Kriminalitetsforebygging
teorier og praksiser
Heidi Mork Lomell og
Helene Oppen Ingebrigtsen Gundhus
Kriminalitetsforebygging
Teorier og praksiser
universitetsforlaget
© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024
ISBN 978-82-15-03496-6
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.
Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Kunstverket på omslaget er Hestebarrikade av Vibeke Tandberg.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:
Universitetsforlaget
Postboks 508 Sentrum
0105 Oslo
www.universitetsforlaget.no
Omslag: Rune Mortensen
Sats: ottaBOK
Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS Boken er satt med: Minion Pro 10,5/15 pkt
Papir: 100 g Amber Graphic
Kapittel 5
Kapittel 6
Kapittel 7
Forord
Boken er skrevet for å gi studenter og praktikere en grunnleggende og kritisk introduksjon til kriminalitetsforebygging som idé og praksis. Vi har lenge vært på leting etter en bok som kobler kriminologisk teori og kriminalitetsforebyggende modeller, men vi har ikke funnet den. Derfor bestemte vi oss for å skrive en selv. Vi ønsker å vise hvordan kriminalitetsforebyggende tiltak bygger på teorier eller forestillinger om kriminalitet og kriminalitetens årsaker. Vår ambisjon er å utstyre leseren med verktøy til å kategorisere ulike kriminalitetsforebyggende tiltak, identifisere bakenforliggende forestillinger om kriminalitetens årsaker og hvilke konsekvenser tiltakene kan ha.
Takk til studentene våre som tålmodig har latt oss prøve ut nye måter å dele inn og forstå kriminalitetsforebyggende tiltak på. Takk til kollegaer på Institutt for kriminologi og rettssosiologi og Politihøgskolen for gode diskusjoner og innspill. Takk til Universitetsforlaget for interessen og tilliten. Takk også til den anonyme fagkonsulenten for nyttige innspill. Takk til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for prosjektstipend. Helene takker også for finansiering fra Norges forskningsråd (NFR/313626).
Takk til Vibeke Tandberg for tillatelse til å bruke et bilde av skulpturen Hestebarrikade til forsideillustrasjon. Tandbergs Hestebarrikade er robust, men også skrøpelig, medtatt og ubrukelig, som et symbol på barrikadetenkningens innebygde begrensninger. Barrikader er siste utvei. Det er utøvelsen av kriminalitet som barrikadene er satt opp for å forhindre, ikke årsakene til at noen begår kriminalitet. Historien har vist at barrikader brått kan miste sin styrke og funksjon. De bygges ofte som et forsvar mot en kjent trussel, begått på en spesifikk måte, men for fremtidige trusler er de overraskende ubrukelige. De kan til og med bli farlige. For oss symboliserer Hestebarrikade sentrale dilemmaer i kriminalitetsforebyggende arbeid.
Heidi har skrevet førsteutkast til kapitlene 1–3, 5, 6, 8 og 9. Helene har skrevet førsteutkast til kapitlene 4 og 7. Deretter har vi i samarbeid revidert kapitlene.
Oslo, juni 2024
Heidi Mork Lomell og Helene Oppen Ingebrigtsen Gundhus
KAPITTEL 1
Introduksjon
Kriminalitetsforebygging er ukontroversielt. Alle er for, ingen er imot. Men er forebygging alltid bra? Og mer grunnleggende: Hvor forebyggbar er egentlig kriminalitet? I dette kapittelet ser vi nærmere på forebyggingsbegrepet og forebyggingsideen. Forebygging er en selvfølgelig del av vårt samfunn og vår tid, og vi finner ideer og praksiser innenfor de aller fleste politikkområder. Men hvor og når oppsto forebyggingsideen? Og når ble den en del av kriminalpolitikken?
Kriminalitetsforebygging – ukontroversielt inntil det kjedsommelige
Forebygging er noe av det mest ukontroversielle man kan tenke seg, blant både politikere og praktikere. At det er bedre å være i forkant enn i etterkant, sier seg liksom selv. De fleste språk har ordtak som uttrykker dette i klartekst: Better safe than sorry, sier de på engelsk. På norsk har vi en litt mer gammelmodig variant: Bedre føre var enn etter snar. Vi har eventyr og historier som handler om hvordan helten redder landsbygda fra katastrofe ved å finne årsaken til problemene, og dermed løsningen, i stedet for å forsøke å reparere skaden.
Forebyggingsidealet står fjellstøtt i norsk politikk, uavhengig av hvem som til enhver tid styrer landet. I Justis- og beredskapsdepartementets handlingsplan Trygghet i hverdagen fra 2023 heter det at «Forebygging sparer samfunnet for økonomiske og menneskelige kostnader. Innsats i forkant er bedre enn å reparere i etterkant» (s. 8). De to siste regjeringsplattformene sier omtrent det samme, uavhengig av hvilke partier som står bak. Før stortingsvalget i 2021 het det at «Den beste måten å bekjempe kriminalitet på, er å forebygge» (Statsministerens kontor, 2019). Regjeringsskiftet innebar ikke en ny holdning til forebygging: «Det viktigaste er å sørgje for at kriminalitet og uønskte hendingar ikkje skjer» (Statsministerens kontor, 2021). Selv om
disse sitatene kommer fra politiske dokumenter, er innholdet politisk ukontroversielt, og det er vanskelig å skille partiene fra hverandre.
Også i politiet har ordtaket manifestert seg i den stadig mer utbredte holdningen, både kriminalpolitisk og politifaglig, om at det er bedre å forebygge kriminaliteten enn å straffe allerede begått kriminalitet. Elisabeth Myhre Lie skriver i sin bok I forkant at politiets rolleforståelse har blitt utvidet fra å skulle avdekke og bekjempe kriminalitet til også forhindre at kriminalitet oppstår (Lie, 2015, s. 2). Mens helsevesenet sier «forebygging er bedre enn behandling», sier politiet «forebygging er bedre enn straff». Og de har befolkningen med seg: I evalueringen av Politireform 2000 ble folk bedt om å prioritere mellom forebyggende aktiviteter og etterforskning av straffbare handlinger. To av tre mente at politiet bør prioritere forebyggende arbeid fremfor å etterforske begått kriminalitet (St.meld. nr. 42 (2004–2005)). Evalueringer av nærpolitireformen som ble innført 2015, understreker det samme; kommuner ønsker at politiet er mer fysisk til stede på forebyggende arenaer for å være i forkant av kriminalitet (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring, 2021).
Forebygging har imidlertid et innebygget paradoks: Samtidig som det er tilnærmet unison enighet om at det er en god ting, er det ingen konsensus om hva forebygging egentlig er. Den viktigste grunnen til at forebygging er politisk ukontroversielt, er at begrepet er så vagt at man kan legge nærmest hva som helst i det. Mens politikere og fagfolk kan være uenige om årsaker til og ansvar for sosiale problemer, bidrar forebyggingsideen til enighet. Forebygging er positivt fordi sosiale problemer er negativt (Freeman, 1992, s. 47). Det er derfor de fleste uttalelser om forebygging forblir vage. Politikere lover «mer forebygging» uten å konkretisere hva det innebærer, hvem som skal utsettes for det, eller hvem som må betale prisen for tiltaket.
