Mediekultur, mediesamfunn by Universitetsforlaget

«Engasjerende, klar og ofte morsom – dette er en svært etterlengtet introduksjon til mediestudier.» John Ellis, professor, Department of Media Arts, Royal Holloway University of London

«En klassiker som grunnbok i mediefag.» Thore Roksvold, førsteamanuensis, journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo

Jostein Gripsrud er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen og aktiv mediekommentator. Han har tidligere utgitt bl.a. The Dynasty Years: Hollywood Television and Critical Media Studies (1995), Television and Common Knowledge (1999), The Idea of the Public Sphere (2011) og Money Talks: Media, Markets, Crisis (2015). Mediekultur, medie samfunn er oversatt til engelsk, svensk, dansk og ungarsk. ISBN 978-82-15-02587-2

Jostein Gripsrud Mediekultur, mediesamfunn

mediene åpner våre private liv mot omverdenen. De leverer stoff til tankene, beveger følelsene og inngår i økonomiske, kulturelle og politiske prosesser. Ord, bilder og musikk former medienes mange genrer: fra reklame til nyhetsjournalistikk, fra såpeoperaer til fotballreferater, fra politiske debatter til spillefilmer og romaner. I Mediekultur, mediesamfunn presenteres de grunnleggende teoretiske perspektivene innenfor medievitenskapen sammen med konkrete eksempler og analyser. Aktuelle debatter og fenomener ses i et historisk lys, og samfunnsvitenskapelige synsmåter kombineres med humanistiske og estetiske. Her presenteres medievitenskapens sentrale områder: identitet, påvirkning, sosiale forskjeller, semiotikk, hermeneutikk, retorikk, narratologi, offentlighet og demokrati, produksjon, eierforhold og dagens sosiale medier og uttrykksformer. Mediekultur, mediesamfunn har, siden den første utgaven kom i 1999, etablert seg som selve grunnboka innenfor medievitenskap. Den inviterer leseren til diskusjon og medvirkning i arbeidet med å forstå mediene på en kritisk, men ikke lystfornektende måte. Denne femte utgaven er oppdatert på flere områder, særlig dem som gjelder digitale medier.

Jostein Gripsrud Mediekultur, mediesamfunn mediesamfunn Mediekultur, Gripsrud Jostein 5. utgave

Mediekultur, mediesamfunn

ďťż

Mediekultur mediesamfunn.indd 1

10.08.15 18:35

ďťż

Mediekultur mediesamfunn.indd 2

10.08.15 18:35

Jostein Gripsrud

Mediekultur, mediesamfunn 5. utgave

universitetsforlaget

ďťż

Mediekultur mediesamfunn.indd 3

10.08.15 18:35

© 5. utgave Universitetsforlaget 2015 1. utgave 1999 2. utgave 2002 3. utgave 2007 4. utgave 2011 ISBN: 978-82-15-02587-2 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Bengt Olsson Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: 07 Media – 07.no Boken er satt med: Adobe Garamond 11,5/14 Papir: 90 g Arctic Matt 1,0

Mediekultur mediesamfunn.indd 4

10.08.15 18:35

Innhold

Forord til 5. utgave. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Del 1 Publikum, brukere og mediene Identitet: mediene og vår selvforståelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mediene og verden omkring oss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sosialisering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Identitetsbegrepet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Henger vi på greip?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Identitet, representasjon, politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Identifikasjonsformer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ungdommen og de eviggrønne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vi er (også) samfunnsmedlemmer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mediene tilbyr identitetsstyrkende orden og terapi . . . . . . . . . . . . . . . Sosiale medier: Privat og offentlig på samme tid – konstant på kafé?. . . Fjernsynets globale fellesskap – og Internetts. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 13 14 15 19 20 23 27 32 33 37 39

Påvirkning: medienes makt og publikums egenvilje. . . . . . . . . . . . . . . . 44 Er all medieforskning påvirkningsforskning?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 Humanistiske påvirkningsteorier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 Gammel og ny påvirkningsforskning – og aktuell voldsdebatt. . . . . . . 49 Den enkle fortellingen om forskning på medienes makt . . . . . . . . . . . 55 Bakgrunn: mekanistisk psykologi og massesamfunnsteori. . . . . . . . . . 56 Ikke bare «injeksjonsforskning» før 1940. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 Utviklingen etter 1940: tostegshypotesen og bruksforskningen. . . . . . 61 Positivismestriden og samfunnsvitenskapelig medieforskning . . . . . . . 64 Utviklingen mot medievitenskap i litteraturvitenskapen . . . . . . . . . . . 66 Birminghamskolen – «britiske kulturstudier» og publikums motstand. 67 Status . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Forskjeller: sosiale skiller, livsstil og smak. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Smak og behag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Differensiering og hierarkier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Innhold

Mediekultur mediesamfunn.indd 5

10.08.15 18:35

Habitus og sosiale felt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapitalformer og det sosiale rommet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Livsstiler. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Smaksbegrepet i estetisk filosofi. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ren og barbarisk smak. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Smak og livsstil i praksis: Om sekstiåtterne – og dagens studenter. . . . Livsstiler i markedsforskning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kulturell kapital og «ren» smak – en fordel?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Høy» og «lav» kultur i historisk perspektiv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Eliten er ikke som før . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Diskusjonen om kvalitetsforskjeller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

76 78 82 85 91 93 96 100 102 104 106

Del 2 Perspektiver på medienes tekster

Semiotikk: tegn, koder og kulturer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Jernbanemodellen for kommunikasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Hverdagens kulturkompetanse: tegn og koder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Forholdet mellom tegnenes uttrykk og innhold: vilkårlighet og motivasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 Betydningens to trinn: denotasjon og konnotasjon. . . . . . . . . . . . . . . 117 Betydningens variasjoner: konnotasjonskoder og kulturelle forskjeller. 118 Tegnene og det de viser til: språket som system av forskjeller. . . . . . . . 119 Tegnbegrepet hos Peirce. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Peirces tre tegntyper – og en diskusjon om fotografi og virkelighet . . . 123 Kodeskift og koder som avgrenser tegnsystemer. . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Genrer som koder – historiske og teoretiske genrer. . . . . . . . . . . . . . . 127 Syntagmer og paradigmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Bilde og verbaltekst – avløsning og forankring. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 Semiotikk og tolkning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Hermeneutikk: tolkning og forståelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Publikums synsvinkel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hermeneutikk og forskning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den hermeneutiske sirkelen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hermeneutisk selvrefleksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fremmed mann gjør så godt han kan: et eksempel på tolkning. . . . . . Tolkningsstrategier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Melodrama som genre og forståelsesmåte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hermeneutikken som kritisk perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

