Ikke mer kake nå: Om vektstigma i helsevesenet by Universitetsforlaget

CARINA ELISABETH CARLSEN

Carina Elisabeth Carlsen

IKKE MER KAKE NÅ

OM VEKTSTIGMA I HELSEVESENET

UNIVERSITETSFORLAGET

ISBN 978-82-15-07147-3

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Boken er utgitt med støtte fra Fritt Ord.

Omslag: Rune Mortensen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11/13

Papir: 100 g Amber Graphic

SVANEMERKET

INNHOLD

Kapittel 4

INNLEDNING

En gang holdt jeg foredrag for en gruppe legestudenter. Jeg snakket om min egen kropp, og sa høyt: «Jeg er tjukk.» Salen ble helt stille. Ingen ville møte blikket mitt. Noen så på hverandre, noen så forbi meg, mens andre så ned i bordet. Jeg gjentok det jeg akkurat hadde sagt. Fortsatt den samme tausheten. Rødmen spredde seg utover salen. Noen kremtet, og samtlige så ukomfortable ut. Jeg gjentok det en gang til, og henvendte meg til en av studentene på første rad. «Er jeg ikke tjukk?» spurte jeg. Rødmende så han opp, og nærmest hvisket: «Jo, du er jo det.»

Tykk, fluffy, kurver, feit – det finnes mange ord for å beskrive den store kroppen, men felles for de fleste av dem er distansen, og kanskje til og med avsmaken, folk flest legger i dem. Ordene som omtaler den tykke kroppen, er ofte negativt ladet, og rommer mye stigma.

Om du omtaler deg selv som tykk, gir det ofte ett av to utfall. Enten blir folk så ukomfortable at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg, eller så stormer noen til og forteller deg at du absolutt ikke er tykk – du er vakker! Og med det har vi allerede etablert at for mange er det å være tykk det samme som å være stygg. Det handler ikke nødvendigvis om at de eksplisitt synes tykke mennesker er stygge, men vi er lært opp til at det å være tykk er noe negativt. Tykke mennesker assosieres, kanskje ubevisst, med å være dum, lat, syk, stygg, usunn og ute av stand til å vite sitt eget beste. Og vi vil jo gjerne at våre kjente og kjære skal snakke pent om seg selv. Det har blitt helt naturlig at vi stanser andre mennesker når de selv omtaler seg selv som tykke, men spørsmålet er: Hvorfor faller disse tankene så naturlig for oss?

Og ikke minst – når dette er en holdning mange lærer allerede i ung alder, hva gjør det med oss som helsepersonell? Hvordan påvirker det oss i behandling av tykke pasienter?

Forhåpentligvis vil du finne noen svar – og løsninger – i denne boken.

Hvem er jeg?

Som forfatter av denne boken har jeg på meg mange ulike hatter – jeg er fagperson, helsepersonell, pasient og aktivist. Min fagbakgrunn er som vernepleier, med master i empowerment og helsefremmende arbeid. I tillegg til dette har jeg ulike videreutdanninger innen veiledning, seksuell helse og, ikke minst, fat studies and body politics ved University of Wisconsin. Som aktivist har tematikken rundt stigma og tykkhet opptatt meg i en årrekke, og det på bakgrunn av ulike opplevelser av å leve i, og med, en tykk kropp. Disse ulike rollene utgjør ikke bare min identitet, men også grunnlaget for hvorfor denne boken ble til. De personlige erfaringene, kombinert med mange års erfaring som helsepersonell og som tykkaktivist, gjorde at jeg innså at det var nødvendig å ta grep.

Forskning viser at mange tykke pasienter opplever dårligere behandling enn slanke (WHO, 2017). De møter også utfordringer når det gjelder arbeid, hvor størrelsen deres kan være en hindring for ansettelse (Vestergård, 2017) og påvirke lønnen deres negativt (Edwards et al., 2020). I tillegg opplever tykke mennesker ofte et sosialt stigma og forakt fra samfunnet generelt. Tanken om at de fleste helseplager kan unngås, reduseres eller til og med forsvinne hvis tykke mennesker bare slanker seg, er fortsatt utbredt (WHO, 2017).

Imidlertid er det å forstå hvor systematisk og uformelt dette vektstigmaet er i helsevesenet, å få oversikt over temaets mange kompleksiteter og å identifisere årsakene til de holdningene vi har i dag, langt mer komplisert og sammensatt enn jeg først trodde. Som pasient har jeg selv kjent vektstigmaet på kroppen …

… som da jeg i 2015 kontaktet en gynekologspesialist for å snakke om sterilisering, hvorpå gynekologen mellom bena mine utbrøt: «Herregud, du er så tjukk!», og ga meg en leksjon i kosthold og trening. Noen sterilisering fikk jeg ikke, men derimot fikk jeg beskjed om at dersom jeg ikke slanket meg, kom det til å bli vanskelig for meg å bli gravid.

… da jeg i 2019 var jeg hos en psykolog for behandling av depresjon og overspising, hvorpå psykologen tipset om å spise mindre og lurte på om jeg ikke bare var veldig glad i søtsaker.

… den gangen i 2021 da legen jeg gikk til behandling hos for blant annet spiseforstyrrelser, ringte for å fortelle at han og en annen lege hadde bestemt seg for at jeg skulle settes på slankekur – dette uten mitt samtykke eller spørsmål om hva jeg hadde behov for.

… for ikke å snakke om knespesialisten som nektet å ta i meg, men kunne konstatere at operasjoner kunne jeg se langt etter. Da jeg etter en leksjon i kosthold, samt tilbud om slankesprøyter, turte å si imot, fikk jeg bryskt

til svar at hens spesialfelt var knær, og jeg hadde med det ingenting jeg skulle sagt.

Ut fra disse opplevelsene ble også bokens tittel helt tydelig for meg – lenge før jeg visste at jeg skulle skrive bok. Tittelen Ikke mere kake nå er en kombinasjon av samtlige kostholdsråd og oppfordringer om slanking jeg har fått av både helsevesenet, familie, venner, arbeidsgivere og fremmede, og ikke minst i sosiale medier.

Fra mitt personlige ståsted som pasient og aktivist har jeg møtt direkte konsekvenser av stigmatisering og fordommer knyttet til kroppsstørrelse. Denne erfaringen har gitt meg en unik innsikt i mange utfordringer innen feltet. Gjennom boken vil du merke at jeg flere ganger refererer til min egen kropp, egne erfaringer og egen aktivisme. Dette er vanlig praksis innen fat studies og kjønnsstudier. Dette er en måte å skape det professor Donna Haraway i sitt essay fra 1988 omtaler som situert viten, på. Min tilnærming er forankret i en tykkpositiv ideologi hvor jeg søker å utforske og forstå stigmatisering av tykke mennesker i helsevesenet fra flere perspektiver. Som fagperson, helsepersonell, pasient og aktivist gir denne tilnærmingen meg evnen til å omfavne kompleksiteten i tematikken.

I boken er det i all hovedsak min stemme som helsepersonell som snakker, men som tykk fagperson, tykkaktivist og tykk pasient vil jeg aldri være nøytral vedrørende dette temaet. Det tror jeg heller ingen andre klarer å være. Vi bærer også alle med oss et forhold til kroppen og en forforståelse preget av egne erfaringer og egen utdanning og profesjon. Denne boken er ikke bare et uttrykk for mine egne opplevelser som en tykk person, men også en anerkjennelse av de mange historiene jeg gjennom mine år som både aktivist og fagperson har fått høre fra andre som har opplevd utfordringer i møte med blant annet helsevesenet. Dette er en bok som inviterer til ettertanke og refleksjon, med sikte på å styrke stemmene til en gruppe som altfor ofte blir sett på som et problem som må løses.

