En lesebok tekster i utvalg 1969 2014 by Universitetsforlaget

PER FUGELLI

per fugelli (f. 1943) er professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Han er en av våre mest aktive samfunnsdebattanter og har blant annet skrevet Døden, skal vi danse (2010) og Journalen (2013). I 2013 fikk Per Fugelli Fritt Ords Pris.

med bidrag av: • jan frich • anne kveim lie • kirsti malterud • steinar westin

per fugelli har valgt det offentlige ordskifte som en av sine arenaer for å utøve sosialmedisinen. Hans bøker og artikler har nådd frem til veldig mange, og de har beveget, opplyst og skapt debatt.

EN LESEBOK

I denne boken blir hans mest betydningsfulle tekster for første gang samlet mellom to permer. Tekstene er kommentert av noen utvalgte fagfeller, og boken er blitt det som på engelsk kalles en «reader».

tekster i utvalg 1969–2014

ISBN 978-82-15-02091-4

De eksterne bidragene er skrevet av Jan Frich og Anne Kveim Lie ved Universitetet i Oslo, Kirsti Malterud ved Universitetet i Bergen og Steinar Westin ved Norges teknisknaturvitenskapelige universitet.

PER FUGELLI EN LESEBOK tekster i utvalg 1969–2014

En lesebok

En lesebok.indd 1

05.03.14 9.44

En lesebok.indd 2

ďťż

27.02.14 11:38

Per Fugelli

En lesebok Tekster i utvalg 1969–2014 Med bidrag av Jan Frich, Anne Kveim Lie, Kirsti Malterud og Steinar Westin

Universitetsforlaget

En lesebok.indd 3

27.02.14 11:38

© Universitetsforlaget 2014 ISBN 97-82-15-02091-4 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Forfatter har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Omslag: Kristin Berg Johnsen Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: 07 Media AS Boken er satt med: Minion Pro 10,7/14 Papir: 100 g Munken Pure 1,13

En lesebok.indd 4

27.02.14 11:38

Til Mariann Désirée Bakken og Anne Kveim Lie

En lesebok.indd 5

27.02.14 11:38

En lesebok.indd 6

ďťż

27.02.14 11:38

Det kann øydeleggja andi med for mykje lesnad. For ein som skal gjere sjølvstendigt arbeid, er det ikkje helsesamt å lesa for mykje. Skal ein føda nye tankar, må du ha fred og høve til sjølvkonsentrasjon. Olav H. Hauge

En lesebok.indd 7

27.02.14 11:38

En lesebok.indd 8

ďťż

27.02.14 11:38

Innhold

Forlagets forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Del I Allmennmedisinen – en kjærlighetserklæring I krystall. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Værøy og Røst Doktor på Værøy og Røst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Damen med hatten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Medisinsk forskning og lengsel mot havet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Lege på Utrøst. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Allmennmedisinen Vår ære og vår avmakt og veien fram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 Vår ære og vår makt og veien fram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Allmennmedisinen – i krystallkulen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Tillit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 Den helbredende dansen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 En allmennmedisinsk vekkelsespredikant. Av Kirsti Malterud. . . . . . . . . 105 Del II Politikk er intet annet enn medisin i stort I krystall. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Helsesamfunnet Sosialmedisinsk algebra. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Rasisme i Finnmark. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Ordføreren – viktigere for helsen i lokalsamfunnet enn distriktslegen?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 Pasienten Jorden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Ulv!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Det medisinske klassesamfunnet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176 Et Storting av døende?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 Sykdom som maskefall og helsekilde – for samfunnet. . . . . . . . . . . . 180 Mennesket og De 7 flokkene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182 Helsesamfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Politisk kjærlighet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Ørnen må bli snill. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Frihet – sammen?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 216

En lesebok.indd 9

27.02.14 11:38

Innhold

Fremmedfrykten – en helsefare Terror mot sjelen og kloden – et psykopolitisk perspektiv. . . . . . . . . 220 Fremskrittspartiet – samfunnets løsemiddel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244 Fremmedfryktpartiet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247 Vi er alle asylsøkere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Å puste til hatets og ondskapens glør. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255 Rosens navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 258 Anders Behring Breivik – en sosialmedisinsk diagnose. . . . . . . . . . . 261 Den politiske legen. Av Steinar Westin. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 264 Del III Tidens sykdommer er tidens sjel I krystall. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 278 Himmelsyken og nokpunktet 0-visjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 284 Nokpunktet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 325 Den norske klagemuren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 336 Lys på alle skjær?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 343 Dagblad-sykdommer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 346 Helsetrøye, sykdomsklær og beskyttelsesdrakt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 352 Har fuglen fløyet?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 363 Ulveinfluensa?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 366 Licence to live. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 369 Livet Brev fra Provence. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 380 Brev fra Den andre siden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 383 Livets nøkkel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 388 Sykdom som maskefall og helsekilde – for mennesket. . . . . . . . . . . . 391 På tide å fordele livskraften?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 393 Det treet og jeg kom til jorden på samme tid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 395 Journalnotat 4. april 2011 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 399 Journalnotat 5. oktober 2011. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 400 Journalnotat 4. oktober 2012. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 401 Helsens mysterium. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 402 Å danne mot. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 416 En danser med og mot tidsånder. Av Anne Kveim Lie. . . . . . . . . . . . . . . . 424