139 139 140 143 144 145 150 153 156

innhold

Mediekultur mediesamfunn.indd 6

10.08.15 18:35

Retorikk: språkbruk, situasjon, hensikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Semiotikk, hermeneutikk, retorikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Retorikkens felt – fra antikken til «poststrukturalismen». . . . . . . . . . . Det retoriske arbeidet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Overtalelsesmidler. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nyjournalistikken som retorisk praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Talesituasjonen i fjernsynets nyhetssendinger og andre program . . . . . Utsmykning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Metafor, metonymi og andre innholdsfigurer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . To prosesser i språket. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hår og sjel: en retorisk reklameanalyse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

161 161 161 166 169 172 174 177 179 183 185

Narratologi: fortellingens former og funksjoner. . . . . . . . . . . . . . . . . . En liten forteller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nyheter og andre ikke-fiktive fortellinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fortellingen som kulturell grunnform. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fortellingens to plan: susjett og fabula. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Historie og diskurs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Aktører, aktanter og tema . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Narrativ kommunikasjon: De(n) som forteller – og oss. . . . . . . . . . . . Fortellerforhold i film og fjernsyn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fjernsynets forløpsstrukturer: flow, program og segmenter . . . . . . . . . Såpeopera som narrativ form. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hypertekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ryktene om «fortellingens død». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

193 194 196 197 199 203 204 206 211 213 217 220 222

Del 3 Produksjon og rammevilkår Offentlighet og demokrati: idealer og realiteter . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det offentlige rommet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den klassiske offentligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Offentlighet og demokratiforståelser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Offentlighetens strukturforandring – og fenomenet «tabloidisering». . . Intimitetstyranniet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Deloffentligheter og leiroffentligheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Statens ansvar for offentlighetens infrastruktur . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reguleringsfrie mediemarkeder – gir det fri offentlig kommunikasjon?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Statlige innskrenkninger av offentlighet og informasjonsfrihet. . . . . . .

231 231 233 236 239 243 246 248 256 262

Innhold

Mediekultur mediesamfunn.indd 7

10.08.15 18:35

Presseetikk som forsvar av offentligheten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 Offentlighetens genresystem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 270 Offentligheten, det nasjonale og internasjonaliseringsprosessene. . . . . 272 Kringkastingsmediene – og Internett: teknologi, samfunn og politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Offentlighetens sentrum. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Teknologihistorie er sosial- og kulturhistorie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Internett: fra militært redskap til kommunikasjonsrevolusjon . . . . . . . Radio- og fjernsynsteknologiens framvekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etableringen av kringkasting som teknologiens sosiale form . . . . . . . . Moderniseringsprosesser, kringkasting og Internett. . . . . . . . . . . . . . . Kringkasting og demokrati . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommersiell kringkasting: det amerikanske fjernsynssystemet. . . . . . . Amerikansk kommersialisme og europeisk allmennkringkasting – en sammenligning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Offentlig regulering av kringkasting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kabler, satellitter, digitalisering: Er kringkastingstiden forbi?. . . . . . . .

Produksjon: sammenhenger og makt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra skriving til lesestoff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Produksjonens makt og ansvar. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kreativiteten og dens begrensninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteraturproduksjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jakten på filmens Kunstner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Europeisk filmkunst og Hollywoods kulturindustri. . . . . . . . . . . . . . . Produksjon av tv-fiksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kollektive produkter, flerstemmighet og forestillinger om publikum. . Digitalisering av medieproduksjonen – noen konsekvenser. . . . . . . . . Strukturer og aktører i journalistikkforskningen . . . . . . . . . . . . . . . . . Medieproduksjon og samfunnsmessig makt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

276 276 280 281 286 288 291 293 295 298 301 304 312 312 313 315 319 322 324 326 331 332 335 337

Bibliografi. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 340 Register. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 351

innhold

Mediekultur mediesamfunn.indd 8

10.08.15 18:35

Forord til 5. utgave

I forordet til første utgave av denne boka sto det at «hadde jeg ikke satt strek, hadde jeg vel skrevet ennå». Vel, over 16 år seinere kan jeg slå fast at det gjør jeg altså – jeg skriver ennå. Dette er 5. utgave av boka, som i mellomtiden også har kommet på svensk, engelsk, dansk og ungarsk. Utviklingen har vært rask og, på noen områder, nesten dramatisk i disse årene. Følgelig har det vært nødvendig, i de foregående revisjonene som i denne, å legge inn nye fakta, skrive inn noen nye avsnitt, skifte ut noen eksempler, endre noen formuleringer. Digitaliseringen av alle medier har endret mye, og mange nye fenomener har kommet til. Men grunnleggende forhold er mer stabile, og de grunnleggende perspektivene i forskningen langt på vei de samme. Derfor er også det meste av innholdet i boka som før. Slik er det gjerne med historiske endringer, på medieområdet og ellers: Det nye vokser fram i innfløkte sammenhenger med det gamle. Grunnleggende forhold endres mye langsommere enn det som gjerne er mer synlig, og mange gamle fenomener og forhold varer tilnærmet evig. Det er lenge siden de egyptiske pyramidene ble bygd, men noen av dem står der fortsatt; det er lenge siden de store verdensreligionene ble til, men de dyrkes fortsatt. Tusener av år etter de første organiserte teaterforestillingene spilles det fortsatt teater over hele verden; mer enn fem hundre og femti år etter Gutenbergs epokegjørende oppfinnelse trykkes det fortsatt bøker. Mens vi nærmer oss tohundreårsjubileet for det første fotografiet (som ble til i 1826), produseres det fortsatt fotografiske stillbilder i enorme antall. Kinofilmen som ble til i 1896 er fortsatt i live; radioen nærmer seg hundreårsjubileet og er sprekere enn på lenge. Fjernsynet har passert åtti år og gjør fortsatt alle digitale profeters spådommer om dets død til skamme. Dette betyr selvfølgelig ikke at alle disse mediene er som før, verken i former, innhold eller bruk. De fungerer nå oftere i nære forbindelser med andre medier, gamle og nye – konkret kan en tenke på hvordan radio, fjernsyn, Internett og mobiltelefoner koples sammen. Sistnevnte håndterer alle de tre foregående pluss telefonsamtaler, SMS og MMS, og er med sine kommunikasjonsmuligheter også et medium for kommunikasjon mellom andre medier og deres brukere eller publikum. Med for eksempel smarttelefonen kan man dessuten rett som det er opptre som produsent av medieinnhold selv. Hvis man vil da, og har lært seg hvordan.