Det er også viktig for meg å presisere at boken ikke er ment som en kritikk av helsepersonell, men heller som et bidrag til å øke kunnskapen om et tema som ofte blir presentert ensidig.

Bokens oppbygning

I første kapittel vil du få en grunnleggende innføring i stigma. Kunnskap om stigmatisering er selve grunnsteinen i denne boken, og viktig å ha med seg inn i arbeidet uansett hvilke mennesker du skal arbeide med. Du vil her få en innføring i hva stigma er, og ulike måter det kan arte seg på.

I kapittel 2 vil du lære mer om effekten av stigmatisering. Her vil du også kunne lese om historien bak kroppsmasseindeksen (KMI) og om diskriminering. Kapitlet inneholder også annen grunnleggende informasjon jeg mener er viktig å ha med seg som et bakteppe inn i arbeidet, for å forstå hvorfor vi tenker som vi gjør om tykkhet. I denne delen vil du finne et kartleggingsverktøy for egne holdninger. Med dette som grunnlag vil du i større grad være rustet til å ta fatt på resten av boken.

I kapittel 3 vil du lære mer om interseksjonalitet, altså krysningspunkter for ulike identitetsmarkører. Hvilken hudfarge, funksjonsevne eller seksuell orientering vi har, kan være med på å påvirke behandlingen vi mottar, eller hvilke fordommer andre møter oss med. Når disse markørene krysses med tykkhet, kan dette påvirke behandlingen ytterligere.

I kapittel 4 vil du kunne lese om ulike perspektiver på helse. Det å erkjenne at ideen om «god helse» ikke er universell, kan være en nøkkel til å forstå mangfoldet og variasjonen innen helseoppfatninger. I dette kapitlet vil du få utforsket ulike definisjoner av begrepet helse. Du vil også kunne lese om hvordan vår forståelse av helse går utover et binært syn på sykdom kontra friskhet. Det åpner opp for en bredere diskusjon om hvordan samfunnet og helsevesenet kan tilpasse seg for å inkludere og respektere ulike helseperspektiver.

I kapittel 5 vil du få en dypere forståelse av begrepene helsekommunikasjon og helsekompetanse, samt hvordan disse kan være nyttige verktøy. Kapitlet tar også for seg viktigheten av språkbruk og gir praktiske tips for å styrke dine egne kommunikasjonsevner.

I det avsluttende kapitlet, kapittel 6, vil du lære mer om vektnøytrale helsetilnærminger. Det er ikke slik at når du ikke skal ta opp vekt, skal du heller ikke fokusere på helse – men som du vil lære mer om gjennom boken, er helse mangefasettert. I dette kapitlet vil du lære om konsepter som Helse uansett størrelse (HUS), intuitiv spising, bevegelsesglede med mer.

Helt til sist har jeg inkludert et vedlegg med ressurser til deg som pasient. Dette inneholder nyttige tips til helsekonsultasjonen, samt tips til videre lesing.

Og husk – det er ikke slik at vi mangler forskning og dokumentasjon som viser kompleksiteten rundt vekt. Det vi trenger, er forandring.

Lykke til!

Ordliste

Gjennom denne boken vil jeg benytte en del ord som for mange kan være ukjente eller få en ny betydning mens du leser. Her er en ordliste du kan støtte deg på:

Ciskjønnet: En person som identifiserer seg med det kjønnet hen ble tildelt ved fødselen, tidligere referert til som «biologisk kjønn».

Fedme: En tilstand som ofte omtales i sammenheng med tykke kropper. Verdens helseorganisasjon benytter KMI som skala for å skille «overvekt» og «fedme». KMI over 29,9 regnes som «fedme».

Hen: Et kjønnsnøytralt pronomen som brukes når kjønn ikke er relevant. Det brukes som et alternativ til de tradisjonelle pronomenene hun og han.

Helse uansett størrelse (HUS): En tilnærming til helse som fokuserer på et fleksibelt forhold til mat, glede ved bevegelse og aksept for ulike kroppsformer og størrelser. Du vil lære mer om HUS i kapittel 6.

Internalisert tykkfobi: Holdninger som en person har utviklet over tid, som fører til undertrykkelse av egen kropp. Dette kan resultere i at tykke mennesker tror de fortjener dårligere behandling eller opplever seg selv som mindreverdige.

Melaninrik: En erstatning for hudfargeadjektiver som kan oppfattes som stigmatiserende.

Normkropp: Kroppen som til enhver tid anses som normen eller det ønskelige. Begrepet brukes i stedet for «normalvektig».

Overvektig: Benyttes ofte som et samlebegrep for «overvekt» og «fedme». Ordet refererer til å veie «over normalvekten». Dette ordet brukes ofte om høy vekt. Innen tykkstudier mener mange at ordet patologiserer og sykeliggjør kroppen og reduserer en person til kun vekt.

Transperson: Person som ikke identifiserer seg med det kjønnet hen ble tildelt ved fødselen.

Tykk: Brukes nøytralt i denne boken.

Tykkfobi (fatphobia): Et begrep som brukes innenfor Helse uansett størrelse (HUS) og i critical obesity studies. Tykkfobi kan sammenlignes med andre strukturelle fobier, eksempelvis homofobi. Det pågår en aktivistisk diskusjon om ordet tykkfobi i større grad uttrykker den strukturelle undertrykkelsen som tykkfobi er, enn andre begreper, eksempelvis vektstigma.

Vektbias: Indikerer en skjevhet eller forutinntatt innstilling knyttet til vekt eller kroppsstørrelse. Dette kan manifestere seg i forskning, behandling eller andre situasjoner der beslutninger tas med utgangspunkt i forutinntatte oppfatninger om personers vekt. Vektbias kan påvirke hvordan en person blir vurdert eller behandlet, og det kan føre til urettferdighet eller manglende objektivitet.

Vektstigma: Refererer til forutinntatte og ofte negative holdninger, stereotypier eller diskriminering rettet mot enkeltpersoner basert på deres vekt eller størrelse. Dette kan føre til sosial utstøtelse, fordommer og ulike former for urettferdig behandling. Du vil få en gjennomgang av stigma i denne boken.

Begrepsavklaring

I denne boken bruker jeg ordet tykk gjennomgående. Jeg bruker ikke ordene overvekt og fedme, med mindre jeg må referere til spesifikk forskning eller tekst. Disse ordene kan virke upresise og kan gi et negativt bilde av den tykke kroppen. Når jeg bruker disse begrepene, vil de være satt i hermetegn for å markere at de kan være problematiske. Det er viktig å huske at en persons identitet ikke bare handler om vekt. Jeg oppfordrer derfor deg som leser til å søke mer nøyaktige og respektfulle måter å beskrive menneskers helse og kropp på.

