Grunnbok i Norges historie by Universitetsforlaget

DENNE BOKEN DEKKER 1200 ÅRS NORSK HISTORIE.

Den tar utgangspunkt i det den nordnorske

stormannen Ottar på slutten av 800-tallet kalte «nordmennenes land» og slutter med å drøfte tendenser til et flerkulturelt samfunn i vår tids globaliserte verden. Grunnbok i Norges historie er skrevet av fire historikere ved Universitetet i Bergen. De presenterer hovedtrekk og hovedlinjer i den norske samfunnsutviklingen frem til i dag og er spesielt opptatt av samspillet mellom demografisk, økonomisk, sosial og politisk utvikling.

både veksttiden frem til og med høymiddelalderen, da den første norske statsdannelsen tok form, og senmiddelalderen. Da gikk Norge inn i nordiske unioner og svartedauden innledet en vending i den økonomiske og sosiale utviklingen. Professor Ståle Dyrvik beskriver Norge under foreningen med Danmark fra 1536 til 1814. Han viser hvordan det tidlig moderne norske samfunnet gjennomgikk en omfattende og vekstpreget utvikling i løpet av disse knappe 300 årene. Begivenhetene i det dramatiske året 1814 innebar overgangen fra autoritært enevelde til demokrati. Professor emeritus Edgar Hovland beskriver gjenreisingen av Norge som stat, nasjonsbyggingen og den politiske, sosiale og økonomiske moderniseringsprosessen i perioden 1815–1945. Professor Tore Grønlie analyserer velstandsutviklingen fra 1945 til våre dager og politiske, økonomiske og internasjonale forutsetninger for den. Sentralt i fremstillingen er spørsmålet om liberaliserings- og globaliseringsprosesser de siste tiårene har endret Norge. Grunnbok i Norges historie er skrevet for historiestudenter ved norske universiteter og høgskoler, men andre historieinteresserte vil også ha utbytte av å lese boken. Den er en videreføring av Grunntrekk i norsk historie (1991), men særlig samtidshistorien er utvidet og nyskrevet. I S B N 978-82-15-01714-3

ISBN 978-82-15-01714-3

788215 017143

EDGAR HOVLAND T O RE G RØ N L I E

GRUNNBOK I NORGES HISTORIE

Professor emeritus Knut Helle tar for seg utviklingen fra vikingtiden til 1536. Perioden omfatter

KN UT H E L L E STÅLE DYRVIK

KNUT HE L L E STÅLE DYRVIK E D G A R HO V L A ND T O RE G RØ NL I E

GRUNNBOK I NORGES HISTORIE FRA VIKINGTID TIL VÅRE DAGER

grunnbok i norges historie. fra vikingtid til v책re dager

Knut Helle, Ståle Dyrvik, Edgar Hovland og Tore Grønlie

grunnbok i norges historie. fra vikingtid til våre dager

Universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2013 ISBN 978-82-15-01714-3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Omslag: Mette Gundersen Sats: Sissel Tjernstad/Universitetsforlaget Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia Boken er satt med: Sabon 10/12 pkt Papir: 90 g Arctic Matt 1,0

Forord

Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager er en videreføring av Grunntrekk i norsk historie, som første gang kom ut på Universitetsforlaget i 1991. Bak Grunntrekk stod de fire forfatterne av Grunnbok, sammen med avdøde professor Rolf Danielsen, som behandlet den politiske historien fra 1815 til 1945. Foranledningen til Grunntrekk var fjernundervisningsprosjektet «Norsk historie», som ble utviklet ved Historisk institutt, Universitetet i Bergen, og gjennomført i samarbeid med NRK, Norsk Fjernundervisning, de tre andre norske universitetene og syv distriktshøgskoler. Grunntrekk var skreddersydd for dem som fulgte fjernundervisningsopplegget, men er senere også blitt mye brukt som pensum i ordinære historiestudier ved universiteter og høyskoler. Når vi fører Grunntrekk videre som Grunnbok, skyldes det behovet for en ett binds fremstilling av Norges historie til bruk i høyere undervisning og i andre undervisnings- og studiesammenhenger, og den vil forhåpentlig også ha noe å gi historieinteresserte i sin alminnelighet. Boken er blitt så sterkt utvidet i forhold til Grunntrekk at denne tittelen ikke lenger faller naturlig – derfor Grunnbok. Dette gjelder i særlig grad den siste hoveddelen om tidsrommet fra 1945 til våre dager, der Tore Grønlie har skrevet fire nye kapitler om tiden fra omkring 1980 til i dag. Han har også i betydelig grad omskrevet og utvidet sin fremstilling av tidsrommet 1945–80 i Grunntrekk. I perioden 1815– 1905 har Edgar Hovland revidert, omdisponert og

utvidet fremstillingen i Grunntrekk med en tredjedel. Han har bygd videre på Rolf Danielsens gjennomgang av den politiske utviklingen og knyttet dette stoffet tettere sammen med den økonomiske og sosiale historien, som var Hovlands bidrag til Grunntrekk. For tiden 1536–1814 har Ståle Dyrvik foretatt noen mindre justeringer og oppdateringer av teksten. Problemstillinger og overordnede perspektiver er utbygd og skjerpet, men omfanget er ikke utvidet i særlig grad. I den første hoveddelen, om utviklingen fra vikingtiden til 1536, har Knut Helle forfattet to helt nye kapitler – om vikingtiden og om rikssamling og kristendom i tidlig middelalder. Han har også utvidet sin behandling av den politiske utviklingen i senmiddelalderen. Det er lagt vekt på å ajourføre Grunnbok med nyere forskning og drøfte både gamle og nye hovedoppfatninger av den norske historiske utviklingen. Til forskjell fra Grunntrekk er Grunnbok utstyrt med fyldige lister over kilder og litteratur som forfatterne har gjort bruk av. Den har fått et notesystem med henvisninger til særlig viktig kildemateriale og litteratur og fyldige sak- og navneregistre. Vi vil særlig takke førsteamanuensis Jan Heiret, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen, og forlagsredaktør Ingrid Ugelvik, Universitetsforlaget, for godt samarbeid og konstruktive innspill i utviklingen av Grunnbok. Forfatterne

Innhold

Landet, folket og staten 13 Nasjonalstaten i dag 13 Landet 14 Folket 15 Staten 17 Særnorske utviklingstrekk? 20 Samfunn og rike Fra vikingtiden til 1536 25 Rom for meningsforskjeller 26 Kapittel 1 Sterkere åpning mot Europa 31 «Nordmennenes land» 31 Norden og Norge før vikingtiden 33 Bakgrunnen for vikingtogene 35 Erobring og kolonisering 36 Samfunn og økonomi i vikingtiden 39 Religiøse og kulturelle forhold 41 Kapittel 2 Rikssamling og kristendom 47 Et vestnorsk rike tar form 48 Trøndelag og Nord-Norge inn i riket 51 Norge under ett kongedømme 52 Kristning og tidlig kirkeorganisasjon 55 Kapittel 3 Befolkning, bosetning og næringsgrunnlag til omkring 1350 61 Folketall og folkeøkning 61 Videre og tettere bosetning 64 Vekstens årsaker og virkninger 65 Middelalderlandbruket 66 Bosetnings- og driftsenheter i landbruket 68 Handel og håndverk 70

