UTEN TRYGGHET
ER VI SJANSELØSE ungdommer om
systemene
Dania, Vanessa, Mathea, Mikal, Leon Bell (red.)
Hundrevis av ungdommer før oss har igjen og igjen forklart at det å bli møtt med makt og kontroll, gjorde dem reddere og sintere.
Den viktigste ekspertkompetansen er å kunne gjøre det trygt og lage tillit, kunne forstå og vise kjærlighet, kunne være snill og streng, kunne samarbeide tett med unge om alle beslutninger.
UTEN TRYGGHET
ER VI SJANSELØSE ungdommer om
systemene
© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024
ISBN 978-82-15-06797-1
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget
Postboks 508 Sentrum
0105 Oslo
www.universitetsforlaget.no
Redaktør: Leon Bell
Redaksjon: Dania, Vanessa, Mathea, Theo, Anna Linnea, Mathilde, Dennis, Miriam, Mikal
Prosjektarbeidere: Glorija Grabovac, Viola Gunvaldsen Breunig
Foto: Morten Brun
Form: Anika Kurshed, Morten Brun
Ungdommene på bildene er bidragsytere i boka
Bildebehandling: Hæge Håtveit
Prosjektkoordinator: Marit Sanner
Trykk og innbinding: Livonia Print
Boken er satt med: DIN 2014
Papir: 100 g Amber Graphic
Føreord
I fyrste delen av denne boka fortel elleve unge menneske om vanskane dei har hatt i liva sine, og korleis dei har opplevd tiltaka som skulle vere til hjelp for dei. Det er forstemmande lesnad. Tenester som skulle vere god hjelp, har blitt opplevd som det motsette. Unge menneske som trong å bli høyrd på og forstått, har kjent at vaksne ikkje var opptekne av kvifor dei hadde det så vanskeleg. Dei vaksne var heller ikkje alltid interesserte i å høyre deia syn på kva som kunne vere til hjelp.
Forteljingane er naturlegvis einsidige, slik alle truverdige forteljingar er. Forfattarane er ikkje ute etter objektive, kalde fakta. Dei vi vise oss tenestene frå sitt perspektiv, og dei veit godt at det også finst andre måtar å sjå dette på. Dei forstår at det kan vere vanskeleg å hjelpe, og at lovverk og organisering set grenser for kva det er råd å få til. Men noko som går att i mange av forteljingane, er at dei ikkje heilt kjem til orde og ikkje får den hjelpa dei treng til å kjenne seg trygge.
Sitata frå journalar og rapportar viser oss kor stor avstand det kan vere mellom det fagfolk er opptekne av, og det ungdommane opplever. Uansett om fagfolka har rett ut frå sine perspektiv, kan ikkje opplevingane til dei unge vere utan interesse. Tiltak som vert opplevde som unyttige, er sjeldan til stor hjelp. Opplevingane, av fortid og notid, av relasjonar og tiltak, er ofte heilt sentrale for å forstå kva problema dreier seg om. Desse opplevingane må me kjenne til, også når dei høver dårleg med tenestene si forståing av seg sjølve. Kjennskap til korleis tilboda vert opplevde av dei som skal bruke dei, er umisseleg kunnskap for dei som ynskjer å forbetre og utvikle tenestene.
I andre delen av boka oppsummerer dei unge vanskar ein kan oppleve i møte med systema. Dette byggjer på deira eigne røynsler, men også på resultat frå undersøkingar som Forandringsfabrikken har gjort, der fleire tusen barn og unge i offentlege tenester har vore med. Til sist kjem det som kan vere det viktigaste i denne boka: oppmodinga om å lære av dei røynslene dei unge har hatt, og framlegg til løysingar. Dei vil hjelpe tenestene til å møte ungdom som kjem etter dei, på måtar som dei sjølve skulle ynske dei hadde blitt møtte på. Dei bed om ei anna form for profesjonalitet enn den dei sjølve møtte.
Dei elleve unge fortener difor honnør og takk for at dei vil dele opplevingane sine med oss. Det er prisverdig at dei ikkje nøyer seg med å peike på det som ikkje fungerer så godt, men også kjem med framlegg til korleis ting kan bli betre. Slik eg forstår dei, er dei ikkje opptekne av å få hemn eller oppreising, men vil gjere det dei kan for at tilboda blir betre for dei som kjem etter dei. For å oppnå det må dei sjølve forklåre korleis ting heng saman. Dei må sjølve få skildre det dei har vore utsette for, korleis dei vart møtte, og kva som skal til for å få det betre.
Dei fleste ungdommane står fram som forfattarar med namn og bilete. Dette har vore kvar einskild sitt val. Eg kan forsikre lesaren om at dei veit kva dei gjer. Dei fleste har vore aktive i Forandringsfabrikken sitt arbeid for å formidle synspunkt frå barn og unge på korleis skule, barnevern, politi og helsetenester fungerer for dei. Fleire av dei kjenner eg personleg gjennom mangeårig samarbeid med Forandringsfabrikken. Den einskilde forfattaren eller dei føresette har gjort det vedkomande meinte var best, utan at andre har påverka valet. Vi må tru at dei sjølve veit kva som er best for dei.
Forandringsfabrikken har dei siste 20 åra gjort eit pionerarbeid ved å samle røynsler frå unge sin kontakt med offentlege tenester. Det er få land som kan vise til noko tilsvarande. For tida er eg styremedlem i Forandringsfabrikken og har eit særleg ansvar for å sjå til at det er trygt for barn og unge å delta i Forandringsfabrikken sine mange aktivitetar. Eg kjenner rutinane og arbeidet organisasjonen gjer for at det skal vere trygt å delta. Dei unge som står fram med namn og bilete, veit kva det inneber. Dei meiner at det er dei sjølve som lyt ta dette valet. Eg er samd i det.