Som aktivist benytter jeg begrepet tykkfobi. I det engelske språket benyttes også «fatphobia», «anti-fatness» og «anti-fat bias». Alle disse begrepene dekker godt det jeg ønsker å formidle i denne boken. Jeg har i hovedsak likevel valgt å bruke ordet vektstigma. Dette er fordi tykkfobi for mange er et nytt og ukjent begrep, samt at jeg ikke har funnet noen gode oversettelser for «anti-fatness» og «anti-fat bias» som gir ønsket bidrag til debatten. Vektstigma oppleves av mange som et mer inkluderende begrep enn tykkfobi, da det refererer til fenomenet med å diskriminere eller bli diskriminert på grunn av vekt. Med utgangspunkt i Goffmans teori representerer tykkhet både et synlig, fysisk stigma og et karakterstigma, da folk antar at vekten forteller noe negativt om en person. Det er likevel steder der jeg har valgt å benytte tykkfobi, fordi teksten refererer til fobiske holdninger.

Refleksjonsspørsmål og andre oppgaver

I boken finner du en rekke refleksjonsspørsmål og oppgaver designet for å inspirere til refleksjon rundt egne holdninger. Det er viktig å huske at å utforske egne fordommer kan være en utfordrende oppgave, og at det krever ærlig selvinnsikt. Dette inkluderer å reflektere over hvordan holdningene dine kan ha påvirket deg selv, pasienter, kolleger og andre tykke mennesker i livet ditt, samt hvordan de kan ha påvirket personer som ikke er tykke, men som reagerer på samtaler om vekt og kroppsstørrelse.

Du kan velge å gå gjennom disse refleksjonene sammen med kolleger eller medstudenter eller i andre gruppesituasjoner for å muliggjøre diskusjon og læring. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på hvem du inkluderer i disse samtalene, og hvorfor du ønsker å ha dem med. Dersom du vurderer å diskutere disse temaene med personer som er tykkere enn deg selv, er det viktig å reflektere over intensjonen bak dette valget. Husk at tykke mennesker ikke skylder noen å gi svaret, ikke trenger å ha svaret, og heller ikke bør fungere som følelsesmessig arbeidskraft. Det er mulig at dine egne holdninger kan komme til overflaten, og det er viktig å unngå å såre eller fornærme andre i prosessen. Derfor er det avgjørende å innhente samtykke og respektere et eventuelt nei hvis noen ikke ønsker å delta i disse samtalene.

Takk til …

Til slutt vil jeg rette en stor takk til alle som har bistått meg med denne boken, det være seg med søk til forskning, diskusjoner rundt tematikk, innspill eller heiarop. En særlig takk rettes til min samboer, Kenneth, som har latt meg stenge meg inne med manus, og som har lyttet, veiledet, laget middag og servert meg Pepsi Max ved behov. Tusen takk! Jeg vil også rette en stor takk til mamma, pappa og søsknene mine for kritiske refleksjoner, spørsmål og gode tanker.

Ikke minst vil jeg rette en enormt stor takk til min redaktør, Kristin, for å ha presset meg over mållinjen.

Til slutt vil jeg takke mine to konsulenter, ph.d.-stipendiat ved København Universitet Dina Almlund og førsteamanuensis ved Institutt for Helseog sykepleievitenskap ved Universitetet i Agder Anja Nastasja Robstad. Uten deres tilbakemeldinger, rettledning og bistand hadde ikke denne boken eksistert.

HVA ER STIGMA?

Tykke mennesker blir ofte ansett som bare det – tykke. Og med tykkhet følger en rekke antatte negative egenskaper, som dumhet, latskap, stygghet og slemhet. Tykkheten overskygger alt annet, selv om du har en rekke positive egenskaper og har oppnådd triumf etter triumf i livet. Tykkheten blir et stigma. Kort forklart er et stigma en tydeliggjøring av noens annerledeshet, og denne stigmatiseringen kan gi alvorlige konsekvenser.

Holdninger, fordommer og stigma

Du har kanskje hørt noen si «jeg har ingen fordommer», eller kanskje tenker du selv at du er fordomsfri? Å betrakte seg selv som fordomsfri kan virke positivt, og en gir gjerne et inntrykk av å være en imøtekommende person som ser hver enkelt for den de er. Men realiteten er at vi alle bærer på fordommer. Å benekte dette kan gjøre oss blinde for egne handlinger og holdninger. Selv om mange mener at de er åpne og positivt innstilt, er forutinntatte tanker og meninger vanligvis til stede. Det er helt normalt, men det er viktig å være bevisst på dem. På samme måte kan noen hevde at de er «fargeblinde» og ikke ser hudfarge. Selv om dette kan virke som et uttrykk for antirasisme, fører en slik holdning til at en overser den strukturelle undertrykkelsen som melaninrike mennesker opplever. Problemet ligger ikke i å unnlate å se hudfarge, men i hva og hvordan vi observerer og anerkjenner andres realiteter. Det samme gjelder, som du nå skal få lære mer om, når vi snakker om tykkhet.

Ingen helsearbeidere starter sin karriere med intensjon om å behandle noen dårlig. Likevel er vektstigmaet dypt integrert i hverdagen, og kan med det være vanskelig å gjenkjenne både hos seg selv og andre. Dette gjør det utfordrende både å oppdage og å forstå skadeomfanget av slike holdninger. En holdning defineres som en tendens til å tenke, føle eller handle på en bestemt måte basert på personlige verdier og ideer (Svartdal, 2020). Holdninger kan være både implisitte, der de krever tolkning, og eksplisitte, der de er tydelige og utvetydige. Selv om du ser på deg selv som en person med positive

1 Hva er stigma?

holdninger, kan disse likevel være preget av ubevisst stigma og mangel på kunnskap.

En fordom er en forutinntatt og ofte negativ holdning mot noen basert på deres tilhørighet til en bestemt gruppe (Svartdal, 2019). Dette kan inkludere alt fra nasjonalitet til yrke og til kjønn eller kroppsstørrelse. Mange av oss har generaliserte oppfatninger, eller stereotypier, om ulike sosiale grupper som vi selv ikke er en del av. Disse fordommene kan bli stående selv om vi møter noen som ikke passer med stereotypiene. Når disse fordommene kommer til uttrykk gjennom våre handlinger, kan de føre til diskriminering. Videre kan negative fordommer, som en sterk negativ holdning mot tykke mennesker, gjøre at vi føler mindre empati for gruppen fordommene gjelder. Dette kan føre til at vi behandler dem dårligere fordi vi ser dem gjennom et negativt filter, noe som kan vanskeliggjøre vår forståelse av deres følelser og situasjoner. Hvis en for eksempel antar, bevisst eller ubevisst, at tykke mennesker er late og uintelligente, kan en mangel på synlig vektnedgang styrke disse negative oppfatningene og øke frustrasjonen mot dem.

Fordommer kan også oppleves negativt selv om de var ment positivt. For eksempel omtales mange tykke mennesker som at de ofte er blide. Det kan høres positivt ut, fordi det å være blid anses som en positiv egenskap. Men å anta at alle tykke mennesker er blide, er uttrykk for en fordom, som til slutt blir en stereotypi. Hvis alle tykke mennesker går rundt og kjenner på at de alltid må være blide, gir det lite rom for andre følelser, og når en først viser andre følelser, bryter dette negativt med samfunnets forventninger.

Stigma, som er antagelser eller forutinntatte oppfatninger om en person eller en gruppe, har ofte konsekvenser for hvordan disse individene og gruppene blir behandlet (Goffman, 1990). Sosiolog og sosialantropolog Erving Goffman er en velkjent stigmateoretiker, også innen tykkstudier. Han definerer tre hovedtyper av stigmatisering:

• Den første omhandler fysiske avvik og deformiteter, i dette tilfellet den tykke kroppen.