Kapittel 4 Høymiddelaldersamfunnet 73 Jordleie og sosial status 74 Leilendingsvesenets omfang og utvikling 76 Bysamfunnet 78 Ætt, familie og individ 79 Verdslig aristokrati og geistlighet 81 Kapittel 5 Kongemakt og kirke organiserer samfunnet 85 Sterkere sentralisering fra midten av 1100-tallet 86 Borgerkrigsbakgrunnen 88 Innbyrdesstriden kulminerer 89 Kongemakt og kirke under Sverreætten 90 Økt engasjement utad 92 Det kongelige styringsapparatet 95 Kirkeorganisasjonen 97 Kongelige og kirkelige samfunnsfunksjoner 98 Økonomiske ytelser og lokal selvforvaltning 101 Et gryende norsk samfunnsfellesskap 102 Kapittel 6 Den store krisen 105 Bosetningskontraksjon og folketap 106 Krisens årsaker og økonomiske virkninger 108 Hanseatenes dominans 110 Krisens følger for aristokrati og geistlighet 111 Sosiale forhold i bygd og by 113 Krisens politiske og kulturelle følger 113

8 8

Innhold

Kapittel 7 Styringsordning og politisk utvikling i senmiddelalderen 117 Lenssystemet 118 Selvforvaltning i bygd og by 120 Senmiddelalderkirkens politiske stilling 121 Riksrådet 121 Skiftende nordisk spill 122 Kongemakt og riksrådskonstitusjonalisme 124 Mot sterkere kongemakt 126 Gjennom vekst til sjølvstende 1536–1814 129 Noreg som europeisk utkant 130 Måtte periferien bera tyngste børene? 131 Plan for framstillinga 131 Noreg får nye grenser 133 Kapittel 8 Befolkning og sosiale mønster 135 Befolkningsutviklinga som pluss og minus 136 Husmannsvesenet kjem 137 Kva tente husmannsvesenet til? 138 Sosiale og kulturelle skiljeliner i byane 139 Demografiske skilnader i sosialgruppene 139 Sosial kontaktflate 141 Kapittel 9 Næringane 145 Gardsbruk og husmannsplass 145 Kva produserte det norske jordbruket? 146 Samiske næringar 146 «Sjølvberging» og «naturalhushald»? 147 Fisken frå hav til marknad 148 Utviklinga i dei viktigaste fiskeria 148 Vassaga opnar ein ny norsk ressurs 149 Trelastnæringa vert regulert 149

Bergverka 150 Skipsfarten vert ei stor norsk næring 151 Vart det norske samfunnet rikare? 151 Kapittel 10 Makt og fordeling 155 Jordeigedomstilhøva opp til 1660 155 Den norske bonden vert sjølveigar 156 Eigedomsrett og ressurskontroll i fisket 157 Trelastnæringa frå bonde til borgar 158 Kapital i bergverk og sjøfart 158 Eliten og mangesyslarane 159 Bondehandel – utbyttingssystem eller tryggingsnett? 160 Kapittel 11 Staten og undersåttane 163 Statsforma 164 Ressursar og forvalting 165 Administrative reformer kjem i gang 166 Slutten på adelsveldet? 167 Kvar låg makta? 167 Menn og kvinner 168 Embetsstanden 168 Borgarane: næringsmonopol og konkurranse 169 Bøndene som skattebetalarar 169 Politiske og sosiale fordelar til bøndene 170 Samfunnsgrupper i likevekt? 171 Kapittel 12 Danmark og Noreg 173 Dansk språk i kyrkje og skule 173 Elitekulturen som ferniss? 174 Skattlegging og overføring 175 Næringspolitikken 176 Noreg – eit rike eller ei samling embetsdistrikt? 177 Forholdet til utanverda 178 Tilbakeblikk på dei tematiske kapitla 8–12 179

Innhold

Kapittel 13 Foreininga brest 183 Styret 184 Uro i Noreg 184 Norsk sjølvoppdaging 185 Norsk misnøye med foreininga? 185 Vegen inn i den europeiske storkonflikten 186 Gjennom naudsåra 187 Kielfreden og det norske opprøret 188 Sjølvstende – men i union med Sverige 189 Grunnlova 189 Dei to hovudaktørane 190 Kven forvalta sanninga i 1814? 191 Norge i rødt, hvitt og blått 1815–1945 195 Kapittel 14 Organisering og konsolidering av den nye staten 201 Forsvar av Grunnloven – forsvar av selvstendigheten 203 Den ledende embetsstanden 205 Bøndene kommer 206 Regjeringen blir embetsmannsstatens maktbase 206 Den nasjonale identitet 207 Kapittel 15 Embetsmannsstaten: økonomisk vekst og politisk stabilitet 211 Basisnæring i vekst 212 Skogbruk og trelasthandel 213 Fiskeriene og fiskevareeksporten 213 Skipsfartseventyret 215 Den første industrialiseringsbølgen 216 Modernisering og liberalisering 219 Embetsmannsstatens glanstid 221 Liberalisering 222 Det lokale selvstyre 224 Økonomisk vekst og materielle kår 224

Yrkesdifferensiering og sosiale endringer 227 Kapittel 16 Parlamentarisme, demokrati og nasjonal sjølråderett 231 All makt i denne sal 231 Ny maktbevissthet 233 Oppmarsjen mot 1884 234 Partiene – nye kanaler til politisk makt 235 Partisystemet i endring 236 Unionsstriden 238 Kampfasen 1885–1905 239 Hvorfor falt unionen? 240 Venstres siste storhetstid 241 Sentrumstendensen 242 Kapittel 17 Et mer moderne Norge 245 Krise, omstilling og vekst 245 By- og tettstedsvekst 246 Et markedsstyrt jordbruk 248 Fiske og fiskeindustri 249 Skogbruk og treforedlingsindustri 250 Industrialiseringsprosessen 251 Fra seil til damp 252 Handel, bank og samferdsel 253 Sysselsettingsmønsteret i endring 254 Næringsdrivende og lønnstakere 255 Statsinngrep 256 Et sikkerhets- og velferdsnett 258 Én nasjon? 260 Assimileringspolitikken 261 Taterne 263 Ett hundre år: 1815–1914 264 Et mer moderne samfunn 267 Kapittel 18 Fra verdenskrig til verdenskrig 271 «Nøytral alliert» 271 Mellomkrigstiden – ikke bare kriser, men også vekst 274

10 Innhold10 Innhold10

Innhold

Nye provinser «til landet lagt» 275 Det politiske landskapet i endring 276 Etterkrigsboom, krise og rekonvalesens 277 Revolusjonær masseaksjon? 278 Parikrise og internasjonal høykonjunktur 280 Arbeiderpartiet i flertallsposisjon? 282 Den store depresjonen 282 Krisereaksjoner – markedsog konkurranseregulering 283 Ut av krisen 286 Mot kriseforlik og avspenning 288 Krig og okkupasjon 290 På alliert side 292 Nyordning og motstand 293 Brudd og kontinuitet 294 Velstands-Norge Fra 1945 til våre dager 297 Kapittel 19 Tiden etter 1945 i perspektiv – brudd eller kontinuitet? 301 Gjenreisningsproblem og samtidsforståelse 301 Gjenreisningsperspektiv 302 1960-årene – vekstoptimismens tiår 303 Fra gjenreisning via omveltning til kontinuitet 304 Tiden etter 1970: et nytt tidsskille – eller flere? 305 Kapittel 20 Samarbeids- og forhandlingsstaten 309 Arbeiderpartihegemoni og borgerlig splittelse 310 «Ettpartistat»? 312 Kings Bay-krisen og borgerlig regjering 313 Fremstøt for planøkonomi 314 Fra detaljregulering til frigjøring av utenrikshandelen 315 Styringssystemet i 1950- og 60-årene 316

