Franske tilstander: Forstå det moderne Frankrike by Universitetsforlaget

Frankrike – paradoksenes land

Kjerstin Aukrust og Pernille Rieker

Til tross for at Frankrike er godt kjent for nordmenn flest som ferieland, matland og kulturell høyborg, er landet likevel fremmed for mange, særlig når det kommer til samfunn og politikk. Frankrike har derfor lett for å forbli en gåte. Spørsmålene er mange: Hvorfor streiker franskmenn så ofte? Hvorfor er terrortrusselen i landet så høy? Hvorfor fremstår Frankrike som et mye mer elitistisk land enn Norge? Hvorfor vokser stadig høyre- og venstrepopulistiske partier til nye høyder? Hvor langt har egentlig likestillingen kommet i Frankrike i dag? Hvorfor er Frankrike så aktiv på den internasjonale arena? Og hvilken rolle spiller Frankrike i EU og verden ellers? Når disse spørsmålene ofte forblir ubesvarte, har det blant annet å gjøre med at norsk presse på langt nær dekker saker fra Frankrike like ofte og grundig som saker fra land som USA og Storbritannia. Det er også mer dekning av Tyskland enn Frankrike, men her er forskjellen mindre. Det er særlig den anglosaksiske dominansen, både i norske medier og blant fagbokutgivelser, som er slående. Et søk i medieovervåkningsselskapet Retrievers arkiver viser at USA blir nevnt i 39 prosent av alle utenrikssaker i årene 2015–2022 og Storbritannia i 25 prosent, mens Tyskland og Frankrike blir omtalt i henholdsvis 19 og 16 prosent av artiklene. Ettersom denne anglosaksiske dominansen også er tydelig i kulturlivet og offentligheten

ellers, er det kanskje ikke så rart at det også er mindre kunnskap om hvordan fransk politikk og samfunnsliv fungerer.

Til tross for det begrensede antallet nyhetssaker om Frankrike i norske medier, har vi som har fransk politikk og samfunnsliv som fag likevel opplevd en økende interesse i norsk offentlighet for fransk politikk og samfunnsforhold – særlig siden presidentvalget i 2017. Selv om interessen har økt, er synet på Frankrike ofte preget av en blanding av begeistring, forundring og skepsis. Heller ikke dette er et særnorsk fenomen. Vi finner samme tendens i en del andre land: Det finnes mye begeistring for fransk livsstil, mat og kultur (UNWTO, 2023), samtidig som det er skepsis til den franske samfunnsmodellen som gjerne blir sett på som elitistisk, tungrodd og byråkratisk, og franskmenn får ofte ord på seg for å være arrogante (Fenby, 2014). Det er noe ugjennomtrengelig ved det franske, noen motsetninger det er vanskelig å bli klok på. Målet med denne boken er å bli litt klokere på disse motsetningene.

Hvorfor «franske tilstander»?

Vi har valgt Franske tilstander som tittel på denne boken. Bakgrunnen er at begrepet går igjen i norske mediers omtale av landet: «Det er ikke helt franske tilstander i Norge ennå» (VG, 26. oktober 2022), «Franske tilstander bør vekke bekymring, også i Norge» (Utrop, 25. oktober 2020), «LO-lederen advarer mot ‘franske tilstander’» (Dagens Næringsliv, 24. desember 2018). Disse eksemplene antyder at «franske tilstander» er noe man bør frykte, noe som ikke bør etterlignes. Som når det snakkes om «svenske tilstander», handler det alltid om et negativt aspekt ved samfunnet som omtales, noe som oppleves problematisk eller uønsket. Det er tilfellet når dekningen gjelder opptøyer i forstedene, splittelsen mellom den muslimske og den øvrige befolkningen i Frankrike, eller den franske opprørstrangen og streikeviljen Alt dette blir behørig behandlet i denne boken: Målet er å forstå hvorfor man har disse «tilstandene», og å få frem noen flere nyanser enn det som fremkommer i det daglige nyhetsbildet.

Hensikten med denne boken er også å vise at det moderne franske samfunnet er så mye mer enn opptøyer, splittelse og misnøye. Vi forsøker å fremheve sider ved det moderne Frankrike som kanskje ikke er så godt

kjent i Norge, og på den måten prøver vi å fylle uttrykket med ny mening.

Målet er å bidra til en bedre forståelse av fransk samfunn, politikk og identitet. Vi har samlet et bredt utvalg av den fagkompetansen som finnes på ulike deler av fransk samfunnsliv i Norge. Boken er skrevet for å kunne bli lest av alle som ønsker mer innsikt og kunnskap om Frankrike, men den er også myntet på studenter som har fransk språk, politikk og samfunnsliv som fag.

Franske nasjonale paradokser

Et fellestrekk ved de aller fleste kapitlene i denne boken, er at de peker på ulike paradokser i det franske samfunnet. Vi som har bidratt i boken er langt fra de første som har forsøkt å identifisere og undersøke franske paradokser.