Faget kriminalitetsforebygging bærer preg av dette ukontroversielle utgangspunktet, det domineres av praktikere og forskere som iverksetter tiltak og måler effekter uten å kritisk diskutere grunnlaget for sin virksomhet. Lærebøker i kriminalitetsforebygging er gjennomgående fulle av modeller og eksempler på kriminalitetsforebygging, og tilsvarende tomme for kritisk diskusjon av fundamentet for og konsekvensene av alle tiltakene. Feltet preges av en selvfølgelighet som gjør at kontroversielle aspekter ved kriminalitetsforebygging forblir uutforsket.
Vår ambisjon i denne boken er å utfordre konsensuspreget i kriminalitetsforebyggingsfaget. Vi spør: Er forebygging alltid bra? Og hvor forebyggbar er egentlig kriminaliteten? Det vil si: Er kriminalitetsproblemet et problem med årsakssammenhenger som lett kan identifiseres og interveneres mot? Videre: Hvilke forestillinger om kriminalitetens årsaker og løsninger ligger bak de ulike kriminalitetsforebyggende tiltakene vi har i dag? Og endelig: Hvilke konsekvenser har kriminalitetsforebyggen-
de tiltak? Hvordan påvirker tiltakene kriminaliteten, men også: Hvordan påvirker tiltakene forhold som trygghet, rettssikkerhet, tillit og marginalisering?
Vårt mål med boken er at leseren skal få en bedre forståelse av hva både kriminalitet og kriminalitetsforebygging er og kan være, ved at vi utvider rammene for kartlegging og analyse av kriminalitetsproblemer, mulige kriminalitetsforebyggende tiltak og evaluering av effekter. Vi ønsker å bidra til at leseren oppøver et sensitivt blikk for å identifisere hvilke implisitte ideologier og teorier som ligger under kriminalitetsforebyggende tiltak, hvilke alternative ideologier, teorier og tiltak som eksisterer, og at effekter aldri kun dreier seg om effekter på kriminaliteten. Selv om vi introduserer mer teori til kriminalitetsforebyggingsfeltet enn det som har vært vanlig i tidligere lærebøker, mener vi at dette gjør boken mer nyttig, ikke bare for studenter, men også for praktikere. Å se kriminalitetsforebyggende tiltak i en større sammenheng vil gjøre leseren bedre i stand til å bli en god praktiker. Å løfte frem dilemmaene i kriminalitetsforebyggende teori og praksis kan gi viktige innsikter. Boken vil være et godt grunnlag for dem som skal utvikle konkrete kriminalitetsforebyggende tiltak. Vårt utgangspunkt er at kriminalitetsforebygging slett ikke alltid er ukontroversielt. Selv om utgangspunktet – å forebygge kriminalitet – har et moralsk grunnlag det er umulig å være mot, bidrar dette apolitiske og moralske grunnlaget til at kritikk er krevende, men ikke desto mindre viktig. Vi ønsker å rette et kritisk søkelys på dagens kriminalitetsforebygging. Kriminalitetsforebygging er ikke bare teknikk, men også politikk, og bare delvis vitenskap. De fleste tiltakene er bare løselig basert på forskningsbasert kunnskap om kriminalitetens utbredelse og årsaker. De færreste blir evaluert. Da er det viktig at en bok om kriminalitetsforebygging ikke underspiller dette, men tvert imot viser det frem og tilbyr verktøy til hvordan både studenter og praktikere kan bli bedre i stand til å identifisere bakenforliggende ideologier og dessuten konsekvenser av de ulike tiltakene de iverksetter eller utsettes for i hverdagen.
Vi ønsker å bevisstgjøre leseren på en rekke aspekter ved forebyggingsideen generelt og ideen om at kriminalitet kan og bør forebygges spesielt. Vi kommer derfor til å bruke mer tid på grunnlagsproblemer enn det som er vanlig når man skriver om kriminalitetsforebygging, og våre analyser av praksis vil være mer kritiske i den forstand at vi utvider analysen til også å inneholde konsekvenser av tiltakene som handler om mer enn effekter på kriminaliteten.
Men først vil vi se nærmere på begrepet som ligger i kjernen av denne boken: Forebygging. Hva er det, hvor kommer det fra, og hvor ligger det kontroversielle gjemt?
Forebyggingsbegrepet
Vi skal nå foreta en vandring i det begrepsmessige landskapet som omgir begrepet forebygging. Som så mange andre begreper og fenomener blir forebygging både stort og komplekst når man begynner å grave seg ned i det. Forebygging er i utgangspunktet et vanlig ord som også brukes i dagligtalen. Når noen for eksempel sier at «det er viktig å bruke mer penger på forebyggende tiltak», skjer det så godt som aldri at noen spør «Hva mener du med det?». Alle vet hva forebygging er. Samtidig er det vanskelig å beskrive nærmere hva begrepet egentlig betyr. Mange vil kanskje si hva det ikke er – for eksempel at forebygging er det motsatte av reparasjon. Lie definerer forebygging på følgende måte: «Å forebygge vil si å være i forkant og forhindre at noe negativt skjer» (Lie, 2015, s. 19). Gundhus går mer direkte inn i begrepet og peker på at det består av to ledd: «bygge før», som betyr å bygge opp en barriere, eller en hindring, mot noe som er forventet negativt (Gundhus, 2014, s. 179). Sahlin har samme utgangspunkt som Gundhus og definerer forebygging som et forsøk på å motvirke en negativ utvikling, og dette skal i prinsippet skje før et problem har utviklet seg. Dette skiller forebygging (eller prevensjon) fra intervensjon, hvor man griper inn i en pågående trend, eller postvensjon, hvor man forsøker å rette opp eller reparere skaden (Sahlin, 2000, s. 159).