En lesebok.indd 10

27.02.14 11:38

I nnhold

Del IV Medisinen og døden I krystall. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 434 Medisinen Gratulerer som ferdig lege. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 442 Brave New Medical World. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 445 Medisinen som åndsmakt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 451 Medisin og kunst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 473 En sosiosomatisk ryggøvelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 486 Psykiatrisk grensevakt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 495 Den utbrente legen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 515 Engangslegene – leger på flukt fra seg selv? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 524 Døden Døden i det sosialmedisinske laboratorium. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 532 Dødens lyse punkter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 535 Medisinen og døden på Kvilesteinen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 546 Dødskvalitet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 552 En vokter av medisinens grunnstoff. Av Jan Frich . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 555 Del V Siste kapittel I krystall. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 566 Sykdom – en helsekilde?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 567 Å bli en stemme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 571 Bokens bidragsytere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 576

En lesebok.indd 11

27.02.14 11:38

En lesebok.indd 12

ďťż

27.02.14 11:38

Forlagets forord

Per Fugelli har valgt det offentlige ordskifte som en av sine arenaer for å utøve sosialmedisinen. Slik har han blitt synlig for mange. De fleste av oss kjenner ham derfra. Foredrag, kronikker, radio- og tv-debatter. Men i sin egen «flokk», for å bruke et av Fugellis egne uttrykk, blant landets leger og medisinstudenter er han kollegaen og professoren. Han er også den som holder åpningsforedraget for de nye studentene. Per Fugelli innehar mange roller, som han har håndtert parallelt i mange år. Noen langt utenfor de akademiske kretser. Foredrag på bedehus og aviskronikker og deltakelse i tv-programmet Parasite Motel gir ingen prestisje eller poenger innenfor universitetssystemet. Undertittelen på boken er Tekster i utvalg 1969–2014. I løpet av disse årene har det kommet mange bøker, for ikke å snakke om foredrag, offentlige debatter og aviskronikker, fra Per Fugellis hånd. Og engasjementet avtok på ingen måte selv etter at han fikk en kreftdiagnose i 2009. Forlaget mener at tiden er inne for å undersøke hvilke faglige og politiske avtrykk denne mannen har satt. Vi ønsker å publisere noen av hans mest betydningsfulle tekster koplet opp mot fagpersoners kritiske lesning, det som på engelsk kalles en «reader». Oppdraget ble gitt til Per Fugellis kolleger Anne Kveim Lie ved Universitetet i Oslo, Kirsti Malterud ved Universitetet i Bergen, Jan Frich ved Universitetet i Oslo og Steinar Westin ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Bestillingen fra forlaget var å nylese et utvalg av hans tekster, holde innholdet opp mot vår tid og samtidig prøve å formidle noen kvalifiserte antakelser om tekstenes betydning. De ble bedt om å fortolke de fire hovedom rådene Per har vært engasjert i: Kirsti fikk ansvar for allmennmedisinen, Steinar for helsesamfunnet og fremmedfrykten, Anne for himmelsyken, nokpunktet og livet, og til sist fikk Jan ansvaret for medisinen og døden. Per Fugelli maler med sterke farger og bred pensel, absolutt egnet til å provosere og skape debatt. Men han tør utfordre. Han kjemper mot likegyldigheten. Og det trengte vi i går, vi trenger det i dag og vi trenger det definitivt i morgen.

En lesebok.indd 13

27.02.14 11:38

En lesebok.indd 14

ďťż

27.02.14 11:38

Del I

Allmennmedisinen – en kjærlighetserklæring

En lesebok.indd 15

27.02.14 11:38

Del I Allmennmedisinen – en kjærlighetserklæring

I krystall

Grunnmuren for mitt faglige liv heter Værøy og Røst. Den består av granitter, plutoniske syenitter, engler og djevler, trollkveite og forlis, fyrverkeri og mørketid, livets første trinn og dødsdans. Her fikk jeg som ung lege i tre år glimt inn i menneskenes gåtefulle liv med seg selv og med hverandre. Jeg kom på sporet av fastlegens diamant som slipes best på engelsk: personal doctoring. På disse «damned rocks in the middle of nowhere» som min venn fra California døpte Værøy og Røst, oppdaget jeg også hvordan mennesket blir formet av naturen og programmert av samfunnet. Jeg kom på sporet av sosialmedisinens logikk: hvordan VI former JEG. Jeg begynte legeyrket mitt i allmennmedisinen på Værøy og Røst. Jeg vandret fra allmennmedisinen til sosialmedisinen, forført av Værøy og Røst. Ja, til og med som pasient de siste fem årene målbærer jeg et ekko fra Værøy og Røst: Fastlege i sykehus for alvorlig syke på vei mot død. Dannelsesreisen til Værøy og Røst grunnla et menneskesyn og et legehåp som har preget meg fram til i dag. Av og til kan det være noe monomant over min Værøy/Røst-besettelse. Jeg har et forklaringsbehov: Nei, jeg tror ikke at Værøy og Røst er vidunderlige nye verden. Tvert om er Værøy og Røst tiltrekkende fordi her lever menneskene med sine feil og svakheter og stempler likevel livet og tørrfisken: prima non secunda. Her er ikke bare helsegleder, men også dødssynder: hovmod, misunnelse, gjerrighet, latskap, vrede, utukt og fråtseri. Værøy og Røst bringer deg nær livet på godt og ondt, uten pynt. Du erfarer på Værøy og Røst at helse har lite med å dyrke det perfekte å gjøre. Helse følger av å mestre trøbbel, tåle fare, skape trivsel med de muligheter far og mor og Vår Herre og kommunestyre og EØS-reglene og havet og kjærligheten gir deg. På Værøy og Røst kommer du nær målet: Intet menneskelig skal være deg fremmed. Du blir glad i det du erfarer av gode og onde og blandede liv. Så vil noen spørre: Er Per Fugelli en enøyd banditt? Tror han at menneskene på Værøy og Røst er alene om denne godta-livet-som-det-er-evnen? Innbiller han seg at det bor en egen stamme der ute i Villhavet? At Vår Herre eller Darwin har valgt ut 1113 av den store flokken på 7 101 924 028 tenkende mennesker på kloden og plassert disse utvalgte kloke på Værøy og Røst? Vel, inni meg tror jeg nok det, men la nå den troen være belagt med taushetsplikt. La meg heller prøve å gi en bortforklaring: Nei, Værøy og Røst er ikke noe særsted på jorden, men det er her jeg har kommet på nært hold av folk og sted og historie og høye makter og lave instinkter. Her, i dette sosialmedisinske laboratorium, har jeg lært hvordan