Faktisk har uttrykket «the French paradox» vært i bruk siden begynnelsen av 1980-tallet av forskere som interesserte seg for den tilsynelatende selvmotsigelsen i at langt færre franskmenn dør av hjerte- og karsykdommer enn i andre vestlige industriland, til tross for et høyt inntak av mettet fett. I flere tiår mente man at dette måtte ha sammenheng med at franskmenn drakk mer vin enn andre – man mente å ha påvist at et glass rødvin til maten var godt for hjertet (Renaud & Gueguen, 2007). Til manges skuffelse er nok akkurat dette paradokset dessverre en sannhet med modifikasjoner: Den sterke vinlobbyen i Frankrike har hatt stor interesse av at denne myten har fått befestet seg i mange land, uten at den nødvendigvis er sann av den grunn (Simon et al., 2019).

Selv om akkurat dette franske paradokset er ganske godt kjent, er det langt fra det eneste. Også franskmenn selv er opptatt av å peke på paradokser ved sitt eget samfunn: Googler man begrepet paradoxe français, får man en rekke treff innenfor vidt forskjellige felt, som bedriftsøkonomi, vaksinering og fransk holocaust-historie. Et av de mest interessante paradoksene i samtiden er det faktum at man i et land som sies å være så splittet og hvor dialogen noen ganger synes umulig, likevel samles om noen kjerneverdier og felles oppfatninger (Missika, 2022). Begge deler er sanne: Ja, Frankrike er et splittet land, noe den årlige, store spørreundersøkelsen Fractures françaises (Franske brudd) er et bevis på. Franskmenn er splittet i synet på innvandring, miljøvern, de folkevalgte, skattepolitikk og EU

(Ipsos, 2023). Splittelsen kommer også til syne i gapet mellom sentrum og periferi, mellom fattig og rik, mellom «eliten» og «folk flest», mellom vinnere og tapere av globaliseringen (Guilluy, 2014). Samtidig deler den store majoriteten franskmenn noen fellestrekk det er verdt å merke seg: Et stort flertall er stolte av republikken og dens grunnleggende verdier og den rollen landet spiller internasjonalt (Charillon, 2021). På det personlige plan er også et stort flertall av franskmenn stolte av jobben sin, de er enige i at rasisme eksisterer og må bekjempes, og i at demokratiet er det beste politiske systemet (Missika, 2022).

Et annet paradoks mange kanskje vil kjenne igjen, er at franskmenn ofte fremstår som misfornøyde eller sinte, til tross for at de bor i et av verdens vakreste land med en velfungerende velferdsstat og en overflod av gastronomiske og kulturelle nytelser å forsyne seg av. Er det slik at franskmenn oppfatter forholdene i landet som dårligere enn de faktisk er? Den franske forfatteren og eventyreren Sylvain Tesson er overbevist om dette, og han sa det slik i et mye sitert intervju i 2017: «La France est un paradis peuplé de gens qui se croient en enfer» – Frankrike er et paradis med et folk som tror de befinner seg i helvete (FranceInter, 2017). Det er kanskje noe i dette: Den hardeste kritikken av Frankrike og fransk innenrikspolitikk kommer som oftest fra franskmenn selv, uten at begrunnelsen nødvendigvis er like lett å begripe for utenforstående. I Norge har man for eksempel vanskelig for å forstå franskmenns trang til å ta til gatene mot enhver upopulær politisk beslutning. Vi så det i forbindelse med de gule vestenes protester i 2018, som i utgangspunktet rettet seg mot en grønn avgift på drivstoff, eller ved de gjentatte demonstrasjonene mot en pensjonsreform som av de fleste utenfor Frankrike oppfattes som en ganske moderat endring (Walter, 2023).

Det er heller ikke lett å bli klok på hvorfor Frankrike, som er kjent for sin historiske kamp for likhet (égalité), var sent ute med å innføre stemmerett for kvinner og brukte mye lengre tid enn andre land på å ta inn over seg konsekvensene av #metoo-bølgen. Det samme gjelder hvorfor EU-skepsisen til tider har vært så høy i landet som var med på å grunnlegge unionen og som fortsatt ansees å være en del av EUs motor sammen med Tyskland. De tilsynelatende selvmotsigelsene er mange.

Paradokser i den franske utenrikspolitikken

Franske paradokser kommer også til syne i diplomatiet. Den franske utenrikspolitikken er ikke alltid lett å forstå og fremstår til tider egenrådig, siden den ofte går i en litt annen retning enn landets nærmeste allierte: For eksempel har Frankrike vært blant de få vestlige landene som ikke har vært redde for å utfordre USA i ulike sammenhenger. Dette blir av noen oppfattet som et tegn på et selvbilde som ikke nødvendigvis gjenspeiler den posisjonen Frankrike faktisk har i verden i dag. Samtidig har Frankrike høstet, og fortsetter å høste, velfortjent internasjonal anerkjennelse på grunn av landets historiske betydning for utviklingen av moderne vestlige liberale demokratier. Vi tenker selvsagt her på opplysningstiden og på den franske revolusjonen i 1789, og på den innflytelsen som denne periodens tankegods har hatt langt ut over Frankrikes og Europas grenser. Dette er jo også noe som franskmenn flest er særdeles stolte av – og som trolig også forklarer hvorfor de (fortsatt) er overbevist om at Frankrikes globale rolle har historisk legitimitet (Rieker, 2017). Frankrikes historie kan dermed også bidra til å forklare hvorfor landet har en litt annen utenrikspolitisk tilnærming, og ikke har hatt like lett for å innordne seg i en verden dominert av USA.

