PÅ ALLE PLATTFORMER
GRUNNBOK I JOURNALISTIKK
Espen Reiss Mathiesen (red.)
Journalistikk
på alle plattformer
Lærebok i praktisk journalistikk
universitetsforlaget
© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024
ISBN 978-82-15-06442-0
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget
Postboks 508 Sentrum
0105 Oslo
www.universitetsforlaget.no
Omslag: Ellen Lorenzen
Sats: ottaBOK
Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS
Boken er satt med: New Century Schoolbook LT Std 10/14
Papir: 100 g Arctic Matt
SVANEMERKET
Kapittel 6
Kapittel 12
Sosiale medier og digitale plattformer ......................
Ragnhild Sofie Selstø
rett i lomma .........................................
Kampen om oppmerksomheten .............................
Sosiale medier påvirker redaksjonelt innhold .................
Generelle råd når du skal dele på sosiale medier ...............
kilde og verktøy .........................
Kapittel 13
Om denne boka
Medieutdanningene ved Universitetet i Stavanger trengte en oppdatert grunnbok i journalistikk. Jeg fant ikke en som passet til beskrivelsen. Derfor bestemte jeg meg for at vi kunne lage den selv. Vi mener jo at vi leverer oppdatert og relevant undervisning. Derfor stakk kollegiet hodene sammen og skrev om det vi normalt underviser i. Resultatet er det du leser nå. Du vil straks oppdage at boka er delt i to. De første seks kapitlene er ment som en teoretisk – og litt praktisk – innføring i journalistikk. Vekten er lagt på grunnleggende nyhetsjournalistikk, metode og etikk. I tillegg finner du et bredt kapittel om det norske mediesystemet. Det vil gjøre det enklere for vordende journalister å forstå hvilken brikke de er i systemet.
Kapittel 7 til og med kapittel 12 er tekster med vekt på praktisk journalistisk arbeid. Det dreier seg om journalistspråket, foto, tv, radio, nett og sosiale medier. Dette er hands on praktisk anvendt journalistikk slik vi underviser ved journalistutdanningen i Stavanger.
Kapittel 13 om bruk av kunstig intelligens i norske redaksjoner er ment å plukke opp det som skjer i redaktørstyrte medier akkurat nå, og som studenter vil møte i praksis.
Det er ikke nytt at en grunnbok i journalistikk for bachelorstudenter både er praktisk og teoretisk. Men det er nytt at vi legger så stor vekt på det metodiske og det praktisk etiske, og at vi søker å gi leserne et helhetlig bilde av mediesystemet. I tillegg gir vi leserne en omgang konstruktiv journalistikk og bruk av kunstig intelligens. Nytt er vekten vi har lagt på forståelsen av tv-redaksjoners oppbygging, rollefordeling og forklaring av ord og forkortelser i bruk. Erfaringen er at våre studenter har nytte av å forstå det redaksjonelle språket, og at forståelsen gjør at de raskt blir en del av praksisredaksjonene. En stor takk til alle som har bidratt. I hovedsak har det skjedd uten mas eller krangel. Et slikt kollektivt løft uten mas er sjelden i akademia. Det er
i sannhet lite å hente pengemessig og karrieremessig ved å skrive lærebok. Det er pussig, men sant, at det gir lite uttelling å skrive for studentene. Men skal studentene få relevant litteratur, må noen ta et tak for fellesskapet. Etter beste evne har vi gjort det.
Så å si samtlige kapitler er skrevet av erfarne journalister og redaktører med lang fartstid i redaksjoner. Flere av forfatterne er aktive journalister i lokale redaksjoner, i tillegg til å undervise ved Universitetet i Stavanger. En av forfatterne er sågar redaktør i en hovedstadsavis. En annen er blant Norges fremste medieforskere. Boka er allerede testet på et kull studenter, ikke i fullstendig ferdig form, men med de fleste kapitlene. Samlet borger det for at teksten er oppdatert og relevant for deg som søker arbeid i redaktørstyrte medier.
Når du går i gang og leser boka, oppdager du at her er det mange forfattere. Som redaktør har jeg ikke lagt vekt på at boka skal være sømløs i ett og alt. Tvert imot mener jeg det er en styrke at teksten framstår lite monoton og preget av mange stemmer. Jeg har imidlertid gjort et iherdig forsøk på å få kapitlene temmelig like i oppbygging slik at teksten skal framstå som gjenkjennelig. I tillegg har vi forsøkt å legge til så mange praktiske og oppdaterte eksempler som mulig.
Kollegiet ble altså enige om bokas innhold, og til alt hell var Universitetsforlaget interessert i å gi ut en slik bok.
Ingen navn nevnt, ingen glemt, men i starten av hvert kapittel står forfatternavnene.
Målet var et kollektivt løft for en sabla bra bok med minimalt mas. Det klarte vi!
Espen Reiss Mathiesen, august 2024
Innføring i journalistikk
KAPITTEL 1
Introduksjon til journalistikk
Espen Reiss Mathiesen
Hva er journalistikk? Er det slik at alt du leser, hører eller ser i nyhetsmedier, er journalistikk? I så fall, hva er ikke journalistikk? Hvem er det som bedriver journalistikk, og hvor gjør de det? Er det mulig å bestemme hva som er en nyhet, og sette kriteriene for at noe kan bli en nyhet?
Hva er journalistikk?
I 2021 fikk Kjersti Sortland stilling som sjefredaktør for den da 139 år gamle regionavisen Stavanger Aftenblad. Tirsdag 18. januar, første dag på jobb, skriver Sortland et åpent brev til leserne, der hun definerer avisens oppgave:
Aftenbladets oppdrag er å finne og publisere fakta om det som skjer rundt oss, og forklare nyhetene.
Avisen må utøve rollen som vaktbikkje med utholdenhet og forstand.
Det er vesentlig at Aftenbladet forblir en engasjerende og trygg arena for debatt.
Dette driver oss som fagfolk i avishuset. Fordi vi er overbevist om at journalistikk innenfor etiske normer og en faktabasert, offentlig diskusjon er en forutsetning for gode beslutninger og for demokratiet.
Brev til leserne
Og videre:
Konstruktiv kritikk og begrunnet ros er den beste hjelp for alle som vil bli bedre i et fag. Men redaktører vil også tåle og ønske seg tilbakemeldinger som noen ganger ikke bare er høflig uttrykt; Det er viktig å kjenne til, og reflektere over leserens reaksjoner, også de ganger sakene våre framkaller oppgitthet eller sinne. Selv liker jeg best aviser og magasiner som ikke bare er dyktige til å avdekke feil og mangler, men som i sin nyhetsjakt også etterspør og viser fram mulige løsninger.