• Den andre omhandler oppfattede feil som svak viljestyrke, primitive drifter og uærlighet.

• Den tredje og siste typen stigmatisering er knyttet til grupper.

Selv om Goffman ikke spesifikt nevnte tykke mennesker i sine teorier, kan vi fortsatt bruke hans ideer til å forstå hvordan vi oppfatter og behandler dem, og hvilke holdninger som virker inn. Goffman hevdet at vi vurderer mennesker basert på synlige trekk og danner oppfatninger om deres karakter ut fra dette. Dette viser hvordan stereotypier, fordommer og diskriminering samvirker og skaper stigma. For eksempel kan en stereotypi være at «tykke

Holdninger, fordommer og stigma mennesker er dumme», og den tilhørende fordommen kan være «jeg liker ikke tykke mennesker». Diskrimineringen skjer når disse fordommene leder til handlinger, som for eksempel å unngå å omgås med tykke mennesker. Jo tykkere du er, jo sterkere blir stigmaet og diskrimineringen (Spahlholz et al., 2015).

Figur 1.1 Denne illustrasjonen viser hvordan stereotypier, fordommer og diskriminering opererer i en sirkulær prosess.

Refleksjonsspørsmål:

Tenk etter selv hvordan du kategoriserer folk. Hvilke assosiasjoner får du når du ser for deg følgende:

• Politikere

• Personer med intellektuell funksjonshindring

• Influensere

• Tykke

• Gamere

• Psykologer

• Nav-ansatte

Når vi møter en ny person, danner vi umiddelbart en oppfatning av vedkommende, basert på utseende og oppførsel, og kategoriserer personen deretter (Goffman, 1990). Goffman beskriver hvordan mennesker bruker konseptuelle rammer eller situasjonsdefinisjoner til å strukturere sine opplevelser og forstå egne handlinger (Goffman, 1974).

Her er et eksempel på en slik situasjonsdefinisjon: Du ser en ungdom på stranden som leker med en livbøye. Ved første øyekast kan du tro at hen bare tuller og lager bråk. Senere oppdager du at ungdommen faktisk nylig reddet noen fra å drukne ved å bruke den samme livbøyen. Den nye informasjonen endrer din opprinnelige forståelse av situasjonen. På samme måte kan fordommer mot tykke mennesker oppstå ved første øyekast. Hvis du ser en tykk person spise kake på en kafé, kan du anta at vekten deres skyldes kostholdet. Du kan senere oppdage at personen er konditor og testet en kake under en pause, eller at dette var det første kakestykket vedkommende spiste på lenge. Slike situasjoner illustrerer hvordan fordommene våre kan bli utfordret og endret med ny informasjon. Det essensielle spørsmålet her er om du velger å tro på den nye informasjonen, eller om du lar forutinntatte negative holdninger dominere.

Førsteinntrykk danner altså grunnlaget for normative forventninger og krav. Med andre ord, vi plasserer mennesker i mentale bokser basert på våre tidligere erfaringer og kunnskaper. Hvis du for eksempel aldri har møtt noen med intellektuelle funksjonshindringer, kan det hende at du utvikler visse holdninger til denne gruppen basert på andres fortellinger eller gjennom TV-programmer som Tangerudbakken Borettslag (2009). Når du deretter møter en person med en intellektuell funksjonshindring som ikke stemmer overens med dine forhåndsoppfatninger, kan dette få deg til å revurdere hvordan du har kategorisert vedkommende. Kanskje innser du at du har plassert personen i en feilaktig boks, eller at boksen ikke engang passer med de forventningene du hadde. I slike tilfeller blir våre forventninger til enkeltpersoner en form for hypotese som vi forventer å få bekreftet.

Disse forventningene og bedømmelsene vi møter, former vår tilsynelatende sosiale identitet, mens våre faktiske egenskaper utgjør vår reelle sosiale identitet. Når noen bærer et stigma, kan det oppstå en konflikt mellom disse to identitetene. Tenk tilbake på personen du traff på konditoriet. Når du antar at kroppen skyldes kostholdet, og når tanken om at denne personen heller burde spist en salat, streifer deg, formes en tilsynelatende identitet basert på dine fordommer. Når du så finner ut at vedkommende gjorde jobben sin, altså smakstestet en kake, gir dette innsikt i den faktiske identiteten. Slike misoppfatninger kan skape utfordringer for den stigmatiserte, spesielt i møter med de som anses som «normale», slik som i helsevesenet. Goffman (1974) refererer til «normale» som personer uten stigmatiserende kjennetegn.

I denne sammenhengen er en «normal» person en med slank kropp, sett i motsetning til en person med tykk kropp.

Tykke mennesker kan altså ikke skjule sin tilsynelatende sosiale identitet, ettersom kroppen er det første andre legger merke til. Historisk sett har høy vekt vært betraktet som en diskrediterende egenskap, og dette gjenspeiles både i behandlingen av tykke mennesker og i de ekstreme tiltakene som har blitt brukt for å bekjempe «fedme». Fra gamle remedier som vin- og tedrikking til ekstreme metoder som å bruke bendelorm, bomull og slankesprøyter har vi sett hvordan samfunnet har håndtert tykkhet (Blum, 2023; Farell, 2011).

Det er også viktig å huske på at det alltid vil være en maktforskjell mellom en helsearbeider og en pasient. Som helsepersonell har du i kraft av den rollen du har, mer makt fordi du er ansett som eksperten i rommet (Tveiten & Boge, 2014). Det er derfor essensielt at dette maktforholdet ikke misbrukes, men at det bygger på anerkjennelse og respekt for hver enkelt pasient. Dette innebærer at du er ærlig med deg selv om hvilke holdninger og forventninger du har til tykke pasienter sammenlignet med andre. Manglende kunnskap blant helsepersonell kan påvirke hvordan pasientene møtes, og det er derfor viktig å være oppmerksom på hvordan maktdynamikken påvirker samhandlingen.

Tykkhet som et karakterstigma

Vi lever i en kultur som, med utgangspunkt i hvor skadelig stigmatisering er, synes mer opptatt av å slanke tykke mennesker enn å ivareta helsen deres. Dette kan virke som en drøy påstand ved første øyekast, men det rådende synet i samfunnet og helsevesenet legger hovedvekt på kostnadseffektivitet og ser vektnedgang som den viktigste indikatoren på god helse. Dette fører til at den helhetlige betydningen av helse ofte blir oversett.

Stigmatisering av tykke mennesker er dypt forankret i et utseendefokus, økonomiske betraktninger og fordommer, noe som går langt utover enkle holdninger som at tykke mennesker er stygge eller koster samfunnet mye penger (jf. Farell et al., 2021). Tykke mennesker tillegges ofte også negative psykiske egenskaper som grådighet, dyptgående psykologiske forstyrrelser, uansvarlighet, latskap og en manglende evne til å kontrollere primitive drifter, eller antas å ha vært utsatt for grove traumer (Farell, 2011; Harjunen, 2016; Puhl & Heuer, 2010; Rønold, 2020). Med Goffmans ord kan vi beskrive dette som et karakterstigma, som innebærer at folk antar at vekten betyr noe negativt om personen. Dette kommer i tillegg til stigmaet knyttet til det synlige, altså det fysiske.