Eg er sjølv kritisk til mange av medieoppslaga der meir eller mindre kjende personar «står fram» med plager dei har. Denne boka dreier seg om noko anna og viktigare. Dei elleve unge forfattarane ynskjer ikkje mest av alt å få merksemd eller sympati frå andre. Dei er ikkje ute etter å «gi sykdommen et ansikt» eller styrke medvitet om det eine eller andre problemet dei sjølve har stridd med. Slik eg forstår det, presenterer dei seg med namn og bilete fordi anonymitet ikkje tener saka deira. Dei vil heller vere individ – levande menneske med eigen identitet, med kvar sine verdiar og preferansar, kvar si personlege soge og kvar sine vanskar. I møtet med hjelpeapparatet har dei i større grad opplevd at dei har blitt sett på som representantar for ei gruppe menneske, enn som individ med unike, personlege soger.
Eg vonar du som les boka, vil vere open for forfattarane sine opplevingar. Dei bør vere til ettertanke for alle som arbeider i hjelpeapparatet, og dei som har ansvar for å styre tenestene. Opplevingane tyder på at ein med fordel kan tenkje litt annleis om tenestene og om dei som tenestene, skal vere til hjelp for. Det verkar openbert at måten som dei unge vert møtte på, ikkje alltid fungerer slik det var tenkt.
Dette er ei utfordring for oss alle. Forfattarane skal ha ros for å gjere sitt for at studentar, fagfolk, leiarar og styresmakter kan sjå at mykje må endrast. Men sjølv om mykje i denne boka kan verke negativt, lyt eg minne om at me lever i ei god tid – og omsider tek omsyn til kva brukarane av tenestene meiner. Det er berre slik me kan endre tilboda til det betre. Då må det kome fram kva røynsler folk har. Det må også gjelde dei som er unge og difor ikkje alltid har blitt lytta til av oss som meiner me er eldre og klokare. Dette er ei viktig bok som viser både korleis tenestene kan verke inn på barn og unge, og korleis dei kan bli betre.
Les Arcs-sur-Argens, mai 2024
Trond F. Aarre, spesialist i psykiatri og rus- og avhengnadsmedisin
Uten trygghet er vi sjanseløse
Hver av oss har kostet staten mange millioner hvert år.
Samtidig har vi mistet dyrebar tid i livet vårt.
Mye av hjelpen vi fikk laget skader i oss da og etterpå.
Uten trygghet var vi sjanseløse.
Denne boka handler om møtet med hjelpesystemene.
Den er ikke skrevet for å anklage, verken de i familien eller fagfolk.
Boka er skrevet for å bidra til at flere barn og ungdommer, kan få hjelp som hjelper dem, sånn at de får liv som er verdt å leve.
Barn og unge må møtes som mennesker som trenger trygghet.
Uten trygghet er barn sjanseløse.
Barn og ungdommer som blir utsatt for noe vondt, må bli møtt av hjelpesystemer som møter dem med trygghet og ikke utsetter dem for mer vondt.
Uten trygghet er også de som vil hjelpe sjanseløse.
Mange eksperter kaller barn og ungdommer som oss komplekse.
De sier at det er veldig vanskelig å hjelpe sånne ungdommer.
Vi ber fagfolk og myndigheter om å forstå at måten de kan å hjelpe på er å gi mening, fellesskap og håp, og å la barn og ungdommer få snakke om det vonde de bærer på.
Det lager trygghet og gir de som vil hjelpe sjanse til å hjelpe.
Barn og ungdommer må kjenne seg verdifulle og at de trengs. For å kunne kjenne det må de kjenne på trygghet.
Vi vet fra hvert vårt liv at trygghet gjorde livet bedre.
Uten trygghet var vi sjanseløse.
Med trygghet kunne vi ta imot hjelp og få liv som var verdt å leve.
Du har kanskje sett reportasjer i media om ungdommer med sterke atferdsuttrykk. Vi har vært noen av dem. Vi har ruset oss, skadet oss, prøvd å ta selvmord, brukt vold og gjort kriminalitet. Inni oss har vi kjent på redsel, sorg, utrygghet eller desperasjon. Derfor kaller vi det voldsomme vi gjorde for smerteuttrykk. Når vi viste disse uttrykkene, ble det ofte møtt med kontroll og makt.
I flere år har det kommet nyhetsoppslag, utredninger og rapporter med sterke historier om selvskading og selvmord, vold, rus og kriminalitet. Barnevernsinstitusjoner, sengeposter, politi og straffereaksjonene utfordres. Enkelthistoriene berører sterkt. Journalistene vil ha raske løsninger. Politikere får ansvaret.
Noen vil vise handlekraft. Løsningene blir ofte at det trengs mer kontroll og makt. Etter det vi vet, er det bare mer av det som ikke virker. Kravet om «handling» fører da til lettvinte løsninger som gjør situasjonen verre både for barn og unge som trenger hjelp, og for samfunnet.
De siste årene har vi hørt politikere og fagfolk forklare at de forstår at barn og unge som gjør dumt eller vondt mot andre, selv har vært utsatt for mye vondt. Vi har opplevd at flere forstår at de må møtes med ydmykhet og at voksne må ha tro på dem. De vil føle at de er verdt noe. De vil kjenne at de trengs.
Vi vet at hundrevis av ungdommer før oss, har forklart igjen og igjen at det å bli møtt med makt og kontroll, gjorde dem reddere og sintere. Makt og kontroll beskyttet ikke, selv om voksne så inderlig gjerne ønsket det. Vi vet samtidig at da vi ble møtt trygt, ble samarbeidet med, fikk bruke erfaringene våre til noe viktig og opplevde mening, endret livene våre seg.