Forord til 5. utgave

Mediekultur mediesamfunn.indd 9

10.08.15 18:35

Alt dette skal det handle om i det følgende, og mer til. Håpet er at boka fortsatt gir leserne noen kunnskaper og perspektiver de ikke hadde fra før. Gjerne noen aha-opplevelser også, ut fra egne erfaringer med det jeg skriver om. Og innimellom, kanskje: en dæsj humor. Bergen, juli 2015 Jostein Gripsrud

innhold

Mediekultur mediesamfunn.indd 10

10.08.15 18:35

Del 1 Publikum, brukere og mediene

Forord til 5. utgave

Mediekultur mediesamfunn.indd 11

10.08.15 18:35

Del 1 Publikum, brukere og mediene

Mediekultur mediesamfunn.indd 12

10.08.15 18:35

Identitet: mediene og vår selvforståelse

Mediene og verden omkring oss En dame på bortimot 90 år hadde et problem. Om kveldene fikk hun til stadighet vilt fremmede mennesker på besøk, de fylte opp stua hennes og gjorde henne både sint og redd. Yngre slektninger løste problemet for henne, i alle fall for en stund. De forklarte henne at de fremmede menneskene bare opptrådte på tv, og ikke på annen måte inntok hjemmet hennes. Riktig så påtrengende som denne damen opplevde tv, er vel ikke mediene for de fleste. Da radiomediet var nytt, på 1920-tallet, tenkte for eksempel folk i BBC på seg selv som uinviterte gjester i folks hjem, og dette hadde konsekvenser for hvordan programmene ble laget (Scannell 1996:19). Nå er vi blitt så vant til at mediene til stadighet trenger seg inn i hjemmene våre og i hverdagslivet ellers at vi ikke reagerer på det. Kanskje vekkes du av alarmen på mobiltelefonen? Du sjekker Facebook og dagens nettaviser, sender en tekstmelding før radioen settes på samtidig med morgenkaffen. Før du går ut, setter du digital-tv-boksen på opptak for kveldens fotballkamp. På trikken eller bussen på vei til universitetet er det musikk fra den oppkoplede strømmetjenesten. Syklistene og fotgjengerne utenfor vinduet har ørepropper med lyd de også. Reklameplakatene suser forbi. Ved siden av deg sitter en jente med en bok, tvers overfor har en eldre mann brettet ut morgenavisen. Vel fremme logger du på en pc eller mac, sjekker e-post, bestiller kinobilletter på nett, og sørger nok en gang for å være oppdatert på sosiale medier før du åpner læreboka, en notatbok og Wikipedia. Det er vanskelig å lese avisen mens en roter i kjøleskapet eller barberer seg. Radioen kan derimot følge oss overalt i de mer eller mindre mangslungne morgenritualene. Den er et utmerket sekundærmedium, det vil, i motsetning til det som er blitt kalt et primærmedium, si et medium vi kan bruke mens vi holder på med noe annet. Kanskje er stadig flere medier en slags sekundærmedier, i alle fall deler av tiden – vi bruker dem ofte på en temmelig atspredt måte, bare halvt eller tredjedels engasjert. Vi kan knapt leve i et moderne samfunn uten å bruke massemedier store deler av vår våkne tid. Og mediebruken setter oss uansett i forbindelse med verden

Identitet: mediene og vår selvforståelse

Mediekultur mediesamfunn.indd 13

10.08.15 18:35

utenfor hjemmet, nabolaget og jobben. Den minner oss om at vi er medlemmer av et samfunn og en verden med like mange nivåer som det er ledd i barns tulleadresser: Måkeveien 4, Kråkerud, 2343 Andeby, Norge, Norden, Europa, Verden, Melkeveien, Universet. Siden det er så mange som bruker radio, papireller nettaviser, Facebook, Twitter og tv, ikke minst som en rituell del av starten på en ny dag, er det grunn til å tro at de fleste av oss kjenner en trang til å bli tilkoplet denne omfattende sosiale virkeligheten, den som ligger utenfor de aller nærmeste omgivelsene, hver dag. Hvorfor? Fordi vi er (blitt) sosiale vesener, vi er en del av verden og vil gjerne føle oss som det. Dette kapitlet skal handle om hvordan vi er blitt som vi er, og om medienes roller i dannelsen av oss og våre oppfatninger av oss selv.