En annen utbredt holdning er at tykke mennesker ikke forstår at de er tykke, og at de er dumme og late folk som ikke skjønner sitt eget beste (Farell et al., 2021; Phelan et al., 2015; Swinburn et al., 2019). Dette synet kommer

til uttrykk i alt fra nyhetsartikler og kommentarfelt til forskningsartikler og lærebøker (Spilde, 2014). Det reflekterer en oppfatning om at tykkhet er et tegn på personlig svakhet, en egenskap som individet ikke klarer å endre, til tross for tilbud om hjelp. Løsningen blir ofte beskrevet som enkel – «spis mindre og tren mer» – men de komplekse årsakene bak høy vekt er hverken allment forstått eller allment akseptert.

Helsepersonell påvirkes også av den samfunnsskapte stigmatiseringen av tykke mennesker, som fremmes gjennom media, folkehelsemeldinger, kampanjer og politiske diskusjoner (Butsch et al., 2020; Rubino et al., 2020). Det er verdt å merke seg at de fleste, inkludert helsepersonell, henter sin informasjon om helse blant annet fra massemedia (Saguy, 2013). Dette kan gjøre det utfordrende å endre oppfatninger når misvisende informasjon først har blitt etablert (Christiansen et al., 2017). Selv om helsepersonell synes å ha mindre stigma enn den generelle befolkningen, har vi fortsatt stigmatiserende holdninger som påvirker behandlingen av tykke pasienter (O’Keeffe et al., 2020).

Det fører til at vi, som både helsepersonell og forbrukere, er mindre tilbøyelige til å utfordre etablerte oppfatninger og rådende antagelser, som at tykkhet automatisk betyr dårlig helse. Når det kommer til artikler om helse og vekt, har journalister en tendens til å gi mer plass til skeptikere som advarer om farene ved «overvekt», enn til studier som viser positive eller nøytrale funn om samme tema (Saguy, 2013). Dette utfordrer vår oppfatning om at vi er åpne og ikke-dømmende, og understreker behovet for bevissthet og handling for å motvirke disse fordommene i praksis.

La meg gi et eksempel: Da jeg på oppdrag fra Likestillingssenteret besøkte Universitetet i Bergen for å undervise legestudenter om tykkhet og seksuell helse, opplevde jeg en interessant reaksjon fra studentene. Selv om de syntes det jeg sa om stigma og negative helseutfall som følge av dette, ga mening, syntes de fortsatt det var vanskelig å akseptere informasjonen fullt ut. De hadde tidligere lært at mange helseproblemer var knyttet til «fedme», og det var en dypt rotfestet oppfatning. Å vurdere alternative perspektiver eller andre faktorer som kunne påvirke pasientens helse, i stedet for bare vekten, fremsto som en krevende utfordring.

Dette illustrerer bekreftelsestendensens kraft. Vi har en tendens til å tro på det vi allerede har lært, og motsetter oss ofte informasjon som utfordrer overbevisningene våre (Svartdal, 2019). Med andre ord, vi har en innebygget preferanse for å finne bekreftelse på det vi allerede tror er sant. Selv da jeg oppfordret studentene til å reflektere over hvordan de ville håndtere en slank pasient med samme helseutfordring, eller til å vurdere andre helsefaktorer, var deres aksept treg og nølende. Et annet eksempel på dette er fedmeparadokset. Begrepet viser til observasjoner i forskningen der høy kroppsmasseindeks (KMI) eller høy vekt har blitt assosiert med bedre helseutfall eller lavere dø-

delighet, til tross for at «fedme» vanligvis anses som en risikofaktor for helseproblemer (Flegal et al., 2005, 2013; Hainer & Aldhoon-Hainerová, 2013). Dette paradokset har ført til kontroverser og forvirring i medisinsk forskning, da det strider mot det tradisjonelle synet på høy vekt som en negativ faktor for helse. Flegal og Ioannidis (2018) påpeker hvordan det ikke tilfører noen verdi å kalle slike funn for paradoksale. Slike uventede funn bør derimot betraktes som positive, da de har potensial til å bidra til ny innsikt, forbedrede behandlinger og vitenskapelige fremskritt.

Disse eksemplene viser hvor utfordrende det kan være å endre den allerede etablerte oppfatningen, selv når vi blir presentert med solid evidens og alternative perspektiver. Da er det ikke så rart at allmennheten har et snevert syn på vekt og helse, når selv helsepersonell synes det er vanskelig å snu. Denne manglende forståelsen kan føre til at helsepersonell ikke tar tykke pasienter på alvor, og det kan være en av grunnene til at tykke får kortere konsultasjoner enn andre pasienter (Christansen et al., 2017; Stone & Werner, 2012).

Vektstigma

Vektstigma refererer til sosiale fordommer og diskriminerende handlinger rettet mot enkeltpersoner på grunn av vekt og kroppsstørrelse. Det inkluderer også de underliggende ideologiene som forsterker slike holdninger. Vektstigma er et resultat av vektbias, som innebærer negative ideologier og forutinntattheter knyttet til kroppsvekt. Disse fordommene kan utløse dyp personlig skam og begrense en persons evne til å ta sunne valg for sin egen helse (WHO, 2017). Vektstigma kan forårsake alvorlig fysisk og psykisk skade hos pasientene (Rubino et al., 2020). Vektbias legger grunnlaget for og forsterker negative holdninger mot tykke mennesker, og dette kan ha alvorlige konsekvenser for den enkeltes mentale og fysiske velvære.

Stigmatiserende tro og ideologier kan føre til handlinger som forsterker stigmaet. Disse handlingene tar ulike former. Tykke mennesker kan oppleve negative verbale kommentarer, mobbing eller til og med fysiske overgrep. I tillegg manifesterer slike holdninger seg ofte gjennom subtile atferdsmessige handlinger, som himling med øyne og blikk som sender negative signaler (Campbell, 2022; Rigas, 2022). Miljøet spiller også en betydelig rolle – for eksempel er ikke sitteplasser på kinoer, restauranter eller fly tilpasset tykke kropper. Vektstigma gjør seg også gjeldende i medisinske omgivelser, spesielt der sitteplasser, pasientklær, undersøkelsesbord og annet utstyr ikke er tilpasset eller kan benyttes av tykke pasienter (Schapiro, 2021). Videre legges ofte skylden på den enkelte for at den ikke passer inn, i stedet for at oppmerksomheten rettes mot samfunnets manglende tilrettelegging.

En utbredt oppfatning i helsevesenet ser ut til å være at tykkhet er et resultat av en selvvalgt ansvarsfraskrivelse, og at det derfor tolkes som et personlig valg (Phelan, 2015; Rubin, 2019; Ward-Smith & Peterson, 2015). Dette kan bidra til en stigmatiserende tilnærming som overser de komplekse årsakene bak en persons vekt og helse. Det er imidlertid en økende tendens til å erkjenne diskriminering i situasjoner som omhandler minoriteter, der allierte – inkludert helsepersonell – jobber for endring. Dette betyr ikke at diskrimineringen og stigmatiseringen ikke finner sted, men at det er en økt enighet om at det er et behov for å bekjempe den. Tykke mennesker trenger også allierte – er du en av dem?

