten av 1800-tallet ble vestlige storbyer rammet av terrorhandlinger, mens i første halvdel av 1900-tallet fant terrorhandlingene i større grad sted i Europas randstater.

2 Etter terroraksjonen i Madrid 11. mars 2004 var den politiske effekten åpenbar. Aksjonen fant sted to dager før valget til ny nasjonalforsamling og var avgjørende for valgutfallet. Det sittende konservative partiet ledet på meningsmålingene, men dette endret seg straks etter terroraksjonen, og valget ble vunnet av sosialistpartiet, som hadde lovet å trekke spanske soldater ut av krigen i Irak. Den nye statsministeren, Jose Luis Rodrigo Zapatero, kalte alle spanske soldater hjem innen slutten av mai. Få eksempler på terrorismens innflytelse kan imidlertid overgå al-Qaidas angrep på New York og Washington 11. september 2001. Aksjonen involverte USA og USAs allierte i NATO i en 25 år lang, kostbar krig i Afghanistan og Irak.

Deretter ble terrorhandlinger gjennomført i andre deler av verden utenfor Vesten: i Midtøsten, Nord-Afrika og Vestens koloniområder.

Da David Rapoport skrev en oversiktsartikkel om terrorisme like etter terrorangrepet på USA i 2001, løste han dilemmaet mellom terrorismens konstante kjennetegn og dens stadige endring med en enkel bølgemodell.

Denne har dannet utgangspunktet for mange studier av terrorismens historie i årene siden, og første del av denne boken trekker betydelige veksler på Rapoports bølgemodell. Siste del står i gjeld til Carl von Clausewitz, som drøftet dilemmaet på annet vis.

Rapoports bølgemodell

Rapoport begynner med å fastslå at terrorismen oppsto i siste halvdel av 1800-tallet. Det er verd å stanse opp litt allerede her og legge merke til at Rapoport presenterer terrorismen som et forholdsvis nytt politisk fenomen.

Han er klar på at terrorismen hadde sin begynnelse i siste kvartal av det 19. århundre, og at den dermed tilhører moderne samfunn.

En moderne politisk aksjonsform

Selv om det har funnes voldelige politiske aksjonsformer siden historiens morgen, så er terrorismen en særegen, moderne aksjonsform. Den vokste frem i siste halvdel av det 19. århundre, hånd i hånd med flere faktorer som markerte overgangen fra tradisjonelle til moderne samfunn. Det er særlig tre moderne innovasjoner som har vært med på å forme terrorismen: nye typer sprengstoff, moderne politiske ideologier, nye organisasjoner og nye kommunikasjonsmidler.

Det gamle svartkruttet ble i løpet av 1800-tallet erstattet av nye, kraftigere og røykfrie former for sprengstoff som lett kunne tilvirkes til et sprenglegeme og danne kjernen i en bombe eller granat. Det nye kruttet kunne også innkapsles i en patron – en metallhylse som hadde en tennmekanisme i den ene enden og et prosjektil i den andre – og tilvirkes i forskjellige størrelser tilpasset små og store skytevåpen. Sitter (2017:20) viser hvordan terrorister hurtig tok i bruk disse innovasjonene.

Moderne politiske ideologier vokste også frem på 1800-tallet. En moderne ideologi er, kort sagt, en tankebygning dannet av en forestilling om hvordan verden er skrudd sammen – hvordan politikk og økonomi organiserer samfunnet, og hvordan det sosiale systemet virker. En ideologi innebærer dermed også en politisk visjon, og denne visjonen har flere funksjoner i politikken: For det første trekker den opp konturene av et ideelt og rettferdig samfunn som et endemål for politisk arbeid. For det andre blir dette idealet en målestokk

som det bestående samfunnet kan vurderes i lys av – et utgangspunkt for å identifisere områder i samfunnet hvor styresmaktene kommer til kort. For det tredje vil en ideologi fokusere det politiske arbeidet, identifisere områder for kritikk av det bestående og for planlegging av det fremtidige idealsamfunnet. For det fjerde vil en god ideologi identifisere hvilke midler som er best egnet til å bygge det gode samfunnet, og peke ut hvilke hindringer som står i veien for å realisere dette – inkludert hvilke motstandere som motarbeider visjonen. De moderne ideologiene tilhører folkesuverenitetens, massesamfunnets og de politiske bevegelsenes og organisasjonenes tidsalder. Siste kvartal av 1800-tallet så fremveksten av det moderne massesamfunnets konturer i Europa. Dette inkluderte fremveksten av politiske organisasjoner – av partier, fagforeninger, interesseorganisasjoner og pressgrupper. Disse organisasjonene knyttet forbindelser til hverandre og til stats- og styringsmaktene. De samarbeidet på mange felter og konkurrerte med andre. Sammen skapte de det moderne organisasjonssamfunnet og dets politiske spill. Denne utviklingen inngikk i det Inge Krokan kalte «det store hamskiftet» i europeisk historie.

Blant de politiske bevegelsene fantes det noen få som rettferdiggjorde bruk av vold. Noen av dem vendte blikket inn mot egen nasjon og utviklet argumenter for selvstendighet og selvstyre; blant dem var «the Irish dynamiters», som allerede på 1870-tallet sprengte hjemmelagede bomber i både Irland og i England. Andre vendte blikket utad og forfektet en ekstrem form for internasjonalisme; fremst blant dem var de voldelige anarkistene som kastet bomber og myrdet statsoverhoder og politikere på 1880- og 1890-tallet. Noen av dem var terrororganisasjoner og en del av det moderne organisasjonssamfunnets utvikling. De handlet ut fra en moderne, instrumentell forestilling om at de kunne endre samfunnet gjennom politiske voldsaksjoner.