Peeters definerer forebygging som «intentionally taking measures with the objective of avoiding certain future events or to avert certain future developments» (Peeters, 2013, s. 27). Denne definisjonen har med intensjon som tilleggsmoment, noe som gjør det lettere å rydde i jungelen av tiltak som påvirker kriminaliteten, uten at det er definert som forebygging. Det er mye som påvirker kriminalitetsutviklingen som ikke er definert som forebyggingstiltak. På samme måte er det på andre politikkområder: Det er for eksempel mye som påvirker helsen vår som ikke er definert som et helseforebyggende tiltak. Med andre ord: At det blir mindre kriminalitet, kan være en uintendert effekt av mange politiske tiltak, men i denne boken avgrenser vi oss til de tiltakene som iverksettes med det eksplisitte formål at de skal forebygge kriminalitet. I tillegg til intensjon peker Peeters på at forebygging i sin essens er fremoverskuende eller fremtidsorientert:
Prevention deals with the aversion of phenomena which are not (yet) present. Consequently, preventive interventions are based on theoretical assumptions regarding the future and its determinants. Prevention implies anticipation. A causal scheme consists of an undesirable future on the one hand, and the identification of risks on the other. (Peeters, 2013, s. 353)
Innebygget i forebyggingsbegrepet ligger en forestilling om en forventet (uønsket) fremtid, og hva som kan gjøres for å forebygge at den inntreffer. En konsekvens av dette er at det teoretiske grunnlaget for forebygging baserer seg på en antakelse om en årsakssammenheng mellom nåtiden og fremtiden vel så mye som en bakoverskuende leting etter årsaker til problemet.
Freeman utvider ytterligere Peeters’ perspektiv og beskriver forebyggingsbegrepet som «an amalgam of two others: prediction and intervention, foresight and action» (Freeman, 1992, s. 35). Med andre ord en sammensmeltning mellom prediksjon og intervensjon, mellom forutsigelse og handling. Mens den første dimensjonen – prediksjon – krever epidemiologisk eller etiologisk kunnskap om årsaken(e) til problemet, retter den andre dimensjonen – intervensjon – søkelyset mot hvilke ideer som ligger bak forebyggingsstrategiene. Forebygging impliserer en forståelse eller hypotese om årsak, men også en idé om hva som kan påvirke fremtidige handlinger.
Forebyggingsideen
Forebygging har blitt en selvfølgelig del av vår tid, og vi finner ideer og praksiser innenfor de aller fleste politikk- og samfunnsområder. Det er ikke måte på hvilke store og små samfunnsproblemer som skal forebygges: frafall i skolen, trafikkulykker, selvmord og steinras. Hvor kommer forebyggingsideen fra? Og når kom den inn i politikken? Når ble det å forhindre eller forebygge problemer sett på som en oppgave for myndighetene? Og når begynte vi å akseptere at myndighetene innskrenket vår frihet for å forebygge sykdom, nød – og kriminalitet? «What was previously defined as a fact of life or a tragic incident has now been transformed into an avoidable phenomenon» (Peeters, 2013, s. 38). Forebyggingsideen innebærer en endring i syn på problemer, ulykker, katastrofer og kriminalitet fra uunngåelige til unngåelige fenomener. Forebyggingsideen har åpnet opp nye domener for statlig intervensjon og endret forholdet mellom stat, lokalsamfunn og borgere.
Forebyggingsideen er ikke ny. Så tidlig som i 1235, i Henry de Bractons innflytelesrike bok The Laws and Customs of England, kan vi lese følgende: «An ounce of prevention is worth a pound of cure. It’s more prudent to head off a disaster beforehand than to deal with it after it occurs.» I dag finner vi mange varianter av dette utsagnet med varierende størrelser, for eksempel «Ett gram forebygging er verdt mer enn et tonn behandling». Utsagnet peker på hvor ressursbesparende det vil være å forebygge et problem i stedet for å reparere i etterkant.
Men forebyggingsideen ble ikke skapt av de Bracton; den er nok så gammel som menneskeheten selv. Bymurer og vollgraver som skal forhindre angrep, kloakk-
systemer som skal forebygge epidemier; ja, kanskje selve samfunnskontrakten og etableringen av stater kan sies å være tuftet på en idé om å forhindre eller forebygge «alles kamp mot alle». Mennesket er fremoverskuende. Vårt syn på fremtiden former vårt syn på både nåtiden og fortiden. Så kan det skje ting som radikalt endrer betydningen av noe som har skjedd – hendelser kan få uante konsekvenser, og ting som vi trodde var ubetydelige, kan vise seg å være viktige: «Men vi vet ikke hva framtida vil bringe; den har vi bare ufullstendig informasjon om. Mange av verdens eventualiteter ligger utenfor både vår kontroll og vår kunnskap» (Kvernbekk et al., 2015, s. 28).
Dette hindrer oss imidlertid ikke i å tenke fremover og å forsøke å komme en uønsket fremtid i forkjøpet. Forebygging handler om å (forsøke å) ta kontroll over fremtiden. Samtidig er det klart at moderne samfunn har en helt spesifikk måte å tenke forebygging på som skiller dem fra førmoderne samfunn. Douglas (ref. i Peeters, 2013, s. 31) har beskrevet det som at mens åndelige forklaringer dominerte i førmoderne samfunn, søker man i moderne samfunn etter håndgripelige og håndterbare årsaker til problemer som oppstår. Katastrofer forklares ikke lenger med skjebne, men defineres som noe som kunne ha vært unngått, og dermed også som noens ansvar. Vi har ikke bare temmet skjebnen, men avviser den i større og større grad som forklaring på ulykker, katastrofer – og kriminalitet: «In the preventive gaze, the notion of fate is replaced by an idiom of blame and responsibility. The possibility of ‘fate’ is denied when the image of an undesirable future is not the outcome, but the starting point of human action» (Peeters, 2013, s. 32). Konsekvensen blir en stadig mer intens jakt på ansvarlige når uønskede hendelser og handlinger inntreffer.
Det er særlig tre aspekter ved våre samfunn som bereder grunnen for fremveksten av forebyggingsideen. For det første, som Giddens har beskrevet, er et kjennetegn ved moderniteten «koloniseringen av fremtiden», det vil si troen på menneskets mulighet til å forutse og kontrollere fremtiden (Giddens, 1991). I moderne samfunn sees ikke lenger fremtiden på som forutbestemt eller tilfeldig, men som noe mennesker kan håndtere og kontrollere: «The ability to define what may happen in the future and to choose among alternatives lies at the heart of contemporary societies» (Bernstein, 1996, s. 2). Dette står i motsetning til førmoderne tider. Vi har «temmet skjebnen» og forventer at tilfeldigheter lar seg forutsi og kontrollere (Hacking, 1990).
Det andre aspektet er vektleggingen av rasjonalitet og fornuft som rettesnor for politikkutforming. Kunnskapsstyrt politikk blir idealet, og statistikk vokser frem som sentralt kunnskapsfelt (Desrosières, 1998; Porter, 1995). Statistikk gir staten informasjon om befolkningen, og vitenskapen utvikler kunnskap om årsaker til sosiale fenomener, deriblant kriminalitet.
Det tredje aspektet er fremveksten av den politiske ideen og idealet om den ansvarliggjorte borger – borgerne skal i økende grad ta ansvar for sitt eget liv. Friheten må både verdsettes og kontrolleres. Forebygging må ikke være for direkte og tvangsmessig, men være indirekte, slik at borgerne gjør det riktige uten å oppleve seg som i et fengsel (Foucault, 1988). Det å være lovlydig og konform må oppfattes som et fritt valg og et gode.