Den franske arrogansen som mange har lagt merke til, har altså rot i historien, men den oppfattes svært forskjellig rundt om i verden. I afrikanske land er gjerne oppfatningen av og reaksjonene på fransk arroganse sterkere enn i Vesten – og også her spiller historien inn. Mange afrikanske land er tidligere franske kolonier, og var det helt frem til 1960-tallet. Den franske koloniseringen, som startet allerede på 1500-tallet og etter hvert strakte seg over alle de fem verdensdelene, fikk sitt høydepunkt etter opplysningstiden, etter at det absolutte eneveldet var avskaffet, og lenge etter at republikken hadde befestet seg som landets politiske regime. Her kommer vi til det kanskje største franske paradokset av dem alle: At et land som er tuftet på idealene frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjonen kunne fortsette en brutal koloniseringspraksis der segregering, maktovergrep og systematisk diskriminering var bærebjelkene i så lang tid. Denne koloniseringen foregikk under påskudd av en form for mission civilisatrice (et siviliserende oppdrag) og hviler på noen motstridende antakelser om den franske kulturens overlegenhet (Phan, 2021, s. 200). Koloniseringen

innebar også en forståelse av at Frankrikes koloniale undersåtter var for primitive til å kunne styre seg selv, men i stand til å bli løftet. Mens vi finner beslektede begrunnelser for all vestlig kolonialisme (jf. Rudyard Kiplings «White man’s burden»), så har den franske avkoloniseringen vært til dels mer smertefull enn for en del andre kolonimakter. Uavhengighetskrigen i Algerie ble særlig traumatisk fordi landet ikke hadde status som fransk koloni, men som en del av Frankrike. Den lange og svært voldelige løsrivelsesprosessen har satt dype spor som preger både fransk selvbilde og landets forhold til sine tidligere kolonier. Nasjonalt har landet også hatt problemer med å få til en vellykket integrering av minoriteter, som i stor grad har sin opprinnelse fra de tidligere koloniene.

Frankrikes selvforståelse og rolle i verden

Tidligere president og den femte republikks grunnlegger, Charles de Gaulle, uttalte at Frankrikes storhet var en del av landets DNA – «Frankrike kan ikke være Frankrike uten grandeur» (de Gaulle, 1954, s. 1) – og denne tanken finner fortsatt gjenklang og resonans i det franske samfunnet i dag. Samtidig har man gradvis anerkjent at landet ikke lenger har de ressursene som skal til for å være en ledende kraft internasjonalt og at man derfor må revurdere sin tilnærming. Det betyr imidlertid ikke at man vurderer å ta en mer tilbaketrukket rolle, men at man må finne nye måter å spille en global rolle på. Dette ble særlig tydelig utover på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet, som en direkte konsekvens av Tysklands økonomiske utvikling og beslutningen om å utvide EU østover. Franske politiske ledere fryktet en marginalisering av landet både regionalt og globalt. På toppen kom landets manglende evne til å håndtere nasjonale utfordringer knyttet til økonomiske nedgangstider og økt polarisering. Samlet førte dette til en prosess med dyp selvransakelse i perioden 1990–2003 (se Bavarez, 2003; Boniface, 1998; Rieker, 2017).

I 2003 viste imidlertid fransk utenrikspolitikk seg fra en ny side, da forsvaret for multilateralisme og internasjonal rett ble en mer sentral del av den utenrikspolitiske diskursen. Mange husker talen den daværende franske utenriksministeren, Dominique de Villepin, holdt i FNs sikkerhetsråd under opptakten til Irak-krigen, der han argumenterte mot de amerikanske invasjonsplanene ved å vise til at dette ville være et brudd med

internasjonal rett. Siden den gang har referansene til internasjonale regler og normer, snarere enn nasjonale interesser, vært et dominerende trekk i fransk utenrikspolitikk. Det kan karakteriseres som et strategisk skifte der man ønsker å bli ansett som en viktig forsvarer av den liberale verdensorden, og der målet er å høste internasjonal anerkjennelse. Mens tidligere president Jacques Chirac (1995–2007) og de Villepin startet dette skiftet, ble denne linjen også forsøkt fulgt av Chiracs etterfølgere, Nicolas Sarkozy (2007–2012) og François Hollande (2012–2017), riktignok på veldig ulike måter, og uten at noen av dem egentlig lyktes i å bringe landet tilbake som en viktig aktør i internasjonal politikk.