1970-årene: radikalisering og større styringsambisjoner 319 Det norske styringssystemet – mot én helhetlig forståelse? 322 Etterkrigstidens politikk og styring – et nytt system? 325 Kapittel 21 En generasjon med sterk og stabil økonomisk vekst 329 Befolkning og arbeid 330 Fra knapphet til velstand 331 Industrialisering og servicesamfunn 332 Urbanisering 335 Primærnæringene: en teknologisk omveltning 336 Vekstens årsaker 337 Krise, krig og vekst 339 Et tofaset vekstbilde 340 Kapittel 22 Inn i velferdssamfunnet 343 Et «offentlig samfunn» 343 Velferdspolitikk og vekstpolitikk 344 Inntektsutjevning 344 Bolig 345 Utdanning 346 Helse og sosial trygghet 348 Regional utjevning 350 Velferdskommune og utjevningsstat 354 Velferdssamfunnet – omveltning eller kontinuitet? 355 Kapittel 23 En kulturell rikssamling 357 «… og bygda ble by» 358 Fra «finkultur til folket» til «et utvidet kulturbegrep» 358 Fra kulturkamp mot felleskultur? 361 Det internasjonale i det nasjonale 363

Innhold

Kapittel 24 Norge – nølende internasjonalist og marin ekspansjonist 367 Brobygging, kald krig – og NATO 368 NATO – brudd eller kontinuitet? 369 En lukrativ allianse, men en forsiktig alliert 369 Venstreopposisjonen 372 Det hemmelige Norge 373 Fra Marshallplanen til EFTA 375 Kampen om EF-medlemskapet 377 Norge og den tredje verden 379 Det store havnåmet 381 «Det nasjonale i det internasjonale» 384 Kapittel 25 Den nye staten? 387 Politisk destabilisering og mindretallsparlamentarisme 387 Partimønsteret og politikkens innhold 391 Reguleringsstatens tilbaketrekning 393 «Foretakisering», privatisering og delprivatisering 396 Reregulering og oljefond 398 Desentralisering? 399 Politiseringen og den nye styringen 401 Oppgjør med det korporative systemet? 402 En ny stat? 404 Kapittel 26 På velstandstoppen 407 Konjunkturenes tilbakekomst 407 Veien mot toppen 410 Befolkningsvekst, innvandring og arbeid 410 Forbrukersamfunnet – fra vaskemaskin til datamaskin 412 Ny sentralisering – fortsatt flukt fra primærnæringene 414 Oljeeventyr og postindustrielt samfunn? 417 Ekspansiv kystøkonomi – med Vestlandet i sentrum 420 Vekstens årsaker 421

Kapittel 27 Velferdsstaten – krise eller triumf? 427 Et «mer offentlig» velferdssamfunn? 428 Utdanning – for alle? 429 Helse- og Sosial-Norge 430 Velferdsstatens grenser 432 Fortsatt utjevning eller ny ulikhet? 434 Kjønnslikestilling – men hvor langt? 438 En fortsatt levedyktig norsk modell? 443 Kapittel 28 Et globalisert Norge? 447 EØS – EU-medlem uten medlemskap? 448 Med NATO fra sovjet-trussel i nord til «out of area» 451 En god samaritan? 453 Til kamp for natur og miljø – fra det lokale til det globale 456 Samene – fra assimilering til globale urfolksrettigheter 460 Mot et multietnisk Norge 463 En globalisert kultur? 467 Globaliseringen – hvor langt? 470 Norske regjeringer siden 1873 473 Illustrasjoner 474 Kilder og litteratur 477 Noter 507 Emneregister 549 Navneregister 555

Landet, folket og staten – Et innledende riss

Er det i en verden som preges av økende globalisering, behov for enda en ny norgeshistorie? En slik historie må nødvendigvis dreie seg om Norge som nasjon, det vil si en folkegruppe med felles sosial og kulturell identitet. Og den må handle om den staten som etter hvert har formet nasjonen i den grad at den i mange sammenhenger blir identifisert med den. Er ikke dette i dagens verden en foreldet ramme for historisk forskning og fremstilling? Svaret gir seg ikke så lett som noen kanskje vil mene.

Nasjonalstaten i dag I de siste tiårene er det i Europa opprettet en rekke nye nasjonalstater, ved gjenforening som i Tyskland, eller ved oppdeling som i Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Noe av dette har faktisk skjedd i samspill med utviklingen av EU, den europeiske unionen. I det helt store perspektiv har avkolonialiseringen av andre verdensdeler i de to siste hundreårene ført til at verdenskartet langt på vei er blitt dekket av mer eller mindre stabile og homogene nasjonalstater. Dette er fortsatt de politiske grunnenhetene i dagens verden. Samtidig er økende globalisering en klar tendens. I Norge gir dette seg mange utslag. Det er en gammel sannhet at landet økonomisk er sterkt avhengig av internasjonale markedskrefter og konjunkturer. Mest global i dag er den nye og grenseløse elektroniske og digitale kulturen; den åpner for kommuni-

kasjon og informasjonsutveksling med alle deler av kloden. Folk reiser stadig mer ut og lærer andre verdensstrøk å kjenne i arbeid og ferier. Næringsliv og frivillige organisasjoner engasjerer seg sterkt i andre deler av verden. På den annen side strømmer verden innover det hjemlige samfunnet i en grad som aldri før, ikke bare gjennom media, men særlig konkret og følbart gjennom den sterkt økende innvandringen fra andre verdensdeler og fjernere deler av Europa. Den har i de to–tre siste tiårene gitt det norske samfunnet et flerkulturelt preg det ikke hadde før. Etniske minoriteter følger i vekslende grad egen sed og skikk. Og gjennom innvandrerne, media og egne utenlandserfaringer er også den norske flertallsbefolkningen blitt sterkere påvirket av fremmede kulturimpulser. Norsk selvråderett er fortsatt en ryggradsrefleks i en ung nasjon, men den er blitt redusert etter annen verdenskrig. Allment har det som skjer over hele kloden, vist seg å angå og påvirke det hjemlige samfunnet i den grad at det setter grenser for nasjonal utfoldelse etter egne mål og hensikter. Dette har ført til at Norge som stat – i egen interesse – har innskrenket sitt nasjonale handlingsrom ved å forplikte seg til å samarbeide i overnasjonale og flernasjonale organisasjoner og sammenslutninger. Særlig viktig er engasjementet i den mangeartede globale virksomheten innenfor FN-systemet og deltakelsen i den vestlige forsvarsalliansen NATO, også etter at den har gått til militære aksjoner i sin randsone og fjernere strøk. På den annen side har over halvparten av befolkningen demonstrert mot å gi slipp på nasjo-