Tykkfobi

Vektstigma og tykkfobi er nært forbundet, men de har forskjellige nyanser og bakgrunn. Fobibegrepet bør tas på alvor, da dette viser til grunnleggende frykt, angst, hat og avsky for den tykke, på samme måte som i kliniske fobier (Stoll et al., 2021). Avsky motiverer oss til å unngå tett interaksjon med det vi oppfatter som avskyelig, samtidig som det noen ganger skaper en fascinasjon når vi kan se det på avstand. Dette kan forklare hvorfor så mange åpent viser sin avsky for tykkhet, mens vi samtidig har TV-programmer som My 600-lb Life (2012), der svært tykke mennesker blir TV-underholdning. Denne tilnærmingen gjelder også strukturelle fobier, som homofobi.

Materielt stigma

Med materielt stigma menes et stigma der omgivelsene er tilpasset normen, og der de som faller utenfor normen, gjøres til de unormale (Christiansen et al., 2017). Dette kan eksempelvis manifesteres i trapper, en innretning som for de fleste fungerer fint, men som for enkelte grupper, folk med rullestol, folk med kneskader, folk med barnevogn, koffert og så videre, vil kunne være et problem. Trappen utgjør et hinder for fremkomst, og de nevnte gruppene blir avhengige av at det finnes en annen vei rundt, eller en heis i nærheten. For tykke mennesker kan materielle stigma ta form av setebelter som ikke er lange nok, for trange biler eller at utstyret hos legen ikke passer, for å nevne noe.

Som tykk blir du dermed ikke bare annerledesgjort av andre mennesker, men også av omgivelsene. Dette bryter med prinsippet i plan- og bygningsloven (2008), likestillings- og diskrimineringsloven samt (2018) diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (2008) om universell utforming. Universell utforming innebærer at omgivelsene er utformet på en slik måte at de kan bru-

kes av alle mennesker (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2021). Nettopp grunnet materiell utestengelse unngår mange tykke mennesker situasjoner der omgivelsene stigmatiserer dem. Dette kan være å unngå å reise fordi flyseter og midtganger er trange, å ikke gå på restaurant i frykt for svake stoler, at det er trangt mellom bordene eller lignende, å la være å gå ut på grunn av manglende hvileplasser i bybildet eller lite informasjon vedrørende turløyper, eller å ikke handle i klesbutikk fordi prøverommene er for trange eller det rett og slett ikke er mulig å finne klær i stor nok størrelse (Christiansen et al., 2017). Det kan også føre til at noen unngår å oppsøke helsevesenet, i frykt for stigmatiserende behandling (Robstad & Fegran, 2024).

Fire grader av undertrykkelse

Fordommer trenger som nevnt ikke å være bevisste, men er holdninger vi har lært og internalisert, som vedvarer til vi aktivt blir oppmerksomme på dem og jobber med å endre dem. Det er også viktig å merke seg at selv tykke mennesker kan ha fordommer mot andre tykke – og seg selv (Gordon, 2020).

Som tidligere diskutert tar vektstigma og tykkfobi mange former. Her har jeg forsøkt å illustrere og kontekstualisere dette gjennom modell 1.2. Denne modellen består av fire lag:

• ideologisk undertrykkelse

• strukturell undertrykkelse

• mellommenneskelig undertrykkelse

• internalisert undertrykkelse

Tykke mennesker opplever stigmatisering både fra samfunnet generelt og fra sine nærmeste omgivelser. Den internaliserte stigmatiseringen fører til følelser av skam, noe som kan ha stor innvirkning på hvordan enkeltpersoner ser på seg selv (Ueland, 2019).

Ideologisk undertrykkelse

Ideologisk undertrykkelse handler om troen på eller ideen om at tykke kropper er mindre verdt, og strekker seg også til frykten for tykkhet, hat og avsky mot tykke mennesker. Eksempler på dette er myten om at tykke mennesker mangler viljestyrke og moral, samt at tynnhet anses som moralsk overlegent. Dette danner grunnlaget for de påfølgende nivåene av stigmatisering og bidrar til å skape et hierarki der slanke kropper betraktes som bedre eller mer akseptable enn tykke kropper (Lowe, 2021; Pérez, 2023).

26 Kapittel 1 Hva er stigma?

Strukturell undertrykkelse

Strukturell undertrykkelse manifesteres når tykkfobiske holdninger og vektstigma er integrert i ulike samfunnsområder. Dette inkluderer helsevesenet, utdanningsinstitusjoner, arbeidsplasser, rettssystemet, mediefremstilling, bruk av tykkfobiske begreper og helsekampanjer som reproduserer vektstigma (Lowe, 2021; Pausé, 2017; Pérez, 2023). Dette kan resultere i alt fra å nektes helsehjelp til mangel på universell utforming.

Mellommenneskelig undertrykkelse

I mellommenneskelige relasjoner manifesterer undertrykkelsen seg gjennom «tjukkasvitser», kroppskommentarer, kontrollerende forhold, omtale av noe

Figur 1.2 Diagrammet illustrerer forskjellige typer undertrykkelse relatert til kroppsbilde, organisert i fire overlappende kategorier: ideologisk, strukturell, mellommenneskelig og internalisert.

som flatterende fordi det gir inntrykk av en slankere illusjon, uønskede slanketips og så videre (Cowley, 2019; Lowe, 2021).

Internalisert undertrykkelse

De tre nevnte formene for undertrykkelse kan til slutt føre til at den undertrykte begynner å internalisere budskapet fra undertrykkeren. Dette kan inkludere å føle seg feil på grunn av kroppsvekten, å forsøke å være en «flink» tykk person ved å aktivt jobbe for å bli slank, å tro at en er usunn på grunn av kroppsvekten, å føle avsky mot seg selv eller å føle at en ikke fortjener bedre på grunn av vekten. Det kan også innebære at en unngår meningsfulle opplevelser på grunn av frykt for blikk eller kommentarer (Clark et al., 2021; Lacroix, 2017; Tovar, 2017).

«Flink tjukkas»

og «dårlig tjukkas»

I tykkaktivisme diskuterer vi ofte begrepene «the good fatty» og «the bad fatty», eller, på norsk, «den flinke tjukkasen» og «den dårlige tjukkasen». Dette skaper en skillelinje der den ene gruppen er mer akseptert enn den andre. Uttrykket ble introdusert av forfatter og aktivist Kate Harding (Welsby, 2021).

Å være en «flink tjukkas» betyr i denne konteksten å akseptere og tilpasse seg samfunnets negative holdninger mot tykkhet, mens en «dårlig tjukkas» aktivt motsetter seg disse normene, ofte gjennom deltagelse i tykkaktivisme (Chastain, 2014, 2016; Gibson, 2021; Welsby, 2021). Tykke mennesker som viser motstand, som de som nekter å slanke seg og krever en annen type behandling, kan ofte oppfattes som utfordrende av helsepersonell (Phelan et al., 2015).

Stigmatiserende mediebilde

Som nevnt blir vi alle påvirket av media i en eller annen grad, både i synet på oss selv og på andre. En norsk studie (Malterud & Ulriksen, 2010) gjennomgikk medieoppslag om kropp i norske aviser, og fant at tykkhet ble forklart ut fra estetikk, hvor det å være tykk var det motsatte av å være attraktiv. Uttrykk som «fedmeepidemi», «kampen mot kiloene» og «krig mot overvekt» brukes ofte av mediene, og av normative stemmer i samfunnet som peker fingeren mot tykke mennesker. Disse ordvalgene kan føre til at ansvaret for helseutfordringer legges over på enkeltpersoner. Tykkhet blir omtalt som selve symbolet på sykdom. Ofte blir også tykke mennesker beskyldt for å la være å ta ansvar for folkehelsen ved å ikke redusere vekten sin, og ved å sette seg selv i en hel-

Kapittel 1 Hva er stigma?

sefarlig situasjon (Harjunen, 2021). Slanking og dietter er fortsatt noe av det mediene skriver mest om – ifølge et søk på magefett på Retriever var hele 155 helsider i landets største aviser i 2023 dedikert til dietter og slanking.