Sosialisering De fleste av oss skriker når vi blir født, men det tar et stykke tid før vi begynner å snakke. Vi slurper morsmelk og lar det stå til i bleiene, vi vaskes og stulles og stelles med. Selv bare skriker og babler og sikler vi, men vi snakkes og synges til av mor og far og diverse forbipasserende. Det er selvfølgelig en del titil, totil og tililrot i det de sier, eventuelt akka bakka bunkarakka eller tilsvarende, men de bruker også ordinære ord og synger kanskje noen lett melankolske eller søte sanger. Prosessene som kalles sosialisering, altså innføringen i menneskelig fellesskap, begynner med andre ord før vi har sagt et ord – med kroppskontakt, blikk og nynning. Men tilegnelsen av språket er likevel et helt grunnleggende skille i utviklingen. Idet vi begynner å forstå og bruke språket, blir vi samtidig både medlemmer av det kulturelle fellesskapet mellom menneskene, og oppmerksomme på forskjellen mellom oss selv og de andre. Vi blir til som individer i samhandling med andre, og i denne samhandlingen spiller språket i videste forstand en stadig viktigere rolle etter bleiestadiet. Primærsosialisering kaller sosiologer og sosialpsykologer den delen av sosialiseringen som foregår blant de nærmeste, i en eller annen versjon av «familien». Sekundærsosialisering er fellesbetegnelsen på sosialiseringsprosesser som skjer innenfor, og i forhold til, en lang rekke samfunnsmessige institusjoner utenfor familien – barnehagen, skolen, idrettslaget, kirken, arbeidsplassen eller hva det nå kan være. I alle disse sammenhengene blir vi fortalt noe om hvem vi er, og hva som ventes av oss. Slik informasjon får vi i høyeste grad også fra den etter hvert kanskje viktigste institusjonen for sekundærsosialisering: massemediene. Vi lærer dem å kjenne fra vi er bitte små – radioen og fjernsynet, pekebøkene, musikkanlegget, spillkonsollet, avisene, «data’n» med Internett og alle sine tilkoplete medieplattformer, iPad-en, og mobiltelefoner med alskens tilbeDel 1 Publikum, brukere og mediene

Mediekultur mediesamfunn.indd 14

10.08.15 18:35

hør. De formidler lystopplevelser, informasjon, angst og lekemuligheter. De er delvis ubegripelige, delvis direkte rettet til oss – som i barne-tvs klassiske åpningsmelding: «Her er jeg, og der er du – nå skal vi ha det koselig sammen!» De henvender seg til oss i hjemmet og skiller seg slik sett fra alle andre former for sekundærsosialisering. Mediene er på en måte samfunnets forlengede arm inn i det vi kan kalle intimsfæren (se kapitlet om offentlighet og demokrati); de konkurrerer så å si med mor, far, kjæresten, hunden eller andre i husholdningen om oppmerksomheten, og blander seg på ulike vis i samtaler og samhandlinger. Mediene er med på å definere virkeligheten rundt oss, og dermed er de med på å definere oss. De viser fram måter å forstå verden på, måter å framstille verden på, i bilder, lyd og skrift, og de lanserer ideer om hva som er viktig og uviktig, godt og dårlig, morsomt og kjedelig. De viser oss deler og dimensjoner av verden som vi ikke selv har erfart, og kanskje aldri kommer til å erfare. Som mottakere av alt dette blir vi nødt til å danne oss en slags oppfatning av hvor vi selv befinner oss, hvem vi selv er, hvem vi gjerne vil være eller bli – og hvem eller hva vi i alle fall ikke vil være eller bli. Det er en slik sammensatt selvoppfatning som gjerne kalles identitet. Det er et problematisk ord. Identitetsbegrepet Identitet betyr egentlig enhet eller likhet. Når vi sorterer inntrykkene både fra medmennesker og mediene, danner vi oss oppfatninger om likheter og forskjeller mellom oss selv og alle de andre. Vi finner for eksempel tidlig ut at menneskene rundt oss er forskjellig utstyrt mellom beina, og dette er en avgjørende oppdagelse. Vi sjekker vårt eget utstyr, og kan dermed konstatere at vi enten ligner mor eller far. Søsken og barnehagekompiser kan på samme måte deles inn i dem med innovertiss og dem med utovertiss. Allerede før vi selv rekker å tenke så langt, har andre tenkt det for oss, og gjerne behandlet oss deretter på ulike vis. Enten vi er på jente- eller guttelaget, blir det også snart klart at vi befinner oss på barnelaget, som rett som det er står i opposisjon til voksenlaget. Etter hvert blir vi kanskje også oppmerksomme på at vi som bor i Solbakken borettslag, er forskjellige fra dem som bor i Granlia, for ikke å snakke om de som bor i Bergen, Amerika og Langtvekkistan. Massemediene sier kanskje ikke så mye om forskjellene mellom Granlia og Solbakken, men de sier en hel del om forskjellene mellom dem med innover- og dem med utovertiss, og de sier mye om Bergen, Amerika og Langtvekkistan. I større eller mindre utstrekning spiller mediene her som regel sammen med foreldre, skole og andre autoriteter. Vi får tidlig beskjed om at «Norge er et land i verden» (som daværende statsminister Lars Korvald sa det), og at alle nordmenn har noe felles som gjør

Identitet: mediene og vår selvforståelse

Mediekultur mediesamfunn.indd 15

10.08.15 18:36

dem forskjellige fra alle andre. I det enhetlige skolesystemet vårt lærer nesten alle de samme sangene vi er glade i, og fra Lindesnes til Nordkapp er vi én nasjon. Til og med de som bor i Oslo, og, overraskende nok, de som bor i Bergen, er norske og kan de samme sangene, og snakker og skriver stort sett et fullt ut begripelig norsk. Slik sett har de noe viktig til felles med alle i Vardø og Eivindvik. Dette fellesskapet er i over 80 år daglig bekreftet og utbygd av institusjonen Norsk rikskringkasting, som i alle fall i etterkrigstiden har nådd de aller fleste med felles informasjon og underholdning. På lokalt og regionalt plan har en aviser som kanskje forteller noe om den store verden, og i alle fall helt sikkert en hel del om kua som slapp laus i Storgata, fru Jonassens eventyrlige tippegevinst og planene om ny vei til Bakka. Mediene er, kanskje mest tydelig på det nasjonale planet og historisk sett spesielt tydelig i forbindelse med NRK, skapere av forestilte fellesskap (imagined communities), for å bruke et begrep briten Benedict Anderson (1983) har skapt. Anderson legger for øvrig i sin bok spesiell vekt på de trykte medienes historiske rolle ved utviklingen av nasjonal identitet. Dagspressen formidlet de første inntrykkene av det nasjonale fellesskapet som et fellesskap av mennesker som ikke bare lever i samme område, men som også utgjør et opplevelsesfellesskap i eller på samme tid. Kringkastingsmedienes direktesendinger innebar en vesentlig forsterking av dette (se Johansen 1995). Det er slike forestilte fellesskap som gjør at vi i visse situasjoner kan kjenne oss merkelig tett knyttet til folk vi aldri har sett, som er svært forskjellige fra oss og som bor helt andre steder. Styrken i det forestilte fellesskapet «nasjonen» viser seg, som Anderson påpeker, ytterst i viljen til å drepe og la seg drepe i krig for dens skyld. Selv om nasjonen stort sett måtte bestå av folk vi ellers ikke ville brydd oss spesielt om å bli kjent med en gang. Mediene hjelper altså øvrige samfunnsinstitusjoner med å fortelle oss hva det betyr å være gutt eller jente, hva det betyr å være fra Finnmark eller Sandefjord, hva det betyr å være innbygger i Norge, hva det betyr å være barn og så videre. Vår «identitet» er med andre ord et lappverk av identiteter, et nettverk av likheter med og forskjeller fra andre mennesker. Det kan være nyttig å skille mellom to forskjellige hovedtyper av identitet. På den ene siden kan vi snakke om vår sosiale eller kollektive identitet og på den andre siden har vi noe vi kan kalle en personlig identitet. De er naturlig nok tett forbundet, men de faller ikke nødvendigvis helt sammen. Vår sosiale identitet er i utgangspunktet den vi får i kraft av andre menneskers oppfatninger av oss, og de kollektive sammenhenger vi inngår i: Vi kommer fra en bestemt bydel i en bestemt by i et bestemt land, vi er hankjønn eller hunkjønn av en viss alder, vi har foreldre med de og de yrkene, vi har en viss type utdannelse og et sett med interesser som fører oss inn i idrettslag eller rockeband – og så videre. Disse andres oppfatninger blir i større eller mindre grad en del av vårt eget selvbilde, altså en Del 1 Publikum, brukere og mediene