14 14

Landet, folket og staten

nal selvråderett ved å stemme nei til den europeiske unionen (EF/EU) i to omganger. Likevel har regjering og storting gjennom EØS-avtalen forpliktet seg til å innlemme EUs lover og rettsakter i det norske lov- og forskriftsverket uten vesentlig innflytelse på utformingen av dem. Både i og utenfor FN-systemet har staten engasjert seg i arbeidet for vern av natur og miljø, der perspektivet i de to siste tiårene er blitt klart globalt, etter at det tidligere mest dreide seg om problemer innenlands og i nærområdene. Det statlige engasjementet har også vært sterkt i bistand til utviklingsland, flyktninghjelp og fredsarbeid. På disse feltene har staten samvirket med hjemlige frivillige organisasjoner. I samarbeid med næringsliv og næringsorganisasjoner har den også gått inn for å fremme norske økonomiske interesser i andre deler av verden, og den har vektlagt kulturell utveksling med forskjellige samfunn der. Selv om den norske staten i dag har akseptert begrensninger i det nasjonale handlingsrommet, er den altså på ingen måte i ferd med å gjøre seg selv overflødig. Det samme gjelder nasjonalstaten globalt. Det er langt fra utviklet effektive overnasjonale styringsorganer som i overskuelig fremtid kan erstatte den. Nasjonale regjeringer har fortsatt en viktig rolle i alle deler av verden, også der de har bundet seg til å medvirke i overnasjonale organer. Det er de sterkeste nasjonalstatene som har det avgjørende ordet i slike organer; viktige tiltak lar seg ikke gjennomføre i strid med deres interesser. Samtidig er det mulig for mindre nasjonalstater å medvirke og påvirke, og de søker å gå sine egne veier i indre og ytre anliggender i den grad de er i stand til det. Meningsmålinger støtter opp om det som ellers faller lett i øynene, at langt de fleste mennesker verden over kjenner seg mer som nasjonale borgere enn som verdensborgere, og at nasjonal identitet kan overskygge selv lokal identitet i USA, Europa, India, Kina og de fleste andre regioner. Myten om nasjonalstatens fall er nettopp det – en myte. Norge er fortsatt en nasjonalstat der den alt overveiende del av befolkningen føler norsk tilhø-

righet og identitet. For å fremme selvforståelse og innsikt er det derfor viktig å fortsette den historiske drøftingen av hvordan samfunn og stat har utviklet seg frem til dagens situasjon. Skal en oversikt over norsk historie fungere slik i vår tid, er det likevel avgjørende at den hele veien ser den norske nasjonalstatens utvikling i forhold til den omverden den og dens innbyggere har forholdt seg til gjennom tidene. I et sammenlignende perspektiv blir en slik fremstilling også et eksempelstudium som kan ha interesse for andre enn nordmenn selv. Vi går derfor rett på sak og søker kort å definere hva en nasjonalstat er, for så å gi et innledende grovriss av hvordan den har utviklet seg i Norge. Slik vi ser det, består nasjonalstaten av tre grunnelementer: en menneskegruppe som gjerne blir omtalt som et folk eller en nasjon, et geografisk område eller territorium som dette folket bebor og utnytter, og en politisk organisasjon som omfatter folket – en statsorganisasjon. Vi begynner med territoriet.

Landet Det egentlige norske territoriet har frem til og med første verdenskrig vært et fastlandsområde på den skandinaviske halvøya. Omkring 890 fortalte Ottar fra Hålogaland om «nordmennenes land», som han kalte Norðweg, «nordveien», det navnet som er blitt til vårt Norge eller Noreg. For ham var dette et langsmalt kystland som strakte seg fra Troms henimot Viken eller oslofjordsområdet, uten at han gav det noen fastere avgrensning mot Danmark i sør og sørøst, mot svearnes og de finske kvenenes land i øst, og mot det samiske området i nord og nordøst. Under middelalderens rikssamling ble dette territoriet utvidet til å omfatte det meste av dagens Norge og noe til. I sør nådde det til Elven (Göta älv), der tidens tre nordiske kongeriker støtte sammen. I øst omfattet det Jemtland og Herjedalen. Derfra og sørover til Elven ble grensen mot Sverige gått opp i årene omkring 1270. Lenger nord ble det derimot aldri trukket faste grenser i middelalderen. Der gjor-

Folket 15

de konkurrerende norske, svenske og russiske interesser seg gjeldende i skattlegging av samene og handel med dem. Langs kysten av Troms og Finnmark ekspanderte likevel den norske værbosetningen fra 1200-tallet, og den nådde i løpet av senmiddelalderen til og med Varangerhalvøya. Sine nåværende grenser fikk Fastlands-Norge under den langvarige foreningen med Danmark (1380–1814). Det skjedde gjennom kriger med Sverige fra tidlig på 1600-tallet. Finnmark ble fra svensk side anerkjent som norsk territorium i 1613. Men etter nederlag i svenskekrigene måtte Danmark-Norge for godt avstå Jemtland og Herjedalen i 1645 og Båhuslen i 1658. Det forteller mye om hvor diffuse disse grensetraktene var, at folk der lot seg forsvenske og aldri alvorlig interesserte seg for å bli norske igjen, selv om forbindelsene med Norge fortsatt var nære. I fredsperioden etter 1720 ble det mulig å definere den norsk-svenske grensen endelig. Mellom Bohuslän og Smålenene (Østfold) var den fastlagt og merket allerede i 1661. Fra 1742 ble resten av grensen mot Sverige med Finland oppgått og resultatet traktatfestet i 1751. I nord ble grensen nå trukket gjennom de samiske områdene, slik at den delte befolkningen der mellom de to nordiske rikene. Flyttsamene fikk likevel rett til å bevege seg begge veier over grensen. 1751-grensen ble ikke rokket av at Sverige måtte avstå Finland til Russland i 1809, og mot Finland ble den stadfestet i en avtale med Russland i 1826. Nå ble også den siste biten av grensen i nord trukket langs Jakobselva til Nordishavet, gjennom det som tidligere hadde vært norsk-russisk fellesterritorium. Slik grensen lå etter dette, er den senere ikke blitt endret. Etter første verdenskrig kom det norske riksterritoriet for første gang til å omfatte områder utenfor den skandinaviske halvøya. Som del av den endelige fredsslutningen etter første verdenskrig i 1920 ble øygruppen Svalbard med Bjørnøya tilkjent Norge i Svalbardtraktaten, likevel slik at de andre underskriverne skulle ha rett til næringsvirksomhet på øyene. I 1930 ble også Jan Mayen innlemmet i det norske riket. I Sørishavet skaffet Norge seg i mellomkrigs-

tiden statshøyhet over Bouvetøya, Peter 1.s øy og Dronning Maud Land på det antarktiske fastlandet. Men disse folketomme områdene er biland som ikke blir regnet for deler av det norske riksterritoriet. Derimot er dette territoriet blitt kraftig utvidet gjennom «det store havnåmet». Fra de tidlige 1950-årene oppnådde Norge i løpet av tre tiår overhøyhet over et havareal, sjøbunnen inkludert, som er fem ganger større enn rikets landareal. Havnåmet var et ledd i en internasjonal bevegelse som dramatisk kom til å omfordele verdens naturressurser til kyststatenes fordel. Denne utviklingen har vært avgjørende for Norge som fiskeri- og oljenasjon.

Folket Det ser ut til at Ottars nordmenn mot slutten av 800-tallet utgjorde en løs etnisk gruppering i sosial og kulturell forstand. Språklig skilte Ottar nordmennene fra samene, og lenger øst bjarmene ved Kvitsjøen. Nordmenn, kvener og svear (svensker) bebodde hver sine «land», mens danene (danskene) i sør–sørøst gav navn til sin egen «mark». Det må likevel understrekes at dansker, svensker og nordmenn mot slutten av forhistorisk tid delte det nordgermanske eller urnordiske språket. Men i Ottars dager var det øyensynlig på gang en viss spaltning i vestnordiske og østnordiske dialekter, og dette kan i noen grad kan ha identifisert nordmenn i forhold til dansker og svensker. Ottars nordmenn holdt til nord og vest i dagens Norge, og danenes mark strakte seg for ham i det minste nordover gjennom det senere Båhuslen, muligens også inn i oslofjordsområdet. Etter de samtidige skaldestrofene om slaget i Hafrsfjord å dømme, kjempet Harald Hårfagre på samme tid som krigerhøvding for nordmennene på Vestlandet mot «austmenn» fra de østligere delene av landet. Men gjennom middelalderens rikssamling ble også austmennene nordmenn, og nordmennenes land kom som nevnt til å omfatte det meste av det nåværende Norge.