Da Emmanuel Macron vant presidentvalget for første gang i 2017, var det særlig viktig for han å bringe Frankrike tilbake på den internasjonale arenaen. I en tale i Davos i 2018 erklærte han at «France is back» (Macron, 2018). Hans ønske om å få franskmenn til å bli stolte av sitt land igjen, kom også tydelig til uttrykk høsten 2022, etter at han hadde vunnet presidentvalget for andre gang: «Det som gjør oss så spesielle er kanskje, og i motsetning til det bildet mange har av franskmenn som veldig stolte og noen ganger litt arrogante, at vi i virkeligheten tviler mye på oss selv, og sannsynligvis for mye» (Le Figaro/AFP, 2022).1

Til tross for denne tvilen og selvransakelsen er det mye som tyder på at ideen om fransk storhet og forestillingen om landets betydning for verden fortsatt preger fransk nasjonal identitet og franskmenns selvbilde, både på individuelt og kollektivt nivå. Etter høyrepopulistenes fremmarsj i mange land og valget av Trump i USA, ble Macrons seier ved presidentvalget også tatt godt imot av mange verdiliberale rundt om i verden.

Selv om Frankrike er mer fremmed for mange nordmenn enn Storbritannia og USA, er det også en rekke paralleller mellom det franske og det anglosaksiske. Flest paralleller er det mellom Frankrike og Storbritannia, og dette til tross for den åpenbare forskjellen i synet på og landets rolle i EU. Både Frankrike og Storbritannia har en fortid som kolonimakter og en lang historie som europeiske stormakter. I tillegg er de begge permanente medlemmer av FNs sikkerhetsråd og fortsatt blant Europas sterkeste militærmakter med atomvåpen. Det er også visse likheter mellom USA og

1 Med mindre annet er oppgitt, er samtlige oversettelser fra fransk til norsk i hvert kapittel artikkelforfatternes egne.

Frankrike som er verdt å nevne. De har begge presidentstyre og et statsoverhode med mye makt. I likhet med Frankrike er også USA et land fullt av paradokser, noe USA-kjenner Hilde Eliassen Restad vektlegger i sin bok om amerikansk politikk, samfunn og historie (Restad, 2022). Det er imidlertid også en grunnleggende forskjell mellom USA og Frankrike som gjør at paradoksene blir ulike: Mens det amerikanske samfunnet bygger på et frihetsideal der markedskreftene dominerer, så har man i Frankrike valgt å beskytte individuell frihet gjennom sterk statlig styring.

Den franske republikkens grunnpilarer

For å få en bedre forståelse av hvordan det moderne Frankrike fungerer, er det nødvendig å gå nærmere inn på de grunnleggende pilarene som den franske republikken er tuftet på – og paradoksene knyttet til disse. Vi forsøker derfor å analysere hvordan bærebjelkene i den franske republikken – frihet, likhet, brorskap – har formet landets politikk, kultur og samfunnsliv, men også hvorvidt og i hvilken grad disse bærebjelkene kommer i konflikt med det moderne franske samfunnet. Dette vil bli behandlet systematisk i de ulike kapitlene, men før vi kommer så langt, kan det være nyttig med en liten innføring i hva som faktisk ligger i disse begrepene (eller verdiene), og hva som forklarer deres betydning for den franske identiteten i dag.

Frihet, likhet, brorskap – liberté, égalité, fraternité – er den franske republikkens motto eller slagord. Det var tre helt grunnleggende verdier som ble kjempet frem gjennom den franske revolusjonen, og som ikke bare det moderne Frankrike bygger på, men i stor grad hele den vestlige verden. Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter (la Déclaration des Droits de l’Homme et du Citoyen) som ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen 26. august 1789, slår fast fire grunnleggende rettigheter: frihet, eiendom, sikkerhet og fravær av undertrykking. Erklæringen har vært en inspirasjon for etableringen av de fleste vestlige demokratier, men legger også grunnlaget for den liberale verdensorden som ble etablert etter andre verdenskrig, og som er basert nettopp på demokrati, respekt for menneskerettigheter, frihet fra undertrykkelse, humanisme, fordømmelse av bruk av kjemiske våpen og masseødeleggelsesvåpen, bekjempelse av terrorisme, ytringsfrihet, likeverd og overholdelse av internasjonal lov og rett.

Frihet

Det er ikke tilfeldig at frihet – liberté – kommer først når den franske republikkens verdier listes opp: I Frankrike blir staten selv ansett som en garantist for at enkeltindividets frihet ikke blir krenket. Denne friheten er først og fremst knyttet til individuelle rettigheter, og kanskje særlig retten til å kunne si det man mener: ytringsfriheten. Selv om ikke landet har patent på dette begrepet, er det én franskmann som ofte trekkes frem som den fremste forkjemperen for ytringsfrihet, religionsfrihet og toleranse. I 1763 ga opplysningsfilosofen Voltaire ut det betydningsfulle verket Traktat om toleranse, som danner grunnlag for det bildet vi har av ham som ytringsfrihetens frontfigur. «Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil til min død forsvare din rett til å si det» er blitt det mest kjente utsagnet vi har etter ham. Selv om han nok aldri ytret seg nøyaktig slik (sitatet stammer fra en omtale av ham), er de berømte ordende dekkende for budskapet hans: Ideen bak er så «voltairsk» som man får det.