Mediekultur mediesamfunn.indd 16

10.08.15 18:36

del av vår personlige identitet. Men det kan veksle med ulike situasjoner hvilke deler av den sosiale identiteten vi opplever som viktige for oss. Noen ganger, for eksempel på enkelte fotballkamper, er det viktig hvilken bydel vi kommer fra, men helt uinteressant at vi er norske. Treffer man en annen person fra Norge på gata i Kuala Lumpur, kan vår norskhet imidlertid være grunn god nok til at en gir seg i prat og opplever et slags fellesskap med vedkommende. Den personlige identiteten er imidlertid det vi måtte finne fram til når vi spør oss selv «hvem er jeg ?». Da spør vi etter hva som er det enestående ved oss selv, hva som skiller oss fra andre vi kjenner eller kjenner til, det som gjør våre egne erfaringer, følelser og stemninger helt spesielle og ikke nødvendigvis så lette å dele med andre. Som mange mennesker har erfart, ikke minst i ungdommen, er dette et spørsmål det er vanskelig å gi et helt tilfredsstillende svar på. Dette er det flere grunner til. Det er i alle fall siden den kulturhistoriske epoken vi kaller romantikken, tidlig på 1800-tallet, blitt vanlig i vår del av verden å oppfatte selve menneskenes psyke («sjel») som noe som er delt og nettopp ikke helt og sammenhengende eller identisk. Et velkjent eksempel på hvordan en slik oppfatning kommer til uttrykk i kunst og litteratur, er romanen Dr. Jekyll and Mr. Hyde, som Robert Louis Stevenson ga ut i 1886. Legen Jekyll drikker en mikstur som får fram en annen og helt grusom personlighet han har inne i seg, nemlig Mr. Hyde (engelsk hide = gjemme). Og Jekyll tenker i boka at han nok har måttet legge så sterke bånd på seg i oppveksten og voksenlivet at det har samlet seg opp sterke, farlige krefter som bryter ut i form av Mr. Hyde. Dette er en tankegang som den østerrikske legen Sigmund Freud (1856–1939) siden ga vitenskapelig form til i sin psykoanalytiske teori, som han utviklet på grunnlag av sine erfaringer som lege og terapeut for mennesker i Wiens borgerskap. Freud tenkte seg nettopp at menneskets psyke var delt i forskjellige avdelinger som viljen og den bevisste tanken bare hadde delvis adgang til. Mest kjent er delingen av sjelen eller psyken i et det (eller id på latin), et overjeg (lat. superego) og et jeg (lat. ego). Det-et er det ubevisste, noen langt på vei fellesmenneskelige psykiske prosesser som foregår uten at vi er kjent med dem – vi kan bare notere oss symptomer på dem i mer eller mindre uforståelige drømmer, i ufrivillige følelsesmessige reaksjoner på visse ting eller lignende. Overjeg-et er normer for rett og galt som vi har lært av mor og far og samfunnets andre autoriteter, og som er blitt en del av oss selv uten at vi riktig har kontrollert det. Mellom disse to ligger så det bevisste jeg-et og prøver å finne en slags balanse og handlekraft mellom de ubevisste kreftene «nedenfra» og de ytre kravene «ovenfra». Freuds teorier har hatt kolossal innflytelse på det meste av seinere psykologi og ikke minst på den psykologiske forståelsen av kunst, kultur og blant folk