En lesebok.indd 16

27.02.14 11:38

I krystall

menneskets helse reagerer med politikk og natur. Her har jeg erfart sannheten i doktor Rieux’ ord i Albert Camus’ roman Pesten (1): «Det er mer blant menneskene å beundre enn å forakte.» Slik er det i alle menneskesamfunn på jorden. Du må bare se det, slik jeg har fått se det i min krystallkule som ble Værøy og Røst. Jeg har 360 grader rundt å takke Værøy og Røst for. Men først og fremst gjorde Værøy og Røst meg til blodfan av allmennmedisinen, på livstid. Går det an å være tvilling med et fag? I 70 år nå har jeg og allmennmedisinen vært sjelevenner. Hvorfor? Fordi allmennmedisinen er den praktiske manifestasjon av det jeg tror på i livet og samfunnet: – – – – – –

å ville hverandre vel rettferdighet: Alle har en fastlege. å møte Den andre som en enestående skapning å være glad i godt nok å like helhet mer enn del å trives med kunnskap på vandring

I det faglige livet mitt har jeg hatt en underlig glede av å slåss mot vindmøller og få kappet hode og ære av. Men her er et deilig unntak: Jeg har fått være med på å føre allmennmedisinen fram til seier. Allmennmedisinerne har seg selv å takke for fagets suksess fordi det står i Skriften: På dine gjerninger skal du dømmes. Hver dag og natt oversetter fastlegene disse verdiene til handling. Mitt lille, men stolte bidrag har vært å sette lys på fagets grunnstoffer, plassere dem i et periodisk system og utvikle en ideologi. Folket er klokt. Det kjenner sine egne basale instinkter. Folket vet hva det vil ha i liv og død: fastlegen. Her kommer hvert år et barometer over menneskenes tilfredshet med ulike profesjoner og institusjoner. Alltid blir fastlegene Norgesmestere i nærhet, trygghet og tillit. Denne kåringen står i en underlig og lovende kontrast til rådende utviklingstrekk i samfunnet og helsetjenesten. 22. juli-kommisjonen diagnostiserte to farlige tidsånder som herjer i Det norske hus (2). Spøkelsene heter Distanse til det konkrete (3) og Fremmedgjøring (4). Nobelprisvinneren, lyrikeren Tomas Tranströmer (5) utkrystalliserer fenomenet slik: «En hjälm som bärs av ingen har tagit makten.» Mer og mer av makten utøves av teoretikere og byråkrater på fjerne planeter, uten jordledning. De opererer i strålende isolasjon fra de menneskene de skal betjene. De deler tid, folk og virkelighet opp i biter. Helhetssyn og samleansvar blir borte. Denne fremmedgjøringen har også rammet helsetjenesten. Symptomene viser seg i helseforetakenes nytale hvor ventelister blir omtalt som ordrereserve eller biomasse og pasienter som produksjonsenheter. Sykehuset er overtatt av engangsleger som flykter fra seg selv og pasienten når klokken er to og min celle er undersøkt.

En lesebok.indd 17

27.02.14 11:38

Del I Allmennmedisinen – en kjærlighetserklæring

I dette lett apokalyptiske scenario står fastlegen og allmennmedisinen fram som lyse gåter. De gir håp. Fastlegen er personlig nær det syke mennesket, over tid. Allmennmedisinen rommer det motsatte av pasienter som hermetikk og sykehuset som fabrikk. Allmennmedisinens enhet er helhet. Det er kontrapunktet til konfettimedisinen hvor pasienten blir delt i tusen biter som hver og en drysser ned i sitt medisinske isolat. Allmennmedisinens fornemste kompetanse er mot til å feile. Det er en verdifull motmakt til en fryktmedisin som er så besatt av sikkerhet og dokumentasjon at den blir helsefarlig. Er det lov å gi råd til en tvilling som skal leve lenger enn meg? 1 Forsk! Legekunst uten kunnskap bør begrenses til Snåsa og en Engleskole på Frogner. 2 Ha høye tanker om dere selv. Infiltrer resten av medisinen med allmennmedisinske verdier og arbeidsmåter. En bærekraftig medisin trenger dere. 3 Følg Shakespeare: «To thyne own self be true.» Hvis den hjelmen som ingen eier prøver å omskape allmennmedisinen i sitt bilde, preget av distanse til det konkrete og fremmedgjøring: Gå i krigen. Allier dere med folket.

Litteratur 1. Camus A. Pesten. Oslo: Den norske bokklubben, 1971. 2. NOU 2012: 14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen. 3. Ofstad H. Vår forakt for svakhet. Oslo: Pax, 1991. 4. Tranströmer T. Samlede dikt. Oslo: Gyldendal, 1996. 5. Weber M. Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Oslo: De norske bokklubbene, 2001.