Det hardnakkede forsvaret for ytringsfriheten har også ført med seg en del konflikter i moderne tid, særlig mellom den muslimske minoriteten og den øvrige befolkningen. Det er for eksempel ytringsfriheten som har gitt journalister rett til å trykke karikaturtegninger av profeten Muhammed selv om disse ytringene oppfattes som krenkende av mange muslimer. Trykkingen av Muhammed-karikaturer har også fått katastrofale følger ettersom publiseringene ble et påskudd for radikale islamister, først med de brutale terrorhandlingene mot karikaturtegnerne i det satiriske magasinet Charlie Hebdo i 2015, og siden det bestialske drapet på læreren Samuel Paty i 2020. Paty måtte bøte med livet fordi han hadde brukt karikaturtegningene fra Charlie Hebdo i sin undervisning om nettopp ytringsfriheten.

Samtidig har det den senere tiden vært situasjoner der myndighetene har ønsket å begrense muligheten til å ytre seg. Det var blant annet tilfelle i oktober 2023, da Frankrike som ett av to land i Europa forbød flere propalestinske demonstrasjoner i forbindelse med Gaza-krigen. Beslutningen ble tatt av sikkerhetshensyn, men også av respekt for de israelske ofrene etter Hamas’ terrorangrep 7. oktober. Man ønsket ikke en hyllest av Hamas i gatene i Paris etter det brutale angrepet på israelske sivile. Hvorvidt dette forbudet kunne legitimeres også etter Israels massive bombing av Gaza

har vært et stridsspørsmål, og en rekke politikere og representanter for menneskerettighetsorganisasjoner kritiserte forbudet. De pekte blant annet på paradokset ved et demonstrasjonsforbud i landet som flagger ytringsfrihet høyest, og der retten til å demonstrere har vært lovfestet siden 1935 (Miliani, 2023).

Frihetsprinsippet knytter seg imidlertid også til frihet fra undertrykkelse mer generelt, og i all hovedsak skal demokratiet sikre denne grunnleggende friheten. Spørsmålet er hvordan demokratiets stilling er i Frankrike i dag, når så mye makt er samlet hos presidenten. Styreformen som ble innført med den femte republikk i 1958 er til og med blitt sammenlignet med et monarkistisk presidentstyre – une monarchie présidentielle. På den annen side kan et sterkt presidentstyre også sees på som en forutsetning for frihet, i og med at denne styreformen kan representere en forsikring mot politisk ustabilitet. Dette blir særlig tydelig i krisetider, når det vil være behov for å fatte upopulære beslutninger. Pensjonsreformen som ble vedtatt i 2023 under store protester, kan betraktes som et eksempel på dette dilemmaet: Tilhengere av reformen mente at selv om en innskrenking av retten til å kunne gå av med tidlig pensjon, kunne forstås som en innskrenking av individets frihet, ville inngrepet på lengre sikt sikre velferdsstatens overlevelse – og dermed sørge for individuell frihet på flere områder. Motstandere av reformen argumenterte derimot for at reformen var resultatet av en udemokratisk og dermed ufri prosess, ettersom den ble gjennomført som presidentdekret og ikke var oppe til votering i nasjonalforsamlingen.

Likhet

Det andre prinsippet i det republikanske slagordet er likhet – égalité. Selv om republikken i prinsippet skal gi like muligheter til alle, er det ikke alltid slik i praksis: Et sentralt trekk ved det franske samfunnet som kan synes å stå i kontrast til likhetsprinsippet, er dyrkingen av elitisme og kompetanse, og Frankrike kan fremstå som et svært kompetitivt samfunn. Den grunnleggende ideen bak det franske konkurransesamfunnet er imidlertid i tråd med de republikanske kjerneverdiene da det (i teorien) skal være med på å sikre like muligheter for alle, uavhengig av bakgrunn, kjønn og økonomi. Selv om dette har vært intensjonen, har det altså ikke alltid fungert etter planen: Det franske klassesamfunnet lever fortsatt i beste velgående, og det

er fortsatt store forskjeller mellom de som har mest og de som har minst.

Innsikten i hvordan folk lever i de mer vanskeligstilte forstedene eller i postindustrielle småbyer, er imidlertid ikke så utbredt. Der har litteraturen mye å lære oss, noe blant annet forfatteren Édouard Louis har bidratt til.