Identitet: mediene og vår selvforståelse

Mediekultur mediesamfunn.indd 17

10.08.15 18:36

flest – og de er også viden kritisert. At hans bilde av sjelen samtidig står i en viss motstrid til like utbredte ideer om det hele og udelelelige individet og den ideelt sett like helstøpte personligheten, er det ikke blitt reflektert så mye over før i den seinere tid. Ideene om den helstøpte personligheten, om Mennesket som har bevisst herredømme over seg selv og sin skjebne, som behersker naturen både i seg og omkring seg, er blitt knyttet til det moderne samfunnet – iblant kalt moderniteten – og står sentralt i dets generelle idésystem eller ideologi, som også kalles modernisme. Modernisme i denne betydningen er altså noe annet og mer enn den kunst- og litteraturhistoriske retningen med samme navn. Men de to modernismene henger også nært sammen. Den moderne individforståelsen er en forutsetning for den modernistiske kunstnerrollen, og den er dessuten koplet til en historieforståelse hvor en antar at verden tross alt hele tiden må gå framover – ikke minst gjennom tekniske framskritt – og det nye får dermed generelt stor verdi. Slike tanker er også sentrale i den kunstneriske modernismen. Visse typer venstreorienterte og feministiske teoretikere har oppfattet modernismen og dens individforståelse som uttrykk for interessene til den sosiale klassen borgerskapet og enda mer spesifikt til borgerskapets menn. Et viktig felles punkt for den ellers ganske sprikende tankeretningen som kalles postmodernisme (etter-modernisme), er nettopp at en der oppfatter subjektet eller personligheten som fragmentert (oppdelt), som kompleks (sammensatt) og til dels kontradiktorisk (motsigelsesfylt). Dermed faller også en del av (de maskuline?) beherskelsesforestillingene i det klassisk borgerlig-moderne bildet av subjektet eller identiteten. Men som henvisningene til splittede subjekter i 1800-tallsromaner og Freuds teorier ovenfor viser, er det egentlig ikke noe nytt postmodernismen her hevder. Snarere kan en se ideen om det helt identiske (sammenhengende) subjektet som en ideologisk respons på en moderne, underliggende viten om splittelser og motsetninger. Det «postmoderne» er her som på andre områder kanskje mest å betrakte som et aspekt ved det moderne, et aspekt som er mer eller mindre framtredende til ulike tider og på ulike samfunnsområder. I vår tid eksisterer tanken om den helstøpte, viljesterke personligheten samtidig med at filosofer, psykologer, kunstnere og andre hevder at vi alle er dypt splittet. Slik har det stort sett vært i hele det 20. og videre inn i det 21. århundret. Slik vil det også fortsette i det 21., selv om åpningen av Internett og World Wide Web for folk flest ga vann på mølla for postmodernister som begeistret hevdet at all sosialt bestemt identitet er oppløst i et ubestemt antall rollespills muligheter. Psykologen Sherry Turkle er en av flere som har hevdet at en pc med Internett-oppkopling åpner så mange «vinduer mot verden» og så mange muligheter for å leke med hvem man er at dette nye mediet klart fremmer en «fragmentert» identitet: «et desentrert selv som eksisterer i mange verdener og Del 1 Publikum, brukere og mediene

Mediekultur mediesamfunn.indd 18

10.08.15 18:36

spiller mange roller samtidig» (Turkle 1995:14). Men da hun hevdet dette, og så meget lyst på mulighetene i en mer «mangfoldig og fleksibel postmoderne identitetsdannelse», glemte hun, som den danske medie- og ungdomsforskeren Kirsten Drotner har påpekt, at de som bruker pc og Internett stadig befinner seg i en håndfast hverdag og har et sosialt liv der det dessuten finnes en rekke andre medier (Drotner 1999:191). Turkle har da også selv, i en senere bok, Alone Together, advart mot hvordan sosial interaksjon på nett og i sosiale medier kan forfalle til forflatet, illusorisk pseudosamkvem (Turkle 2011).

Henger vi på greip? Om nå sjelen vår er oppdelt, og den sosiale identiteten vår er bestemt av et kronglete nettverk av tilhørigheter, roller og erfaringer – henger vi i det hele tatt sammen? Størsteparten av identiteten vår har vi ikke valgt selv: Man velger som kjent ikke sine foreldre, og dermed heller ikke ens sosiale klassebakgrunn, hvor man vokser opp, hvilket kjønn man tilhører, hvilke(t) språk man først snakker. Dessuten er det slik at de valg man faktisk foretar, som for eksempel utdannelse, delvis er betinget av ens bakgrunn og delvis har bestemte, mer eller mindre uunngåelige konsekvenser for holdninger, livsstil og så videre. Slik blir det en ganske høy grad av konsistens i vår personlige identitet, selv om det nok er riktig at man i vår tid velger visse elementer i sin identitet på en friere måte enn før. Denne friheten er, som vi skal komme tilbake til, et svært viktig element i moderne kultur, i motsetning til tradisjonsbestemte kulturer, der en alt ved fødselen er bestemt for en bestemt posisjon og funksjon i verden. I de seinere år har det imidlertid vært en tendens hos enkelte forskere og teoretiske skribenter til å overdrive denne friheten. Man kan liksom være hva som helst til forskjellige tider – strikt forretningskvinne om dagen, pønker om kvelden og nonne i helgene. Men slik helge- og ferie-hippier ble gjennomskuet av virkelige hippier på 60-tallet, er også direktøren som spiller i amatør-rockeband på kveldsog helgetid gjenkjennelig som direktørmann også i sin rolle som rocker. Han knuser ikke hotellrom, drikker kontrollert og forgriper seg ikke på fansen – om han har noen. Vi skal i seinere kapitler komme tilbake til hvordan intelligente sosiologer har sett sammenhenger i folks livsstiler, og elementene i dem synes svært så tilfeldig sammensatte. Sosial bakgrunn og posisjon betinger oss som personer mer enn vi kanskje setter pris på å erkjenne. Men det er altså riktig nok at moderne mennesker er friere i sine valg og mer sammensatte i sine identiteter, enn folk var i tradisjonssamfunn. Vi flytter omkring mer, både sosialt og geografisk, delvis langt avsted, skifter yrker oftere,