Nye kommunikasjonsmidler ble også utviklet i løpet av 1800-tallet. Dampskip og jernbane gjorde det både enklere, raskere og billigere å frakte mennesker og gjenstander over store avstander. Telegraf og moderne aviser bidro til å spre kunnskap og informasjon så å si over hele verden. Dette var sentrale elementer i den kommunikasjonsrevolusjonen som preget siste kvartal av 1800-tallet, og som hadde stor betydning for verdens økonomiske, sosiale og politiske utvikling. Mennesker kunne reise hurtigere, billigere og lenger. Nyheter om begivenheter som fant sted i ett land, spredte seg til andre land i løpet av kort tid, og det samme gjorde politiske ideer og ideologier.

En enkel bølgemodell

En rekke attentater rystet Vesten mot slutten av 1800-tallet. Frankrikes president ble drept i 1894, Spanias statsminister i 1897, Østerrikes keiserinne

i 1898, Italias konge i 1900 og USAs president i 1901. Disse utgjorde det Rapoport kaller terrorismens «første bølge». Hva var det som forårsaket denne bølgen? Rapoport lyktes ikke i å identifisere klare årsaker, men han ga inntrykk av at denne bølgen var en reaksjon på hurtig modernisering og overgangen til det moderne organisasjonssamfunnet.

I denne første bølgen, som varte frem til utbruddet av første verdenskrig, var det voldelige anarkister som dominerte terroraksjonene.

Terrorismens andre bølge begynte etter at Versaillesavtalen var undertegnet og Folkeforbundet opprettet i 1919. Med dette fikk organisasjonsideen gjennomslag i internasjonal politikk, ettersom Folkeforbundet var en organisasjon som skulle avskaffe krig og bekjempe urettferdighet og vold i verden. I årene som fulgte, motiverte disse ideene antikoloniale bevegelser og organisasjoner som kjempet for frigjøring og selvstyre.

Den antikoloniale retorikken skjøt fart etter annen verdenskrig, da kampen mot kolonialisme ble trukket inn i den kalde krigen og supermaktenes globale rivalisering. Dette endret terrorismens karakter og markerte overgangen til terrorismens tredje bølge. Rundt 1960 ble de antikoloniale bevegelsenes politiske retorikk i økende grad farget av sovjetisk og kinesisk propaganda, og de såkalte frigjøringsbevegelsene i den tredje verden tok til seg sosialøkonomiske begreper og revolusjonære uttrykk fra Lenins og Maos antiimperialistiske analyser. Denne retorikken avtok etter Maos død og falmet raskt etter Sovjetunionens kollaps.

Da de gamle revolusjonsforestillingene mistet sin appell, ebbet den tredje bølgen hurtig ut, men nye ideer og visjoner vokste frem og preget en ny, fjerde terrorbølge. Denne hadde sitt utgangspunkt i Midtøsten og hentet sine legitimerende argumenter fra kultur og religiøs tro. Den fjerde bølgen skjøt fart i løpet av 1990-tallet og nådde et klimaks i tiden like etter terrorangrepet mot USA den 11. september 2001.

Rapoport publiserte sin bølgemodell i 2004. Modellen hans er enkel, elegant og populær, men den har også vært kritisert. Én kritikk går ut på at terrorismedefinisjonen hans er for snever: at det er flere terrorhandlinger som den ikke fanger opp. Han drøfter for eksempel ikke Ku Klux Klans herjinger i USA, og han tar ikke med enkeltindividers spontane aksjoner.

Dette er relatert til en annen kritikk: at terrorismen endret seg etter at Rapoport publiserte modellen sin. Det er mange årsaker til disse endringene: Én av dem er at USA for første gang i historien tok initiativet til en «global krig mot terror». En annen er at terrorister i økende grad har vært drevet av nye, ofte religiøse, ideer. En tredje årsak er utviklingen av digital teknologi som har gitt terroristene nye muligheter til å spre ideene sine, samtidig som

Hva er terrorisme? Hvordan har terrorismen utviklet seg over tid, og hva kjennetegner den samtidige varianten?

Helt siden anarkister sprengte bomber i Paris på 1880-tallet, har akademikere forsøkt å forstå og forklare terrorisme som fenomen. I kjølvannet av terrorangrepet mot USA den 11. september 2001 har den politiske og faglige interessen eksplodert. Dette har resultert i fremveksten av en enorm, men uoversiktlig forskningslitteratur og en unyansert offentlig debatt. For hvordan kan man egentlig gi en uhildet og allmenngyldig definisjon av terrorisme? Og hvordan kan den måles?

Denne boken tar mål av seg å vise vei i dette akademiske villniset. Forfatteren går historisk til verks og presenterer et riss av terrorismens historie. Deretter legger han frem noen viktige tilnærminger til studiet av terrorisme og reflekterer over terrorisme som fag og fenomen. Boken avslutter med en analyse av terrorismens karakter og natur – og hvorfor terrorismen i det 21. århundre er annerledes enn den var før.

Boken er myntet på studenter i historiefag, sosiologi, statsvitenskap og internasjonal politikk, men også andre som ønsker en kort og informativ historisk oversikt over fenomenet terrorisme.

Torbjørn L. Knutsen er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og professor II ved Luftkrigsskolen i Trondheim. Knutsen er også leder for Regjeringens sikkerhetspolitiske utvalg. Han har skrevet og redigert bøker om bl.a. norsk utenrikspolitikk og internasjonal politikk – blant andre A History of International Relations Theory (1997) og The Rise and Fall of World Orders (1999).