I debutboken Farvel til Eddy Bellegueule fra 2014, som har lesere verden over, skildrer Louis sin egen oppvekst i en arbeiderklassefamilie i en småby i Nord-Frankrike, i et miljø preget av fattigdom, arbeidsløshet og vold. Da

Louis sendte bokmanuset til franske forlag, var den første responsen han fikk negativ, en opplevelse han beskriver i en annen bok, Forandre seg. Metode: de sa at ingen ville tro på det jeg hadde skrevet, enda jeg ganske enkelt hadde gjengitt barndommen min. Det er merkelig – disse redaktørene befant seg så langt borte fra den virkeligheten jeg skildret at de ikke trodde den eksisterte, at barnet jeg hadde vært ikke hadde eksistert, de sa at så mye fattigdom og vold kunne ikke eksistere i Frankrike. (Louis, 2022, s. 227–228)

Det franske likhetsprinsippet er også tett knyttet til et annet viktig prinsipp, nemlig det som på fransk kalles laïcité. Det er et særfransk begrep som ofte oversettes med sekularisme på norsk, og ble opprinnelig introdusert for å redusere den katolske kirkens makt. Det er fortsatt et viktig prinsipp som skal sikre likhet uavhengig av tro. Prinsippet har imidlertid vist seg å være vanskelig å forene med et stadig mer multikulturelt samfunn, ettersom den franske forståelsen av sekularitet av noen oppfattes som inkompatibel med minoritetsgruppers trosfrihet. Det kan også fremstå som et paradoks at et land som har likhet som en av sine mest fundamentale verdier fortsatt har en lang vei å gå både når det gjelder likestilling mellom kjønnene og når det gjelder integrering av innvandrerbefolkningen.

Brorskap

Når det gjelder den tredje og siste delen av det franske republikanske slagordet, nemlig brorskap – fraternité – kan den være litt vanskeligere å få tak på enn de to første. Hva innebærer det, helt konkret, at den franske samfunnsmodellen bygger på brorskap som prinsipp? Denne solidariske verdien har, blant annet, ført til fremveksten av en generøs, men også svært dyr velferdsstat, der alle ideelt sett skal ivaretas av staten. Men hadde man fått til dette, så ville man ikke fortsatt hatt et klassesamfunn med slike ulikheter som

beskrevet over. Hva er grunnen til at man ikke har lyktes med dette? Det er et vanskelig spørsmål som trolig har flere årsaker. En forklaring kan være at den franske velferdsstaten, som er blitt finansiert gjennom en kombinasjon av et generelt høyt skattetrykk og enorm utenlandsgjeld, inneholder svært mange ulike særordninger, noe som har bidratt til å gjøre den tungrodd og byråkratisk, og dermed kanskje også mer kostbar enn nødvendig. Den skiller seg også fra den skandinaviske velferdsstatsmodellen, som i større grad er basert på universelle ordninger (Kersbergen & Vis, 2013).

Til tross for sine svakheter er den franske velferdsstaten fortsatt en bærebjelke i det franske samfunnet, og som franskmenn setter høyt. Ideen om brorskap og solidaritet mellom generasjoner, og delvis også på kryss av etablerte politiske skillelinjer, kan også kobles til miljøkampen, som får en stadig viktigere plass i den franske politiske debatten. Samtidig har flere forskere pekt på at den franske brorskapsfølelsen de siste tiårene ser ut til å ha blitt betydelig svekket: Frankrike fremstår i større og større grad som et samfunn bestående av mange små øyer som drives av hver sine interesser, og der konfliktene mellom de ulike øyene tidvis kan være store (Fourquet, 2019). Når mange grunnleggende utfordringer, som høy arbeidsledighet og manglende integrering, vedvarer, skaper det misnøye og sosial uro som truer både den horisontale tilliten mellom ulike grupper i samfunnet, og den vertikale tilliten mellom de styrende og de styrte.

Den vertikale tilliten har også blitt ytterligere svekket av en rekke skandaler blant franske politikere og embetsmenn knyttet til blant annet korrupsjon, nepotisme og seksuell trakassering. To eksempler på skandaler som har fått mye oppmerksomhet i internasjonal presse de senere årene, er knyttet til sosialisten Dominique Strauss-Kahn og gaullisten Nicolas Sarkozy. Strauss-Kahn ble arrestert i 2011 i New York, siktet for seksuelle overgrep mot en ansatt på et hotell, og ble senere involvert i en rekke andre rettssaker knyttet til påståtte seksuelle overgrep og upassende oppførsel. Tidligere president Sarkozy, fra høyresiden, har også vært involvert i en rekke rettstvister. I 2021 ble han dømt til fengsel to ganger i løpet av et drøyt halvår, for korrupsjon og ulovlig valgkampfinansiering. Episoder som dette (og det finnes mange flere) har bidratt til å øke skepsisen til de folkevalgte og skape grobunn for populistiske partier og bevegelser på både ytre høyre og ytre venstre i fransk politikk – selv om heller ikke disse har

vært skjermet for skandaler i senere tid, enten det dreier seg om uklare koblinger til Russland eller ulovlig partifinansiering.

Denne korte gjennomgangen av de tre republikanske grunnprinsippene tegner et bilde av Frankrike som et kontrastfylt land. I denne boken ønsker vi å undersøke hvilken betydning disse prinsippene har hatt og fortsatt har for fransk politikk og samfunnsliv, fransk identitet og kultur, og fransk utenrikspolitikk. Ved å belyse motsetningene disse prinsippene rommer, håper vi å bidra til en dypere forståelse av det moderne Frankrike og av det vi har valgt å referere til som «franske tilstander».