Videre blir tykkhet gjennom mediene ofte fremstilt som et «ansiktsløst» fenomen, kjent som «hodeløse tjukkaser» (Cooper, 2007). Illustrasjonsbilder av tykke mennesker viser ofte kropper uten ansikt – mager som klypes i, målebånd rundt mager, føtter på vekten eller tykke mennesker avbildet bakfra. Dette bidrar til at tykke mennesker dehumaniseres og reduseres til et fenomen. Det er enklere å forakte noe som er ansiktsløst enn noen du vet hvem er, og dette er et eksempel på hvordan bildebruk er med på å stigmatisere (Carlsen & Miklavic, 2023).

Mikroaggresjoner

Mikroaggresjoner, ofte knyttet til kritisk raseteori (Turner et al., 2021), er definert som ubevisste uttalelser eller handlinger som oppfattes som diskriminerende for en marginalisert gruppe (Pierce, 1970). Begrepet kan også benyttes når vi snakker om vektstigma.

Enkelte handlinger, som å vitse om tykke mennesker, kan virke små og ubetydelige for dem som ikke tilhører en stigmatisert gruppe. Likevel, for dem som opplever slike hendelser i hverdagen, bygger de seg opp og kan ha stor innvirkning på livskvaliteten. I en studie fra 2020 (Trojanowski et al.) fulgte forskere 31 tykke mennesker i syv dager og registrerte over 1000 stigmatiserende hendelser (Trojanowski et al., 2020). Det er i gjennomsnitt fire til fem stigmatiserende opplevelser om dagen. Med et så høyt antall negative erfaringer er det kanskje ikke så rart at en blir sliten, eller er ekstra på vakt, men det fører også til at en risikerer å bli ansett som vanskelig eller som en med «piggene ute».

Det kan være utfordrende å forstå begrepet mikroaggressjon, fordi mikroaggresjoner ofte oppstår ubevisst. Mange opplever begrepet som provoserende, spesielt dersom en ikke anser seg selv som aggressiv. Det er likevel viktig å være ydmyk og oppmerksom på sin egen oppførsel og reflektere over hvordan ens handlinger påvirker andre.

Jeg skal forsøke å gi et eksempel: Forestill deg at du befinner deg i et rom fullt av mennesker. Under en oppsummering blir temaer som rasisme og funksjonshindringer nevnt. Personen som snakker, retter blikket mot den eneste personen med synlig melaninrik hud når rasisme nevnes, noe som også fører til at andre i lokalet retter blikket mot vedkommende. Det samme skjer når funksjonshindringer nevnes: Alle retter blikket mot den eneste personen med en synlig funksjonshindring. Selv om dette sannsynligvis skjer automatisk og uten onde intensjoner, kan det for dem det gjelder føles som

om de bærer et blinkende neonskilt. Handlingene er subtile og ikke ment som negative, men oppleves likevel annerledesgjørende. Dette gjør det også vanskelig å adressere dem.

Eksemplet illustrerer også de vanskelige sidene ved mikroaggresjoner. Budskapet er ofte subtilt, og avsenderen er ikke alltid klar over at deres handlinger kan oppfattes som negative eller skadelige. Mottageren kan kjenne på en underliggende følelse av at noe er galt, uten helt å kunne identifisere hva det er. Dette kan skape usikkerhet og tvil, og en sitter der og lurer på om en overreagerer, eller om det faktisk ligger en uheldig undertone i situasjonen.

Et eksempel på denne usikkerheten kan illustreres med en hendelse fra en lunsjsituasjon under masterstudiet. Jeg spiste pastasalat, og dette satte i gang en samtale om kosthold blant noen av mine medstudenter. Deres kommentarer om mat og vekt, da spesifikt hvordan de unngikk å spise pasta grunnet frykten for vektøkning, fikk meg til å tvile på mine egne spisevaner og skapte en ubehagelig atmosfære. Dette førte til at jeg unngikk å spise lunsj sammen med dem igjen, samtidig som jeg ble sittende og lure på om det var jeg som overreagerte. Var det tilfeldig, eller trigget min pastasalat – og kanskje også min kropp – en helsediskusjon om kalorier og sunnhet?

Mikroaggresjoner i helsevesenet, med sitt utspring i stigma, representerer subtile, nesten usynlige hendelser som kan ha alvorlige konsekvenser for pasientene (Schafer, 2014). Disse små, tilsynelatende ubetydelige hendelsene kan påvirke målet om likeverdige tjenester og kvalitetsbehandling negativt.

Ofte fører de til systematisk ignorering av symptomer og dårligere behandling, hvor pasientens bekymringer avfeies som vektrelaterte problemer (Kolata, 2016). Gjentatte mikroaggresjoner og gjentatt stigmatisering kan føre til varige emosjonelle skader og resultere i at pasienter unngår legebesøk eller utsetter å adressere helseproblemer til det er for sent (Lee & Pausé, 2016). Mens de fleste forstår at åpenbar diskriminering i form av fysiske angrep eller trakassering er skadelig, er det ofte de subtile og nesten usynlige hendelsene som har størst innvirkning på livet til dem som tilhører en stigmatisert gruppe. Disse hendelsene kan virke ubetydelige for utenforstående, men de fungerer som påminnelser om den enkeltes devaluerte status.

Eksempler på hendelser som tydelig kan fremstå som problematiske:

• støtende kommentarer på gaten, fra både barn og voksne

• psykisk mobbing gjennom gjentatte kommentarer om kropp, vekt og spisevaner

• fysisk tvang til vektnedgang, for eksempel å bli presset til å overdrive trening eller å få matinntaket sitt strengt kontrollert

• filming uten samtykke på treningssenteret, noe som kan føles invaderende og ydmykende

Eksempler på hendelser som kan fremstå som mer subtile:

• utfordringer med tilgjengelighet, som å ikke passe i stoler på legekontorer eller offentlige steder

• vitser eller kommentarer om kroppsvekt

• blikk

• sukking

• reklamer og media som ikke inkluderer tykke mennesker, eller som fremstiller tykke mennesker negativt

• sensasjonelle overskrifter som omtaler tykkhet på en nedsettende måte

Mikroaggresjoner mot tykke mennesker er så vanlige at det kanskje ikke gjenkjennes som stigmatisering, men heller som sannheter. Mange opplever også en sterk skam over egen kropp, og føler seg medskyldige i den negative behandlingen de mottar (Lewis et al., 2011). Når de forsøker å si ifra, kan de bli bedt om å ignorere hendelsen, bli usynliggjort eller bli beskyldt for å være for følsom eller mangle selvironi. Selv når de forsøker å adressere problemet, blir de ofte møtt med nedsettende kommentarer. Dette fikk jeg selv erfare da jeg i kraft av å være tykkaktivist ble intervjuet av NRK om at såkalte «tjukkasvitser» kan være skadelige og gå på bekostning av andre mennesker (Senel, 2020). I etterkant fikk jeg en rekke negative tilbakemeldinger, samt at det ble opprettet diskusjoner i diverse nettfora med nedsettende kommentarer om min kropp, mitt utseende og hvor hårsår jeg var, samt ytterligere vitser om kroppen min (Anonym Bruker, 2020; Ellemanndus, 2020).