Til alle politikere, byråkrater, fagfolk, studenter, akademikere og andre engasjerte folk. Vi vet at denne boka er skremmende aktuell. Vi ber dere lese den. Budskapet er tydelig. Det finnes bedre alternativer enn å ta makt over ungdommer som strever og utfordrer. De må samarbeides med. Det vil gi håp og muligheter.
Fra oss som har skrevet boka
Om boka
I starten av boka skriver 10 av oss av oss litt om oss selv. Vi beskriver kjennetegn med oss, hva vi liker å gjøre, ting vi er glad i, drømmer og tanker vi har om tiden fremover.
DEL 1 11 UNGE OM SYSTEMENE
Her beskriver én og én ungdom møter med ulike systemer. Hver av oss er ikke caser, vi er ekte mennesker.
Kapittel 1: Her beskriver 11 ungdommer våre erfaringer fra møter med systemene. Hvilken hjelp fikk hver av oss? Hva har hjelpen bidratt med i livene våre? Hvorfor endte vi opp med de smerteuttrykkene vi gjorde? Hva har gjort livet bedre?
Kapittel 2: Her beskriver hver av oss sinne, sorg, men også styrkene vi fikk etter alt det vi ble utsatt for. Avsnitt fra hver av oss er satt sammen til et kapittel.
DEL 2 UTFORDRINGER OG LØSNINGER
Her beskriver vi utfordringer og løsninger. Dette bygger på møtene våre med systemene og hovedsvar fra barn og unge i Forandringsfabrikkens undersøkelser.
Kapittel 3: Her beskriver vi utfordringer med dagens rammer og praksis. Vi forklarer hver av utfordringene, og begrunnelser vi har hørt voksne bruke for å forklare hvorfor de møter barn på sånne måter. Vi beskriver også noen utfordringer vi ser, med sånne begrunnelser. I slutten av kapittelet sier vi noe om hva hjelpen vi har fått har kostet, og kommenterer på dette.
Kapittel 4: Her beskrives god profesjonalitet, på tvers av psykisk helsetjenester, barnevern og andre hjelpetjenester. Vi beskriver hvordan voksne må se på barn, hvilke verdier voksne må jobbe etter, hvordan samarbeide med barn og unge og hvordan stoppe unge trygt når det er fare.
Kapittel 5: Her beskriver vi forslag til hjelp for ungdom med sterke smerteuttrykk. Vi beskriver hvordan hjelpen må være, hvem som kan jobbe der, og hvordan det kan organiseres.
Kapittel 6: Sammen med jurister beskriver ungdommene hvilke muligheter som finnes i barns menneskerettigheter. Målet her er å vise at det finnes mange muligheter som ikke er tatt i bruk enda i lovverk, retningslinjer og rundskriv på måter som gjør at det blir en forskjell for barn og fagfolk i praksis.
Mål og målgruppe
Det store målet med boka er å gjøre det bedre for barn og unge som sterkt utfordrer voksne. Vi ønsker også å vise hvordan man kan få dette til. Vi beskriver hva som er god kvalitet, sett fra mange barn og unge. Hva er god profesjonalitet når barn og unge har det vondt og utfordrer? Hva er effektiv bruk av penger, sett fra mange unge? Boka viser hvordan samarbeid med barn og unge er eneste vei.
Vi ønsker at flere voksne forstår hvorfor sånne som oss kan bli så desperate. Vi tenker at voksne må forstå at hvordan barn og unge blir møtt, avgjør om de kjenner seg trygge. Uten trygghet er de sjanseløse. Da kan det bli farlig. Med trygghet kan alt snu. Vi vil også at voksne skal vite og forstå at det kan gå fra veldig utrygt til trygt på samme dag, med ulike voksne.
Boka er skrevet for regjeringen, stortings- og lokalpolitikere, barnevern og psykisk helsetjenester, politiet, domstolene, fylkesnemndene, organisasjoner og utdanningsinstitusjoner.
Etiske vurderinger
Valgte å bruke eget navn i boka
Hver av oss har selv valgt om vi ville være anonyme gjennom hele boka eller presentere oss som forfattere. Gjennom skriveperioden har vi hatt flere prater for og imot det å stå fram med navn. Det har hele veien vært opp til hver enkelt av oss hva vi ønsker. I starten av boka forteller 10 av 11 forfattere litt om oss selv, med eget navn.
Samtykke
Forfatterne er over 18 år. Hver av oss har selv samtykket til utgivelse.
Deler ikke personopplysninger om andre
I fortellingene fra hver av oss om møtene med systemene, er vi alle anonyme. Det har likevel vært viktig for oss å unngå å skrive noe som kan identifisere andre. Vi er ikke ute etter å ta eller hevne oss på noen. Det vi ønsker med disse fortellingene, er at studenter, fagfolk, ledere og myndigheter forstår at måten barn med sterke smerteuttrykk i dag veldig ofte møtes på, ikke fungerer. I andre del av boka presenteres løsninger, her deles heller ingen personopplysninger om andre.
Hvem kan bestemme for oss?
Gjennom livet har vi måttet lære å beskytte oss selv. Dette har vi blitt gode på. Vi har ofte måttet risikovurdere situasjoner vi har havnet i, for å finne ut hva som kunne bli tryggest mulig i disse situasjonene.
Hvem kan derfor bestemme om det er bra for oss å stå som forfattere av denne boka? Hvem kan si at dette ikke er bra for oss? I boka vil dere lese hvordan mange voksne har ment mye om hva som er bra og ikke bra for oss. Mye av det de mente, hjalp lite. En del av det gjorde livet vanskeligere.
Hvordan kan noen voksne mene at de nå kan vurdere hva som er best for oss? Kan psykologer det? Jurister? Voksne som mener de kjenner oss godt? Finnes det noen andre voksne som kan det? Vi tror ikke det. Vi tror at når en voksen tenker at den kan vurdere bedre enn oss, kan det handle om noe hos den voksne. Derfor ber vi voksne som bli skeptiske, om å kjenne godt etter hva skepsisen mot at vi er forfatterne av denne boka, egentlig handler om.