Det er viktig å ha grunnleggende tro på menneskers evne til å løse problemer. Konstruktive nyheter, kan det kalles. (Stavanger Aftenblad, 18. januar, 2022, s. 10)
På få setninger har Sortland her oppsummert hele det journalistiske oppdraget og poenget med journalistikk. Det er journalistens oppgave å finne saker som kan publiseres som nyheter basert på fakta. Det er altså ikke nok å gjenfortelle andres saker ved være mikrofonstativ for politikere, næringsliv eller interesseorganisasjoner. Journalister må selv lete og finne grunnlaget for nyhetene. Og grunnlaget må være fakta. Fiksjon har ingen plass i journalistikken. Men hvordan du framstiller en sak, kan godt likne på en fiksjonsfortelling, en detektivroman eller en muntlig fortelling, men den må være basert på den mest mulig korrekte informasjonen en redaksjon kan oppdrive.
Det er journalistens oppgave å forklare nyhetene og sette dem i sammenheng. Det er ikke nok å dekke nyhetene som enkeltstående saker. Da vil verden kunne framstå som en rekke skremmende, usammenhengende ulykker og kriminalitet, eller uforståelige politiske avgjørelser. Men satt i system og forklart vil vedtak, hendelser og kriminalitet framstå sammenhengende og forståelig. Et eksempel på det kan være overfallskriminalitet. Nyhetssaker kan fortelle om overfallet, men og sette hendelsen inn i en statistisk sammenheng som viser hvor liten eller stor faren er for at noen skal bli overfalt på vei hjem fra butikken.
Journalistikk skal være basert på etiske normer. I denne sammenheng betyr det at alt som produseres av redaksjonelt stoff, skjer i henhold til Vær Varsom-plakaten (VVP). Det er redaktørstyrte mediers regler for hvordan en møter kilder, refererer kilder, behandler barn, forskjeller på det offentlige og private, hvem og hva og hvor en kan ta og publisere bilder, journalistisk uavhengighet, etc. Det er et stort og gjennomgripende sett av etiske regler laget av journalister og redaktører. VVP gjelder for alle som er medlem
av Norsk Presseforbund, og blir brukt når Pressens Faglige Utvalg (PFU) skal vurdere klager på publiserte nyheter. Det er altså ikke lovregler, men selvpålagte regler for journalistisk virksomhet og oppførsel ment å hjelpe redaksjoner til å holde tunga rett i munnen og gjøre gjennomtenkte etiske valg.
En grunnleggende journalistisk oppgave er å beskytte enkeltmennesker og hele samfunnet mot overgrep. Vakthunder gjør mer enn å holde vakt. Det er ikke nok å bjeffe litt når noe står på. En god redaksjonell vakthund er òg en god jakthund, og må være i stand til å drive jakten lenge og lurt. Egentlig betyr ikke det noe annet enn at saker ikke er løst bare fordi en urettferdighet eller et overtramp er omtalt i lokalavisen. Ofte må sakene tas opp og holdes varme i lang tid, om og om igjen, for at politikere og publikum skal huske saken og en endring til det bedre kan skje.
En vesentlig oppgave for aviser og andre mediekanaler er å åpne spaltene eller studioene for debattinnlegg. Det er en slags offentlig bestilling til aviser, radio og tv at folk skal slippe til med sitt syn. Det heter seg at demokratiet og kanskje spesielt politikere er lyttende. De hører etter for å få vite hvor skoen trykker for folk flest, eller rett og slett for å få andre syn på saker opp til diskusjon. I og for seg har også redaksjonene interesse av å få inn nye syn og nye opplevelser fra folk utenfor redaksjonen. Det er ikke få nyhetssaker som har kommet som et resultat av et leserbrev eller et rasende innlegg i en offentlig debatt på tv. Hovedpoenget her er, som Sortland skriver, at åpen offentlig debatt sammen med god kritisk og uavhengig journalistikk gir det best oppnåelige grunnlaget for gode demokratiske avgjørelser.
Av og til, eller kanskje ganske ofte, er det ikke sakene eller nyhetene i seg selv som skaper engasjement, men måten redaksjoner behandler folk og saker på. Da må redaksjonene være ydmyke og åpne for kritikk av seg selv. For å si det slik så er det en kjerneoppgave for medier å åpne for og ta til seg kritikk av mediene og mediedebatt. Det virker opplagt, men det er ikke ofte en ser kritikk av kollegers og andres journalistiske utøvelse i norske medier. Til sist etterspør sjefredaktør Sortland journalistikk som også inneholder løsninger. Det er kommet til de siste 20 årene og tilhører ikke det tradisjonelle journalistiske oppdraget. I tradisjonell journalistikk har det vært nok å avsløre og peke på feil og mangler eller maktovergrep. Redaksjonene har så å si overlatt oppgaven med å rette feil og finne løsninger på problemene til politikere og andre med muligheter til å rette opp skjevheter. Av og til kan det oppleves veldig negativt at redaksjoner bare hakker på feil og mangler uten
Konstruktivt
Fra Dagens Næringsliv 27/9-2017
18 Kapittel 1 Introduksjon til journalistikk forslag til løsning. Det kan føre til at lesere, lyttere og seere blir matte av alle de uløste problemene og derfor ikke orker å engasjere seg i sakene. Det kan også føre til at journalistikken først og fremst blir problematiserende slik at alt negativt får dominere over positive sider av samme sak. Det kan være at redaksjonene vektlegger problemer for folk som eier bolig, når boligprisene går ned. Men lavere boligpriser fører òg til at flere med dårligere råd enklere kan skaffe seg bolig. Eller det kan være et miljøproblem i Norge som det allerede er funnet en løsning på andre steder i verden. Journalistenes iver etter å grave fram det kritikkverdige kan gå over stokk og stein. Alle steiner veltes for å avsløre en uregelmessighet. Men for journalister er det et ideal å tilstrebe balanse. Dersom det kommer et utspill fra en, så må en lete etter noen som har motsatte syn. Dette viser i liten grad det store bildet. Leserne, seerne og lytterne kan risikere å få to ekstreme synspunkt, mens flertallet i midten blir usynlig. Da dyrker mediene konflikten og polariserer debatten.
Definisjon
Journalistikk kan defineres som «en praksis som publiserer informasjon og historier om den virkelige verden på mer eller mindre regelmessig basis» (Lindholm, 2022, s. 17). Legg merke til ordet praksis i definisjonen. Det betyr at journalistikk ikke bare er resultatet, men også metoden og håndverket som fører til et resultat.