16 16

Landet, folket og staten

Dette betyr likevel ikke at det i middelalderen var fullt sammenfall mellom nordmennene som folk og Norge som territorium, og slik har det heller ikke vært senere. På den ene siden har nordmenn ekspandert ut over norsk territorium og gjort seg gjeldende utenlands på forskjellige måter. På den annen side ble det norske riksterritoriet som nevnt utvidet til å omfatte en betydelig minoritetsgruppe, samene, mens andre grupper har flyttet inn og preget det norske samfunnet i vekslende grad. I vikingtiden kom nordmenn og deres etterkommere til å dominere fullstendig i øysamfunnene på Shetland (Hjaltland) og Orknøyene, og de koloniserte Færøyene, Island og en mindre del av Grønland. De dannet også bosetninger på Hebridene (Sudrøyene) og Man, i deler av Skottland og England for øvrig, og i det som etter hvert ble byer i Irland. Dette førte til at Norge og de nevnte nordatlantiske øysamfunnene kom til å utgjøre et eget «norrønt» eller vestnordisk språk- og kulturområde. Fra Grønland til Hebridene og Man lå øyene i 1265 under den norske kronen som «skattland», før Hebridene og Man ble avstått til Skottland i 1266. Fra Orknøyene og nordover bestod fortsatt det som fra norsk side ble kalt «Norgesveldet». Skattlandene ble likevel ikke regnet for deler av Norge, like lite som innbyggerne der ble oppfattet som nordmenn. Den kongelige lovgivningen i 1270-årene skilte mellom to deler av Norgesveldet, det egentlige Norge og skattlandene. Og innbyggerne i skattlandene var islendinger, grønlendinger, færøyinger, hjelter og orknøyinger; de var verken i egne eller norske øyne nordmenn. Den dansk-norske kronen pantsatte Shetland og Orknøyene til Skottland i 1468–69, og pantet ble aldri innløst. Her døde det norrøne språket snart ut, mens det utviklet seg videre på Island og Færøyene. Disse øyene ble likevel etter hvert trukket nærmere Danmark og tilkjent den danske kronen da Norge på ny ble et eget rike i 1814. Senere har nordmenn emigrert og til dels slått seg ned i bosetninger med norsk kulturpreg i andre deler av verden, mest iøynefallende i det amerikanske Midtvesten på 1800-tallet og inn på 1900-tallet.

Men disse bosetningene har alltid vært deler av andre statssamfunn, og nordmennene er over tid blitt assimilert, selv om de i noen grad har beholdt og dyrket bevisstheten om sin avstamning. Nordmennene har gjennom tidene vært et vidfarent folk, og utvandring er bare én side av dette. Også på andre måter har nordmenn engasjert seg i en større verden, fra vikingenes sjøferder til i dag. Middelalderen var preget av nær kulturell, økonomisk og politisk kontakt med det vestkristne Europa og i noen grad også med middelhavsområdet og østligere deler av Europa. Senere har sjøfart og handel, fangst og fiske ført nordmenn til de fleste områdene på kloden, og de har stått for polare oppdagelser i nord og sør. Fra 1800-tallet har de drevet aktiv misjonsvirksomhet i Afrika og Asia, og gjort folk hjemme kjent med forholdene der. Herfra fører en av linjene til det norske engasjementet i utviklingshjelp, flyktninghjelp, fredsarbeid og internasjonalt miljøarbeid i nyere tid. Norge har alltid ligget i utkanten av Europa. Men alt nå kan vi trekke den konklusjon at folket og landet ikke har utviklet seg i isolasjon fra omverdenen, men tvert om har knyttet stadig flere bånd til resten av kloden. I den norske historien ligger det utall av tråder som fører ut i en større verden. Bevisstheten om dette vil prege den følgende fremstillingen av den hjemlige samfunnsutviklingen, selv om det ikke vil være plass til å nøste opp alle trådene. Innenfor Norges grenser ble samene altså en minoritetsgruppe i løpet av middelalderen og tidlig nytid, mens andre minoritetsgrupper har flyttet inn etter hvert. I eldre tid kom de med unntak av de tyske hanseatene særlig fra nabolandene, og folk derfra, særlig svensker, teller fortsatt sterkt blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Det som faller sterkest i øynene i de tre siste årtiene, er likevel tilflyttingen fra Asia med Tyrkia, Afrika og i seneste tid særlig fra Øst-Europa. Folkegrupper fra disse områdene utgjorde ved inngangen til 2011 vel 72 prosent av den norske innvandrerbefolkningen, mens folk med nordisk og vesteuropeisk bakgrunn stod for 21 prosent. Til sammen talte innvandrerbe-

Staten 17

folkningen da vel 12 prosent av den samlede norske folkemengden. Og alt tyder på at den vil øke mye i de kommende tiårene. Dette har som nevnt gitt det norske samfunnet et multietnisk og flerkulturelt preg det tidligere ikke hadde. Likevel er befolkningen i Norge og i de andre nordiske landene mer homogen i etnisk-kulturell forstand enn tilfellet er i de fleste andre nasjonalstater, enda mer så om en tar hensyn til at en del av innvandrerbefolkningen har tilpasset seg godt til det norske samfunnet, særlig i annen generasjon.

Staten Av det som til nå er skrevet om landet og folket, går det frem at det i høy grad er staten som har lagt vilkårene for utviklingen av det norske samfunnet. Fra et løsere etnisk-kulturelt utgangspunkt er det utviklet en stat som har vært den store kraften i å forme Norges grenser og øke folkets opplevelse av å høre sammen. Og den har på en bestemmende måte engasjert seg i forholdet til omverdenen. Norsk statshistorie begynner for alvor med middelalderens rikssamling. Fra slutten av 800-tallet er det mulig å følge en politisk-militær prosess som endte med at hele det norske territoriet og den norske befolkningen i annen halvdel av 1200-tallet lå under én og samme konge. Og denne kongen var toppfigur i en riksomfattende politisk organisasjon av tidlig statlig karakter. På samme tid hadde den norske kirken utviklet seg til en langt på vei sideordnet samfunnsmakt, slik at kongemakt og kirke organiserte samfunnet under seg. I dette samfunnet er det mulig å spore de første ansatsene til en kjensle av nasjonalt fellesskap. Det norske kongedømmet engasjerte seg nå aktivt i en nordisk politikk som førte riket inn i kongefellesskap med Sverige (1319–55) og senere i den over fire hundre år lange unionen med Danmark, der også Sverige tidvis var med frem til 1521. I forhold til grannemaktene var Norge den svakere part i folketall og ressurser, og landet ble i økende grad