I senmoderniteten får forebyggingsideen en ny omdreining. Vår tid preges av refleksivitet (Beck, 1992; Giddens, 1991). Et eksempel er at industrialiseringen, som løftet folk ut av fattigdom, viser seg å produsere nye problemer så som livsstilssykdommer, forurensing og kriminalitet, som igjen møtes med enda mer forebygging. Sosiale risikofaktorer som er et resultat av samfunnsformasjonen, møtes med forebygging. Det refleksive perspektivet forsterker det forebyggende perspektivet: «The preventive gaze can be understood as the peculiar combination of a pessimistic outlook on the potential consequences of human action and the optimistic belief in the aversion of these undesirable consequences» (Peeters, 2013, s. 33). Forebygging representerer den arketypiske senmoderne tilnærmingen til fremtiden. Den uttrykker ikke bare det modernistiske idealet om å kontrollere fremtiden ved hjelp av forutsigelse og inngripen, men også den senmoderne vektleggingen av risiko og hvordan samfunnsformen i seg selv kan skape risiko. Dualiteten ligger i at man orienterer seg mot mulige negative fremtider og beholder troen på at man kan unngå disse ved å handle.
Konsekvensene av hva vi foretar oss for å kontrollere fremtiden, tas med i regnskapet, og vi får en refleksiv politikk med feedback-looper, eller risikosamfunnet (Beck, 1992). Det å håndtere ikke bare de ytre truslene, men også de menneskeskapte truslene blir en del av det å skulle kontrollere fremtiden.
Som vi har sett, er forebygging og mer forebygging ofte svaret når samfunnsproblemer settes på den politiske dagsordenen i dag. Enkelthendelser så som naturkatastrofer, ulykker eller terrorhandlinger vil raskt oppfattes som en svikt hos ansvarlige myndigheter, som manglende eller feilslått forebygging: Hvorfor ble ikke dette forhindret eller forebygget? «In reaction to failed prevention, more prevention is proposed» (Peeters, 2013, s. 21). Søkelyset rettes mot de ansvarlige. Dette resulterer ofte i en ekspanderende statsmakt – svaret blir mer forebygging, ofte i form av mer inngripende metoder for å kunne forebygge mer og bedre. Et eksempel fra Norge er «Christoffer-saken», en barnemishandlingssak med døden til følge som først endte med henleggelse, før saken etter press fra både interessegrupper, privatpersoner og Riksadvokaten ble gjenåpnet og stefaren dømt. Også moren ble dømt for passiv medvirkning (Gangdal, 2010). Saken førte til endringer i varslingsplikten og et utvidet ansvar for å avdekke og varsle om mistanke om vold mot barn (Holmboe, 2017). Et
annet eksempel er terrorangrepene 22. juli 2011, som førte til en ekspansiv sikring av departementsbygg i Oslo sentrum, økt sikring av andre potensielle terrormål – og utvidet kriminalisering av forberedelse til terror i straffeloven (Lomell, 2014).
Etter ulykker, naturkatastrofer og alvorlig kriminalitet tar det ikke lang tid før spørsmålet om hvordan myndighetene både kunne og burde ha beskyttet samfunnet og borgerne bedre, blir stilt: «Incidents are not perceived as tragic accidents, but instead as avoidable events» (Peeters, 2013, s. 22). Spørsmål rundt ansvar og skyld blir raskt en del av det offentlige ordskiftet – noen må gjøre noe for å forebygge lignende saker eller enkelttilfeller i fremtiden. Hvis offentlige myndigheter blir sett på som ansvarlige for å iverksette forebyggende tiltak, kan konsekvensene bli alt fra utvidede fullmakter, sikkerhetstiltak, overvåking av risikogrupper og sterkere inngrep i utsatte grupper eller familier. Tiltakene tar utgangspunkt i det som skjedde, og retter seg mot å forebygge lignende hendelser i fremtiden.
Forebyggingsideen er tuftet på en helt spesifikk oppfatning av virkeligheten: Både naturkatastrofer, ulykker og villede handlinger som kriminalitet og terror oppfattes som unngåelige. Uhell og ulykker blir omformulert til skyld og ansvar, og skjebne omformuleres til risiko. Eller med ordene til Stone: «The concept of risk has become a key strategic weapon for pushing a problem out of the realm of accident and into the realm of purpose» (ref. i Peeters, 2013, s. 24). Fremtiden oppfattes ikke som uforutsigbar, men forutsigbar og dermed forebyggbar. Når man i etterkant av en hendelse kritiserer politi og myndigheter for manglende forebygging, sier man samtidig at dette kunne vært forutsett. Ideen om forebygging er tuftet på premisset om at handlinger og hendelser kan forutsees og dermed forhindres (Gilling, 1997). Hvordan myndighetene i dag tenker og organiserer forebyggende arbeid, har sitt utspring i medisin og helsepolitikk. Utviklingen av medisin som vitenskap endret både medisinernes og også samfunnets forståelse av sykdom, og brakte sykdom ut av metafysikken og religionen og over i vitenskapen (Foucault, 2000). Kroppen ble kilden til sykdom og objektet for behandling. Men ikke bare det: Gjennom studier av menneskekroppen ble også idealet om den normale og friske kroppen skapt. Medisin handlet ikke lenger bare om å kurere sykdom; gjennom kunnskapen om den friske eller normale kroppen ble idealet om forebygging skapt (Hydle, 2003). I dag ser vi en bred tilnærming til folkehelse der individet gis ansvar for å forebygge utviklingen av sykdommer på egen hånd, ved hjelp av kosthold, mosjon, reduksjon av tobakk og alkohol og lignende for selv å kunne påvirke risikoen for å utvikle sykdommer (Neumann, 2003).
Forebyggingsideen påvirker politikken, den påvirker forholdet mellom myndighetene og borgerne, og den påvirker samfunnet. Hvis borgerne forventer at myndighetene skal ligge i forkant og forhindre fremtidige hendelser – om det så er natur-
katastrofer, pandemier eller kriminalitet, krever dette at myndighetene får fullmakt til å gripe inn i livene til folk, endre infrastruktur, omgivelser, miljø og arkitektur i forebyggingens navn. I stedet for å håndtere det som skjer og det som har skjedd, så krever forebyggingsideen at man ligger i forkant og forebygger det som kan komme til å skje. Det har sin pris. Men kostnadene blir sjelden synliggjort.
Forebyggingsblikket ser en verden full av unngåelige og forutsigbare risikoer. Politikken endres fra å rigge samfunnet for å skulle håndtere problemer til å forebygge dem. Dette medfører ofte nedbygging i «håndteringskapasitet» fordi man ifølge logikken ikke vil trenge den hvis man får forebygget. I kriminalpolitikken har dette gitt seg utslag i en nedprioritering av etterforskning ut fra en tanke om at en prioritering av kriminalitetsforebygging vil føre til mindre behov for etterforskning (Ratcliffe, 2008).
«Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden», skal den danske kunstneren Storm P. ha sagt. Å forutsi fremtidige hendelser eller fenomener er ingen eksakt vitenskap. Å skulle fortolke og vurdere risiko innebærer både potensiell underdriving og overdriving av risiko, og analysene og vurderingene vil aldri kunne bli 100 prosent sikre. Både praktikere og forskere har kognitive bias når de vurderer risiko (Kahneman, 2011). I tillegg vil hvilke problemer som får oppmerksomhet, hvilke problemer som blir prioritert, og hva man velger av tiltak, bli påvirket av både ideologiske og politiske strømninger i samfunnet. Som vi skal vise i boken, gjelder dette kriminalitetsforebygging også. Hvilke elementer i kriminalitetsbildet som får oppmerksomhet, hvilke som blir prioritert, og hvilke tiltak som iverksettes, er mer styrt av ideologi og politikk enn av kunnskap.
Forebyggingsideen har et nært, men komplisert forhold til kunnskap. På den ene siden forutsetter forebyggingsideen kunnskap om risiko, sannsynlighet og konsekvens. Et eksempel fra medisinen er kunnskapen om sammenhengen mellom røyking og lungekreft. På den andre siden er vår såkalte «kunnskap» om risikofaktorer og kriminalitet sjelden basert på eksakt vitenskap, men vel så ofte på sosiale, kulturelle og politiske forhold. En gjenganger er debatten om ungdomskriminalitet; om det skyldes levekår eller individuelle kjennetegn hos lovbryterne. Begge sider kan finne belegg for sine standpunkter i forskning, for det finnes ikke én, men mange årsaker og årsaksfaktorer når vi studerer kriminalitet.
I tillegg må de som får ansvar for å utvikle forebyggingstiltak etter at hendelser har inntruffet, gjennomføre opptil flere kontrafaktiske analyser. Hvis det skjer noe, vil man måtte forholde seg til den i utgangspunktet umulige oppgaven det er å vite hva som kunne ha forhindret katastrofen.
Også ikke-hendelser er vriene å forholde seg til, det vil si fravær av kriminalitet. Er forebyggende tiltak som har blitt iverksatt for å forebygge kriminalitet, nødvendige
eller ikke? Hvordan kan vi evaluere om de forebyggende tiltakene som er iverksatt for å forebygge, har virket? Fraværet av for eksempel en terrorhandling kan brukes som et argument for å fortsette med tiltakene, og skulle en terrorhandling skje, til tross for at man har hatt forebyggende tiltak, vil det ofte være et argument for mer forebygging: Det at det skjedde en terrorhandling, blir et bevis på at det var for lite forebygging. Forebygging blir slik selvforsterkende. Siden det er umulig å vite om det gjøres nok for å forebygge, har forebygging en tendens til å produsere mer forebygging.
Forebyggingsideen medfører en ny type ansvar for myndighetene, og resultatet er en ekspansjon i statlig intervensjon, både kvantitativt (mer) og kvalitativt (nye aktiviteter).
Man kan si at forebyggingsideen endrer selve retts- og velferdsstaten. Mens rettsapparatet er rigget for å reagere på kriminalitet som begås, og helsevesenet er rigget til diagnostisering og behandling, er forebyggingsideen basert på identifikasjon av risikoer og intervensjon på grunnlag av sannsynligheter og muligheter, ikke fakta.
Som vi har sett, er ikke forebygging et nytt fenomen, men vi har sett en økt vektlegging av forebygging i myndighetenes politikk i etterkrigstiden. I denne perioden har kriminalpolitikken gjennomgått store endringer fra en reaktiv til en proaktiv tilnærming. Den strafferettslige reaktive tilnærmingen har blitt redusert til et «siste utvei»-tiltak når alt annet har mislykkes. Prioriteringene, og dermed pengene, går i økende grad til forebygging og proaktive tiltak, ofte på bekostning av de reaktive tiltakene i politi, påtalemyndighet og domstoler.
Forebyggingsstaten
Peeters (2013) hevder at vi i dag lever i forebyggingsstater. Med dette mener han at forebyggingsideen har endret vår forståelse av hva en stat er, hva som er myndighetenes oppgave, og hvordan forholdet mellom myndighetene og borgerne er og bør være. Forebygging har vokst og tatt over mange politikkområder, også kriminalpolitikken. Vårt bilde av staten har blitt utvidet, hevder Peeters, vi lever ikke bare i en rettsstat og i en velferdsstat, vi lever også i en forebyggingsstat. Rettsstaten skal regulere myndighetenes maktutøvelse og forholdet mellom borger og staten, velferdsstaten skal kompensere for ulikhet og mangler, mens forebyggingsstaten skal forhindre eller unngå negative fremtidsscenarioer. Staten har fått ansvar for å forhindre eller forebygge at borgerne påføres en unngåelig skade enten på dem selv, på andre eller på samfunnet generelt. Forebygging utvider statens makt, men også dens ansvar. Ved å gripe inn for å forhindre en uønsket fremtid stilles også staten i stadig større grad til ansvar når uønskede hendelser og handlinger skjer.
Å hevde at vi lever i en forebyggingsstat, er selvfølgelig en overdrivelse. Utviklingen er for det første heterogen, og på kriminalpolitikkfeltet ser vi dette ved at man parallelt med utviklingen av forebyggingsfeltet har sett økning i bruk av straffereaksjoner, både bøtestraffer og fengselsstraff. I tillegg ser vi innen det bredere sikkerhetsfeltet andre tendenser enn forebygging. Et eksempel er «resiliens» eller motstandsdyktighet og -kraft, det vil si tanken om at det er viktig å styrke både materielle strukturer (flomberedskap for eksempel, eller intensivkapasitet på sykehusene) og befolkningens motstandskraft slik at samfunnet er i stand til å tåle en katastrofe eller et terrorangrep.
Et tredje eksempel Peeters gir, er at på samme tid som folk blir mer forsiktige og krever stadig mer og bedre beskyttelse, er deler av befolkningen risikovillige – når det gjelder både forretninger, idrett og spill. Og sist, men ikke minst er velferdsstatlige idealer fortsatt dominerende i politikken, kanskje særlig i Norge og Norden.
Ved å skissere kjennetegn ved forebyggingsstaten utfordrer Peeters våre teoretiske modeller for å beskrive samfunnet. For å forstå forebyggingsideens transformative effekt på samfunnet og forholdet mellom myndigheter og borger må man ta utgangspunkt i det temporære skiftet som skjedde da man gikk fra en i hovedsak reaktiv tilnærming til sosiale problemer som sosial ulikhet, kriminalitet og sykdom, til en proaktiv tilnærming, der det å skulle forhindre eller unngå problemer ble vektlagt mer enn å håndtere dem. Konsekvensen er at statens repertoar for inngripen i borgernes liv har blitt utvidet.