Medieforskeren Martin Eide definerer journalistikk slik: «Journalistikk er en moderne institusjon som innhenter, bearbeider og formidler informasjon som gjør krav på å være sann, og som kan være demokratisk relevant» (Eide, 2015, s. 10).
Konstruktive journalister hevder at de ønsker å være en del av løsningen og ikke problemet. Synes du det høres fornuftig ut, eller tror du det åpner for lite kritisk journalistikk og ufarlige «gladnyheter»?
Journalistikk er både et fag og selve produktet. Nyhetsproduktet er fortellinger og nyhetssaker i tekst, bilde og lyd. Produktet spenner fra den enkleste notis, via reportasjer og krevende graveprosjekter til dokumentarfilmer og
dyptpløyende intervjuer. Slik sett kan journalistikken – og journalistene – avgrenses mot andre yrkesgrupper som også driver med arbeid som likner på journalistikk. Det være seg informasjonsmedarbeidere i PR og kommunikasjonsbransjen, formidlere av digitale nyheter som styrer innholdet med tanke på å skaffe mest mulig informasjon om brukerne, og som kan selges videre. Kort sagt kan en avgrense journalistikk til at det ikke er journalistikk å lage noe som likner på journalistikk, med andre hensikter enn å informere folk.
Journalistikk som fag bygger på etikk og normer som avgrenser journalistikken fra andre fag. De mest formelle normene finner vi i den journalistiske profesjonsetikken slik den kommer til uttrykk i Vær Varsomplakaten. Men det finnes også en lang rekke andre normer som regulerer det journalistiske arbeidet i alle redaksjoner. Etikken er dessuten i kontinuerlig endring. Vær Varsom-plakaten er endret flere ganger siden den først ble laget i 1936.
Det er etikken og arbeidsmetodene som skiller journalistikken fra ikkejournalistikk. Journalistens ståsted er kritisk og uavhengig. Fortellerteknikken hjelper journalisten til å formidle fortellingen effektivt uten å endre det faktiske innholdet i saken. Kritisk betyr her nærmest vurderende. Det betyr ikke at journalistikken må være negativt problematiserende. Det åpner for at journalistikken også kan være positivt løsningsorientert.
Det ligger i den journalistiske oppgaven at journalister søker og finner saker framfor å videreformidle saker eller ønsker fra personer eller organisasjoner med andre interesser enn redaksjonen. Den oppgaven krever at journalisten er uavhengig av alle andre hensyn og ønsker enn å tjene leserne, seerne og lytterne. Til sist, hvem er journalistene? Å være journalist er ikke en beskyttet tittel. Alle kan kalle seg journalist og presentere seg som det, selv om de kommer fra en enperson-redaksjon og publiserer i sin egen blogg. Men en praktisk definisjon er at journalister er redaksjonelle medarbeidere som kan bli medlem av Norsk Journalistlag og få pressekort. I praksis er nær 100 prosent av redaksjonelt ansatte i Norge medlemmer av fagforeningene Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening. En praktisk avgrensing er dermed at en journalist driver med redaksjonelt arbeid og fyller kriteriene for å være medlem av Norsk Journalistlag. Det er mulig å være medlem av Norsk Journalistlag som pensjonist, lærer og som kommunikasjonsmedarbeider, men da driver en ikke med redaksjonelt arbeid og faller utenfor definisjonen av det å være journalist.
Journalistikk kan bli til en ideologi, og da kaller vi det journalisme. I journalismen består verden av de som har makt, vanlige folk og journalister. Med andre ord kilder, publikum og redaksjoner. Journalisten står klar til å hjelpe folk og til å utfordre makten. Kritikerne vil si at det gir et oppblåst selvbilde. De mener det blir feil når en ideologisk mener at all makt er tyranni, slik at det alltid er en maktkamp mellom kilder og redaksjon. Noe makt er legitim, og journalistikk bør først og fremst bygge på kunnskap og innsikt.
Har du sett tegn til journalisme?
Nyhetsmedier – eller hvor bedriver en journalistikk
Det er selvfølgelig ikke slik at det bare er i de store redaksjonene og i de mange lokalavisene, regionavisene, nasjonale aviser samt i NRK og TV 2 det bedrives journalistikk. Nyheter, avsløringer, reportasjer og meningsinnhold kommer både fra store nyhetsredaksjoner med flere hundre ansatte og fra bloggere som driver på alene. Det er imidlertid forskjell på hva som egner seg best på hver nyhetsplattform. Tv- og radionyheter er nesten utenkelig uten videoinnslag og direktereportasjer. Radioreportere kan komme fortere ut, og radioinnslag er enklere å lage. Bilde og lyd for tv blir litt mer komplisert. En leser av en avis – digital eller papir – tåler mer tall og harde fakta fordi teksten kan leses flere ganger. Raskest og ofte enklest er saker laget for nettaviser og bloggere. Digitale medier kan fort rette og legge til i sakene så snart det kommer nye opplysninger. Nyhetsmedier på forskjellige plattformer kan derfor prioritere og dermed se og høres helt forskjellige ut. Det er ikke bare fordi de har ulike syn på hva som er nyhetsverdig, men rett og slett fordi noe innhold passer best som film og video, andre saker skaper kanskje gode radioinnslag eller egner seg best som en blanding av tekst og bilde i en nettavis.
Hva synes du om påstanden at redaktørstyrte medier faktisk serverer saker som er kvalitetssikret og etiske? Bla gjennom forsiden til to nettaviser før du svarer, eller se hva redaksjonen har lagt på sosiale medier.
Mange brukere og journalister henter sine nyheter fra sosiale medier som Instagram og Facebook. Den store forskjellen mellom det vi nå kaller redaktørstyrte medier (fortsatt ofte omtalt som pressen), og uavhengige bloggere, nettaviser og influensere i sosiale medier uten medlemskap i Norsk Presseforbund er ikke nødvendigvis produktet, men tilknyttingen til presseetikken (VVP). Alle som er medlemmer av paraplyorganisasjonen for norske presseorganisasjoner, Norsk Presseforbund (dvs. journalister i Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, NRK, TV 2, fagpressen og mange flere), har som formål å ivareta og håndheve presseetikken, arbeide for et åpnere samfunn, forsvare ytringsfriheten og styrke den frie pressen. Der andre for eksempel kan publisere navn på overgripere eller ofre før familien har fått beskjed, eller fremmer produkter eller saker som gagner dem personlig, må de redaktørstyrte mediene forholde seg til reglene i VVP. Det samme gjelder hvordan en snakker med kilder, velger kilder og gjengir hva de sier. Poenget med plakaten er å hindre tekstreklame og fremme saklighet og omtanke i møte med ulykker og kriminalitet for å nevne noe. I bunn og grunn skal nyheter fra redaktørstyrte medier være kvalitetssikret både faktisk og etisk. Og er det noe galt, kan bedriften klages inn for Pressens Faglige Utvalg og slik holdes offentlig ansvarlig.