En lesebok.indd 18

27.02.14 11:38

Værøy og Røst

En lesebok.indd 19

27.02.14 11:38

Del I Allmennmedisinen – en kjærlighetserklæring

Doktor på Værøy og Røst

Værøy er en klippeøy som reiser seg av havet omtrent 90 kilometer fra kysten. Det vil si 5–10 timers sjøreise vest av Bodø – alt etter Vestfjordens lynne. Mellom Værøy og Lofotveggen strømmer Moskenesstraumen – en av de voldsomste havstrømmer langs norskekysten. Videre vest må du over 40 kilometer barskt Røsthav før du er ved målet – Røstlandet – ytterst i verden. På Værøy bor doktoren pluss 1100 andre – på Røst holder vel 800 mennesker til. Både på Værøy og Røst er det fisken i havet som gir folket brød, idet skreifisket under Lofotsesongen (januar–april) gir den største del av årsinntekten. Klarere enn i noen bypraksis og sykehusvirksomhet blir du som huslege ytterst i Vestfjorden i stand til å overskue to avgjørende, viktige forhold: 1 Pasientens hele situasjon, altså ikke bare den strengt medisinske tilstand, men det som ofte er like betydningsfullt, nemlig familieforhold, bolig, yrkesbakgrunn, økonomi, sosial plass og meget mer. 2 Det andre forhold doktoren blir i stand til å overskue, er lokalsamfunnet selv. Hvordan er næringsstrukturen, hvilke arbeidstilbud finnes på stedet? Hvilken arbeidsbelastning knytter seg til hovedyrkene lokalt? Hvordan ytrer det politiske og religiøse liv seg? Hvordan levet de nå gamle da de var unge? Du lærer deg for livet at en sykdom er mer enn en feil av biokjemisk eller anatomisk art. At vi må holde klart og skjerpe inn at den biologiske feil rammer et menneske. At vi må erkjenne at sykdom alltid rammer pasienten på tre felt: det biologiske, det følelsesmessige og det sosiale. Jeg sier erkjenner – for forstår dette, det gjør vi alle – skillet oppstår når vi kommer til spørsmålet om å ta følgen av sin forstand. Og følgen av denne forstand det er å gjenreise en del gamle doktordyder som ikke kan scintigraferes, ei heller krediteres din merittliste. Følgen av denne forstand er å kle av seg sine biologiske skylapper og i stedet øve opp og slipe skarpe de sanser som har med pasientens følelsesliv og sosiale miljø å gjøre. Det har med det å trøste å gjøre, det har med det å lindre og pleie å gjøre. Det har med det å hjelpe den døende å dø å gjøre. Det har, kort sagt, med det å gjøre å forstå og ta i akt at den biologiske feil holder hus i et medmenneske, og at dette mennesket har et følelsesliv. Det er disse sansene og holdningene mer enn den

En lesebok.indd 20

27.02.14 11:38

Værøy og Røst

strenge kunnskapen som bestemmer om du skal bli en brukbar doktor for ditt lokalsamfunn eller ikke. La oss nå kle på disse tanker Lofotklær og se dem slik de trer fram i hverdagen på Værøy og Røst. Det gagner for eksempel blodtrykk-pasienten lite at doktoren vet alt om Aldomet, farmakokinetikk, dosering og bivirkninger hvis hans nese ikke er fin nok til å registrere at pasienten er pinsevenn og tror på andre makter enn tablettene. Resept og ordre om forskriftsmessig kontroll, alt etter læreboken avlevert med vanlig belærende doktorstemme og adjø adjø etter 5 minutter, vil være helt spolert på denne pinsevenn-pasienten. Skal han bruke Aldomet, må han bearbeides klokt og gradvis. Det skjønner du meget vel hvis du i stedet for å finlese om Aldomet spanderte en lørdagskveld på Zion som medisinsk spion. Der vil du lære av tungetale og bønn og sang at Zions folk må behandles annerledes enn den gjengen som samme kveld danser og drikker og synder på Idrettshuset. Dem òg bør du ta en lørdag med – en slik ekskursjon vil være lærerik og medisinsk nyttig. Det å kjenne pasientens personlighet og bakgrunn er en av de store fordeler ved allmennpraktikken. En annen kunnskap som rikgjør allmennpraksis er det du vet om pasientens yrke og arbeidsmiljø. La nå den biologiske feil være den samme hos to pasienter – sykdommen vil kunne bli strengt ulik alt etter pasientens yrke. La oss ta Hans Hansen i Bodø by. Han lever av sin slipsbutikk. Hans jobb består i å bære slips til og fra på teppebelagte gulv i veltempererte, luftkondisjonerte omgivelser. Han får en moderat angina pectoris – og slipsbutikken går like storartet som før. Han bærer og selger sine slips uten besvær. Kanskje må han ta det en smule med ro på søndagsturen, men ellers lever han altså med sin pyntelige hjertekrampe om lag som tidligere. Var nå Hans Hansen linefisker på Værøy, gjorde den samme angina pectoris ham 100 prosent ufør. Han måtte selge skøyten. Han måtte kan hende gå fra huset om lånet var for stort. Hans og familiens tilværelse var dramatisk endret av den samme biologiske feil som kun virket inn på slipshandlerens søndagstur. Vi ser at yrket i aller høyeste grad former sykdommens følger i den lokale hverdag. Derfor bør doktoren lære seg litt om arbeidslivet lokalt. Og går du ut på fiskebåten en dag eller bedre en uke – så erfarer du at yrket ikke bare bestemmer sykdommens følger – du ser at yrket ofte er sykdommens årsak. Du merker deg for eksempel skipperen som står i styrehuset 12–16 timer hver dag og har stått slik i 30 år. Og spionerer du nøye, ser du at han det meste av tiden hviler tyngden på sin høyre fot – han henger med høyre arm på vinduskarmen og hodet halvt ut av den åpne ruten. Med venstre arm sveiver han stadig roret mens garn eller line trekkes. Du noterer deg disse funn, og de kaster lys over den kliniske hverdag som møter deg på landjorden. For hva feiler det disse fiskeskippere når de en sjelden gang går til