Vi har i denne boka bevisst valgt å skrive fra vårt ståsted. Vi er verken forskere, fagfolk eller foreldre. Vi har tatt utgangspunkt i hva vi har opplevd, hva som er skrevet i journalene våre, og dialoger vi har hatt med fagfolk.
Den kanten vi skriver fra, kan være veldig interessant. Det er unge som oss disse hjelpesystemene er laget for. Vi håper at ingen vil avfeie løsningene våre, selv om vi utfordrer store spesialistsystemer. Vi kan ikke styre eller tvinge noen til å gjøre noe annerledes, men vi håper at mange er modige nok til å la seg inspirere
Vi tror innvendinger vil komme
Vi tror det vil komme innvendinger til at vi skriver i denne boka.
Halvparten av oss som har vært i mange dialoger med fagfolk og myndigheter. I disse dialogene har setningene vi skriver nedenfor dukket opp, og noen ganger blitt presentert som fakta. Den andre halvparten har ofte hørt sånne typer innvendinger i møte med voksne i hjelpesystemene knyttet til hver av oss. Vi har alle hørt eksperter si dette, og i papirene til flere av oss står det uttalelser som ligner.
«For belastende, blitt presset og kan angre»
Det å skrive bok om vanskelige opplevelser i livet, vil være for belastende, vil noen kanskje si. Noen kan mene at vi har delt mer enn vi egentlig ønsker. Vi kan ha blitt presset til å stå fram og derfor vil vi kunne komme til å angre.
«Vet ikke konsekvensene og kan angre»
Selv om vi er over 18 år, er vi fortsatt unge. Noen vil si at hjernen vår ikke er ferdig utviklet, og at vi ikke kan vite konsekvensene av å bruke eget navn. Det vil «utlevere» oss, og vi kan komme til å angre når vi blir eldre og har fått ting på avstand.
Svaret fra oss på de to innvendingene over, er enkelt. Vi er mellom 18 og 22 år og har vokst opp i utsatte livssituasjoner. Vi har vært utsatt for store belastninger og har lært mye om å beskytte oss selv. Dette har vært mye større belastninger enn å forklare i dybden om møtet med hjelpesystemer.
Vi er trygge på at det vi gjør her er både riktig og viktig. Vi vet hva det å gi råd til myndigheter og fagfolk har bidratt til i livene våre. Vi vet fra hundrevis av barn og unge at å få mulighet til å forklare til voksne hvordan de kan møte barn og ungdommer klokt, har gitt mye mening i livet. Vi vet at våre erfaringer representerer mange. Nå skriver vi med sterk tro på at denne boka vil gjøre livet bedre for barn og ungdommer som kommer etter oss.
11 unge forfattere
Vi som har skrevet denne boka, er 11 unge som har vokst opp i Norge. Noen av oss har bakgrunn fra andre land. Vi er nå i alderen 18–22 år.
Vi har bodd på ulike steder i Norge. Vi har alle erfaringer fra veldig vonde og strevsomme situasjoner i familie, nære relasjoner eller med andre rundt oss. Dette har laget vonde følelser som har kommet fram gjennom ulike smerteuttrykk. Til sammen har vi fått det meste av hjelp Norge har å tilby.
Samtidig er vi 11 unge som har ønsket å være snille og å få ting til.
Vi har lengtet etter trygghet, normalitet, varme og kjærlighet. Vi har lett etter voksne som vi kunne bli trygge på, for å kunne fortelle. Vi har ønsket å bo på et sted som kjentes trygt og få hjelp som var nyttig for hver av oss. Men mye av det vi lengtet etter, ble ikke sånn.
Vi er også 11 unge som har lært mye av oppveksten vi fikk. Vi har fått erfaringer som gjør at vi forstår og tåler mye, kanskje mer enn de som ikke har vokst opp sånn. Det har også gitt oss ferdigheter som nå kommer godt med på mange områder i livet.
10 av oss har villet stå fram med bilde og navn. Én av oss har valgt å ikke gjøre det. På de neste sidene forteller hver av oss 10 litt om seg.
Vi tenker det er viktig at dere i starten blir litt kjent med oss. Derfor har vi valgt å skrive litt om hvem vi er, noe av det som er viktig for hver av oss, hva vi liker å gjøre eller lære, noe vi er gode til, noe vi reagerer på eller ikke liker, og noe vi er usikre på eller redde for. Vi skriver også litt om hvordan vi ser på livet nå, tanker om tiden fremover, ønsker og drømmer.
Introduksjon
I denne første delen skriver vi forfatterne om systemene vi møtte, og noen av konsekvensene dette fikk i livene våre.
I kapittel 1 beskriver hver av oss erfaringer fra møter med hjelpesystemene. Rekkefølgen ungdommene kommer i her, er ikke den samme som i den korte presentasjonen av 10 av forfatterne.
Her er det mye som ikke er forklart om hver ungdom sitt liv. Vi har valgt å fokusere på det som har hatt de største konsekvensene, og som vi tenker at fagfolk og myndigheter kan lære mest av. Hver av oss har bestemt hvilke detaljer vi ønsker å fortelle om. Når situasjoner eller perioder har vært vonde og vanskelige, har det laget mange følelser.
De vanskelige følelsene har ført til at vi har gjort ulike handlinger.
Disse handlingene har hjulpet for å få ut vonde følelser eller flykte fra dem. I boka snakker vi om disse handlingene som smerteuttrykk. De er en viktig del av boka, fordi smerteuttrykkene ble grunnlaget for mye av hjelpen vi fikk.