Nyhetsjournalistikk
En stor del av journalistikken dreier seg om å finne og formidle nyheter. Nyhetsformidling er selve kjernen i det journalistiske oppdraget. På sett og vis kan en si at all journalistikk er nyhetsdrevet. Det gjelder òg saker vi normalt ikke oppfatter som nyheter. Det kan være kommentarer, lederartikler, bakgrunnsartikler, reportasjer, forbrukerinformasjon og forhåndssaker som i seg selv ikke er en nyhet, men de er som regel koblet til et nyhetspoeng. Men hva er en nyhet? Svaret er avhengig av hvem du spør. Det som er en nyhet for meg, kan være gammelt nytt for deg. Nyhetskravet kan ikke forstås så trangt at oppslaget må inneholde noe ingen har hørt om før. Redaksjonene tar ofte opp saker som har skjedd for 50 og 100 år siden. Stadig har vi artikler om 2. verdenskrig, og ved 100-årsdagen etter 1. verdenskrig var nyhetsmediene fulle av nyheter om hva som skjedde for 100 år siden. Dessuten er det jul og 17. mai hvert år. Da må redaksjonene finne nyhetssaker knyttet til hendelsene. Og ofte tar redaksjonen opp saker som skal skje, som
Kapittel 1 Introduksjon til journalistikk kommende konserter eller jubileer, og slik sett ikke er nyheter ennå. Og hva som er nytt, endres med endringer i samfunnet for øvrig. Grovt sett kan en si at i riktig gamle dager var det nesten bare lokale næringslivsnyheter i avisene, så ble det mye lokalpolitikk, med Norsk Telegrambyrå fikk vi nasjonal dekning av hendelser og stortingspolitikk, og etter hvert utenriksnyheter. Etter hvert kom sport, intervjuer og reportasjer. I dag har vi omfattende dekning av sex og samliv og personlige fortellinger som neppe ville ha fått spalteplass i avisene eller fylt skjermer og radio tidligere.
Det er fullt mulig å hevde at nyhetsjournalistikk blir skapt i redaksjoner. Nyhetene eksisterer ikke i kraft av seg selv når noe har skjedd; det blir først en nyhet når de er offentliggjort. På sett og vis blir det derfor riktig å si at nyheter er det som redaksjoner produserer. Men det blir som å spikre maneter på veggen. Det blir rett og slett meningsløst og umulig. Det finnes kriterier for hva redaksjoner mener er viktig, og som blir til nyheter. Kriteriene bygger på grunnlaget for journalistikken, det vi kaller samfunnsoppdraget slik det er formulert i Vær Varsom-plakaten (VVP), og slik sjefredaktør Sortland sa tidligere i teksten. I tillegg til å beskytte ytringsfrihet, offentlighet og gi plass til debatt skal pressen avdekke kritikkverdige forhold og beskytte folk mot overgrep. For at folk skal kunne beskytte seg selv og ta riktige valg, trenger de uavhengig, kvalitetssikret og faktabasert informasjon. Det er i korthet samfunnsoppdraget. At en sak er viktig for mange, er derfor et slikt nyhetskriterium som følger av oppdraget. Målet er uansett å skildre virkeligheten og bringe fram sann informasjon. Det ligger òg i samfunnsoppdraget at konsekvensene av å ta opp og rapportere om en vesentlig hendelse ikke skal hindre at sakene publiseres. At noen ikke liker at noe blir publisert eller vil holde vesentlig informasjon hemmelig, kan ikke hindre en fri og uavhengig presse i å gjøre jobben. Noen vil faktisk hevde at dersom ikke noen misliker eller vil holde hemmelig nyhetene som publiseres, så er det ikke journalistikk. Hva faller utenfor nyhetsbegrepet? I journalistikken skiller en mellom det private og det offentlige. Det private faller utenfor nyhetsbegrepet dersom det ikke er knyttet til eller påvirker en offentlig ansatt eller en tillitsvalgts/ politikers utøvelse av oppgaven en er satt til å gjøre. Hvem som ligger med hvem, og hvordan, er med andre ord privat og uten offentlig interesse, med mindre dette påvirker et maktforhold (mellom sjef og sekretær, student og professor, trener og medlemmer av laget, etc.) eller bryter lover og regler. Tilsvarende kan en si om sykdom, religion, seksuelle preferanser og det en kan kalle privatlivets fred.
Nyhetskriteriene
Ved å undersøke hva som faktisk kommer på førstesider i aviser, øverst i nettaviser og først i tv- og radionyheter, kan en utlede hva som forstås som en god nyhetssak. Resultatet av utledningen kalles gjerne nyhetskriteriene og forkortes til VISAK: vesentlighet, identifikasjon, sensasjon, aktualitet og konflikt.
V for vesentlighet
Alt som har demokratisk verdi og er av samfunnsmessig betydning, er vesentlige nyheter. Det dreier seg om å avdekke kritikkverdige forhold som skjer i samfunnet, og å beskytte folk mot overgrep. Dette er demokratiske verdier som har stått i Vær Varsom-plakaten siden 1975. At en sak er vesentlig, betyr at den angår oss alle enten direkte eller indirekte ved å være av stor samfunnsmessig betydning. Vesentlige saker omfatter gjerne korrupsjon, brudd på lover og regler, terrorisme, store ulykker og katastrofer. At en sak er vesentlig og av stor samfunnsmessig betydning, er kanskje det tyngste nyhetskriteriet og noe som holdes høyt i alle redaksjoner. Dessuten blir slike saker fellesstoff for alle medier. Skytingen før Pride-dagen sommeren 2022 kan være et eksempel på vesentlighet. Alle redaktørstyrte medier var fulle av saker om Pride og om drapene i uker og måneder etter angrepet. Når noe blir fellesstoff, så betyr det beinhard konkurranse om å publisere noe nytt, nye vinkler og nye fortellinger. Tilsvarende skjedde høsten 2021 og våren 2022, da det ble avslørt at flere stortingspolitikere hadde misbrukt, eller i beste fall misforstått, regelverket for å få støtte til pendlerbolig. Selv om pendlerboligsaken først ble avslørt av Aftenposten med kontorer nær Stortinget, ble saken fellesstoff og skapte store overskrifter og mengder av saker i medier langt borte fra Stortinget. Det er ikke vanskelig å forstå at det er en sak av stor samfunnsmessig betydning og vesentlig journalistikk å avsløre at politikere og Stortinget ikke følger eller forstår egne regler. Aftenposten ble senere tildelt pris for uavhengig og kritisk journalistikk, SKUP-prisen (Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse), for sine avsløringer.