En lesebok.indd 21

27.02.14 11:38

Del I Allmennmedisinen – en kjærlighetserklæring

doktor? De har vondt i høyre kne, og røntgen viser slitasjeforandringer i leddet. Hva mer – jo de har øyekatarr av stadig vind og sno og synsanstrengelse – og har du vært ut på, slipper du å dumme deg ut med å si at de må stenge vinduet. For havet er salt og sjøsprøyt vil salte glasset tett på kort tid – pluss at skipper og mannskap må ha språklig kontakt med hverandre. De feiler mer enn du kan spå deg fram til fra turen på Lofothavet. Ingen står anatomisk ustraffet 10 timer daglig i 40 år og sveiver ror. Dette ensidige slitet feller seg ned i form av kalk og lager et venstre skulderledd som seigpiner aldrende fiskeskippere kysten rundt. Det er ikke bare skipperen som har en arbeidsmåte som avtegner seg i helsetilstanden. Den høye forekomsten av mavesårliknende besvær blant fiskerne var iøynefallende på kontoret. Etter en uke som skårunge på Lofothavet ikke bare skjønte – men bokstavelig talt følte du – hvorfor det måtte være slik. Uregelmessig og lite søvn – ut på feltet kl. 2–4 morgen – hjem 18–23 kveld. Måltider alt etter fiskens og værets luner – ingen fast rytme var mulig. Og mellom arbeidsøktene var det glovarm tjærekaffe og Tiedemanns Rød Mix rullesigaretter. Og måltider, når så ble, var feite og harde å fordøye. Og stresset kan vi plusse på i form av det hasardspill fiske egentlig er. Den ene dagen fangst til 20 000 kr – den andre dagen har stormen – eller trålerne tatt garn for samme beløp. Vi kunne liste opp mer om yrke og sykdom. Vi kunne nevne at en visitas i den lokale filetfabrikk gir deg forstand hva gjelder kvinnenes muskelbetennelser og skjærsår. Vi kunne nevne mer – men vi gir oss med dette og går over til det tredje forhold som virker inn på sykdomsutformingen – nemlig lokalhistorien. Det var åpenbart på Værøy og Røst at de forhold som preget lokalsamfunnene 30–40–50 år tilbake, altså da de nå voksne var unge – slike tradisjoner og gamle kulturtrekk formet dagens syn på sykdom, helsetjeneste og trygder. Det medisinske tilbud i disse øysamfunn har lenge vært mangelfullt. Lange perioder om gangen har de vært uten lege. Følgen er at de har måttet hjelpe seg selv på ulike vis. Blant annet finner vi at mange tror på og søker bønnehelbredere av ulike slag. Dette gjelder hedninger like meget som troende. Ofte var det slik at de gikk til doktoren først, og hvis han ikke kunne hjelpe, dro de til han Brateng på Helgeland eller han Esekiassen på Finnmarka som begge fjernet verk og stillet blod og i grunnen bedret alt. Mange hadde en ubrytelig tro på slike magikere, og det ville være en dårlig doktor som la opp til motsetningsforhold og krig mellom disse to medisinske skoler. Gjorde man det, ville man skyve en del pasienter fra seg og risikere at de ikke som nå kom til doktor først, men ville benytte seg av trolldomsmedisin alene med de sørgelige følger det kunne få. Til tider kunne doktorens edelmodighet bli satt på bitter prøve – særlig når disse bønnehelbrederne innkasserte suksesser som vitterlig hørte doktoren til.