Å ta disse hendelsene på alvor og være bevisst på hvordan du kanskje bidrar til problemet, enten det er med vilje eller ikke, er det første steget mot å skape en mer inkluderende kultur.

Minoritetsstress

Selv om enkeltstående mikroaggresjoner kanskje ikke virker alvorlige i seg selv, kan den samlede effekten av dem være svært skadelig. For de som jevnlig opplever dette, kan det bidra til minoritetsstress – en vedvarende fysisk og psykisk belastning forårsaket av et samfunn som gjennom stigmatisering presser på for at du skal endre deg (Chrisler & Barney, 2013; Hatzenbuehle et al., 2013). Dette kan føre til kronisk stress, som igjen påvirker helsen vår negativt og kan øke risikoen for sykdommer som diabetes, hjertesykdommer, depresjon og til og med visse kreftformer (Richter-Levina & Xu, 2018; Sharma et al., 2022). Vektstigma er i tillegg assosiert med en forhøyet risk for selvmord (Hunger et al., 2019; Sutin et al., 2018).

Dette stresset er ikke unikt for tykke mennesker, men oppstår når minoriteter opplever tilleggsbelastninger basert på sin identitet (Hatzenbuehlen et al., 2013; WHO, 2017). Tykke mennesker er å regne som en minoritetsgruppe, fordi tykkhet er underordnet og ikke ønsket. Tykke kan oppleve redsel for negative reaksjoner knyttet til egen identitet, selv uten faktiske stigmatiserende hendelser (Steigum, 2020). Å forutse, frykte og forberede seg på slike hendelser kan kreve mye mental og fysisk energi og føre til kronisk stress. Selv med økende oppmerksomhet rundt vektstigma ender mange diskusjoner med å forsterke tykkfobi, noe som forhindrer en grundig behandling av temaet. Kritikk og trakassering av tykke mennesker blir ofte normalisert fordi vekt anses som et individuelt og moralsk ansvar (Schorb, 2021; Stoll et al., 2021).

I arbeidet med denne boken hadde jeg en samtale med en helsearbeider som i utgangspunktet var enig i at vektstigma ikke er bra, men undret på om pasientene ikke bare mislikte å høre sannheten om vekten. Dette synet er ikke uvanlig, og er et resultat av temaene som er løftet frem i dette kapitlet. Men som helsepersonell er det vårt ansvar å ivareta pasientenes helse. En studie fra 2024 (Robstad & Fegran) viser at tykke pasienter ofte unngår helsevesenet fordi de frykter å bli påført skam. Det er derfor kritisk viktig å lytte til hva pasientene faktisk sier, og ta dette med seg videre i behandlingen. Det handler ikke om sutring eller latskap, men om reelle opplevelser og følelser som pasientene bringer med seg inn i behandlingsrommet, hvor de ofte føler seg ekstra sårbare.

Refleksjonsspørsmål:

• Hvordan kan du aktivt utfordre dine egne fordommer og holdninger rundt tykkhet, og hva kan du gjøre for å skape et miljø som ikke bidrar til stigmatisering av tykke?

• Hvordan kan du bidra til å fremme en mer inkluderende og empatisk tilnærming i dine interaksjoner og samfunnet generelt når det gjelder oppfatninger om tykkhet?

Test deg selv: Er du tykkfobisk?

I 1984 ble det første spørreskjemaet for å måle tykkfobi, kjent som «Fat Phobia Scale», utviklet. Dette spørreskjemaet, som består av 50 spørsmål som besvares med en fempunktsskala, ble satt sammen ved bruk av klinisk innsikt og med utgangspunkt i adjektiver som ofte brukes for å beskrive tykke mennesker (Bacon et al., 2001). I 2002 ble skjemaet forenklet til 14 spørsmål.

Nedenfor finner du en liste med 14 par adjektiver som ofte brukes til å beskrive tykke mennesker. For hvert par, velg det tallet som best reflekterer dine egne følelser og tanker. Tallene representerer en skala fra «Veldig uenig» til «Veldig enig» i beskrivelsen: 1 for «Veldig uenig», 2 for «Litt uenig», 3 for «Nøytral», 4 for «Litt enig», og 5 for «Veldig enig» (Bacon et al., 2001). Vær ærlig med deg selv for å få et mest mulig nøyaktig svar.

1. Lat 5 4 3 2 1 Hardtarbeidende

2. Ingen viljestyrke 5 4 3 2 1 Har viljestyrke

3. Attraktive 5 4 3 2 1 Ikke attraktive

4. Har god selvkontroll 5 4 3 2 1 Har liten selvkontroll

5. Raske 5 4 3 2 1 Trege

6. Utholdende 5 4 3 2 1 Ikke utholdende

7. Aktive 5 4 3 2 1 Inaktive

8. Svak 5 4 3 2 1 Sterke

9. Usympatisk 5 4 3 2 1 Selvoppofrende

10. Misliker mat 5 4 3 2 1 Liker mat

11. Formløs 5 4 3 2 1 Formfull

12. Underspiser

4 3 2 1 Overspiser

13. Usikker 5 4 3 2 1 Trygg på seg selv

14. Lav selvtillit 5 4 3 2 1 Høy selvtillit

Resultater:

1) Spørsmål 3, 4, 5, 6, 7, 10 og 12 skåres slik: 5 = 1 poeng, 4 = 2 poeng osv.

2) Spørsmål 1, 2, 8, 9, 11, 13 og 14 skåres slik: 5 = 5 poeng, 4 = 4 poeng osv.

3) For å beregne din totale poengsum på skalaen, legg sammen poengene for hvert spørsmål. Deretter deler du summen på 14, eller på antall spørsmål du faktisk har besvart, hvis du ikke svarte på alle 14. En høyere total poengsum indikerer sterkere tykkfobi, mens en lavere poengsum tyder på mindre tykkfobi.

Stigmatiseringen av tykke mennesker er et utbredt, men ofte oversett problem. Ikke mer kake nå retter søkelyset mot hva som skjer når tykke mennesker møter et helsevesen som kun ser på tallet på vekten.

Ingen går inn i helsevesenet med en intensjon om å forskjellsbehandle. Likevel er dette en realitet for mange i møte med tykke pasienter. Basert på forskning og pasienthistorier, avdekker denne boken hvordan negative holdninger påvirker tykke menneskers helse, skaper redsel for helsetjenester og forsterker stigmaet.

Boken gir deg en grundig innføring i fenomenet vektstigma. Den utforsker ulike perspektiver på helse og vektnøytrale tilnærminger. Det legges vekt på praktiske forslag som helsepersonell kan benytte seg av i møte med pasienter. Bokens siste kapittel er rettet direkte mot pasienter og gir verdifulle råd for hvordan du kan navigere deg gjennom helsevesenet.

Boken er skrevet primært for helsepersonell, som leger, sykepleiere, fysioterapeuter og psykologer, og vil samtidig være relevant for de respektive utdanningene. Den vil dessuten være interessant for alle som ønsker å lære mer om vektstigma i helsevesenet, og hvordan de kan møte det.

CARINA ELISABETH CARLSEN er utdannet vernepleier med master i empowerment og helsefremmende arbeid. Hun har videreutdanning i «Fat studies and body politics» fra University of Wisconsin. Hun jobber som seniorrådgiver ved Likestillingssenteret.