Men vesentlighet er ikke en objektiv størrelse som alle umiddelbart er enige om. Deler av politisk dekning vil for eksempel være om det politiske spillet og lite om konsekvenser av politiske valg. En fotballtilhenger vil for eksempel mene at fotballsaker bør komme først eller i alle fall høyt opp på
V = Vesentlig
Pendlerboligsaken var en politisk skandale angående boliger for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer med fast bolig utenfor Oslo, og som må pendle til arbeidet.
Faksimile fra Aftenposten 22. juni 2022
Pendlerbolig er et økonomisk gode for representantene og regjeringsmedlemmene, men de er òg vesentlige for at disse kan arbeide i hovedstaden. Boligene er kostnadsfrie. Betingelsen er at de faktisk er bosatt mer enn 40 kilometer fra stortingsbygningen.
Aftenposten avslørte i september 2021 at statsråd og den gang leder av KrF, Kjell Ingolf Ropstad, fikk skattefri bolig. Han var da folkeregistrert på gutterommet hos foreldrene. Ropstad, Eva Kristin Hansen og Hadia Tajik gikk av som følge av avsløringene. Skatteetaten varslet i 2022 i alt 45 politikere om tilleggsskatt for årene 2017–2020.
I = Identifikasjon
Journalister går langt for at lesere, seere og lyttere skal kjenne seg igjen i nyhetssaker. Selv om en sak kan foregå langt borte, er det mye identifikasjon, interesse og opplevelse av at saken er relevant dersom journalisten kan knytte saken direkte til målgruppen og hjembygda.
I det følgende gjør Vikebladet akkurat det.
Faksimile fra Vikebladet 30. oktober 2015
Justin Bieber flaug over Sunnmøre Kan ha sett lysa frå Hareid på veg heim
«Då den kanadiske popstjerna Justin Bieber reiste heim frå hovudstaden seint i går kveld, la jetflyet hans vegen over Sunnmøre. Det går fram på nettstaden Flightradar24. I følgje denne nett-tenesta, som gir deg høve til å følgje med på all flytrafikk verda over, la piloten kursen over Sunnmørsalpane og Ålesund før ferda gjekk vidare ut i Norskehavet.
Det er uvisst om Justin Bieber såg ut gjennom vindauget då han passerte Sunnmøre i ei høgde på 40 000 fot, men han hadde i alle fall høve til å sjå lysa frå Hareid dersom skydekket ikkje var alt for tett.»
nyhetsprioriteringene. Tilsvarende vil folk med næringslivsinteresser eller de som er levende opptatt av kriminalitet, mene at alle saker som handler om grunnlag for næringsliv og begått kriminalitet, er vesentlig. For de fleste redaksjoner er realiteten at de kjenner sin egen målgruppe – de som leser avisen, hører på morgennyhetene og følger med på tv – slik at redaksjonene med stor sikkerhet kan si hva som er vesentlig for sine lesere, seere og lyttere. Det ligger et slags populistisk breddeelement i dette på den måten at det stoffet redaksjonen mener mange er interessert i, vil bli prioritert. Det blir med andre ord en diskusjon om hvor viktig eller vesentlig en sak er for hvor mange i egen målgruppe. Alle store redaksjoner bruker mye tid og ressurser på å kjenne målgruppen godt for å sikre at det de publiserer, angår og oppleves som relevant for abonnenter og mulige kjøpere.
I for identifikasjon
For at en nyhetssak skal interessere deg eller i det minste oppleves som relevant, må du kjenne deg selv igjen eller identifisere deg med problemstillingen eller personer i saken. Det som angår deg og ditt nabolag direkte, er stort sett langt mer interessant enn noe som foregår langt borte, blant folk du ikke kjenner. At det mangler vann i bassenget på skolen der du eller naboene dine går, tenner deg fortere og skaper langt mer interesse for saken enn om de skjer i en annen by. Det samme gjelder om du ikke kjenner deg igjen i personer omtalt i saken, eller at konsekvensene av saken ikke angår deg. Derfor er det vanskelig å få toppoppslag om tørke i Afrika og om flyktninger i Syria, selv om de åpenbart er vesentlige, uten å knytte saken til noe målgruppen identifiserer seg med. Det kan være en person fra hjembygda redaksjonen kan koble til saken, eller de kan legge vekt på hjelp fra en humanitær organisasjon du er medlem av. Derfor må journalister ofte jakte på personer sakene angår, for å få fram personlige historier vi brukere kan kjenne oss igjen i. I norsk journalistikk har det ført til at det er vanskelig å få publisert saker uten caser (en kilde som føler konsekvensene av nyhetssaken på kroppen). Skal en fortelle at 17 000 studenter står i kø for å få studentbolig, må journalistene finne en student som faktisk står i kø og kan fortelle om vanskene med å finne et sted å bo før studiestart. Det er mange eksempler på at viktige saker om flyktninger ikke fenger noen interesse med mindre leserne, seerne og lytterne fatter empati med enkeltpersoner. Det kan være flere hundre tilsvarende skjebner, men først når vi kjenner oss igjen i enkeltmennesket, forstår vi og interesserer oss for
saken. Selv om tall og fakta i og for seg ville vært nok til å publisere en sak om et samfunnsmessig vesentlig problem, trenger vi en person til å gi saken et personlig preg og brukerne en å identifisere seg med. Noen ganger er selvfølgelig den personlige fortellingen selve saken, men ofte er det bare snakk om å finne et eksempel brukere kan kjenne seg igjen i. Rent fortellerteknisk kan casene også representere helter eller ofre i nyhetssaken. Da kan en både få til identifikasjon og en følelsesmessig reaksjon. Helt og offer er også en variant over det siste nyhetskriteriet, nemlig konflikt. Det kan lett skapes en konflikt mellom helt og skurk eller mellom offer og overgriper som skaper interesse for hendelsen.
Identifikasjonskriteriet er også årsaken til at mange saker henvender seg direkte til deg ved å si du. Du må trene mer. Du må spise mindre. Dette må du gjøre for ikke å få hjerteslag. Særlig løssalgsaviser benytter seg av «du-journalistikken» med gode resultater for at brukerne fort skal forstå at saken er relevant for dem.