En lesebok.indd 22

27.02.14 11:38

Værøy og Røst

Jeg husker med tristesse tilfellet Almar, aktet og skattet borger av Røst. Han falt om av hjerteslag en novemberdag i 1972. Han ble brakt til Røst sykestue, og i et av få bevisste øyeblikk fikk han hvisket fram at Johanne «måtte ringe han Esekiassen på Finnmarka». Hun så gjorde, og han Esekiassen – en viden kjent og meget brukt bønnehelbreder, lovet å be bønner for Almars liv. Og mens Esekiassen lå i sin varme seng og helbredet Almar ved bønn – dro doktoren og EKG-apparatet ut fra Værøy med skøyte og led seg 4 timer over kulingpisket Røsthav. Infarktet var drabelig og pasienten nesten død. Det ble satt i gang behandling etter kunstens regler, og pasienten ble overvåket natten gjennom av doktor og søster i påvente av vær godt nok for redningshelikopter å lande. Om morgenen kom helikopteret og hentet pasienten og doktoren som fulgte til sykehus, og en måned senere steg Almar i land på Røst dampskipskai og han og alle sa det var skjedd et under – ja bent fram et mirakel. Han Esekiassen på Finnmarka var umåtelig. Tenk han hadde berget han Almar som i grunnen var dau. Den formastelige tanke falt ingen inn at doktoren og EKG-apparatet og helikopteret og overvåkningsavdelingen i sykehuset hadde hatt en liten finger med i det spill som brakte Almar tilbake til livet. Jeg gjorde rimeligvis dette klart for Almar da han kom til sin første kontroll, at han Esekiassen på Finnmarka nok var en prima mann – men at infarktet trengte mer enn distansebønn – at Esekiassen gjennom ham hadde fått et betenkelig og ufortjent forsprang i stillingskrigen – at Almar måtte begripe at han hadde doktor og sykehus å takke for sitt liv. Han godtok det. Og han lovet å gå på de offisielt anerkjente lokaliteter for slike ærend – Samvirkelag og dampskipskai ved lokalbåttid, 3 dager på rad og der gjøre klart for folket at han Esekiassens bønner nok hadde hjulpet de timene før doktoren kom fram til Røst – men at det var når doktoren og sykehuset kom inn i bildet – først da ble det virkelig fres over bedringen. Han så gjorde – balansen ble gjenopprettet og doktorens forfengelighet tilfredsstillet. Det vi egentlig snakket om, var at kjennskap til lokalhistorien var nyttig for allmennpraktikeren – at doktoren må sette seg ned en fredet dag av og til med de gamle og fritte dem ut om hvordan det var før. Bare ved det kan han godt nok forstå det som skjer i dag. Har nå disse strandhugg på klippene ut mot Skomvær fyr noe med norsk medisin i sin alminnelighet å gjøre? Jeg mener ja. Funn nummer ett er det at biologien bare er én del av medisinen og at den legemlige feil bare er én del av sykdommen og at sykdommen bare er én del av pasienten og at pasienten er én del av miljøet. Det vekker forhåpentlig tanker hos flere enn meg at denne lærdom først høstes etter embetseksamen. Jeg tror nok vi hørte dette sagt i løpet av studiet – at pasienten var et menneske – tidvis med familie og bakgrunn – ved større anledninger ble det endog talt om

En lesebok.indd 23

27.02.14 11:38

Del I Allmennmedisinen – en kjærlighetserklæring

at slike forhold burde tas hensyn til – men vi fikk aldri, gjennom 6 års forberedelse til legegjerningen, erfare dette som en virkelighet. Værøy og Røst konfronterte i hvert fall meg med en åpenbar svikt i min medisinske oppdragelse, og arbeidet der gjorde det klart at for å lage gode doktorer må det tradisjonelle medisinske studium ikke bare flikkes og lappes litt på – det må legges om i sitt vesen. Vi må pode inn at bare deler av pasienten kan sentrifugeres og mikroskoperes – at viktige sykdomsforhold bare kan føles og fornemmes. Vi må sette streker under det at pasienten har kone og barn og leilighet og jobb og livssyn. Og vi må doktrinere inn at pasienten er et medmenneske, og at vi som doktorer har plikt til å oppføre oss etter det. Jeg tror ikke denne holdningsdannelse tas best vare på ved å importere eksperter i menneskelighet fra atferdsvitenskapene. Det er vårt ansvar og vår jobb – det er en billig og dårlig løsning å kjøpe seg avlat ved å bygge problemene inne i institutter for medisinsk etikk og sosiologi. Å klekke ut gode doktorer kan, tror jeg, bare skje ved at hver enkelt medisinsk lærer, uavhengig av fag, legger vekt på holdningsaspektene i den kliniske hverdag. Det er oppdragelsen ved sykesengen som former oss – framfor noe annet – og vi må se i øynene at de humanistiske og samfunnsmessige sider ved legegjerningen slik det er nå – bare anfallsvis kommer fram i den universitetskliniske hverdag. Sykehusmedisinen – særlig da universitetenes spesialavdelinger – setter det defekte organ i sentrum, mens resten av pasienten ofte har følelsen av å bli sett på som uvedkommende emballasje. Yrke, arbeidsmiljø, økonomi, bolig, familietrivsel – dette og mer ligger vel forvart utenfor sykehusets massive murer – murer som bare tidvis åpner små sprekker mot det samfunn pasienten kommer fra og skal tilbake til. Jeg innser at det viktigste mål med undervisningen må være å sikre at legene kan sitt fag. At vi kan kjenne en forstørret lever, at vi kan høre en betydningsfull bilyd – at vi lærer om kreatinin og alkalisk fosfatase – kort sagt at vi besitter kunnskap og ferdighet nok til å gjøre forsvarlig arbeid. Men – er vi enige om – hva formålsparagrafen lenge har lagt på oss – nemlig å kvalifisere kandidatene til alminnelig legevirksomhet – er vi enige om dette, må vi tømre fast at det å være generalist – det å være hjelper for det syke mennesket – at dette er det fornemste og mest krevende av alt medisinsk arbeid. Vi må definere allmennpraktikeren som pasientens administrerende direktør, og vi må gjøre klart at kirurgen og isotopeksperten og øyespesialisten – at disse kolleger er generalistens assistenter! Og – kan hende viktigst – vi må ta livet av den vrangforestilling som framfor meget bremser rekrutteringen til allmennpraksis – nemlig den at det i det lange løp skal være umulig å gjøre en skikkelig medisinsk jobb som allmennpraktiker – at