Bokens struktur

Boken har tre hoveddeler som tar for seg henholdsvis fransk politikk og samfunnsliv, fransk identitet og kultur, og Frankrikes rolle i verden. Med denne tredelingen kommer vi innom de fleste av trekkene ved det moderne Frankrike, og gir dermed et godt grunnlag for en dypere forståelse av hvorfor det franske samfunnet fungerer som det gjør.2

Del 1 gir et innblikk i Frankrikes viktigste politiske institusjoner, politiske skillelinjer og politiske partier, valg av økonomisk styringsmodell, særtrekk ved det franske arbeidslivet og betydningen av ulike sosiale bevegelser. Denne første delen starter med et kapittel av Franck Orban som beskriver og analyserer fremveksten av det sterke franske presidentstyret under den femte republikk. I kapittel 2 presenterer Kjerstin Aukrust det politiske landskapet og viser hvordan de ulike partigruppene og skillelinjene har utviklet seg over tid. I kapittel 3 går Mathilde Fasting gjennom hovedtrekkene i fransk økonomi og forklarer hvordan det har seg at fransk økonomi kan være både tradisjonell, tungrodd og statsstyrt, og samtidig innovativ, moderne og internasjonal. I kapittel 4 tar Idar Helle og Aukrust for seg hovedtrekkene i fransk fagbevegelse og går nærmere inn på den franske streikekulturen. Den første delen avsluttes med kapittel 5 om sosiale bevegelser, der Aukrust gir et innblikk i hvilken betydning disse bevegelsene har fått i Frankrike, et land der folkelige opprør har spilt en viktig historisk rolle.

2 Kapitlene i de ulike delene utfyller hverandre, og det vil bli henvist til andre kapitler der det er relevant på følgende måte: «→ kap. 3».

Del 2 har fransk identitet og kultur som hovedtema, og forsøker å dykke litt dypere ned i noe av det som har formet den fransk nasjonale identiteten. I kapittel 6 drøfter Ingeborg Misje Bergem hvilken rolle religion spiller i det franske samfunnet i dag, og hvilke utfordringer håndhevingen av det sekulære prinsippet laïcité skaper i et stadig mer multikulturelt Frankrike. I kapittel 7 bidrar Marte Mangset med en analyse av det franske utdanningssystemets fordeler og ulemper, og ser på hvordan det er med på å skape og reprodusere landets viktige elite. I kapittel 8 gir Kristin Skare Orgeret oss et innblikk i hvordan det står til med likestillingen i Frankrike, et land der likhetsprinsippet står veldig sterkt – i det minste i teorien. Per Mangset gir en analyse av fransk kulturpolitikk og dens betydning og utvikling under den femte republikk i kapittel 9. I kapittel 10 ser Geir Uvsløkk på hvilke spor den franske kollaborasjonen under andre verdenskrig og holocaust har satt i den franske selvforståelsen, mens Uvsløkk og Aukrust i kapittel 11 går inn på hvordan Frankrike har forvaltet kolonitiden og dens ettervirkninger, som fortsatt er virksomme i dag – både i inn- og utland.

Det siste kapittelet i del 2 fungerer som en overgang til del 3, som er viet fransk utenrikspolitikk og rolle i verden. Denne delen starter med kapittel 12, der Pernille Rieker analyserer Frankrikes selvforståelse som stormakt, med vekt på begrepet grandeur (storhet). Deretter, i kapittel 13, analyserer Rieker sammen med Elsa Gunnarsdottir Frankrikes rolle i EU, der Frankrike, sammen med Tyskland, har spilt en hovedrolle helt siden 1950-tallet. I kapittel 14 går Rieker i dybden på Frankrikes håndtering av den internasjonale terrortrusselen, som har rammet landet hardt. I kapittel 15 presenterer Anje Müller Gjesdal og Elin Lerum Boasson en analyse av hva som kjennetegner den franske klimaomstillingsprosessen, og hvordan denne skiller seg fra andre land i Europa. I bokens 16. og siste kapittel ser Maria Gabrielsen Jumbert nærmere på la francophonie og arbeidet med å opprettholde fransk som levende verdensspråk – og på det franske kulturelle diplomatiet.

Sammen håper vi at disse tre delene vil gi en dypere forståelse av hvordan det moderne Frankrike fungerer, og bidra til å gjøre leseren klokere.

Bonne lecture!

Referanser

Bavarez, N. (2003). La France qui tombe. Perrin. Boniface, P. (1998). La France est-elle encore une grande puissance? Presses de Sciences Po.

Charillon, F. (2021). La France dans le monde. CNRS editions. Cronk, N. (red.). (2009). The Cambridge Companion to Voltaire. Cambridge University Press. de Gaulle, C. (1954). Mémoires de guerre, tome 1. Plon.