Av dette kan vi lære at nærhet er mer enn identifikasjon som følge av geografisk nærhet. I tillegg kan vi snakke om nærhet i tid. Det likner på aktualitetskriteriet. Vi kan også snakke om konsekvensnærhet, der vi identifiserer oss med andre som lider samme skjebne. Sommeren 2022 var det mange flypassasjerer som identifiserte seg med andre som var rammet av en streik blant pilotene i SAS. Mediene hadde daglige innslag med folk som var strandet på ulike plasser i utlandet eller satt i kø på Gardermoen for å komme hjem. Vi kan også oppleve kulturell og emosjonell identifikasjon eller i det minste nærhet fordi vi er mest opptatt av folk som likner på oss selv. Det kan være andre som for eksempel vandrer i fjellet, andre studenter, pensjonister, østlendinger, vestlendinger etc., altså folk vi deler skjebne med, og som vi kan føle oss nær. Det åpner døren for at medfølelse, empati med andre mennesker, skaper bedre og mer engasjerende nyhetsformidling. Den avkoblete journalisten som følelsesløst og uten forståelse beskriver andres uflaks, kan framstå nøytral og objektiv, men også uinspirerende og uengasjert.
Geografisk nærhet er åpenbart en kilde til identifikasjon. Men det betyr ikke at nærhet og identifikasjon er synonymt. Mediene følger for eksempel amerikansk politikk langt mer enn tysk eller fransk politikk. Det til tross for at vi geografisk er langt nærmere EU-landene enn USA. Men mange har familie i USA, forstår språket bedre og føler sterke bånd over Atlanteren. Det russiske angrepet på Ukraina våren 2022 har ført til en massiv dekning av flyktninger og nyheter om Ukraina. Da hadde krigen egentlig pågått i
S = Sensasjon
Torsdag kveld 18. januar, 2024 publiserte en student på X meldinger om at han hadde funnet en rekke identiske passasjer fra andre masteroppgaver i Sandra Borchs masteroppgave.
Fredag 19. januar publiserte E24 de samme delene av masteroppgaven.
På en pressekonferanse samme kveld varslet Borch at hun gikk av som forskningsog høyere utdanningsminister.
– Jeg hentet tekst fra andre masteroppgaver, uten å oppgi kilder. Og det er jeg veldig lei meg for, sa Borch.
Sandra Konstance Nygård Borch er utdannet jurist.
Saken vekket stor oppsikt og var en sensasjon i både redaktørstyrte og ikke redaktørstyrte medier. Saken inneholdt alt det vi normalt venter av en sensasjon. Opplysningene kom overraskende, handlet om en kjent person og fikk dramatiske konsekvenser.
mange år uten særlig norsk interesse. Men vi kan lett identifisere oss med et folk som blir angrepet av en stormakt, og vi gjenkjenner enkelt fortvilelsen over krigens ødeleggelser og urettferdighet som rammer folk flest i Ukraina. Identifikasjonen skjer til tross for at Ukraina geografisk er langt borte og få av oss har familie og venner der. Motsatt har Norge hatt besøk av mange tiggere fra fattige land. Noen kommuner har gjort tigging forbudt. Det er mange årsaker til det, men den negative omtalen av fattige tiggere i norske medier tyder ikke på at vi identifiserer oss med eller føler oss veldig solidariske med den som sitter på gata og ber om hjelp. Poenget er det samme: Geografisk nærhet skaper identifikasjon, det samme gjør følelsesmessig nærhet, og begge deler gir grunnlag for mye oppmerksomhet.
S for sensasjon
I gamle dager het det at det ikke var en nyhet at en hund bet en mann. Mens det ville være en sensasjon om en mann bet en hund. I dag vil vi nok si at begge deler kan bli en sak, men størst sensasjon blir det av folk som biter hunder. Men poenget er det samme. Det dagligdagse og hverdagslige er det vanskelig å lage nyheter av. Det er for eksempel ingen nyhet at de fleste av oss har en fastlege. Men det er en stor og alvorlig sak at så mange ikke får fastlege, og at hele fastlegeordningen er under press. Det er avvikene fra det normale som er det mest interessante. Nyheter om strømregningen var en sjeldenhet fram til våren og sommeren 2022. Elektrisitet var billig, og det skjedde små endringer. Men energikrisen i Europa, som et resultat av krigen i Ukraina, tørke, lite sol og lite vind, førte til flere hundre prosent økning i prisen, og energipolitikken i Norge ble plutselig en førstesidesak.
Det betyr ikke at alle avvik er sensasjonelle og av interesse. Sensasjon dekker det som er oppsiktsvekkende og overraskende. Sensasjonen skaper som regel stor oppmerksomhet og blir et samtaleemne. Sensasjoner er med andre ord hendelser og nyheter som overgår alt annet. Men også små hendelser i betydningen at hendelsen ikke har store konsekvenser for mange, kan bli til sensasjoner. Da får sensasjon nærmest en negativ betydning, og vi snakker om sensasjonspressen, der små saker blåses opp for å skape sensasjoner. Sensasjoner har alltid kommersiell verdi for mediene, selv om nyheten kan ha liten demokratisk verdi i form av at den er samfunnsendrende eller av stor samfunnsmessig konsekvens. Sensasjonen har verdi rett og slett fordi mange av medienes målgruppe er opptatt av den, følger med og snakker
Foto: Rodrigo Freitas / NTB
om det. For å holde seg relevante må mediene ta opp og dekke saker lesere, seere og lyttere er opptatt av og snakker om.
A for aktualitet
Nyheter er og blir ferskvare. Nyheter er relevante og har allmenn interesse i en kort periode og gis betydning i øyeblikket så lenge de bringer noe nytt til en sak, en hendelse eller et fenomen. Nye digitale medier som blogger, nettaviser og sosiale medier gjør det aktuelle enda mer viktig. Nyhetsproduksjon er blitt døgnkontinuerlig og uten stans eller pause. Det følger av konkurransen mellom analoge medieplattformer som papiraviser og hurtige digitale nyhetskanaler samt sosiale medier. De aller fleste hendelser blir nå aktuelle umiddelbart etter eller mens noe skjer. Det er så å si alltid noen til stede med kamera som kan legge ut små snutter av saker som dermed blir aktuelle. Redaksjoner prøver stadig å dekke saker med direkte sendinger fra der noe har hendt. De sender reportere til Stortingets vandrehall for å snakke med stortingsrepresentanter så fort som mulig etter et viktig vedtak eller debatt. Tilsvarende sender lokalredaksjoner reportere ut med videokamera og mikrofon for være på plass og skaffe så ferske nyheter som mulig. Enkelte saker kan bli toppoppslag og aktualiteter i kraft av at de skjer nå. Saker og hendelser kan bli gjort store og aktuelle fordi redaksjonene kan dekke dem akkurat nå og direkte. Aktualitet er med andre ord en egen kvalitet ved journalistikken og har sin egen verdi, selv om hendelsen som omtales, kan ha liten konsekvens, liten demokratisk verdi og kan være lite relevant for brukerne og av kortvarig interesse.