Tekstene fra hver av oss starter med en tidslinje. Det som står i fet skrift er hjelpen vi har fått, det som står i vanlig skrift er smerteuttrykkene vi har vist. I tekstene forklarer vi noe av det som skjedde da vi var små, og hvordan dette påvirket oss senere.
Deretter skriver vi om hvordan vi opplevde at vi ble møtt i de ulike hjelpetjenestene, og hvordan dette kjentes. Til slutt forteller vi om noe av det som gjorde livet bedre.
I kapittel 2 beskriver vi noen av konsekvensene vi har måttet leve med etter å ha møtt alle de ulike systemene. Vi beskriver også styrker vi fikk, etter alt det vi ble utsatt for.
På de neste to sidene er det en oversikt over smerteuttrykkene vi viste når vi hadde det vondt. Tallet bak et smerteuttrykk viser hvor mange av oss som hadde akkurat dette smerteuttrykket.
Rømme(11) Lyve mye(6)
Hærværk(6) Kutte
seg
(11)
Selvmordsforsøk(10)
Svelge farlige gjenstander (6)
Slå/dunke seg(10)
Skade andre alvorlig(4) Knivstikke (3)
Vold mot politiet (7)
Selge sex (3) Hoppe fra broer (3)
Se/høre noe ikke-virkelig(9)
Overdose på rusmidler(5)
Virke apatisk, likegyldig
(11)
kapittel 1 erfaringer fra møte med systemene
UNGDOM 1
sagt om ungdom 1
kronisk suicidal ustabil manipulerende
UNGDOM 1
0-6 år
Hjelpetiltak i barnevernet
Familieveiledning i kommunen
Voksne sa jeg var utagerende, mye sint, vanskelig å ha med å gjøre
7 år
Hjelpetiltak i barnevernet
BUP enesamtaler startet
BUP familieveiledning startet
Voksne sa jeg hadde trasslidelse
8–11 år
Hjelpetiltak i barnevernet
BUP enesamtaler
BUP familieveiledning
Familie innleggelse BUP 3 uker
Voksne sa jeg hadde ADHD
Voksne sa jeg hadde atferdsforstyrrelse
Tilrettelagt avhør
12 år
Hjelpetiltak i barnevernet
Ble flyttet til fosterhjem i 1 år
Jeg startet å spise mye
BUP-samtaler annenhver uke
Voksne sa jeg hadde OCD
13 år
Hjelpetiltak i barnevernet
Ble flyttet tilbake hjem
BUP enesamtaler annenhver uke
Voksne sa jeg hadde angst
Voksne sa jeg var deprimert
Jeg unngikk mennesker
14 år
Hjelpetiltak i barnevernet
BUP enesamtaler annenhver uke
Jeg startet å skade meg
Voksne sa jeg hadde panikkangst
15 år
Hjelpetiltak i barnevernet
Flyttet i beredskapshjem i 2 uker
Flyttet i kommunalt botiltak i 6 måneder
BUP enesamtaler hver uke
Voksne sa jeg hadde tilknytningsforstyrrelse
Voksne sa jeg var apatisk
16 år
Hjelpetiltak i barnevernet
3 innleggelser rett etter hverandre
Jeg prøvde å ta livet mitt flere ganger
gjennom året
Voksne sa jeg var kronisk suicidal
Flyttet på akuttinstitusjon i 6 måneder
Barnevernet tok over omsorgen for meg
Korte innleggelser
Jeg startet å ruse meg
Jeg rømte gjennom året
Jeg sluttet å spise
Jeg begynte å selvskade mer
Flyttet til pilot behandlingsinstitusjon i
4 måneder
17 år
Bodde på pilot behandlingsinstitusjon i
5 måneder
Jeg prøvde å ta livet mitt flere ganger
Jeg spiste lite og kastet opp gjennom året
Jeg selvskadet gjennom året
Jeg rømte gjennom året
Voksne sa jeg ikke får til relasjoner
4 innleggelser på kort tid
Flyttet i fosterhjem i 3 måneder
Flyttet på akuttinstitusjon i 2 måneder
Voksne sa jeg hadde bulimi
Jeg ødela ting og var mye sint
Flyttet på omsorgsinstitusjon i 2 måneder
18 år
Flyttet ut fra institusjon og inn i kollektiv
Snakket med helsesykepleier 4 ganger
3–14 år
Jeg ble utsatt for psykisk og fysisk vold da jeg var liten. Jeg kunne bli holdt i bakken, slått og kjeftet på. Kommentarene jeg fikk, kunne være harde. Jeg var nesten alltid redd for at jeg skulle gjøre noe som ikke var bra nok. Jeg ville gjøre det beste jeg kunne, men det ble sjelden nok. Det kjentes ofte som om jeg ikke var verdt noe. Noen ganger sa en voksen til meg at jeg ikke burde vært i live.
En voksen kunne eksplodere. Jeg måtte gjøre meg liten og være minst mulig til bry. En stemme inni meg begynte å fortelle meg at jeg var roten til mye galt. Det eneste jeg ville, var å være bra nok og være verdt. En dag rant det over. Jeg ble så sint, og det måtte ut. Den eneste måten jeg visste om, var å slå de rundt meg og ødelegge alt jeg fikk tak i. Jeg hadde ikke lært å vise eller få ut følelser på noen annen måte.
Foreldrene mine ba om å få veiledning til hvordan de skulle håndtere meg. De ble veiledet til å ignorere meg for å ikke gi det jeg gjorde, oppmerksomhet, og å holde meg fast når det ble for ille. De ble også rådet til å bruke mange slags belønningssystemer, som at jeg f.eks. fikk en stjerne hvis jeg hadde vært flink. Når jeg fikk X antall stjerner, fikk jeg belønning. Som straff skulle de ta alle lekene mine, jeg kunne velge en leke tilbake når jeg hadde oppført meg fint.