Fenby, J. (2014). France on the Brink: A Great Civilization in the New Century. Arcade.

Fourquet, J. (2019). L’Archipel français. Naissance d’une nation multiple et divisée. Seuil.

FranceInter. (2017, 12. mai). Sylvain Tesson. Interactiv’. https://www. radiofrance.fr/franceinter/podcasts/interactiv/sylvain-tesson-7594010

Guilluy, C. (2014). La France périphérique: Comment on a sacrifié les classes populaires. Flammarion.

Ipsos. (2023, 10. oktober). Fractures françaises. https://www.ipsos.com/fr-fr/ fractures-francaises-2023-tableau-dune-france-en-colere

Kersbergen, K. van & Vis, B. (2013). Comparative Welfare State Politics. Development, Opportunities and Reform Cambridge University Press. Le Figaro/AFP. (2022, 18. november). Perçus comme «arrogants», les Français «doutent» au contraire «trop», selon Macron. Le Figaro. https:// www.lefigaro.fr/politique/percus-comme-arrogants-les-francais-doutentau-contraire-trop-selon-macron-20221118

Louis, É. (2022). Forandre seg. Metode. Aschehoug. Macron, E. (2018, 24. januar). Discours du Président de la République au Forum économique mondial à Davos. Élysée. https://www.elysee.fr/ emmanuel-macron/2018/01/24/discours-du-president-de-la-republiqueau-forum-economique-mondial-a-davos

Miliani, A. (2023, 18. oktober). Les questions que pose l’interdiction des manifestations propalestiniennes en France. Le Monde. https://www. lemonde.fr/les-decodeurs/article/2023/10/18/les-questions-que-pose-linterdiction-des-manifestations-propalestiniennes_6195198_4355770.html

Missika, J.-L. (2022, 19. januar) Le paradoxe français. La Grande Conversation. https://www.lagrandeconversation.com/politique/leparadoxe-francais/https://www.lagrandeconversation.com/politique/leparadoxe-francais/

Phan, B. (2021). Colonisation et décolonisation (XVIe-XXe siècle). Presses universitaires de France.

Renaud, S. & Gueguen, R. (2007, september). The French paradox and wine drinking. I D. J. Chadwick & J. A. Goode (red.), Alcohol and Cardiovascular Diseases: Novartis Foundation Symposium 216 (s. 208–222). John Wiley & Sons, Ltd.

Restad, H. (2022). Det amerikanske paradokset. Cappelen Damm.

Rieker, P. (2017). French Foreign Policy in a Changing World: Practicing Grandeur. Palgrave Macmillan.

Simon, N., Basset, B., Rigaud, A. & Savy, M. (2019). French Paradox: Histoire d’un conte à boire debout. Dectryptage 36. https://addictions-france.org/ datafolder/uploads/2021/03/Decryptages-N-36-French-Paradox-2021.pdf

UNWTO. (2023). International Tourism Highlights. The Impact of COVID-19 on Tourism (2020–2022). World Tourism Organization. https://www.eunwto.org/doi/epdf/10.18111/9789284424986

Walter, J. D. (2023, 24. april). Europe’s pension systems: How do they compare with France?. Deutsche Welle. https://www.dw.com/en/europespension-systems-how-do-they-compare-with-france/a-65108034

Hvorfor vokser stadig høyrepopulismen i Frankrike til nye høyder? Hvorfor streiker franskmenn så ofte? Hvorfor er Frankrike så aktiv på den internasjonale arena?

Til tross for at Frankrike er godt kjent for nordmenn flest både som ferieland, matland og kulturell høyborg, har landet lett for å forbli en gåte. Spørsmålene er mange: Hvorfor er tilliten til franske politikere så lav? Hva kan forklare den høye terrortrusselen i landet? Og hvor langt har egentlig likestillingen kommet i Simone de Beauvoirs fødeland?

Når det franske samfunnet fremstår som litt fremmed, skyldes det at fransk politikk og samfunnsliv får langt mindre oppmerksomhet i den norske offentligheten enn for eksempel britisk eller amerikansk politikk.

Med denne boken ønsker Norges fremste eksperter på Frankrike og franske forhold å bøte på dette. Boken er for deg som har fransk språk, politikk og samfunnsliv som fag, som er frankofil eller som rett og slett ønsker bedre kjennskap til det moderne Frankrike.

Kjerstin Aukrust er førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap ved Universitetet i Oslo.

Pernille Rieker er Forsker I ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og Professor II ved Høyskolen i Innlandet (INN).

Bidragsytere:

Ingeborg Misje Bergem

Elin Lerum Boasson

Mathilde Fasting

Anje Müller Gjesdal

Elsa Lilja Gunnarsdottir

Idar Helle

Maria Gabrielsen Jumbert

Marte Mangset

Per Mangset

Franck Orban

Kristin Skare Orgeret

Geir Uvsløkk

Franske tilstander: Forstå det moderne Frankrike

Kjerstin Aukrust og Pernille Rieker (red.)

Frankrike

Kjerstin Aukrust og Pernille Rieker (red.)