Aktualitet er noe som nettopp har skjedd, og aller helst noe som skjer nå og kan dekkes live. Men en kan også gjøre saker aktuelle ved å dekke dem på forhånd, ved å omtale jubileer og lage oppfølgingssaker etter hendelser og avgjørelser som allerede har skjedd eller er avgjort. Aktualitet kan med andre ord skapes av redaksjonene og passer slik sett inn i omtalen av journalistikk «som det en redaksjon til enhver tid arbeider med». Altså at nyheter i stor grad er noe som lages, ikke nødvendigvis noe som skjer.
K for konflikt
Gitt valget vil nok mange redaktører og journalister velge konflikt og vesentlighet sammen med aktualitet foran identifikasjon og sensasjon dersom de skal peke på det viktigste nyhetskriteriet. Konflikt er viktig i to sammenhenger. Først og fremst jakter journalister på saker som avdekker
A = Aktualitet
Foto: Rasisme i Norge
Klokken 22.30 en onsdag kveld sommeren 2022 ble to menn filmet mens de angrep svaner i Stavanger. Videoen er kornete og sju sekunder lang, men ble vist 59 000 ganger fra en Instagram-konto og sett av mange ganger flere via avisene. Politiet ble varslet torsdag kveld. Fredag morgen ble saken omtalt i aviser, fjernsyn og radio.
Saken ble fulgt opp med intervju av politiet og av personen som filmet hendelsen. I flere dager etterlyste journalister avhør av mistenkte og holdt saken varm og aktuell. Her fra Stavanger Aftenblad 4. august 2022:
To menn mistenkt for angrep på svaner i Stavanger: – Ussel måte å forholde seg til dyr på
En video av to menn som angriper svaner ved Breiavatnet vekker sterke reaksjoner. Nå er to menn mistenkt i saken.
K = Konflikt
Enkelte av bakkene på den nye sykkelstamveien er så bratte at noen må gå med sykkelen opp bakken, mener syklistforeningen. Foto: Erik Waage / NRK.
Sykkelstamveien
Mellom Stavanger og Sandnes bygges det en «motorvei» for syklister. Den går parallelt med bilveien og koster milliarder. Å fortelle om sykkelstamveien, hvor veien skal gå, avkjøringer og påkjøringer, antatt fart og hvor mange som antas å ville sykle til jobb og ta veien i bruk etc., er fort gjort. Interessen for prosjektet vokste med konfliktene mellom dem som mener veien er for dyr, at det er bilistenes skattepenger som flyttes til syklistene, noen tror folk neppe vil sykle langs en tett trafikkert vei for å komme til jobb, noen er redd bakkene blir for bratte, og mange tviler på om prosjektet er samfunnsmessig lønnsomt.
Konfliktene driver fram interessen og holder saken varm. Her fra NRK Rogaland, 4. mai 2021:
Kritikk av «sykkel-motorvei»:
Mener bakkene blir så bratte at mange må leie sykkelen
Syklistforening reagerer på det de kaller «banale feil» under byggingen av sykkelstamvei som skal koste 1,5 milliarder kroner.
skjevheter og mangler i samfunnet. I så måte vil det normalt være en konflikt mellom dem som ser seg tjent med skjevheten, og dem som sitter med ulempene. Det gjør saken vesentlig og faller inn under samfunnsoppdragets setning om å beskytte folk mot overgrep. Det gjelder også der offentlige myndigheter, eller lokal politikk, skaper urettferdigheter. Men kritikk er som nevnt også en driver i en fortelling. Det er langt enklere å forklare problemet i nyhetene dersom du har noen som kan kritisere, og noen som kan forsvare en posisjon. Ikke bare er det lett å sette seg inn i problemstillinger, argumentasjon og politiske posisjoner gjennom å bruke konflikten, men det skaper også et følelsesmessig engasjement, spenning og kanskje identifikasjon hos leserne, seerne og lytterne. På den måten blir saken også relevant og kanskje utgangspunkt for lunsjsamtaler og diskusjoner. Og da er saken plutselig aktuell også.
En konflikt trenger ikke å være direkte mellom overgriper og offer; det kan også bli konflikt av at journalistene spør folk med diametralt motsatte syn eller i alle fall kilder med motsatte meninger. Debatt kan i seg selv være kilde til en konflikt. Journalister blir i den sammenheng ofte beskyldt for å søke opp kilder med ekstreme standpunkt for å skape mest mulig konflikt. I slike tilfeller blir ikke nødvendigvis saken godt belyst, og ofte glemmes alle dem som søker sentrumsløsninger. Da blir saken lett selve krangelen og ikke løsningen eller minnelige ordninger. Dersom oppgaven er å belyse og tilføre demokratiet argumenter og mulige løsninger på konflikter, så vil de fleste si at det er mer verd å klargjøre og forklare en sak enn at to personer krangler om den. Det gjelder selv om krangelen kanskje har større underholdningsverdi.
VISAK er standard nyhetskriterier. Men de står ikke alene, og de er ikke regelgivende på den måten at du kan lese dem som regler for hva som skal til for at noe skal bli toppoppslag i nyhetsmediene. Dersom du vil spre en nyhet via sosiale medier og nettaviser, så vil det for eksempel være mer effektivt å legge vekt på gode illustrasjoner og mer emosjonelt drevne fortellinger, gjerne med mer personlig innhold og stil.
En kan også godt tenke seg andre og viktige nyhetskriterier for redaktørstyrte medier. At en sak er lett å løse, vil for eksempel vinne over en sak som tar lang tid å finne ut av, og der kildene holder til langt unna. Det er med andre ord lettere å få til noe som kan løses via telefon, enn via en lang flyreise eller en lang biltur. Du trenger også et godt bilde. Uten en god illustrasjon er det nær sagt umulig å få publisert en sak digitalt, og en mindre viktig sak med en god illustrasjon vil ofte nå toppen fortere enn en
mer vesentlig sak uten et godt oppslagsbilde. Saker som angår målgruppen for redaksjonen, vil stort sett gå foran alle saker av mer perifer interesse. Det betyr at det lokale oftest vil gå foran nasjonale nyheter i lokalredaksjoner. For noen redaksjoner vil eksklusivitet være avgjørende. Saker som ellers ikke hadde erobret nyhetstoppen, får slippe til når en redaksjon er alene om saken.