På den tiden visste jeg ikke helt hva de hjemme ble veiledet om. Da jeg vokste opp, merket jeg at de begynte å gjøre eller si ting annerledes. Det gjør vondt å vite at voksne hadde veiledet de hjemme til å ignorere meg, gi meg straff og å holde meg fast. Når du har opplevd vold, gjør fysisk maktbruk veldig vondt. Veiledningen tok bort tilliten både til voksne hjemme og voksne i systemene. Det gjorde bare at jeg fikk det verre.
Dette skjedde i mange år uten at jeg sluttet å gjøre det de kalte «dårlig atferd». Jeg ble henvist til BUP for å få mer hjelp. BUP var også opptatt av handlingene jeg gjorde. Jeg fikk raskt diagnosene «trasslidelse» og «atferdsforstyrrelse». Foreldrene mine fikk mer veiledning. Hvis jeg ble sint, kunne de etterlate meg hjemme alene eller holde meg fast, ofte i timevis.
Person har store atferdsproblemer i hjemmet, viser ingen respekt for voksne. Daglig utagering og konflikter, tåler ikke skiftninger og alt skal skje på hens premisser, kan ikke vente.
Utbruddene blir så sterke at x må holdes.
Person sier det samme, person hadde vært trassig og hen måtte bære person ned på rommet 6 ganger igår. Hen spiser ikke.
Person bruker å bli båret på rommet når hen slår andre, dette gjør at hen må holdes til hen blir rolig, dette kan ta noen timer. Hvis ikke dem holder slår hen dem eller knuser, kaster ting.
Jeg husker at de holdt meg nede, eller at jeg ble båret og holdt i sengen. Jeg husker de lange timene. Jeg mistet kontrollen over kroppen min og var livredd.
Person fortalte at person hadde vært pliktoppfyllende og kommet presis på skolen. Hen var motivert for skolearbeid, samtidig som hen var flink og rask. Det har ikke vært atferdsproblemer og hen har vært til stede hele tiden.
Skolen der så en helt annen unge enn hvordan jeg var hjemme, der var det tryggere, da kunne jeg som oftest fokusere på skolearbeid.
Så trodde de voksne at de hadde funnet svaret. Jeg hadde ADHD. Jeg ble satt på ADHD-medisin og kjente mindre på følelser. Jeg ble roligere, men etter litt tid var jeg ikke rolig lenger. De ga meg høyere og høyere dose, helt til jeg ikke hadde noen følelser og var bare helt nummen. Jeg var rolig, og jeg tror de tenkte at problemet var løst. Inni meg hadde det ikke blitt bedre.
Jeg møtte voksen etter voksen som sa at de var her for å hjelpe meg, men det motsatte skjedde. De ga hjelp som gjorde at det ble mer og mer vondt inni meg. Jeg var hele tiden problemet som måtte fikses. Jeg fikk ikke til å fortelle om det jeg ble utsatt for, jeg var sikker på at jeg ikke kom til å bli trodd. Jeg mistet helt troen på mennesker.
Etter hvert ble jeg også overbevist om at det var jeg som måtte forandre meg, og at det jeg hadde opplevd, var greit. De voksne hadde jo hele tiden fokus på meg. Da jeg var 12 år, bestemte de voksne rundt meg at jeg måtte flytte i fosterhjem fordi jeg var for vanskelig. Jeg ante fortsatt ikke hvordan jeg skulle takle alle følelsene mine. Med et sterkt ønske om at ikke enda flere skulle se på meg som problemet, startet jeg å gjøre vonde ting mot meg selv i stedet.
15–18 år
Det ble flere flyttinger både hjem igjen og andre steder. Da jeg var 15, ble jeg flyttet til et kommunalt botiltak. Det var en hybel der voksne skulle komme innom og sjekke om det gikk bra med meg. Jeg fikk ansvar og frihet til å ta de valgene som jeg tenkte var bra for meg. Ingen tok kontroll over meg. Alle avgjørelsene ble tatt i tett samarbeid med meg. Dette hadde aldri skjedd før. Etter en stund der var jeg ikke konstant på vakt lenger. Jeg begynte å føle meg trygg.
Tryggheten gjorde at alle følelsene jeg hadde stengt inni meg fra oppveksten og årene i systemene, begynte å komme fram. Mye kom på en gang, og jeg hadde ingen anelse hvordan jeg skulle håndtere det. Jeg prøvde å snakke om dette med psykologen på BUP, men da ble jeg innlagt på sengepost. Der ble jeg plutselig stengt inne, og på nytt ble all kontroll tatt fra meg. Det hopet seg opp med veldig mange vanskelige følelser inni meg.
Da jeg ble skrevet ut fra BUP, prøvde jeg å ta livet mitt flere ganger. Jeg ville egentlig ikke dø, men døden ville være bedre enn livet jeg hadde. Hvis jeg fikk dem til å forstå at jeg var villig til å dø, måtte de vel forstå hvor vondt jeg hadde det, og gjøre noe som hjalp meg i stedet. Jeg tror de voksne ble veldig redde.
De voksne bestemte seg for at jeg måtte på institusjon. De virket skråsikre, uten å snakke nok med meg om hva som gjorde at jeg prøvde å ta livet mitt, og hva som kunne gjøre det trygt. Alt jeg ville, var å fortsette å bo i det kommunale botiltaket og få snakke med noen som jeg var trygg på, om alt jeg hadde opplevd. Jeg ville ikke til noe sted der jeg ble tatt kontroll over, og hvor de ikke forsto hvor alvorlig det var at de tok så mye kontroll over meg.