Kriminalitetsforebygging
De foregående avsnittene om forebyggingsbegrepet, -ideen og -staten har vist at kriminalitetsforebygging som idé og praksis er del av et større fenomen i samfunnet. Vi skal nå se litt nærmere på hva som ligger i begrepet kriminalitetsforebygging, før vi i neste kapittel går nærmere inn på forskjellige kriminalitetsforebyggende modeller. Kriminalitetsforebygging kan defineres både bredt og smalt. Et eksempel på en bred definisjon finner vi hos Lab: «Crime prevention entails any action designed to reduce the actual level of crime and/or the perceived fear of crime» (Lab, 2020, s. 34). Lab inkluderer alle tiltak som har til hensikt å redusere kriminaliteten og også frykt for kriminalitet, uavhengig av hvem som står for tiltaket, og hva slags tiltak det er. Et eksempel på en langt smalere definisjon av kriminalitetsforebygging er denne: «The total of all private initiatives and state policies, other than the enforcement of criminal law, aimed at the reduction of damage caused by acts defined as criminal by the state» (van Dijk & de Waard, 1991, s. 483). Denne definisjonen lager en klar avgrensning mellom kriminalitetsforebygging og rettsapparatets håndheving av
straffeloven, så som etterforskning, domstolsbehandling og straff, det som tradisjonelt har blitt forstått som «lov og orden-politikk» (Sutton et al., 2008). Denne smalere definisjonen utelater dermed de preventive aspektene og ambisjonene ved etterforskning og straff, noe vi skal komme tilbake til under. På den andre siden representerer definisjonen en populær oppfatning av kriminalitetsforebygging som et alternativ til straff: At kriminalitetsforebygging dreier seg om å gripe inn i forkant av at kriminalitet begås, med tiltak som legger vekt på sosiale og miljømessige faktorer som påvirker kriminaliteten.
Kriminalitetsforebygging er et vidt og vagt begrep som enhver kan legge sin oppfatning inn i (Giertsen, 1994, s. 295). I sin videste betydning omfatter begrepet hele rettsapparatet: politiet, domstolene og kriminalomsorgens virksomhet, i tillegg til velferds- og sosiale tiltak og dessuten privat virksomhet og frivillige organisasjoner (Gilling, 1997, s. 2). I sin smalere betydning blir kriminalitetsforebygging sett på som et alternativ til straff. Dette betyr ikke at tiltakene ikke er eller oppleves som intervenerende; det betyr snarere at tiltakene ikke bruker tvang. I denne mer smalere betydningen forstås kriminalitetsforebygging som å skulle intervenere før kriminalitet begås, men ikke ved å bruke tvangsmidler og straffetrussel.
Til tross for at flere forskere har kritisert begrepet for å være vagt og mangle et konkret og avgrensbart innhold, har begrepet hatt stor politisk nytte. Ekblom foreslår denne enkle definisjonen: «Intervention in mechanisms that cause criminal events» (i Gilling, 1997, s. 21). Denne definisjonen fremhever at det kriminalitetsforebyggende tiltak gjør, er å intervenere i de mekanismene som forårsaker kriminalitet. I kapittel 3 skal vi se nærmere på årsaksforklaringer i kriminologien, for selv om definisjonen beskriver kriminalitetsforebygging slik det ideelt sett burde være, er praksis ofte langt mer uoversiktlig hva angår sammenhengen mellom tiltak og årsaker.
Tore Bjørgo lanserer en svært vid definisjon av kriminalitetsforebygging i sin bok. Han slår fast at «hele samfunnets innsats for å bekjempe kriminalitet har som hovedmål å redusere fremtidig kriminalitet – med andre ord forebygging.» (Bjørgo, 2015, s. 5)
Dermed inkluderes alle tiltak for å bekjempe kriminalitet i begrepet, og han bruker forebygging i vid forstand: «å redusere forekomsten av kriminelle handlinger og å redusere den skaden som kriminaliteten forårsaker» (Bjørgo, 2015, s. 5). Han kaller kriminalitetsbekjempelse og kriminalitetsforebygging to sider av samme sak: «å hindre at kriminelle handlinger skjer, eller å hindre at de skjer igjen» (s. 13). Denne definisjonen setter likhetstegn mellom kriminalitetsforebygging, kriminalitetsbekjempelse og kriminalpolitikk og oppløser skillet mellom en proaktiv og reaktiv tilnærming.
FNs kriminalitetsforebyggende kommisjon (UN Commission on Crime Prevention and Criminal Justice) definerer kriminalitetsforebygging som «strategies and
measures that seek to reduce the risk of crime occurring, and their potential harmful effects on individuals and society, including fear of crime, by intervening to influence their multiple causes. The enforcement of laws, sentences and corrections, while also performing preventive functions, falls outside the scope of the Guidelines» (i Peeters, 2013, s. 121). Her ser vi tydelig at kriminalitetsforebygging knyttes til risiko og intervensjon i årsaker til kriminalitet. Van Dijk knytter dette enda mer eksplisitt sammen og skriver at et definerende kjennetegn ved kriminalitetsforebygging er «intervensions in certain processes before a crime has been committed» (i Peeters, 2013, s. 121).
Rettsapparatets håndtering av kriminalitet: etterforskning, iretteføring og dom, blir noe annet og reduseres til betegnelsen «mere symptom control» (i Peeters, 2013, s. 121). Vi kommer tilbake til disse spenningene mellom en mer «smal» og en «bred» beskrivelse og forståelse av hva kriminalitetsforebygging innbefatter i kapittel 3.
Som vi ser, inkluderer de brede definisjonene hele rettsapparatets virksomhet i begrepet, også straff. Tradisjonelt har forebygging blitt forstått, både i politikken og blant praktikere, som et alternativ til straff. Denne utelukkelsen av straff i kriminalitetsforebyggingsbegrepet har alltid vært problematisk fordi man har brukt begrepet prevensjon også om formålet med straff, i betydningen at straffen skal være nyttig ved at den forebygger fremtidig kriminalitet, enten hos den som straffes (individualprevensjon) eller i befolkningen generelt (allmennprevensjon).
Det som alle definisjonene har til felles, er at de beskriver tiltak og aktiviteter som forsøker å forhindre eller begrense kriminalitet. Dette kan være alle mulige slags tiltak, fra generelle holdningskampanjer til målrettede tiltak mot ungdommer i risikosonen, fra overvåkingskameraer til dørlåser og belysning. Det er rett og slett utrolig mye man kan rette oppmerksomheten mot når man ser på alt det som foregår i tiden før kriminaliteten skjer. Dette gjør forebyggingsfeltet uoversiktlig, men et av formålene med denne boken er å hjelpe leseren til å identifisere kjennetegn ved tiltak som kan bidra til å plassere det «på kartet» som kan tegnes i det landskapet som eksisterer før kriminaliteten skjer. Vi vil i kapittel 3 gi en oversikt over de vanligste inndelingene i forebyggingsfeltet før vi presenterer vår modell for å identifisere kriminalitetsforebyggende tiltak.