Nyhetskriteriene og hva som blir nyheter, er med andre ord ikke hugget i stein, og de endrer seg med endringene i målgruppene. Og de kan lett endre seg med dagens nyhetsterskel. Ettersom leserne av papiraviser stadig blir eldre, endrer oppslagene seg til oftere å dreie seg om pensjon og helse. For å få flere kvinnelige lesere vil enkelte redaksjoner prioritere saker med bilder av kvinnelige kilder og lete spesielt etter saker som angår dem. Og om sommeren kan vi få det som kalles «agurknyheter». Det er nyheter som betyr lite for de fleste, og som det er plass til fordi det skjer lite ellers.
I 1965 skrev Johan Galtung og Mari Holmboe Ruge (Galtung & Ruge, 1965) en artikkel som er blant verdens mest leste og siterte artikler om nyhetsvurderinger og forskning på nyheter. Utgangspunktet var utenriksartikler fra flere redaksjoner. På sett og vis forsøkte de å knekke nyhetskoden ved å se systematisk på hva som ble nyheter. Galtung og Ruge peker blant annet på at tilbudet av nyheter avgjør hva som kommer på topp. Altså at på dager med lite nyheter kan saker som normalt ikke ville bli publisert, bli toppoppslag. Og når noe først har nådd toppen, har mediene en tendens til å fortsette dekningen selv om det bare skjer små endringer. Galtung og Ruge fant at det som er lett å forstå, slår det som er komplisert, at det som samsvarer med redaksjonens forventning til hva som skal skje, øker nyhetsverdien, mediene har flere saker om mektige stater enn fra områder med lite makt, at vi liker saker med klare personer i konflikt, og at dårlig nytt går foran godt nytt.
Gudmund Hernes og Martin Eide fulgte på mange måter opp Galtungs og Ruges mediekritikk. I 1987 kom de med FAFO-rapporten Død og pine! Om massemedia og helsepolitikk (Eide & Hernes, 1987). Kritikken her dreier seg blant annet om hvordan massemedier prioriterer og lager medievrier. Konklusjonen er at redaksjoner spisser sakene, forenkler dem, skaper polarisering, fortetter sakene med intensiv dekning, er ute etter konkretisering i stedet for overordnede prinsipper og krever personifisering.
Svenske Håkan Hvitfelt (Hvitfelt, 1985) kom fram til følgende liste over hva som skal til for at en sak skal publiseres på en førsteside i en avis. Han studerte svenske riksavisers forsider i 1985 (fritt oversatt fra svensk):
30 Kapittel 1 Introduksjon til journalistikk
• Saken omhandler politikk, økonomi, krim eller ulykker
• Det bør være kort geografisk og kulturell avstand til en hendelse
• Hendelser bør være overraskende eller sensasjonelle
• En sak bør omhandle kjendiser og beskrives enkelt, men fortsatt være viktig og relevant
• Saken bør foregå, eller spille seg ut, i løpet av kort tid og være del av et tema
• Saken bør være negativ eller ha negative innslag
• Og saken bør ha kjendiser eller elitepersoner som kilder
Norske Sigurd Allern har vært opptatt av det han kaller kommersielle nyhetskriterier. I boka Når kildene byr opp til dans fra 1997 (Allern, 1997) lister han opp et nytt sett med nyhetskriterier:
• Jo større ressurser i form av arbeidstid, personell og penger det koster å dekke en begivenhet, følge opp eller avsløre en sak, desto mindre sjanse er det for at den blir en nyhet.
• Jo dyktigere kildeorganisasjonen har tilrettelagt en sak journalistisk, og kan tilby den kostnadsfritt til redaksjonen, desto større sjanse er det for at den blir prioritert som nyhet.
• Jo mer eksklusivt slike informasjonssubsidier tildeles, for eksempel ved at journalisten kan presentere den som sin egen nyhet, med egen byline, desto lettere blir det en nyhet.
• Jo mer den redaksjonelle strategien bygger på å vekke sensasjon for å fange publikums oppmerksomhet, desto større er sjansen for en «medievri» der underholdningselementer teller mer enn kriterier som relevans, saklighet og nøyaktighet.
I det daglige er det nyttig å vurdere en nyhetssak du arbeider med, mot VISAK. Samtidig bør du kjenne til og tenke over kritikken av nyhetskriteriene. Sammen kan det gjøre deg til en bedre journalist og hjelpe deg til å unngå de verste fellene du kan gå i.
Ta for deg tre toppsaker i dagens nettaviser og sjekk om de følger VISAK. Hvor mange av de tre sakene svarer til V for vesentlig?
Hvordan få til god journalistikk? Journalistikk på alle plattformer gir deg grunnleggende innføring i redaksjonelt arbeid, både praktisk og teoretisk.
Bokas første del forklarer grunnlaget for journalistikken og tar deg gjennom journalistisk metodearbeid. Her er svaret på hva journalistikk er og ikke er, og du finner kunnskap om grunnleggende nyhetsjournalistikk, det norske mediesystemet, fortellerteknikk, presseetikk og nyhetsspråket som lett kan omsettes fra teori til praksis.
Den andre delen gir innblikk i praktisk journalistikk. Her får du en grundig innføring i hvordan du skriver redaksjonelle tekster med vekt på nyhetsartikkelen og nyhetsspråket. Du får forklart hvordan du tar bedre foto, og du får en god del konkrete tips med på kjøpet. Denne delen tar også for seg journalistikk på TV, radio og podkaster, samt journalistisk bruk av sosiale medier og redaksjonelle plattformer.
Kunstig intelligens er på full fart inn i norske redaksjoner og et eget kapittel gir deg innsikt i hvordan KI brukes i dag.
Boka er skrevet til bachelorstudenter i journalistikk. Den bør være til glede for mange andre også: Medarbeidere i redaksjoner uten fagutdanning, de som har glemt hva de lærte på skolen og de som har tatt jobb som PR og kommunikasjonsmedarbeidere. De siste får til og med et eget lite kapittel om forholdet mellom redaksjoner og kommunikasjonsarbeidere.
Redaktør Espen Reiss Mathiesen står i spissen for forfatterlaget på boka. Skribentene er alle knyttet til kollegiet som underviser ved bachelor i journalistikk ved Universitetet i Stavanger, og de har bred erfaring både som journalister og undervisere. Forfatterlaget består av Lars Helle, Julia Doksæter Horn, Espen Reiss Mathiesen, Ragnhild Sofie Selstø, Helle Sjøvaag og Janne Tjensvoll Stangeland.
ISBN: 978-82-15-06442-0