Identitet: mediene og vår selvforståelse

Mediekultur mediesamfunn.indd 19

10.08.15 18:36

skifter ektefeller hyppigere – og så videre. «Jeg» er kanskje jente, tjue år, oppvokst i en boligblokk på Hamar, spiller fotball, digger techno – og har foreldre som begge er fra Pakistan. Denne tenkte personen har lest klassisk norsk litteratur på skolen og hjemme, hun er muslim, kjenner Koranen rimelig godt og er svak for Harald Eias humor. Hun liker godt pizza, hamburger og annen vanlig norsk mat, og slapper gjerne av med gamle episoder av Girls etter en slitsom dag på Høgskolen i Lillehammer, der hun studerer historie. Det pakistanske elementet gjør her at denne personens identitet fortoner seg spesielt sammensatt. Men i realiteten er de fleste komplekse skikkelser på lignende vis; man trenger ikke tenke på en samisk pillemisbruker som har levd det meste av sitt liv i Kenya før hun fikk jobb som skitrener i Sierra Nevada. Det holder lenge å tenke etter hvordan enhver kan være merket av besteforeldre fra Hallingdal, en barndom delvis tilbrakt i misjonsforeningens barnelag, en ungdom preget av fyll og spetakkel, daglig lesning av Haugesunds Avis, studietid i Paris samt et stadig konsum av Hollywoodfilmer, britisk popmusikk og russiske romaner. I denne salaten av impulser og såkalte røtter er flere av ingrediensene medieprodukter. Mediene bidrar på vesentlig vis til våre personlige lappeteppe-identiteter. En kan til og med si at de kan gi oss grunnlag for å motstå presset fra krefter som helst vil ha oss til å bli totalt identiske med en enkelt lapp i teppet. Noen vil kanskje ha oss til å tenke på oss selv som norske først og sist, eller de vil ha oss til å være mannfolk framfor alt, eller de mener en skal være absolutt ung og trendy. Mediene kan gi oss motvekt her: de gir for eksempel norske, unge menn anledning til også å kjenne seg som verdensborgere, gråteferdig sentimentale og gammelmodig interessert i Dante, Beethoven og Olaf Bull. Man forstår med andre ord ikke medienes rolle i identitetsdannelsen om en tenker seg den som en enkel, ubevisst påvirkning, slik at vår identitet blir en ren effekt av hva mediene har påført oss. Det finnes selvfølgelig ubevisste dimensjoner ved vårt forhold til mediene, også i form av vanemessige trekk vi ikke tenker over til hverdags. Vi har heller ikke personlig kontroll over hva mediene serverer oss. Men samtidig er det svært viktig at vi faktisk tenker og vurderer både når vi velger medieprodukter og når vi tilegner oss dem (se kapitlet om påvirkning). Identitet, representasjon, politikk Selv om medienes tilbud er mangfoldig, er det ikke gitt at de reflekterer og støtter opp om alle de identiteter eller gruppedannelser som finnes i samfunnet. Dette kan danne utgangspunkt for en kulturpolitisk strid om retten til og formen for representasjon i mediene. Begrepet representasjon har en interessant dobbeltbetydning vi bør merke oss (se for øvrig Larsen 1993, som det følgende delvis bygger Del 1 Publikum, brukere og mediene

Mediekultur mediesamfunn.indd 20

10.08.15 18:36

på). Ordet betydde opprinnelig «presentere igjen», men fikk snart (i seinlatin) betydningen «stå for», slik et bilde «står for» personen som er avbildet. Slik brukes da også ordet når en i ulike typer medieforskning snakker om «representasjon» og «representasjonsformer». Da menes det framstillinger av fiktive eller virkelige fenomener. En tenker, kan en si, på tekster, bilder og lyd som står for noe annet enn seg selv. Som vi kommer tilbake til i kapitlet om semiotikk, er dette en måte å definere tegn på – et tegn er noe som står for noe annet på en eller annen måte, sa den amerikanske filosofen Charles Saunders Peirce. «Måte» kan være et stikkord for en viktig dimensjon ved dette, nemlig at representasjoner alltid framstiller noe på en bestemt måte. Skuespilleren framstiller Nora, kan en si, men hun framstiller også Nora «som hysteriker» (Larsen 1993:108). Representasjon er med andre ord også en bestemt slags konstruksjon av det som framstilles, ikke en fullstendig, objektiv gjenspeiling av det. Dette er også relevant for den andre hovedbetydningen som ordet representasjon har hatt siden 1600-tallet: nemlig som betegnelse på den funksjonen ambassadører, forsvarsadvokater og lignende har. Det er dette som ligger i ordet «stortingsrepresentant». Stortingsrepresentantene representerer velgerne, sitter der så å si i vårt sted. På lignende vis kan enkeltpersoner (som kongen eller en idrettsutøver) representere Norge, og i aviser og kringkasting opptrer det representanter for kystbefolkningen eller for småbarnsforeldrene. Disse representantene kan da sies å fungere mer eller mindre godt som en «måte» å representere de ulike gruppene på. Kvinner, arbeidere, etniske og språklige minoriteter, homoseksuelle, kapitalister eller for den saks skyld de som vier sitt liv til moderne kunst – har i ulike land og til ulike tider krevd at de blir (mer) representert i medienes framstilling av befolkningen. De kan dessuten komme med skarpe innvendinger mot måten de representeres på. Bildet av kvinner i mediene er stadig gjenstand for debatt av ulike slag; homofiles organisasjoner har krevd tv-program som er åpent viet dem og deres livsstiler og interesser. At vi omsider fikk verter og vertinner på tv av indisk, pakistansk og afrikansk avstamning, ble oppfattet som en pinlig forsinket, men viktig markering av at folk i Norge nå har flere hudfarger. De representerer sine etniske grupper på en lignende måte som stortingsrepresentanter i prinsippet representerer sine fylker og sine velgere. Alt dette er eksempler på hvor viktige mediene er i spillet og konfliktene omkring våre identiteter. Noen opptrer i stedet for oss, i vårt sted. Da bør de også oppføre seg deretter, vil man gjerne mene. Bergensere kan oppfatte seg som mer eller mindre kultiverte, mer eller mindre interessert i fotball, mer eller mindre mandige eller kvinnelige. Men svært mange av dem setter stor pris på at enkelte bergensere opptrer i mediene og representerer byens innbyggere, eller at reportasjer fra begivenheter i byen gjør det samme. I dette ligger det en slags anerkjennelse av at Bergen finnes og teller med i den