styrt fra Danmark, der felleskongen holdt til. Norge beholdt likevel stillingen som et eget rike med sitt eget kongevelgende riksråd frem til 1536. Den lokale selvforvaltningen som kongemakten hadde utnyttet i høymiddelalderen (1000–1350), fortsatte å fungere i senmiddelalderen, lenge mer selvstendig enn før. Norsk fellesskapsfølelse kunne nå suge ny næring av adelens og høygeistlighetens frykt for å bli fortrengt av utlendinger i sine posisjoner i riksråd og len, og av bøndenes motvilje mot fremmede lensherrer og fogder. Under ledelse av en handlingsdyktig elite gjorde de seig motstand mot nye skatter og avgifter og gikk til enkelte åpne aksjoner. I 1536 førte den siste norske erkebiskopens mislykte forsøk på statskupp til at Norge ble innlemmet som en del av det danske riket. Og gjennom den lutheranske reformasjonen endte den tidligere selvstendige norske kirken under dansk kongelig styre. Norges størrelse og fjerne beliggenhet, rikstradisjonen fra middelalderen og norsk identitetskjensle hindret likevel at landet ble slukt av Danmark. Etter innføringen av det danske eneveldet i 1660 ble Norge igjen regnet for et eget rike, men det ble like fullt styrt av kongen og sentraladministrasjonen i København. Den danske statsmakten kunne i rykk og napp fremme den sterke veksten i næringsvirksomhet og folketall som Norge opplevde i de siste tre hundreårene av foreningstiden. Men det foregikk samtidig store økonomiske overføringer til Danmark. Regimet hadde ansvaret for kriger som knapt vedkom Norge, men som landet måtte være med på å betale med skatter, menneskeliv og de tidligere nevnte landavståelsene. Og fra midten av 1700-tallet førte enevoldsmakten en sosial politikk som skapte et proletariat av husmenn og arbeidsfolk – helt uten politisk innflytelse. Norsk nasjonalfølelse ble likevel på flere måter holdt levende og videreutviklet i den senere delen av dansketiden. Krigene mot Sverige ble utkjempet av en norsk hær og styrket landet som politisk enhet under egen stattholder. Den norske produksjonsveksten i fiske, trelastnæring, bergverksdrift og skipsfart gav landet økonomisk betydning i forholdet til

18 18

Landet, folket og staten

Danmark og stimulerte norsk selvfølelse. For bøndene var gammel lov og rett fortsatt det ideologiske grunnlaget for den motstanden de gjorde mot tyngende skattlegging. Da var det viktig at norsk lov fra middelalderen gikk igjen i de kongelige norske lovbøkene fra 1604 og 1687, og at senere forordninger ikke jenket de to rikene nærmere sammen. I den etter hvert sammensveiste dansk-norske embetsstanden som styrte Norge på enevoldsregimets vegne, og i det byborgerskapet den hadde nært sosialt samkvem med, foregikk det utover på 1700-tallet en formelig nasjonalpatriotisk selvoppdagelse. I 1807 stilte den dansk-norske kongen seg på Napoleons side mot Storbritannia, i strid med norske interesser og med harde norske nødsår som konsekvens. Da Norge ble avstått til Sverige gjennom Kielfreden i januar 1814, var resultatet norsk opprør. Det førte til at riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok 17. mai-grunnloven av 1814 og valgte den danske tronfølgeren Kristian Fredrik til norsk konge. Svensk militær overmakt tvang likevel Norge inn i union med Sverige, men da som et eget rike i det som mer var en personalunion under en felles konge enn en realunion med omfattende institusjonelt fellesskap. I hundreåret etter 1814 ble det moderne Norge grunnleggende formet som nasjon; det var nå landet virkelig ble en nasjonalstat. Det var selvstyrt med egen regjering, egen folkevalgt nasjonalforsamling og egen sentral og lokal forvaltning. Unionelle fellessaker ble behandlet i sammensatt svensk-norsk statsråd, men med det viktige unntak at forholdet til utlandet lå under den svenske utenriksledelsen alene. En sentral linje gjennom den politiske historien var økende demokratisering, tidligere og raskere enn i de to nordiske naborikene: Stortinget økte sin makt på bekostning av Kongen (kongen i statsråd), folkevalgte organer overtok også i lokalstyringen, og stemmeretten ble utvidet. Embetsstanden hadde hovedæren for 1814-forfatningen og dominerte lenge så sterkt i storting og regjering at vi med historikeren Jens Arup Seip kan tale om en «embetsmannsstat». Embetsregimet hadde en viktig forutsetning i den begrensede stem-

meretten og den indirekte valgordningen. I tiårene etter 1814 gikk det i spissen for å skape en nasjonal identitet, og kunne i dette hente støtte fra et kunstog åndsliv som orienterte seg mot nasjonens historisk-kulturelle røtter, i en nasjonalromantisk bølge som toppet seg i 1840- og 50-årene. Men fremfor alt spilte embetsmannsstaten en sentral rolle i moderniseringen av det norske samfunnet, særlig ved å legge til rette for og liberalisere et næringsliv i sterk vekst og i utbyggingen av kommunikasjoner. Omtrent hver tredje mannsperson over 25 år hadde i utgangspunktet de grunnlovsmessige kvalifikasjonene for å bli stemmeberettiget. Bøndene var den største gruppen, og de realiserte gradvis sitt politiske potensial fra 1830-årene, til å begynne med uten å utfordre den styrende embetseliten i de store politiske spørsmålene. Fra midten av 1800-tallet gjorde nye opposisjonelle elementer seg gjeldende på Stortinget – fra lavere lag i borgerskapet og fra akademikere utenfor embetsstanden. En samlet opposisjon mot regimet ble likevel først dannet under parlamentarismestriden 1872–84. Med parlamentarismens gjennombrudd ble makten forskjøvet til fordel for Stortinget. Folkesuvereniteten ble fastslått som overordnet prinsipp, og folkeviljen ble heretter kanalisert gjennom de nydannede politiske partiene. Embetsmannsstaten ble avløst av det som kan kalles en borgerlig stat. Det store flertall av den voksne befolkningen, to av tre menn og alle kvinner, manglet i utgangspunktet stemmerett og stod uten nevneverdig politisk innflytelse. Bortsett fra den kortvarige Thrane-bevegelsen midt på 1800-tallet, som møtte en hard reaksjon fra myndighetene, kom det lenge bare spede fremstøt mot å gi fulle borgerrettigheter til de underprivilegerte. Den første stemmerettsutvidelsen kom i 1884, og fra midten av 1890-årene skjøt utviklingen fart mot den allmenne stemmeretten som ble gjort gjeldende for menn i 1898 og for kvinner i 1913. Et sosialradikalt Venstre var drivkraften i denne demokratiseringen og i den første utformingen av en offentlig velferdspolitikk til fordel for svake grupper i samfunnet. En gryende arbeiderbevegelse, organisert både faglig og politisk, bidrog til reformene