Selv om kriminalitetsforebyggingsbegrepet er vagt og ekspansivt, og selv om politiet nå hevder at alt de gjør er kriminalitetsforebyggende, så er det allikevel viktig, mener vi, å holde fast ved at det er grunnleggende forskjeller i det å administrere rettsstaten – håndheve lov og orden, etterforske og iretteføre lovbrudd, og det å skulle forebygge lovbrudd. Politiet har for det første mange oppgaver, også mange som ikke handler om kriminalitet (Bowling et al., 2019; Holmberg, 2014). Opprettholdelse av ro og orden er en klassisk politioppgave som hele tiden har hatt
et forebyggende siktemål; etterforskning av kriminalitet er i utgangspunktet en helt annen type oppgave, med andre siktemål, så som ivaretakelse av rettssikkerhet og håndhevelse av lov og orden. Mye av politiets og rettsvesenets arbeid handler om å reagere på lovbrudd som er begått. Selv om elementer i dette arbeidet kan sies å ha forebyggende effekter, så er det å forebygge kriminalitet som ikke er begått, og utvikle tiltak for å forebygge kriminaliteten, noe annet: «Whereas the administration of justice is a reaction mechanism to guilt, prevention implies acting before a crime is committed. And whereas welfare services are a compensation mechanism for fate (either in the form of a posteriori compensation for risks of illness and unemployment or in the form of a priori compensation for unequal opportunities), prevention implies acting upon the actual causes of potential future harm» (Peeters, 2013, s. 37). Det Peeters understreker her, er at forebyggingsideen er kvalitativt annerledes enn mye annen politikk, også kriminalpolitikk. Reaksjon og kompensasjon er noe annet enn forebygging. Samtidig har vi sett eksempler på at enkelte bruker et så bredt forebyggingsbegrep at det inkluderer reaksjon og kompensasjon, for eksempel Bjørgo. Uansett hva man velger å inkludere i begrepet, er det ingen tvil om at kriminalitetsforebyggingens inntog i rettsapparatet har bidratt til å utvide rettsapparatets nedslagsfelt: «Whereas the traditional judicial approach viewed criminals as objects of interventions, the preventive approach transformed society as a whole into an object of intervention» (Peeters, 2013, s. 141). Dette viser hvor radikalt kriminalitetsforebygging brøt med den da utbredte tilnærmingen i kriminalpolitikken da den vokste frem som selvstendig virksomhet for politiet i etterkrigstiden. Lovlydige borgere ble gjennom forebygging et legitimt objekt for intervensjon fra politiets side, for eksempel ved at de ansvarliggjorde potensielle ofre slik at de skulle bli flinkere til å beskytte seg selv eller sine eiendeler og eiendom. Også offentlige områder ble objekt for kriminalitetsforebyggende tiltak gjennom overvåkingstiltak og design for å redusere mulighetene til å begå kriminalitet. Kriminalitetsforebygging førte til at politiet fattet interesse for kriminalitetens årsaker, og slik beveget de seg ut over det rettslige rammeverket. Fra å patruljere for å bidra til orden og forebygge kriminalitet og konflikter i samfunnet og etterforske begåtte lovbrudd, ble kriminalitetsforebygging skilt ut som en egen spesialoppgave. Trygghetsskapende virksomhet har ytterligere bidratt til å utvide nedslagsfeltet for kriminalitetsforebyggende tiltak. Utrygghet skyldes ikke bare kriminalitet, men også andre uorden- og uro-momenter i lokalsamfunnet. Den subjektive trygghetsfølelsen er i dag et eget mål for kriminalitetsforebyggende tiltak. Myndighetene flytter seg gjennom disse tiltakene tettere på borgerne, helt bokstavelig gjennom nærpoliti og intervensjoner i lokalsamfunnet. Tverrfaglig samarbeid er et ideal, og nærhetsidealet har medført en ytterligere utbredelse av politiets myndighetsområde.
I den senere tid har sikkerhet og beredskap i økende grad blitt en integrert del av politiets kriminalitetsforebyggende virksomhet. Man har gått fra å ha et nærmest teknokratisk forhold til kriminalitetsforebygging til å utvikle risikotenkning i tilknytning til kriminalitetsforebyggende tiltak.
Mens det tradisjonelle reaksjons- eller rettsapparatet har lovbryteren som sitt objekt og en rettferdig dom som sitt ideal, har kriminalitetsforebyggingsideologien bidratt til å utvide både hvem som er objekt, og hva som er målet med virksomheten. I utgangspunktet er det hele befolkningen som er objekt for intervensjon i kriminalitetsforebygging, inkludert lovlydige borgere. Ikke alle rammes like mye av tiltakene, mange tiltak retter seg mer spesifikt mot utsatte grupper eller steder. Men den grunnleggende antakelsen i kriminalitetsforebygging er at alle borgere i prinsippet kan være en potensiell lovbryter eller et potensielt offer for kriminalitet: «There is no a priori exclusion of objects in the way the classical judicial approach is inherently limited to perpetrators and suspects» (Peeters, 2013, s. 364).
Idealet er den lovlydige borger, men i og med at kriminalitetsforebyggende tiltak griper inn i forkant av et eventuelt lovbrudd, er det ikke grensen mellom lovlydige og lovbrytere, men grensen mellom lovlydige og potensielle lovbrytere som her trekkes, og den gjøres av de som utformer og praktiserer tiltakene, ikke straffeloven. De som ligger mot grensen av hva som ansees mistenksomt eller risikofylt, vil slik merke kriminalitetsforebyggende tiltak mer enn dem som ligger lenger unna og nærmere idealet om den lovlydige borger. «Risikoborgeren» blir slik objekt for mange kriminalitetsforebyggende tiltak (s. 365). I denne utvidelsen av hvem som blir gjenstand for myndighetenes intervensjoner, ligger det kontroversielle ved forebyggingstanken generelt, og kriminalitetsforebygging spesielt, og dette aspektet skal vi se nærmere på i boken.
Bokens innhold
Etter denne innledende gjennomgangen av forebyggingsbegrepet og forebyggingsideen skal vi i neste kapittel gå nærmere inn på sammenhengen mellom kriminalitetens årsaker og kriminalitetsforebyggende tiltak. I kapittel 3 gjennomgår vi så forskjellige kategoriseringer av kriminalitetsforebygging, før vi presenterer vår inndeling: lovbryter-, offer- og kontrollorienterte tiltak. Deretter vil vi i kapittel 4, 5 og 6 se nærmere på kriminalitetsforebyggende tiltak med utgangspunkt i denne inndelingen. Det mest omfattende kapittelet er kapittel 4, der vi gjennomgår det store omfanget av lovbryterorienterte tiltak. I kapittel 5 presenteres offerorienterte tiltak, før vi i kapittel 6 gjennomgår kontrollorienterte tiltak.