Identitet: mediene og vår selvforståelse

Mediekultur mediesamfunn.indd 21

10.08.15 18:36

store sammenhengen. Mange bergensere er derfor også opptatt av hvordan Bergen og bergensere framstilles i nasjonale eller internasjonale massemedier – mer eller mindre sympatisk, mer eller mindre eksotisk, mer eller mindre sannferdig eller løgnaktig. Hvis byens rockemusikere framstilles kollektivt som flinke, men uhippe, av hovedstadens musikkjournalister, kan det komme på tale å sende en to–tre buekorps østover for å rydde opp. Medienes representasjon av bestemte grupper eller deler av befolkningen kan altså framprovosere til dels meget sterke følelser, sterkere jo mer de enkelte medlemmene av de aktuelle gruppene kjenner seg knyttet til – identifiserer seg med, har sin identitet knyttet til – medlemsskapet i gruppen. Kjønn, rase og etnisk bakgrunn tilhører de kategorier som internasjonalt og her hjemme er blant de mest sentrale gruppekategoriene på dette området. Den samiske befolkningen i Norge er etter århundrer av urettferdig behandling blant annet blitt tildelt radio- og fjernsynssendinger på sitt eget språk og/eller om samiske forhold i nasjonale kringkastingskanaler. Dette er ikke bare en nyttig «service» for samene; de forstår norsk og er norske borgere, alle som en. Det er primært et uttrykk for en anerkjennelse av at den samiske befolkningen finnes som en bestemt kulturell minoritet her i landet: Sendingene er en symbolsk representasjon av denne minoriteten og tjener ikke minst til å minne oss andre om at de norsktalende, de «etnisk norske», ikke er de eneste med rettmessig tilhold innenfor den norske nasjonalstatens grenser. Spørsmålet om representasjon er ansett som så samfunnsmessig viktig at det er innført begrensninger i den grunnlovsgitte ytringsfriheten for å regulere hvordan visse grupper omtales offentlig, primært i mediene. Det finnes forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame, som i hovedsak er tenkt å begrense framstillingene av kvinner som mindre begavede og/eller rene lokkemidler eller kjønnsobjekter i reklame. Det finnes forbud mot å ytre seg på måter som fremmer ringeakt for mennesker på grunnlag av rase, tro, etnisk bakgrunn eller seksuell legning. Slike begrensninger er ofte gjenstand for diskusjon, siden de både begrenser den grunnleggende rettighet i demokratiske samfunn som ytringsfriheten er, og fordi de er temmelig vanskelige å håndheve på en rimelig og konsekvent måte. Begreper som identitet og representasjon fører oss altså direkte inn i stadig aktuelle politiske stridsspørsmål. Verken nordlendinger, bergensere, arendalitter, fotballfans, rørleggere eller professorer har som grupper noen lovmessig beskyttelse mot urettferdig eller urimelig representasjon i mediene. Hva kan det skyldes? En kan tenke seg to hovedgrunner. For det første er tilhørighet til slike grupper regnet som mindre grunnleggende elementer i enkeltmenneskers identitet. Alle vet at det tross alt finnes mange slags mennesker i hver av disse kategoriene, og man vet at folk kan flytte, legge om dialekten eller velge andre yrker. Geografisk bakgrunn og Del 1 Publikum, brukere og mediene

Mediekultur mediesamfunn.indd 22

10.08.15 18:36

yrkestilknytning er med andre ord noe en i større eller mindre grad kan fri seg fra, eller i det minste bli betraktet uavhengig av. Ens kjønn, kjønnsdrift og utseende, kort sagt ens kropp, er noe annet. Kroppen er en utlevert til, eller den er utlevert til oss. Derfor blir urimelige representasjoner som er knyttet til kroppslige aspekter ved oss, oppfattet som spesielt nærgående, ubehagelige og viktige. Et menneskes religiøse tro regnes kanskje som noe den enkelte ofte ikke har valgt, og som noe som er et sterkt integrert, grunnleggende element i vedkommendes identitet. Men at tro er beskyttet mer enn yrkestilhørighet, kan også skyldes den andre grunnen til at noen grupper beskyttes og andre ikke: Det har med makt å gjøre. Det er ikke medlemmer av den evangelisk-lutherske statskirken som primært er beskyttet. Grupper som anses å være store og/eller utstyrt med makt eller innflytelse, trenger mindre til beskyttelse enn svakere grupper. En lesbisk professor fra Gambia kan knapt rammes av et tv-program som sprer ringeakt for professorer, men derimot av et program som gir nedverdigende karakteristikker av kvinner, homofile eller mørkhudede afrikanere. Men begrensningene i ytringsfriheten på disse feltene er altså på langt nær uproblematiske. Spørsmålet er ikke minst hva som skal betraktes som lovbrudd, og hva som bare skal være brudd på prinsipper om medmenneskelighet, anstendighet, god smak eller sunn fornuft. Dumme fordommer kan ha godt av å luftes – da kan de stikkes hull på eller rives ned av et kritisk publikum. Når sprekker troll? Dessuten finnes det jo for eksempel mer godmodig humor på andres bekostning, noe som ofte er en helt nødvendig sikkerhetsventil i et sosialt liv som nødvendigvis er fullt av spenninger. Vi kan fortelle grove svenskevitser med god samvittighet, for vi er mange nok som vet at det tross alt finnes noen ålreite svensker. (De heter Pelle Jönsson og Eva Lundkvist og bor i Karlskrona.)

Identifikasjonsformer Identifikasjon er et begrep med mange ulike typer bruk og betydning. Roten til ordet er det samme som for identitet, altså en-het eller likhet, sammenfall. Som verb dreier det seg altså om å «bli ett med» eller «bli lik» noe annet. Men dette kan være ulike typer av prosesser i ulike forhold. Når vi sier at vi «identifiserer oss» med en idrettshelt, betyr det vel helst at vi bevisst ønsker å bli lik denne idrettshelten, enten i den idretten det gjelder eller med henblikk på utholdenhet, holdninger eller annet. Vi tar ikke nødvendigvis sikte på å bli lik vedkommende i ett og alt. Det er snakk om delvis ubevisste ønsker om å bli lik når psykologer sier at guttebarn identifiserer seg med far og jentebarn med mor, og her er ønsket om likhet mer omfattende enn i forholdet til idrettsstjerner. Mange unge menneskers forhold til film- eller særlig popstjerner kan en tenke seg ligger et sted mellom Identitet: mediene og vår selvforståelse

Mediekultur mediesamfunn.indd 23

10.08.15 18:36

«Engasjerende, klar og ofte morsom – dette er en svært etterlengtet introduksjon til mediestudier.» John Ellis, professor, Department of Media Arts, Royal Holloway University of London

«En klassiker som grunnbok i mediefag.» Thore Roksvold, førsteamanuensis, journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo

Jostein Gripsrud Mediekultur, mediesamfunn

Jostein Gripsrud Mediekultur, mediesamfunn mediesamfunn Mediekultur, Gripsrud Jostein 5. utgave