På institusjonen måtte jeg passe på meg selv. Jeg opplevde mange voksne som fortalte videre ting jeg fortalte dem, og som jeg derfor ikke kunne stole på. For å beskytte meg og få til å overleve kunne jeg ikke åpne meg og la noen komme nær. Alle voksne som gjorde noe som gjorde meg utrygg, avviste jeg raskt. Barnevernet kalte meg manipulativ og kontrollerende.
Barneverntjenesten vurderer at person sin strategi i møte med verden er å ”manipulere” og kontrollere de rundt seg slik at hen får det slik som hen vil. Dette gjelder både nettverket sitt, behandlere, institusjon, etc. Barneverntjenesten vurderer at det er vanskelig for person å ta imot omsorg, fra alle rundt seg, både familie og offentlig nettverk. Person favoriserer behandlere på for eksempel BUP, der hen nekter å forholde seg til noen andre.
De vonde følelsene satt fortsatt fast inni meg, og jeg fortsatte å skade meg selv. De ansatte mente at jeg skadet meg for å få oppmerksomhet. De ignorerte selvskadingen for å få det til å ta slutt. Det fungerte ikke sånn. Det føltes bare kaldt og slemt. Jeg skadet meg selv for å håndtere de vonde følelsene. Når de voksne ignorerte meg, kjentes det som om de ikke brydde seg, og at det ikke var noe varme eller kjærlighet. Det ble helt umulig å være ærlig med dem.
Barnevernets løsning ble å flytte meg til en ny og spesiell institusjon som det fantes bare to av. Den skulle være den beste for å møte de med sånne psykiske problemer som meg. Jeg fikk valget mellom å flytte dit eller bli langtidsinnlagt. Alt virket bedre enn å være innlagt.
Miljøterapeuter og psykologer jobbet sammen på denne institusjonen. De skulle lære meg ferdigheter for å slutte å skade meg eller gjøre forsøk på å ta livet mitt. Skadet jeg meg eller forsøkte å ta livet mitt, ble jeg satt på en plan for ekstra hjelp. Der bestemte de hvilke ferdigheter jeg måtte øve på fremover. Noen av tingene var å distrahere meg ved å ta en kald dusj, finne noe fint å lukte på så jeg skulle tenke på noe annet, holde i en kald isbit eller løpe til jeg ikke følte på trangen til å dø lenger.
Hva skulle øvelser som dette hjelpe for, når jeg kjente på så mange vonde følelser at jeg ikke ville leve? Det kjentes fullstendig meningsløst. Jeg hadde opplevd vold tidligere. Det hadde aldri blitt snakket om, og jeg måtte bare bære det inni meg selv. Mente de at dette var strategier jeg kunne bruke som student, på jobb eller når jeg kjente på alt jeg hadde opplevd? Dra hjem for å ta en kald dusj, liksom? Institusjonen kalte det «å få et liv verdt å leve». Hvilket liv lærte de oss opp til, når vi ikke lærte å snakke om og jobbe med de vanskelige følelsene? De lærte oss å rømme fra følelsene, ikke å jobbe oss gjennom det jævlige, for å kunne leve med det uten å ha det så vanskelig. Jeg måtte likevel prøve å følge opplegget deres. Etter hvert ga jeg opp, siden det ikke gjorde at jeg fikk det bedre.
Jeg forklarte dem at behandlingen ikke funket. Svaret deres var at det ikke fantes alternativer. Alle som bodde der, fikk samme hjelp. Selv om jeg ga opp, fortsatte jeg å gjøre det de ansatte ba meg om. De betalte meg for det, med laminerte plastlapper som de gikk rundt med i lommen. Hver lapp var verdt fem kroner. Ungdommene fikk det som belønning for å stå opp, gå på skolen, spise eller møte til behandling. For meg var dette opplegget totalt overfladisk. Det føltes som om jeg var en hund de ga godbiter til.
Tankekjør om livet. Trang til å dø (10). Gjør ingen forsøk på å distrahere seg selv ved bruk av ferdigheter. FØR selvskading, ingen tanker om å be om hjelp. Selvskader med en liten tanke om å dø. ETTER; såret er ikke dypt nok, blør lite, tar for lang tid. Sender sms til personal.
Dette er et utdrag fra en atferdskjedeanalyse som jeg måtte gjøre etter at jeg hadde skadet meg. Det kjentes overfladisk. De spurte bare hva som hadde skjedd akkurat den dagen. Det var ikke noe om hva som var grunnene bak.
(2020-04-29) (Ja) 3 for å vær i forkant og distrahere seg selv, 5 for å stå opp til rett tid
(2020-04-30) (Ja) 10 for skole (2020-05-01) (Uaktuelt) vet ikke (ikke regi. fra dagvakt) (2020-05-02) (Ja) 5 for bruk av ferdigheter motsatthandlig. (2020-05-03) (Ja) 5 for å komme seg opp og ned til tu (2020-05-04) (Ja) 5 pogs skole 3 pogs frokost
Utdrag fra hva jeg fikk penger for å gjøre på institusjonen. Ifølge meg er det helt absurd å få penger for å stå opp, gå på skolen, spise og være på behandling. Det lærer deg ikke hvordan du er et menneske i samfunnet.
Å være på denne spesialistinstitusjonen lærte meg ikke noe om å snakke om følelser eller vise følelser på normale måter. Jeg prøvde å stenge vekk følelsene mine fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle forholde meg til dem. Et ord eller en setning som andre ikke reagerte på, kunne minne meg på vonde ting og gjøre at jeg gikk i svart, og at alt som hadde bygd seg opp, kom ut. Jeg skadet meg selv eller prøvde å ta livet mitt. Dette ble måtene jeg kunne håndtere de sterke følelsene på.