Forbausende få tiltak blir evaluert, men i kapittel 7 gjennomgår vi ulike måter å evaluere og måle effekter og konsekvenser på, i tillegg til noen viktige diskusjoner om evalueringskriterier og mulige fallgruver når kriminalitetsforebyggende tiltak skal evalueres.
I kapittel 8 ser vi nærmere på hvilke endringstendenser som kan spores innen kriminalitetsforebygging, før vi avslutter med en mer grunnleggende diskusjon av kriminalitetsforebyggingens grenser.
KAPITTEL 2
Kriminalitetsforebyggende tiltak og bakenforliggende teorier
Hvilke forestillinger om kriminalitet og kriminalitetens årsaker ligger bak kriminalitetsforebyggende tiltak? Ofte er disse forestillingene uuttalte eller implisitte. Ikke så rent sjelden ser man kriminalitetsforebyggende tiltak som hverken bygger på forskning på eller analyse av kriminalitet og hvorfor kriminalitet oppstår. Men uavhengig av om kriminalitetsforebyggende tiltak bygger på forskning og teoriutvikling eller ikke, bygger alle tiltak på forestillinger om kriminalitetens årsaker og hva som kan forebygge den. Målet med kapittelet er å utstyre leseren med verktøy til å identifisere hvilke teorier, ideologier eller forestillinger som ligger bak kriminalitetsforebyggende tiltak. Et annet mål er å vise at det å identifisere årsaker til at sosiale fenomener som kriminalitet oppstår, er krevende.
Introduksjon
Det er vanlig å skille mellom teori og praksis. En utbredt forestilling er at teori og praksis kan eksistere uavhengig av hverandre, på den måten at praktikere ikke trenger – eller bruker – teori, og at teoretikere ikke nødvendigvis kjenner praksis. En slik forestilling er feil. All praksis er gjennomsyret av teori, enten praktikere, politikere eller forskere anerkjenner det eller ikke (Tilley & Sidebottom, 2017, s. 3). Dette gjelder for kriminalitetsforebyggende tiltak også. Om man etablerer konfliktråd, lager en holdningskampanje mot butikktyveri, installerer innbruddsalarm eller hever aldergrensen på kjøp av alkohol: Alle disse tiltakene inneholder teorier, det vil si forestillinger om årsaker til kriminalitetsproblemet man har foran seg, og om hvordan tiltaket skal forebygge kriminaliteten. I alle kriminalitetsforebyggende tiltak kan vi identifisere forestillinger om hvordan og hvorfor kriminalitet skjer.
Å si at all praksis er gjennomsyret av teori, innebærer ikke at alle disse praksisteoriene er sanne eller effektive, heller ikke at de er eksplisitt gjort rede for eller bevisste for alle involverte. Mange kriminalitetsforebyggende tiltak er basert på praksisteori som ofte har lite til felles med mer akademiske teorier.
Et viktig mål med denne boken er å gjøre leseren mer bevisst på hvilke bakenforliggende forestillinger – eller teorier – vi kan utlede av kriminalitetsforebyggende tiltak. Vi ønsker å få disse teoriene – om de er akademiske eller praktiske – frem i dagen. Forskere trenger teori for å forstå hvilke mekanismer som påvirker det fenomenet de studerer, praktikere trenger teori for å forstå hvordan og hvorfor ulike tiltak forebygger – eller ikke forebygger – kriminalitet.
La oss begynne med å se nærmere på en viktig bestanddel i både akademiske og mer praksisbaserte teorier om kriminalitet, nemlig årsaksbegrepet.
Årsaksbegrepet
Som vi var inne på i kapittel 1, inneholder forebyggingsbegrepet både et element av årsaksteori og et element av virkningsteori. For å iverksette kriminalitetsforebyggende tiltak må man ha en forestilling – eller aller helst kunnskap – om kriminalitetsproblemet og hvorfor kriminaliteten skjer, det vil si hva som er kriminalitetsproblemets årsak. Dette kan være snakk om svært lokale og spesifikke kriminalitetsproblemer: Hvorfor blir den lokale skolen utsatt for skadeverk hver helg? Det kan også handle om langt mer generelle kriminalitetsproblemer i samfunnet: Hvorfor har omfanget av identitetstyverier økt de senere årene? I tillegg til grad av spesifisitet når det gjelder kriminalitetsproblemet, varierer det hvor overflatiske eller dype årsaksteoriene er, det vil si hvor man leter etter årsakene.
I dagligtalen skiller vi ofte mellom grunnleggende, medvirkende og utløsende årsaker. Det kan være begreper som kan være nyttige å bruke når vi skal forstå mer av kriminalitetsforebyggende tiltak – retter de seg mot grunnleggende, medvirkende eller utløsende årsaker? Hvis vi bruker økningen i sykkeltyverier som eksempel, kan man for det første tenke seg at en helt grunnleggende årsak til at en person stjeler en sykkel, er at hun eller han mangler økonomiske midler til å kjøpe en tilsvarende sykkel, eller mangler penger til andre behov, for eksempel rusmidler. Et kriminalitetsforebyggende tiltak som retter seg mot en slik grunnleggende årsak, vil være tiltak som tar sikte på å øke inntekten til dem med lavest kjøpekraft, få flere i lønnet arbeid eller øke den økonomiske støtten til personer som har falt utenfor arbeidslivet – eller bedre levekårene til personer med rusavhengighet. Som vi ser, vil dette være svært generelle tiltak som ikke bare retter seg mot et konkret kriminalitetsproblem, men
Alle er for, ingen er imot. Å forebygge kriminalitet høres både bra og fornuftig ut, men er forebygging alltid mulig?
Denne boken gir en grunnleggende og kritisk introduksjon til kriminalitetsforebygging som idé og praksis. Kriminalitetsforebygging er ikke bare teknikk, det er også politikk, og bare delvis vitenskap. Målet er å utstyre leseren med verktøy til å sortere kriminalitetsforebyggende tiltak, identifisere hvilke ideologier og teorier som ligger bak, samt hvilke konsekvenser tiltakene kan ha. Boken diskuterer også hvorfor det kan være krevende å svare på spørsmålet alle lurer på: Hva virker?
Boken inviterer leseren til en diskusjon om forebyggingsideens begrensninger og grenser. Kan det bli for mye forebygging? Hva er en passende mengde?
Kriminalitetsforebygging: Teorier og praksiser retter seg mot deg som studerer fag som kriminologi, sosiologi og politivitenskap, men vil være nyttig for alle som ønsker en bedre forståelse av utfordringer knyttet til kriminalitet og kontroll i dagens Norge.
Heidi Mork Lomell
er professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.
Helene Oppen Ingebrigtsen Gundhus
er professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.