En lesebok.indd 24

27.02.14 11:38

Værøy og Røst

allmennpraktikeren blir faglig avstumpet med årene – at det ikke lar seg gjøre å følge med i alt det nye innenfor de ulike disipliner – at allmennpraktikeren derfor før eller siden akterutseiles faglig sett og ender opp som en sørgelig medisinsk havarist hvis evner etter en tid begrenser seg til å rable på reseptblokk og sykemeldingsblanketter. De som ser det slik – og dem er det mange av – klargjør ved det at de ikke har skjønt at det innenfor medisinen kun er spørsmål om inkompetanse på ulike plan. Ingen – selv ikke den kollega som spanderer hele sitt medisinske liv på ett mitokondrium – ingen av oss kan noen gang beherske helt og udelt det felt vi velger å arbeide på. Elektronmikroskopieksperten vil – i hvert fall hvis han er god – i perioder føle seg like forvirret og utilstrekkelig som allmennpraktikeren. En kilometerlang ørkenvandring i Universitetsbibliotekets medisinske katakomber poder inn i deg den ydmykhet og den forstand som lærer deg at allmennpraktikeren ikke står alene hva gjelder det umulige i å følge med. Jeg synes overhodet at kollegene i sykehusene og på instituttene ikke skulle bruke opp hele sin bekymring på allmennpraktikerens faglige nivå – de burde bekymre seg en smule over sin egen stilling i dagens medisin. De burde bekymre seg over den bekymringsfulle fragmentering av pasientbehandlingen i sykehus. Pasienten kommer under oppholdet i dagens sykehus i kontakt med en rekke medisinske spesialister som hver og en gjør gagns arbeid på den del av pasienten som er hans bord. Det som faller utenfor spesialområdet er uvedkommende – resten av mennesket får andre ta seg av. Vi hadde en amerikansk kollega arbeidende sammen med oss på Værøy i vel et halvt år. I denne tiden fulgte vi pr. korrespondanse hans mors dødsleie i New York, og fikk gjennom det oppleve spesialistveldet i sin fulle gru. Hun led av lungekreft med spredning til hjernen. Hun var meget velstående, og bare det beste av medisinsk hjelp var godt nok. Og det beste betød at hennes svulst og hennes metastase ble omhåndtatt av 6 medisinske spesialister. En radiolog, en lungespesialist, en nevrolog, en cytostatikaekspert, en blodspesialist – og hva annet – den sjette – en psykiater. Hennes siste måneder ble en opprivende og nedstemmende tid – ribbet for den naturlighet vi gjerne så våre nærmeste dø med. Tilfellet ville at vi på Værøy på samme tid hadde en lungekreftpasient kommet hjem fra sykehuset for å dø. Og vår amerikanske kollega fulgte pasienten til det siste og fikk ved det – med kontrastens skarpe klarhet, se at en doktor og en pasient kan gjøre det å bli dødelig syk og det å dø til en verdig og fredelig og selvfølgelig avslutning på et liv. Vi må dytte på sykehuskollegene flere bekymringer. Jeg tenker på det forhold pasienten kommer og sladrer om til primærlegen etter utskrivelsen – nemlig den usedvanlige mangel på folkeskikk – på medisinsk takt og tone de tidvis rammes av under sykehusoppholdet. Pasienten må i sykehuset få beholde et minstemål av selvstendighet og selvrespekt. Vi må bygge ned den pulverisering av pasientens

En lesebok.indd 25

27.02.14 11:38

Del I Allmennmedisinen – en kjærlighetserklæring

selvfølelse et sykehusopphold i dag for mange fører med seg. Kort tid i avdelingen lærer pasienten at idealpasienten er den som ligger flatt, holder munn og følger ordre. Avdelingslivets monotoni og rituelle preg tvinger pasienten inn i en passiv mottakerrolle hvor han snart resignerer og donerer sin kropp og sin skjebne til sykehuset. I praksis fører dette til at mange beslutninger vedrørende pasienten tas av legen ut fra et ensidig biologisk resonnement uten at han rådfører seg med pasient og pårørende. I sykehuset har vi lett for å glemme at kroniske sykdommer alltid innbefatter problemer av økonomisk, familiemessig, sosial og etisk karakter. Vi glemmer at disse problemene er vevet tett inn i sykdommens medisinske side og vil påvirkes sterkt av den behandling legen ofte enerådende setter i verk. Denne medisinske selvtekt fører oss fram til bekymring nummer 3 vi skal servere sykehuskollegene – en bekymring som handler om faglig isolasjon. Kommer du til byen fra Værøy og Røst og treffer sykehuskolleger, blir du rutinemessig overfalt med det bekymringsfulle spørsmål om du ikke blir faglig isolert så langt ute i havet. Og jeg spør – la oss tenke oss om og finne ut – hvem er mest truet av faglig isolasjon: doktoren på Værøy og Røst – som arbeider med hele sykdomspanoramaet, som følger sykdommen gjennom hele forløpet, og som kjenner pasientens hele bakgrunnssituasjon? Eller – er det kan hende vår venn binyrebarkeksperten ved spesiallaboratoriet som er farligst truet av faglig isolasjon – han som kun arbeider med en isolert del av organismen – i et menneske som er isolert fra sine omgivelser, i et sykehus som er isolert fra det øvrige samfunn? Vi lar svaret sveve i luften og slår fast at om ikke sykehuslegen bekymrer seg for de forhold som er pusset støv av – så gjør i hvert fall allmennpraktikeren det. Det er fra ham pasienten kommer til sykehuset – det er til ham de kommer etter utskrivelsen. For allmennpraktikeren og hans pasient er hospitaliseringen en episode i et sykdomsforløp, og for at sykehusoppholdet skal gli inn som en nyttig del av det samlede behandlingsopplegg, må kontakten mellom allmennpraktikeren og sykehuset være god. Det er den ikke i dag. De sedvanlige 2–3 måneder gamle epikriser kan stå som et dystert symbol på sykehusets manglende forståelse for allmennpraktikerens hverdagsproblemer. Enn verre blir dette når pasienten i tillegg er mangelfullt eller overhodet ikke informert om etterbehandling og kontroll ved utskrivelsen. Jeg vil gjerne fremme følgende forargerlige idé: Videre- og etterutdanningen av allmennpraktikere er kommet i faste former; – bedre enn for de fleste andre spesialister – noe alle applauderer. Men – har den tanke noen gang rent noen i hu at allmennpraktikerne burde ta på seg å lage videre- og etterutdannelseskurs for sine sykehuskolleger? Kurs hvor sykehuslegen kunne få anledning til å rette