Psykologen på institusjonen ga meg diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. De sa at jeg alltid ville ha det vanskelig, men at jeg kunne lære meg å leve med det. De ansatte sa at dette var den beste hjelpen som fantes, og at jeg var heldig som bodde der. Hjelpen jeg fikk, hjalp meg ikke med å få det bedre. Hvis ikke dette stedet kunne hjelpe, hvem kunne hjelpe da? Samtidig ble jeg beskrevet som kronisk suicidal med høy risiko for suicidforsøk. Det hørtes ut som om det kom til å være sånn for alltid. Hvordan kunne livet være verdt å leve?
Jeg sluttet å tro at jeg kunne leve et vanlig liv. I bakhodet svirret alltid tanken om at jeg ikke kom til å leve lenge. Hvis noe kjentes bra, ville det sikkert ikke vare. Det føltes som at de hadde bestemt seg for at jeg bare var syk, og at det ikke var noe å gjøre med det. De snakket ikke om hva alt dette kunne handle om, eller hvilke følelser jeg kjente på. At de kalte meg kronisk suicidal, gjorde det livsfarlig. Det tok fra meg alt håpet.
x beskrives av BUP som kronisk suicidal, noe som innebærer at hen vil ha gode og dårlige perioder. Personalet på XXX må derfor være forberedt på at kriser vil komme uansett hvor mye vi forsøker å forebygge disse, da dette er en del av diagnosen. Intervallene vil være ulike, og kriser dukker opp uten at x har kontroll på dette.
Person har enda tunge stunder, og dette kommer til å være gjeldende for hen i mange år fremover. Hen har kunnskap om, og evnene til å ta i bruk ferdigheter hen har lært
HVA GJORDE LIVET BEDRE?
Fikk nye muligheter og håp: Jeg hadde blitt sett på som syk veldig lenge og hadde begynt å tro på det selv. Når du har bodd på en institusjon full av spesialister og du ikke får det bedre, er det lett å bli med på at det kan være deg det er noe galt med. Når du også har blitt flyttet flere ganger og ingenting hjelper, mister du troen på at noe kan hjelpe.
På en av institusjonene hadde jeg møtt en ungdom som var med i en organisasjon som het Forandringsfabrikken. Jeg ble med på en helgesamling og fikk noen nye muligheter. Sammen med andre ungdommer fikk jeg oppgaver som ga mening.
Fra syk til en med styrker: En voksen der sa at hun skjønte at reaksjonene jeg hadde, var naturlige når jeg hadde opplevd de tingene jeg hadde. Hun sa også at hun så at jeg hadde mange styrker. Først kjentes det veldig rart. Jeg var blitt vant til å tenke på meg selv som syk, selv om en del av meg visste at de vonde følelsene hadde grunner. Hun fortsatte å si dette til meg og ga meg konkrete eksempler på styrker hun så, og muligheter for å bruke erfaringene mine til å gi råd.
Fikk velge et sted å bo: Jeg skulle ikke oppleve mer tvang, og det jeg gjorde, skulle verken belønnes eller straffes. Ungdommer og voksne rundt meg trengte å vite at jeg hadde det trygt, og derfor måtte jeg være ærlig. Det kunne jeg få til fordi jeg nå visste at de var glad i meg og samarbeidet med meg. Jeg fikk håpet tilbake. Det å være med på å gjøre en forskjell for andre var noe som kjentes utrolig viktig. For meg forandret det alt.
Kunne blitt i det kommunale botiltaket: Ingen av spådommene de voksne hadde hatt om fremtiden min, stemte lenger. Det var vanskelig å forstå at noen hadde sagt og skrevet sånn om meg. Det er fortsatt vanskelig å tenke på at hvis jeg hadde fått fortsette å bo i det kommunale botiltaket, kunne ting vært annerledes. Hvis noen den gangen hadde spurt meg og jeg hadde fått snakket med en jeg var trygg på, om hva jeg hadde opplevd, hadde jeg kanskje sluppet alle de vonde erfaringene fra årene på institusjon.
FORANDRINGS FABRIKKEN
— der barn viser vei
Politikere, byråkrater, tjenesteledere og fagfolk trenger synspunkter fra de under 18 år for å ta lovlige avgjørelser om dem. Det sier Barnekonvensjonen og norsk lov.
Norge trenger kunnskap fra barn. Barn vil dele erfaringer og råd. Barn vil være med å lage fag og politikk. Derfor finnes Forandringsfabrikken.
UTEN TRYGGHET ER VI SJANSELØSE ungdommer om systemene
11 ungdommer skriver om sine møter med helsetjenester, barnevern og politi. Det er brukt millioner av kroner på hver av dem over lang tid — uten at livene deres ble bedre. Mange fikk det verre. Dette er fortellinger om en brutal virkelighet i Norge. Samtidig gir boka håp.
Ungdommene beskriver hvordan vi kan møte barn og ungdommer som skader seg, ruser seg, rømmer, bruker vold, stopper å spise, forsøker å ta livet sitt eller som gjør andre desperate handlinger på måter som oppleves trygge. De skriver om hvilken hjelp som er nødvendig, og hvordan god profesjonalitet bør være.
I nyhetsoppslag om rus, selvmordsforsøk, vold og kriminalitet stilles myndighetene til ansvar. Politikere vil vise handlekraft, og mer kontroll og makt blir raskt en løsning. Budskapet i denne boka er noe helt annet.
Samfunnet kan velge andre løsninger. Politikere og ansatte i tjenestene kan bestemme seg for å lytte til råd fra barn og ungdommer. Rådene må få betydning for valg av løsninger. Da ivaretar vi rettigheter etter barnekonvensjonen, og vi sparer ressurser og verdifull tid i livene til barn og ungdom.
Boka er skrevet til politikere, myndigheter, fagfolk og studenter. Den gir verdifulle erfaringer og råd til alle som skal møte barn og ungdommer i utsatte livssituasjoner.
ISBN 978-82-15-06797-1