Staten 19

ved å legge press på Venstre. I kampen for kvinnelig stemmerett var det likevel kvinnene selv som øvde det sterkeste og best organiserte påtrykket. Venstres største politiske fordel var at partiet langt på vei greide å monopolisere – som sin sak – den voksende norske nasjonalismen i forholdet til Sverige. For en stadig mer selvbevisst norsk opinion ble det særlig utålelig at Norge var underordnet den svenske utenriksledelsen i forholdet til utlandet. Symbolsaken ble et eget norsk konsulatvesen. På den andre siden i politikken stod et Høyre som med tilsig av moderate venstrefolk arbeidet for en bred borgerlig samling mot det de oppfattet som en voksende sosialistisk trussel. I partiet gjorde det seg fra århundreskiftet gjeldende en økende erkjennelse av at unionspolitikken stod i veien for en slik samling. Det førte til at partiet orienterte seg mot Venstres unionspolitiske posisjoner, og det dannet sammen med moderate og liberale venstrefolk det Samlingspartiet som satt med stortingsflertallet og regjeringsmakten fra 1903. Da kongen i 1905 nektet å sanksjonere stortingsvedtaket om et eget norsk konsulatvesen, vedtok Stortinget 7. juni at han hadde opphørt å regjere. Dermed var det eneste unionsbåndet revet over og unionen å betrakte som oppløst. Etter dette kunne det se ut til at veien var ryddet for den borgerlige samlingspolitikken. Men det gjorde seg i stedet gjeldende en økende venstretendens som førte et konsolidert Venstre til regjeringsmakten i årene 1912–20, partiets siste storhetstid. Venstrevendingen ble styrket da Arbeiderpartiet for alvor gjorde seg gjeldende på Stortinget fra 1906. De ekstraordinære forholdene under første verdenskrig gjorde krigsårene 1914–18 til den norske reguleringsstatens første læretid. I den følgende og krisepregede mellomkrigstiden økte den offentlige innblandingen i økonomien. Mindretallsregjeringer og hyppige regjeringsskifter preget det politiske livet, og det demokratiske systemet ble til tider utfordret av sterke krefter, først fra venstre og senere fra høyre side i det sosiale og politiske landskapet. En radikalisert arbeiderbevegelse ble fra borgerlig side oppfattet som den største

trusselen, fordi den ikke identifiserte seg med det nasjonale politiske systemet som den omsider var blitt innlemmet i, og i stedet hyllet en sosialistisk internasjonalisme basert på klassetilhørighet. I dette utfordret den ikke bare kapitalismen, men også det representative demokratiet og den borgerlige staten. Og den skapte motkrefter på høyresiden som også truet demokratiet. Men i 1930-årene vendte arbeiderklassen hjem – til det politiske demokratiet, til en pragmatisk reformpolitikk, og til de nasjonale verdiene. I Arbeiderpartiet modnet tanken om en regulerende og planleggende stat, og partiet kunne begynne å sette den ut i livet da det overtok regjeringsmakten i 1935. Etter dette var det politiske systemets legitimitet dypere og bredere forankret og det nasjonale fellesskapet styrket. Dette var avgjørende for Norge da sterke samfunnsomveltende krefter kom utenfra med den tyske okkupasjonen 1940–45. Et totalitært NS-regime erstattet nå det representative folkestyret med besettelsesmakten i ryggen. Etter de første okkupasjonsmånedenes forvirring og defaitisme førte nazifiseringspolitikken til effektiv motstand fra de landsomfattende organisasjonene den søkte å underlegge seg. Og det nasjonale samholdet ble etter hvert styrket av hemmelig organisert sivil og militær motstand, for en del i forståelse med den landflyktige norske regjeringen i London. I og med at okkupasjonsmakten, og med den det hjemlige naziregimet, tapte krigen, kom den nasjonale identiteten og den demokratiske statsformen styrket ut av de prøvelsene den hadde vært utsatt for. I tiden etter annen verdenskrig vil vi skille mellom to hovedperioder, før og etter 1980. Den første perioden var Arbeiderpartiets storhetstid i norsk politikk; det satt med regjeringsmakten det meste av tiden, før 1961 også med flertall alene i Stortinget. Sosialdemokratiet stod nå etter internasjonal målestokk særlig sterkt i Norge, med basis i en velgerskare der industriarbeidere og småkårsfolk fra fiske og utkantjordbruk utgjorde det brede grunnlaget. «Arbeiderpartistaten» avløste den tidligere borgerlige staten. Norge tok nå det lange spranget fra krigstidens

20 20

Landet, folket og staten

og gjenreisningstidens mangelsamfunn til et høyt velferds- og velstandsnivå. Det skjedde i regi av en stat som engasjerte seg i omfattende planlegging og regulering på brede felter av samfunnslivet. Samtidig ble de store organisasjonene i arbeids- og næringslivet trukket inn på den politiske beslutningssiden, slik at det ligger nær å tale om en samarbeids- og forhandlingsstat. De fremste målene var velstandsvekst og utjevning – sosialt, kulturelt, regionalt, og i økende grad også i form av likestilling mellom kjønnene. Arbeiderpartiet gikk foran i denne utviklingen. Staten ble et utjevningsredskap på vegne av de mange med beskjedne kår, samtidig som dens universalistiske preg bidrog til bred politisk oppslutning. I de første etterkrigsårene stod det ideologisk strid mellom «sosialister» og «borgerlige» om grensene for statens engasjement i økonomi og samfunnsliv og om forvaltningens myndighetsområde. Men etter hvert ble perioden preget av betydelig enighet på tvers av politiske skillelinjer og blokker. Innslag av borgerlige regjeringer fra 1963 førte ikke til vesentlige politiske endringer. Frem mot 1980 gjenoppstod gamle spenninger i tilknytning til en sterk internasjonal bevegelse for liberalisering, avregulering og individualisering. En høyrebølge slo nå innover Norge. Den bar i seg visjonen om en mer tilbaketrukket stat og større rom for konkurranse og markedsløsninger, og kom til uttrykk i regjeringsskiftet mellom Arbeiderpartiet og Høyre i 1981. Det innledet en allmenn høyredreining i norsk politikk og et kvart århundre med mindretallsregjeringer og skiftende koalisjoner på høyre- og venstresiden. Staten gjennomgikk store endringer gjennom den markedsliberaliseringen og konkurranseorienteringen som nå satte inn. Flere viktige sektorer ble avregulert og overlatt til internasjonal markedskonkurranse. Statlige monopoler ble avviklet og flere statlige virksomheter privatisert eller delprivatisert. Slik kan det hevdes at det oppstod en ytre markedsog konkurransestat ved siden av samarbeids- og forhandlingsstaten. Det er ofte argumentert for at dette har redusert statens innflytelse, og at EU-lovgivning

og internasjonale avtaler i tillegg har skapt magre kår for nasjonal politikk. Det er rett nok at statens handlingsrom på mange områder er blitt sterkt redusert. Vi vil likevel hevde at det har vært en klar tendens til å undervurdere styringselementet i «den nye staten». Staten er ikke bygd ned; tvert om har det offentliges plass og rolle i norsk samfunnsliv fortsatt å vokse. Velferdsstaten er bygd videre ut. «Den norske modellen» for samarbeid mellom det offentlige og partene i arbeids- og næringslivet er intakt. Utjevningen i samfunnet er ført videre, likevel med ett unntak: Siden midten av 1980-årene er forskjellene mellom fattig og rik igjen blitt større. Den politiske styringen er blitt styrket på flere felter. Sentraladministrasjonen, som tidligere i mangt var forholdsvis uavhengig av politikk, er i økende grad blitt «politisert» – utbygd og ombygd som redskap for regjeringens og statsrådenes utvikling og iverksetting av politikk. I departementene er politikk og forvaltning i stadig større grad blitt integrert, og underliggende forvaltningsorganer og ytre etater er blitt knyttet tettere opp til departementene. Samtidig styrer staten kommuner og fylkeskommuner sterkere enn før. Slik kan det hevdes at den «indre staten» har styrket sin stilling. Gjennom det siste halve århundret er den norske statens klassebasis blitt stadig mer utydelig. I dag arbeider bare en av fire norske arbeidstakere i industri, jordbruk og fiske, resten i tjenesteytende næringer. Tre av ti er ansatt i stat og kommune, og velferdssektoren er blitt Norges største «næring». Staten har fortsatt å være den sterkeste drivkraften for mer offentlighet og mer velferd. Stadig flere er blitt avhengig av det offentlige for levemåten – som lønn eller velferdsytelser.