En lesebok.indd 26

27.02.14 11:38

Værøy og Røst

opp de miljøskader enhver doktor uvilkårlig påføres av lengre tids hospitalisering. Kurs hvor pasientens bestyrer, allmennpraktikeren, kunne lære sine medhjelpere i sykehuset litt om sin arbeidssituasjon ute i felten – litt om sykdom og miljø, litt om sykdom og pårørende, litt om kommunikasjon lege–pasient og sykehuslege– primærlege, og litt om meget mer vi burde ha å snakke sammen om. Og la oss forfølge tanken – på samme vis som det nå prisverdig settes i system at allmennpraktikeren kan hospitere noen måneder ved sentralsykehusene – like selvfølgelig burde det ordnes slik at sykehuslegene animeres til å videreutdanne seg ved en tid som primærlege. En slik utveksling vil gi begge parter økte kunnskaper, og – viktigere enn det – den vil virke oppdragende og holdningsdannende gjennom den håndgripelige innsikt vi ville få i hverandres arbeidssituasjon. Og framfor noe vil en slik utveksling – en pyntelig medisinsk kulturrevolusjon så å si – jeg tror en slik ordning ville danne en strengt påkrevet motvekt mot den total-biologisering som truer vårt medisinske miljø. En biologisering som blant annet viser seg i form av et faglig statusmønster – en medisinsk rangordning som mer enn meget virker inn på utformingen av helsetjenesten. Et mønster som trer klart fram i forskning – i legens yrkesvalg – og i kvaliteten av den service ulike pasientgrupper får. Forskningsmessig prioriterer og meritterer vi hovedsakelig det som kan måles, veies, kontrolleres og reproduseres. Det er finere å forske på mitokondrier enn på uteliggere (for ikke å snakke om at det er meget lettere). Positivismens bastioner er – vi må bare erkjenne det – få steder så uinntakelige som i medisinen. Det samme mønster viser seg i den status de ulike sykdommer tillegges. Det er bare slik – at det er finere å stelle med hjertesykdommer enn med åndssvake. Dette feller seg i sin tur ned i yrkesvalget innen medisinen. Igjen er det bare slik – at det er finere å være blodtrykksspesialist i Oslo enn det er å være distriktslege i Berlevåg. Og endelig – og viktigst – kommer dette statusmønster fram når vi ser på kvaliteten av den helsetjeneste ulike pasientgrupper tilbys. Vi kan vanskelig komme bort fra – i hvert fall ser jeg det slik – at dette faglige statusmønster delvis må svare for at vi i Norge i dag har store pasientgrupper som er medisinsk og sosialt forsømt. Det er de åndssvake, alkoholikerne, de narkomane, de alvorlig sinnssyke, de blinde og de døve og de andre sterkt handikappede. Vi står her overfor pasienter som i forhold til sitt antall og til sine behov har fått for liten andel av de penger og det personell helsevesenet rår over. Det framkommer tidvis rystende eksempler på hvor kummerlige og opprørende kår en del slike «lavstatus»-pasienter lever under. Og bør vi ikke merke oss at disse rapporter i det vesentlige kommer fram gjen-

En lesebok.indd 27

27.02.14 11:38

Del I Allmennmedisinen – en kjærlighetserklæring

nom kulørte blader og dagspresse, og bare meget sjelden ser dagens lys i det som burde være det naturlige forum – nemlig fagpressen! I stedet for å rynke fornemt på våre akademiske neser over boulevardavisenes sensasjonsmakeri – burde vi ikke gå en centimeter i oss selv og innse at noe av dette er vår skyld. At vi som leger har forsømt oss ved å være for lite flinke til å si fra og til å ta del i den sosialpolitiske debatt. At vi som stand – ennå i dag – for en del henter våre idealer fra embetsveldets tid – idealer som sier at det er akademisk usømmelig å beskjeftige seg med politikk – at den anstendige medisiner skal utøve sitt fag jomfrunalsk trukket tilbake fra den politiske hverdag. At vi som enkeltpersoner og som forening har vært og er for lite opptatt av samfunnsmedisinske og helsepolitiske aspekter ved vårt virke. Hva har dette med å være doktor på Værøy og Røst å gjøre? Jeg synes denne anklage om avhumanisering og samfunnsfremmedhet i norsk medisin slutter ringen. Vi er tilbake på Værøy og Røst hvor vi lærte at sykdom og pasient og samfunn er deler av en helhet. Hvor vi lærte at soma, psyke og sosio i hverdagen vever seg inn i hverandre, og først når de sees sammen, gir det helhetsbilde som er medisinens arbeidsfelt – den alminnelige pasient. Teksten sto opprinnelig på trykk i Tilbake til huslegen (1975) Gyldendal.

En lesebok.indd 28

27.02.14 11:38

PER FUGELLI

med bidrag av: • jan frich • anne kveim lie • kirsti malterud • steinar westin

EN LESEBOK

tekster i utvalg 1969–2014

ISBN 978-82-15-02091-4

PER FUGELLI EN LESEBOK tekster i utvalg 1969–2014