Særnorske utviklingstrekk? Den norske samfunns- og statsutviklingen har klare fellestrekk med nasjonsbyggingen over hele Norden, i Europa for øvrig og i andre verdensdeler gjennom

Særnorske utviklingstrekk? 21

de to siste hundreårene. Samtidig har vi antydet enkelte trekk som Norge har felles med de andre nordiske landene. I den omfattende utbyggingen av velferdsstaten skiller hele Norden seg ut. Det lar seg også hevde at i demokratiske land verden over er den nordiske statsmakten over gjennomsnittet sterk og styrende på de fleste felter av samfunnslivet. Blant annet har den bidratt til at kjønnslikestillingen er ført lenger enn i de fleste andre samfunn, med gunstige følger for den allmenne sosiale utjevningen og vekstevnen i arbeids- og næringsliv. I arbeidslivet har den nordiske modellen også bidratt til forholdsvis små lønnsforskjeller og rolige forhold på arbeidsmarkedet. Vi har også berørt enkelte forhold som i noen grad kan sies å særprege den norske historiske utviklingen. I betraktning av landets perifere beliggenhet i Europa, befolkningens meget beskjedne størrelse og statens like begrensede styrke utad, har nordmenn og Norge i perioder engasjert seg svært aktivt og til dels også ekspansivt i verden omkring. Politisk har de indre motsetningene vært etter måten små. I tiden etter siste verdenskrig har det rådd betydelig enighet og en sterk sentrumstendens i den norske politikken. I den følgende fremstillingen vil dette og andre norske særtrekk bli utdypet. Ett av disse trekkene regner vi for så sentralt og gjennomgående at det fortjener utdyping. Under den grunnleggende nasjonsbyggingen på 1800-tallet skjedde som nevnt demokratiseringen tidligere og raskere i Norge enn i de nordiske nabolandene. Historikeren Ernst Sars la i annen halvpart av århundret vekt på at denne prosessen hadde lange historiske røtter. Den norske samfunnsorden hadde allerede i middelalderen en «demokratisk» karakter. Eiendom og rettigheter var forholdsvis jevnt fordelt, landet hadde ingen sterk adel, og bøndene var friere og mer uavhengige enn i de fleste land. I senmiddelalderen og tidlig nytid ble mangelen på en sterk adel bestemmende for tapet av politisk selvstendighet. Men under den demokratiserende nasjonsbyggingen på 1800-tallet var denne mangelen en styrke, ikke minst fordi den hadde bidratt til å skape en stor gruppe selveiende bønder som nå fikk stemmerett.

Vi vil ikke kalle samfunnsforholdene i middelalderen demokratiske. Men sammenligner vi med andre land i Europa, de nordiske nabolandene inkludert, var den norske samfunnsstrukturen forholdsvis egalitær, og det lar seg hevde at den fortsatte å være det til nasjonsbygging og demokratisering for alvor satte inn på 1800-tallet og førte til ytterligere politisk og sosial utjevning. Dette betyr ikke at vi ser bort fra sosiale ulikheter og motsetninger i det norske samfunnet gjennom tidene. Det vil i det følgende bli skrevet mye om dem fra periode til periode. Samfunnet har gjennom tidene hatt sine sterkt underprivilegerte grupper – treller, husmenn og arbeidsfolk, og vi kan føye til kvinner, samer og en stor del av dagens innvandrerbefolkning. I andre og bedre stilte samfunnsgrupper har sosioøkonomiske forskjeller og spenninger gjort seg gjeldende, og det har vært ulikheter og motsetninger mellom disse gruppene. Til tider har spenningene også gitt seg utslag i strid, fra middelalderens og foreningstidens bondeoppstander til tilspissede episoder i klassekampen i nyere tid. Likevel lar det seg begrunne at den norske samfunnsstrukturen i et sammenlignende perspektiv har vært forholdsvis egalitær fra middelalderen til i dag. Grunnleggende trekk er det som opp mot vår egen tid var et stort folkeflertall av rettslig frie bønder, et forholdsvis svakt aristokrati og senere en enda svakere fødselsadel. Norge har heller aldri fått noe politisk dominerende storborgerskap. Enevoldstidens innflytelsesrike embetsstand, som ledet politisk etter 1814, bygde sin innflytelse på tjenestedyktighet, ikke på adelig fødsel og økonomisk herredømme over andre samfunnsgrupper. Den viste tvert om vilje og evne til å balansere disse gruppenes interesser. De sterkt underprivilegerte gruppene vi har omtalt, fikk over tid bedret sin stilling i samfunnet. Trellene ble etter hvert frie, fikk egen jord å dyrke som leilendinger og ble en del av bondestanden. Husmannsvesenet forsvant uten at noe nytt landbruksproletariat kom i stedet. Arbeidsfolk ble gjennom industrialiseringen og arbeiderbevegelsen en sterk samfunnsgruppe og toneangivende i det politiske

22 22

Landet, folket og staten

livet. Fornorskings- og assimileringspolitikken overfor samene ble i annen halvdel av 1900-tallet gradvis oppmyket og deres særpreg som folk – med egne kulturelle, politiske og økonomiske rettigheter – ble anerkjent. Og i arbeidet for likestilling mellom kjønnene har Norge gått foran, oftest sammen med de andre nordiske landene. I et samlende perspektiv lar det seg hevde at tilslutningen til egalitære verdier i dag er stor i Norge og tilliten til demokratiet og offentlige institusjoner høyere her enn i de fleste andre land. Men – det finnes fortsatt forhold som forstyrrer det etter måten egalitære samfunnsbildet. Forskjellen mellom fattig og rik er som nevnt blitt større fra 1980-årene. En stor del av dagens innvandrerbefolkning er materielt dårligere stilt enn folk flest. Om den ikke mangler arbeid, lever den i stor utstrekning av lavstatusarbeid som er nødvendig for

samfunnet, men som mesteparten av den innfødte norske befolkningen nødig vil beskjeftige seg med. Innvandrernes kår blir en stor utfordring i de kommende tiårene. Et annet problem som kan vokse seg større og forstyrre balansen i samfunnet, er den generasjonsforskjellen som har begynt å bli merkbar. Store kull av alderstrygdede og pensjonister blir eldre enn før og lever i forholdsvis romslige kår med krav på hjelpetiltak når de ikke lenger kan klare seg selv, mens ansvaret for verdiskapingen i samfunnet i de nærmest kommende tiårene vil hvile på mindre fødselskull av yngre mennesker som ofte har vansker med å etablere seg på samme økonomiske nivå som sine foreldre og besteforeldre. Den potensielle sprengkraften i dette motsetningsforholdet kan komme til å sette det norske samfunnet på alvorlig prøve.

DENNE BOKEN DEKKER 1200 ÅRS NORSK HISTORIE.

Den tar utgangspunkt i det den nordnorske

ISBN 978-82-15-01714-3

788215 017143

EDGAR HOVLAND T O RE G RØ N L I E

GRUNNBOK I NORGES HISTORIE

Professor emeritus Knut Helle tar for seg utviklingen fra vikingtiden til 1536. Perioden omfatter

KN UT H E L L E STÅLE DYRVIK

KNUT HE L L E STÅLE DYRVIK E D G A R HO V L A ND T O RE G RØ NL I E

GRUNNBOK I NORGES HISTORIE FRA VIKINGTID TIL VÅRE DAGER